Som lyn fra klar himmel slo det til. Det er evigheter siden sist, men jeg hadde jo et håp om at det skulle holde seg borte for alltid. At vi aldri skulle være nødt til å ha noe med hverandre å gjøre, men der tok jeg feil, veldig feil.

Beina mine kan gi meg utfordringer, men bortsett fra at beina ikke liker varme, så spiller vi veldig på lag, og har gjort det lenge nå. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Når man blir frisk etter alvorlig sykdom, så er store bein noe man fint kan leve med.

Rundt kl.02 i natt, så våknet jeg av at jeg kjente meg dårlig. Corona er det første man tenker på. Jeg frøs, jeg verket i ledd, og muskler, jeg følte jeg brant opp i ansiktet. Jeg skjønte at noe var på gang, og tenkte at det bare var å prøve å karre seg for å ta en coronatest i dag. men…det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var corona. Jeg hadde begynt å bli ganske så varm og rød på det ene beinet. Diagnosen ble fort endret fra mulig corona til rosen.

Jeg har lyst til å banne. Jeg har ikke hatt rosen på mange år, men går man tilbake i tid, så har jeg hatt utallige rosenangrep. Jeg har ikke enset rosen en tanke på evigheter. Jeg trodde nok at vi var ferdige med hverandre, men neida, i natt, så slo dritten til igjen. Heldigvis har jeg alltid antibiotika liggende sånn at jeg raskt kan sette i gang behandling for å få det fort under kontroll. Jeg er alltid spent på om antibiotikaen virker, for gjør den ikke, så er det sykehusinnleggelse.

En av utfordringene med å ha lymfødem, som også er en  kroniske tilstand, det er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde i natt. Et sted på venstre bein, mot kneet, så begynte det å bli ømt, og varmt. Jeg følte disse influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før som sagt, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Når jeg har antibiotika liggende hjemme, så er det i gang ved den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Det gjorde jeg i natt.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt. Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, og allmenntilstanden er helt blæh. Området med rosen er sårt, og  ømt.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, kanskje, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Feberen absolutt ikke har gitt seg. Man føler seg tygd, og spyttet ut igjen. Kanskje vil humøret også stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna. Det nytter ikke, men jeg blir det likevel. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. Det er nok mange med bla lymfødem som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre.

Nede for telling, men forhåpentligvis snart på vei opp igjen.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Dette slappe henget på overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når jeg holder armene ut til siden. Da dingler det godt. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned. Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud.

Joda, egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen. Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det. Frustrasjonen er kanskje ikke verst fordi jeg må forlate noen sommertopper, men grevinneheng og løshud i en herlig kombinasjon, det er heller ikke særlig pent. Hadde det bare vært litt, og at jeg innbilte meg resten, så skulle jeg tatt et oppgjør med hodet mitt, men det er verken litt, eller noe jeg innbiller meg.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Overarmene mine tåler ikke veldig godt dagens lys. Jeg tror veldig mange kvinner med grevinneheng ønsker å skjuIe det. Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men muskler er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, eller topper som ikke har armer i det hele tatt, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang. Det handler om hva en selv føler på, ikke hva andre mener.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke. Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha grevinneheng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, og man tenker sjeldent på det, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

PT’en min fortalte da vi startet å trene sammen at det var ulike øvelser som var veldig gode om man slet med grevinneheng. Et lite øyeblikk var jeg lykkelig, men så slo realismen ned i meg. Jeg er 51 år, og har ikke akkurat lite heng, huden vil aldri trekke seg sammen. Hadde jeg vært i ungdomstiden min, så kanskje, men selv om jeg i hodet nok er mye yngre enn hva fødselsåret mitt, så måtte jeg nok innse at huden neppe vil trekke seg så mye sammen. Lykken ble kortvarig, men for all del, jeg trener alle øvelser som er gode for henget, sånn i tilfelle. Grevinnehenget som så lekkert henger ut av sommertoppens korte armer, vi får bare jobbe målbevisst sammen det neste året også. Håpe er viktig. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner.

Jeg har jo gjemt bort grevinneheng og løshud i alle settinger, men mirakler skjer. Hjemme, der har jeg forlatt komfortsonen. Der går jeg nå akkurat som jeg vil, og er veldig komfortabel med det. Den følelsen er god å kjenne på. Her flagrer både grevinneheng og løshud i topper uten armer. Her går jeg i kjoler uten armer, og med lekre kompresjonsstrømper til. Det føles godt å vandre rundt i hagen, på terrassen og i gata i akkurat de plaggene jeg vil. Et skritt av gangen ut av komfortsonen, så hvem vet hva man finner på neste sommer….

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen?

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg klarer å bry meg noe mindre om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har ofte ønsket at jeg var usynlig. Vekten og den store kroppen har vært sjefen, og da er det godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg føler meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vil fortsatt ha dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg prøver å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv. Det holder å bruke tid foran speilet på hudpleie, makeup og hår, men i blant, så prøver jeg nok å gjøre som jeg fikk beskjed om. Lett er det ikke, men om man gjør det mange nok ganger, så kanskje det funker?

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er heldigvis ikke slik andre ser meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, der vil jeg nok aldri helt klare å slippe taket. Men vi har alle en historie, og vi sliter alle med våre utfordringer. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er en medvirkende årsaken til mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare mer synlig. Opplevelsen og møtet satte spor. Det at noen faktisk stilte meg foran dette speilet, og sa at nok var nok, det står det stor respekt av, og for meg har det i ettertid betydd enormt mye.

Jeg ønsker meg fortsatt en lettere kropp, en enda bedre helse og enda bedre kondisjon, og de tingene skal jeg fortsette å jobbe for. Så må man prøve å se litt forbi de ekstra kiloene, grevinnehenget, løshuden, valkene og puppene som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring lengre. Prøve å se den flotte kvinnen bak alt dette. Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha tøffe dager i blant, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil man mestre steg for steg. Bak hver kropp, uansett form og størrelse, så finner vi et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp enn jeg hadde før jeg startet reisen min. Både kilo og cm forsvinner. Jeg kjenner hva det betyr for hodet mitt for hver cm jeg minker.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og jobbe for å bry meg mindre om hva andre mennesker tenker, og mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men skritt for skritt, så ser jeg at jeg klarer å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil snuble igjen, og igjen, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise….og til deg som plasserte meg foran speilet den dagen – Tusen takk!

Det var nok mange overvektige som spisset ørene ekstra godt når det denne uken ble klart at overvektige er blant de gruppene som vil bli prioritert når vaksinen mot Covid19 kommer. Mange lurer på hvorfor overvektige er mer utsatt for å få corona enn mange andre.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg var nok ikke alene om å høre ekstra godt etter når det på nyhetene denne uken ble klart at overvektige er blant de første som kan få vaksinen mot corona. Nå er det riktig nok de som er sykelig overvektige som vil prioriteres, og så er spørsmålet, hva er sykelig overvekt, og hvor går grensen? Her vil man gå ut fra BMI’en, og jeg er også veldig sikker på at fastlegen vår vet om man er sykelig overvektig, eller ikke. Det har vært mange diskusjoner rundt dette med BMI, og jeg er jo en av mange som synes BMI er noe stort tull. Sånn innad blant leger, så kan jeg skjønne at man må ha et verktøy som kan si noe, men BMI’en skiller ikke mellom muskler og fett. Dermed kan en person med mye muskler fort komme inn under kategorien overvektig.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.

Folkehelseinstituttet vil nå at alle med sykelig overvekt registrerer seg hos fastlegen sin slik at de eventuelt kan bli prioritert i vaksinekøen. Folkehelseinstituttet har gått gjennom forskningen om hvilke sykdommer som øker faren for coronasykdom skal få et alvorlig forløp. En av mange risikofaktorer er sykelig overvekt. Alvorlig fedme, med en kroppsmasseindeks på 35 eller mer kan øke faren. Ikke alle vet hva slags BMI man har, og da er det jo ulike kalkulatorer på nett hvor du kan finne ut BMI’en din, men når det kommer til sykelig overvekt, så er en person som feks er 175 høy, og som veier 110 kg eller mer, sykelig overvektig, og vil dermed kunne bli prioritert når coronavaksinen kommer. Sykelig overvekt gjør at man er utsatt for å få alvorlige komplikasjoner av coronaviruset. Folkehelseinstituttet vil derfor at alle med sykelig overvekt registrerer seg slik at de eventuelt kan bli prioritert i vaksinekøen. Mange overvektige har andre underliggende sykdommer, dermed øker risikoen for corona, og igjen alvorlige komplikasjoner. Mange som kommer i kategorien sykelig overvektige har få, eller ingen underliggende sykdommer, men derfor er det fint med en dialog med legen slik at man vet om man er en av de som vil bli prioritert, eller ikke.

Etter denne nyheten kom ut, så er det også noen som har diskutert at dette da vil bli en ” tjukkasliste “, og at man ikke vil stå på en slik liste. En del begynte å snakke om hvilken tilgang som vil gis til dette «tjukkasregisteret», nå og i fremtiden. Når skal informasjonen slettes? Hvem skal få bruke den? Til hvilke formål? Har man noen garanti for at ikke tredjepart får tak i info derfra? Jeg kjenner at jeg blir oppriktig frustrert over å lese slikt. Det er da ikke snakk om noe tjukkasregister hvor flere skal få tilgang til din tjukkasinformasjon. Verken Bent Høie, eller helsedirektøren skal få vite hva hver enkelt veier, og hvor de ligger på BMI skalaen. Jeg vil tro at det er så enkelt som at det holder lenge at fastlegen din har denne informasjonen. Fastlegen skal garantert kun informere videre om hvor mange av hans pasienter som er sykelig overvektige slik at helsemyndighetene får en oversikt over hvor mange overvektige som vil trenge vaksinen. De trenger da ikke vite hvem dette gjelder, men antallet. Jeg tror ikke det blir verre enn det. Jeg tror faktisk det er så enkelt. Mange skriker veldig høyt med en gang uten helt å sette seg inn i ting. Om noen ikke vil registrere seg fordi man synes dette er vondt og vanskelig, så er det en personlig sak, og et personlig ansvar.

Jeg har tatt influensa vaksinen et par år nå fordi fastlegen min mener jeg bør. Jeg vet at jeg er overvektige selv om jeg er noe usikker på hvor på denne fantastiske BMI tabellen jeg er. Når fastlegen anbefaler meg noe, så hører jeg stort sett veldig nøye etter, og følger som regel hans anbefalinger. Jeg har ” bank i bordet “, et veldig godt immunforsvar, og verdier er veldig fine, men jeg tar den likevel.

Jeg kommer også til å ta coronavaksinen om legen mener jeg skal. Jeg skal ta coronapraten med legen, og be han registrere meg dersom han mener jeg bør det. Jeg er lite nervøs for å ta vaksinen. Mange trekker frem vaksinen mot svineinfluensaen, men akkurat denne ble utviklet på mye kortere tid enn hva som er tilfelle med coronavaksinen. Når man ser på nyheten hvor grusomt det kan være å bli rammet av corona, så vet jeg at jeg vil gjøre det jeg kan for å unngå å bli syk. Det å la seg vaksinere, det er for meg en selvfølge. Blir jeg prioritert fordi jeg er overvektig, så ser jeg på det som en trygghet mer enn at myndighetene vil sette folk på en tjukkasliste. Er man i en risikogruppe, så skal man være så takknemlig for at man faktisk blir tatt vare på, og ikke tro hele Norge kan få lekket informasjon om din vekt, og din helsetilstand.

Endelig! Forrige uke ble endelig lipødem satt i fokus på God Morgen Norge på TV2. Dette har vi jobbet lenge for å få til. Jeg har vært litt småfrustrert over hvor vanskelig det har vært å komme gjennom nåløyet, og med tanke på hvor mange norske kvinner som er rammet av lipødem, så burde dette være interessant å sette fokus på. Denne uken lyktes vi endelig, og det ble en flott reportasje. Jeg kjente at jeg på onsdag var en ekstra stolt leder.

Vi vet ikke hvor mange norske kvinner som har lipødem. Vi har ingen tall på det. Der er ingen forskning gjort i Norge. Tyske leger antar at 11% av kvinner i vestlige land har lipødem. Dette er også en kvinnesykdom, noe som vel også gjør sitt til at det ikke har blitt tatt så alvorlig. Det finnes nok også store mørketall her. Det er nok mange kvinner som har lipødem, men som ikke aner det. Lipødem er en svært utfordrende, og for mange også en svært smertefull sykdom.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ting begynner heldigvis så smått å skje, sykdommen begynner å få mer fokus, og det ser ut som om helseforetakene nå skal se på lipødem, og lipødemkirurgi. Kirurgi/fettsuging kan i dag foretas på lipødempasienter, men kun i det private, med unntak av UNN i Tromsø. Det å foreta kirurgi privat er en stor kostnad som kun et fåtall har mulighet til å betale.

Lipødem er en kronisk sykdom som kjennetegnes av en uvanlig (disproporsjonal) og smertefull opphopning av fettceller, nesten utelukkende hos kvinner. Fettvevet samles (symmetrisk) i depoter, oftest fra midjen og ned, men det kan også forekomme på armene. 

Lipødem kan utvikle seg i stadier som du kan se av bildet nedenfor. Derfor er det så viktig at dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Symptomer på lipødem utvikles ofte i puberteten eller ved andre hormonelle forandringer som svangerskap og overgangsalder, men kan også utløses av store påkjenninger. Vektøkning er en betydelig trigger for plager.Ved lipødem er fettvevet på de berørte områder også sensitivt for berøring og det oppstår lett blåmerker. Fettputer/ depoter utvikles ofte på innside, utside og underside på knær, innside og utside av lår (ridebukselår), rundt ankler og overarmer. Til å begynne med er fettvevet jevnt, ved progresjon får det et mer og mer ujevn, bulkete utseende. Ved avansert lipødem og stor oppsamling av fett på innsiden av lårene, er det ofte vanskelig å samle føttene, pasienten går kalvbeint og det kan føre til ugunstig belastning på kneledd og funksjonsnedsettelse

Reklame | Gozzip og Studio

Det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre meg glad. Noen vil nok kanskje undre over hvorfor en så liten ting gjør meg så glad, men det som er en selvfølge for noen….det er ikke alltid en selvfølge for meg.

Jeg har vært en størrelse for stor nesten hele mitt liv. Jeg pleier å si at det vel omtrent bare er munnen min, og nesen min som er liten. Resten av meg er for det meste stort. Man har en del utfordringer når det meste er stort. Bukser, det får jeg ikke i ordinære butikker. De blir fort pølseskinn på kroppen, og jeg hater pølseskinn. Jeg synes ikke det er særlig lekkert når bukser sitter så stramt at hver blodåre, og hver åreknute på beina vises. Når leggene mine har et relativt stort volum, da må jeg ha bukser med vidde, mye vidde. Derfor har jeg den flinkeste sydama, og jeg er så fornøyd med henne.

Føttene er store, og jeg finner ikke sko i ordinære skobutikker som regel. Jeg har jaktet mye sko opp igjennom. Jeg elsker jo å være velkledd, og da betyr det faktisk en del at man også har sko som kan passe antrekket. Da jeg var yngre, så var dette helt håpløst. Jeg ble vist inn i herreavdelingen, og der var det sjeldent noe som fristet en jente. Kom jeg over noe som var brukende, så ble det til at jeg gjerne kjøpte to par så jeg hadde. Det er ikke lett i dag heller. I dag er det kun en spesialbutikk for store sko, og den ligger i Oslo. Det å kjøpe sko på nett, det er ikke enkelt, så når jeg er i Oslo, så blir det gjerne mer enn et par sko med hjem. Ellers har jeg jo lagt min elsk på Gaitline skoene, sånn i hverdagen. Jeg har aldri hatt bedre sko på føttene mine.

Strømpebukser har vært et stort problem. Det finnes strømpebukser i store størrelser, men de fleste vil liksom ikke så lett over mine tømmerstokker, og da blir de fort korte i livet, og de sklir ned. Skrittet, det sitter liksom ikke der det skal, og før man vet ordet av det, så rakner de, og man føler seg definitivt ikke som festens dronning. Nå har jeg funnet drømme strømpebuksen, og jeg har funnet de beste og lekreste stay ups, og jeg er sååå lykkelig.

Undertøy, det finnes det ikke mye av når man må ha 95 F, og når man i tillegg ønsker noe som sitter skikkelig fint og godt. Jeg må ha undertøy som sitter godt inntil kroppen, jeg trenger bøyler, og jeg trenger undertøy som gjør at brystene ikke tyter ut verken her, eller der, eller at de henger. Takk for at Miss Mary finnes. Det er der jeg må bestille. Ønsket mitt er at de kunne ha mer bh topper, med bøyler. Det er voldsomt mye uten bøyler for tiden, og det liker jeg ikke spesielt godt. Det blir ikke det samme uten bøyler selv om jeg har noe av det også  i undertøysskuffene mine. Mitt ønske er at det også ble produsert mer lekkert undertøy i store størrelser.

Som dere skjønner. Jeg har jaktet masse opp i gjennom etter veldig mye, og når jeg oppdager at det faktisk går an å finne det man så gjerne ønsker seg, da blir man så utrolig lykkelig. Hele meg jubler. Jeg danser faktisk av glede til tider. Jeg har nevnt bukser, jeg har nevnt sko, strømpebukser, stay ups og undertøy, men det gjelder også når fikk mitt aller første par med høye støvletter. Eller når jeg fikk skikkelig turtøy. Jeg ble så glad.

Jeg har også store hender, og mange av hanskene som er å få tak i til kvinner, de er ikke for mine hender. Enten vil ikke hendene en gang inn i de, eller så er de så trange at det verken ser pent ut, eller føles bra. Og herrevanter, de ser ofte veldig mandige ut. Det er liksom forskjell. Men jeg har funnet de lekreste hanskene som jeg skal vise dere i et senere blogginnlegg. I dag skal jeg vise et par andre, ganske ordinære vanter som gjorde meg skikkelig glad. Ganske ordinære som jeg nevnte, men de passer mine hender så utrolig godt. Når jeg tok de på, så var det ikke noe problem i det hele tatt. De strammet ikke, det var god plass i de, og det deiligste av alt, de hadde god lengde. De var ikke så knappe som mange votter har en tendens til å bli på mine hender. Mange kommer så vidt over håndleddet, og så stopper de. Jeg vil ha de lengre opp, så det ikke blir glipper. Jeg vil kjenne at fingrene mine har god plass.

De nye vantene mine fra Kappahl, de er akkurat sånn som jeg vil ha de. Gode og romslige, og i nydelige farger. En liten ting å juble for mener kanskje noen, men for meg, så er det nok en stor ting. Nå kan også jeg ha på meg gode, og fine vanter på en kald dag. Fine vanter, og fine farger til mange av de varme ytterjakkene mine. Blir glad da jeg.

Til slutt vil jeg vise dere en lekker vest fra GOZZIP.
Denne er fra kolleksjonen som er i butikkene nå. Jeg har tidligere vist en tunika i samme design, og nå viser jeg den stilige vesten. Vest er stilig, og vest kan man bruke til så mye. Denne vesten fra GOZZIP har ulike design. Her er det en del speilfløyel, en del klassisk sort, begge disse kombinert med et stripet design. Utrolig tøft! For meg er det også en veldig god lengde på vesten, og den er veldig god å ha på seg.

Jeg har kombinert vesten med den lekreste toppen fra STUDIO. Jeg bare digger denne grønne, lekre overdelen med de flotteste armene. Nydelig grønnfarge, og de flotte armene setter den store prikken over i’en på denne overdelen. Overdelen finnes også i sort, så her spørs det hva du liker best. Jeg er veldig glad i farger, så denne grønne er helt perfekt for meg.

Sjekk ut høst og vinter kolleksjonen til GOZZIP og STUDIO i butikkene nå.

Lag deg en god søndag. Her i Kristiansand blåser det så en frykter at taket kan fly avgårde hvert øyeblikk. Godt det ennå ikke regner like mye som det blåser. Vi blogges igjen til lørdag.

For ei uke dette har vært. Det å føle seg på en så god plass som jeg har gjort denne uken, det er det lenge siden jeg har kjent på. Jeg nyter følelsen. Jeg har trent hver dag, men jeg har ikke vært på treningssenteret hver dag. Denne uken har jeg byttet på å trene intervalltrening, og å gå tur. Denne uken har jeg gått tur både i Sukkevann som ligger helt nært her jeg bor, og jeg har gått en fantastisk tur i Baneheia. Nå som høsten er her, og temperaturen er mer levelig å gå tur i, så har jeg bestemt meg for at i løpet av en uke, så skal jeg bytte på å gå tur, og å trene. Jeg må la beina hvile litt. Jeg er såpass motivert at jeg kunne trent på mølla hver dag, men fornuften, den sier noe annet.

Fra å ha hatt vonde og frustrerende bein en lang periode, så spiller beina nå på lag med meg. Nå er de der de skal være for at mine dager skal være gode. De er fortsatt som tømmerstokker, og de er fortsatt tunge, men de er akkurat nå ikke vonde og smertefulle. Det føles så fantastisk. I tillegg er jeg så motivert til å trene, og til å være i bevegelse, så jeg nyter følelsen, og jeg nyter å være på en så god plass som jeg er akkurat nå. Det er så deilig å våkne, og enten hoppe rett i treningsklær, eller turklær, og samtidig kjenne på at man har lyst til å gjøre det, og viktigst av alt : at man gjennomfører som planlagt.

Jeg tenker mye, og til tider, så tenker jeg kanskje litt for mye. Av og til tenker jeg så mye at det blir altfor mye tanker, og for lite handling. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, så mye jeg har planlagt i hodet mitt, men tankene bosetter seg ofte der, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der, at jeg ikke bare hopper ut i ting. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett, og jeg er nok også en person som lider av litt beslutningsvegring i en del situasjoner.

Det jeg tenker og vurderer mye på nå er å få en personlig trener. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg litt, en som kan få meg litt videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke. Dette med personlig trener, det har jeg jo sånn sett tenkt på lenge, og det er jo helt typisk meg. Jeg tenker, legger det bort, tar det frem igjen, tenker mer….sånn går en del ting i mitt hode. Å lande alt jeg tenker på, det skjer aldri.

Det er nok tre ting som gjør at jeg fortsatt er i tenkeboksen. Det ene er vel at det er litt utenfor komfortsonen min. Det er litt skummelt rett og slett. Det at en person skal se hva du kan, se deg svette som en gris, høre deg puste og pese…hva om jeg ikke klarer det vedkommende forventer…det er mange slike tanker i hodet mitt. I tillegg så trener man med masse andre folk rundt seg. Jeg er vant til å finne ei tredemølle, ta på meg hodetelefoner, og gå inn i min egen, lille verden. Med en personlig trener, så blir det annerledes, naturlig nok. Jeg har jo gått veldig utenfor komfortsonen min den siste tiden. Jeg har jo begynt å løpe halve intervallene, noe jeg er så stolt av, og som motiverer meg masse. I tillegg har jeg også begynt å gi søren i forhold til om noen ser meg løpe. Den første tiden løp jeg kun om ingen andre så meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg løper uansett. Vel, det er litt løgn faktisk. I går var det en kar på mølla ved siden av meg. Han løp fort han…jeg lurte et øyeblikk på om han hadde sjumils støvler på seg. Akkurat da, ved siden av han, da gikk jeg intervallene…men i det han var ferdig, så kunne jeg starte min løping. Klart jeg kjenner litt på det om det er mange der, eller jeg løper ved siden av en av disse veltrente, superløperne, men jeg er stolt av at jeg gjør det uansett hvordan jeg føler det inni meg. Skikkelig stolt er jeg.

En annen ting som gjør et jeg fortsatt er i tenkeboksen, det er lymfebeina mine. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng. Jeg er jo ikke akkurat stolt av beina mine. Jeg vet det er en tullete tanke, men den er reell og ekte.

Den tredje og siste tingen, og kanskje den som holder meg mest tilbake, det er det økonomiske. Det koster å ha en personlig trener. Så må man vurdere om prisen det koster vil kunne gi en såpass mye tilbake. Den vil nok gi meg mer motivasjon til å fortsette reisen jeg er på, det vil nok gi motivasjonen min et løft. Det vil nok gi fremgang og inspirasjon. Jeg vil nok oppnå et godt treningsmessig resultat. Jeg vil bli pushet, og jeg kunne godt trenge det. Så alt dette må jeg da vurdere opp mot prisen det koster å ha en PT. Jeg er alene med en inntekt, så det er absolutt noe jeg må ta med i ” regnestykket.” Ei venninne har også ytret ønske om en PT, og vi kan ha duotimer, noe som kanskje hadde gjort det lettere for begge, og selv om det er noe billigere, så koster det likevel en del penger.

Da jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand for endel år siden nå, så trente jeg sammen med en PT en liten periode. Nå visste jeg godt hvem min daværende PT var litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til… han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe.

På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon. Jeg vet at det hadde tatt meg et stykke videre på reisen min, så jeg får diskutere videre med hodet, og lommeboka….

Nå er det å finne frem turklærne. I dag er det tur, og ikke tredemølla. Jeg var på tredemøllen i går, så da skal beina få litt hvile i dag. I dag skal jeg også til fysioterapeut for behandling av lymfebeina. Det er fint å få behandling, og at fysioterapeuten kan se litt på beinas tilstand.

Legger med noen bilder fra turene jeg har hatt denne uken. Bildene er fra Baneheia og Sukkevann.

Vi blogges i morgen, og i morgen, da blir det flotte og spennende ting jeg skal vise dere!

Reklame | Cutie

Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, og store bein, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Jeg har skrevet om det før, men jeg får så mange spørsmål om strømper og strømpebukser. Jeg husker den elleville jakten det var på strømpebukser før. Alle bomkjøpene. Nå er nok mine bein ikke som alle andre bein. Spesielt leggene mine krever mye plass, så ei strømpebukse som passer en frodig kvinne med store bein, de passer gjerne ikke meg fordi jeg har tømmerstokker av noen legger. Moren min liker ikke at jeg skriver tømmerstokker om bein mine, men det er jo nettopp slik jeg føler at spesielt leggene mine er. De er store, sånn er det bare. Og det er klart utfordrende også når det kommer til strømpebusker.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Jeg tror at mange av dere kjenner dere igjen i strømpebuksemarerittet.

De fleste stormotebutikker selger strømpebukser som skal være produsert for store kvinner, og nå har jeg absolutt ikke prøvd alle, men noen har man prøvd opp igjennom, og som jeg skrev, så er det mange som har stoppet rett over lårene, og man kan liksom ikke gå med strømpebuksene på lårene selv om jeg sikkert har gjort det også noen ganger når valget ikke har vært noe annet. Jeg har jo også et lipolymfødem som gjør at jeg helst skulle ha gått med kompresjonsstrømper også når jeg skal pynte meg litt ekstra. Men der er ikke jeg. Jeg føler meg ikke pyntet om jeg må gå i tykke kompresjonsstrømper i klasse tre når jeg skal ha på meg kjole. Det finnes tynnere som faktisk er litt pynta, men kompresjonen er liten, eller ingenting for meg i akkurat de, så da blir det til at jeg synder noen ganger.

Jeg skal i et senere innlegg skrive litt om mine strømpefavoritter, for der er håp for oss som føler at man er et håpløst og umulig tilfelle, men i dag hadde jeg tenkt at jeg skulle tipse dere om at det på nett finnes en egen strømpebutikk. CUTIE heter butikken. Her finnes det også en egen plussize avdeling med et veldig godt utvalg av strømper for de av oss som trenger litt ekstra også i strømpebukser. Her kan man finne strømpebusker som går opp i 5 XL, og her kan man finne virkelig lekre produkter. Det fine er at det ligger ute en størrelseguide på alle produktene slik at man kan få en ganske god forståelse i forhold til hvordan de ulike strømpebuksene er. Her kan man også finne stay ups. Jeg digger stay ups. Jeg synes både det er lekkert, praktisk og behagelig.

Du finner nettbutikken til CUTIE her, og da linker jeg direkte til plus size avdelingen deres : https://www.cutie.no/categories/stormote

Jeg er i Drammen i helgen, og skal i dag delta på et viktig forbundsmøte. Gårsdagen var nydelig her, og det ser ut til å bli en flott dag i dag også.  Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Jeg føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen min skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Jeg er nå det man kaller voksen, og min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel tenker jeg alltid godt igjennom det jeg skriver som kan påvirke de som leser innlegget mitt.

Å sette fokus på kroppspress, det er utrolig viktig. Det er farlig når de unge bloggerne glorifiserer det å fikse på utseende. Når alt av komplekser skal fikses på, så sender det veldig feil signaler til alle de unge som leser dette. En ting er å skrive, og snakke om komplekser, men det er en helt annen ting å normalisere det ved å fikse på de. Å sette fokus på det og ikke være fornøyd med egen kropp, det å sette fokus på hvorfor man ikke er det, det kan være viktige ting. Det er viktig å sette fokus på at man er bra nok akkurat sånn man er, så hvorfor ikke sette mer fokus på kroppspositivitet, det å akseptere egen kropp. Det skal være rom for ulikheter. Istedenfor å krangle om det, så kan kanskje hver og en av oss som blogger gjøre vårt for å sette kropp i fokus på en positiv måte. Det er klart man får et mediafokus på seg selv når man starter en krangel i det offentlige rom. I en så viktig debatt som kroppsdebatten, så bør man sørge for at ens egen stemme er en stemme som ønsker å sette et positivt fokus, en stemme som forteller unge jenter hvor flotte de er med akkurat den kroppen de har, en stemme som forteller unge jenter at kroppen er endel av dem, men det er ikke kroppen som forteller verden rundt hvem man er.

Jeg mener hver og en av oss selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Man kan ha en mening om at dette ikke passer for en selv, men valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Jeg synes jo helt klart at det er trist at unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de faktisk må legge seg under kniven. Det er jo faktisk også sånn at mange av inngrepene heller ikke blir vellykket. Det naturlige er ofte det beste. Man kan fort få unaturlige store bryster, eller lepper som er blitt så store at de skriker filler lang vei. Har man virkelig store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man kan diskutere med legen sin istedenfor at man legger seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser man får.

Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men samtidig, så må man faktisk godta at vi har valgfrihet, og at vi alle er vår egen sjef. Vi må tro at hver enkelt har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, de er ikke der som vi voksne er i forhold til egne valg. De påvirkes negativt av som blir skrevet. Vi voksne, vi påvirkes jo også. Alt rundt oss som forteller hvordan vi bør se ut. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er. Og det er nettopp et forbilde mange bloggere er, og her må sannelig bloggere være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.

Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og må også ta eventuelle konsekvenser av valgene som tas. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på endel ting i livet mitt. Fra å ha hatet meg selv noe så intenst, så har jeg i dag kommet dit at jeg er fortrolig med egen kropp, iallefall det meste av tiden. Jeg kan fortsatt ha dager hvor de negative følelsene rundt egen kropp kommer snikende, men de er færre enn før fordi jeg har jobbet masse mentalt. Jeg er noe usikker på om jeg hadde lagt meg under kniven om jeg hadde kunnet endre på absolutt alt jeg kunne av ting jeg ikke liker ved meg selv. Inngrepene hadde vært mange da gitt…Noe hadde jeg kanskje vurdert, men det har liksom aldri vært noe man har brukt tid på å tenke på fordi det ikke er aktuelt.

Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg er opptatt av velvære. Jeg har blitt 50 år, og jeg får ofte høre at jeg har en veldig fin hud, og veldig lite rynker. Det er nok fordi jeg alltid har tatt godt vare på huden min. Fra jeg var tenåring, så har jeg renset huden morgen og kveld, og alltid brukt gode hudprodukter. Jeg har i bloggen vært helt ærlig på de tingene jeg har gjort. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner oppe og nede, og jeg har tatovert lipliner. Dette for å slippe å bruke masse tid på å nappe og vokse brynene, dette fordi øynene mine renner så mye at en vanlig eyeliner på meg fort hadde vært langt nede på kinnene mine, lipliner for å slippe og alltid måtte ha på leppestift eller lipgloss. Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette er mitt valg, og for meg er dette det riktige valget. Jeg har aldri angret en dag på at jeg tatoverte disse områdene. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, og det letter mye i hverdagen. Nå er det snart tid for påfyll både av eyeliner, bryn og lepper, så da skal dere få være med meg på salongen for å se hvordan noe sånt fungerer. Jeg er nok også en av de som kunne gjort noe små ting dersom det ble store endringer i ansiktet, men igjen, det hadde vært mine valg, og de valgene er jeg ene og alene sjef over.

Jeg håper at kropp fremover setter i fokus på en positiv måte. Jeg håper at alle tar det store ansvaret de faktisk. Bloggere/influencere er store forbilder for så mange, og det ansvaret må de ta på alvor. Jeg tenker det er på tide for å sette fokus på kroppspositivitet. Gi de unge selvtilliten de trenger i forhold til egen kropp.

Reklame | Alexis Mote

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Jeg burde hatt medalje i selvplaging. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt, det var det. Ønsket vare sterkt. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det er ikke alltid lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Små skritt er så viktig. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.

Jeg har slitt mye med hodet den siste tiden. Jeg føler at jeg går tilbake, og ikke frem. Jeg har slitt med en helt vanvittig vond hæl, men jeg har faktisk vært flink i forhold til å komme meg ut å gå gode turer. Jeg er ikke der jeg ønsker, men jeg er på vei. Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke selv tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg er redd for å komme dit, og jeg kjenner på et voldsomt tankekjør veldig ofte. Jeg har ikke fått noe treningsforbud annet enn de to første dagene etter behandlingen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond hæl. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles og en svært betent fot kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og dit må jeg bare ikke komme.

I dag skinner solen så flott her i Kristiansand. Det blir en varm, fantastisk dag. Jeg skal ta vare på den betente foten, og småpusle litt. Det fikk jeg lov til. Varme dager er en utfordring for meg, spesielt med tanke på kompresjonen jeg må gå med. Lårstrømper i kompresjonsklasse 3, det skal jeg love deg er veldig, veldig varmt når sommeren er her. Jeg venter nå på lårstrømper uten fot sånn at jeg kan få på meg sandaler. Det hjelper jo litt å få luftet tærne når solen skinner, og temperaturene stiger.

Er du på jakt etter nye sommerklær, så husk at du alltid får 10% på klær jeg blogger om fra Alexis Mote. Den flotte, rosa sommertoppen jeg har på meg på bildet her, den finner du bla i nettbutikken til Alexis. Luftig og deilig på varmesommerdager. Klikk deg inn på lenken her, så ser du hvilke klær jeg har blogget om : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander

Oppgi koden HEIDIROS når du bestiller, og du vil da få 10%

Ha en nydelig lørdag.