En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Klesskapene mine lider for tiden, eller egentlig, så lider de vel alltid. Jeg får sannelig håpe at ingen av plaggene sliter med klaustrofobi, for da er det mange som hyperventilerer der inne. Det er så mye klær, og så lite plass til noe nytt. Alt henger så tett at en del plagg vet jeg sikkert ikke om at jeg har. Jeg tror nesten det kunne ha vært en oppdagelsesferd om jeg hadde tatt ut ett, og ett plagg. Jeg hadde funnet klær som jeg ikke husket at jeg hadde, jeg hadde funnet klær som nå garantert er for store, og så hadde jeg nesten grått en tåre over plaggene jeg nesten aldri har fått brukt fordi noen klær bare må overskygge andre. Jeg tror ikke det er plass til en eneste kleshenger til, og jeg har ikke bare et skap, men en hel garderoberekke. Normalt vil jeg anta at dette skulle være mer enn nok med plass, men….jeg er bare så utrolig glad i klær at det er blitt trangt om saligheten etter hvert. Jeg har også tatt noe av min kjæres plass uten at jeg tror han har merket så mye til det. Han har i alle fall ikke sagt noe 🙂

I går var jeg ved godt mot, og startet i det ene skapet for å gå nøye gjennom garderoben, men jeg ble plutselig veldig sliten gitt. Jeg så fort at her var det ingenting jeg verken kunne bytte ut, eller selge. Det var jo selvsagt plagg jeg kunne tatt ut, men jeg blir jo så glad i alle klærne mine, og det river litt i hjertet når jeg bare må innse at noe må bort. Plaggene som er for store skal jeg ALDRI inn i igjen, men likevel så henger de der. De er jo like fine som da jeg kjøpte de, og garantert aldri, eller veldig lite brukt… Jeg liker ikke å gå rundt i telt, så hvorfor skal de klærne som er for store fortsatt henge der – jeg er veldig enig med meg selv at jeg aldri skal gå i de størrelsene igjen…så tankene mine samarbeider ikke alltid like fornuftig 🙂 De klærne som henger der ubrukte, eller nesten ubrukte, og som fortsatt passer, det er kanskje på tide og begynne å bruke de… men da må jeg kanskje få en oversikt over hva jeg har 🙂 Det blir fort en liten skattejakt også når man rydder blant alle plaggene som henger tett i tett. Plutselig dukker den ene skatten etter den andre opp, flotte skatter som jeg helt hadde glemt bort, og også noen som jeg ikke husket at jeg hadde kjøpt, og som blir de fineste skatter sånn plutselig. Det er selvsagt ille, og et luksusproblem at man har så mye som man har, og absolutt ikke har oversikt, men på en annen side, så blir det jo nesten som å shoppe på nytt uten å bruke penger 🙂 Mens jeg holdt på med ” ryddingen “, så fant jeg på en av hyllene noen gamle klær. Jeg vet ikke hvor gamle de kan være, men jeg tror nok de må være rundt 15 år gamle. En lyseblå cardigan, ett par sorte tunikaer, og en overdel jeg brukte til spesielle anledninger. Når jeg tok de ut, så oppdaget jeg fort at dette er klær jeg ikke passer i dag, men jeg måtte ta dem på meg mens jeg kjente på en veldig god følelse….dette var klær jeg brukte når jeg var på det største, og man sliter med å huske hvordan man har vært, og hvordan man er nå. Jeg ser, og føler at jeg har mistet mange kilo, men likevel, så er det vanskelig for meg og virkelig se det. Hodet er ikke alltid på samme plass som realiteten. Når noen kommenterer vektnedgangen, så blir jeg så fantastisk glad, men samtidig, så husker jeg ikke helt hvordan jeg var på det største…det er da Trond tar frem bilder fra den tiden sånn at jeg kan de det med egne øyne, eller det at jeg faktisk fant disse gamle klærne, og tok de på meg for å virkelig og kunne se at der var en forskjell….

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Det var en spesiell følelse det å ta på seg disse klærne. For det første, så har klærne minner. Jeg husker godt den lyseblå cardiganen som datteren min kalte ” mammajakken “, og som hun synes var så fin 🙂 Alle klærne var veldig for store, alt hang og slang rundt meg….den første tanken som slo meg var ” er det mulig”….hadde jeg virkelig vært så mye større for disse årene tilbake enn jeg er nå…klærne løy jo ikke. Jeg husker godt at jeg fylte disse klærne, og jeg husker hvordan jeg virkelig slet i perioder med å få klær. Vi skal ikke så mange årene tilbake før 54/56 var den største størrelsen man kunne få tak i. Etter hvert kom det også aktører på banen som kunne tilby klær helt opp i str. 64. Jeg husker at jeg i en periode hadde noen plagg som viste str. 60/ 62, men ellers brukte jeg mye 58. I dag bruker jeg fra str. 48-52, så hodet mitt må jo bare fatte at en del kilo er borte fra kroppen. Det var en følelse av herlig lykke i noen minutter, eller egentlig hadde jeg vel ett stort smil mesteparten av dagen, men det er rart hvordan hodene våre er skrudd sammen. Istedenfor og tillate seg selv å kjenne på denne fantastiske følelsen, så kommer der en liten luring opp for å prøve å legge litt mørk skygge over gleden…”du har langt igjen ” sa denne irriterende, negative saken i hodet mitt . Hvorfor dukker denne styggen alltid opp når jeg kjenner på masse gode følelser? Hvorfor må jeg alltid ha et men….hvorfor må der alltid være negative tanker opp i alt det positive? Hvorfor kan jeg ikke bare glede meg over den herlige følelsen over de gamle klærne som satt som telt på meg istedenfor å tenke på den lange veien jeg har igjen å gå? Hvorfor kan jeg ikke glede meg over alle kiloene som er borte fra kroppen min, alle cm jeg har gått inn istedenfor å tenke på alle kiloene som er igjen, og som må bort – hvorfor må jeg tenke sånn – hvorfor kan jeg ikke bare kjenne på gleden ? Jeg skjønte i går at jeg har en jobb å gjøre når det kommer til de tankene der. Jeg er verdensmester i å finne noe negativt istedenfor å tillate meg selv å tenke positivt, og være stolt av meg selv… jeg er jo veldig stolt, men så er dette alltid dette ordet… men….

De gamle klærne skal jeg fortsette å samle på. Det er moro å kunne se seg litt tilbake når man trenger å innse at det faktisk går den rette veien. Ikke at det er moro å se hvor stor man faktisk har vært, men det kan være en motivasjon når man sliter ,og dermed faktisk se at man har gjort en innmari god jobb. Man har klart å miste vekt, og man har mestret. Innimellom alle plaggene som var for store, så fant jeg også ett par plagg som jeg brukte når jeg var på det minste, så her har jeg litt å strekke meg etter 🙂 Jeg husker jeg fikk en råflott dongrijakke av mine foreldre da jeg var rundt 20 år. Jeg husker ennå at jeg kjøpte den på Buksesmekken her i Kristiansand, og jeg husker jeg var så stolt 🙂 Kort jakke, helt lys dongeri, og med en fantastisk krage, jakken var i str. M 🙂 Nå skal jeg ikke skryte av at den passet perfekt, for det gjorde den ikke, men jeg fikk den på meg, og jeg fikk kneppet de øverste knappene – over brystene slet jeg nok noe med å få den igjen.Den satt jo sånn sett ikke som et skudd, men likevel : den gikk på, og det gjorde den ikke sist jeg prøvde å rydde i skapene, og denne dongrijakken dukket opp. Jeg kjente noen gode følelser i magen da 🙂 Buksene fra den gang, de passet ikke kan man si, og de kommer nok heller aldri til å passe…en grønn selebukse hadde jeg tydeligvis, og ei burgunder ei….skrekk, og gru 🙂

Jeg elsker klær., og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For en tid tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Heldigvis er det så utrolig mye dyktig betjening rundt forbi i ulike stormotebutikker, og jeg føler meg trygg når jeg handler på disse spesialbutikkene. Ofte vet de bak disken hva du sliter med fordi de er store selv, og jeg blir så utrolig glad når jeg ser at stormotebutikker bruker store, frodige og flotte damer bak disken. Det blir for meg ikke helt det samme å treffe på ei slank ei bak disken som ikke har kjent på mine utfordringer, og som ikke kan dele av sine erfaringer. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort, og istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte mennesker gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og visst man kunne slippe å føle på at man må gjemme seg bort….

Jeg liker å føle meg velkledd, og for meg er det veldig viktig. For meg er det også et skille mellom hverdagsklær, og festklær, men jeg liker å kle meg pent uansett hvilken dag det er. Jeg får mange hyggelige tilbakemeldinger på hvordan jeg kler meg, og noen av min mors venner er jo fine når de sier ” jeg har aldri tenkt på deg som stor jeg, Heidi, fordi du kler deg jo alltid så fint ” 🙂 … ikke verst at jeg klarer å ta fokuset bort fra størrelsen :-). Jeg kler meg ikke fint fordi jeg vil skjule størrelsen min. Noen bruker kanskje klær på den måten, men jeg kler meg som jeg gjør fordi jeg rett og slett elsker klær. Jeg elsker store klokker, store ringer, store smykker, jeg liker å sminke meg – jeg liker å føle meg vel fordi det er viktig for meg. Dette er ikke krampetrekninger for alle andre.

Jeg elsker når jeg kan ha flotte giveaways på bloggen min, og jeg har fått en virkelig flott gave som jeg skal gi bort til en av dere 🙂 Vi har fått kaldere dager, og jeg merker spesielt om morgenen, og om kvelden når jeg går tur med pelsdotten, at jeg har behov for ei av disse lettvektsdunjakkene. Sommerjakkene er hengt bort, og nå viker de plassen for tykkere, og varmere jakker. Det er nettopp en flott jakke til de kalde dagene som jeg skal gi bort på bloggen min. Vi lar denne gå noen dager fremover slik at flest mulig får anledning til å være med i trekningen. Jeg har nemlig fått en nydelig boblejakke fra Alexis Mote som en av dere skal få tilsendt i posten. Boblejakken som gis bort er fra Ciso, og du kan se den her : http://www.alexismote.no/search_result?search_in_description=1&keywords=1774  Dette er en vattert boblejakke med avtagbar hette som fåes i de fleste størrelser fra str. 42. Takk til Daniel, og Alexis Mote for flott giveaway! Dere finner Alexis Mote både i Oslo, og Moss, og de har også en flott nettbutikk som du finner her : http://www.alexismote.no/  Den som vinner jakken får den som nevnt sendt hjem til seg i posten 🙂 For å være med i trekningen av den flotte boblejakken, så trenger du kun å legge igjen en kommentar her på bloggen hvor du forteller at du gjerne vil vinne boblejakken – enklere enn det kan det vel ikke bli 🙂 HUSK at du skriver inn epost adressen din når du legger igjen en kommentar – den trenger jeg for å komme i kontakt med den som vinner. Nå håper jeg mange legger igjen en kommentar, og at det blir mange som vil være med i trekningen av den flotte boblejakken fra Ciso 🙂

Husk at bloggen nå også er på Instragram. Legg oss gjerne til. Du finner oss på @enstorrelseforstor

Jeg tenker mye, noen vil kanskje si at jeg tenker litt for mye i blant, men det er en ting som stadig dukker opp i hodet mitt, og som jeg så gjerne skulle hatt svar på. Kanskje kan dere som leser bloggen min gi noen svar? Jeg ser jo helt klart at det jeg tenker ikke nødvendigvis er det andre tenker, men likevel…hvorfor er det sånn? Jeg sliter med å forstå rett, og slett….

Jeg har vært overvektig hele mitt liv, og som de aller fleste andre, så har jeg utallige ganger startet å trene. For det meste, så har jeg gjort dette alene. En gang i løpet av årene, så opplevde jeg å få stor gevinst av treningsinnsatsen min. Da var jeg vel 21 år, og bodde i leilighet på Tinnheia. Jeg fant ut at nok var nok, og istedenfor å bruke et treningssenter, så brukte jeg området jeg bodde i. Når de fleste satt inne og så på tv, så brukte jeg fotballbanen bak blokka. Jeg begynte med å gå rundt, og rundt banen… det ble mange runder i løpet av en treningsøkt. Etterhvert når jeg var sånn tålig sikker på at ingen så meg, så begynte jeg faktisk å jogge, og jeg merket jo at formen stadig ble bedre, og at vekta gikk godt ned. Jeg tok av meg ca 25 kilo i den perioden, og på et punkt, så var jeg strålende fornøyd. jeg kunne gå i ” vanlige ” butikker for å kjøpe klær. Jeg har faktisk gått i str. M, noe som nok ikke tilsvarer dagens str. M, men jeg var så stolt, og fornøyd. Av en eller annen grunn, så trodde mitt lille hode at når jeg hadde nådd ei vekt jeg var sååå fornøyd med, så kunne jeg jo egentlig slutte å trene – jeg var jo der jeg ville…å holde dette ved like, det slo meg ikke et sekund . Er det mulig å være så stokk dum!!!! Jeg sluttet med turene opp til Dueknipen, og jeg sluttet å jogge på fotballbanen, jeg gikk ikke en eneste runde heller – for en komplett idiot jeg var! Sakte, men sikkert, så la jeg på meg igjen, og vekta viste etterhvert mer enn jeg veide før jeg hadde begynt å trene. Det var ingen god følelse, men jeg kunne jo ikke takke andre enn meg selv for at vekta stadig rakk tunge til meg. Det er vel den eneste gangen jeg virkelig har lykkes med å gå ned i vekt før nå…..Ellers har jeg gått ned, og opp igjen så mange ganger at jeg ikke har mulighet til å finne ut hvor mange ganger. 

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Treningssentre har ofte vært skumle, og jeg har sjeldent følt at jeg har passet inn. Det har vært blikk, og kommentarer istedenfor  at enkelte heller hadde vært med på å heie meg frem. Istedenfor å snakke bak ryggen min, og le, så burde det stått respekt av at jeg faktisk ønsket å gjøre noe med det. At jeg trengte trening, og mer fysisk aktivitet, det er det jo ingen som hadde trengt å tre nedover ørene mine ved stygge kommentarer, eller hånlige smil – jeg var fullstendig klar over at jeg trengte å komme i form, ellers hadde jeg vel ikke vært der! Jeg har hatt denne vonde klumpen i magen mange ganger når jeg har prøvd meg på ulike treningssentre, og mange ganger har jeg hatt lyst til å snu når jeg var på vei mot inngangsdøren. Vonde kommentarer har gjort at tårene mange ganger har presset på, og sånn vet jeg at mange har opplevd det å gå på treningssentre. Mange har skrekk for å gå inn døren på et treningssenter. Det vrenger seg innvendig fordi man har hatt  vonde opplevelser. Så prøver man andre treningsmåter, men går på trynet gang etter gang. En ting vet jeg iallefall :  hadde det vært et treningstilbud beregnet på oss overvektige, så hadde jeg garantert benyttet meg av det. Jeg har opp igjennom årene alltid lurt på hvorfor det ikke har vært egne, tilrettelagte treningstilbud for oss som trenger å gå ned i vekt. Der finnes jo så mange tilbud til andre grupper. Man har kanskje kunnet gå et kurs, eller fått ett kortere treningstilbud, men hva hjelper det å gi oss en mnd, eller 6? Det kan hjelpe oss i en start, men så står vi alene, og utfordringene kommer for alvor. Hvorfor er det ingen som har tenkt langsiktig? Å gå ned i vekt er ett langstidsprosjekt, og her snakker vi år. Hvorfor har ikke staten sett at det må jobbes over tid istedenfor å sløse ut penger på kortere prosjekter som ikke fungerer? Dette engasjerer meg veldig, og jeg skulle gjerne hatt en alvorsprat med våre helsepolitikere. Det er tydeligvis at det er endel de ikke skjønner, eller vil skjønne….. 

Nå kommer jeg til det sakens kjerne, og mye av det jeg lurer på. Ønsker vi overvektige å gjøre noe med problemet? Ønsker vi å gå ned i vekt,  få en bedre helse, og en kropp som fungerer så mye bedre? Jeg vil tro at de aller fleste svarer ja på det. Klart vi ønsker det. Jeg vet alt om hvor vanskelig det er å komme i gang, men når man som overvektig har et tilbud, hvorfor benytter man ikke dette tilbudet? Jeg klarer ikke helt å forstå det – kanskje noen kan hjelpe meg? Det er så mange jeg har pratet med som har etterlyst et treningstilbud for overvektige, et opplegg som går over tid, og hvor man treffer andre i samme situasjon som en selv. Trening som er tilpasset oss, hvor man kan gjøre det man klarer, og at det man klarer er mer enn godt nok. Et sted hvor man kan føle på treningsglede, et sted hvor man opplever at man mestrer, og hvor man har folk som vet akkurat hvordan du har det. Et sted hvor du kan gå i den gamle joggebuksen, og likevel føle deg vel. Ingen som ser, og ingen som ler – alle har mer enn nok med seg selv. Når dette tilbudet finnes her i Kristiansand – hvor er da alle som trenger tilbudet? Hvor er alle som har etterlyst ett slikt tilbud,og hvorfor trekker man seg når tilbudet er rett foran nesen? 

I desember 2014 fikk vi overvektige ett fantastisk treningstilbud ved Spring her i Kristiansand. Akkurat ett slikt tilbud som så mange har etterlyst. Nå har vi fire ukentlige treningstimer å velge blant, og vi er blitt en flott gjeng. Likevel så hadde nok jeg trodd at veldig mange flere overvektige skulle blitt med. Jeg vet at treningssentre kan skremme mange, jeg har jo vært der selv, men nå er vi mange overvektige som går igjennom samme døren, så jeg vil tro at denne skrekken kan gjøres noe med om man bare prøver. Endel har prøvd seg på timene, men så har det kanskje bare blitt med en time, eller to – hvorfor? Man blir sliten av å trene, det vil merkes i hele kroppen at den begynner og brukes, man svetter som en gris, og puster som en hvalross. Mye vil være vanskelig den første tiden, men sånn er det for alle. Gjør det du orker, og det du kan tenker jeg. Er noen øvelser vanskelige, så får du en alternativ øvelse. Kjenner du på pusten at du må ha en pause, så ta en pause – gjør det du orker, og klarer. Tenk på at alle små skrittene er store skritt, og de fører deg fremover til noe positivt. Jeg kjenner at jeg blir både frustrert, og undrende over at ikke flere overvektige benytter seg av et tilbud som er beregnet for oss som sliter med vekten. Jeg har ingen svar på hvorfor det er sånn, og jeg skulle så gjerne ha visst hvorfor det er sånn? Er vi full av unnskyldninger, eller er det på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål lengre? Vi har folk på gruppen med ulike utfordringer. Vi har folk med astma, med revmatisme, og mange sliter med vonde knær, skuldre, og rygg, men likevel, så får vi treningene til å fungere ut i fra hva hver enkelt kan gjøre. Det er enkelte der som aldri skulle bli med i gruppen pga sine helseutfordringer, men så nå er aktive, og flittige på treningene. Hvordan skal man få flere overvektige med i ei treningsgruppe, og om du er overvektig, og bor i Kristiansand, hvorfor er ikke du med?

Treningsgruppen for overvektige betyr enormt mye for meg, og jeg opplever for første gang å være på riktig vei. Jeg ser at treningen nytter. Vekta går nedover, cm minsker, kroppen fungerer så mye bedre, og jeg merker i hverdagen at alt fungerer så mye bedre. Jeg er ikke noe spesielt tilfelle, treningen fungerer ikke bedre på meg enn andre, jeg får ikke til så mye mer enn alle andre, men jeg har grepet sjansen til  endelig å gjøre noe med det jeg har ønsket hele livet. Muligheten til å klare det er så mye større når men har ei gruppe med faste timer. Det er så mye lettere når vi har ett fast opplegg som vi kan følge, og det er så mye lettere når man er sammen med mennesker som opplever det å være overvektig akkurat slik en selv opplever det. Det er fullt mulig å klare det, men det vil man ikke oppleve før man bestemmer seg for å gjøre noe med det. Her i Kristiansand og omegn, så er det like mange overvektige som andre steder i landet, og her har vi altså denne unike muligheten at vi har en egen treningsgruppe for overvektige – dette er ett unikt tilbud som jeg hadde trodd enda flere skulle benytte seg av. Gruppen mennesker som var med burde ha vært kjempe stor! Jeg kjenner jeg blir litt oppgitt av folk som prater, men aldri gjør noe med det når muligheten er der, og jeg blir også lei meg for at ikke flere ser hvor fantastisk dette tilbudet er. Jeg ser at noen absolutt ikke ønsker å trene, og det respekterer jeg 100%, men dere andre, hva skal til for at dere hadde blitt med i en slik gruppe? Vi er flinke til å klage over det som ikke finnes, men trekker oss fort tilbake når tilbudet er der…. hva er det jeg ikke skjønner…?

Veldig mange av dere er med i aktivitetsutfordringen ” En størrelse for stor 30 ” – jeg er så stolt over at så  mange er blitt aktive! Mange som ikke har beveget seg på lenge har nå tatt disse små skrittene som vi har snakket så mye om. Husk at vi har en egen gruppe på Facebook som du kan bli med i visst du har lyst til å dele dine aktiviteter, tanker og utfordringer med andre. Send en forespørsel på ” En størrelse for stor 30 ” på Facebook, så legger jeg deg til. Del gjerne på bloggen hva dine aktiviteter har vært, legg gjerne ut bilder. En heldig  av dere vinner den flotte jakken fra Stormberg 🙂 Neste uke setter jeg i gang en ny Giveaway på bloggen – det er bare å glede seg 🙂 Ellers kan jeg allerede nå love dere som leser bloggen er fantastisk spennende desember – dere har virkelig mye å glede dere til   – jeg måtte bare fortelle det 🙂 Ha en herlig torsdag alle dere nydelige mennesker!!! 

For meg har det alltid vært viktig å føle meg velkledd. Jeg har alltid vært opptatt av klær, og jeg har alltid vært glad i å pynte meg. Jeg er glad i alt av tilbehør, og har nok sikkert over gjennomsnittet mye av både klokker, smykker, ringer, skjerf, vesker … ja, jeg kunne sikkert bare ha fortsatt 🙂 Noen mener det er for å skjule overvekten min, men for meg, så er ikke det grunnen. Jeg bare liker klær, jeg liker alt av tilbehør til klær,  jeg liker å være kvinnelig, og feminin – jeg liker farger, jeg liker å være velkledd. Det å føle seg vel er en viktig følelse for meg, og sånn har jeg vært lenge. Ikke er det arvelig heller, og min kjære mamma kan ikke helt se hvor jeg har denne interessen fra da hun selv kanskje ikke er så opptatt av å være kvinnelig, og feminin. Pappaen min derimot, han likte å shoppe. Han likte å ha ett godt utvalg av skjorter, og bukser, og likte at det han tok på seg så pent ut, så det er nok sikkert der deler av interessen kommer i fra 🙂

Opp igjennom, så har det alltid vært en utfordring å få tak i treningsklær. Går man noen år tilbake, så var det helt umulig å få tak i både trenings, og turklær dersom man måtte opp i størrelse. Det ble til at man måtte trene i det man fant av joggebukse, eller collegebukse, og så måtte man rett, og slett trene i en vanlig t-skjorte som sikkert tilhørte sommergarderoben. Det var en t-skjorte, men du verden, så varmt det var. Den var jo klissvåt bare etter noen få minutter, så her var det ingenting som verken pustet, eller var fukttransporterende … men det var det jeg hadde. Jeg var jo ganske misunnelig på de som fikk tak i skikkelig treningsklær…det var klær som var beregnet å svette i, og så var der så mye fint… en føler seg jo ikke så særlig stilig i joggebukser, og en sommer t-skjorte med en stor sommerfugl i front… men jeg fikk i alle fall trent mens jeg sa noen stygge ord til produsentene av treningsklær mens jeg svettet som en gris. Jeg har liksom aldri skjønt hvorfor vi store ikke har fått tak i treningsklær, eller gode turklær. Her oppfordres man til å komme seg ut på tur, til å være aktiv, og starte med trening, men klær, det skulle vi ikke ha. For å få den gode treningsgleden, eller for å få følelsen av hvor fint det er å være ute på tur, så trenger vi jo gode klær! Når man ikke finner klær som passer til verken trening, eller tur, så begrenser det lysten til aktivitet. Joggebuksene sklir ned fordi strikket ikke er helt som det var en gang, ikke er de høye nok i livet heller, og ofte er de heller ikke store nok. T-skjortene er for korte, for tettsittende, har for korte armer, og i tillegg sklir de opp under bevegelse – man bruker jo energien på helt andre ting enn å trene, eller gå tur, og jeg tror mange kjenner seg igjen i denne frustrasjonen.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Klær i riktige størrelser,og fasonger gir treningsglede, og det gir oss lysten på å komme oss ut på tur, og heldigvis har det skjedd litt her, og det kommer stadig mer tur, og treningsklær på markedet som også produseres i store størrelser. Det er fortsatt et stykke igjen å gå, men det skjer ting, og det er veldig positivt!  Vi som er store trenger tur, og treningsklær som er litt annerledes enn det som produseres til “normalvektige.” Man kan ikke bare gjøre plagget noen cm lengre, og større slik enkelte produsenter tror, og så sette på merkelappen ” stor størrelse.”  De kan ikke bare plassere oss inn i en sekk, og tro at dette er bra! Alt må liksom stå litt i forhold. Vi som er noen størrelser for store, vi ønsker bukser med høyt liv, at livet kanskje er regulerbart, vi vil ikke vise for mye av overarmene, både jakker, og overdeler må ha litt lengde, vi liker når vi får ting nedenfor rompa, buksene kan gjerne ha litt vidde, eller i alle fall være lagd til en som er større enn ” normalen”… Man ønsker treningsklær som man kan føle seg vel i, og man ønsker i likhet med andre som trener, å føle oss fresh i farger, og fasong. At det å føle seg vel er en viktig følelse, det er det ingen tvil om. Når antall overvektige øker, så må jo også etterspørselen etter klær i større størrelser øke – hvorfor øker ikke utvalget i tur, og treningsklær? 

Stormberg er en produsent som ønsker å være for alle, og de har sett at vi store også har et behov for riktige klær for å være aktive. Et utvalg av deres klær går opp til 5XL til både dame, og herre. Jeg er veldig fornøyd med mine tur, og treningsklær fra Stormberg sin kolleksjon. Markedet er stort, behovet er stort, og jeg håper at Stormberg, og andre produsenter ser dette også fremover. Gode klær til gode priser, for det er klart at prisen også er en avgjørende faktor for mange. Jeg vet at mange som bruker store størrelser ofte er på jakt etter tur, og treningsklær, og derfor er det viktig synes jeg å fortelle når noe positivt skjer. Jeg er så heldig at jeg får lov å være med å teste en del av Stormbergs klær i store størrelser før det produseres. På den måten kan jeg si hva jeg mener om størrelse, og fasong. For en tid tilbake testet jeg en trenings t-skjorte som heter Danne, og ga mine tilbakemeldinger. Nå er Danne t-skjorten ferdig produsert, og kan kjøpes, og det er så fantastisk å se at Stormberg har lyttet til mine tilbakemeldinger! Trenings t-skjorten er blitt helt perfekt – perfekt er faktisk det riktige ordet å bruke 🙂 Det er sånn vi vil ha trenings t-skjortene våre 🙂 Danne har fått en god lengde på hele 85 cm i 5 XL, og en brystvidde på 65 cm i samme størrelse. I tillegg har det blitt en veldig god lengde på armene!! Istedenfor å strekke, og dra for å prøve å skjule det vi ikke vil vise, så er armlengden nå nesten ned til midten av armen 🙂 Så er du på jakt etter en virkelig god trenings t-skjorte, så er det Stormbergs “Danne ” du bør kjøpe. Den er i tillegg en utrolig god t-skjorte å ha på seg under trening, og har de egenskapene en trenings t-skjorte skal ha. Jeg legger ut en link til den her : http://www.stormberg.com/no/dame/treningstoy/danne-resirkulert-t-skjorte-dame.html#10074950011 . Merk at det er kun den nye fargen, ” Simply Purple ” som har denne lange, gode modellen. Fargen er for øvrig helt nydelig 🙂 Når det produseres gode klær til oss, så synes jeg også det er viktig at vi benytter av oss av det når tilbudet er der. Så løp, og kjøp , og løp fort 🙂 På bildet under her er jeg avbildet i den forrige modellen av Danne,  den nye modellen har en helt annen lengde, og den har så perfekte armer, nesten helt ned til midten av armene-) Takk til Stormberg som hører på oss som vet hvordan vi ønsker klærne våre 🙂

Mange av oss er godt i gang med ” En størrelse for stor 30″ hvor målet er å være aktiv 30 minutter hver dag. Her er man sin egen sjef, og det å gjøre sitt beste er mer enn godt nok. Disse 30 minuttene kan gjøre mye godt for helsen din, så finner man en aktivitet man liker, så bør det være mulig å være aktiv disse minuttene en måned igjennom, eller som jeg nettopp skrev – det viktige er å gjøre det beste man kan. I tillegg til en bedre helse, så kan du vinne en nydelig ytterjakke fra Stormberg som heter Sirdal : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html#10075750022 .  Jeg elsker min Sirdal jakke – jeg bor nesten i de på de dagene jeg kan det. Jakken går helt fra XS, og opp til 5 XL. For deg som vil prøve å være aktiv, så gi en liten rapport i blant på hvordan det går ved å kommentere på bloggen, eller på bloggens Facebook side. VI har også opprettet en egen Facebook side for aktivitetsutfordringen, så alle som i alle fall har lyst til å prøve å være med, kan gjerne bli med i denne gruppen. Du finner gruppen vår her : https://www.facebook.com/groups/1041734582515524/1043255065696809/?notif_t=like  Dette er en lukket gruppe, og her kan man skrive hva man vil,og kanskje også få noen turkamerater 🙂 Håper enda flere har lyst til å bli med i gruppen 🙂

Bloggen min er nå også på Instagram, og jeg håper du har lyst til å følge meg der. På Instragram finner du meg på :

@enstorrelseforstor

Av og til så trenger vi ett skikkelig spark bak for å komme i gang med trening, og aktivitet. For min del som har sparket meg selv bak så mange ganger før, så traff jeg endelig hardt nok da jeg fikk i gang treningsgruppen for overvektige for 1 1/2 år siden. Treningsgruppen ble min ” redning ” – uten gruppen, så hadde jeg nok sparket meg selv fortsatt uten mål, og mening,  jeg hadde fortsatt å gå på trynet både titt, og ofte, og jeg hadde bodd mer i kjelleren enn andre steder. Jeg kan ikke få sagt nok ganger hvor verdifull denne gruppen er for meg. Nå har jeg faste treningstimer hver uke. Jeg vet når jeg skal på trening, og disse timene er hellige for meg. Noen ganger, så må jeg droppe sosiale ting med venner fordi jeg prioriterer trening, noen synes kanskje det er dumt, men disse treningene er så uhyre viktige for meg, så da må jeg  en periode prioritere treningstimene fremfor andre ting akkurat på de dagene hvor timene er litt sene. Jeg har nedprioritert meg selv så lenge nå, og jeg har gått på trynet så mye, og når jeg endelig er på riktig vei, så må jeg fortsette der. Treningene gir meg så mye, og jeg merker det så utrolig godt på både kropp, og sjel, og jeg skulle ønske at enda flere fikk oppleve denne følelsen av at det nytter.

Denne uken ga jeg dere en utfordring, en utfordring som mange tok, men som jeg håper enda flere har lyst til å være med på. Jeg kaller utfordringen ” En størrelse for stor 30 “, og utfordrer alle til å være aktive minst 30 minutter hver dag i en måned. 30 minuttene hver dag kan utgjøre store forskjeller på helsen vår. 30 minutter av ett helt døgn på 24 timer bør være mulig for de fleste. Mange sliter med sine utfordringer i forhold til helsen, men da gjelder det å finne en, eller flere aktiviteter som man klarer å utføre, og som man trives med. Det viktige med disse 30 minuttene er at man kommer opp i puls, og at man merker at hjertet slår noe hardere enn ellers 🙂 Hverdagsaktiviteten er uhyre viktig i det daglige, og det er viktig at vi er i bevegelse istedenfor å sitte for mye på rompa…men hverdagsaktiviteten er ikke nødvendigvis trening om man ikke kommer opp i puls. For de som kommer opp i puls når man vasker gulver, eller trapper, så er det en del av dine daglige 30 minutter 🙂 Det er så utrolig mye man kan gjøre i disse 30 minuttene… man kan gå en deilig tur i den nydelige høstnaturen, man kan gå trappene hjemme, eller på jobb noen ganger, danse til musikk som gjør deg glad, aktiv lek med barn, eller barnebarn, man kan finne frem sykkelen, trene styrke hjemme med en lett oppvarming først, gå i svømmehallen, gå til butikken – her er det mange muligheter. Dette er også en gyllen mulighet til å tørke støv av trimsykkelen, eller tredemølla som står nedstøvet ett eller annet sted i huset 🙂 Legg gjerne igjen ditt tips til en god aktivitet 🙂 Om du ikke fikk startet akkurat 1.oktober, så er det ikke for sent å bli med…du får bare holde på en måned fra den dagen du starter 🙂 Dette er en god mulighet til å komme i gang med det man har tenkt på så utrolig lenge. Det å begynne i det små, og ikke tro at man skal løpe verken Oslo Maraton, eller sykle Kristiansand – Hovden med det første.

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

For noen så er løsningen å trene alene, og jeg har fått mange tilbakemeldinger på at denne utfordringen ga de det sparket de trengte for å komme i gang med noe, og det er jo fantastiske tilbakemeldinger å få! Jeg håper virkelig at mange blir med, og når en måned er over, så er det så mye lettere å fortsette. Da er man i gang! Ved hjelp av bloggen min, så håper jeg at vi sammen skal klare disse 30 minuttene med aktivitet hver dag, og at vi kan motivere, og inspirere hverandre. En del  av leserne mine som tok utfordringen ønsker seg også turkamerater, og det er også ett av målene mine med utfordringen ” En størrelse for stor 30″. En del synes det er vanskelig å holde motivasjonen oppe alene, og da hadde det vært utrolig fint om vi kunne fått til noen turgrupper/treningsgrupper rundt fordi i landet. Det er så mye lettere å klare dette sammen, for det er ikke alltid lett å finne frem joggeskoene når man helst vil sette seg godt til rette i sofaen med beina på bordet. Det er så lett å la styggen på ryggen vinne når man er alene om en slik ting. Det å avlyse en avtale man har om tur, eller trening, det sitter langt inne for de fleste av oss, og det er godt å ha en, eller flere som drar oss ut når viljen ikke helt er til stede. Sånn er det for meg i forhold til treningsgruppen for overvektige – jeg vet at en herlig gruppe mennesker venter på meg, og jeg vet at jeg vil bli savnet om jeg ikke kommer. Dessuten tror jeg at jeg kan telle på en hånd de gangene jeg ikke har hatt lyst til å gå på trening – det er så godt å føle på treningsglede!

Overvektig, eller normalvektig – vi er mange som trenger disse 30 minuttene med aktivitet hver dag, og jeg håper at du blir med! Som jeg har sagt før, så kan ikke jeg sjekke at du er aktive disse 30 minuttene, så her er du din egen sjef, og jeg stoler på deg – vil du, så kan du 🙂 Jeg har pratet med mange som har lest om utfordringen på bloggen, og jeg har fått tommel opp fra alle… mange lurer nok fortsatt på om de skal, og jeg synes ikke det er så mye å tenke på. Jo, lengre man utsetter det – jo, større er sjansen for at det ikke blir noe….I forbindelse med utfordringen ” En størrelse for stor 30 “, så har jeg opprettet en Facebook gruppe som heter det samme som utfordringen. Her begynner det å komme medlemmer til, og vi vil gjerne bli enda flere!! Her kan man motivere hverandre, få aktivitetstips – her kan man rett og slett skrive akkurat det man vil. Her kan vi dele bilder fra turer, og trening, og håpet er også at vi kan finne turkamerater 🙂 Til nå er vi veldig spredt… her har vi folk fra Sandefjord, Sørumsand, Vanse, Sandnes, og fra min egen by, Kristiansand. Alle her inne ønsker seg turkamerater, og håpet er at gruppen skal bli så stor at vi kan få flere fine turgrupper, og treningsgrupper – slike grupper er veldig god motivasjon for veldig mange. Gruppen på Facebook  heter altså ” En størrelse for stor 30 ” – meld din interesse, så legger jeg deg til. Gruppen er selvsagt åpen for både kvinner, og menn i alle aldre 🙂 Noen har slitt med å finne gruppen, og skulle du ha problemer, så send meg en privat melding, så skal vi ordne det. Ei på treningsgruppen min roste utfordringen, men ville ikke selv være med…det tok ca et døgn, så var også hun med, og i gang 🙂

Jeg har klart å være aktiv disse to dagene i oktober. En dag med spinning på Spring, og i går med en god tur i Sukkevannsløypa her jeg bor. Jeg hater virkelig bakkene i denne løypa, men i går var jeg samtidig veldig fornøyd mens jeg gikk og småkjeftet for meg selv opp bakkene… jeg merket faktisk fremgang! Ikke at jeg er noen virvelvind opp bakkene – jeg tror de fleste hadde gått forbi meg :-), men jeg merket at jeg gikk de fortere, og lettere enn før, og istedenfor å være sur, og gretten på toppen, så smilte jeg – bare det er en stor seier!! I går følte jeg så godt på kroppen at den fungerer så mye bedre – det var nesten i perioder at jeg danset der på stien, så godt føltes det! Nå er jo ikke jeg den som vil bli lagt merke til om jeg kan unngå det, så jeg danset inne i mitt stille sinn, og jublet for meg selv 🙂 Denne lille fremgangen er en stor fremgang for meg 🙂 Det var sykt tungt å komme meg ut i går morges, styggen på ryggen ville vel helst ikke ut i bakkene, men jeg vant, og er i dag klar for en ny aktiv dag på tur sammen med min aller beste, og pelsballen.

Alle som er aktive 30 minutter i en måned, er også med i trekningen om ei flott jakke fra Stormberg. Stormberg er opptatt av at små turer også er store, og de er opptatt av at vi alle sammen skal kunne være ute, og aktive. Derfor har de gitt ei nydelig Sirdal jakke som en gulrot til en av dere som ar utfordringen. Helsen er den største gevinsten man får om man tar utfordringen, og så er det jo ekstra moro om man i tillegg kan vinne en ytterjakke. Jakken kommer i alle størrelser opp til 5 XL. Jakken ser du her : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html?nosto=nosto-page-search1#10075750022, og den har en verdi på 999 kr. Om du ikke kom i gang akkurat 1.oktober, så tenker jeg at det likevel bare er å ta utfordringen, og bli med! Trekningen av jakken var ment å være den 1.november, men for å gi flere muligheten, så setter vi 7.november . Vi er mange som er i gang – nå venter vi bare på deg også! Ha en nydelig lørdag – jeg skal ut på tur!

Bloggen min er nå også å finne på Instagram, så følg meg gjerne på ” enstorrelseforstor ” – blir veldig glad om jeg kan få mange følgere 🙂

Kalenderen viser 1.oktober, og i går utfordret jeg dere til å bli med på ” enstørrelseforstor30 .” Jeg har lyst til at oktober skal bli starten på en positiv endring for dere av leserne som ønsker å komme i gang med en livsstilsendring, komme seg ut av go’stolen, og gjøre det man hele tiden planlegger. Det er ikke lett å komme i gang – det vet jeg alt om, og det har jeg skrevet mye om på bloggen. Det er alltid noe som er viktigere, og så kommer det alltid en dag i morgen som er en mye bedre startdag enn dagen i dag…. så var det tiden…ungene…møter…hodeverk…middag…sliten…forkjølet…vondt ett eller annet sted…det er for sent…det er for mørkt… det er for varmt…mangel på energi…denne rekken av unnskyldninger kunne man bare ha fortsatt og ha skrevet på, for vi har et hav av de utroligste unnskyldningene for at vi ikke tar tak i de tingene som er viktige for en selv. Det er egentlig så lite som skal til før at vi merker en positiv endring, og i oktober, så skal vi starte på denne endringen sammen 🙂 Folkehelseinstituttet sier at 30 minutter med aktivitet hver dag vil gi oss en bedring i helsen, og det er helsen som bør stå i fokus. Mange av dere tok utfordringen når dere kommenterte på bloggen, og jeg håper det er enda flere som blir med, og som ser på dette som en fin mulighet til å komme i gang 🙂

Jeg vil aldri bli en sylfide, jeg vil aldri bli tynn, men det er heller ikke målet mitt. Jeg ønsker en god helse som vil gi meg mange gode år fremover. Jeg ønsker en kropp uten for mange utfordringer, og jeg vil føle at jeg ikke har en kropp som begrenser meg. Kanskje begrenser jeg meg selv mye med alle disse rare tankene man har i hodet, men dette vil automatisk gi slipp etter hvert som man merker at positive ting skjer med kroppen. Målet mitt er en kropp som samarbeider, som er sterk, og frisk. At jeg alltid vil være en størrelse for stor, det er helt ålreit så lenge jeg har det godt med meg selv, og kan føle masse på lykke. Etter at jeg fikk starte treningsgruppen for overvektige, så har veldig mye positivt skjedd, og jeg er på vei til endelig og oppnå det jeg har strevet etter i så utrolig mange år. Oppskriften på det og lykkes skulle jeg selvsagt hatt for lenge siden, men det er ingen vits o å se tilbake, og tenke på hva som har vært, eller hvordan ting kunne ha vært. Ingen kan skru tiden tilbake, og man blir bare deprimert av å tenke på alle de valgene man tok som ikke ble helt riktige. Jeg har lært meg og ikke dvele med fortiden, men se fremover – det er fremtiden vi kan gjøre noe med. Jeg har lært at jeg må ta de små skrittene, sette meg de små målene, og ikke minst, så har jeg innsett at man må være tålmodig. Jeg har ryddet, og jeg har omrokkert, og ting faller mer, og mer på plass. Kiloene raser ikke av, men vekten viser stadig mindre, og jeg kan kjøpe mindre klær, og jeg er strålende fornøyd 🙂

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

” Enstørrelseforstor30 ” er i gang, og i løpet av oktober, så skal vi være minst 30 minutter aktive hver dag. Jeg er sikker på at vi klarer det, og man velger selv hvilke aktiviteter man vil gjøre. Kanskje er det å gå en tur din aktivitet, man kan sykle, man kan svømme, man kan leke med barnebarna, sett på favorittmusikken din høyt på anlegget og dans i vei, meld deg inn på et treningsstudio, gå til butikken, gå trapper,  tørk støv av tredemøllen, eller trimsykkelen som står ett eller annet sted i huset – og husk at det er MYE man gjøre hjemme av øvelser og trening. Man trenger ikke en haug av ulikt treningsutstyr for å ha en god treningsøkt hjemme hos en selv. I løpet av oktober, og i løpet av kort tid, så skal jeg legge ut ett par fine treningsprogrammer som man kan gjøre hjemme. Finn det du trives med, så er du i gang 🙂 Disse 30 minuttene i oktober skal være en aktivitet utenom hverdagsaktiviteten, så husarbeid gjelder ikke 🙂

Gulroten her er selvsagt helsen vår. Vi vil oppnå en stor helseeffekt av å være aktiv 30 minutter hver dag. I tillegg til helsegevinsten, så har jeg også en annen gulrot til en av dere. Stormberg har gitt en flott Sirdal ytterjakke til en av dere som blir med, og utfører 30 aktive minutter hver dag i oktober. Sirdal jakken blir levert i en nydelig dyp lilla farge, og du kan se jakken her : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html?nosto=nosto-page-search1#10075750022    Jakken har en verdi på 999 kr. Ingen kan kontrollere at du utfører 30 minutter hver dag annet enn deg selv. Du er sjefen, så her må vi bare stole på alle er ærlige. For å være med i trekningen av Sirdal jakken, så må du være litt aktiv på bloggen, eller bloggens Facebook side. Her kan du legge ut små rapporter, og på bloggens Facebook side, så kan du også legge ut bilder om du ønsker. Her på bloggen kan du være anonym, men fint om du legger inn epost adressen din slik at jeg har den i tilfelle det er du som vinner jakken 🙂 Du kan også veldig gjerne bruke Instagram aktivt i oktober for å legge ut bilder fra dine 30 minutter. Veldig moro om det blir en del bilder, og da bruker du #enstørrelseforstor30

Bloggen min ” En størrelse for stor ” er nå også på Instagram, og er du på Instagram, så er jeg veldig glad om du følger meg der 🙂 Du finner meg på  enstorrelseforstor   I går fikk jeg en hyggelig melding fra en av bloggens lesere. Hun ville bli med på utfordringen, og kom også med en glimrende ide om å opprette en lukket gruppe for de som ønsker å være med på ” enstørrelseforstor30 “. Hun mente en lukket gruppe kunne vært ett fint sted hvor man kunne inspirere hverandre, et sted hvor man kan utveksle aktivitetesideer uten at ” alle ” ser det – rett, og slett et sted hvor man kan skrive akkurat det man vil 🙂 Kanskje finner man også en treningskamerat, eller to i en slik gruppe. Jeg har i dag opprettet en lukket gruppe på Facebook som heter ” En størrelse for stor 30 “. Søk den opp på Facebook, og send en forespørsel, så legger jeg deg til. Håper det er interesse for gruppen, og at det blir litt aktivitet der. Her er forøvrig linken til gruppen : https://www.facebook.com/groups/1041734582515524/   Selv om vi har denne gruppen, så må man også være aktiv på bloggen i ny, og ne for å være med i trekningen av jakken. Bilder vil jeg ha på bloggens Facebook side, eller Instagram 🙂 Hovedbildet på bloggen i dag er tatt etter en fantastisk trenigsøkt på Spring i går kveld. Onsdager trener vi Puls Intervall med fantastiske Anette som instruktør. Timen er over før man har startet – sånn føles det i alle fall 🙂 Ukens treningshøydepunkt 🙂 På bildet er jeg svett, og fornøyd sammen med to fantastiske treningsvenninner, Anita, og Helene – for en gjeng vi er!

Vi er i gang dere! La oktober bli en positiv måned – starten på endringene vi har hatt så store planer om så veldig lenge. Vi kan få det til! Jeg legger ut treningsoversikten til treningsgruppen for overvektige for de av dere som bor i Kristiansands området. Vi har 4 treningstimer i uken å velge blant. Kanskje er denne gruppen noe for deg? Nyt denne 1.oktober – jeg gleder meg til å høre hvordan din oktober blir 🙂

Hvor mange ganger har du sittet i sofaen, og tenkt at du må få rompa ut av den, og bli mer aktiv? Hvor mange tusen tanker har vi ikke tenkt når vi sitter der godt, og behagelig, og kanskje koser oss med noe ekstra godt? I hodene våre, så legges mye planer, og i hodene våre, så høres alt så enkelt, og lett ut. Vi er ikke et sekund i tvil om at planene våre er gjennomførbare, og vi er heller ikke ett eneste sekund i tvil om at vi vil lykkes… men så er det noe med disse flotte planene da…de blir altfor sjeldent slik vi egentlig ønsker at det skal bli. Sofaen er så altfor god, og så var det alle disse unnskyldningene da som så altfor ofte vinner over viljen til og virkelig gjennomføre. Ikke det at vi ikke har tatt oss selv hardt i nakken utallige ganger, men disse hersens unnskyldningene vinner så altfor ofte. Jeg kunne ha skrevet en ganske tykk bok om alle unnskyldningene jeg har brukt opp igjennom for at jeg ikke kommer meg på trening, eller ut på tur. Jeg fatter egentlig ikke hvor alle unnskyldningene kommer fra – de kommer på løpende bånd, og de kommer ut av munnen nesten før jeg har klart å åpne den. Helt utrolig! Jeg har tidligere referert til ei jeg kjenner som sa det så utrolig fint ” Nå har jeg ingen unnskyldninger igjen – alle er brukt opp ” – hun tegnet abonnement, og startet å trene på Spring 🙂

I morgen skriver vi 1.oktober, og jeg har lyst at oktober skal bli måneden hvor vi sammen blir mer aktive. Om vi ikke kan trene sammen, eller gå turer sammen, så kan vi alle ha det samme målet, og bruke måneden til å gjøre det vi har tenkt, og snakket om så lenge. La oktober bli måneden med det røde krysset i taket – la 1.oktober bli starten på en positiv endring 🙂 Jeg snakker ikke de store målene, og jeg snakker ikke om at vi igjen skal tenke så stort at vi faktisk ikke klarer det, men jeg snakker om å starte en positiv utvikling – en positiv endring. Det å starte i det små, det å komme seg ut når man helst vil sitte i sofaen – det å bevise for seg selv at man faktisk kan 🙂 Jeg vil at oktober skal være måneden da du, og jeg gjør noe godt for oss selv, og da tenker jeg på hodet, og kroppen. Jeg har kalt oktoberutfordringen ” enstørrelseforstor30 “, og håper du blir med!

” enstørrelseforstor30″ innebærer at vi alle skal være aktive minst 30 minutter hver dag i oktober. All aktivitet er en god aktivitet, men vi dropper å regne med husarbeidet som en av aktivitetene 🙂 Utover det, så er det du selv som bestemmer hva du velger. Kanskje vil du gå en tur – naturen er jo helt fantastisk nå på denne tiden, kanskje vil du sykle deg en tur, mange synes svømming er en fin aktivitet, gå trapper, gå til butikken istedenfor å kjøre – mulighetene er så utrolig mange! Finn noe du liker å gjøre – du har ingen konkurrenter – den eneste du skal konkurrere mot er deg selv. Folkehelseinstituttet  anbefaler oss å være minst 30 minutter aktive hver dag, og er man det, så vil man oppnå en helseeffekt. Fysisk aktivitet 30 minutter hver dag får oss raskt i bedre form samt at man også forebygger en rekke folkesykdommer som overvekt og fedme, hjerte og kar sykdommer, diabetes type 2 og også en rekke muskel, og ledd plager. Jeg vil tro at mange kjenner på mye av dette allerede, og nå kan vi sammen gjøre noe med det 🙂 Tiden, den har du, så den unnskyldningen holder ikke! 30 minutter hver dag når døgnet har 24 timer – du finner plass til disse 30 minuttene 🙂

Er du klar for å bli med på ” enstørrelseforstor30 ” ? Tar du utfordringen? For alle som blir med, og som legger ut bilder av aktivitetene sine, eller gir en liten rapport, så er det en flott gulrot som venter på en av dere 🙂 Egentlig er det jo to gulrøtter hvor den aller største definitivt er mestringsfølelsen, og en kropp som blir mye mer glad, og samarbeidsvillig 🙂 – den gevinsten vil vi alle sammen få. De andre gulroten er en fantastisk flott jakke fra Stormberg. Stormbergs visjon er turglede for alle, og Stormberg sier det så fint ” Små turer er også store .” I ” enstørrelseforstor30 ” så er det nettopp dette vi snakker om…de små turene, de små skrittene som også er så store. Det å komme seg ut å kjenne gleden, kjenne at man kan, og at man både orker, og mestrer – den følelsen er så god å kjenne på! Stormberg gir bort en fantastisk flott Sirdal jakke til en av dere som blir med på utfordringen nå i oktober. Jakken kommer selvsagt i valgfri størrelse – jakken får man helt opp i str. 5 XL, den er i en farge som heter Potent Purple, og jakken har en verdi på 999 kr . Jakken finner du her : http://www.stormberg.com/no/sirdal-jakke-dame.html?nosto=nosto-page-search1#10075750022 . Sirdal jakken fra Stormberg er definitivt en av mine jakkefavoritter 🙂

Ingen kan sjekke at vi er aktive, og ingen kan sjekke at vi fullfører utfordringen om å være aktiv minst 30 minutter hver dag. Her er det kun deg, og din samvittighet – du er sjefen, og styrer dette selv. Kanskje kan dere gå flere sammen om å være med på utfordringen, eller kanskje ønsker du å klare dette på egenhånd. For å være med i trekningen om den flotte Sirdal jakken, så må du fortelle litt om dine aktiviteter. Dette kan du gjøre ved å legge igjen en kommentar på bloggen hvor du forteller hva du har gjort av aktiviteter. Du må ikke gjøre det hver dag – alt dette bestemmer du selv. Du kan også bruke bloggens Facebook side for å fortelle hvordan det går, og hva du har gjort, og der kan du også veldig gjerne laste opp bilder  🙂 Bilder er jo utrolig moro å se 🙂 Ellers kan du gjerne legge ut bilder på Instagram. Da bruker du #enstørrelseforstor30 . Jeg kommer til å bruke Instagram mye under mine 30 aktive dager nå i oktober, og jeg håper du også tar bilder, masse bilder, og legger ut enten på instagram,eller bloggens Facebook side 🙂 Dette kan bli sååå moro om mange blir med! Vi trekker ut en vinner av Sirdal jakken 1.november – så her er det bare å sette i gang med dine daglige 30 minutter fra i morgen 🙂 Hvem blir med?

Jeg hadde i dag også tenkt å skrive litt om slankemyter, men gjemmer det til en annen dag 🙂 I dag er det ” enstørrelseforstor30 ” som skal stå i fokus. I morgen starter vi, og jeg gleder meg masse til å være aktiv sammen med deg gjennom hele oktober måned. Oktober skal bli starten på noe veldig bra! Nå har du en unik mulighet til å droppe alt av unnskyldninger, og starte der du har startet så mange ganger før, men forskjellen blir at denne gangen vil du oppleve å mestre fordi du tar de små skrittene. Du skal ikke verken slutte å spise, eller slutte å leve – det er nå du skal kjenne at du lever, og at du kan! Trenger du drahjelp, og har lyst til å være aktiv i en gruppe, så ta kontakt om du bor i Kristiansands området. Treningsgruppen for overvektige trener 4 ganger i uken, og kan være ett godt alternativ for endel av dere som ønsker å være sammen med andre. Sett deg små mål, tenk over hvilke aktiviteter du kan mestre, så starter vi i morgen med blanke ark, og en haug av motivasjon. Den største gulroten er en bedre fysisk form, og en bedre helse – i tillegg kan du vinne denne flotte jakken fra Stormberg fordi du tok utfordringen. Jeg gleder meg til morgendagen, og jeg gleder meg til å følge deg på veien – dette klarer vi!!

” Så utrolig pen du hadde vært om du bare hadde vært noen kilo lettere ” – disse ordene er jeg sikker på at mange av dere som leser bloggen min har fått høre. Gjennom bloggen min, så kommer jeg i kontakt med masse flotte mennesker som forteller meg sin historie, og mange av historiene er ikke ulik mine egne. Innledningen på blogginnlegget mitt i dag er en setning mange forteller at de til stadighet får høre…så utrolig sårende, og så utrolig vondt! Ei jeg traff forleden kunne fortelle at hun til stadighet fikk høre hvor mye bedre hun hadde sett ut om hun ikke hadde vært så feit – hun kunne nesten fått hvem hun ville om hun bare hadde slanket seg. I tillegg ville hun blitt lykkelig….. hvordan er det mulig å si noe sånt? Samtidig er det vel ingen overvektige som er veldig overrasket over at sånne ting blir sagt, mange av oss har vel hørt noe lignende opp igjennom…hvorfor blir man så mye penere om man slanker seg? Hvorfor er det så utenkelig at tjukke mennesker kan være lykkelige? Hvorfor har jeg ingen rett, eller grunn til å være lykkelig? Fordi jeg er tjukk?

Opp igjennom, så har jeg heldigvis ikke møtt så mange som har påpekt hvor mye penere jeg hadde vært om jeg hadde vært en del slankere, men klart man har hørt det. Noen tror kanskje de motivere oss når de slenger sånt i ansiktet på oss, men når ble sårende kommentarer motiverende? Og hvorfor skal jeg bli slankere fordi andre mener jeg bør det? Visst jeg ikke er pen fordi kroppen min er stor, så har jeg ingen intensjon om å strebe etter å få din godkjenning. Carina Carlsen som var med i Norske Talenter sa det så utrolig godt i en artikkel om retten til å være glad i egen kropp : ” Jeg er ikke satt til verden for å glede deg med mitt utseende. ” Det er også så utrolig herlig når kvinner som henne gir blaffen i hva andre mener. ” Jeg vet hvordan jeg ser ut, men i motsetning til hva enkelte mener, jeg synes selv jeg er flott” skriver Carina – hurra for slike kvinner, og sånn skulle flere av oss både tenke, og utstråle. Jeg blir så uendelig glad når jeg ser, og hører mennesker som kjemper for retten til å være seg selv, og retten til å være glad i egen kropp. Det å være glad i vår egen, store kropp betyr ikke at vi glorifiserer overvekt av den grunn. Alle vet at fedme ikke er bra, det er ikke den biten dette handler om, men det handler om retten til å være oss selv, og retten til å være glad i egen kropp. Plus Size modellen, Tess Holliday svarte så utrolig bra på et spørsmål fra en journalist som lurte på om hun følte seg sexy… ” Ja, burde jeg ikke det ” var Tess sitt svar til journalisten… jeg digger sånne kvinner!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvorfor er det sånn at en del menn ikke våger og innrømme at store kvinner er flotte? Det er nok fordi det er litt tabu for mange menn, og ” alle ” skal blendes av kvinner som er innenfor ” normalen” . Det hadde kanskje ikke vært så populært, og kanskje ikke særlig macho heller å fortelle kameratene at man tiltrekkes av frodige kvinner. Opp igjennom voksen alder så har jeg møtt igjen personer som jeg gikk sammen med i perioder av ungdomstiden, og jeg vet ikke om jeg skal le, eller bli såret når man blir fortalt hvor fine tanker de egentlig hadde om meg, men som man aldri våget og verken vise, eller fortelle fordi jeg var stor….og akkurat dette får jeg så mange tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min…det er så utrolig mange som opplever akkurat dette. Er en del menn feige, eller hva er grunnen til at det er flaut å like frodige kvinner ? Og hvorfor er det ålreit at slanke kvinner er sammen med overvektige menn, men ikke motsatt ? Det blir akkurat det samme som når man får høre ” hadde du bare vært en del kilo lettere  – da hadde du vært så mye penere, du hadde kunnet velge og vrake blant menn, du hadde vært lykkelig…” Det er utrolig synd at man skal tvinges til å være attraktiv for andre – og hvem har sagt at å være slank betyr lykkelig, og tjukk betyr ulykkelig? Det er jo det samme som å si at blondiner er lykkelige, og brunetter er deprimerte…Ingen har bare gode dager, verken jeg, eller de som topper listen over verdens vakreste, men å påstå at man ikke kan være lykkelig fordi man er stor, det er en påstand som ikke holder mål – det er en myte som bør avlives her, og nå. Det som derimot kan sette en demper på lykken er når andre forteller at vekt, og lykke hører sammen, eller når noen forteller at ” hadde du bare vært noen kilo lettere….” Det er ikke alle store som sitter inne foran tv’en og trøstespiser fordi man har for mye vekt, og de som gjør nettopp det, det er kanskje de som nettopp har blitt fortalt hvor mye bedre de hadde vært, og sett ut om de hadde vært noen kilo lettere…..overvekt har mange årsaker, og en av dem er mobbing, og sårende kommentarer. Noe å tenke på i starten av en helt ny uke….

Vi er snart over i oktober måned, og i oktober, så har jeg tenkt å gi oss alle en utfordring. Når jeg sier oss, så gjelder dette i høy grad også meg selv 🙂 Overvektig, eller normalvektig, dette er noe alle kan være med på, og som jeg håper mange blir med på. Mer om utfordringen kommer i blogginnlegget til onsdag. Da skal du også få vite litt mer om aktiviteter som vi kanskje har trodd var skikkelige kaloriforbrennere, men som kanskje mer er en myte enn en sannhet 🙂 Nyt det deilige høstværet som vi i alle fall har her i sør. Høsten er en flott tid om værgudene sender mer enn kun regn – høsten er en fin tid å komme seg ut på tur, og nyte de fantastiske fargene som vi har ute nå 🙂 Kos deg, og ta godt vare på deg selv!

22.september hadde min flotte pappa blitt 74 år. Pappa gikk bort året han hadde fylt 65 år. Det er 9 år siden vi mistet han, og om det ikke føles som det er 9 år siden, så savner jeg han hver eneste dag. Pappa betydde så utrolig mye for meg. I dag vil jeg skrive om å savne, og om hvor viktig det er og ikke ta ting som en selvfølge. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer, og det er vi nok ikke flinke nok til å se i hverdagens stress, og jag. Ikke at vi skal gå rundt å tenke på at morgendagen kanskje ikke kommer, men kanskje må vi stoppe opp litt, og tenke på at ingenting er en selvfølge, og sette mer pris på det som er, og det vi har rundt oss. Kanskje leve mer enn å stresse. Kanskje gjøre mer av de tingene som du setter pris på. Kanskje være mer raus med både ord, og handlinger. Det er mye jeg skulle ha sagt til pappa som jeg kanskje ikke hadde fått sagt, men samtidig så visste han hvor mye han betydde for meg, og hvor glad jeg var i han, og det har vært til stor hjelp for meg i savnet.

Jeg har alltid vært nært knyttet til begge mine foreldre, og opp igjennom årene, så har man jo nesten trodd at man har de til evig tid. Det som rammer andre,  rammer ikke oss. Disse tankene tror jeg mange av oss har. Pappa slet med sine helseutfordringer, men ingen trodde at det var så alvorlig som det faktisk var. Han hadde hatt et hjerteinfarkt, og han hadde byttet årer, men alt skulle jo bli bra etter dette.Pappa skulle jo bli frisk igjen, og det følte vi han ble inntil februar for 9  år siden. Jeg husker ennå jeg ble våknet av ambulansen som kjørte inn i gata, jeg trodde aldri den skulle til vårt hus, men det var utenfor her den parkerte. Jeg husker jeg grep etter noen klær, løp ned trappene fra 2.etasjen, og rundt hjørnet hvor mamma, og pappa bodde. Jeg husker pappa satt på en kjøkkenstol med oksygenmaske, jeg husker de tok han med seg, og det var siste gangen pappa fikk være i leiligheten han var så utrolig glad i.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det ble en del dager på sykehuset. De hadde håpet, og troen, og det klamret vi oss til. Jeg måtte være sterk for pappa, og jeg måtte være sterk for mamma, og ikke minst datteren vår. Pappa kom ut fra intensiven, og inn på ordinært rom, og alt så lyst ut, men det varte ikke lenge før han igjen havnet på intensiven, og legene mistet mye av både håpet, og troen. Jeg husker pappa sa til meg at han ikke trodde han ville komme hjem igjen, og jeg husker hele hjertet mitt revnet i det han sa det. Jeg husker jeg sa at han var sterk, og at han snart ville komme hjem igjen … han kom aldri hjem. 9.mars 2006 døde pappa, og den 22.september samme året hadde han fylt 65 år. Det er vondt bare å skrive dette, og det har vært mange tøffe dager, måneder, og år. Pappa var helt spesiell for meg. Hver morgen hadde vi en god prat rundt kjøkkenbordet. Vi var ikke alltid enige, og vi diskuterte masse. Vi diskuterte alt fra de små til de store tingene, og temperaturen rundt kjøkkenbordet kunne bli veldig høy til tider 🙂 Det var pappa jeg drøftet ting med, og det var han som ga de gode rådene. Han stod alltid beredt til å hjelpe, og selv om han ikke alltid var så flink til å si hva han følte, så visste jeg hvor glad han var i oss alle, og han viste det på sin måte. Jeg var aldri i tvil 🙂

Det å miste er så innmari vondt, og man tror aldri man skal klare å leve det vanlige livet igjen. Man faller helt ned i mørket, alt er bare vondt, og savnet er så sterkt. Det er så vondt å savne noen som ikke lengre er blant oss. Jeg tror jeg gikk i ett slags koma i lang tid, og utad så det sikkert ut som om jeg fungerte sånn nogenlude, men inni meg var alt bare vondt. I en sånn vond periode, så finner man samtidig en styrke man ikke tror at man har. Man finner en styrke som gjør at man overlever, og kommer seg igjennom det. Ikke husker jeg hvordan jeg klarte det, men det er denne indre styrken som kommer når man virkelig trenger den. Man kommer seg igjennom uten at man helt skjønner hvordan, og selv om det tar tid, så er det nok noe rett i at tiden leger alle sår. Alle sår blir ikke leget, i alle fall ikke for min del, men man klarer å komme tilbake til normalen, til hverdagen, og livet kommer på skinner igjen… men savnet vil alltid være der, og det går ikke en dag uten at jeg ikke sender noen tanker til pappa der han er nå. Jeg er jo der i mitt syn at jeg skal treffe han igjen. Jeg tror kanskje ikke på himmel, og helvete, men jeg tror der er en ” andre side “, og at de vi mister venter på oss. Ei god venninne av meg som også mistet sin far tidlig synes det er så fint å besøke graven, og hun synes det å gå på kirkegården gir henne ro. Der er ikke jeg. Jeg finner ingen ro der, og jeg synes fortsatt det er tøft, og vondt å besøke graven til pappa. Det hender når savnet har vært veldig intenst at jeg har dratt dit for å prate, og gråte, men roen, den finner jeg ikke.

Ingen vet om morgendagen kommer. Da er det så viktig å ta vare på dagen, og ta vare på det som betyr noe for en. Man jager, og stresser, og får nesten ikke tid til å puste. Man jager etter det materielle, og det perfekte. Hektiske morraer, unger skal kjøres hit, og dit, det er møter her, og der, og man er i denne evige sirkelen hvor man ikke får den gode tiden verken til seg selv, eller de rundt en. Man får ikke tid til å trekke pusten, og kjenne at man lever. Man jager etter de store tingene når det egentlig er de små tingene i hverdagen som betyr aller mest. Jeg vet alt om å jage etter det perfekte, jeg har vært der jeg også….men også her merker jeg at mye har skjedd, og at jeg ikke jager så mye som før. Jeg kjenner at jeg har lært meg å sette mer pris på de små tingene i hverdagen, og at jeg klarer å nyte de øyeblikkene hvor man kjenner hvor godt det er å leve. Morgenturene med Dean hvor man ikke hører andre enn fuglene som ønsker oss en god morgen, solen som titter opp, plommene på treet i hagen som er klare til å nytes, byturene med mamma, en hyggelig prat med naboen, en tur i skogen, roser på bordet fra egen hage, en god diskusjon rundt middagsbordet – alle disse små tingene som gjør så uendelig godt. Alle disse små tingene som man ikke får med seg når man jager hit, og dit. Hverdagen er hektisk for de fleste, men jeg er veldig sikker på at det er mulig å bremse ned litt. Ungene må ikke være på aktiviteter hele uken fordi ” alle ” andre er det… kanskje er det andre ting som hadde betydd mer for ungene som også man selv kunne tatt del i. Kanskje må man ikke reise jorda rundt, og ha de store feriene når man faktisk finner like store opplevelser rett rundt hjørnet. Kanskje er det ikke alltid ungene som vil alt, men kanskje er det vi som legger opp til det fordi man føler man må i dagens samfunn.

Å ha tid til seg selv, og ha tid til de rundt en, det er utrolig viktig. Det å tilbringe viktig tid sammen, og oppleve gode ting sammen. For meg er det viktig å ta vare på de rundt meg så godt jeg kan. Moren min bor heldigvis i samme huset, og det har vært utrolig godt både for meg, og henne i årene etter at pappa gikk bort. Jeg synes det er viktig å ta meg av henne… ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, og fordi det gir meg så masse. Jeg er ikke alltid like flink med de store ordene, men jeg vet at de rundt meg vet hvor mye de betyr for meg. Før kavet jeg etter så mye, nå har jeg nok mer funnet roen. Jeg har skjønt hvor viktig det er å tenke på meg selv, og ta vare på meg selv. Det å sette av tid til de tingene man setter pris på. For meg er dette trening, det kan være velvære, men det er også samvær med gode venner. Det kan være en god film, og en bolle popcorn, det kan være en kosestund med pelsdotten – det er ting hvor jeg kjenner på den gode følelsen. Når det er sagt, så må dagene inneholde en god balanse av egentid, og tid til de rundt en. Min beste venn er uten tvil min følgesvenn gjennom 23 år, og vi stortrives så utrolig godt i hverandres selskap. Det er en utrolig god følelse. En bekjent av meg kunne ikke fatte hvordan vi kunne være så mye sammen, hun hadde blitt gal kunne hun fortelle… for meg sier det mye om styrken i vårt ekteskap, og kanskje er det et varsko om man ikke klarer å  tilbringe mye tid sammen med den man deler livet sammen med. 

Ta vare på dagen, og ta vare på øyeblikkene. Brems ned litt, og kjenn at du puster.Gjør de tingene som du føler er gode, og ta godt vare på de rundt en. Gi en god klem, vær raus med gode ord, og komplimenter – gjør dagen god for deg selv, og de du er sammen med. Ikke glem å si hva andre betyr for deg – ikke glem å leve… ingen vet om morgendagen kommer…..

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordab resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere i dag skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med noen, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Jeg kjenner spesielt på det etter en søndag hvor noen har forsynt seg vel mye av posen med smågodt som ble handlet inn på fredag. Jeg kunne jo godt ha skyldt på min bedre halvdel, eller pelsballen, men jeg har nok bidratt veldig godt til at posen har minsket så mye som den har på så kort tid. Det skulle ikke være lov å selge smågodt til 9.90, og det skulle ikke vært mulig å få kjøpe hobby, og lakrispinner i løsvekt… eller handler det kanskje om å gå forbi smågodt disken, eller kanskje ikke fylle den så mye neste gang. Det er jo viktig å kose seg, men…..akkurat i dag føler jeg veldig på at det ble noe for mye, og at jeg veldig gjerne kunne ha vært fornøyd med en noe bedre samvittighet enn den jeg føler på akkurat nå…. men gjort er gjort, og jeg ser enda bedre behovet for nå å jobbe fokusert med kosthold fremover. Det er den siste, og kanskje viktigste biten som må på plass for min del.

Nå er altså mitt neste mål å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Jeg har innsett at små endringer er veien for meg å gå, og jeg innser at spisemønsteret mitt trenger endringer. Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Jeg har også lært noe annet som er veldig viktig, og det er at man ikke er mislykket selv om man ikke klarer det man har planlagt. Man skal aldri se seg tilbake, og dvele ved det man ikke klarte, men man skal se fremover, og alltid gi seg selv en ny sjanse. Kanskje bør jeg få litt hjelp, og råd, men samtidig, så er jeg redd for å få en plan som inneholder sult, og mat jeg egentlig ikke liker.

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og Kai har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på. 

Hva er din plan når mandagen nå er kommet ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør man prøve de tingene man med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂

Mandager er fine dager nå. Jeg gruer meg aldri til mandagene, men vet at når mandagen kommer, så er det klart for en ny treningsuke, og den gleder jeg meg alltid til 🙂 Kanskje vil du slå følge med meg på veien, kanskje trene sammen med meg, og resten av den flotte treningsgruppen min…finn det som passer for deg – for at du klarer å være 30 minutter aktiv hver dag – det klarer du… at du kan begynne å like mandager, det skjer før du vet ordet av det 🙂

I dag skal to heldige følgere av bloggen få hver sin premie. En av dere skal få gavekort på Fish Spa fra BiMi Fish Spa, og en av dere skal få ett flott smykke. Jeg har trukket ut to stykker fra bollen med masse navnelapper. Alle som har lagt igjen en kommentar på bloggen de to siste ukene har vært med i trekningen. Den heldige vinneren av gavekortet på Fish Spa ble : Liv Anna Robstad!! Gratulerer så masse, og gled deg til Fish Spa 🙂 Vinneren av det flotte smykke fra Next2 ble Unni 🙂 Gratulerer så masse til deg også!!! Jeg kontakter dere begge 🙂 Nyt mandagen, og la denne uken bli en flott uke!!

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening, eller i hvert fall ikke at jeg skulle føle på glede når jeg svetter som en gris, og puster som en hvalross. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene man får om at nå skal det trenes, hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig så flink en periode, men så plutselig skjønner man ikke helt hva som skjer når man bare ikke kommer seg av gårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

Det å trene alene er heller ikke bare optimalt. Det er utrolig godt å ha gruppetimer å gå til hvor man vet at vi er flere som skal trene sammen. Det å ha disse faste tidene å forholde seg til, det har betydd enormt mye for meg. Etter at treningsgruppen for overvektige ble dannet, så har trening fått en helt ny betydning for meg, og det å ha denne gruppen å trene sammen med betyr mer enn jeg kan forklare. Slike treningsgrupper er gull verdt, og jeg tror ikke alle helt ser betydningen av slike grupper. Det er slike grupper det burde være over hele landet. Treningsgrupper hvor overvektige kan føle seg trygge, hvor man møter mennesker som sliter med akkurat det samme som man selv gjør, og grupper hvor man kan være akkurat den man er uten å føle seg verken skamfull, eller flau. På timene våre er ingen opptatt av andre enn seg selv, ingen verken gidder, eller orker å kikke på sidemannen, ingen konkurrerer med andre enn seg selv, og må man ta en pause, så er det helt ok 🙂 Treningstimene er ikke overvektstimer i den forstand at alt er på helt lavterskelnivå, men man har tatt en ordinær treningstime, og tatt hensyn til at man bærer på en del ekstra kilo. Det betyr bla at man ikke hopper så mye, eller gjør øvelser hvor vekta ikke belaster kroppen på en måte som kan være skadelig.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, tenk at jeg skulle få oppleve nettopp treningsglede! Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve på – de klarer jeg. En hel time trening før kunne fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har noen rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 I går var jeg sliten etter en god treningstime, og var enda mer sliten når man forlot treningen etter ei latterkule som aldri tok slutt. Vi har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting. Likevel så er det en ting som alltid vil forundre meg, og det er hvorfor ikke flere overvektige i Kristiansand, og omegn trener sammen med oss? Her har vi fått til en egen treningsgruppe for overvektige, et tilbud som mange har etterlyst, og savnet, og når tilbudet er her, og etterspørselen burde vært enormt stor, så uteblir veldig mange av de som både ønsket ett slikt tilbud, og som trenger ett slikt tilbud. Hva er det som skal til for å få overvektige ut av huset, og få dem mer aktive? I utgangspunktet, så skulle det vært en kø av henvendelser fra overvektige som ville bli aktive. Overvektsproblematikken er like stor her som andre steder i landet, og når det nå er et tilbud skreddersydd for oss, så er jeg så utrolig overrasket over at ikke flere blir med. Jeg klarer ikke å fatte dette helt. Jeg vet at jeg hadde tatt i mot tilbudet om man går tilbake til tiden hvor jeg nesten ikke ante hva trening var. Jeg vet at jeg hadde sett på dette som min sjanse til endelig og kunne komme i gang, og i tillegg sammen med andre i samme situasjon som meg selv. Jeg vet at en terskel inn til et treningsstudio kan være vanskelig for mange, men har du først tråkket over den, så skal jeg love deg at du vil bli glad for at du gjorde det. Kanskje er du som leser dette overvektig, og full av unnskyldninger for ikke å trene – kanskje det er på tide å innse at unnskyldningene ikke holder mål dersom du virkelig ønsker å gjøre noe med situasjonen. Treningsgruppen vår vil gjerne ha deg med på laget, og du kan få mer info ved å kontakte meg. Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller i går, og hun sa noe viktig, og veldig riktig : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

Denne uken har jeg også opplevd shoppingglede 🙂 Jeg er nok ikke så shoppinggal som jeg kanskje var tidligere, men av og til får jeg ånden 🙂 Denne uken har det blitt både tunika, skjorte og ytterjakke til litt kaldere dager. Tunikaen jeg valgte hadde en ganske så spenstig farge som dere ser – jeg kaller den Orange, datteren min sier rød, så da sier vi orange 🙂  Det er svært sjeldent jeg finner klær jeg liker på kjedebutikker som fører store størrelser fordi jeg synes de er elendige på passform, men denne flotte, fargerike tunikaen fant jeg sannelig på Kappahl 🙂 Når man i tillegg kan gå en størrelse med fra sist jeg handlet der ( som er evigheter siden ), så blir det ett ekstra pluss 🙂 Den flotte lyseblå skjorten kjøpte jeg på ZIZZI her på Sørlandssenteret, og jeg er veldig fornøyd med både bluse, og farge.Prisen var også svært hyggelig. Da valget stod mellom sort, og lyse blå, så var valget faktisk lett, og jeg valgte bort den sorte. Ytterjakken kjøpte jeg også på ZIZZI, og jeg synes både fargen, og detaljene gjorde jakken veldig fin. Jeg har jo bare to slike tynne dunjakker fra Stormberg fra før av i skapet, så behovet var veldig stort hehe, men jeg bare måtte… for jeg hadde jo ikke akkurat denne, og ikke en sånn farge 🙂

Husk gavene jeg deler ut på bloggen, og som trekkes til lørdag. Jeg gir bort et gavekort på Fish Spa fra BiMi Fish Spa samt at jeg også deler ut et smykke til en annen heldig vinner. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du legger igjen epost adressen din også, og den er det kun jeg som ser.

Nyt torsdag!!