Jeg kjenner at jeg er midt i det nå.
Ikke i starten, hvor alt er nytt og motiverende.
Ikke i mål heller.
Men midt i prosessen.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og det er kanskje det stedet som er mest krevende å være. For det er her det svinger mest.
Mellom de dagene hvor jeg kjenner mestring, letthet og glede – og de dagene hvor jeg kjenner på frustrasjon, utålmodighet og tvil.

For det er ikke en rett linje. Det går ikke jevnt nedover. Og jo lenger jeg har kommet, jo mer merker jeg at ting går saktere.

I starten kunne vekta rikke seg oftere.
Det skjedde noe fra uke til uke.
Nå kan det gå lengre og lengre tid mellom hver gang den faktisk beveger seg.

Og det gjør noe med hodet.

For selv om jeg gjør mye av det samme, selv om jeg står i det – så føles det plutselig som om kroppen holder mer igjen. Som om den strammer litt til. Og det gir egentlig mening.

Kroppen vil jo ikke ned. Den vil beskytte seg. Den vil holde på det den har. Og jo mer jeg går ned, jo mindre har den å “ta av”, og jo mer vil den jobbe for å holde balansen der den er. Samtidig, jeg har fortsatt nok å ta av….

Det er kanskje der det blir ekstra krevende.
Når innsatsen må være like stor – eller større – men resultatene kommer sjeldnere.

Da er det lett å begynne å tvile.
På om det man gjør er riktig.
På om det i det hele tatt skjer noe.

Og så er det dette med medisinen.

For ja – den har hatt effekt.
Det skal jeg ikke ta fra den.
Den har hjulpet meg, spesielt i perioder.

Men jeg merker også at den effekten ikke er like sterk hele tiden. At noe av det jeg kjente tydelig i starten… gradvis avtar. Og det er frustrerende.

For når man først har kjent hvordan det kan være – mindre matstøy, mindre kamp – så blir det ekstra tungt når det ikke føles like tydelig lenger.

Og så kommer sammenligningen snikende.

De som fortsatt har full effekt.
De som kjenner det like godt, uke etter uke.
De som “bare” går ned.

Og så sitter man der og kjenner at… selvfølgelig er ikke jeg en av dem. Det er en litt vond tanke, men den er ærlig. For det er noe med urettferdigheten i det. At vi gjør mye av det samme, men kroppen responderer så forskjellig. At noen får mer hjelp enn andre – uten at man helt kan styre det selv.

Og likevel må jeg stå i min prosess.
Med min kropp.
Med de forutsetningene jeg har. Og det er kanskje det som er den virkelige jobben.

Å tåle at det ikke er likt for alle.
Å tåle at det går saktere nå.
Å tåle at det svinger mer.

Og midt oppi alt dette kommer spørsmålet:

Når er man egentlig i mål? Er det et tall? Er det en følelse? Er det når kroppen fungerer bedre, eller når hodet får ro?

Jeg har lenge hatt et konkret tall i hodet. Et mål jeg skulle ned til. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å utfordre det litt.

Hva er egentlig riktig mål for meg?
Og hva er godt nok? Må jeg helt ned dit jeg en gang bestemte meg for? Eller finnes det et punkt før det – hvor livet fungerer, hvor kroppen har det bra, og hvor det faktisk er nok?

For kanskje handler det ikke bare om å komme seg ned i vekt.
Men om å finne et sted man kan leve i. En kropp som fungerer så mye bedre, en bedre helse. Et sted som er bærekraftig. Et sted hvor man ikke hele tiden kjemper.

Jeg har ikke alle svarene.
Langt ifra. Men jeg vet at jeg er midt i det nå. Midt i prosessen.

Og kanskje er det akkurat her det viktigste arbeidet skjer, men fy søren for en kamp det er. Fy søren så tøft og vanskelig…..