En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

I dag kjenner jeg på masse spenning, og jeg kjenner en del sommerfugler i magen. Jeg gleder meg, gruer meg kanskje litt, og er aller mest spent. I morgen er nemlig den store dagen. Dagen hvor ” hele ” Norge får bli bedre kjent med treningsgruppen vår for overvektige, og hvor noen historier blir fortalt. I morgen er nemlig dagen hvor VG skal trykke artikkelen om den flotte treningsgruppen vår. Så langt jeg vet, så er det ingen andre steder i Norge hvor de tilbyr egne, lukkede treningstimer for overvektige som de gjør på Spring her i Kristiansand. Det sier litt om hvor unikt tilbudet er. Av alle som bør trene, så er absolutt vi overvektige blant dem. Jeg håper viktigheten av en slik lukket gruppe kommer godt frem i artikkelen, og at den sier en del om hvorfor det er så vanskelig for oss store å trene sammen med ” normalvektige.” Artikkelen lar deg bli kjent med tre av oss som hver uke trener iherdig for å gjøre noe med situasjonen vi er i, og den forteller hvor viktig gruppen er for at vi er kommet dit vi er, og for at vi skal klare veien videre. Jeg gleder meg, jeg gruer meg, og jeg er masse spent.

Jeg håper mange kjøper morgendagens utgave av VG. Den kommer også på nett, men da under VG pluss som er for de som betaler for å lese alt av nettinnhold. Det er helt klart litt skummelt å være så ærlig på vanskelige ting, men du verden så viktig det er med åpenhet. Det er så viktig å få bukt med stigmatiseringen, og det er så viktig å vise at vi tar grep, og at det er fullt mulig for de aller fleste overvektige å ta grep om eget liv. Viktigheten av å starte et sted, viktigheten av de små skrittene som etter hvert blir store, og gir resultater. Det er liksom ikke farlig å trene. Har man vondt et sted, så er jo faktisk trening en god ting for å bli bedre. Jeg håper mange leser om oss i morgen, og jeg håper mange får opp øynene for tilbudet vårt. Vi ønsker selvsagt at enda flere skal få vite om oss, og at enda flere overvektige blir med og trener sammen med oss her i Kristiansand. I tillegg ønsker jeg at flere ser hvor viktig ett slikt tilbud er for overvektige, og at flere dermed ønsker å gi ett lignende tilbud til overvektige andre steder i landet. Det bør være treningssentre som ser behovet, eller kanskje en instruktør som ser behovet, og som leier en gymsal, og starter opp ett slikt tilbud. Det viktige er ikke nødvendigvis masse utstyr, for det er mye trening man kan gjøre ved kun å bruke egen kropp.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I morgen håper jeg også sentrale helsepolitikere, og personer som jobber med folkehelsen leser om oss. Jeg håper de ser til oss her i Kristiansand, og at de gjør noe for å hjelpe overvektige. Ikke sleng en slankeoperasjon etter oss som den eneste hjelpen dere kan gi. Å operere oss slanke er ikke løsningen på en varig endring. Hadde jeg hatt muligheten, så hadde jeg hatt mye på hjertet til de som jobber med folkehelsen. Ett 12 ukers kurs på grønn resept er for en brøkdel det som skal til for å starte en endring som varer, men for de fleste er de 12 ukene, og så står man alene, og faller tilbake til gamle synder. Opplegget på for eksempel Evjeklinikken, det er et opplegg jeg har tro på, MEN jeg ønsker opplegget her jeg bor. Jeg må ha det i nærheten om jeg skal klare å gjennomføre det. Et opphold hvor man er ved klinikken i perioder, og hjemme i perioder, det funker som regel helt til oppholdet er ferdig…da er man tilbake i hverdagen, og det er vanskelig å stå alene selv om man opererer med 5 års oppfølgning. Det er hverdager det er mest av, og det er i hverdagen vi trenger all hjelp vi kan få. Overfør hjelpen til nærmiljøet, og jeg tror mange flere vil lykkes. Jeg vil ikke slankeopereres, men jeg vil ha hjelp, en hjelp jeg ikke får om jeg ikke legger meg under kniven. Hvor er rettferdigheten i dette? Jeg håper artikkelen i morgen kanskje kan være en døråpner, kanskje sår vi noen gode frø blant viktige personer innen helse, kanskje er det begynnelsen på noe veldig positivt? Kanskje vil vi fremover merke en økt pågang av overvektige som ønsker å være en del av gruppen vår, for i tillegg til at treningen er det viktigste, så er det sosiale også utrolig viktig. Følelsen av å høre til, og føle seg som en del av et fellsskap. Ei jeg kjenner fra barndommen har startet å trene litt sammen med oss, og hun skrøt av hvor inkluderende vi var, og hvor velkommen hun følte seg. Hun følte at hun hadde kjent oss i evigheter – den følelsen ønsker vi at alle på gruppen skal ha, og den følelsen er så utrolig viktig.

Treningstimene for oss overvektige er ingen søndagsskole. Noen har meldt seg på timene våre fordi de regner med at vi verken orker, eller klarer særlig mye…la oss si det sånn : de ble rimelig overrasket 🙂 Mye av det vi gjør er de samme tingene man gjør på ordinære timer, men det tas noen hensyn. Det tas bla hensyn til at vi ikke skal belaste knær for mye, og da er det bla lite hopping på våre timer. Vi trener masse styrke fordi det er viktig for oss med en sterk kropp. Vi trener selvsagt også kondisjon, men hovedvekten ligger på å trene styrke. Timene er tøffe. Vi jobber, vi svetter, vi ynker oss, innimellom ” hater” vi instruktørene våre, vi gir alt ut i fra hvor vi er, og hva vi klarer. Det er helt ålreit at man ikke klarer alt, er øvelser vanskelig, så får man alternativer. Når man bærer på mye vekt, så sier det seg selv at man ikke kan klare alt med en gang, men hva betyr det? Ingen på gruppen bryr seg, og det som betyr noe er at du er i gang! Det som er ett ork for deg i dag vil plutselig bli helt greit for deg å gjøre etter en tid med trening. Jeg har sagt det mange ganger før, og jeg sier det gjerne igjen : Det finnes faktisk INGEN unnskyldninger for ikke å trene, og det er på tide å la alle unnskyldninger ligge. Alle mennesker er flinke med unnskyldninger, men vi overvektige er kanskje ekstra flinke. Vi er også vanskelig å motivere sier personer som jobber i helsevesenet med overvektige, vi er vanskeligere enn de fleste andre.  

Lene som driver Spring sa det så utrolig fint her nylig. Hun sa at det viktige var ikke hva vekten viste, men hvordan kroppen fungerte. Man kan godt ha en stor kropp om man har en god helse, og en frisk kropp – det er helsen vår som betyr noe. Man er altfor opptatt av tallene på vekten istedenfor å kjenne etter hvordan kroppen fungerer. Vekten min går absolutt ned, men jeg merker resultatene av treningen aller mest på kroppen. Kroppen fungerer så mye bedre, jeg orker mer, jeg vil mer, jeg klarer mer. Samtidig så er verdiene mine veldig bra, og legen er så fornøyd 🙂 Man må begynne et sted, man kan ikke gjøre alt på en gang. Jeg valgte å starte med å ha fokus på økt aktivitet, og det mentale. Så må jeg etter hvert tenke noe mer på endringer jeg kan gjøre på kostholdet. Dette har jeg snakket om lenge nå, men er fortsatt ikke blitt så mye flinkere. Kanskje er det fordi jeg fortsetter å gå ned, at det på en måte er blitt en hvilepute, men jeg ser også veldig godt hvor lite som skal til før vekta peker motsatt, så å hvile på eventuelle laubær, det er vel kanskje ikke særlig lurt….små grep i tur, og orden, Heidi, alt må ikke skje på en gang. Endringer tar tid.

Bildet øverst på bloggen i dag viser en liten del av treningsgruppen vår etter endt pulstime på onsdag. Instruktørene er utrolig viktige, og spesielt når de skal jobbe med en veldig sårbar gruppe som vi overvektige er. Vi har de flotteste instruktører, og vi er blitt så uendelig glade i de! Fantastiske til å motivere oss, og til å skryte av oss. De får ut alt av oss, og litt til når vi tror at lageret er helt tomt. De får oss til å stå på, og gi max av det vi orker. De får smilet frem selv når vi svetter, og peser. De er flinke til å fortelle om fremgang. Det er ikke så ofte vi ” hater ” de, men det hender vel når de skriker at vi må gi mer, og vi egentlig føler vi har gitt alt, og litt til. Takk til våre flotte instruktører Anette ( på bildet sammen med oss ), Nora, og Mette – dere gjør oss gode, og gir oss en fantastisk hjelp på veien vi nå er på!

I morgen er altså den store dagen. Litt skummelt kanskje fordi der alltid er en del nett troll der ute…men samtidig, så kan jeg ikke se hva som skulle være negativt med at noen tar grep, og at noen har gitt oss den viktige hjelpen som skal til for kanskje å klare det. Det er jo også litt skummelt å være ærlig overfor ganske så mange avislesere, men det er som jeg skrev tidligere, så utrolig viktig å sette fokus, og skal man få til det, så må man være ærlig, og kalle en spade for en spade. Det er nesten som bursdag, 17.mai, og julaften i en salig blanding når man går og venter på morgendagen. Jeg håper du leser om oss i morgen, og at morgendagen vil åpne en del dører, og ikke minst øyne.

I kveld trekker jeg den heldige vinneren av den flotte regnfrakken fra Blæst, og den stilige sydvesten, også den fra Blæst. Du har en mulighet frem til kl.20.00 i kveld om du vil være med i trekningen. Det blir du ved å legge igjen en kommentar på bloggen. Ha en nydelig søndag!!

Uttalelsen kom fra en liten gutt på kanskje 5-6 år da jeg i går passerte en gjeng med barn i følge med en voksen på vei inn i en butikk. Jeg tror kanskje ikke jeg helt klarer å fortelle hvordan jeg følte meg innvendig da jeg hørte kommentaren fra guttungen. Det var hundre følelser på en gang. Det første jeg gjorde var vel egentlig å kikke rundt meg for å høre om der var andre som også hadde hørt det, for gud, så flaut at en liten gutt kommenterer mitt utseende! Så utrolig flaut at en liten gutt kalte meg tjukk! Var jeg virkelig så tjukk at noen følte at de måtte kommentere det? Jeg som hadde følt meg ganske så fin, og fresh den dagen. Gjett om jeg fikk meg en skikkelig kalddusj, og ble slått hardt i bakken. Det var ikke mye freshhetsfølelse å hente etter denne kommentaren. Jeg har vel sjeldent følt mer på flodhestfølelsen enn akkurat da. Jeg følte meg som et fettberg som var ute på handletur.

Joda, jeg vet at dette bare var en liten gutt, og jeg vet at han ikke helt er der at han vet når man skal ha filter på, eller ikke, men er det ikke sånn at det er fra fulle folk, og barn at man hører sannheten? Selv om dette var en liten gutt, så ble jeg likevel veldig lei meg. Det er ikke det grann moro at noen kommenterer hvordan jeg ser ut. Jeg vet jeg er tjukk, jeg har da litt selvinnsikt, men ingen trenger da å fortelle meg noe jeg allerede vet! Sannheten sårer er det jo også noe som heter, og det er veldig sant….Samtidig kjente jeg også at jeg ble litt småforbanna. For en uhøflig unge! ” Jeg har tatt av meg nesten 50 kg din lille drittunge ”  ” Har ikke foreldrene dine lært deg at du ikke sier sånt – eier du ikke oppdragelse ?” – det var det jeg hadde lyst til å skrike til den lille drittungen som fornærmer meg på en dag hvor jeg var så høyt oppe, så glad, og fornøyd. På en dag hvor jeg ikke følte meg tjukk i det hele tatt. Drittunge!

Jeg må jo le litt også når jeg tenker på hva slags tanker som raser rundt i hodet etter en slik kommentar. Det skal liksom ikke mere som skal til for at verden raser litt sammen, og for at glede går til frustrasjon. Tidligere kunne jeg nok ha gått helt i kjelleren etter en sånn kommentar. Der er jeg heldigvis ikke nå, men det tar noen minutter før jeg liksom klarer å legge det på hyllen, og få tilbake litt av den gode følelsen. Det hjelper ikke at det kom fra en liten gutt. Det er ikke noe bedre det enn at det skulle komme fra hvem som helst som hadde passert meg. Kommentaren sårer like mye. Samtidig så vet jeg jo at jeg er tjukk, men det er liksom ikke sånt man ønsker å høre fra andre mennesker, spesielt ikke bare sånn i forbifarten, og av helt fremmede.  Jeg har jo også opp igjennom vært veldig skånet fra slike kommentarer. Jeg har nok vært heldig som har hatt så mye fine mennesker rundt meg som alltid har sett meg for den jeg er, og ikke for hvordan jeg har sett ut. Jeg tror nok at jeg selv er mye skyld i alle vonde, og negative tanker knyttet til vekten min. Jeg er i dag veldig sikker på at jeg selv har begrenset meg mye mer enn nødvendig, og at en del ting er mine tanker, og ikke reelle ting. Jeg er så utrolig glad for at mobbing ikke har vært en del av mitt liv. Klart jeg har blitt kalt tjukka noen ganger i oppveksten, men det var småerting, aldri mobbing, og jeg var heller ikke født bak en stol, så jeg tok igjen om noen skulle kalle meg tjukka. Jeg gruet meg aldri til å gå på skolen, jeg var aktiv i en masse, og hadde ett stort sosialt nettverk. Heldigvis har jeg aldri kjent på kroppen hva mobbing kan gjøre med et menneske, men når jeg kjenner hvordan jeg reagerer på en kommentar fra en liten gutt, så gjør det vondt langt inn i hjerterota når man tenker på hva så mange mennesker går igjennom hver eneste dag fordi man er annerledes, og har et utseende utenfor ” normalen”. Jeg skriver ” normalen” fordi det ikke finnes noen oppskrift på hva som er normalt, og ikke, men likevel har man klart å lage et forskrudd samfunn hvor man skal hige etter det “perfekte” for enhver pris.

Å være så lykkelig som mulig, det bør jo være målet for de fleste av oss. Det å være tilfreds uansett hva tallene på badevekta viser, bør ikke det være det viktigste? Hvorfor skal andre fortelle oss hva lykke er, og hvorfor skriker samfunnet mot oss at man må være tynn for å være lykkelig? Jeg mener det må settes ett viktig fokus på det å være bra nok uansett hva badevekten måtte vise. Vi må fortelle at lykke, og vekt ikke går hånd i hanske, vi må fortelle at livet kan være innmari ålreit å leve selv om man veier mer enn ” normalen.” Kjenner man på gleden i hverdagen, er man på et godt sted i livet, er man tilfreds med seg selv, og kjenner den gode følelsen av lykke, så betyr det null, og niks hva badevekta forteller deg. Jeg sier ikke at vi skal heie frem sykelig overvekt, for det skal vi selvsagt ikke, men ingen skal fortelle meg hvor grensen for lykke, og tilfredshet går basert på hva jeg veier! At overvekt er helsefarlig, og gir både utfordringer, og begrensinger, det er det ingen tvil om. At overvektige bør gjøre noe med situasjonen når kroppen møter på utfordringer, det er det heller ingen tvil om, men at man må veie ett visst antall kilo for å ha ett veldig godt liv, det er myter vi bør avlive så fort som mulig. At de som er normalvektige er mer lykkelige enn vi som har en del ekstra kilo å bære, hvem er det som prøver å innbille oss sånt vas? Kiloene sier heller ikke alltid sannheten om verken fysisk, eller psykisk helse.

Kommentaren fra den lille gutten kommer nok til å ligge litt bak der i hodet en liten stund. Jaja, så er jeg tjukk, men jeg er en lykkelig, og glad tjukkas. Jeg er på vei til å bære kiloene med stolthet fordi vekten ikke er meg. Jeg vet hvilken jobb jeg har gjort, og hvilken reise jeg har hatt. Jeg vet hvor aktiv jeg er, og hvor mye bedre helse jeg har fått, så om jeg skulle høre en ny kommentar som går på hvor tjukk jeg er, så tror jeg at jeg skal rette ryggen skikkelig, og klart fortelle at jeg er en lykkelig, og fornøyd tjukkas 🙂

Denne uken deler vi ut en nydelig, rosa regnfrakk fra Blæst. Blæst er norsk design, og i tillegg til at det er kvalitet tvers igjennom, så er det så utrolig flotte, og freshe! Man føler seg så flott, og man blir så glad at man kan danse ut i regnet 🙂 Regnfrakken har en verdi på ca 3300 kr. I tillegg til regnfrakken, så skal det også trekkes ut en som får en super stilig sydvest, også den fra Blæst til en verdi av 490 kr. Hvorfor har du lyst til å vinne denne flotte regnfrakken? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Regnfrakkene kommer i alle størrelser, og akkurat denne jeg gir bort, den går helt opp i str. 6 XL 🙂 Les mer om Blæst her : http://blaest-rainwear.no. 

I’m singing in the rain, nesten sånn føles det når jeg skal ut i regnet for tiden.  Det er nesten så man blir glad når det regner. Selv når det plasker, og  det regner i strie strømmer, så gjør det ingen verdens ting. Jeg smiler faktisk. Jeg smiler ikke nødvendigvis fordi det regner, for jeg liker fortsatt sol best, men jeg smiler fordi jeg kan gå ut i regnet, og ta på meg den flotteste regnfrakken som oser av glede, og i tillegg holder den meg knusktørr. Er der rart jeg smiler i regnet 🙂

Blæst er ett norsk design. Det er Lisbeth Lillebøe som er designeren, og det er kanskje ikke overraskende at Lisbeth er født, og oppvokst i Bergen. Når man kommer fra en by med 213 regndager i året, så er det kanskje ikke rart at man ønsker seg gode regnklær? Lisbeth Lillebøe ønsket ikke bare gode regnfrakker, men hun ønsket også at regnfrakkene skulle være moteriktige, fargerike og elegante. Man skulle føle seg velkledd, og glad. Man skulle ikke være nødt til å gå rundt i disse ordinære, og kjedelige regnfrakkene. I tillegg til å se bra ut, så skulle også regnfrakkene være gode i all slags vær. Resultatet ble BLÆST.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg kjente lite til Blæst før jeg nylig oppdaget en av regnfrakkene deres i en stormotebutikk. Jakken fanget meg umiddelbart der den hang, og lyste mot meg i nydelig rosa med stilige røde detaljer. Jeg oppdaget at jeg smilte ett stort smil da jeg så den. For en fantastisk regnfrakk! Egentlig var den heller ikke den typiske regnfrakken slik vi kjenner den. Den så mer ut som en jakke, og det var ett stort pluss. Jeg har lenge lett etter en fargerik, og god regnfrakk. For det første, så elsker jeg farger, farger gjør meg så utrolig glad, og for det andre, så betyr en god regnfrakk at jeg lettere kan komme meg ut når det regner. I tillegg føler jeg meg ikke som en fisker når jeg tar på meg regnfrakken. Jeg føler meg stilig, og fresh! Ofte er det også vanskelig å finne regnfrakker som gjerne har fine farger, og som man føler seg fresh og vel i, spesielt når man da som jeg bruker store størrelser. Tidligere måtte vi gå i herreavdelingen for i det hele tatt og finne regntøy. Etter hvert er dette blitt en del bedre. Nå er det flere som produserer regnfrakker som går opp i størrelse, men jeg har gjort noen bomkjøp kan man si. En del av regnfrakkene har ikke helt holdt mål. Kanskje hadde de en fin farge, men så var jeg klam, og ekkel når jeg kom hjem etter å ha vært ute i regnet. Her var det ikke snakk om regntøy som pustet, og for mye vann, det ble for mye for jakken, så da måtte jeg ta støyten. Man blir ikke glad i å gå ut i regnet i slike jakker! En regnjakke skal da tåle regn…ett par av regnfrakkene jeg har, de holder meg tørr, men så var det dette med farge, og form da…veldig fine på turer i skog, og mark, men kanskje ikke de jeg tar på i hverdagen når ikke marka står på programmet. Jeg husker godt den lyse rosa regnfrakken jeg kjøpte på Ullared ..jada, selveste Ullared av alle steder 🙂 Den var veldig meg der den lyste så rosa mot meg, og jakken var liksom en fin blanding mellom allværsjakke, og regnjakke. Den ble med meg hjem i en av de mange gule posene, men etter første turen i skikkelig regn, så skjønte jeg fort at prisen vel burde sagt meg alt. Etter første tur i øsende regn, så var jeg kliss våt tvers igjennom, og den lyse rosa jakken holdt ikke unna for en eneste regndråpe. Pris, og kvalitet går ganske hånd i hanske på veldig mye, og for Ullared jakken til 298 kr, så kunne man vel ikke forvente så mye mer enn full lekkasje, men den duger som allværsjakke når man er sikkert på at det ikke kommer til å regne 🙂

Takk til Blæst som produserer slike utrolig flotte, fargerike regnfrakker, og takk for at de også har tenkt på oss som er en størrelse, eller to større enn ” normalen.” Jeg blir så glad når noen ser behovet , og som ser at vi store også vil se freshe, og flotte ut selv i regnvær. Hvorfor skal vi se ut som fiskerkoner bare fordi vi må opp litt i størrelse? Vi vil også kjenne på at regnfrakken holder oss tørre, og vi skal også slippe å kjenne oss klamme bare vi så vidt har tatt nesen utforbi døren når det regner. Blæst sin kolleksjon er virkelig fargerik, og flott! Jeg har fått min rosa regnfrakk med disse røde, stilige detaljene, og den prikkete hetten. Jeg føler meg virkelig flott! Selv om jeg ikke liker å si det, så er det nok en smule sant at også vi her på Sørlandet av, og til får litt regn. Dermed har jeg fått testet ut min nye, lekre regnfrakk litt. Jeg er så fornøyd ! Aldri før har jeg hatt en regnfrakk som har føltes så god å ha på. Som jeg skrev tidligere, så er ikke dette den typiske regnfrakken som vi alle kjenner til. Det føles ikke som jeg tar på meg en regnfrakk, men en jakke. Den er så utrolig behagelig å ha på seg. Stikker man hendene ned i lommene, så er også det utrolig behagelig. Stoffet gjør at man ikke får den kalde regnfrakk følelsen når man tar hendene i lommen, men det føles behagelig, godt, og varmt. Hetten er designet slik at regnet ikke pisker deg i ansiktet, og med den høye, gode halsen, så er man virkelig skodd for en tur i øsende regn. Fargene gjør masse med oss – jeg elsker min rosa Blæst jakke! Alle detaljene gjør jo også mye med jakken. Det stilige ryggpartiet hvor igjen disse røde detaljene er hentet inn – og de røde prikkene er så flotte på frakken. Det viktigste er nok til syvende, og sist kvaliteten, og her er det kvalitet tvers igjennom. Regnfrakken er så vanntett som den kan bli, jakken er vindtett, og den puster. I tillegg er det ganske fascinerende å se hvordan vannet preller av når man er ute i regnet. Man kan nesten bare ” børste ” regnet av jakken når man kommer inn. Ingen dryppende regnfrakk, jakken kan henges rett tilbake i skapet! I alle fall kunne jeg det på de dagene jeg har testet den ut – det er en helt ny følelse, og opplevelse! Tenk å slippe disse dryppende regnfrakkene som man ikke kan få fort nok ut på badet for tørk. Jakken holder deg tørr, og den holder deg varm i all slags vær, og man trenger ikke bo i Bergen for å ha stort utbytte av en slik regnfrakk.

Min Blæst regnfrakk er i str. 4 XL, og jeg er en str. 50. Den sitter så flott på, og ennå er det plass til en tykk genser, eller fleece under ved behov. Noen av regnfrakkene til Blæst går opp i str. 6 XL, så her er det mulighet for mange å få seg en flott, fargerik regnfrakk, og for slike store størrelser, så gir jeg tommel opp, og håper Blæst vil fortsette med å produsere noe av kolleksjonen også for oss store kvinner som elsker å føle oss velkledde. Blæst sin kolleksjon inneholder ulike typer regnfrakker, og ikke alle går opp i store størrelser. Blæst har også stilige regnponchoer, og man kan få seg en skikkelig tøff sydvest. Mitt hode er dessverre ikke konstruert for hodeplagg, noe jeg synes er trist. Luer, og hatter – alt seg bare ikke bra ut på mitt hode av det jeg har prøvd. Sydvest er nok i samme kategori ” passer ikke “, men jeg har alltid hatt lyst på en når jeg er ute med pelsballen i øsende regn. Sydvest er jo så praktisk, og veldig mange kler det virkelig. Så jeg har kastet ” passer ikke ” på båten i dette tilfellet, og ikler meg sydvest 🙂 Hvor pen jeg blir betyr ikke noe..sydvesten er skikkelig stilig, og jeg tenker på hva som er praktisk nå. Sydvesten er i striper, og er utrolig stilig! Jeg heller la være å gå forbi speilet i det jeg går ut med sydvesten på, for det er jo så herlig å bare la regnet øse ned i hodet mitt, og vite at jeg er like tørr når jeg tar den av 🙂

I dag skal jeg faktisk dele ut en herlig, rosa regnfrakk fra Blæst til en av dere som leser bloggen min! Takk til Blæst som har gitt denne flotte gaven! Verdien på regnfrakken er 3249 kr. For å være med i trekningen av regnfrakken, så legger du igjen en kommentar på bloggen, og kanskje du kan fortelle hvorfor du har lyst til å vinne denne 🙂 Legg gjerne også igjen størrelsen som du bruker. I tillegg til å trekke en vinner av regnfrakken, så har Blæst også gitt en av disse stilige sydvestene som jeg også kommer til å trekke en vinner av, så det er to lesere som får hver sin gave. Sydvesten er en one size. Verdien på sydvesten er 490 kr. Som nevnt tidligere, så er det en del av Blæst sin kolleksjon som også produseres i store størrelser, så i kolleksjonen totalt, så er der regnfrakker i alle størrelser, så her har alle en mulighet til å vinne – uansett hvilken størrelse du bruker. Jeg gleder meg til å gi bort både regnfrakk, og sydvest, og jeg gleder meg til å lese kommentarene fra dere.

I dag selges Blæst i 14 land fordelt på fire kontinenter. Du kan lese mer om Blæst, og se deres flotte kolleksjon her : http://blaest-rainwear.no/

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47267109

Jeg skal til Syden. Slik startet jeg ett av mine blogginnlegg i høst. Det er jo så man kjenner magen vrenger seg bare ved tanken. Ikke misforstå meg, jeg liker meg utrolig godt i Syden, og i varme strøk, men for meg er det ett par STORE utfordringer som kommer med på kjøpet når jeg skal ut å reise, og spesielt til varmere strøk. Den største utfordringen er nok at jeg har flyskrekk, og det med store bokstaver. Jeg husker Mette Marit led av det samme, og jeg er sikker på at jeg tilhører den kategorien som hun var i. Jeg skriver var, for jeg tror Mette Marit på en, eller annen måte har fått kontroll over flyskrekken, i alle fall virker den ikke like ille som den var. Jeg har gått på flyskrekk kurs, og hadde den beste teraputen, og jeg er nok blitt mye bedre, men likevel tror jeg at jeg er ett av disse litt umulige tilfellene som aldri vil helt bli kvitt skrekken for å være der oppe i lufta..jeg kjenner jeg blir litt uvel av tanken. I tillegg til flyskrekken, så kommer dette med vekten min, og en stor kropp.

Syden, ja. Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg om folk så på meg. Som ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men der er ikke jeg. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Ser man litt bort fra flyskrekken, så vil jeg reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Aller helst vil jeg ha heldekkende badedrakt. De med såkalt skjørt, de dekker jo egentlig svært lite. Jeg vil ha disse lange badedraktene som dekker det meste av de vakre beina mine, men jeg hadde vel fått enda flere blikk om jeg hadde valgt ett såpass uvanlig plagg å bade i…Jeg mener fortsatt at eget basseng må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Der må jo være en hake….Ofte tar det også veldig lang tid for meg å bestille en tur, det skjer ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av campinghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Når jeg i tillegg er livredd for å fly, og jeg er overvektig, så tar det tid å få bestilt en tur. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har som nevnt hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Jeg skriker ikke om bord i flyet, jeg tørner ikke gal, men jeg har det vondt, skikkelig vondt, og jeg skal vel være så ærlig å si at jeg har grått noen tårer der oppe i lufta.

Tilbake til Syden….nå blir det tur på oss 🙂 Flybillettene er bestilt, og i september setter vi kursen for Spania. Vi har vært så utrolig heldige å få leie et hus som ligger i nærheten av Torrevieja, og det takket være flotte Hilde 🙂 Hilde leste blogginnlegget mitt i høst, og hun syntes det var ille at jeg ikke skulle få bade, og kose meg i vannet når jeg var i varmere strøk, så hun snakket med broren sin som har hus i Spania, med basseng, og dermed var en uke i september i boks 🙂 Gjett om jeg gleder meg! Takk, Hilde for at du tenkte på meg! Det setter jeg umåtelig stor pris på. Endelig skal jeg få badet når jeg i varmen, og det uten og måtte tenke på både blikk, og kommentarer. Jeg gleder meg til å føle på denne følelsen av og ikke ta hensyn andre, og ikke bry meg om hva andre måtte tenke, og mene – jeg skal bade, og jeg skal bade masse!! Takk for at det finnes slike flotte mennesker som Hilde som faktisk tenkte på meg, og ønsket at jeg skulle få oppleve Syden slik de fleste opplever det. Det er en god følelse å kjenne på. Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Flyskrekken min blir helt klart en utfordring når vi drar i september, og neste høst, så skal vi på roadtrip i USA. Jeg føler noe burde skje på dette området. En doktor i psykologi i Oslo driver med hypnose.Han jobber veldig mye med smertepasienter, men han jobber også en del med de av oss som har flyskrekk, og mener at om jeg ga han muligheten, så ville han kunne hjelpe meg. Jeg har prøvd hypnose i forhold til vektproblematikken, men vektproblematikken er så sammensatt at jeg ikke tror hypnosen kan favne alt. Flyskrekk derimot er et problem, og jeg har nok en mye større tro på at hypnosen kan hjelpe meg der. Jeg skal gå litt i tenkeboksen. Kanskje er det hypnosen som kan hjelpe meg å bli kvitt flyskrekken? Jeg har fått sovetabletter før en flytur, men de har bare gjort meg enda mer våken. Jeg har fått beroligende, men så var det dette med riktig dose…den sliter jeg med å finne 🙁 Prosjekt september er i gang – noe hjelp må være på plass når jeg setter meg på flyet til Alicante i september….

I morgen på bloggen, så kommer det en virkelig flott ” Gi Bort .” Da skal en av dere få en flott gave til en verdi av 3300 kr – juhu! Bare å glede seg!!

I dag kjenner jeg veldig på at dette kommer til å bli en utrolig spennende dag! Såpass spennende at jeg fort glemmer alle kaloriene som kom seg trygt inn i kroppen på nasjonaldagen. Vel, nasjonaldagen ble ikke DEN store kaloribomben, men noe mer enn en vanlig tirsdag ble det så absolutt, men det er godt å kjenne på at det er lov å kose seg på en sånn dag uten at den dårlige samvittigheten river, og sliter i meg dagen derpå. Jeg skal vel ærlig innrømme at haken, eller dobbelthaken kjennes dobbelt så dobbel ut i dag, og det er nok pga softisen, et stykke pavlova, og et stykke bløtkake…ok da, 1 1/2 stykke bløtkake ble det vel, og det er denne mengden som skal til for at jeg skal føle dobbelthaken dobbel så dobbel som den pleier å være. Jeg hater dobbelthake! Uansett hva jeg gjør, uansett hvor mye jeg trener, og går ned i vekt, så skjer det lite, eller ingenting med den forbaska haka! Haken får bli et tema en annen dag på bloggen, for jeg tror ikke den kommer til å plage meg nevneverdig utover dagen i dag nettopp fordi dette er en superspennende dag!!

Jeg har skrevet mye om trening, og treningsgruppen vår for overvektige. Jeg har skrevet om hvor unikt tilbudet er, og jeg har skrevet om frustrasjonen over at ikke enda flere overvektige får øynene opp for det flotte tilbudet som finnes for de her i Kristiansand. Jeg vet at det tar lang tid for mange overvektige før de klarer å ta steget , men at det tar såå lang tid, det hadde jeg aldri i min villeste fantasi trodd. Man blir frustrert når overvektige skriker over manglende tilbud, og når det finnes, så kommer alle unnskyldningene som vi overvektige har sort belte i – når tilbudet er der, da skal vi sannelig ikke benytte oss av det. Skal liksom myten om overvektige være sann? At vi ikke gidder? Jeg jobber mye med å få tilbudet kjent her i Kristiansand. Jeg tror de fleste som jobber med overvektige har fått informasjonen om treningsgruppen vår, men jeg tror sannelig ikke mange bruker den. Overvektsklinikken på sykehuset som hver eneste dag jobber med overvektige, både de som skal opereres, og de som skal på livsstilsendringskurs. Leger i byen som alle har overvektige pasienter, men som ikke har hatt noe tilbud og informere pasientene sine om. Helsestasjoner, og Frisklivsentralen – alle har de fått info, men pågangen av overvektige ville ha vært mye større om disse instansene hadde informert om treningstilbudet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Treningsgruppen for overvektige er ett uhyre viktig tilbud for overvektige i Kristiansand og omegn. Det er så viktig for overvektige landet over og kunne komme sammen med andre overvektige, og kunne føle seg som alle andre i gruppen. Det og kunne senke skuldrene, og bruke energien på å trene istedenfor å tenke på alle blikk, og kanskje kommentarer. Det å få være akkurat som man er, og det å kunne få trene i akkurat det treningstøyet man vil, det er så viktig. Det å trene i det tempoet som en selv mestrer, ta en pause om det er nødvendig uten å få stygge blikk, det å få alternative øvelser om noen er for utfordrende, dette er så viktig for at man skal bli trygg på det å trene, og for at man skal finne treningsgleden. I slike grupper klarer man å kjenne på følelsen av å mestre. Man ser at man kan, og at det nytter. Så har man også det utrolig viktige samholdet, det gode fellesskapet. Smilet, latteren, de gode samtalene. Rådene, tipsene, erfaringene. Her kan vi spøke om egen vekt, om fett, om dissende grevinneheng, og mager som ofte er litt i veien. Man kjenner på gleden over å trene, og være en del av et fellesskap.

I dag blir det en utrolig spennende dag. I dag får vi besøk av en av landets aller største aviser som skal lage en reportasje om treningsgruppen vår, og viktigheten av en slik gruppe. Vi gleder oss, og er veldig spente! Vi er stolte over at en av landets største aviser ser hvilket flott tilbud dette er, og hvor viktig det er for oss overvektige å få trene i egne grupper. Det er fortsatt vanskelig for oss å være en del av mengden på et treningsstudio, og for de fleste overvektige er det for vanskelig å stå alene etter å ha blitt tilbud et livsstilsendringskurs. Det er hverdager det er flest av, og det er i hverdagen vi trenger hjelpen. Kanskje kan reportasjen om treningsgruppen vår være en åpning for andre overvektige som bor andre steder i landet vårt. Kanskje kan helseansvarlige i landet vårt se hvor hjelpen bør settes inn, og ikke minst, så håper jeg mange ser hvor utrolig flott treningsgruppen vår er, og at det kan vekke andre overvektige til å starte og ta grep. Ingenting faller med i fanget på oss – jobben er det vi som må gjøre, ingen andre gjør jobben for oss! Jeg gleder meg så utrolig mye til å fortelle avisens lesere landet over om det unike, og flotte tilbudet vårt, og ikke minst å fortelle hva ett slikt tilbud faktisk betyr for helsen vår.

Til slutt i dag, så kommer ett lite tips om ett par jakker. Jeg får mange henvendelser fra dere som leser bloggen om spesielt tur, og treningsklær, men også en del om undertøy. Jeg lover å være flink til å dele det jeg vet med dere, og  på lørdag fikk jeg en henvendelse fra en leser som lurte på om jeg visste hvor hun kunne få tak i en lett turjakke, typisk en slik jakke man nesten ikke kjenner at man har på seg. Når jeg er ute på treningstur, så har jeg ett godt utvalg av diverse jakker som jeg bruker, alle fra Stormberg, men de fleste er det ingen vits i å legge ut her da de fleste ikke er i salg lengre…men jeg har to jakker som jeg er veldig glad i, og som jeg gjerne kan anbefale. To jakker som begge er i ulike prisklasser hvor jeg nok aller mest bruker den rimeligste. Jakken heter Vistdal, og den går opp i størrelse 5 XL. Den er perfekt å ha på meg når jeg trenger jakke i løypa jeg går, og den er perfekt å ha på meg til, og fra trening. Den rosa jeg har tror jeg ikke lengre er i sortimentet, men den finnes i en brunfarge. Jeg bruker også jakken som heter Holfossen mye ute på tur, og det er en veldig god lettvekstjakke i utrolig god kvalitet. Dette er også en sånn jakke som man ikke kjenner at man har på seg, og den kan brettes inn i den ene lommen. Veldig god i vind, og regn. Som alltid, så gjelder det å være raskt ute når det kommer til store størrelser hos Stormberg 🙂

Vistdal

Holfossen

Til mandag blir det en ny ” Gi Bort ” på bloggen – gled dere en hel haug!! To lesere skal få hver sin gave, og hovedgaven har en verdi på 3300 kr!! Nyt onsdagen!!

Det må jo være en grunn til at ikke flere produserer tur, og treningsklær for oss som er en størrelse, eller to for store. Grunnen må jo være at vi rett, og slett ikke er attraktive nok? Det er liksom ikke en innertier det å produsere klær slik at alle kan komme seg ut på tur, eller komme seg på trening. Jeg er veldig sikker på at dersom utvalget av tur, og treningsklær hadde vært større enn det er i dag, så hadde flere kommet seg i aktivitet! Vi store ønsker også å være sporty, vi ønsker også å ha på oss klær som sitter som de skal. Dårlige klær, det ødelegger gleden av både turen, og treningen. I tillegg gjør det absolutt ingenting om vi også kan føle oss freshe, for den følelsen er like god å kjenne på for oss som de som kan kjøpe ordinære størrelser. Det er kanskje enda viktigere for oss å føle på dette .

Foto : Stormberg
 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Er det ett dårlig image for sportsbutikker det å ha klær som også passer oss store? Blir det liksom helt feil at store mennesker kommer og skal ha tur, og treningsklær? Er det sånn holdningene fortsatt er? Burde ikke produsentene lage klær for alle, og burde ikke produsentene være med på å oppmuntre også store mennesker til å være aktive? Er det sånn at vi som er store bare skal tre på oss det vi finner i skapet? Visst vi leter, så finner vi nok noen utslitte, gamle joggebukser, et telt av en t-skjorte, og noen joggesko som vil gjøre både treningen, og turen til ett sant mareritt både fordi de er gamle, slitte, og ikke tilpasset bruken vi ønsker dem til. Jeg lurer på hva slags inntrykk det hadde hatt på en som kan kjøpe hva som helst i en sportsbutikk dersom vedkommende måtte kle på seg noe gammelt man fant i skapet. Jeg tror ikke det hadde fristet med en ny tur, eller en ny treningstime!

Etterspørselen etter tur, og treningsklær er for liten sier både sportsbutikker, og produsenter. Det er altfor få som etterspør store størrelser, og da kan man heller ikke produsere. Dette er bare noe stort tull! Hver fjerde jente i Norge trenger klær fra str, 42 og oppover. Vi blir stadig større også her i Norge, så ikke kom å fortell meg at behovet ikke er der! Ingen vil lage klær til oss fordi det kan være ødeleggende, det er sånn bransjen tenker. Tenk om man skulle få inntrykk av at det er ålreit å være feit! Visst noen har så enkle hoder at de konkluderer sånn, så er det jaggu på tide med en tur til hodedoktoren. Hva kan vel være mer positivt enn at også vi store kan komme oss på tur, og trening? Da er det plutselig også en unnskyldning mindre…det at der finnes svært lite tur, og treningsklær i store størrelser, det er faktisk en unnskyldning jeg kan forstå når det kommer til at det kan holde oss noe tilbake for å komme oss i aktivitet. Å føle oss vel er veldig viktig også for oss som bruker store størrelser i klær. Det at vi kan få klær som er komfortable, som er bevegelige, og som sitter som de skal, det betyr enormt mye! Vi store ønsker også å trene, og vi liker å være ute på tur, og har vi da ikke tur- eller treningsklær som passer godt, begrenser dette lysten til aktivitet. Bukser som sklir ned, som ikke er høye nok, eller store nok, topper som er for korte, og som er for tettsittende, topper med altfor korte armer eller som sklir opp under bevegelse. Energien vår brukes fort opp på helt andre ting enn aktiviteten man egentlig skulle gjennomføre. Denne frustrasjonen kjenner nok mange seg igjen i…Vi store vil ha skikkelig treningsklær! Vi store vil ha gode turbukser, og fleecejakker. Vi store vil ha gode jakker, vi vil ha gode skibukser, og vi vil ha godt, varmt og komfortabelt ulltøy på kalde dager. Vi vil ha de samme klærne som man kan få i ” ordinære ” størrelser.

Etterspørselen er ikke stor nok sier produsentene. Kanskje er vi ikke flinke nok til å si i fra, og banke hardt i bordet. Der bør vi nok bli enda flinkere. Jo, flere som sier i fra, jo, større mulighet er det til å bli hørt. En av de større produsentene på treningsklær kunne stolt fortelle at de hadde trenings t-skjorte opp i 54/56…jeg er en størrelse 50, og burde glatt ha gått inn i en str. 54/56…men du verden så vakker jeg så ut i den 🙂 Det var så vidt jeg fikk den på meg, og når den endelig kom på, så satt den som klistret…armene var nesten på skuldrene, og lengden, den var jo en historie for seg selv. Den rakk i alle fall ikke til magen for å si det sånn 🙂 Skal man produsere treningsklær i store størrelser, så får man gjøre det skikkelig, og ikke skryte på seg noe som overhode ikke stemmer. Når det kommer til etterspørsel, så tror jeg vi virkelig må begynne å si i fra. Jeg vet mange gjør det, håpet er at enda flere gjør det. At markedet ikke er stort nok, det er bare noe vås! Jeg er sikker på at det lille som produseres i store størrelser blir utsolgt. Jeg tror ikke produsentene brenner inne med noe som helst…i såfall må det være de plaggene som tilsynelatende har en merkelapp hvor det står at det skal være en stor størrelse…men hvor Barbie nesten hadde hatt problemer med å få til å passe.

Foto : Stormberg
 

Det føles nedverdigende å spør etter store størrelser i en sportsbutikk. Dere skulle kjent på følelsen dere som produserer tur, og treningsklær. I beste fall, så blir man henvist til ett bittelite hjørne hvor der henger to, tre plagg som Barbie, og Ken har vært modeller for. På mange sportsbutikker, så får man virkelig føle at de dårlige holdningene til overvektige fortsatt er tilstede, og jeg vet om mange som har fått lite fine kommentarer når man spør etter klær i sin størrelse. Mange blir også henvist til herreavdelingen! Vi vil da ikke gå kledd i herreklær bare fordi vi er store, sporty kvinner! Skal vi ta til takke med ” hva som helst ” bare fordi det ødelegger et image at vi feite spør etter gode tur, og treningsklær? Jeg blir så utrolig sint, og provosert! Å få høre at man ikke har klær til ” sånne som oss “, eller at man ikke selger denne type klær i størrelse telt, hva gjør det med lysten til å ta tak, og gjøre gode endringer i livet? Med sånne holdninger fra butikkansatte, så er det kanskje ikke så rart at etterspørselen ikke blir så stor som den burde ha vært? Det skal ikke føles nedverdigende å spørre etter tur, og treningsklær i store størrelser! Det skulle være en selvfølge at det fantes! Jeg er 100% sikker på at hadde det vært gode klær til oss, tilpasset treninger, og turer i alt slags vær, så hadde flere store også være aktive. Jeg får så utrolig mange henvendelser fra dere som leser bloggen min hvor dere skriver hvor vanskelig det er å få tak i denne type klær. Dere skriver om kommentarer, og sårende holdninger, og sånn skal det ikke være! Mange ønsker tips fra meg om hvor de kan få tak i denne type klør, og jeg prøver å gi dere tips når jeg har tips å komme med, men jeg skulle så inderlig ha ønsket at jeg hadde masse tips å komme med…men dessverre…

Jeg lover å følge med, og jeg lover å legge ut på bloggen når jeg har noe positivt å dele med dere. Del gjerne dere også om dere har fått tak i gode tur, og treningsklær. Legg gjerne ved en link også i kommentarfeltet. Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til Stormberg som i alle fall har tatt ett viktig grep i forhold til det å produsere tur, og treningsklær til oss store. Jeg håper Stormberg fortsetter med dette, og jeg håper de utvider utvalget, og at de også tar inn mer i store størrelser enn det de har gjort til nå. Jeg er sikker på at de merker etterspørselen. Jeg håper også at Stormberg ser at vi store nok trenger klærne noe annerledes enn de som bruker ordinære størrelser, og da tenker jeg spesielt på lengde. Lengre jakker, lengre fleecejakker, høyere liv på buksene, god armlengde på treningstoppene i tillegg til god lengde…tommelen opp for friske, fine farger som Stormberg er veldig flinke på, dette vil vi gjerne ha mer av. I tillegg til Stormberg, så har jeg ett par trenings t-skjorter fra danske Studio. Disse selges hos stormotebutikker. Fine på lengde, friske i farger, men ikke alltid like gode når det kommer til å være fukttransporterende, og det at de puster. Disse tingene er utrolig viktig når man trener.

At det ikke finnes gode tur, og treningsklær til oss store, det synes jeg faktisk ikke vi skal finne oss i, og det er på tide at vi blir tøffere overfor produsentene. Vi må si ifra, og vi må etterspør. Er det flere av oss som gjør det, så kan det kanskje skje noe slik at vi også kan føle oss vel i aktive situasjoner. Det er mange aktive i store størrelser, og flere vil det bli om noen nå snart tar de grepene som skal til, og sørger for at butikkene fylles med tur, og treningsklær for alle. Alle skal kunne føle seg vel på en sportsbutikk, og man skal ikke være nødt til verken å bli henvist til herreavdelingen, eller bli henvist til et hjørne med to, tre plagg i størrelse Barbie fordi en produsent ikke helt vet hva en stor størrelse er….Det hyles overalt om at vi må bevege oss mer, vi må bli mer aktive, men hvor er klærne? Å mangle godt tøy er ikke bare er en utfordring, men et problem. For hvordan skal vi  kunne røre på skrotten, uten klær? 

Jeg lovet en ny ” Gi Bort ” på bloggen i dag, men pga pinsen, så utsetter jeg den noen dager…men fortsatt er det bare å glede seg 🙂

” Hvor stor vektnedgang har du hatt nå ” – det er legen min som spør, og det er ikke første gangen han har spurt akkurat det spørsmålet, og hver gang sliter jeg like mye med å svare. Egentlig skulle jeg ønske at jeg visste helt nøyaktig hver gang han spurte, og egentlig burde jeg ha visst, og med glede, og iver fortalt han de gode tallene…men sannheten er at jeg egentlig ikke vet, ikke sånn nøyaktig i alle fall. Jeg blir jo litt flau når han atter en gang spør, og jeg ikke kan gi han noe svar. Hvorfor har jeg ikke noe svar å gi legen min? Tallene må jo være gode, så jeg har ikke noe å skamme meg over, men sannheten er at jeg ikke har vekt, og uten vekt, så kan jeg heller ikke følge med når kiloene går nedover.

Jeg hater badevekter! Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den. Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn de burde være. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake, og sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vet jeg må veies. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Det vet jeg at ikke stemmer, for jeg går nedover, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på. Legen skjønner meg, men samtidig har jeg lovet han å anskaffe meg en vekt….puh!

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd  forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂

Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine , og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra. 

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte jeg annerledes, og er egentlig fornøyd med vektnedgangen. Den kunne vært større, det kunne ha godt fortere med disse grepene som jeg ennå ikke har fått tatt, men dette er jeg fullstendig klar over, og jeg vet hva jeg må gjøre om vekta skal gå raskere nedover. Jeg kjenner jeg er bittelitt skuffet over meg selv noen ganger fordi jeg ikke får tatt kostholdsgrepene jeg vil, og trenger, men samtidig klarer jeg også å være veldig fornøyd med det jeg har klart til nå.

Jeg vurderer altså å anskaffe meg ny badevekt. Som om det er noe nytt. Jeg bør nok følge litt med på vektnedgangen .Akkurat nå vet jeg ikke helt hva vekta viser… det er jo dumt og ikke vite, så lenge jeg har tatt av meg. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei. Samtidig så var det denne frykten for å bli skuffet. Frykten for at vekta skal le rått når jeg kanskje ikke har gått ned så mye som jeg tror, og håper. Jeg føler jeg har gjort en veldig god jobb, og innbiller meg jeg har fått god betaling for det ved at også vekten har gått ned i tillegg til cm…tenk om det ikke stemmer? Er det mulig å tenke så dumt!! Har man egentlig lov til å være skuffet så lenge ting går den rette veien? Samtidig så har jeg da lovet legen min … igjen … at vekta skal på plass, så om jeg ikke snart kan si at jeg har kjøpt meg en, så kommer han til å tvangssende meg til en butikk for å kjøpe. Jeg er liksom ikke noe bestevenn med denne vekta, og jeg tror aldri vi vil bli venner. Det vil alltid være et hatforhold, og nære bånd vil aldri bli knyttet…men jeg må bare bite i det sure eplet tror jeg…eller jeg kan tenke litt til, for det tar jo alltid litt tid å tenke 🙂 Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. Jeg har mistet mellom 40-50 kg, og jeg er på en utrolig god plass i livet. At jeg er kommet til denne gode plassen er en kombinasjon av mange ting, ikke bare vektnedgangen alene.En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene, så mange ting må være på plass før man kjenner mer på disse gode følelsene som vi alle fortjener å kjenne på.

En vinner av velværeproduktene fra Urtemor er trukket. Vinneren skulle blitt offentliggjort på bloggen på mandag, men jeg følte mandagens innlegg hadde såpass mye alvor i seg at jeg ventet med å fortelle hvem som vant til i dag. Takk til alle som la igjen en kommentar, og som dermed var med i trekningen. Den heldige vinneren av de deilige produktene ble : GRY HEGE JOHNSEN!!! Gratulerer så masse, Gry Hege. Håper du vil bli veldig fornøyd med produktene 🙂 Fotkrem, ringblomstsalve, leppepomade, dusjsåper, bodybutter, fotfil, og cellulitebørste kommer plutselig i posten til deg. Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Ny ” Gi Bort ” kommer på bloggen til mandag.

Jeg elsker rosa! Jeg blir oppriktig glad når jeg ser rosa plagg, og når jeg kan kle meg i rosa. Ikke at jeg kunne ikledd meg rosa bukser akkurat, men i overdeler, da elsker jeg rosa. Lilla er nok også absolutt en favorittfarge, og jeg er litt sånn tilbake på småjentestadiet hvor der ikke finnes noen farger i hele verden som er så fine som rosa, og lilla 🙂

Dette er Maya kjolen fra Pont Neuf. Kjolen/ tunikaen finner du her : http://www.alexismote.no/products/pont-neuf-maya-kjole-rosa-v8400-col-830

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg er veldig glad i farger på overdeler, og tilbehør. Bukser liker jeg nok best at er nøytrale, og ensfarget. På bilder fra slutten av 80 tallet, så ser jeg meg selv stolt i blomstrete bukser, ganske store blomster i aprikos, og som om ikke det var nok, så er blusen i det samme blomstrede mønsteret. Jeg husker at jeg følte meg så flott. Jeg vet ikke om jeg hadde følt akkurat på de samme følelsene i dag. Det er kanskje godt man endrer en del på smaken gjennom årene, men om moten skulle komme i full fart tilbake, så har jeg tatt godt vare både på buksen, og blusen. Og skulle jeg bli invitert på ett 80 talls party, så er antrekket klart. Det store spørsmålet er vel om noe av dette passer i dag 🙂 Jeg kunne kanskje fått presset på meg blusen, men definitivt ikke buksen! Man finner jo blomster på plagg i dag også, men ikke helt som på slutten av 80 tallet heldigvis 🙂

Farger gjør meg glad, og jeg føler selv at jeg kler å bruke farger. Jeg er glad i mye av farger, men gult er kanskje en farge jeg nok aldri vil bli helt fortrolig med. Absolutt en fin farge på mange andre, men ikke på meg. Når jeg ser fargerike plagg, så gjør det noe med meg. Det må ikke være for mye av det gode, og ikke for mye mønster slik at man blir ør i hodet av å se på det. For vilt, det blir for dristig for meg, så her gjelder det å finne den riktige kombinasjonen. Jeg synes kanskje ikke at vi frodige kvinner er så flinke til å bruke farger som vi burde være. Vi gjemmer oss ofte bak det sorte, og er vi ekstra dristige, så kanskje vi velger grått, og er vi ekstra, ekstra dristige, så velger vi hvitt. Jeg ser helt klart at noen ikke liker farger, og dermed går i det sorte, det grå, og kanskje det hvite, men de av dere som ikke bruker farger fordi dere ikke våger – da er det på tide å våge! Jeg vet mange som bruker sort for å gjemme seg bort. De vil forsvinne i mengden istedenfor å stråle i farger, og være stolt av seg selv. Jeg får masse skryt fordi jeg bruker farger, og jeg får masse komplimenter fordi jeg våger å gjøre det. For meg har det aldri vært å våge, for meg har det alltid vært naturlig å bruke farger. 

Pont Neuf kjole/tunika i rosa – http://www.alexismote.no/products/pont-neuf-tunika-rosa-v2448-col-400

Jeg velger meg rosa heter blogginnlegget i dag, og det er nettopp rosa jeg har handlet hos Alexis nå. Nydelige farger, og nydelige plagg som jeg gleder meg til å bruke. Begge tunikaene er fra danske Pont Neuf, og dere som følger bloggen min vet at jeg elsker Pont Neuf! Høy kvalitet, veldig god passform, og de er gode på farger, og stilige mønstre – plagg som skiller seg litt ut. To nydelige tunikaer har fått plass i klesskapet mitt. Begge rosa. Den ene ensfarget, og den andre med mønster. Den ensfargede med trekvart arm, den andre med kort arm. På bildene ser dere lekkerbiskene, og på linkene jeg legger ved, så finner dere de begge to.

Farger tiltrekker meg. Jeg blir dradd mot farger i butikkene. Rosa, lilla, og orange står nok høyest oppe på ” Vil Ha ” listen. Jeg blir innmari glad når våren, og sommeren fylles av glade, fine farger. Denne våren, og sommeren, så fylles stormotebutikkene med mye farger. I alle fall har en del produsenter vært flinke med farger denne sesongen. Jeg kjøper mange av mine klær i nettbutikken til Alexis Mote. Alexis er utrolig flinke på stormote. De er flinke på kvalitet, på de gode merkene med gode passformer, og de har også en del plagg som for eksempel flotte kjoler som de ikke har så mange andre steder. Når man ser de flotte kjolene de fører, så ønsker man at en innbydelse til et bryllup, eller en stor begivenhet ramler ned i postkassen slik at man har en anledning til å kjøpe seg kjole 🙂 Alexis har også flotte støvletter som også passer de av oss som virkelig sliter med å få tak i støvletter pga store ben, og store legger. Alexis er utrolig gode på service, og det betyr enormt mye for oss som kunder. Mange er nok fortsatt litt redde for å bestille varer på nett, men nettbutikken er enkel å ta seg rundt i, og det er av og til veldig greit å sitte hjemme i sin egen stue å shoppe. Lurer man på noe i forkant som for eksempel størrelser, så spør man, og får god hjelp til å finne det som er riktig for deg. Man betaler kun 79 kr i frakt, og det inkluderer også returfrakten om man må sende noe i retur. Der følger med ferdigutfylt returkupong sammen med varene . Enklere kan det vel ikke bli? Man kan betale med kort, eller man kan få faktura. http://www.alexismote.no/

Denne uken har vi en flott ” Gi- Bort ” på bloggen. Nydelige velværeprodukter fra Urtemor. 100 % naturlige produkter. I velværepakken som vi deler ut, så får du fotkrem, ringblomstsalve, 2 dusjsåper, 2 bodybutter, en super leppepomade, fotfil, og cellulitebørste. Vi trekker ut en heldig vinner til søndag. Legg igjen et hjerte, et smil, eller en kommentar på bloggen, så er du med i trekningen av disse nydelige produktene – denne pakken fortjener du <3

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47231281

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes, og jeg må legge inn en del trening utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe jeg må droppe. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, og to ganger med egentrening, men jeg fikk ikke med meg en eneste styrketime som jeg egentlig hadde på blokka mi, og da blir jeg litt sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, og prioritere det? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. De tingene som er så viktige for meg, de bør jeg stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta det igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke så mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men en kommer seg mye bedre gjennom de enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg! Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, og har vel egentlig aldri vært så stor som nå. Kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang. Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Samtidig kan det jo være godt at alt kommer på en gang, så slipper man å gå for mye rundt og kjenne på disse tingene. Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Det er noen mennesker som ikke kan klare å glede seg over at man lykkes med ting spesielt om de selv ikke klarer det.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Ikke at jeg fråtser i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet når jeg går på. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse. Ingen nedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt litt hjelp til å sette sammen noe som kan passe min kresne munn, så det er på tide å ta meg selv i nakken. Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt. Jeg har ikke den uendelige trangen til skapsnoking, men skapsnokingen er ikke borte, og det er kanskje det at jeg kjenner at jeg har forsynt meg litt i skuffer, og skap som gjør at varsellampen nå blinker litt. Jeg skal ikke opp i vekt igjen, og det er kun meg selv som kan ta det nødvendige grepene.

En utfordring jeg har som lymfepasient, det er utvilsomt den store faren for infeksjoner, og det er disse infeksjonene som har satt meg mye ut av spill de to, tre siste årene. Det er det minste, mikroskopiske såret/hullet i huden som kan være grobunn for disse forferdelige infeksjonene. En gang ble jeg lagt inn på sykehuset, men ellers har jeg selv klart å få de under kontroll ved å ha pencillin hjemme. Høy feber, elendig allmenntilstand, verking i alt av ledd, rød, hoven, og øm på et, eller begge bein, og ute av stand til å trene i ett par uker. Bank i bordet, etter siste infeksjon, så har beina fungert veldig bra. Av og til føler jeg av jeg svever bortover når jeg går, og at jeg ikke kan kjenne beina. En sånn følelse er det lenge siden jeg har hatt, så jeg nyter de dagene. Sår er også noe jeg som lymfepasient kjenner godt til. De fleste av dere har sikkert en veldig god grobunn sånn at et sår kjapt lukker seg, og blir fint. Sånn er det dessverre ikke for meg, og mange av de som er i samme situasjon som meg. Når sirkulasjonssystemet ikke fungerer som det skal, så gror sår dårlig. Det tar evigheter før et sår har grodd fint, og lukket seg. Nesten 1 år holdt jeg på med et sår en gang, og da kjenner man på utfordringer! Da er man tålig lei bandasjer, tape, og sårsalver. Man prøver ALT, og det er som regel ingenting som hjelper i healingprosessen. Man går bare dag ut, og dag inn og håper at ting skal skje. Man blir frustrert, og man blir forbanna. Sår som må dekkes til hver eneste gang man skal i dusjen. Jeg kjenner jeg blir varm av tanken. For et halvt år siden klarte en støttestrømpe å gnage hull foran på foten min, og dermed var marerittet i gang. Et halvt år holdt jeg på. Sårsalver ble prøvd, jeg la sølv på såret fordi sykehuset mente det ville hjelpe, men ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg, og selv om det ikke var noe infeksjon i såret, så blir man like frustrert! Det var da Marie nevnte ringblomstsalven. Marie er ei jeg har kjent i mange, mange år, og hun lager deilige, naturlige produkter. Jeg har mine favoritter blant det hun lager, men ringblomstsalve på mitt sår? Jeg var veldig skeptisk, og ikke visste jeg om jeg hadde tålmodighet til å prøve noe mer. Frustrasjonen over dette irriterende såret var så stor at jeg gjorde som Marie sa, jeg smørte meg morgen, og kveld. Etter ett par dager merket jeg ikke noe fremgang, og jeg hadde lyst til å kaste også ringblomstsalven i veggen…men etter 4 dager begynte ting å skje! Det begynte å komme skorpe, og optimismen kom tilbake. 3 uker etter jeg begynte å smøre meg, så hadde såret lukket seg helt! Hadde jeg bare prøvd ringblomstsalven lenge før! Da hadde ett halvt år i frustrasjon blitt til 3 uker! Jeg ville ta dette med i bloggen i dag fordi det er mange der ute som sliter med sår, som sliter med eksem, eller kløende hud. Mange har prøvd alt, og føler som meg at ingenting nytter. Ringblomstsalven er blitt min nye bestevenn. Jeg bruker den også når huden klær etter støttestrømpene, og når jeg får utslett. Jeg vet at den er perfekt på tørre, og sprukne hender, og føtter…og på leppene! Den er perfekt på såre barnestumper, og ømme brystvorter. Den er veldig god nå som sommeren etter hvert kommer, og du skulle få insektbitt, eller soleksem. Mange bruker den i ansiktet for å tilføre fuktighet om natten, og som kuldekrem om vinteren. Alle burde ha ringblomstsalven i sitt hjemmeapotek. Alt av apoteksalver til sår er kastet ut av huset, nå er det ringblomstsalven jeg bruker, og i tillegg er den 100% naturlig. I tillegg til ringblomst, så bruker Marie olivenolje, bivoks, og lavendel. Det er mye i naturen som kan gjøres oss veldig godt, så ringblomstsalven er dagens anbefaling. Du kan skaffe deg en på Urtemors side ved å sende en melding der…eller til meg.

https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

Nyt søndagen – imorgen blogges vi igjen, og i morgen er det en ny giveaway – gled dere!!

Jeg er i mot slankeoperasjoner. Jeg er i mot at man amputerer friske organer, og jeg er i mot at man gjør kroppens innside unormal for å få ett ” normalt ” liv. Slankeoperasjoner er nåtidens lobotomi skrev Linn Kristin Brænden i et gjesteinnlegg på bloggen min i november, og jeg er veldig enig med henne. En del reagerte nok på ordbruken, men det er jo mye sannhet i dette. Man ødelegger friske organer i desperasjonen etter å bli slank! Jeg vet jeg vil få mye kjeft etter dette innlegget også, men jeg synes det er så viktig å sette fokus på den økningen som nå er i antall slankeoperasjoner som utføres. Fra 150 slankeoperasjoner i 2004, så er antallet økt til 3000 i 2015! Noen vil nok kommentere at slike operasjoner ble utført lenge før 2004, men det er fra 2004 fagfolk selv uttaler at man startet med slankeoperasjonene som man utfører i dag. 3000 nordmenn legger seg hvert år under kniven i ett siste forsøk på å oppnå lykken med en slank kropp, for det er jo den slanke kroppen man higer etter. Alt av bivirkninger tar man med seg. Livet blir kanskje en større utfordring på så mange områder etter en operasjon, men samfunnet har alltid fortalt oss om at lykken, den ligger i en slank kropp, så da er man villig til å ta sjansen på alt som kan komme i kjølevannet av en operasjon. Mange angrer på at man tok valget fordi livet ble alt annet enn lett etterpå, men velger man operasjon, så er det et valg for resten av livet.

I helgen kunne man høre fagfolk uttale på nyhetene at man nå begynner å se langtidsbivirkningene av slankeoperasjoner. Disse har man visst lite om tidligere, nettopp fordi det ikke har gått mer enn 12 år siden starten. Man har vært redde for hva som vil dukke opp av bivirkninger etter at årene går. Man vet mye om bivirkningene som kan oppstå nært etter en operasjon, men man har ikke visst hva som kunne skje på lang sikt. På nyhetene lørdag kveld forteller også leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth at langtidsbivirkningene begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler – dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Det er nettopp det en slankeoperasjon skal være, en siste utvei. De som er så store at det er fare for livet, og de som faktisk ikke kan leve ett fullverdig liv pga stor vekt, de skal få innvilget operasjon. Vi andre, vi bør få ett helt annet behandlingstilbud. Jeg våger å hevde at de aller fleste av de som står i kø for operasjon i dag, de kunne ha klart vektreduksjonen på egenhånd ved hjelp av ett langvarig behandlingsopplegg der man bor. Jeg våger også å hevde at veldig mange ser på en slankeoperasjon som en ” lett ” utvei i form av at man da slipper å gjøre jobben selv. Det er ingen lett avgjørelse å la seg opererer, og jeg vet at for mange så er dette en avgjørelse som har tatt tid å komme frem til. Jeg vet at vi alle har prøvd tusenvis av ganger før. Jeg vet man blir oppgitt, at man blir lei og deprimert. Jeg vet man blir lei av å føle seg som en elefant, og lei av at vekten skal begrense oss. Jeg har vært der, og jeg vet nøyaktig hva veldig mange føler på. Jeg har vært så lei, og langt nede at jeg selv ønsket å la meg operere. Jeg så det som siste utvei jeg også fordi vekten tok for mye plass i livet mitt.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg har som de fleste andre slitt masse med vekten, og jeg har jobbet masse opp igjennom for å gjøre noe med situasjonen. Til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. 

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker ikke dette fordi jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, men fordi jeg vet at det er en mye bedre måte å klare kampen mot kiloene på. Jeg er fortsatt tjukk, jeg sliter fortsatt med for mange kilo, men jeg ser at med den riktige hjelpen, så går det den riktige veien for meg både i form av vektnedgang, tap av cm, og en mye, mye bedre utgave av meg selv, en mye mer lykkelig og fornøyd Heidi. Veien jeg er på er en vei jeg selv er med på å bestemme målet for. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før for å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også for å holde deg nede. Mange går jo ned mange kilo før en operasjon. Hvorfor ikke fortsette på denne veien når du faktisk ser at det er mulig? Man legger hele sjelen sin i å gå ned det antall kilo man må før en operasjon, og det beviser vel bare at når man ønsker noe høyt nok, så klarer man det? Ønsker man en vektnedgang sterkt nok på en naturlig måte, så kan man klare det! Det vil jo ta mye lengre tid, men kroppen ønsker det sånn. Det er sånn kroppen ønsker at vi skal gå ned. Man har brukt lang tid på å bryte ned kroppen, og ødelegge den, så da må man sannelig finne seg i at det tar tid å få den i form igjen. Tenk hvilken glede, og mestring man føler når man faktisk på egenhånd klarer å gå ned i vekt! Følelsene ved å klare, og mestre. Følelsene ved å lykkes, og se at det går an, det er følelser, og opplevelser som er verdt gull! Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. Mitt valg om å si nei til operasjon, det er ikke noe jeg skriver om for å skryte, eller for å fortelle alle at mitt valg er det riktige. Jeg er ikke en enestående person som klarer noe ingen andre klarer. Kan jeg klare å endre etter tusenvis av mislykkede forsøk, og med alle mine negative følelser rundt meg selv, så kan alle klare det…og det er nettopp det budskapet jeg har til alle overvektige : VI KAN!

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndigheten i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i alderen 13 år.

Jeg har hatt mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har mange bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. “Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå” sier de…det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….En slankeoperasjon koster staten over 100000 kr. I tillegg kommer legebesøk/sykehus besøk grunnet komplikasjoner, og så kommer utgiftene til fjerning av løshud. Det blir store utgifter av slikt. Dette er lang større utgifter enn hva det hadde kostet å gi ett langvarig behandlingsopplegg hvor man følges tett av fagpersoner både innen det mentale, kostholdet vårt, og den fysiske aktiviteten. Det nytter ikke med 12 ukers aktivitet på grønn resept, eller noen ukers kurs når man etter disse ukene står helt alene. Vi trenger hjelpen her vi bor for å klare det.

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot at slankeoperasjoner finnes, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja….jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er realistisk ? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.