Nede for telling

Det er rart hvordan livet kan være. Som sikkert mange andre, så opplever jeg livet som en berg,og dalbane til tider. Det er så herlig når man er på toppen, og føler at det meste går din vei. Man suger til seg den gode følelsen av å være på toppen , og kjenner  hvor godt det er når planer man har lagt blir gjennomført, og målene man setter seg blir nådd. Man er fornøyd med seg selv, og veldig stolt. Man er såpass stolt at man stort sett bare smiler til verden. En berg,og dalbane stopper aldri på toppen, og blir der…dessverre så må man også være med ned igjen om man først har blitt med på reisen. Utfordringen blir å komme seg fort mot toppen igjen.

 

De siste to ukene har vært tøffe, og jeg kjenner godt på hvor vanskelig det er i sånne perioder å tenke positivt. Jeg er så godt i gang med endringene i livet mitt, endringer, og en positiv vei som betyr så mye for meg. Nå blir hodet mitt, og tankene utfordret skikkelig, så det er nå jeg må bruke alt jeg har lært den siste tiden, men det er søren med ikke lett når deler av kroppen ikke samarbeider som jeg ønsker. For meg er det utrolig viktig at ukene går uten de store utfordringene. Det er viktig at jeg får trent som jeg planlegger, og at ingenting ødelegger for planer, og mål. Jeg har jobbet så mye med hodet at jeg tror jeg er rustet om der kommer en utfordring min vei, men nå blir jeg virkelig satt på prøve.

Overvekten har jeg lært meg å akseptere, og jeg vet at jeg er på en spennende reise hvor jeg bevisst jobber meg mot ett lettere liv, og en bedre helse. Jeg har lært masse om meg selv på godt,og vondt, og jeg har funnet mange svar underveis. Svarene har gitt meg ett helt annet syn på meg selv, og jeg har akseptert at jeg aldri vil bli en sylfide. Jeg ser at det viktige ikke er en tynn kropp, men en kropp som fungerer bra, og som samarbeider med meg. En god helse, en god fysisk form, og en glad, og fornøyd  Heidi er så mye viktigere enn å veie 60 kg. Jeg er stolt over hvor langt jeg er kommet, jeg er stolt over resultatene, kroppen blir mindre, kroppen fungerer så mye bedre , og jeg har det så utrolig mye bedre…men så var det denne berg, og dalbanen da…disse tingene i livet man ikke er herre over, og som i en periode setter deg helt ut av kurs.

 

I 2002 ble jeg syk, og måtte gjennom en større operasjon. Operasjonen var vellykket, og jeg ble helt frisk…men operasjonen ga meg noen utfordringer i ettertid som ingen hadde fortalt meg om. Etterhvert som tiden gikk, så opplevde jeg store endringer i beina mine. Leggene økte i volum, og ingen kunne helt fortelle meg hvorfor. Dette var ikke pga overvekten, dette var ikke fordi jeg hadde lagt på meg, dette var noe helt annet. Den dag i dag skjønner jeg ikke hvorfor ingen på sykehuset fortalte meg at dette kunne skje etter operasjonen jeg var gjennom. Det var min egen fortjeneste at jeg fant ut av årsaken til at leggene økte i volum, og hvorfor de var sprengte, og til tider litt vonde. Etter flere legebesøk, så fikk jeg vite at jeg hadde lymfeødem. Lymfesystemet mitt var helt ødelagt, lymfevæsken ble ikke transportert rundt som den skulle, og væsken hopet seg opp i leggene mine. Jeg fikk vite at lite kunne gjøres da dette var kronisk. Så disse tømmerstokkene av noen legger ville ikke bli så mye mindre, men jeg kunne få det bedre ved at jeg jevnlig gikk til lymfedrenasje.Lymfedrenasjen hjelper huden å holde seg myk, noe som er veldig vitkig, og den hjelper lymfesystemet litt….volumet skjer det ikke så mye med. Det tar tid og skulle akseptere slike endringer, men med tid, og stunder, så klarer man det, og man har evnen til å se at operasjonen ble vellykket, og at man faktisk var heldig. Så får heller tømmerstokk legger være som de er. De fungerer så absolutt, og beina er kjempesterke, så får man se om man i Norge etterhvert gjør som andre land, og foretar medisinsk fettsuging slik at man får mer ” normale ” legger igjen. Foreløpig så gjøres ikke dette i Norge. De inngrepene som Norge ikke gjør er i helsevesenets øyne ikke verd å gjøre… som om Norge er best på alt som omhandler helse…. kanskje er det på tide for lymfepasienter og stå på barrikadene slik mange andre har gjort… kanskje bør vi kjempe for å få det bedre….

 

Der følger med noen utfordringer når man har lymfeødem, og jeg tror de fleste som sliter med dette kjenner til at man er veldig utsatt for infeksjoner i huden. Det skal bare en mikroskopisk åpning til, så kan man plutselig få en infeksjon, og noen ganger skjønner man liksom ikke hvor denne åpningen er, andre ganger vet man at man har hatt et sår, og ser hvordan man plutselig sitter der med rødt, hovent og sårt bein….og det er her jeg er akkurat nå. Kun kort tid etter forrige infeksjon, så er den i full aksjon i kroppen min igjen. Kanskje sluttet jeg med pencillinkuren for tidlig sist… enda jeg trodde de 7 dagene var nok. Når jeg trodde alt var bra igjen, og jeg kunne gå på igjen med friskt mot, så sitter jeg her igjen med feber, og ett rødt,hovent, og verkende høyrebein. I sånne situasjoner, så er det slettes ikke lett å være positiv. Jeg leter febrilsk i verktøykassen etter de riktige verktøyene å bruke, jeg leter febrilsk etter de positive tankene som kan fortelle meg at det er noen dager, og så er jeg i farta igjen….men jeg vet også at utfordringene kan bli større, infeksjonen kan bli verre å bli kvitt denne gangen her. Jeg har alltid vært heldig, og fått kontroll over infeksjonen selv, så jeg håper jeg klarer det denne gangen også… jeg vil trene, og være i aktivitet – jeg vil fortsette på den positive veien, og så skjer dette…igjen…hvilke verktøy skal jeg bruke når jeg i visse øyeblikk hater lymfebein, og infeksjoner… så her blir hodet, og tankene virkelig satt på prøve. 

 

Denne høsten håper jeg å kunne ha endel ” giveaways ” til dere som leser, og følger bloggen min. I sommer har det ikke vært faste blogginnlegg, men sånn blir det når det er sommer, og dagene blir litt annerledes enn ellers, men utover høsten skal det bli faste blogginnlegg hver uke, og jeg håper dere vil fortsette å lese, og følge meg fremover. Jeg håper også at bloggen stadig når ut til flere som kan føle det samme som mange av dere, nemlig at bloggen betyr noe for dere, at den inspirerer, og motiverer. Jeg vil fortsette å sette ord på det mange tenker, men kanskje ikke sier, og jeg vil fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor.

Akkurat nå har jeg lyst til å gi bort en deilig fleecegenser til en av dere. September banker fort nok på døren, og høsten kommer etterhvert om vi vil, eller ikke, så da kan det være godt å ha en god, og varm fleecegenser, en fleecegenser som i tillegg har en herlig farge som kan lyse opp når vi får mørkere dager. Fleecegenseren heter ” Vigør “, og er gitt av Stormberg. Denne fleecegenseren kan man få i alle størrelser, så her kan alle være med, ikke bare de som bruker store størrelser 🙂 Denne genseren finnes fra str. XS til 5 XL. I tillegg til fleecegenseren, så får den som blir trukket ut også to drikkeflasker fra Stormberg. Det eneste du trenger å gjøre for å være med i trekningen er å legge igjen en kommentar på selve bloggen, altså på denne siden her 🙂 Noen legger igjen kommentar på Facebook siden, men kommentaren din må legges igjen her. Du kan være anonym om du ønsker det, men du MÅ legge igjen epost adressen din  slik at jeg kan nå deg, og epost adressen er det kun jeg som kan se. Legg igjen en kommentar om at du gjerne kunne tenkt deg den flotte korallfargede fleecegenseren, eller du kan egentlig skrive akkurat det du har på hjertet 🙂 Håper på mange kommentarer – er jo alltid moro å se at dere er engasjerte 🙂 Fleecegenseren er forøvrig den samme som jeg har på meg på bildet , og du kan også ser den her : http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecegenser-hoved-4.html#10042120004 

 

Skriv i vei i kommentarfeltet, ha en nydelig onsdag, send meg noen positive tanker, og så blogges vi plutselig igjen 🙂

Hverdagen er en god plass å være

Ferien er over for de fleste, og fra mandag er vel hverdagen skikkelig på plass igjen. Det er godt med sommer, det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

 

Det er uhyre viktig at man ikke glemmer seg selv. Man trenger å puste, og man trenger å fylle noe av tiden med ting som er viktige for en selv. Man skal ikke ha denne dårlige samvittigheten når man tar seg litt alenetid, eller om man ønsker å gjøre de tingene som gir en glede, og energi. Det å få tenke litt på seg selv er bare positivt for de rundt en. Når man får sette seg selv litt i fokus, og gjøre ting som betyr noe for en, så gir det ny energi som igjen kommer de rundt oss til gode. Jeg har alltid vært lite flink til å sette av tid til meg selv. For meg har de rundt meg vært de viktigste, noe de fortsatt er, men jeg er blitt flinkere til å kjenne etter hva jeg ønsker, og vil. Hva trenger jeg for å gjøre min hverdag god? Hva gir meg glede, og hva trenger jeg for å kunne være den jeg ønsker for de rundt meg? Den siste tiden er jeg blitt flink til å se viktigheten av Heidi tid, og jeg bruker tid på meg selv uten å få denne dårlige samvittigheten. Det er ingen som trenger meg 24 timer i døgnet, og det er ingen verden som raser sammen om jeg ikke alltid er der. For meg er treningen uhyre viktig, og den er hellig. Det skal nærmest en krise til før jeg rokker på gruppetimene 🙂 Ellers er turer ut i løypa alene ting jeg gjerne gjør, eller jeg tar meg tid til velvære… en god massasje, en god ansiktsbehandling, stell av føtter – det er nytelse på høyt nivå, og noe jeg prioriterer i ny og ne. Shopping interessen har dabbet noe av den siste tiden, men når jeg føler for shopping, så er ingenting bedre enn å tråle byen, eller senteret på jakt etter nye klær, eller det meste av det vi kvinner liker å shoppe 🙂 Kanskje bør mange tenke litt mer på seg selv når planene for høsten, og vinteren legges?

Jeg har fått en del henvendelser fra lesere av bloggen som lurer veldig mye på hvor jeg kjøper klær, og hvor jeg finner treningsklær. Jeg er som jenter flest, jeg elsker klær, og jeg elsker det å føle meg velkledd. Noen ganger har jeg spurt meg selv om jeg bruker klær til å dempe fokuset på vekten min, men bak min elsk for klær, så ligger det ingen grunn – klær er bare en stor interesse 🙂 At man som stor trenger klær som kler kroppen, det er noe jeg er veldig opptatt av, og jeg er nok der at selv om man er stor, så trenger man ikke å kle seg i joggebukse, og store hettegensere av den grunn slik en del nok gjør. Jeg tror mange føler at de må prøve å gjemme seg bort, og jeg tror mange ser på seg selv som så stor og stygg at man ikke gidder å gjøre noe for å se bra ut… det nytter liksom ikke. Dette er så utrolig trist. Jeg blir så lei meg når jeg vet at mange tenker nettopp slik. Det er ikke klær som gjør deg til en fin person, men det gjør ingenting om man føler seg vel utenpå også… For meg er det uhyre viktig å føle meg velkledd, og jeg ønsker å være kvinnelig, og feminin. Stort sett så et utvalget av klær til store kvinner veldig bra. Der er mange butikker som nå selger store størrelser, og jeg er nok fortsatt der at jeg liker best å handle på spesialbutikker. Jeg synes kjedebutikker er utrolig dårlige på store størrelser. Lengde, og bredde passer liksom ikke helt sammen, og som oftest er det telt, eller  pølseskinn, og jeg liker ingen av delene noe særlig. Derfor liker jeg spesialbutikkene best hvor jeg føler de har tatt hensyn til min størrelse. Butikkene er fulle av flotte klær, så for oss kvinner, så er klær man kan bruke i det daglige sjeldent et problem.

 

Verre er det kanskje med treningsklær, det er iallefall det jeg får mange henvendelser om. Jeg blir oppriktig glad når jeg finner treningsklær som både passer fint, og som fungerer som de skal under trening. Det er ikke det samme å trene i en utslitt t-skjorte som blir søkkvåt, eller ei gammel treningsbukse som man hele tiden på dra opp fordi den sklir ned. Med ett såpass lite utvalg av treningsklær for oss som bruker noen størrelser større enn ” normalen “, så er det viktig å trekke frem det som er positivt. Jeg tror mange som leser bloggen min kanskje er noe overrasket over hvor vanskelig det er å finne treningsklær i store størrelser. Ei skrev så bra at det burde være en selvfølge at det fantes ett godt utvalgt til oss som virkelig hadde behov for å trene, og der ligger mye sannhet i det. Mange ønsker seg gode treningsklær, kanskje ikke alle liker farger som meg, og ønsker  litt mer nøytrale klær når man skal trene. Jeg er veldig glad i sort, og hovedvekten av klær i mitt klesskapet er nok sorte, men samtidig, så gjør farger meg utrolig glad, det frisker opp, og jeg føler at jeg gløder så mye mer. Farger tiltrekker seg kanskje også oppmerksomhet, man blir jo synlig… en del vil nok kanskje føle at de glir litt mer inni mengden i for eksempel sort. Jeg er nok ikke den personen som elsker oppmerksomhet, men jeg er såpass glad i å bruke litt farger at jeg egentlig ikke bryr meg om jeg får mer blikk, og jeg har stort sett sluttet å fundere på om det er fargene, eller størrelsen de ser på. Farger gjør meg glad, og det er det som betyr noe.

Tilbake til treningsklær. Dersom man er fra en str. 48, og oppover, så er det ingen enkel sak å finne gode treningsklær, så når der finnes, så skal det sannelig fortelles om 🙂 Sportsbutikker kan man egentlig bare glemme. De har muligens opp til str. 44, eller max 46. Noen kjedebutikker har prøvd seg på treningsklær, men jeg har ikke likt de. Igjen, så blir mye av det for smalt til de som må ha litt størrelse. Jeg har virkelig dårlige erfaringer med postordre, og opplever som oftest at jeg kler på meg ett stort telt. Så her er det utvilsomt Stormberg som går seirende ut. Stormberg har treningsklær, og turklær opp i str. 5 XL. Jeg tror man skal måle seg nøye om man bestiller i nettbutikken slik at målene dine stemmer overrens med målene til Stormberg. ” Problemet ” med Stormberg er at det veldig ofte er mye utsolgt. De store størrelsene forsvinner fort, så man må stadig inn på sidene for å se hva som er inne på lager. Butikkene skal jo også ha store størrelser, men jeg aner ikke hvor gode de er på å ta dette inn. Butikkene skal i alle fall være behjelpelige med å bestille inn dersom de ikke har det du ønsker. Akkurat nå ser det ut som om utvalget av store størrelser er ganske bra. Der er en veldig god trenings t-skjorte som heter Dante, Moment serien kan også anbefales. Når det kommer til tights, så må jeg melde pass da mine bein overhode ikke passer inn i tights 🙂 Ellers er der treningsjakker av ulike slag som også er veldig gode, og kan anbefales. Dersom du vet om andre som har treningsklær i store størrelser, så tips gjerne. Det er jo en trend blant mange nordmenn nå at det å kle seg i turklær er populært. Også innen turklær er det mye fint i store størrelser hos Stormberg, men man må som nevnt gjerne vært kjapt ute, for det blir fort utsolgt….En del spesialbutikker begynner også å ta inn litt treningsklær som holder mål, så et tips er jo å sjekke der også. Min fine rosa er kjøpt på PIP Stormote 🙂

 

Etter mitt forrige blogginnlegg om treningsgruppen, så har jeg fått en del henvendelser fra personer som har lyst på mer informasjon, eller som har lyst til å være med å trene sammen med oss. Det er utrolig moro!! Vi starter opp den 31.august her i Kristiansand, og vi har plass til mange flere 🙂 Noen lurer på hva som er overvekt, og det er alltid ett vanskelig spørsmål. Overvekt kan være så mangt, og før  jeg startet treningsgruppen, så tenkte jeg i mitt hode at her skulle det være med personer som virkelig hadde mange kilo for mye, men igjen, overvekt er så mangt. Nå skal man ikke alltid stole på denne BMI’en, for her kan jo de mest trente med mye muskler komme ut som overvektig, men 10-15 kilo for mye er også overvekt…. men jeg pleier å si at dersom man må lete med lupe etter noe ekstra på kroppen din, så er nok ikke treningsgruppen for overvektige noe for deg 🙂 Vi vi gjerne se både valker, mage, rompe, og grevinneheng 🙂 Vi gjerne ha med flere både kvinner, og menn, så ta kontakt via melding her, eller på mail, eller tlf 🙂 Mange lurer på om man må være spreke for å være med siden vi kaller oss ” Store, men spreke “, men treningene er for overvektige som både er trente, og utrente. Det er vi selv som bestemmer intensitet, belastning, vekt, og tempo – og det er det som er det flotte med gruppen! Om du sliter med dine ting helsemessig, eller om du har diverse vondter her, og der, så gjør du det DU kan, og mestrer. Ingen følger med på deg, ingen reagerer om noen ikke klarer alt, eller om du tar pauser – uansett så vil du få fremgang fordi du gjør ditt ytterste – ditt beste er mer enn godt nok!

Neste uke er hverdagen ordentlig på plass igjen, og da skal jeg også ha en ny ” Giveaway ” til dere lesere, og jeg håper jeg har mange godsaker å dele ut til dere gjennom høsten 🙂 Neste uke skal jeg jobbe som morgenvertinne på Radio Sør med sendinger som starter hver morgen kl.07 – jeg gleder meg, og jeg koser meg når jeg får jobbe med det jeg liker aller, aller best. Hektiske dager, men jeg er heldig i alle fall en periode til 🙂 Ha en herlig fredag, og ha en nydelig helg! Ta godt vare på deg selv, og tenk om du ikke har lyst til å gjøre en endring sammen med en haug av andre fra 31.august 🙂

 

I dag legger jeg ved et intervju jeg lagde på Radio Sør med Kai Jacobsen som er coach, og som jobber masse med livsstilsendringer. Han er mannen bak motivasjonskursene ” Spark i fua .”  Vekta sitter mellom ørene er hans klare tale – og jeg er såååå enig med han 🙂

http://krs247.no/forbruker/helse-velvaere/vekta-sitter-mellom-orene-12360/

 

Det nærmer seg

En sommer er snart over. Det er riktignok lovet sommer, og sol til Sørlandet fra i morgen, så vi kan få en veldig fin august måned. Dette har vært en sommer hvor vi stort sett har klaget over været, og selv om sommeren ikke har vært blant de beste værmessig, så blir vi vel egentlig aldri helt fornøyde. Vi har det heller ikke så verst når det største problemet vårt er været 🙂 Vi er noen rare skapninger 🙂 

 

Sommeren har vært fin. En litt annerledes sommer med mer jobbing enn ellers, men også en sommer med mange fine opplevelser. Det har vært en sommer med sine utfordringer i forhold til treningen, og sommerens planer på treningsfronten ble nok ikke helt som jeg hadde sett for meg. Heldigvis er ikke vekten gått opp, og jeg kjenner at det er en god følelse når ting ble som det ble. Man kan jo fort kjenne panikken gripe ett veldig godt tak når man føler at det går mer inn enn det skal, og samtidig så får man ikke trent, og forbrent det man skal. Jeg har jo kjent på den følelsen også i sommer, og det er jo nesten så man hyperventilerer ett lite øyeblikk. Vi er utrolig rart skrudd sammen vi mennesker, og av og til, så skulle man tro at man ikke var helt normalt skrudd sammen oppe i topplokket. For der sitter man med en smertefull achilles, og synes så synd på seg selv. Det er i det øyeblikket ingen i hele verden som har det så vondt som meg akkurat da. I noen små sekunder, så vet man ikke helt hva det vil si å tenke fornuftig. Man har det så fælt! Smertefull achilles, ingen trening, og hele verden er litt dum. Jeg tenker og funderer på hvor mye jeg vil gå opp i vekt i sommer når jeg faktisk ikke kan trene – jeg kan jo ikke gå tur en gang så vond er den hersens achillesen!  Jeg kjenner godt etter på de strategiske ” legg på ” plassene for å finne ut om det allerede har skjedd en liten krise, og drar godt ut i tøyet for å teste om det er blitt noe mindre plass der enn før den smertefulle achillesen kom inn og ødela hele opplegget mitt! Enden på visen blir litt for ofte at jeg stikker hånden ned i skuffen der jeg vet at posen med ” Godt og blandet ” ligger. Gjett hvem som har fortjent en gummibit, eller ti når jeg trossalt har det så ille som jeg har det…..

Er det mulig å være så dum, og er det mulig å synes så synd på seg selv? Jeg må jo bare le også, og det tror jeg det er noen her hjemme også som gjør i blant. Jeg har det ofte veldig ille når noe ikke går etter planen, men jeg pleier ikke så ofte løse det med å småspise lengre. I sommer har jeg nok falt litt tilbake der, men etter følelsen av hyperventilering noen sekunder, så kommer jeg meg fort inn igjen, og tenker at gummibitene var gode de, så det var helt greit at de kom inn i munnen selv om de egentlig ikke skulle inn der akkurat da. Når de først var i munnen, så er det liksom så lite jeg kan gjøre for å endre på det. De gikk inn, falt ned i magen, og sånn er det med den saken. De sekundene med hyperventilering er helt greit, og sjekken på om noe av gummien har plassert seg synlig på kroppen min, det er også helt ok så lenge det ikke er dette som har hatt hele fokuset i sommer, og det har det heldigvis ikke. Når man også etter hvert opplever at achillesen er blitt bra, og man er i gang med å trene igjen, da kommer den virkelig gode følelsen tilbake – herlig! Når den følelsen kommer tilbake, så glemmer man hvor ” ille ” man har hatt det, og nyter følelsen av å være tilbake der man ønsker å være. At det har blitt noen gummibiter for mye i sommer, og helt sikkert også noen sørlandschips for mye, det er helt greit. Det smakte fortreffelig, og jeg gidder ikke en haug av energi på å tenke mer på det enn de få minuttene som allerede er brukt på hyperventilering, og kontroll 🙂

 

31.august er en dag jeg virkelig ser frem til, og datoen nærmer 🙂 Etter en sommer uten for mye trening, så setter vi fullt fokus med gruppetimer fra den 31.august. Treningsgruppen for overvektige er en gruppe som betyr enormt mye for meg, og uten gruppen, og våre gruppetimer, så hadde jeg garantert ikke kommet så langt i prosessen som jeg er. Tanken om en egen treningsgruppe for overvektige er en tanke jeg har gått med lenge, og jeg har også tidligere prøvd å få en slik gruppe opp å gå uten å lykkes. Jeg tror jeg prøvde meg hos alle byens treningssentre, og andre som jeg tenkte kanskje kunne tenne på en slik ide, men det var liten interesse, og de som ønsket å vurdere det skulle ha en pris som ikke var aktuell. Dermed la jeg det litt på hylla i noen år, men ønsket om egen treningsgruppe slapp aldri helt taket. Jeg visste hvor mye en slik gruppe hadde betydd for meg, og jeg så at ett slikt fellesskap hvor alle var i samme situasjon var en god vei å gå. Det holder ikke med et opplegg som går over noen få uker, og så er du plutselig hele alene. Har man startet på en tøff reise, så må man også følges i mål uansett hvor lang tid det tar. Jeg er sikker på at med ett langsiktig opplegg, tett fulgt av fagpersoner både på trening, kost og det mentale, så vil veldig mange klare veien til ett lettere liv på egenhånd uten at man må legge seg under kniven. Jeg vet at mye har blitt prøvd i kampen mot overvekt, men det er vel aldri noen som har prøvd dette over lang tid. Det tar tid å endre, og man kan ikke bruke verken 2 mnd, eller 6 mnd – vi snakker år. Overvektige som virkelig ønsker å gjøre noe med vekten må forplikte seg til opplegget, og vise at det er dette de ønsker. De som ikke gidder skal heller ikke få en operasjon. Kun de som virkelig har gitt alt i kampen mot kiloene, men likevel ikke lykkes skal få operasjon….

Gi meg en personlig trener, og sammen med treningsgruppens opplegg, så skulle jeg ha klart vektnedgangen mye raskere enn hva jeg opplever nå. Jeg tror en personlig trener er gull verdt. Det å ha en som pusher deg til ditt ytterste, en som forventer noe av deg, og som du vet venter at du kommer til avtalt tid.Når man ikke har anledning til en personlig trener over lengre tid, så er en treningsgruppe som vår ett helt unikt tilbud. Det er litt over et år siden nå at vi fikk i gang tilbudet her i Kristiansand. Vi startet med treninger i en gymsal på en av skolene i området, og etter hvert så overtok treningskjeden Spring dette tilbudet. Et tilbud med lukkede timer kun for overvektige, og her er vi i alle størrelser, og i alle aldre. Ingen bryr seg om hva man har på seg, ingen bryr seg om ikke alle klarer alle øvelsene, men vi er alle overvektige, og ønsker en bedre helse! Det er et fellesskap i gruppen som er fantastisk. Det å vite at man blir savnet om man ikke kommer, det å få en oppmuntrende kommentar på tøffe dager, det å mestre sammen, og oppleve en helt utrolig treningsglede – det er motivasjon på høyt nivå! Det er tøff, og hard trening, og man føler sikkert av og til at den siste dagen er kommet når man svetter som en gris, og verker både her, og der, og omtrent gisper etter luft. Man ” hater ” instruktørene i blant når de står og skriker at man har mer å gi, og man allerede føler man har gitt mye mer enn man trodde man hadde… man har av og til lyst til å slå når de pusher deg til et nivå som i hodet virker hinsides all fornuft… men vi overlever alle sammen 🙂 Det å mestre en treningstime er den deiligste følelsen – da er det deilig å ligge som slakt på gulvet å smile fornøyd mens hele deg er gjennomvåt av svette. Det å føle på at man klarer ting man ikke før klarte – jeg hopper, jeg mountain climber, og jeg løper – aldri om jeg trodde jeg kunne disse tingene en gang, og du verden så stolt jeg er når jeg kjenner på følelsen av at jeg faktisk kan! På treningene med gruppen, så er der ingen konkurrenter. Jeg har en konkurrent, og det er meg selv. Jeg har et fokus, og det er meg selv. Jeg verken gidder, eller orker å tenke, eller se på hva de andre gjør – det er meg som betyr noe, og det er  jeg som skal gi alt det jeg kan.

 

Dessverre så er kanskje treningstilbudet for overvektige noe som ikke finnes så mange andre steder enn her i Kristiansand. Dere som leser bloggen min, og som bor andre steder, dere kan kanskje få til noe lignende der dere bor? Ta kontakt med treningssentre, eller aktuelle instanser for å høre om man kan få til noe lignende. Slike treningsgrupper bør finnes på mange steder. Jeg har mange ganger i bloggen undret meg over hvorfor ikke enda flere her i Kristiansand, og omegn er med i treningsgruppa vår. Der er mange overvektige som ønsker å komme i form, og det er så mange overvektige som trenger å komme i form. Jeg vet også at veldig mange ønsker nettopp en slik treningsgruppe, men likevel så kommer de ikke…. det finnes få unnskyldninger som er gode nok til at man ikke kan være med. Unnskyldninger har man i fleng : Man har ikke barnevakt, man har en mann som jobber så mye ( eller kone ) , man jobber selv mye, mangel på energi, for dyrt, timene passer ikke, det er for langt å kjøre, man har vondt i kneet, man har vondt i ryggen, man har vondt overalt egentlig….tenk over om unnskyldningene dine egentlig holder mål? Er det ikke egentlig sånn at man får til det meste om man ønsker det? Et medlemsskap kan høres dyrt ut, men om man tenker over hva man ellers bruker penger på, så er det kanskje ikke så mye likevel å bruke for å investere i helsen sin? Barnevakt får man som regel ordnet, det er sikkert mange som ønsker at du skal kunne prioritere deg selv litt. At man mangler energi er jo en veldig god grunn til å starte å trene, for man får jo masseevis av energi når man trener ! Vi har 4 gruppetimer å velge blant, og jeg er sikker på at noen av disse passer, og fra 31.august, så har vi treningstimer på to steder i Kristiansand : Både på Rona, og i Vågsbygd. Når det kommer til alle vondtene man har, så blir det uansett ikke bedre av at man ikke trener 🙂 Og til dere menn : Gruppen er ingen syforening selv om vi er mest kvinner 🙂 Vi har i dag en aktiv mann med i høneflokken. Han stortrives blant alle damene, men kan fort bli litt sliten av å være i mindretall, så han ønsker seg gjerne flere menn med 🙂

 

Fra 31.august, så er treningsgruppen for overvektige i gang igjen, og vi får 4 timer å velge mellom i uken. Her skal det trenes tabata, puls intervall, og spinning. Den nye timen vi får på ukeplanen er yoga. Ønsker du å være med i gruppen vår, så ta kontakt for mer informasjon. For deg som ikke bor her jeg bor, så kan du jo ha som mål at du også starter din vei mot en bedre helse sammen med oss. Det er fullt mulig å klare det alene, men man må ha en vilje av stål, og man må være målrettet. Sett deg små delmål, og innse at du ikke verken kan, eller skal klare alt på en gang! Få med deg ei venninne, eller lag dere en gågruppe. Bli aktive sammen. Alt er så mye lettere når man er flere : -)

JA til større plus size modeller!

Det er igjen oppe i media om bruken av plus size modeller. Hva er en plus size modell, og bør vi bruke ordet plus size på modellene som er større enn en del andre modeller? Er plus size modellene som blir brukt egentlig store nok til å gi det riktige bildet av klærne de viser? Samtidig er jeg rystet over hva enkelte i bransjen kan få seg til å si, som for eksempel modellmamma Donna Ionna.

 

Utgangspunktet for at dette på nytt er oppe i media er fordi HM i sin siste katalog har valgt å bruke en forholdsvis slank modell til å vise sin kolleksjon i store størrelser. Modellen de har brukt er en str. 44, og jeg ville aldri tenkt på henne som verken plus size, eller noe for stor, så jeg ser at mange reagerer. Skal man vise klær i store størrelser, så må vi som skal kjøpe klærne kunne identifisere oss med modellen. Det blir feil, og negativt overfor oss store når en modell i str. 44 blir omtalt som en plus size. Man må jo gå med lupe om man overhode skal kunne finne noe ekstra på denne modellen. Jeg vil se klær beregnet til min størrelse på modeller jeg kan identifisere meg med. Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan jeg som er en str. 50 vil se ut i antrekket vist av en slank 44 modell. Når skal HM bli tøffere, når skal motebransjen generellt bli tøffere? HM selv sier at de ikke har fått reaksjoner på bruken av en slank plus size modell, noe jeg overhodet ikke tror på. HM har i sin plus size kolleksjon klær som går fra str. 44 til str. 54, og da velger man selvsagt å bruke en modell som kan gå i den minste størrelsen istedenfor å la en modell i str. 54 vise klærne. Hva er HM redd for? Er de redd for at klærne ikke vil selge når de vises på en modell som har den størrelsen en plus size modell bør ha? 

HM er ikke de eneste som ikke våger å være tøffe. Man har en lang vei å gå. Det skaper alltid store reaksjoner, og diskusjoner når en virkelig plus size modell blir brukt. Da skrikes det om at samfunnet fremhever det usunne, og at det gir de unge feil signaler. Tidligere i år, så ble det kjent at den amerikanske plus size modellen, Tess Holliday har underskrevet modellkontrakt med MiLK Model Management. Tess som tidligere har hatt ulike jobber for magasiner, og designere er vel den første plus size kvinnen som har signert med ett virkelig prestisjetungt modellbyrå. Hipp Hurra sier jeg da! Endelig ser modellverdenen at også store kvinner kan være flotte selv om de ikke passer inn i normen som man i utgangspunktet har for modeller. Hvem er vel bedre til å vise stormote enn vi som er store? Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at stormote vist av en slank modell ikke vil sitte like fint på meg… Man ser jo at produsenter som lager klær for oss store etter hvert er blitt flinkere til å bruke store modeller, men også her er det en lang vei å gå. Selv om man kan unnskylde seg med at stormote starter på str. 42, så må man vel ikke bruke en 42 modell av den grunn? Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene? 

 

Tilbake til Tess Holliday. Mange jublet den dagen det ble kjent at Tess som er en str. 52/54 hadde inngått denne prestisjetunge modellkontrakten, men flesteparten raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk er, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden over var i harnisk over at en feit modell nå skulle pryde motebladene, og man var redde for at Tess nå med sin overvekt skulle bli en rollemodell, og et forbilde. Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme etter oppslagene om Tess sin modellkontrakt, og jeg skjønner ikke hvorfor folk er så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde Tess kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men dama viser sin store kropp, hun viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på Tess å si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. Tess har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Tess er en utrolig flott, og vakker kvinne, og jeg som stor ønsker å se klær på modeller som henne, ikke en str.40!

Tess Holliday må være en utrolig sterk kvinne. For å tåle så mye vonde kommentarer for hvordan hun ser ut, det skal man være sterk for å klare. Heldigvis er det også mange der ute som heier henne frem, men som jeg har skrevet tidligere : hvem har rett til å komme med stygge kommentarer for hvordan vi ser ut? Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Da det ble kjent at Tess hadde fått modellkontrakt, så ble plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handlet det om at man nå var redd for at sykelig overvekt skulle bli fremmet som noe positivt. Skulle man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler ville da Tess sende? Det ble fokus på hennes helsetilstand, og at hun garantert snart ville få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Nok en gang vises det hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun har oppnådd istedenfor å gi henne alle disse helserådene som hun garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former? Verken Tess, eller modellbyrået har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet.

Det er få mennesker som får meg til å se rødt, og som får blodtrykket mitt til å gå til værs. En av de som klarte det var Jørgen Foss. En del av hans meninger, og uttalelser var hårreisende. Jeg fikk dessverre aldri muligheten  til å debattere med Jørgen Foss ansikt til ansikt, men jeg fikk ett par gode radiodebatter med han før han trakk seg som leder. En annen person som får meg til å se rødt er modellmamma Donna Ionna. I en reportasje om nettopp plus size modeller,  i NRKs beste sendetid i går, så klarer Donna Ionna å uttale dette om de som reagerer på bruken av en slank plus size modell : ” Hvor feite vil de at vi kvinner egentlig skal bli? Og hvorfor skal vi representere noe som er usunt?” Er det mulig at en voksen kvinne kan uttale noe sånt? Samme Donna Ionna fikk også sterkt kritikk da hun som dommer i Top Model Norge ga beskjed til en av deltakerne at hun var for tjukk til å bli modell! Hvem er med på å skape et helt feil bilde her, og ett helt usunt fokus på kropp? Hvem har innbilt Donna Ionna at store kvinner er usunne? Er de mer sunne disse radmagre modellene hun ønsker å få opp, og frem? Hva er sunt med å leve på ingenting, og hva er sunt med en kropp hvor man kun kan telle ribbeina, og er det ikke flottere å se på en kvinnekropp med former enn en uten? Det er i alle fall ingenting sunt over det faktum at mange unge identifiserer seg med disse radmagre modellen, og vil bli som dem! Donna Ionna burde være mer oppegående enn å komme med slike diskriminerende uttalelser, og hun burde også ha folkeskikk nok til at hun ikke kaller mennesker for feite!

 

Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde. Fokuset på Tess sin helse er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person som Tess kan leve ett sunt liv. At Tess forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i det, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Tess promoterer selvtillit, hun skammer seg ikke over å ha en stor kropp. Hun er stolt over den hun er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. Hun oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Hun er vakker, sexy og bryr seg ikke om hva alle andre mener.

 

Jeg sier ett stort JA til bruk av større plus size modeller!!

Hylekor, dietter og ett skikkelig spark bak

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når” venninner” satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

 

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Noen har ennå ferie, men snart er hverdagen i gang for de fleste. Skolen starter, barna skal i barnehagen, man skal tilbake på jobb, og man skal tilbake til hverdagens rutiner. August er også den måneden hvor mange kjenner panikken komme i forhold til vekt, og trening. Sommeren har kanskje ikke vært optimal i forhold til verken trening, eller mat, så nå er det mange som skal brette opp armene, og komme i gang med en endring, eller komme seg tilbake på riktig spor igjen. Treningssentrene får mange nye medlemmer i august. Det er i august man som regel starter opp, eller så er det etter at julematen er blitt fortært, og det er blitt januar. Flere, og flere trener, og det er ikke lengre noe flest unge gjør. Alle aldre trener, og dette er jo en positiv utvikling. Også for seniorer er det egne treningsgrupper på mange treningssentre. Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

 

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

Etter en samtale med en annen deltaker i etterkant av kurset, så kunne hun fortelle hvor mye det hadde hjulpet henne å gå til disse samtalene… så fint for deg tenkte jeg, men jeg som er så sterk psykisk er jo ikke på samme plass som deg… så fint at du har hatt nytte av det, men jeg har full kontroll…samtalen satt i lenge etter at den var over. Jeg tenkte på alt hun hadde sagt, og selv om jeg hadde blitt mer, og mer bevisst på at hodet måtte være på riktig plass for å klare en livsstilsendring, så var jeg kanskje ikke helt klar over at man ikke alltid kan klare den biten alene. Det at jeg trengte hjelp til å rydde tanker, det å få hjelp til å sette fokus, og ikke minst det å få hjelp til å finne ut hvorfor man tar alle disse dårlige valgene… disse tingene så jeg mer, og mer klart at jeg nok ikke hadde kompetanse til å klare helt alene. Jeg trengte hjelp av noen som kunne rydde sammen med meg, og få meg til å finne svar. Det er alltid en grunn til at vi velger usunt fremfor sunt, det er en grunn til at vi er skapsnokere, og det er en grunn til alle disse hyppige besøkene i kjøleskapet. Hvorfor trenger vi å trøstespise, eller kjedespise, hvorfor spiser vi når vi opplever glede, og hvorfor er alltid denne maten usunn? Hvorfor spiser vi oss så mette at vi ikke kan bevege oss på en time, eller to, hvorfor vil ikke hjernen vår at vi stopper når magen er mett…det er utrolig mange spørsmål som man ønsker svar på, og hadde ikke Anette fra kurset på sykehuset tatt telefonen for meg, og satt meg opp til samtale hos teraputen, så tror jeg ikke at jeg hadde vært så langt i prosessen som jeg er i dag… men for all del… jeg har en lang vei igjen å gå, men det er godt å føle at man er på riktig vei.

 

Nå som august er i gang, så er det en fin måned å starte med den endringen du ønsker deg. Det er fullt mulig å klare det! Jeg håper for fremtiden at staten setter inn ressursene på andre ting enn slankeoperasjoner, og at den halve milliarden de bruker på fedmeoperasjoner kan bli brukt til å hjelpe oss med det vi virkelig trenger  av hjelp, og dette hadde ikke kostet en halv milliard heller. Staten vil kunne spare penger, store penger på å sette inn de riktige tiltakene i kampen mot overvekt. Å opererer folk slanke er ikke løsningen som vil hjelpe i lengden. Det er for veldig mange en kortvarig, og dyr lykke. Samtidig kan man ikke sitte på gjerdet og vente på at staten skal tenke riktig, for det er politikere vi snakker om her 🙂 Du kan gjøre ditt liv, og din helse bedre ved å sette fokus på at du skal gå et steg av gangen. Du må være realistisk, og tenke på hva som er realistisk for deg å oppnå. Hva vil du jobbe med først? Hodet ? Trening? Kost? Min vei startet med hodet, og så trening, og selv om jeg ikke har gjort de store endringene på kosten ennå, så går jeg likevel ned i vekt. Kosten er neste steg for meg, og til nå har jeg kuttet ned masse på det søte, og det salte, og så skal jeg fortsette med endringer, men jeg skal ikke gå på en eneste diett, og jeg skal spise normalt, men jeg skal fokusere på mengdene. Lag deg en måltavle, en måltavle som du kan se hver dag. Gi deg selv en premie for hvert delmål du når, og hva delmålet er, det er det du som bestemmer. Ikke la deg verken lure, eller lokke av alle vidunderkurene som du vil kunne lese om i de fleste ukeblad nå fremover. De funker sikkert som bare det, men da kan du likegodt slutte å spise, for alle går ned i vekt med minimalt med mat. Du vet hva du kan klare, og om det tar lengre tid enn om du skulle sulte deg noen uker, så vil du oppnå noe som er mye mer varig enn en quick fix kur 🙂

Det å jobbe med hodet er så utrolig viktig, og det er sikkert ikke siste gangen jeg skriver om det 🙂 Det å innse at overvekten sitter i hodet vårt, og at hodet må spille på lag for at vi skal klare det som er så innmari vanskelig. Vi vil ikke klare en stor livsstilsendring uten at vi vet hvorfor ting er som de er. Etter samtalene jeg hadde på sykehuset innså jeg mer, og mer at hodet kommer først, og deretter kunne jeg ta tak i trening, og endringer i kosten. Alt måtte spille på lag, og jeg følte jeg hadde behov for mer hjelp. Helt tilfeldig kom jeg over en reklame for Sørlandscoachen, og det var sånn jeg kom i kontakt med Kai, en helt fantastisk coach som har betydd mye for meg. Gjennom tre enkelttimer, og deretter hans kurs ” Spark i fua “, så har jeg fått masse verktøy å jobbe med på veien mot ett lettere liv. Ikke at jeg har rast ned i vekt etter dette, men jeg vet  mye mer om mitt eget tankemønster, og handlingsmønster. Hvordan jeg skal tenke for å klare og endre en vane, hvordan skal jeg trene dette med selvdisiplin. Jeg ble mer bevisst på hvordan jeg tenker, og hva som skal til for å endre dette hodet mitt med så mye rare tanker i. Det å snu negativt til positivt, det og ikke gå i kjelleren når valget akkurat den dagen ble dårligere enn man hadde tenkt seg, det å komme seg på rett spor igjen etter en liten avsporing. Noe av det som har betydd mest for meg å bli bevisst på, det er og ikke slite med denne dårlige samvittigheten hele tiden. Gjør jeg et dårlig valg som for eksempel å spise en deilig sjokolade en helt vanlig onsdag “, så er jeg bevisst på det, jeg godtar valget jeg har tatt, og tar ikke det samme valget dagen etter… du aner ikke hvor deilig det er å slippe denne dårlige samvittigheten som gnager så intenst hver gang man tar ett dårlig valg, og dårlige valg tar jeg fortsatt, men jeg er mye mer bevisst på hvorfor jeg gjør det, og konsekvensene av det. Det gjør også at antall dårlige valg er blitt færre. Kai er en motivator uten like, han er ærlig, og han er rett frem. Han går ikke rundt grøten, og godsnakker – han sier det akkurat som det er, og han gir oss ett skikkelig spark i fua fordi han vet at det er nettopp det vi trenger. Kursene hans er ikke et slankekurs, men et motivasjonskurs, og får man hodet til å spille på lag sammen med både fysisk aktivitet, og ett mer riktig fokus på kostvanene våre, så vil resultatet på sikt bli at man går ned i vekt. Skummelt ? Absolutt….. men i blant må man bare utfordre seg selv….

 

Fat and fit …eller tjukk, og veltrent :-)

Forleden dag jublet jeg høyt da jeg leste Dagbladet. Ikke at Dagbladet i seg selv alltid er så mye å juble for, men akkurat denne dagen, så var der en artikkel som fikk meg til å juble høyt. Jeg ble så innmari glad, og gleden deler jeg tydeligvis med Kari Jaquesson. Det er nok ikke alltid jeg er enig i det som kommer ut av munnen til trimdronningen, men denne gangen er vi veldig så enige 🙂 Grunnen til jubelen er forsiden av august nummeret til det amerikanske magasinet ” Womens Running”, og deres valg av forside modell. Som alltid når det brukes store modeller, så vekker det oppsikt, og det blir diskusjoner ut av det… denne gangen har det blitt mye positiv oppmerksomhet, og et fokus jeg tenker er veldig viktig. I august nummeret er det den 18 år gamle plus size modellen, Erica Jean Scenk som pryder forsiden, og fokuset til magasinet er at ” sunt ” , og ” trent ” kommer i alle størrelser, og fasonger. Det som også er så fint med forsiden er at magasinet ikke gjør noe nummer ut av at modellen er en plus size modell slik mange ofte gjør ved bruk av store modeller.

 

Denne gangen gir jeg også tommelen opp for Kari Jaquesson som i artikkelen setter disse tingene i det fokuset det bør stå i, og jeg synes det er utrolig bra, og viktig at man nå ser at man må fokusere på at man fint kan være stor, og også veltrent. Det er viktig å vise verden at også overvektige mennesker kan ha en sunn kropp, og det er viktig å vise at mange overvektige faktisk har en aktiv hverdag som inneholder mye, og god trening. Det er viktig å vise disse menneskene som hele tiden må tråkke oss overvektige ned at vi er mer enn valker, og fett som ikke gidder å løfte en finger. Det er en myte at store mennesker ikke trener, og Jaquesson som selv har drevet med trening i mange år, hun er ganske så klar på at man fint kan være ” fat og fit.” Hun opplever at det er mange som er rause i figuren som både har topp kondisjon, og som er veldig sterke. Det amerikanske magasinet som nå lar en frodig modell pryde forsiden i treningsklær, ute på joggetur mener at det fortsatt er mye stigma i vår kultur som tilsier at formfulle mennesker ikke trener, og de ønsker å sette fokus på hvor feil dette er. Magasinet ønsker også at formfulle kvinner som trener til må stå opp for seg selv.Håpet mitt er jo at også flere magasiner gjør som ” Womens Running”, og jeg er spent på om norske redaktører vil være med å sette dette viktige fokuset. Jeg tviler, men jeg håper.

Jeg er så utrolig glad for fokuset som nå kanskje settes, og håper flere vil sette samme fokus. Det er faktisk på tide å legge myten helt død om at store mennesker kun er dovne, late skapninger som ikke gjør annet enn å spise, og slite sofaen. Der er mange store som tar på seg joggeskoene langt mer enn mange normalvektige, og jeg har sagt det mange ganger før : innsiden av kroppene våre kan være langt sunnere enn hos mange av de som tilsynelatende ser ut til å være helt perfekte. En ting er hvordan vi ser ut på utsiden, men vi har en innside også, og det er den som faktisk betyr noe. Jeg vil heller ha høyere vekt, og en sunn innside enn jeg vil ha en slank kropp med en usunn innside. Jeg vet ikke hvorfor det er blitt sånn at overvekt alltid blir sett på som noe fælt, og usunt med et hjerteinfarkt rett rundt svingen, men det er nå sånn det er blitt, og man skal jo bare gløtte på ulike medier…der ligger nok noe av årsaken….der det er store mennesker med, så er det også involvert masse mat, og masse sofasliting.

 

Kari Jaquesson har ett veldig godt poeng i artikkelen i Dagbladet, for der sier hun noe som er veldig så sant, nemlig at mange overvektige innbiller seg at de er forhindret i å delta i fysisk aktivitet fordi de må ned i vekt først. Det er mye av dette jeg møter blant overvektige når vi kommer i snakk om treningsgruppen for overvektige. De må ned i vekt først, og så kan de begynne å trene, og det er jo å starte i hel feil ende, og dessuten er det jo da man ofte mislykkes! Hvorfor kjempe en og en kamp? Hvorfor må du først ned i vekt, og så trene når du kan gjøre begge ting vekt samtidig? Jeg har flere ganger påpekt at det å trene er tungt, det er veldig tungt til tider, og man føler mange ganger at man ikke verken orker, eller klarer…men det fine er at uansett hvor hardt det er å trene, uansett hvor svett man blir, og hvor mørbanket man kjenner seg, så går det helt fint. Vi overlever hver eneste trening, så unnskyldningen om at man ikke klarer, den kan man bare kaste på båten med det samme. Det er ikke farlig å trene. Det vil føles som ett ork den første tiden, og man vil føle seg som et slakt som har vondt både her, og der, men tenk på hvor lang tid det har tatt oss å bryte ned kroppen, da vil det også ta tid å bygge den opp igjen 🙂 Det er ubehagelig å kjenne svetten renne i stri strømmer, og det er ubehagelig å puste som en hvalross i starten, og kjenne at hele kroppen er som gele…det er vondt å kjenne på at man har lyst til å gi opp hele treningen…. men plutselig så er du på ett helt annet sted, og du merker at det gir gevinst at du ikke ga deg når alt føltes ganske så håpløst. Alle kan trene! Selvsagt er det noen som har store utfordringer, men vekten din gjør ikke at du er en av dem som har store utfordringer. Din utfordring er hodet, og viljen – ikke vekten. Det er hodet ditt som sier at du ikke vil, og ikke kan, det er unnskyldningene som får lov til å være sjefen i ditt liv, og en leser sa det så fint for en tid tilbake : Nå er jeg rett og slett tom for unnskyldninger, og jeg er lei av å høre meg selv fortelle alle disse unnskyldningene. Til uken starter hun opp med trening på Spring sammen med to venninner 🙂

Treningsgruppen vår for overvektige har jeg skrevet en del om, og jeg får en del henvendelser fra dere som leser bloggen om denne gruppen. Jeg skal snart blogge mer om gruppen, men jeg føler ikke jeg kan få sagt det nok ganger hvor unik denne treningsmuligheten er for overvektige som bor i og rundt Kristiansand. Alle som har savnet ett slikt tilbud har nå en flott mulighet. Dere som så mange ganger har fortalt meg hvor flott ett slikt tilbud hadde vært, men som plutselig har tonnevis med unnskyldninger for likevel ikke å være med når tilbudet er på plass : kanskje er det tomt for unnskyldninger hos dere også snart, og kanskje føler dere det slik jeg følte det, at man rett og slett blir flau over alt man faktisk prøver å unnskylde seg med…. Dere som har etterspurt informasjon om gruppen, dere håper jeg at jeg ser når gruppen starter opp igjen den 31.august. Dere som ønsker mer informasjon om gruppen kan sende meg en melding, så svarer jeg gladelig 🙂

 

I sommer har jeg prøvd noe spennende, nemlig Fish Spa. Når jeg har vært i utlandet,så har jeg sett dette mange ganger, men jeg har vært noe skeptisk til å sette beina mine opp i til disse fiskene samtidig som jeg ikke hadde likt å sitte på utstilling da dette ofte er noe som har vært tilbud på gata. Beina mine er jo heller ikke så fine at jeg har hatt lyst til å vise de frem 🙂 I forbindelse med en radioreportasje jeg lagde, så fikk jeg prøve Fish Spa hos Birte Lill Hayes som driver BiMi Fish Spa i Vennesla, like utenfor Kristiansand. Jeg var veldig skeptisk til at små fisk skulle gå løs på beina mine, og spise min tørre hud… jeg var nok mest skeptisk til hvordan det ville føles når fiskene gikk beserk på beina mine. Dette er små Garra Rufa fisker som ofte blir kalt doktorfisk. De har sin opprinnelse fra Tyrkia. Fiskene har ikke tenner, men suger til seg huden vår uten at det overhode oppleves som smertefullt. For meg var det en veldig flott opplevelse, og dette skal jeg absolutt gjøre igjen. Det kilte litt i starten, men etter hvert som ble man vant til det, og det føltes bare behagelig. Jeg opplevde jo også at mye av den tørre huden min forsvant, og beina føltes lette, og nye 🙂 Når man har såpass mye tørr hud som det jeg har, så vil nok ikke all tørr hud forsvinne etter en behandling, men mye forsvant, og resten tar sikkert fiskene neste gang. Fish Spa kan absolutt anbefales – en veldig god, og behagelig opplevelse 🙂 Du kan lese mer, og høre intervjuet jeg gjorde her : http://krs247.no/forbruker/helse-velvaere/her-kan-du-bli-spist-pa-av-fisk-11568/

Nå går turen ut i Sukkevannsløypa sammen med min aller beste. Vi går i hvert vårt tempo, så han er jo nesten ferdig før jeg er halvveis 🙂 Jeg har kun en konkurrent, og det er meg selv. Selv om vi ikke går sammen når vi kommer til løypa, så er det fint og kunne gjøre slike ting sammen. Det å få hverandre ut, det å motivere hverandre, det er viktig for oss begge. Så er det moro å konkurrere med seg selv, og se om tiden jeg bruker i dag er bedre enn den hadde i går. Med øreprobber full av god musikk, så er det helt greit å gå løypa med alle utfordrende bakker den har. Musikk er jeg helt nødt til å ha – jeg hater å høre meg selv puste, og pese 🙂 Jeg er glad for at jeg puster altså, men å høre meg selv som en sliten hvalross, det klarer jeg meg fint uten 🙂 I går hadde jeg også en stor seier, og jeg var såå fornøyd! I går da jeg gikk løypa, så ble det så varmt at jeg måtte knytte treningsjakke rundt livet, og kun gå i trenings toppen! Treningstoppen var uten armer, altså en singlet – og den gikk jeg i! Jeg møtte riktignok nesten ikke folk, men det vet man jo aldri, så i går bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle bry meg, så jeg tok av jakken, og gikk med singleten, og viste alt jeg har av grevinneheng, og løshud 🙂 For en personlig seier!! Jeg har ikke gått i en singlet på mange, mange år – hurra for meg, og hurra for at jeg våget – jeg var mer stolt av det i går enn at jeg kom meg ut i løypa med en achilles som faktisk fungerte som bare det 🙂 🙂  Ellers må jeg legge til at den flotte gjengen på de første bildet , er en del av den flotte gjengen som jeg trener sammen med på treningsgruppa for overvektige – en herlig gjeng som har betydd enormt mye for meg, og dit jeg nå er kommet 🙂 Ha en deilig fredag!!

Det er ekkelt når feite jenter viser kropp…..

Er vi overvektige ekle fordi man ønsker å kle av seg når det er sommer, og varmt? Hvorfor blir enkelte kvalme av å se oss i sommerklær, eller badetøy? Hvorfor er det faktisk sånn at en del ikke vil se tjukke mennesker på stranda, og dermed tillater seg å si akkurat hva de vil til oss ? Her om dagen traff jeg en trofast leser av bloggen min, og det hun fortalte meg gjorde meg både forbanna, og utrolig lei meg. Hva er det med enkelte mennesker som tror de kan si, og gjøre akkurat det de vil? Hvorfor er det helt ålreit å tråkke ned overvektige? Hvorfor er det sånn i samfunnet at overvektige er den gruppen mennesker som bare må tåle å være skyteskiven alle kan skyte fritt på? Selv har jeg aldri opplevd så stygge kommentarer som mange andre overvektige, og det gjør vondt langt inn i hjerteroten når man hører hva slags kommentarer en del får slengt etter seg bare fordi de bærer ekstra vekt.

 

Personen jeg nylig traff var nesten på gråten da hun fortalte om sine opplevelser. Hun hadde stolt kjøpt seg ny sommerkjole, og følte seg så fin der hun vandret ned gågada i Kristiansand. Den gode følelsen forsvant fort da 3 menn i 20 årene passerte henne, så hånlig på henne, og den ene sa ” du som er så feit kan ikke gå i en så kort kjole – det er bare ekkelt å se på deg – æsj.” Vedkommende som hadde følt seg så fin, og som var så glad, og fornøyd den dagen, fikk de verst tenkelige kommentarene slengt i trynet, og istedenfor en koselig bytur i ny sommerkjole, så gikk turen hjem med gråten i halsen, og tårer i øynene. Hva i all verden er det med folk? Hvem har lært dem at det er helt greit å si sånne ting? Man burde så klart svart at vedkommende ikke akkurat var noen blomst han heller, og at han neppe hadde sett seg selv i et speil på evigheter, men det er ikke lett….  helst vil man jo bare  forsvinne ned i dette berømte hullet i bakken. Vet drittsekkene hva som skjer i hodet vårt når man får slike ting slengt i trynet? Vi sliter nok med selvfølelsen om ikke andre skal føle at de har lov til å gjøre tingene enda verre for oss! Hvor er folkeskikken, og hvorfor er det sånn at samfunnet aksepterer at overvektige behandles som dritt?

Jeg vet selv hvordan det er å få blikk, og kommentarer, men jeg har aldri fått høre så fæle kommentarer som mange andre. Ingen har kalt meg verken ekkel, eller sagt at de blir kvalme av å se den feite kroppen min…men dessverre, så er det så utrolig mange overvektige som får høre sånne ting hver dag. De fleste av oss tar ikke igjen, man tar det til oss, og så kverner kommentarene rundt, og rundt i hodet, og så er det på an igjen med alle de negative tankene om hvor stygg man er, hvor feit man er, og man kjenner på den vonde følelsen av å være mislykket. Hvorfor skal min vekt bry andre? Hvorfor skal vi overvektige dømmes ut i fra antall kilo vi bærer? Sier mine kilo noe om hvem jeg er? Etter at jeg begynte å blogge, så får jeg mye meldinger fra de leser bloggen, og det er mye som gjør vondt å lese. Det er vondt å lese hva mange opplever, og det er vondt å innse hva slags holdninger som finnes der ute. En leser som glad, og fornøyd skulle til byen for å kjøpe seg en soft is fordi hun hadde vært så flink, og gått ned en del kilo. Soft isen var hennes premie for en veldig god innsats. Isen ble plutselig ikke så god når ett par damer bak henne konstaterer at det ikke er rart at hun er så tjukk når hun sitter der på ræva, og spiser is! Eller når en leser fornøyd har kjøpt seg ny badedrakt, og i det hun skal uti vannet, så er der en forholdsvis voksen mann som  ber henne kle på seg fordi han ikke orker å se den feite kroppen hennes! Slike kommentarer svir, og det verste av alt er at samfunnet godtar at vi overvektige får slengt sånne kommentarer etter oss. Når man tenker på hva slike kommentarer gjør med oss voksne, så kan man jo bare tenke hva sånne kommentarer gjør med de helt unge som også får høre slike ting. Det er utrolig skremmende!

 

Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig.

Når vi overvektige kler kiloene inne, og helst vil skjule det som skjules kan, så er en del raskt ute med å fortelle at vi er fine akkurat som vi er, men straks en del overvektige kler av seg, så hagler kommentarene, og da skal vi helst kle på oss. Hva er det som er så ekkelt med en stor jente som viser kropp? Selv viser jeg meg lite i badedrakt fordi jeg ikke føler meg vel. Her går det mer på hva jeg føler enn at jeg er redd for kommentarer tror jeg. Jeg er er ikke komfortabel med å vise mine lymfebein, og de bærer preg av både lip, lymfe, og utallige infeksjoner. Hadde jeg følt meg komfortabel med beina mine, så hadde jeg garantert badet på varme dager. Her har jeg en stor jobb å gjøre med å klare å akseptere, og jeg tror nok den dagen kommer. Uansett hvordan man ser ut, så er det ingen som har rett til å si at noen er ekkel, eller at man blir kvalm av å se en stor kropp, og vi overvektige skal ikke være skyteskiven alle kan skyte på. Ingen hadde gått bort til en person med et handicap og sagt sånne ting? Hvorfor er det da greit å si sånt til overvektige…..Vi sliter nok med å akseptere oss selv om ikke andre skal strø enda mer salt i såret.

 

Jeg er kommet langt i å jobbe med meg selv, og jeg kjenner at jeg er på god vei til å sette ett annet fokus enn før. Jeg ser at problemet ligger hos de som må tråkke andre ned, og ikke hos meg. Det er godt å føle at en ikke tenker de samme tankene om seg selv som man gjorde før, og det er godt å innse at man kan være flott, og kvinnelig selv om man er større enn” normalen.” Tommelen opp for alle store, flotte kvinner som stolt viser seg i både sommerkjoler, shorts, og badedrakt! Tommelen opp for alle som har lært og ikke bry seg om hva drittsekker måtte si om kroppen deres, og tommelen opp for alle som vet at skjønnhet kommer i alle størrelser. Gå i det du vil, og vær stolt av den du er!  Det er flott med både valker, mage, rompe, og grevinneheng!! Har noen problemer med å se en frodig kropp med flotte former, så kan de snu seg bort, de kan mene det de vil, men hold kjeften lukket, og innse at der sikkert er veldig mange som ikke synes at de heller den flotteste blomsten på blomsterenga!


Verden raste når Tess Holiday fikk kontrakt som plus size modell ….

Er det umulige mulig?

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Vi vet det er en tøff kamp, men hadde vi ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde vi vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig… eller tar jeg rett, og slett helt feil? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? Er det sånn at alt jeg har innstilt det lille hodet mitt til å forstå, at det bare er misbruk av tid? Bør jeg egentlig bare gi opp? Disse tankene er det sikkert mange som tenker i de periodene som man virkelig sliter med å holde motivasjonen oppe, men som regel så seirer fornuften til slutt. Når man da er på topp igjen, klar til å fortsette denne kampen mot valker, grevinneheng og litt ekstra her, og der, så dukker det opp forskning som skal forkludre alt man har brukt evigheter på å få hodet til å tro så sterkt på – hvor irriterende er ikke det! Hva er det med alle disse forskerne som til stadighet kommer med nye ting som ødelegger alt vi før har trodd på? Hvilke forskere sitter på sannheten, hvem skal vi tro på?

 

Britiske forskere er kommet frem til at det omtrent er umulig for overvektige å gå ned i vekt. Sånne ting trenger man virkelig ikke å lese! Man blir jo så deprimert at man nesten har lyst til å kaste all motivasjon på båten! Hvorfor skal jeg gidde å kjempe en kamp jeg ikke kan vinne? Skal jeg bruke dette for alt det er verdt, og bruke det til å unnskylde hvorfor jeg ikke gidder…? Eller skal jeg faktisk se på meg selv i speilet for en gangs skyld, og fortelle meg selv at det er mulig? Kroppen min har gjennom de siste 4-5 år mistet 45 kg, og disse er ennå ikke gått på igjen. Kan det være at de som har vært med i den britiske studien faktisk ikke har tatt tak i det største problemet med overvekten sin, nemlig hodet? Dersom man hadde fått mental hjelp i tillegg til å kjempe mot kiloene, så tror jeg kanskje resultatene hadde vært annerledes. Det er en stor undersøkelse som er foretatt i England, og hele 280000 mennesker har deltatt i den. Resultatet er nedslående 🙁 I løpet av en ti års periode, så var det 1 av 210 menn, og 1av 124 kvinner som klarte å komme ned i normalvekten sin. 0,8 % sjanse har vi kvinner til å lykkes, og 0,47% menn. Dette er ikke akkurat inspirerende:-( Forskerne mener at har man først blitt overvektig, så vil det nesten være umulig å komme tilbake til en sunn kroppsvekt …! Forbaska forskere! Har de ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å ta gnisten vekk fra oss som både ønsker, og vil….og er dette sannheten? Det er fint å registrere at slike studier er blitt gjennomført, men jeg tror man skal lese, og så gå videre. Jeg tror det er uhyre viktig at slike ting ikke blir liggende i hodene våre, og ødelegge for prosessen vi er i. Det umulige er ikke umulig. Man må bare finne sin egen vei å gå, og sette seg mål som er realistiske.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke ønsker jeg det heller. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Hva min vekt bør vise om jeg skulle vært normalvektig, det bryr jeg meg lite om. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være.Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha. Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang, og det er sikkert et år siden jeg var på en vekt sist. Så jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg har gått ned på dette året, men jeg vet at jeg har gått ned, og jeg vet at det må være en del kilo. Jeg vet også at ei vekt kan være en fiende om den ikke viser det man selv mener den bør vise, og det er vel grunnen til at jeg ennå ikke har fått badevekt her hjemme. Jeg er redd for å bli skuffet… derfor liker jeg bedre når jeg ser det på kroppen, og føler at ting skjer. Jeg merker det på klærne, og at jeg må ned i størrelse på en del av det jeg kjøper. Jeg merker det på buksene, og jeg ser det på målebåndet. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Jeg tror fokuset må rettes helt annerledes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta, men man blir lykkelig om man har en god helse, og en kropp som samarbeider, og spiller på lag med deg.

 

Realistiske mål er også en riktig vei å gå. Kanskje må man innse at man ikke blir en sylfide på 60 kg, og kanskje må man gå noen runder med seg selv for å finne ut av hvor viktig tallene på vekta egentlig er. Betyr det noe om man veier 80, eller 100 kg om kroppen faktisk er sunn, trent og frisk? Vi vet alle at med økt aktivitet, og en mer fysisk hverdag, så er det 100 % mulig å få en kropp som fungerer, og som er glad og fornøyd. Kanskje bør fokuset være nettopp der? Jeg blir nesten litt provosert når man får slengt i trynet at man som overvektig ikke kan bli normalvektig. Hvorfor skal jeg bli det? Hvorfor kan man ikke heller forske på hva man faktisk kan oppnå om man legger om til en mye mer fysisk hverdag? Hvorfor kan man ikke fokusere på gevinstene som trening ,og hverdagsaktiviteten gir oss? I mange år har mitt fokus vært å gå en hel haug, og man kan fort bli noe deprimert når man tillater hodet å tenke på hvor mye man da faktisk måtte gå ned. Man blir jo helt tullete, og man ser jo at det nesten er umulig om man i tillegg vil leve ett godt liv. I dag er jeg så utrolig lykkelig over at jeg har fått skiftet fokus. Jeg gidder ikke å tenke kiloer. Jeg kan aldri svare på hvor mye jeg skal ned når noen spør. Jeg vet bare at jeg vil ha en lettere kropp, og ett lettere liv, og da er jeg helt sikker på at jeg vil føle på kroppen når jeg er der jeg ønsker å være. Vi har et liv, og det livet skal ikke leves på evige dietter, og ett minimum med mat.  Man må finne ut hvilken verdi vektnedgang har for en selv, og hva som må til for at man skal klare å nå målene. Det er mer enn mat, og trening som skal til for å lykkes, og målene må være realistiske. Man setter seg ofte mål som man på forhånd vet man ikke vil lykkes med, så da er det vel bedre å sette seg mål som kan fungere for deg, og som gir deg en følelse av å mestre? Det er du som skal være lykkelig, det er for din egen skyld du skal gjøre  en endring – du skal ikke gjøre noe som helst for alle andre! Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker.

 

Jeg har lagd min egen måltavle, og den er med masse flotte bilder. Denne har jeg liggende på pulten ved pc slik at jeg ser den hver dag. Jeg har klippet, og limt, og den er innbundet i plast 🙂 Måltavlen lagde jeg i vår, og den inneholder det jeg ønsker for fremtiden. I går studerte jeg den skikkelig. Jeg tok for meg hvert mål, og tenkte hvor jeg var i forhold til de ulike målene. Det var så fantastisk å studere den!! Flere av målene var jeg godt i gang med å realisere, og andre mål er mer enn bare i tankene mine. Når jeg så på måltavlen, så ga det meg en fantastisk følelse av både lykke, og mestring. Stolt av at jeg har gjort noe for å oppnå det jeg virkelig ønsker. Ett av målene er ikke mitt, men ett stort ønske for min datter som er godt i gang med sin utdannelse innen sykepleie. Hjertet på tavlen symboliserer livet med min aller beste. At de 23 gode årene vi har hatt i sammen til nå skal blir mange flere fine år <3 Lag deg en måltavle. Hva er målene dine om 1 år, om 3 år, om 10 år? Lag deg delmål underveis. Måltavlen har vært en kjempeinspirasjon for meg, og følelsen av å lykkes er så herlig å kjenne på!! Det er fullt mulig å komme dit du ønsker. Ikke la forskere ødelegge for det du vil, og veien du har begynt å gå. Det er mye man ikke vet om studien, og selv om man innmari godt vet at det er vanskelig å kjempe mot kiloene, så er det umulige fullt mulig!

Det er til tider ikke så mye som minner om sommer, og smeigedager her i Kristiansand, og med en sur, kald vind, så er det ikke bare sommertøyet som er blitt brukt. På kalde kvelder ute på tur, så har jeg nå fått en deilig favorittjakke i en deilig, rosa farge! Jeg elsker rosa!! Fleecejakken er fra Stormberg: http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004.  Den er så lett, og herlig å ha på, og så varmer den godt. Anbefales! I går fikk jeg også shoppet litt klær, og det kjente jeg var en stund siden sist. Hvor moro er det ikke å handle klær når de er satt ned til 70 %, og i tillegg så var det klær jeg tidligere i sommer hadde vurdert å kjøpe 🙂 Jeg var svært så fornøyd med handelen, og skapet mitt skriker enda høyere om hjelp 🙂 Litt bilder fra shoppingturen kommer 🙂 Ha en nydelig lørdag – vi blogges plutselig igjen 🙂

Vil ikke, kan ikke – pisspreik!

I helgen traff jeg på ei jeg gikk en del sammen med for noen år tilbake. Også hun er overvektig, og har slitt med vekta i alle år. Tidligere trente vi litt sammen, men det rant ut i sanden, og ingen av oss oppnådde de store resultatene, men vi gjorde ett tappert forsøk en periode. Jeg har prøvd å sende henne meldinger for å høre om treningsgruppen vår for overvektige kanskje kunne være interessant for henne, og hele tiden fikk jeg til svar … snart er jeg klar… jeg skal bare…jeg må bare. Alle kjenner vi til disse unnskyldningene. Det er helt utrolig hvor mange unnskyldninger som kommer på løpende bånd ut av munnen vår. Jeg har noen ganger lurt på hvordan det er mulig å komme på så mye pisspreik i løpet av så kort tid. Selv synes man jo at unnskyldningene er både veldig gode, og veldig troverdige. Med slike unnskyldninger, så skjønner jo liksom alle at man ikke har tid til å trene, eller være aktiv. I tillegg til sykt dårlige unnskyldninger, så har man vel også en tendens til å sette alle andre foran seg selv, i alle fall var jeg veldig flink til det. Jeg lot meg dra i alle kanter, og jeg trodde vel til tider at uten meg til å ordne, og styre, så raste verden sammen. Jeg var liksom limet som kunne alt, og ordnet alt, og det var lite tid til Heidi, og når alle andre var prioritert, så hadde man ofte ikke så mye krutt igjen. Man så kanskje ikke at trening, og fysisk aktivitet ga nettopp nytt krutt, og ny energi.

 

Når jeg traff min gamle venninne igjen på gata, så lyste det dårlig samvittighet lang vei. Hadde hun ikke gått rett på meg, så hadde hun garantert gått lange omveier for ikke å møte på meg. Før jeg omtrent hadde fått sagt hei, så kom alle unnskyldningene på løpende bånd på hvorfor hun ikke hadde fått startet å trene : mangel på barnevakt, mangel på energi etter jobb, mye syk, barn som hadde vært syke, dårlig tilgang på bil akkurat når treningene var, mye jobb med seg hjem, legging av barn – listen var mye lengre enn dette. Jeg stod bare og lyttet, og lot henne unnskylde seg ferdig. Jeg kjente igjen mange av unnskyldningene. Mange av disse har jeg også servert en haug av ganger, men jeg vet nå at de fleste bare er unnskyldninger fordi man ikke kan komme seg opp av og stolen, og ta tak. Man klarer ikke å sparke seg selv i rompa, man klarer ikke ta seg selv i nakken. Dette har jeg svart belte i, og jeg kunne nesten ha skrevet en hel bok om alt jeg har brukt som unnskyldninger. Likevel følte jeg det ikke riktig at hun skulle stå der, og unnskylde seg til meg. Det var ikke jeg som skulle ha alle unnskyldningene, dette var ting hun sånn sette burde tatt opp med seg selv. Det er ikke meg det går ut over at hun ikke klarer å komme i gang med endringene, men hun selv. Jeg vet hvordan man sliter med samvittigheten når man vil, men ikke får det til. Jeg vet hva det koster når ting ikke går som planlagt, og man mislykkes gang på gang. Samtidig er det ingen andre enn deg selv som kan snu ting. Det er en selv som må ville.

Det var vondt å høre min tidligere venninne unnskylde seg, og det var vondt å føle at hun måtte det overfor meg. Hun hadde kjøpt is da hun møtte meg, og også det følte hun at hun måtte unnskylde… det var så varmt, så jeg måtte bare sa hun. Det er da lov å spise is – hvorfor unnskylde seg? Samtalen ble nok litt enveis, men jeg fikk da sagt at hun var velkommen i treningsgruppen når hun fant ut at hun ønsket å prioritere seg selv litt, og når hun følte at hun var klar for det. Man får det meste til om man virkelig ønsker det…. Hele tiden mens vi snakket, så stod hun å dro i overdelen som sikkert var noe trang. Hun målte meg opp, og ned, og kommenterte lavt at hun så at treningen hadde gitt meg resultater. Det satt langt inne, men jeg hadde på ingen måte forventet at hun skulle ha kommentert det, og jeg så hun slet veldig da hun sa det. Det var sikkert vondt å se andre kanskje er på vei til å oppnå det man selv ønsker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen. Det er i perioder ikke så lett å glede seg over andres medgang, i alle fall ikke når man så gjerne skulle ha vært der selv. Det har vært mange tunge stunder når personer rundt meg har oppnådd vektnedgang, eller vært flinke til å ta grep. Man vil glede seg på deres vegne, men det er samtidig litt vondt når man så gjerne skulle oppnådd det samme. Det er ikke pent en plass å være misunnelig, men jeg skal ærlig innrømme at jeg har vært det både en, og flere ganger … men likevel kan jeg vel ikke ha trodd godt nok om meg selv siden jeg ikke brukte det til inspirasjon, og tok grep.

 

Etter at treningsgruppen for overvektige ble startet, så er det flere jeg møter som oser av dårlig samvittighet, og som føler en trang til å unnskylde seg fordi de ikke er med. Dette kommer nesten før man har startet en samtale, og jeg prater ikke om treningsgruppen om ikke de jeg møter spør, og jeg har en del andre ting jeg gjerne prater om 🙂 Jeg har da ingen rett til å la andre få dårlig samvittighet fordi de ikke trener, så da er det synd at en del føler det sånn når vi treffes. Hva hver enkelt gjør i sin hverdag er noe jeg ikke har noe som helst med. Valgene vi møter er våre egne, og hvordan vi velger, er opptil en selv. Jeg har jo helt klart et ønske om at overvektige ser den fantastiske muligheten de har her i Kristiansand til å kunne trene med mennesker i samme situasjon, og som alle har samme målet, men jeg skal ikke tvinge dette på noen, og jeg driver ikke med moralpreken om jeg treffer overvektige som ikke er med i treningsgruppen.

Nå som august snart banker på døren, og hverdagen etter hvert kommer for de fleste, så er det en gyllen mulighet til å sette seg mål. Man må jo ikke vente til ferien er over, men vi er litt sånn vi mennesker at vi gjerne synes visse tider passer bedre til en ny start enn andre, ferieslutt, og skolestart er en av de 🙂 Alle unnskyldningene bør kastes på båten. Det er så mye bedre å si til seg selv hva som egentlig er årsaken til at man ikke klarer å bli mer aktiv. Ingen tror på unnskyldningene våre likevel, så man kan jo starte med sannheten. Om man innser hva som er den egentlige årsaken, så er det så mye lettere å ta grep. Det man vil får man som regel til, og de som er sååå slitne etter jobb at man overhode ikke orker å trene, så kan jeg fortelle at treningen gir deg så mye ny energi at du kommer på jobb dagen etter med batterier som er fulladet 🙂 Barn kan mannen legge når du trener, eller er du alene, så vil garantert familie, eller venner stille opp slik at du kan gjøre noe som er godt for deg selv ett par, tre ganger i uken. Å trene er både tøft, og hardt, spesielt i starten, men man blir fort i bedre form, og merker at man mestrer . Jeg har mange ganger trodd at instruktørene har mistet all fornuft når de kjørre oss så hardt som de gjør. Jeg har mange ganger trodd at de ikke helt ser hvilke begrensninger vi har, og hvor mange ekstra kilo vi bærer på. Jeg har nesten vært sint i blant fordi jeg har trodd at helsen vår nesten har stått på spill, men vi klarer, og vi mestrer, og for hvert lille fremskritt, så gir det den beste følelsen. Jeg kan ikke beskrive hvordan det føltes når jeg faktisk innså at jeg kunne løpe, eller gleden jeg følte når jeg innså at jeg kunne både hoppe, stå i planken og mountain climbe. Jeg hadde aldri våget å tro at jeg skulle gjøre disse tingene, og når jeg forsøker, så mestrer jeg!! Det er så fantastisk å føle på at kroppen tar meg raskere fremover når jeg er ute og går, og når jeg går opp bakker, og trapper uten å puste som en hvalross, og må stoppe for hvert skritt omtrent. Jeg har nok vært flink til å begrense meg selv, og tro jeg ikke kan fordi jeg er stor, men det hjelper godt på når kroppen faktisk forteller meg at den har det mye bedre nå enn hva den hadde før 🙂

 

Selv om vi er store, så tåler vi mye. Vi tåler å bli presset, og vi tåler å bli kjørt hardt 🙂 Selv om det sikkert er stemmer inne i hodene våre som skriker hjelp når det er på det tøffeste, så er det ingen som noen gang har gått ned for telling 🙂 Ingen har mistet pusten, og ingen har fått hjerteinfarkt. Alle har overlevd hver eneste trening. Man må ikke bli tatt i med slikehansker selv om man er stor. Man både tåler, og klarer mer enn hodet vårt innbiller oss. Hodet begrenser oss mye, og det mye mer enn nødvendig. Er det ikke sånn at vi overvektige har en lang liste over ting vi ikke kan gjøre fordi vi er store? Jeg har min liste over ting jeg ikke gjør pga vekten. Noe er selvsagt reellt, man har jo helt klart visse begrensninger som overvektig. Andre ting er begrensinger som hodet vårt selv har laget selv. Litt tilbake  tid da jeg var 40 kg tyngre, så hatet jeg å fly! Vel, jeg hater fortsatt å fly… jeg er livredd for å fly fordi jeg tror min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord, og flyet tar av. En annen ting var selen. Da jeg var 40 kg tyngre, så passet ikke denne drittselen, den var for liten. Hvor moro er det da å spørre de cabinansatte om en forlenger? Det var flaut å spørre, og det var flaut at andre passasjerer så at jeg var så stor at jeg måtte ha en forlenger for å passe selen 🙁  I tillegg til flyskrekk, og for små seler, så tenker man også alle disse dumme tankene om hvor mange kilo et fly tåler… jeg er jo tyngre enn de fleste andre om bord… har man tatt sånne ting i betraktning… og hva om det sitter flere tunge mennesker på den ene siden enn den andre…. herregud, så mye teite ting man tillater hodet å tenke! 40 kg lettere, så trenger jeg ikke denne forlengeren, hurra, så nå kan jeg kun ha fokus på å komme meg levende frem til destinasjonen, men en seleforlenger var absolutt en begrensning.

 

Jeg kjører ikke karuseller, jeg hater å gå om bord i båter , jeg hater at båten kanskje legger til en plass hvor det er vanskelig å komme i land, hater strender med mye folk, hater svømmehaller, hater tynne plaststoler, hater å gå over broer hvor plankene har sett sine beste dager, eller som jeg ikke ser er bunnsolide  – listen kunne sikkert vært mye lengre. Tidligere så tenkte jeg også at treningstimer som jeg er med på i dag ikke var mulig å gjennomføre, hjertet kunne jo stoppe! Jeg drømmer om å vandre i fjellet, noe jeg til nå ikke har gjort fordi jeg tror at jeg kanskje ikke hadde orket. Jeg tenker ikke at man selv bestemmer etappene…nå vet jeg at jeg skal vandre i fjellet, og det blir nok ikke så lenge til 🙂 Jeg har aldri opplevd å sitte fast i en karusell, eller at båten jeg er i har sunket pga meg, jeg kommer meg alltid i land, jeg har ikke ødelagt en eneste stol, og broene kommer jeg alltid over uten å ødelegge en eneste planke….så hvorfor begrenser vi oss selv hele tiden? At jeg ikke skal sykle Kristiansand-Hovden, eller løpe maraton… slike ting begrenser seg naturlig  akkurat nå, og jeg skal heller aldri gjøre det, men hva med alt dette andre? Vi kan mer enn vi tror. Vi må bare slutte å begrense oss selv hele tiden. Vi må slutte å tro visst vi ikke vet. Jeg har trent timer jeg aldri trodde at jeg kunne klare – jeg hoppet, jeg klatret, og jeg beviste for meg selv at ting jeg så på som umulig rett og slett var mulig! For en seier! Jeg tror fortsatt jeg venter litt med karuseller, men jeg skal være klar om jeg en gang får barnebarn, men jeg skal absolutt jobbe masse med at vekten ikke skal få begrense meg så mye som den gjør i dag. Istedenfor å si kan ikke, og vil ikke, så skal jeg bli mye flinkere til å si at jeg kan, og jeg vil… men skulle jeg oppleve at en liten, tynn plaststol blir ødelagt om jeg setter meg i den, så er det lov å si at jeg aldri skal sette meg i en sånn stol igjen 🙂

 

Vi må slutte med alle disse utrolig dårlige unnskyldningene – ingen tror på de andre enn oss selv kanskje. Si det heller som det er. Sannheten kan være innmari vond, men det er nok sannheten så må til om vi skal klare å endre. Rydd plass i hodet til de positive tankene, sett fokus på deg selv, lag deg en måltavle, og innse at man kan ikke gjøre mirakler på en, to, tre – innse at du må bruke tid, og ha tålmodighet. Ta skritt for skritt, og gled deg over de små seirene du får underveis, og kom deg fort på riktig spor igjen om du skulle havne litt feil. Ingen skal heller ha dårlig samvittighet, eller unngå meg om vi treffes på gata. Dine valg er det du som bestemmer over, og jeg er innmari glad for å treffe deg uansett hva slags valg du har tatt 🙂 Det er du som betyr noe, ikke om du har valgt bort å trene 🙂

I dag skal jeg endelig begynne å trene litt igjen. Fysiotaraputen ser ut til å ha klart å behandle den vonde achillesen min. Nå har jeg hatt ei hel helg uten smerter, så da starter jeg opp med å spinne i dag, og håper det går bra. Spinning skal være skånsomt, så jeg krysser fingrene. De siste ukene har det vært så som så med trening fordi smertene har vært så intense, så hodet mitt prøver jo til stadighet  å innbille meg at mange kilo har gått på igjen, men jeg satser på å vinne over hodet om jeg bare kommer godt i gang med treningen igjen, for da kommer go’ følelsen fort tilbake. Må nok innrømme at det i disse ukene har havnet litt for mye fy ting inn i munnen, og at det er dette som får hodet mitt til å innbille meg at vekten bare har hoppet til himmels – men det kommer bedre tider 🙂 Jeg har ett  stort håp, og ett stort ønske, og det er at flere vil ha som mål å starte opp i treningsgruppa vår for overvektige. At flere ser at treningsgruppen, og våre lukkede treningstimer er den unike muligheten man kanskje trenger for å endre. Her er vi akkurat som vi er, og vi bruker ingen unnskyldninger fordi vi gleder oss til hver eneste time. Har du spørsmål om treningsgruppen vår på Spring, så svarer jeg gjerne 🙂 Ta kontakt med meg, så forteller jeg gjerne mer – vi vil veldig gjerne ha deg med på laget vårt, og sammen jobbe mot målet om ett lettere liv, og en bedre helse 🙂  Ha en herlig mandag!!

Alt skulle bli så lett…

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

 

Jeg har jobbet masse opp igjennom, og til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt, men når man da tror at jobben da er gjort, så har man kanskje bare godt av å oppleve at vekten går opp igjen. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner ta mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. Det er mange som ikke innser at kiloene etter kort tid kan komme på igjen, og kanskje også enda flere enn man hadde. Jeg har vært akkurat der mange andre overvektige har vært. Jeg følte slaget var tapt, og ba fastlegen min søke slankeoperasjon for meg. Jeg var helt klar for å la meg operere, jeg orket ikke denne evige kampen lengre. Jeg var så utrolig lei! Lei av å starte på an igjen hver mandag, for så og mislykkes kun dager etterpå. Jeg var lei av å falle, lei av å føle meg mislykket, lei av å hate kroppen min, jeg var lei av at fokuset hele tiden skulle være på hvor stor jeg var. Jeg klarte aldri og akseptere at jeg var stor. Jeg så ikke annet enn en stor kropp, og slet med å se at det var så mye mer som betydde noe enn om jeg bar på så mange ekstra kilo. Hvorfor skulle mine ekstra kilo fortelle andre hvem jeg var? Kanskje var det jeg som lot kiloene bestemme, kanskje så ikke alle andre på min overvekt på samme måte som meg selv, men i mitt hode, så var det kiloene som utgjorde meg.

Vi hadde mange runder hjemme, og jeg vet at de egentlig ikke ønsket at jeg skulle gå igjennom en operasjon. Likevel så støttet de fleste valget mitt, men jeg har en datter som aldri helt kunne akseptere det. Likevel var det jo mitt valg, og min kropp. Jeg så bare at en operasjon ville gi meg en lettere kropp, og en lettere hverdag, men jeg tenkte lite på om jeg ville bli sunnere, og mer lykkelig. Jeg så ikke helt at helsen var det som burde komme først, og jeg så ikke at en lettere kropp ikke nødvendigvis betydde en sunnere kropp. I mitt hode, så var en lettere kropp det samme som en sunn kropp. Jeg visste bare at jeg var drittlei denne tunge kroppen som jeg hele tiden lot meg begrense av. Jeg var jo aktiv, jeg har aldri følt at jeg har hengt så etter fordi jeg er stor, eller at jeg ikke orker ting fordi jeg er stor, men jeg ville bli som ” alle andre .” Valget var tatt, jeg gikk på kurs som en forberedelse til mitt nye liv med en liten mage, et kurs som var utrolig lærerikt. Vi ble hele tiden fortalt at operasjon ikke var en enkel løsning, og at vi måtte være forberedt på beinhard jobbing etterpå.. Dette med beinhard jobbing forsvant vel litt ut av ørene i starten, men etter hvert, så bet jeg meg mer merke i mye av det som ble sagt. Jeg kjente at usikkerheten plutselig kom snikende. Usikkerheten kom først fordi jeg som sikkert er en av de mest kresne personene som finnes i matveien, plutselig fikk vite hva jeg måtte spise, og drikke i starten. Jeg fattet ikke hvordan jeg skulle få i meg noe som helst. Hele listen vi fikk se var jo ei stor nei liste for meg, men etter hvert, så var det komplikasjonene, og tiden etterpå som gjorde meg veldig usikker. Ikke at jeg trodde jeg skulle klare underverker på egenhånd, men jeg innså at det kanskje var en mulighet om jeg grep ting litt annerledes an. Etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så ble valget tatt om at jeg ikke skulle under kniven. jeg ble redd når kirurgen fortalte om inngrepet, og mulige bivirkninger. I mitt hode, så var jo jeg den som ville få alt av bivirkninger, og litt til, men jeg innså også at kampen mot kiloene ikke ville være over selv om jeg lot meg operere. Utgangspunktet ville selvsagt være veldig mye bedre, men kampen måtte jeg likevel kjempe hver dag… for ikke å gå opp i vekt igjen.

 

Jeg avbestilte timen til operasjon, for den hadde de satt opp. Jeg kan fortsatt ombestemme meg, muligheten til operasjon er fortsatt der, men jeg vil ikke gripe den. Jeg har blitt mye bedre kjent med meg selv nå, og jeg vet hva jeg vil, og hva jeg kan klare. Jeg skal ikke bli en sylfide, jeg vil heller få mindre kilo, men fortsatt være frodig med former. Frodighet er fint, og helsen må komme først. Frodig i en sunn kropp, det er flott det 🙂 Jeg skal ikke kave etter å bli slank, det er ikke målet mitt. Jeg skal ikke kjempe med nebb, og klør for å miste en haug av kiloer. Jeg skal absolutt ned i vekt, men jeg skal gjøre det på den måten som jeg tror fungerer fint for meg. Jeg er på god vei ned. Jeg har mistet mange kilo, og jeg tror jeg nærmer meg 45 kilo i løpet av en 4 års periode. Jeg har en lang vei igjen å gå, men jeg ser at det nytter. Det siste året hvor fokuset mitt har vært trening, og mental jobbing, så ser jeg at også det har gitt resultater uten at jeg har endret drastisk på kosten. Visse endringer er blitt gjort, men ikke de store…ennå. Jeg er blitt flinkere til å akseptere vekten min, og glede meg over de små resultatene i riktig retning. Jeg er blitt flinkere til å vinne over de negative tankene. Jeg har fortsatt drøssevis av negative tanker som vil tvinge seg frem, og noen ganger vinner de, men kun i en liten periode. Det føles godt å være litt sjef der jeg tidligere har tapt hver eneste kamp. Uten et hode på riktig plass, og uten en hverdag med aktivitet, så nytter det lite om vekta viser at man har mistet en haug av kilo. For meg er helsen så utrolig viktig. Som overvektig, så ligger man jo klart i gråsonen for mange sykdommer, noe jeg også har. Verdiene mine nå er strålende, og jeg skal jobbe for at kroppen skal få det enda bedre. Dette fokuset har jeg aldri hatt før. Da har det viktigste vært å miste så mange kilo som mulig.

 

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg i går hadde en samtale med en bekjent som har gjennomgått en slankeoperasjon, og hun syntes ting var så innmari vanskelig. Ikke at hun hadde fått så mye bivirkninger, men hun hadde begynt å merke at vekten hadde gått opp. Hun skjønte ikke helt hvorfor, men da jeg spurte om hvordan aktivitetsnivået hennes var, så måtte hun innrømme at hun stort sett ikke gjorde så mye for å holde seg aktiv. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Vedkommende følte hun kjempet en større kamp etter operasjonen enn før, og kjente panikken komme for at vekten skulle gå tilbake der den var, men vedkommende var heller ikke så villig til å starte å trene, eller bevege seg mer. Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå sa hun…det blir ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Hun kunne spise alt nå, til og med store porsjoner kunne hun fortelle… er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en quickstart i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere som er nettopp sånn, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de la seg under kniven for å la seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende. De fleste kan om man får det riktige opplegget. Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

 

Treningsgruppen for overvektige som jeg er en del av er ett fantastisk flott tilbud, men som dessverre ikke har like mange deltakere som det burde hatt. Jeg hadde trodd at det ville være enda flere overvektige som ønsket å være i en gruppe hvor vi trener sammen mot ett felles mål. Hvorfor benytter ikke flere seg av tilbudet? Man etterlyser nettopp grupper når det kommer til overvektige, og når det endelig kommer et tilbud, så bakker man ut. Hva er årsaken? Vil man bare når der ikke finnes, men når det kommer, så vil man ikke likevel? Ønsker man ikke en endring? Hvor ligger frykten? Denne gruppen har betydd alt for meg. Det å møte denne flotte gjengen flere ganger i uken, og samtidig vite at jeg vil bli savnet om jeg ikke kommer. Å få trene sammen med andre som sliter med det samme som meg, og få være den jeg er uten at jeg skal være redd for verken blikk, eller kommentarer. 31.august startet gruppen vår opp igjen med gruppetimer, og da får vi 4 timer hver eneste uke, og treningen gir så absolutt resultater! Håpet mitt er at mange vil være med oss, og at dette kan være starten på et skritt i riktig retning. Bor du i Kristiansand, eller omegn, så håper jeg du har lyst til å trene sammen med oss. Tilbudet fra høsten blir både i Rona, og i Vågsbygd. Ta kontakt for mer info – vi vil gjerne  ha deg med på laget 🙂 

 

Ha en nydelig onsdag der ute – nyt dagen, og ta vare på hver eneste. Livet er så innmari skjørt, og plutselig kan det være over. I går fikk jeg vite at en person som tidligere har stått meg nær var gått bort. Helt uventet gikk hun bort i en samme alder som jeg er i. Jeg hadde fortsatt litt kontakt med henne, og det gjør så innmari vondt å vite at hun er borte. Det viser hvor skjørt livet kan være, og at vi må ta vare på hver dag vi har. Himmelen har fått en ny engel – RIP Anita <3