En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde vært om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt.

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror for eksempel at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndighetene i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode nok resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i 13 årsalderen . Til sammen 29 barn mellom 15 -18 år er blitt fedmeoperert ved sykehuset i Tønsberg siden 2010. Ordningen om å opererer barn kan bli et permanent tilbud. For noen ungdommer er fedme blitt ett så alvorlig problem i forhold til høyd blodtrykk, og diabetes at operasjon er eneste måten å hjelpe de på, det hevder i alle fall sykehuset i Tønsberg. Eneste måten? Hva med å ta signalene mye før? Hvorfor blir barn overvektige? Hvorfor spiser barn på følelser, og hvordan tenker barna selv? Hva med å finne årsaken til problemet? Man opererer ikke hodet, og dermed vil hovedproblemet likevel være der etter kirurgien. Man må finne årsaken til hvorfor barn er store. Hvorfor ser ikke helsemyndighetene dette?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For ett par måneder siden, så kunne leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth fortelle på nyhetene at langtidsbivirkningene etter fedmeoperasjoner nå begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler – dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Hvorfor føles det ikke som om legene som opererer ser på en operasjon som siste utvei? Hvorfor føler man at ” alle ” får det?

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før en operasjon for  å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også…for å holde deg nede. Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

Blogginnlegget i dag ville jeg skrive fordi jeg har hatt så mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har vært ulike bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket er, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. “Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå” sier de…det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen. den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….Staten har betalt i dyre dommer for at man skal få en slankeoperasjon, det minste man da kan gjøre er å jobbe for å holde vekten nede! Det skulle nesten ha vært et ris bak speilet for de som bare satte seg tilbake, og trodde de skulle forbli evig slanke uten å løfte en finger! Vi som ikke ønsker operasjon får ikke hjelp overhodet uansett hvor høyt vi ønsker det, og uansett hvor stort behovet er. I Norge er det slankeoperasjon, eller ingenting. Det provoserer meg så vanvittig når jeg ser hvor mange det er som ikke løfter en finger for at vekten skal holde seg nede! Hallo! Staten har betalt over 100000 kr kun for operasjonen din sånn at du skulle få en god starthjelp!! Kom deg ut av sofaen, og vær aktiv! Vis at du virkelig ønsker dette! Fedmebølgen er ikke bare et samfunnsansvar, men her har hver, og en av oss ett stort ansvar i forhold til eget liv, og egne valg,  og i forhold til barn, så har vi foreldre ett innmari stort ansvar

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot slankeoperasjoner, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tenker heller ikke noe negativt om de som tar valget om å la seg opererer, men jeg reagerer på hvordan myndighetene tror de løser ett stadig økende problem. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja….jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Det vil ta tid, men når vi har brukt så lang tid på å bryte ned kroppen, så må vi også godta at det vil ta tid og få kroppen fornøyd igjen. Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er reellt? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt. Når også barn ned i 13 års alderen blir operert, så burde alarmen ringe hos både den ene, og den andre. All overvekt har en årsak, og finner man årsaken, så knekker man også koden til hvordan man kan få ett lettere, og så mye bedre liv.

Det er tunge dager etter at vi natt til onsdag mistet vår kjære Pomeranian, Dean. Han ble 7 1/ 2 år. Huset er så stille, og tomt uten han. Det er så vondt å kjenne på det enorme savnet, men en bekjent sa det så fint : ” Det enorme savnet, og smerten vi kjenner på, den sier alt om hvor høyt vi elsket vår kjære firbeinte.” Takk til dere som leser bloggen for all omtanke, og gode ord i ei veldig vondt tid. Det varmer masse, og betyr masse <3

Sommeren til nå har vært sånn tålig i forhold til trening, og kosthold. Jeg var inne i en god periode, men så reiser man bort, og så blir det en naturlig treningspause selv om man er mye på farta, og bruker beina mye. Sitter med en blandet følelse i forhold til hvor fornøyd jeg er. Jeg er ikke der jeg burde være, men det er heller ikke helt elendig. Nå er det ett par uker hjemme før vi skal avgårde på en liten tur igjen, så jeg har store planer om å trene godt disse ukene. Jeg merker også at hendene litt lettere åpner en pose med noe godt, og usunt nå i disse sommertider. Så kan man prøve å skylde på både det ene, og det andre, men feilen ligger ene, og alene i vårt eget hode.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I morgen er det en ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen, eller første mandag etter ferien skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig godt på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Når det kommer til kostholdet, så tenker jeg mye, og prater mye, men akkurat der sliter jeg veldig med disse gode rutinene. Er det noe vi overvektige kan, og vet, så er det hva man kan spise, og hva man ikke kan spise. Teorien, den kan vi, men så var det dette med å få teorien ut i praksis da…I hodet, så fungerer alt, og planene er klare, og da er det helt utrolig at man ikke kan gjøre som man tenker, og planlegger!

Jeg er 46 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en like dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort !En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet ” Babysteps ” ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan når mandagen kommer i morgen? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor tenke at du skal ta de berømte takene når ferien er over ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂

I dag er siste mulighet til å bli med i trekningen av vår flotte ” Giveaway “. Den flotte butikken Nais som jeg blogget om på mandag, og som ligger i Lyngdal vil gi et gavekort på 500 kr samt ett flott skjerf til en heldig leser. Vinneren blir trukket i morgen tidlig. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på bloggen, og så MÅ du huske å skrive epostadressen din. Nais har en egen Facebook side, og den finner du her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts  Er du i nærheten av Lyngdal, så anbefaler jeg deg å ta turen innom!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Noe av det fine med sommeren, det er utvilsomt følelsen av å oppleve mer. Ofte trenger det ikke være de store tingene, men det er fint og kunne senke skuldrene, og nyte dagene på en helt annen måte enn ellers i året. Sommer er små, og store turer. Det kan være oppdagelser i nærmiljøet, det kan være turer i vårt eget, vakre land, eller det kan være å reise ut av landet på nye oppdagelser. Nye steder blir besøkt, nye minner får plass i minneboka. Stemningen er en helt annen, humøret deretter, og selv om solen ikke skulle skinne, så får man til å lage seg gode dager. Sånn er det nok ikke for alle, men heldigvis er det blitt sånn for meg.

Noe av det fine med å besøke nye steder er utvilsomt gleden av å oppdage nye butikker. Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Da blir det som å gå i butikkene her hjemme, ingenting er nytt. Da dropper jeg heller å gå i butikker, for kjedebutikker er kjedebutikker, de skiller seg liksom ikke noe ut fra de andre i samme kjeden bortsett fra at de ligger på ulike steder i landet. Jeg liker de små, de spesielle, de som der kun finnes en av. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Jeg sjekker ofte på forhånd når jeg skal ut å reise om der ligger en stormote butikk i nærheten av dit jeg skal. Kjekt å vite liksom 🙂 Selv om shoppinglysten nok er blitt litt redusert med tiden, så gjelder nok det mest at jeg sjeldent gidder å traske kjøpsentre fra A til Å i flere timer. Kjøpesentre står som oftest ikke på mine ” want to do ” lister, men jeg bruker gjerne tid når jeg finner butikker som jeg virkelig liker.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tirsdag denne uken var en sånn dag. Hele familien hadde bestemt seg for å ta en tur til Lyngdal. Ikke at Lyngdal er så langt unna Kristiansand, men likevel, så er det ikke så ofte man er der. Det tar ca en time å kjøre fra Kristiansand til Lyngdal. Det blir som regel et besøk hver sommer. Jeg liker Lyngdal om sommeren. Det er en koselig, liten by som også vrimler av rogalendinger på denne tiden av året. Etter tirsdagens besøk, så er nok mulighetene for hyppigere besøk a sørlandsbyen i vest veldig tilstede 🙂 Via Facebook hadde jeg funnet ut at der var en stormotebutikk i Lyngdal som jeg ikke visste om. Nå er det vel faktisk to år siden jeg var i Lyngdal sist, så for meg var denne butikken veldig ny. Butikken så stor, og flott ut, så jeg gledet meg til å ta turen innom. Jeg ble ikke skuffet for å si det sånn 🙂

Stormotebutikken i Lyngdal heter Nais, den ligger i Sandakergården, og det var en butikk jeg kunne ha tilbragt mange timer i. For oss som elsker klær, så ble dette en skikkelig godtebutikk! Nais er en stor, og flott butikk, og den bugner av flotte klær i tillegg til undertøy, badetøy og tilbehør. Det fine med nais var også det gode utvalget av så mange stormotemerker. Butikken er ikke kjedeavhengig, og dermed står man mye friere til å velge blant det som finnes av klær, og produsenter. Når man har så mye å velge blant, så blir det også i ulike prisklasser som igjen kan passe ulike lommebøker. Barbro som driver butikken har også satset på mye farger, noe jeg personlig setter veldig stor pris på. Man finner så mye mer enn kun det sorte, og mørke. Barbro sier selv at hun merker at ting er i ferd med å skje når det kommer til bruk av farger. Hun merker at vi som bruker stormote stadig blir flinkere til å våge oss utenfor det sorte, og at også produsentene ser dette, og gjør noe med det. På Nais kan alle finne noe i forhold til lengder man ønsker, farger man ønsker, og priser som passer.

Som lymfepasient, så vet jeg at der er mange der ute som sliter veldig med å få bukser som er vide nok. Jeg sliter jo veldig, og jeg sliter såpass at jeg må bruke sydame til å sy. Jeg trodde ikke produsenter sydde vide bukser, men der tok jeg feil. Dere som sliter med vide bukser skal vite at det er bukser å få tak i. MAT er en produsent, Boheme er en annen, og Barbro på Nais kan sikkert komme opp med flere. Jeg har virkelig tømmerstokker av noen legger, men to av modellene kunne til og med jeg passe!! Gode bukser, godt, behagelig stoff, god høyde i livet, og en pris som er til å leve med. Jeg ble så glad da jeg så dette!! Selskapsbukse hadde de også med vidde i beina, og da snakker vi virkelig god vidde. Selskapsbukse som var sort, og elegant – sånne ting gleder meg virkelig!! Dere som sliter med å få vide nok bukser, ta turen bortom Lyngdal om du bor i nærheten, eller kanskje kjører fordi i løpet av sommeren. Bor du et stykke unna, så er jeg sikker på at jentene på Nais hjelper deg 🙂

Jeg kunne ha gått i butikken i evigheter, men når man har andre å tenke på enn kun seg selv, så måtte jeg løsrive meg etter en time. Jeg følte vel kun jeg hadde vært der noen minutter, men i følge min tålmodige,bedre halvdel, så hadde det visst gått litt over en time 🙂 Glad, og veldig fornøyd kom jeg ut av butikken med to lekre overdeler som dere ser bilde av på bloggen i dag. I tillegg til et SKJØRT!!! Tenk at jeg har kjøpt skjørt!! Jeg har gått med skjørt i selskaper, men utenom det, så har jeg ikke hatt skjørt på meg i hverdagen på evigheter, og da snakker vi virkelig evigheter! Skjørtet er fra Boheme, og er lekkert, og fotsidt. Tro meg, jeg gleder meg til å bruke det! Kan nesten ikke vente, men regn de siste dagene har stoppet litt for det, så jeg venter utålmodig på sola. Sammen med skjørtet, så skal jeg bruke den ene overdelen jeg kjøpte fra MAT. Sånn i utgangspunktet litt spesiell, og jeg hadde kanskje gått forbi den fordi jeg ikke helt hadde visst hva jeg skulle brukt den til, men når jeg så den sammen med skjørtet, så var det bare lekkert! Akkurat på grensen når det kommer til lengden på armene, men jeg skal utforbi komfortsonen min i sommer, så dette er litt utenfor, men regner med jeg vil venne meg til det. I tillegg til skjørt og overdel, så kjøpte jeg også en lekker sak ( les tunika ) fra Angel Circle. Nydelige farger, nydelig passform, og jeg følte jeg kledde den.

Tunika fra MAT

Tunika fra Angel Circle

Jippi!! Det nye, herlige skjørtet mitt fra Boheme!!!
 

Noe jeg setter stor pris på i en butikk, det er den gode servicen. Det fikk jeg virkelig på Nais. Jeg kjente på en veldig god varme med en gang jeg kom inn, og Barbro som driver butikken var en nydelig person med øye for kombinasjoner, og farger. Varm, hyggelig, og serviceinnstilt på en måte som ikke var pågående, og sånn liker jeg det. Man merket at hun engasjerte seg i kunden, og hun var ærlig. Ærlighet er nok noe av det jeg setter høyest når jeg skal handle klær. At man også har erfaring med hvor skoene trykker, det er også en stor fordel tenker jeg. Jeg skal utvilsomt tilbake til Nais i Lyngdal. Da parkerer jeg antagelig min bedre halvdel hjemme, og tar med meg ei venninne, eller to på shopping 🙂 Jeg anbefaler deg virkelig å ta turen dit du også. Nais er på Facebook, og du finner dem her :  https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

Barbro vil gjerne gi en av bloggens leserne en gave fra butikken, så også denne uken blir det en flott ” Giveaway ” på bloggen!! Nais gir en heldig leser et gavekort på 500 kr + ett nydelig skjerf. Gaven ser du på bildet 🙂 Nais selger klær fra str. 42-56, og i tillegg selger de undertøy, og de selger masse flott tilbehør som smykker, øredobber, og vesker for å nevne noe. Så gavekortet på 500 kr, og skjerfet burde friste alle! Har du lyst til å vinne? Legg igjen en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen 🙂 Husk at du også skriver inn epostadressen din!

Lykken er heldigvis så mye, men de siste dagene har jeg kjent veldig på at lykken også kan være beina mine. Hvem hadde vel trodd det? Mine tømmerstokker som alltid dreier seg om frustrasjon, eller irritasjon. Tømmerstokkene mine som er harde, vonde, og fylt med en haug av væske, hvordan kan ordet lykke havne her? Er lykken å vandre rundt med digre tømmerstokker som gjør at jeg sliter med å få bukser på ordinære butikker? Er lykken å kjenne på følelsen av å være sprengt, og hard, og væskefylt med det samme jeg tar av meg kompresjon, og kaster strømpene vegg i mellom? Har det rett, og slett tørnet for meg?Vel, det har heldigvis ikke tørnet for meg. Det føles ikke sånn når jeg sitter her, og smiler, og føler at håpet kanskje har kommet bittelitt tilbake. Å kaste kompresjonen vegg i mellom etter en hel dag med disse tykke strømpene på, det er jo faktisk en deilig lykkefølelse, men lykken kan være noe mer..

Reisen jeg er i gang med gir resultater. Hva vekta sier, det vet jeg ikke. Vi er fortsatt verken bestevenner, venner, eller bekjente vekta, og jeg. Jeg har nesten kjøpt vekt mange ganger, men så setter jeg den på plass igjen fordi jeg vel ennå ikke har helt troen på dette vennskapet. Likevel har jeg en trofast venn i målebåndet, og målebåndet forteller meg status når jeg ønsker en oppdatering. Jeg mister hele tiden cm, så det må jeg jo være veldig fornøyd med. Et problem som har dukket opp i det siste er at når jeg mister på overkroppen, så føler jeg at magen synker mer nedover. Jeg har ei sånn fin ” pølse ” nederst på magen, og der føler jeg at mye samler seg for tiden…eller om det ikke samler seg der, så føler jeg at den stadig synker, og henger mer. Den fine pølsa er ikke blitt større, men den henger liksom mer. Fryktelig irriterende, og jeg skal juble, eller kanskje skrike av glede den dagen den irriterende hengepølsa forsvinner. Den vil neppe forsvinne av seg selv, for her snakker vi nok om mye hud, MEN jeg håper jeg kan få det fjernet etterhvert. Er det noe som jeg går, og kjenner på, og irriterer meg over, så er det nettopp denne hengepølsa.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tilbake til lykken, for ei irriterende hengepølse er neppe lykken for verken meg, eller dere andre som kjenner til problemet. Lykken er utvilsomt når man ser at målebåndet viser at man stadig mister cm. Lykken er også når håpet som var slukket blir tent igjen, og det har altså skjedd 🙂 Dere som følger bloggen min vet at jeg etter en større kreftoperasjon i 2002 utviklet lymfeødem. Jeg visste at ødem var hevelse i kroppen, men mer enn det visste jeg ikke. Lymfeødem er kronisk, og dette vil følge meg livet gjennom. Jeg kan bli bedre, ødemene kan bli mindre, men det vil alltid være der. Lymfesystemet vårt jobber sammen med blodomløpet. Skader på systemet gjør at væske blir liggende igjen, og ulike kroppsdeler hovner opp. Det kan være medfødt, eller det kan oppstå etter skade, eller operasjon. Hos meg var operasjonen årsaken. Legen visste lite. Jeg leste, og leste. Jeg brukte en haug av timer på å lete etter informasjon på nettet, og takket være meg selv, så fant jeg en fysioteraput her i Kristiansand som var spesialutdannet innen lymfedrenasje.

Etter å ha tatt av meg ganske så mange kilo, så føler jeg at ingenting vil bort fra leggene. Jeg synes de er like stor som de alltid har vært, og det er klart deprimerende å se seg selv gå ned i vekt, men da for det meste på overkroppen. Fra livet, og ned, så ser alt helt likt ut. Like stort. Jeg er lei av leger som sier at kroppen selv bestemmer hvor den vil at fett skal fjernes, og at det aldri er der man selv ønsker det. For meg, og sikkert mange med meg, så får brystene gjennomgå, og det er jo kanskje den eneste plassen jeg ikke ønsker å miste noe. Men kroppen driter i hva jeg ønsker! Kroppen er nok provosert over at jeg ønsker å fjerne mest mulig fett, og da skal den jaggu ikke samarbeide! Så med mindre bryster, og mindre overkropp, så har jeg vel egentlig forsont meg med at ikke mye vil skje med beina, men det var før jeg fikk målt beina fordi jeg skulle ha nye nattstrømper!

Mellom 3-8 cm har forsvunnet fra legger, og føtter siden siste måling! WOW! JIPPI! YESS! Det nesten umulige er faktisk mulig!! Jeg er sååå utrolig glad!!!Det er mulig, men når jeg verken kunne se, eller føle det, så har jeg ikke brydd meg om å måle legger. Man prøver å unngå skuffelsene. Beina blir målt på ulike steder, og jeg har mistet ulike antall cm på de ulike stedene, men det er helt uvesentlig. NÅ skal jeg bare kjenne på lykken over at det jeg så på som umulig faktisk er mulig, og så skal jeg kjenne på den gode følelsen en sånn måling faktisk gir meg. Jobben jeg gjør, den gir resultater, også på tømmerstokker.

Æ har MYE vekt i beinene mine, og spesielt i leggene. Jeg vet at mye av overvekten min ligger der. En del med samme utfordringer som meg reiser nå utenlands for medisinsk fettsuging av armer, eller bein. Det er fantastisk å se at selv tømmerstokker kan bli tilnærmet normale igjen. Jeg husker ikke følelsen av hvordan det var når beina mine var som de fleste andres, og jeg skulle ha gjort mye for å oppleve nettopp det. Foreløpig er det for kostbart. Man regner med at utgiftene for to bein fort kan komme opp i 500000 kr. Norge anser medisinsk fettsuging som for eksprimentelt, så her gjøres det ikke, og man får det heller ikke dekket. Det stikker ganske dypt, og det er sårt når man ser etterbilder av mennesker som er blitt operert, og som har hatt tømmerstokker som mine…da ønsker man virkelig at man bodde i et av landene som dekker denne type inngrep. Kanskje en dag….

Mens jeg venter på at Norge skal våkne, så skal jeg ikke gi opp håpet om at jeg kanskje vil få kjenne på følelsen av ” normale ” bein en dag. Jeg skal kjenne på den gode følelsen av at jobben jeg gjør hver eneste dag, den har gitt veldig gode resultater også på det vanskeligste stedet på kroppen min, beina 🙂

Vanligvis når jeg har  giveaways på bloggen, så er det veldig god respons. Da legges det ned masse kommentarer, men på den siste nå, så har det vært litt laver deltakelse, så jeg håper det tar seg opp denne uken her. Søndag trekker vi nemlig en heldig vinner som får en valgfri Dia Dia bluse gitt av Nice Size i Drøbak. Blusen blir selvsagt sendt hjem til deg i postkassen om du ikke bor i nærheten av Drøbak. Dia Dia har veldig mye flott i alle størrelser, bla stormote som går fra 42-52/54 valgfri, flott bluse kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen min. Du kan kommentere med hav du vil…et ja, et hjerte, at du gjerne vil ha ny bluse – hva som helst  🙂 Husk navn, og epostadresse!

I 2002 ble jeg rammet av livmorkreft. Hører man ordet kreft, så tenker man på døden, i alle fall er det ofte det ordet som først faller ned i hodene våre når vi hører det. Kreft, og døden hører liksom sammen i hodene våre, selv om vi innerst inne vet at det ikke er tilfelle. Norge er i verdenstoppen i kreftoverlevelse. I forrige uke leste jeg Lene Wikander sin kronikk på NRK Ytring. Kronikken som satte ett utrolig viktig søkelys på livet etter en kreftsykdom. Jeg ble sittende lenge etter å ha lest kronikken. Endelig var det noen som våget å fortelle hvordan livet etter kreftsykdommen kan være for veldig mange. Man er evig takknemlig for å være frisk, for å være en overlever. Jeg har lært meg å sette helt andre fokus, og ord kan ikke beskrive hvor takknemlig jeg er fordi jeg var en av de heldige som fikk livet i gave på nytt. Likevel er det veldig få som snakker om livet etter sykdommen, for den kan også ha sine utfordringer. Man er ikke utakknemlig fordi man sier det…men hadde man sagt det når noen spurte hvordan det gikk, så hadde de vel sett på deg med litt sinte øyne, øyne som klart sa i fra at det kun er takknemlighet som gjelder? Hvorfor er noen overhodet i tvil om hvor takknemlige man er selv om man forteller om utfordringene i ettertid?

Kraftige blødninger fikk alarmklokkene til å ringe hos meg. Første sjekk viste normal celleforandring. Blødningene fortsatte, og neste sjekk viste kreft i stadiet 0. Jeg reiste til Radiumhospitalet for operasjon der. En vellykket operasjon. Ingen spredning, og ikke noe behov for verken strålebehandling, eller cellegift. Jeg tror jeg levde i en boble den første tiden. Jeg tror ikke helt jeg skjønte at jeg hadde vært syk, og jeg tror ikke helt jeg skjønte hva jeg hadde vært igjennom. Jeg fikk fort mitt vanlige liv tilbake. Jeg sørget aldri, og har heller aldri sørget. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må være skrudd sammen på en helt spesiell måte som ikke sørget, og nesten ikke gråt, men redselen for døden, den kjente jeg virkelig på. Når jeg forlot sykehuset etter den aller siste kontrollen, så forlot jeg sykehuset i 100% visshet om at alt ville bli som før, at livet jeg hadde satt på vent kunne starte på nytt, og i visshet om at kreften var borte, og at jeg var frisk – da gråt jeg. Jeg gråt tusenvis av tårer. Tårene var for den tøffe beskjeden, og den vonde tiden. Tårene var ikke for barn nummer 2 som jeg aldri fikk, men tårene var i glede over det flotte barnet jeg hadde fått lov å få. Tårene var for sorgen, og gleden, de var for takknemligheten, og optimismen, men aller mest, så var de for livet <3

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

I sin kronikk på NRK Ytring, så setter Lene Wikander ett viktig søkelys på tiden etter sykdommen. For det er ikke til å legge skjul på at sykdommen har sine senskader, kanskje spesielt for de som går igjennom cellegift, og strålebehandling. Mange sliter med kronisk utmattelsessyndrom, mange kommer i tidlig overgangsalder, man orker lite, man blir fort utslitt – man blir ofte kronisk syk. Fedme er ofte en del av senskadene, det samme er depresjon, lymfeødem er det mange som får , og disse tingene hører vi sjeldent, eller aldri noe om. Lene Wikander føler at vi skammer oss om vi klager over senskader når vi tross alt er en overlever….Mange kreftoverlevere plages av skam over å ikke strekke til, og forventningspress om og hele tiden vise sin takknemlighet. Det er store tilleggsbelastninger i en ellers tøff hverdag. Det skal ikke være sånn at noen går rundt og tror at man ikke er takknemlig over å være frisk, at man var en av de heldige – jeg for min del kan ikke få understrekt nok hvor takknemlig jeg er. Mine senskader kan jeg fint leve med, men det er klart at det i blant er tøffe dager. I blant er jeg så utrolig lei av bein som tømmerstokker, jeg er drittlei kompresjonsstrømper, og nattstrømper, og de gangene jeg er der, så klager jeg! Når jeg ikke får bukser i ordinære butikker fordi man ikke syr bukser til tømmerstokker, da klager jeg også!De store lymfebeina var prisen jeg måtte betale for å bli frisk, og den første tiden, så følte jeg vel at dette var en stor pris å betale. Jeg følte på at dette var så forferdelig urettferdig! Jeg har vært så sinna, så frustrert, og så lei meg..men det var kun de nærmeste som hørte klagingen min. For selv om jeg er takknemlig for livet, så har man lov til å være frustrert over det som kan komme i kjølevannet…å klage er ikke ensbetydende med å være utakknemlig.

Jeg har tatt meg selv i nakken mange ganger, og lurt på hva i huleste jeg drev på med når jeg klager? Jeg ble frisk, og fikk lov til å leve, og så sutret jeg over størrelsen på beina mine! Hvordan er det mulig å være så utakknemlig? Jeg fikk lov til å leve! Utfallet kunne fort ha blitt ett helt annet om jeg ikke hadde reagert som jeg gjorde, og så klager jeg over ett par tømmerstokker! Hvor er fornuften i dette??? Visst valget stod mellom livet, og døden, så hadde vi vel alle valgt livet? Det som er mest utfordrende er absolutt som Lene Wikander skriver, forventningene til de rundt oss. Forventningene om at alt skal være som før hele tiden, og at man skal fungere akkurat som før. Mange vil klare å fungere som før, andre vil ikke. Jeg har mine tømmerstokker som byr på store utfordringer. Beina er hovne, vonde, og huden er veldig hard der ødemet sitter. Infeksjoner setter seg fort, og huden klør mye pga kompresjonen. Fulltidsjobb er for meg helt uaktuelt – jeg klarer det ikke. Dette er det mange som sliter med å forstå. Jeg som trener masse, og som prøver å være så aktiv som jeg kan, hvorfor kan ikke jeg jobbe? Er det fordi jeg ikke vil? Er jeg arbeidssky? Det er sårende når man merker at folk er kritisk, og det er sårende når folk lager sine egne historier om hvorfor ting er som de er. Jeg låner veldig villig ut beina mine til de som ønsker å kjenne hvordan mine dager er, og hvor utfordrende ting kan være. Det er ikke en sjel som trenger å misunne meg at jeg sliter med å jobbe fullt – jeg skulle gjerne ønsket at ting var annerledes..men når det er som det er, så er jeg flink til å gjøre dagene mine fine. Jeg kjeder meg aldri, og fyller dagene med gode ting. Fokuset må bort fra det som er utfordringene, og så må man bare ikke bry seg om alle onde tunger som tror de vet alt om deg, og som lager sine egne meninger basert på det de selv tror. Det at man ikke kan jobbe fullt, det er en sorg i seg selv, og man må gjennom en slags sorgprosess. Ingen ønsker å være ute av arbeidslivet. Man ønsker å bidra om man kan. Jeg er så lei av dømmende mennesker. Mennesker som dikter opp historier basert på helt feil informasjon. Jeg er lei av de som mistror meg, og som tror at alt skal være som før så lenge man er frisk. Det er få som tenker på senskadene som veldig mange opplever etter en alvorlig sykdom. Ikke la det være tabu å snakke om tiden etter en tøff sykdom. Livet blir ikke alltid som før, og ingen skal skamme seg over å fortelle hvordan man faktisk har det – og ikke vær i tvil : selv på tøffe dager er man evig takknemlig for livet <3

De siste dagene har vært litt tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tungt, det er i hodet jeg har slitt litt. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste verktøy som jeg har fått i den mentale jobben, og jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Det følger så mye med når man er overvektig, og det er liksom ikke bare en ting. Hele tre ting skal man ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av folk nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg blir ennå sykt provosert når overvektige ikke gidder, og når overvektige bare sitter på rompa, og tror at alle andre skal løse problemene for de. Jeg blir fortsatt veldig provosert når overvektige snakker, og snakker, men aldri gidder å gjøre noe med det. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, gjett om jeg kunne, og det gjorde jeg ofte, men det var nok helst når vi var ute på turer, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, da ble jeg også sur, og vanskelig. Da kom denne tordenskyen over hodet mitt, og det lureste da var nok å la meg være alene. Jeg kunne bjeffe godt om noen snakket til meg når jeg var dønn sliten. Ofte valgte jeg de letteste turen, de uten for mye bakker. I lett terreng, så skinte jeg om kapp med solen. Det var liksom ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem. Når de syntes det gikk litt treigt, og gikk i eget tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, men jeg sa aldri nei til å være med. Jeg visste det ville bli tungt, og jeg visste at jeg ville bjeffe, men jeg deltok, og var alltid glad for det når jeg bare fikk pustet ut 🙂 Jeg kan fortsatt slite både i bakker, og tunge partier, men nå er det på en helt annen måte. Det er en annen type slit liksom. Jeg går bakker uten å grue meg, jeg bjeffer ikke lengre, og jeg vet at hjertepumpa, og hele kroppen fryder seg når jeg bruker kroppen. Det er utrolig godt når man oppdager at jobben man nå gjør gir resultater.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De siste dagene, så har jeg kjent på panikken for og ikke trene så godt som jeg bør gjennom sommeren, og jeg har kjent på frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, og dere skal vite at den støtten setter jeg uendelig stor pris på! En leser skrev i går at hun trodde jeg hadde full kontroll, men jeg måtte bare tro på det…det er veldig sant. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, men jeg vet at dit kommer jeg ikke…jeg har egentlig kontroll….En annen leser skrev at jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg nok ikke flink nok. Jeg tror aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb! 

Sommerkroppen 2016 har jo vært veldig i fokus den siste tiden. Sommerkroppen – jeg hater egentlig begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag. Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det helt ålreit, og akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, men ikke en stor dame? Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner….Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som nettopp det. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp….for et tullete, og idiotisk begrep! For meg er kanskje sommerkroppen å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp å våge å gå i svømmehallen. For meg er nok sommerkroppen å våge slik så mange store, frodige kvinner nå gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer…..Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller fler 🙂

Du har fortsatt mulighet til å vinne en valgfri bluse fra Dia Dia på bloggen min. Hvem har vel ikke lyst på en ny bluse å sprade rundt med i sommer. Det tas forbehold om at størrelsen er i butikk. Det er Nice Size på Drøbak Amfi som har gitt en leser muligheten til å vinne en flott bluse! Kommenter på bloggen at du har lyst på en ny bluse, og du er med i trekningen 🙂 Du finner Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new&from=autosaved&ar_uid=10D646CA4895438CAE3C781C5D646E6E

Jeg er kommet veldig langt i den mentale prosessen, men ferdig blir man aldri. Fortsatt vil det lure dumme, og negative tanker oppe i topplokket, og fortsatt vil jeg ta dumme valg som jeg angrer på. Fortsatt kan jeg sitte, og tenke på alt jeg planlegger å gjøre, og som jeg er klar for å gjøre, men som jeg likevel ikke får gjort fordi jeg tok ett annet valg som var mer fristende. Jeg kjenner at jeg kan bli så sint, og forbanna på meg selv noen ganger! Selv om jeg er blitt veldig mye flinkere, og som regel tar de gode valgene for meg selv, så har jeg de siste dagene tatt valg jeg ikke er fornøyd med. Så sitter jeg å kjenner på den dårlige samvittigheten, og ikke helt skjønner hvorfor jeg liksom er der at jeg har nedprioritert de tingene som er så uhyre viktig for meg. Jeg vet at det kun er en person som kan gjøre noe for å komme meg ut av hengemyra, og det er meg selv, ene, og alene meg selv. Jeg kan ikke skylde på en eneste en, og jeg kan ikke unnskylde meg med noen verdens ting. Døgnet har 24 timer, så ikke prøv en gang, Heidi. Tiden hadde vært det i løpet av døgnets 24 timer, det er kun jeg som tok feil valg.

Jeg kjenner panikken sprer seg. Treningene for overvektsgruppen har tatt ferie, og så står jeg her ensom, og alene , og skal klare meg gjennom sommeren. Som om det burde vært noe problem! Herregud, så idiotisk! Ensom, og alene lissom? For det første, så har jeg mange i gruppen som jeg kan spørre om vil være med å trene. Jeg har treningsprogram på Spring, så det er bare å ta den bittelille turen ned til Rona. Om jeg ikke våger meg i løypa fordi en ilter, og sur elg vandrer omkring der i disse dager, så finnes det andre løyper. Det gjelder jo egentlig bare å komme meg ut av døra, og gå! Jeg har treningsprogram jeg kan trene hjemme, så der finnes ikke en eneste unnskyldning for ikke å trene, ikke en eneste i hele verden! Denne uken har liksom alt annet vært så mye mer viktig, og noe har vært viktigere i forhold til å trene på bestemte klokkeslett, men resten av dagen da? Jeg har tusen ting i hodet, tusen baller i luften, men likevel, jeg har da tid til å trene. Akkurat nå sitter jeg her litt lei meg, litt frustrert, men mest sååå sinna på meg selv. Jeg sitter her, og vet at jeg må ta tak, jeg må være flink i sommer, så her er det bare å finne frem verktøyene jeg har fått av teraputen på sykehuset, og snu om tankene. Jeg vet jeg kan, og jeg vet jeg er veldig flink, så det er best å få skrudd litt oppe i topplokket før jeg begynne rå tenke gamle tanker…de skal bort, og vekk, men samtidig, så er de en del av fortiden, og jeg må akseptere at de dukker opp i blant. Det er hvordan man løser ting som betyr noe, og jeg må bruke sommeren til å vise meg selv at jeg kan fortsette å være flink istedenfor å sitte å kjenne på mage, og valker om de er blitt noe større den siste uken….

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje kjenner du også på at sommeren kan være noe utfordrende. Sommer er jo mye avslapning, og det er mye kos, og sånn skal sommeren få lov til å være tenker jeg. Ikke at man må ha et etegilde hver dag, men det skal være lov med både grillmat, is, og god sommersnacks. En ide kan jo også være å lage gode fruktfat. Jeg merker veldig godt hvor mye jeg koser meg når jeg får servert fruktfat av min kjære datter. Det er ikke så ofte jeg gidder selv, men får jeg det servert, så smaker det himmelsk. Vi kan også være flinke til å lage gode salater til grillmaten, og vi kan ha gode grønnsaker på grillen. Det er godt å ha en god balanse, og ikke bare spise det med mest kalorier selv om det er sommer, men man skal ha lov til å kose seg. Samtidig med de gode sommerdagene, så skal man også være i aktivitet. Man skal trene, eller gå turer, hverdagsaktiviteten er viktig. Jeg tror rett, og slett jeg må skrive en kontrakt med meg selv som skal gjelde for sommeren. En forpliktende kontrakt med vitner, og det hele, og en kontrakt som må få noen konsekvenser om jeg ikke følger den opp. Lene på Spring skrev til overvektsgruppen etter siste gruppe time på onsdag at man ikke må ta ferie fra treningen. Tar man ferie for lenge, så blir det så innmari tungt å komme tilbake igjen. 2 økter med trening pr uke er bra vedlikehold i følge Lene. 2 treningsøkter pr.uke er det minste jeg kan klare, og jeg tror de fleste kan klare det. 2 økter SKAL jeg klare, og 2 økter SKAL gjennomføres! Noe skal vi bort i sommer, og vi skal bla ett par turer til fjells, og det igjen betyr fine muligheter til å gå turer. Treningsprogrammet mitt på Spring skal trenes i sommer, og jeg ser for meg ett par tidligere treningsøkter der i uka sommeren igjennom. Dette skal jeg klare, og dette må jeg klare. Istedenfor å sitte og føle at det går gal vei, så må jeg jaggu heller gjøre noe med det, og sørge for at den positive trenden fortsetter. Jeg skal sannelig ikke tilbake til alt det negative som jeg nå har klart å komme meg bort i fra! Nå er det frem med papir, og penn – kontrakten med meg selv skal skrives!!

Jeg er kommet veldig langt i den mentale prosessen, men ferdig blir man aldri. Fortsatt vil det lure dumme, og negative tanker oppe i topplokket, og fortsatt vil jeg ta dumme valg som jeg angrer på. Fortsatt kan jeg sitte, og tenke på alt jeg planlegger å gjøre, og som jeg er klar for å gjøre, men som jeg likevel ikke får gjort fordi jeg tok ett annet valg som var mer fristende. Jeg kjenner at jeg kan bli så sint, og forbanna på meg selv noen ganger! Selv om jeg er blitt veldig mye flinkere, og som regel tar de gode valgene for meg selv, så har jeg de siste dagene tatt valg jeg ikke er fornøyd med. Så sitter jeg å kjenner på den dårlige samvittigheten, og ikke helt skjønner hvorfor jeg liksom er der at jeg har nedprioritert de tingene som er så uhyre viktig for meg. Jeg vet at det kun er en person som kan gjøre noe for å komme meg ut av hengemyra, og det er meg selv, ene, og alene meg selv. Jeg kan ikke skylde på en eneste en, og jeg kan ikke unnskylde meg med noen verdens ting. Døgnet har 24 timer, så ikke prøv en gang, Heidi. Tiden hadde vært det i løpet av døgnets 24 timer, det er kun jeg som tok feil valg.

Jeg kjenner panikken sprer seg. Treningene for overvektsgruppen har tatt ferie, og så står jeg her ensom, og alene , og skal klare meg gjennom sommeren. Som om det burde vært noe problem! Herregud, så idiotisk! Ensom, og alene lissom? For det første, så har jeg mange i gruppen som jeg kan spørre om vil være med å trene. Jeg har treningsprogram på Spring, så det er bare å ta den bittelille turen ned til Rona. Om jeg ikke våger meg i løypa fordi en ilter, og sur elg vandrer omkring der i disse dager, så finnes det andre løyper. Det gjelder jo egentlig bare å komme meg ut av døra, og gå! Jeg har treningsprogram jeg kan trene hjemme, så der finnes ikke en eneste unnskyldning for ikke å trene, ikke en eneste i hele verden! Denne uken har liksom alt annet vært så mye mer viktig, og noe har vært viktigere i forhold til å trene på bestemte klokkeslett, men resten av dagen da? Jeg har tusen ting i hodet, tusen baller i luften, men likevel, jeg har da tid til å trene. Akkurat nå sitter jeg her litt lei meg, litt frustrert, men mest sååå sinna på meg selv. Jeg sitter her, og vet at jeg må ta tak, jeg må være flink i sommer, så her er det bare å finne frem verktøyene jeg har fått av teraputen på sykehuset, og snu om tankene. Jeg vet jeg kan, og jeg vet jeg er veldig flink, så det er best å få skrudd litt oppe i topplokket før jeg begynne rå tenke gamle tanker…de skal bort, og vekk, men samtidig, så er de en del av fortiden, og jeg må akseptere at de dukker opp i blant. Det er hvordan man løser ting som betyr noe, og jeg må bruke sommeren til å vise meg selv at jeg kan fortsette å være flink istedenfor å sitte å kjenne på mage, og valker om de er blitt noe større den siste uken….

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kanskje kjenner du også på at sommeren kan være noe utfordrende. Sommer er jo mye avslapning, og det er mye kos, og sånn skal sommeren få lov til å være tenker jeg. Ikke at man må ha et etegilde hver dag, men det skal være lov med både grillmat, is, og god sommersnacks. En ide kan jo også være å lage gode fruktfat. Jeg merker veldig godt hvor mye jeg koser meg når jeg får servert fruktfat av min kjære datter. Det er ikke så ofte jeg gidder selv, men får jeg det servert, så smaker det himmelsk. Vi kan også være flinke til å lage gode salater til grillmaten, og vi kan ha gode grønnsaker på grillen. Det er godt å ha en god balanse, og ikke bare spise det med mest kalorier selv om det er sommer, men man skal ha lov til å kose seg. Samtidig med de gode sommerdagene, så skal man også være i aktivitet. Man skal trene, eller gå turer, hverdagsaktiviteten er viktig. Jeg tror rett, og slett jeg må skrive en kontrakt med meg selv som skal gjelde for sommeren. En forpliktende kontrakt med vitner, og det hele, og en kontrakt som må få noen konsekvenser om jeg ikke følger den opp. Lene på Spring skrev til overvektsgruppen etter siste gruppe time på onsdag at man ikke må ta ferie fra treningen. Tar man ferie for lenge, så blir det så innmari tungt å komme tilbake igjen. 2 økter med trening pr uke er bra vedlikehold i følge Lene. 2 treningsøkter pr.uke er det minste jeg kan klare, og jeg tror de fleste kan klare det. 2 økter SKAL jeg klare, og 2 økter SKAL gjennomføres! Noe skal vi bort i sommer, og vi skal bla ett par turer til fjells, og det igjen betyr fine muligheter til å gå turer. Treningsprogrammet mitt på Spring skal trenes i sommer, og jeg ser for meg ett par tidligere treningsøkter der i uka sommeren igjennom. Dette skal jeg klare, og dette må jeg klare. Istedenfor å sitte og føle at det går gal vei, så må jeg jaggu heller gjøre noe med det, og sørge for at den positive trenden fortsetter. Jeg skal sannelig ikke tilbake til alt det negative som jeg nå har klart å komme meg bort i fra!

For dere som har lyst til å trene i sommer, og være flinke med aktiviteten, så tenkte jeg at jeg på nytt skulle legge ut bloggens eget treningsprogram som vi publiserte i januar. Treningsprogrammet skal være et program på lavterskel nivå, det skal være noe de aller fleste skal kunne klare å gjennomføre, og det skal være et program man kan gjøre hjemme, på hytta, på ferieturen, og det uten noe som helst utstyr. Det skal ikke være mye styr for og kunne gjøre dette, og det tar heller ikke for mye av tiden din. Det betyr også at det vel ikke er særlig med unnskyldninger igjen for og ikke å trene? For de av dere som lurer på om det er meg som har satt sammen treningsprogrammet, så kan jeg berolige dere, det er det ikke. Programmet er laget i samarbeid med , og under veiledning av PT, Inger Lise Lund. Inger Lise har over 20 års erfaring fra treningsbransjen, og driver i dag Fitness-Akademiet. Inger Lise kurser instruktører, hun er instruktør ved treningssentre, og er PT. Inger Lise brenner for å spre treningsglede, og var ikke sen om å si ja til å sette sammen et treningsprogram når jeg spurte henne. Du kan lese mer om Inger Lise, og Fitness-Akademiet her : www.fitness-akademiet.no  Treningsprogrammet består av 8 øvelser. Hver øvelse har 8 repetisjoner, og disse 8 repetisjonene skal gjøres 3 ganger. Det betyr at hver øvelse skal gjøres 24 ganger. Mellom hver repetisjon, så rister du litt løs på kroppen før du starter på an igjen. Oppvarming vil alltid være et spørsmål. Vi har tenkt at det fort vil bli et tiltak for mange å gjennomføre treningsprogrammet om man først skal ut å gå tur for å bli varm, eller om man skal løpe rundt huset, eller gå trapper. Vi legger derfor ikke for mye vekt på oppvarmingen, MEN gå gjerne litt på stedet for du starter på øvelsene. Ikke gå rett fra sofaen til trening. Går man litt på stedet før man starter, så får man brukt hjertepumpa litt. Føl at kroppen har en normal temperatur, og bevegelighet, og går man litt på stedet, så får man opp varmen litt før treningen. Vi har satt opp 8 repetisjoner som er utgangspunkt. Ikke øk på allerede første uken. Hold deg til de 8 repetisjonene. Dersom 8 repetisjoner blir for mye, så gjør så mange som du klarer. Klarer du 5, så er det veldig bra, klarer du 2, så er det også veldig bra. Du vil merke at uansett hvor mange du klarer å ta, så vil fremgangen komme. Du vil etter hvert som ukene går merke at kroppen din vil klare mer enn hva den gjorde når du startet opp. Du har ingen andre konkurrenter enn deg selv, og følger du treningsprogrammet, så er både Inger Lise og jeg sikre på at du vil merke fremgangen. Selv ett forholdsvis ” enkelt ” program som dette vil på sikt gi deg resultater. Klarer du 2 ganger i uken, så er det veldig bra. Alt utover disse to gangene er en bonus 🙂 Tren gjerne programmet mer enn to ganger i uken, eller ta deg gjerne en gåtur en, eller flere dager, men sett deg som mål at du minimum skal trene to ganger i uken!

TRENINGSPROGRAM

Knebøy

Første øvelse er knebøy. Her kan du gjerne bruke kjøkkenbenken, eller en sofarygg som støtte. Her er det viktig at du selv kjenner hvor langt ned du vil gå. Øvelsen skal ikke gjøre vondt. Gå så lang ned du føler at du kan uten at det blir vondt for deg, og gjør 8 repetisjoner. Disse 8 repetisjonene tar du 3 ganger.

Armheving

Armheving, eller push ups  er en øvelse som jeg tror at de fleste kjenner til. Ofte gjøres den nede på gulvet, men her skal vi gjøre den ved bruk av kjøkkenbenken, eller du kan bruke en dør som du lener deg inntil. Gå så langt ned som du føler at du kan. Husk strake armer.  Øvelsen blir tyngre jo lengre ut fra benken/døren du står med bena. Her føler du deg frem, og husk at du ganske raskt vil merke fremgang. Ta 8 armhevinger, og gjenta øvelsen 3 ganger.

Kneløft, foran

Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint, stilig, og til og med sexy fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort, og istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! I dag er det så mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte mennesker gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, og kjenne på det å føle seg flott. Jeg skulle ønske at flere kunne slippe å føle at de må gjemme seg bort.

Jeg liker å gå i spennende butikker med ett godt utvalg av klær, butikker med øye for form, og fasong, med øye for det lille ekstra, og butikker som kan stormote. Jeg liker butikker som ser meg. Jeg blir også  utrolig glad når jeg kommer inn i stormotebutikker hvor betjeningen selv er store. Da vet jeg at de selv er i samme situasjon som meg,  de vet hvor skoen ofte trykker, og de kan mye lettere hjelpe meg til å finne de klærne som passer min kropp. Ikke alle har øye for hva som kler en, og da er det viktig med disse spesialbutikkene som kan det de driver med, og som ikke gir seg før kunden er fornøyd. De som føler at de ikke føler de passer noe som helst, de vil jeg anbefale at tar en tur til en spesialbutikk på stormote. Der vil du få hjelpen du trenger. For de fleste innen stormote, så er butikkjobben mer enn ” bare ” en jobb.

Det finnes mange spennende stormotebutikker rundt forbi i landet, og når jeg er på farta her, eller der, så prøver jeg alltid å sjekke om der er en butikk for meg i nærheten av dit vi skal. Jeg liker butikker med godt utvalg av merker, fasonger, og farger. Jeg liker butikker som tar inn litt for enhver smak, og som tenker både klassisk, tradisjonelt, og spenstig. Fordi om vi er store, så liker mange av oss farger, vi liker stil, og mange av oss liker klær som skiller seg ut i mengden. Kanskje burde jeg ha valgt klær hvor jeg er en i mengden, men det har jeg sjeldent gjort. Jeg liker farger, og jeg liker å skille meg ut på en fin måte. Jeg velger mye sort, men jeg liker å brekke av med flotte farger, og kanskje noe mønster. Jeg er nok heldig som kler veldig mange farger, og jeg velger ofte farger om det er et alternativ. Jeg liker også klær som er litt pyntet, jeg har sans for bling, men alt med måte 🙂 Jeg liker å være feminin, og jeg liker å være kvinne. Heldigvis har vi mange spesialbutikker på stormote, og disse tenker jeg at det er uhyre viktig at vi bruker. Kjedebutikkene ligger ofte lavere i pris, men så kommer vi til dette med kvalitet, og holdbarhet i tillegg til at klærne har riktige fasonger. På spesialbutikkene finner vi klær som er spesialdesignet for store kropper, ikke telt som er sydd rett opp, og ned, eller pølseskinn som antagelig er havnet i feil avdeling. For meg å komme inn på en klesbutikk er som å komme inn på en godtebutikk – jeg storkoser meg, og kan bruke lang tid både på å kikke, og prøve.

En av butikkene jeg har veldig stor sans for, det er Nice Size som ligger i Drøbak, nærmer bestemt på Drøbak Amfi. Dessverre ett godt stykke unna meg, så jeg har kun fått besøkt butikken to ganger. Jeg håper det blir en ny mulighet i høst. Jeg føler butikken på Facebook, og jentene der er veldig flinke til å velge ut klær, og sortimentet er spennende, smakfullt, og ofte fargerikt. De velger gode merker. De selger klær fra str. 38-56 med hovedvekt på stormote. NIce Size har ikke nettbutikk, men sender gjerne om kundene ønsker det. Det er mye jeg liker med Nice Size, og en av tingene er utvilsomt at de bruker seg selv som modeller når de legger ut bilder på Facebook. Dette er flotte damer som er stolte av seg selv, og jeg blir så innmari glad når jeg ser klærne på kropper som de er beregnet for! Det at man ikke bruker en str. 38 for på vise klær som er beregnet for oss som må opp i størrelse, det liker jeg! Det er jo sånn det skal være! Når stormote klær vises på kropper som de er beregnet for, så kan man mye lettere forestille seg hvordan klærne vil se ut på egen kropp. Store klær skal vises på store kropper, så tommelen opp for Nice Size som gjør nettopp det!

Nice Size drives av Stine, og på bloggen i dag, så skal Stine vise noen av sine sommerfavoritter. Kanskje er det ennå noen klær som mangler i sommergarderoben din, og nå som mange venter feriepenger, og kanskje skattepenger, så kan det kanskje friste med litt shopping. I tillegg til at Stine skal vise sine sommerfavoritter fra butikken, så skal hun også dele ut en flott gave til en av bloggens lesere 🙂 Her er Stines sommerfavoritter :

” Første sommerfavoritt hos oss kommer fra DNY, både kjole/tunika og jeans jakken. Kjole/tunikaen koster 599,95 og er super både til hverdags og fest da den kan pyntes både opp og ned. Den har også en veldig flatterende A fasong som mange av oss liker. Jeans jakken koster 999, og er super både i farge og passform. Jo mer du bruker den jo bedre er den. Alle bør ha en jeans jakke i skapet “

“Sommerfavoritt nummer 2 kommer fra Pont Neuf og LauRie. Pont Neuf er kjent for sine supre passformer både i kjoler og overdeler, og de lager gjerne passformer med A fasong. Denne toppen er inget unntak med det nydelige printet og en herlig A fasong. Veldig mange kunder har lagt sin elsk på denne. Prisen er 899. Shortsen kommer fra LauRie, som er kjent for sine bukser med super passform. Shortsen er inget unntak, den sitter super behagelig på med masse stretch, samt at det er en god lengde på den. Prisen er 799”

“Sommer Favoritt nummer tre. Blusene fra Dia Dia er bare så lekre, og har en passform som kler de fleste 🙂 Blusene har vi inne i mange print, og nesten alle kunder som prøver disse ender opp med å kjøpe en. Blusene er lette og gode å ha på om sommeren, og kan brukes både til hverdags og fest. Prisen er 599. Shortsen her er fra No Secret, og har en god passform med masse stretch og lekre detaljer. Prisen er 799.”

” Sommer Favoritt nummer 4. Dette antrekket er fra Pont Neuf og DNY. Overdelen fra Pont Neuf er en litt oversized tunika i en herlig knall rosa farge. Flatterende passform og ikke minst luftig og god i sommervarmen. Prisen er 899. Buksene er en capri variant fra DNY med god strikk oppe, og en behagelig passform. Prisen på denne er 399,95.”

Lekre klær til sommergarderoben, ikke sant? Dette var sommerfavorittene til Stine på Nice Size, og som jeg skrev tidligere, så har de ingen nettbutikk pr. i dag, men sender gjerne om du bor et stykke unna. Du finner mer informasjon om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

På bloggen denne uken, så skal Nice Size gi bort en flott gave til en av bloggens lesere. Butikken gir bort en valgfri Dia Dia bluse, og på bildet, så ser du hvilke bluser du kan velge blant. Det tas forbehold om at de har riktig størrelse i butikken. Hvilken Dia Dia bluse kunne du tenke deg å vinne? Fortell hvilken bluse som er sin favoritt ved å legge igjen en kommentar på bloggen. Du må huske at du også legger ved epostadressen din slik at jeg får kontaktet deg om du vinner. En del gjør ikke det, og visst det da er noen med samme navn, så sliter jeg 🙁

Vinneren av treningsklærne fra Stormberg er trukket, og den heldige som får Danne trenings t-skjorte, og tights, det ble : SYLVI LARSEN !!! GRATULERER SÅ MASSE MED NYTT TRENINGSTØY, SYLVI! Håper du får stor glede av treningstøyet. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47316499

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen? Vet vi hvor heldige vi er som våknet opp til en ny dag i dag? Nå skal ikke dette bli et blogginnlegg av den depressive sorten, men jeg tror vi må bli så mye flinkere til å sette pris på dagen i dag, og kaste negative tanker på båten. Tenk hvor mye tid vi bruker på alt av negative tanker, og stress. Har du noen gang tenkt over hvor mye bedre dagen ville bli dersom du ikke brukte så mye tid på å bry deg om hva alle andre mente, og heller brukte tiden på det som virkelig betyr noe? Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg kan stå opp av sengen hver morgen, frisk, og rask ( etter forholdene i alle fall hehe ), og jeg har ett utrolig godt liv. Hvorfor skal jeg da bry meg om hva fremmede mennesker mener om meg, og min kropp? Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå begynner å jobbe i retning av at jeg ikke skal bry meg så mye om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har alltid latt vekten min bestemme over mitt liv, og da er det så innmari godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen. Nå skal ikke jeg skryte på meg at jeg gjør akkurat det jeg føler for uten å tenke på hva andre måtte mene, og tenke, for dere som følger bloggen vet at jeg ikke er kommet så langt ennå, men jeg kjenner likevel at jeg tar disse små stegene som jeg vet at tilslutt vil være veldig store. Jeg vil mer, og mer trø utenfor denne berømte komfortsonen, og da kan jeg jo være stolt, eller hva?

Som på fredag for eksempel. Det var veldig varmt i Kristiansand på fredag. Jeg hadde vært i begravelse, og fulgt faren til min aller beste barndomsvenninne til sitt siste hvilested. En slik sorgfull dag gir en mye tanker. Det er så innmari vondt å miste. Jeg har selv mistet pappaen min, og jeg vet hvor vondt det er. Jeg er livredd for døden, og kjenner at jeg nesten ikke får puste når jeg tenker på at en dag er alt borte, det er slutt for alltid. Nå spørs det jo også hvor man er i livet i forhold til å tro. Noen tror på himmelen, noen tror på den andre siden, noen tror på at når det er slutt, så er det slutt. Vi har alle våre tanker rundt hva som skjer etterpå. Jeg tror ikke det er slutten, men likevel, så hyperventilerer jeg ved å tenke på at tenk om det er nettopp slutten… Huff, nå skulle ikke dette være et blogginnlegg av det triste typen, men det å leve, det er så utrolig viktig. Det å nyte livet, og fokusere på å ha det best mulig, det er noe vi bør tenke over alle sammen. Vi tenker at livet skal nytes når barna blir større, eller når det er mindre å gjøre på jobben…eller når vi blir pensjonister. Livet kommer ikke med noen garantier. Vi må ikke utsette, og utsette, for plutselig, så kan det være for sent.

For min del, så handler det å leve mer også om å bry meg mindre om hvordan jeg ser ut. Visst jeg klarer å slippe alle de idiotiske tankene på at kroppen min er stor, og heller fokusere på hvem jeg er, hva jeg står for, og hva jeg er god på, så vil jeg kunne nyte livet mye mer, og det å kjenne at jeg smått kaster en del dumme tanker bort, det er en innmari god følelse! Mange vil sikkert trekke på smilebåndet av mine utfordringer, men for meg er de store, for andre er det absolutt ikke en utfordring i det hele tatt. En av mine store utfordringer, det er å vise armer. Jeg skal helst ha armlengde som dekker ned til ca midten av armen. Grevinneheng, og løshud er ikke pent, i alle fall ikke på meg selv 🙂 Jeg har ett par tunikaer som er uten arm. De er sånn singlet type. Veldig deilige å gå i. Den ene er blitt brukt til å male i fordi jeg ikke så noe håp for den i forhold til at den ville bli vist i offentlighet noen gang, så den ligger blant arbeidstøyet..men jeg har også en turkis en, og den har jeg tatt på meg når jeg sitter på terrassen, og jeg sånn sett er ganske for meg selv. På fredag når det var så varmt, så trødde jeg utenfor komfortsonen, og gikk med helt bare armer i boligfeltet når jeg luftet pelsballen. Wohoo! Nå vet jeg at noen trekker på smilebåndet, men dette har jeg ikke gjort før, og jeg gjorde det ikke bare en gang, men jeg gikk sånn hele dagen, og glemte vel egentlig at jeg hadde den på. Vel, jeg gikk ikke på butikken altså, eller til byen, her snakker vi et skritt om gangen 🙂 Et steg i riktig retning, så får vi se om vi våger oss utenfor boligfeltet med bare armer i løpet av sommeren 🙂

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke lengre å se tilbake på dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som sier mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som kanskje ikke er som hodet vil ha det til å være. Jeg har mange ganger på forhånd bestemt meg for hva andre tenker om meg fordi jeg er større enn mange andre, og det selv om ingen overhode har antydet at mine tanker er de rette. Jeg føler meg veldig ferdig med den tiden hvor alt fokuset var på vekten. Jeg vet at jeg ikke er 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg, og tenke tanker, men jeg har innsett at jeg er god nok som jeg er, og at jeg skal bruke tiden på det som virkelig gir meg noe. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, men hvorfor skal meningene til vilt fremmende mennesker bety noe for hvordan jeg skal føle meg? De kjenner ikke meg, og de kjenner ikke min historie, så hvorfor la dem ødelegge for meg? Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er årsaken til så mye av vekta mi, så tenker jeg i dag at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare så veldig synlig.

Når alt kommer til alt, så tror jeg vi må spørre oss selv hva som er viktig? Er det viktigste å ha den ” perfekte ” kroppen, og hva i all verden er den perfekte kroppen? Er det vekta som gjør oss lykkelig? Jeg tror ikke de slanke, og veldreide er de som er mest lykkelige. Alle sliter med sitt, men man tror automatisk at dersom man er normalvektig, så har man kun lykke i livet. Lykken kan ikke leses av på badevekta. Klart man har en del flere utfordringer når man er overvektig, og disse har man jo færre av med en lettere kropp, men vekt, og lykke går ikke hånd i hånd. Sunnhet, og god helse finner man heller ikke i alle slanke kropper. Kunne man ha sett på innsiden av oss alle, så tror jeg mange ville ha blitt overrasket. Om ting ikke legger seg på utsiden hos alle, så er der mye man ikke kan se.

Det er mye snakk om sommerkroppen denne sommeren. Hva er sommerkroppen, og hvorfor skal alle hige etter den? Hvem er det som har bestemt hvordan en perfekt sommerkropp skal se ut? Dette skaper ett så utrolig negativt fokus, som igjen resulterer i at flere pakker seg inn i frykt for å vise sin egen kropp. Fokuset har vært enormt stort den siste tiden på hvordan kroppen skal være, og hvordan man skal komme ned i vekt for å få kroppen alle drømmer om. Magen, og rompa skal frem i lyset, og jeg synes det hele bare er utrolig trist. Det er ingen som liker lange bukser, og topper med halvlange armer på virkelig varme dager. Det er da man drømmer om å finne frem shorts, og singlet, og ta meg seg badedrakta for å hoppe i nærmeste vann. Ingen ønsker å kle på seg på varme dager, men med alt fokuset på den perfekte kroppen, så er det ikke akkurat flere som kler av seg. Da gjør man ofte det man kan for å skjule det meste. Man vil ikke vise at magen er like stor i år som i fjor, eller at valkene sitter på akkurat samme plassen som de har gjort de siste årene. For de fleste av oss, så ble det ikke sommerkroppen denne sommeren heller. Jeg vet at neste sommer en gang kommer, men det ble ikke i år, og jeg har heller ikke satt de store planene for at den vil komme neste sommer heller. Den kommer når den kommer… likevel er det ikke riktig at man skal ha dårlig samvittighet, eller føle seg som den tjukkeste i hele verden. At sommerkroppen ikke kom denne sommeren heller skal da ikke ødelegge hele sommeren for deg! Det er ingen skam å ønske seg en lettere kropp, eller å føle seg bedre, men det er en skam at endel av oss lar andre få bestemme hvordan vi skal leve vårt liv! Vi er mer enn gode nok akkurat som vi er. Vi er mer enn gode nok med både valker, grevinneheng, og med pupper som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring. Visst vi i tillegg tar med både strekkmerker, og cellulitter, så tror jeg vi har med det meste 🙂 Dessuten skal vi også huske på at om vi skulle få noen blikk som sier at de ikke liker det de ser, så er det for det første deres problem, og for det andre, så er der også de som mener det motsatte. Det er mange der ute som liker oss med det vi har ekstra, og som liker både frodighet og former. Jeg er ikke særlig fan av uttrykket som sier at jo mer å ta i, jo mer å være glad i, men heldigvis så finnes det mange, både menn, og kvinner som liker at man er en størrelse for stor . Jeg skulle dog ønske at det ikke hadde vært så tabu å si at man liker frodighet, og former. For veldig mange, spesielt menn, så er det fortsatt tabu og innrømme at man liker store kvinner. Det virker som det er mer ” akseptabelt ” at kvinner kan like store menn enn motsatt. Så her tror jeg mange menn må komme ut av skallet sitt, og fortelle at de liker både frodighet, former, og noen ekstra kilo 🙂

Om magen er like stor som den var i fjor, og det samme gjelder både lår, og rompe, hva så? Skal vi la dette ødelegge for å ha det godt, og nyte dagene vi har? Er det alle de negative tankene vi skal tenke tilbake på? Skal minnene vi tar med oss videre være minner hvor vi stort sett var negative, og ødeleggende med oss selv? Er det disse tingene vi ønsker å huske? Er det disse tingene vi skal ha fokus på, eller skal vi sammen være enige om å snu tankegangen? Skal vi lære oss å bli glad i oss selv, og se oss selv for den flotte personen vi faktisk er? Skal vi nyte hver dag vi får, og fylle dagene med gode ting som gir oss glede i hverdagen? Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha noen tøffe dager i blant, det har trossalt alle, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil dagene bli så mye bedre fordi vekta ikke får være sjef lengre. Visst andre tenker stygge ting om oss, eller sender blikk som sier at de ikke liker oss, så må vi prøve å la det passere. Disse menneskene betyr jo ingen verdens ting for oss, og antagelig ser vi de heller ikke igjen. Så kan man jo prøve å tenke at bak hver ” perfekte ” kropp, så er der et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp denne sommeren enn forrige sommer. Der har forsvunnet både  flere kilo, og flere cm. Jeg er strålende fornøyd, og det er første gangen jeg virkelig har tro på at dette går veien jeg ønsker, men det jeg kanskje er aller mest fornøyd med det er at hodet endelig samarbeider på en helt annen måte enn før 🙂 Nå går jeg i singlet sånn litt i offentlighet ( må bare sørge for å få en fin farge nå ), jeg skal kjøpe meg ny badedrakt, og jeg skal bade i sommer. Jeg skal til og med finne frem sommerkjolen fra i fjor. Jeg vet det er langt igjen, men det gidder jeg ikke å tenke på. Jeg skal tenke på hvor flink jeg har vært som har kommet dit jeg har 🙂

I morgen trekkes en vinner av det flotte treningssettet fra Stormberg. Kanskje kan nytt treningstøy gi deg den boosten du trenger for å være aktiv i sommer? Du kan vinne en flott Danne trenings t-skjorte som går fra str. XS til 5 XL, og du kan vinne en flott treningstights som kommer i de samme størrelsene. Vil du vinne treningstøy? Legg igjen en kommentar på bloggen, og HUSK EPOSTADRESSEN din! Du kan se Danne trenings t-skjorte her : http://www.stormberg.com/no/danne-resirkulert-t-skjorte-dame.html#10131740033, og Danne treningstights her : http://www.stormberg.com/no/danne-resirkulert-tights-dame.html#10075190001