Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk god julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Nå som jeg står på Saxenda, så er jeg veldig spent på julen. Magen min reagerer nok på fett, og da er det ikke så rart at man er spent på hvordan magen reagerer på juleribba. Jeg vet uansett at porsjonene, de kommer til å bli langt mindre. Jeg kommer til å bli julemett lenge før jeg pleide å bli det, og det er en veldig god ting. Fra å ha følt at Saxenda hadde mistet litt virkning, så har jeg de siste dagene følt på at effekten er tilbake. Så det er vel sånn det er nå at dette vil gå i bølgedaler.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mye mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2022 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt lørdagen. Her i julehuset mitt har jeg eldste prinsen på overnatting. Vi har kost oss en hel haug. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med han. Han er blitt så stor. Tiden løper i rekordfart. Han kan fortelle om fire kjærester i barnehagen, og ei av de er visst litt vel innpåsliten. I dag skal vi ha oss en liten bytur før han skal hjem igjen til Arendal. Vi blogges i morgen.

Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn i evigheter, og altfor mange av oss overvektige har kjent på dette. Likevel er jeg utrolig glad for at det settes fokus, for dette er det viktig at vi snakker om.

Jeg har følt veldig på dette, men da skal vi heldigvis mange år tilbake i tid. På tirsdag kunne vi lese om det på NRK sine nettsider, nemlig at overvektige kvier seg for å dra på treningssenter. Kommentarer og blikk blir for vondt. Man vil så gjerne, men blikk og kommentarer blir så skremmende, og sårende at altfor mange lar være å trene. Det blir liksom så feil. Vi med overvekt og fedme, vi blir oppfordret til å trene, og samtidig så finnes det strategier for å stenge oss ute.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå vil mange hevde at vi overvektige kun tror det er slik, at vi innbiller oss dette. Jeg skal være den første til å innrømme at en del også sitter i hodet, at man kan føle ting som kanskje ikke alltid er reelt. At noen blikk faktisk er fra personer som heier på oss, men, det er stor forskjell på disse blikkene, og de hånlige, vonde blikkene. Vi kan skille. Og vi kan høre.

Noen vil også si at det er så enkelt som og ikke bry seg. Så lett er det faktisk ikke for de fleste. Når blikkene er hånlige, når latteren er ekkel, og kommentarene sårende, er det da enkelt og ikke bry seg? Samtidig så er jeg veldig glad for at blikk og kommentarer ikke er noe alle opplever som overvektig i forhold til trening.

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Vi skal en del år tilbake i tid, men jeg husker at jeg gjorde mange forsøk, men kommentarene gjorde så innmari vondt, så forsøkene ble  mislykket gang på gang. Det handlet ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som ble sagt. Det var faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen.  Selvfølelsen får en stor knekk. Sånt fjerner lysten til å trene. Jeg trengte ikke at man nødvendigvis heiet meg frem, men at de lot meg være i fred. At jeg fikk være til stede uten at noen skulle såre, eller håne meg. Jeg var på treningssenter fordi jeg trengte det. Dette visste jeg, ingen andre trengte å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at mye også satt i hodet mitt, og jeg har nok lett kunne tro at jeg ble snakket om, og sett på mer enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg fikk, de var vært veldig så ekte.

Jeg husker så godt at jeg vrir om bilnøkkelen. Hjertet dunket, og hendene, de var allerede svette, og det før jeg kom til treningssenteret. De negative tankene svirret rundt i hodet: ” Jeg passer ikke inn her “, ” folk kommer til å stirre på meg ” og ” dette vil jeg ikke utsette meg for”. Jeg husker at jeg prøvde å minne meg selv på at jeg ville gjøre alt for å unngå slankeoperasjon….

Jeg husker døren inn til treningssenteret nærmet seg. Folk gikk inn og ut. Slanke og muskuløse kropper i moteriktige treningsklær. Steget over dørstokken var langt. Jeg ville egentlig være usynlig, men det visste jeg at jeg ikke var. Jeg gruet meg til blikk og håpet å unngå kommentarer, og sleske smil. Inne på treningssenteret. Blikket var festet i golvet. Jeg gikk målretta mot stepmaskinen. Så langt kom jeg aldri. Jeg hørte:  Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette trenger du.

Det var sånne situasjoner som gjorde at jeg vegret meg for å trene på et treningssenter. Sårende kommentarar, som kan gi et hvert menneske en stor knekk i selvtilliten, og fjerne lysten til å trene. Jeg husker klumpen i halsen som vokste. Tårene presset på. Jeg ville ut derfra og grep etter jakka der bilnøkkelen lå i den ene lomma. Veien mot utgangsdøra virket uendelig lang. I bilen kom tårene. Kommentaren fra den unge veltrente mannen, som løfta manualer, gav meg  en knekk. Veien tilbake til treningssenteret ble lengre enn noen gang. Men samtidig så nektet jeg å la muskelbunten knuse drømmen min om et lettere liv.

Treningssentrene har en jobb å gjøre for å få alle til å føle seg hjemme. De må skape trygge rammer, skape treningsglede og mestring fra dag en. Så er mye opp til oss selv også. For de som har økonomisk anledning, så er det å knytte til seg en personlig trener, en utrolig god investering. Da har man en person som ser deg, og du får trening tilpasset din fysiske form. Når man får program tilpasset akkurat deg, så gjør det at man mestrer det å trene. Man trasker ikke bare rundt i blinde, og ikke helt vet hva man skal gjøre. Jeg har hatt PT en periode, og det er den beste investeringen jeg har gjort. Det er nok også noe jeg vil benytte meg av i fremtiden.

De fleste på et treningssenter har nok med seg selv, og det er en mikroprosent som med sine blikk og kommentarer gjør at mange overvektige ikke klarer denne dørstokkmila som et treningssenter ofte er. Det tok lang tid før jeg følte meg hjemme på et treningssenter, men det gjør jeg virkelig nå. Jeg presset meg selv til å dra. Jeg skulle gjennomføre. Etter hvert fikk vi gruppetrening for overvektige på Spring, og når det tilbudet ble lagt ned, så fortsatte jeg å trene på det som nå er Bare Trening, og som ligger på Rona her i Kristiansand. Her har jeg aldri opplevd et eneste blikk, og ikke en eneste sårende kommentar. Her føler jeg at jeg er en del av alle de andre som trener der. Jeg trener fortsatt alene, og stortrives med det. Masse hyggelige mennesker, en hyggelig samtale før eller etter trening, et hei og god helg i forbifarten, gode smil. Jeg føler jeg er på en plass hvor ingen ser på meg som annerledes fordi om jeg har disse ekstra kiloene mine. Og igjen, de fleste har nok med seg selv, og egen trening.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å se ut som en supermodell. Men akkurat det gjør meg ingenting, for det er ikke det som er mitt målet. Jeg vil ha det bra. Jeg vil ha en kropp som er frisk, og som fungerer bra. Jeg vil ha det bra med meg selv, og kjenne på at jeg kan være glad i den personen jeg er. Jeg vil ha positive tanker. Vekta skal ikke hindre meg i å gjøre de tingene jeg har lyst til. Jeg vil ikke begrense meg selv.

Jeg blir utrolig lei meg når jeg igjen leser om overvektige som ikke klarer å trene på treningssentre fordi det kommer blikk og kommentarer. Nå er det en del fokus på unge som i pandemien har lagt på seg, og som sliter med å trene på treningssentre nettopp på bakgrunn av det jeg har skrevet om i dag. Dra til deg blikket du som glaner, og ta heller et ekstra godt blikk på deg selv i speilet. Det du ser er neppe perfekt, er det vel? Og antageligvis sliter du selv på et eller annet plan så lenge du må rakke ned på andre. Har du ikke noe godt å si om andre mennesker, så lukk igjen glidelåsen!

Jeg håper at du som sliter med å dra til treningssenteret bare gjør det. Igjen og igjen. Til slutt så er det du som vinner, og det er den deiligste følelsen! For det er nettopp du som blir vinneren.

Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har som du skjønner hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, det samme vil du gjøre. Og, det finnes treningssentre hvor du virkelig kan føle deg hjemme. Heldigvis.

Bor du i Kristiansandsområdet, så er vi en gjeng damer som trener sammen hver mandag på Rona. En fantastisk gruppetime, og perfekt for deg med noen ekstra kilo, eller for deg som føler at du er i dårlig form, eller trenger noen å trene sammen med. Vi har personlig trener, Cathrine som legger opp treningene. Vi svetter som griser, og vi tar oss helt ut, men det er jo sånn trening skal være. Har du lyst til å vite mer om denne gruppetimen, så ta kontakt med meg.

Nyt lørdagen! I morgen blir det flotte klær på bloggen. Gled dere!!

Så sitter jeg her en lørdag morgen, og synes litt synd på meg selv. Eller jeg synes veldig synd på meg selv om jeg skal være helt ærlig. Her sitter jeg i pysjen foran PC mens venninner er på jentetur til hovedstaden uten meg. Meningen var at jeg også skulle ha vært en del av venninnegjengen…på jentetur, og jeg hadde gledet meg så til denne turen sammen med flotte jenter som jeg stortrives sammen med. Da toget tøffet ut fra Kristiansand jernbanestasjon i går morges, da stod jeg på kjøkkenet med hodet i vaskebøtta, og vasket kjøkkeninnredningen i protest. Protest mot at dette har vært noen drittdager. Noen skikkelig drittdager! Og i frustrasjon, med vaskefille og bøtte til angrep på kjøkkeninnredningen fordi jeg måtte være hjemme i Kristiansand, og ikke på toget mot Oslo. Ingen hadde det så ille som meg da.

Kjøkkeninnredningen ble ren, huset er fritt for støv, og jeg vet veldig godt at jeg ikke hadde det så ille. Men kjedelig var det å bli igjen her når jeg egentlig skulle vært i Oslo. I kveld skulle vi ha sett Kevin Vågenes på Latter i hans ” singel parterapi.” Men at det har vært noen drittdager, det er helt sant. Det siste 14 dagene har gått opp og ned, og som jeg skrev på bloggen forrige helg, så har nok immunforsvaret mitt fått skikkelig bank. Og jeg er garantert ikke alene. Småforkjølet, det har jeg vært i ny og ne, men influensa, det har jeg ikke hatt på evigheter. Bank i bordet. Begynte med at whiskey stemme, hoste og en nese som rant konstant. Så begynte kroppen å verke, og så kom feberen, og den gikk helt opp i 39,5. Med en så høy feber, så er det ikke mye man orker. Der og da var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde andre enn meg selv å tenke på. Samtidig så hadde det vært fint og hatt noen som kunne tatt litt ekstra vare på meg. Feberen forsvant, men nesen fortsette å renne. Stemmen var forkjølet, og så kom det røde partier på hver side av nesen. Så kom utslett på kinnene. Store, røde, og tørre partier. Haka fikk det samme. Øyelokkene hovnet opp, det samme gjorde jeg under øynene. Jeg så ut som om jeg var tatt rett ut fra en skrekkfilm. Hjelpe meg! Nyttet ikke å sminke meg, for sminken, den sprakk der utslettene var. Jeg hadde jo nesten ikke øyelokk som jeg kunne legge litt farge på. Her var det bare å mure seg inne. Ut sånn kunne jeg jo ikke gå.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Men..jeg måtte jo finne ut hva dette var. Jeg hadde prøvd ringblomstsalve, men den hjelp ikke noe. Så da var det å komme seg til lege. Huden var jo også så varm der utslettene var. Som sikkert mange andre, så bruker jeg jo doktor google litt når det er noe som oppstår. Det er kanskje ikke til det beste alltid, men jeg hadde nok en del forskjellige hudlidelser i hodet da jeg kom til legen. Ingen av de var riktige. Dette var mitt første møte med vikarlegen til fastlegen min. Fastlegen min er borte 6 mnd for å gjøre ferdig siste del av spesialiseringen i allmennmedisin. Så dette ble jo et festlig møte, for hun sperret øynene litt opp da jeg tok av meg masken på legekontoret. Hun fikk også en annen lege til å komme og se på dette sammen med henne, og de var egentlig ikke i tvil. Dette var atopisk eksem, og i tillegg hadde det satt seg gule staflykokker i en sprekk i huden under nesen. Så da var det full antibiotikakur i 10 dager, og en salve som skulle hjelpe på den atopiske eksemen. Salven kostet jo nesten 550 kr, men den gjør jobben sin.

Jada, så dagene har vært festlige her hjemme. Ikke har jeg kommet meg på trening, og det er både fordi formen ikke har vært på topp, og man kan jo ikke gå noen steder med ansiktet fullt av sånne utslett. Prøvde å trene hjemme, men med en gang jeg ble varm, så reagerte utslettene med å bli varme, og brennende. Så da har det blitt husarbeid, og kanskje litt for mye tv. I dag ser jeg at utslettene i ansiktet nærmest er borte. Det gjelder også haka. Øyelokkene begynner å normalisere seg, og jeg håper at det også gjelder partiet under øynene. For så mye ” rynker “, det har jeg ikke hatt der før. Så det går fremover, og gjett om jeg er glad for det. Jeg var inne på et vanvittig godt spor, og så må det jo så klart skje noe. Men vi vet alle at dagene fort kan bli en berg og dalbane. Når man kommer ut av sporet, så er det en god ting når man finner veien tilbake til det gode sporet igjen. Og dit kommer jeg en av dagene nå, og jeg gleder meg til å gi jernet igjen. Jeg har klare mål, og jeg er så motivert til å klare de. Etter jeg startet på Saxenda, så er motivasjonen virkelig skrudd seg opp. jeg ser at Saxenda fungerer. Kiloene går av, og selv om man nok vil oppleve platåer hvor man ikke vil gå ned like mye hver uke, så går jeg ned, og det er en helt fantastisk motivasjon. jeg spiser også helt annerledes enn før. Både mindre, og sunnere. Så målene mine, de skal jeg klare. Og i morgen, da håper jeg på ei treningsøkt.

Jeg må jo også dele gode ting med dere i dag, for det er utvilsomt mange gode ting også som jeg virkelig kan glede meg over. Det ene er intensivbehandlingen av beina mine som jeg har fortalt om tidligere. I 2,5 uke var jeg bandasjert. Først en uke kun med det ene for å se hvordan jeg reagerte, og deretter begge i 1,5 uke. Jeg tålte behandlingen veldig godt, men det er klart en psykisk utfordring å gå så lenge bandasjert. Det er utallige ruller med bandasje, det er mye vatt, og alt dette skal på beina mine fra fot til litt over kneet. Bukse fikk jeg greit på, men det var verre med sko. Jeg fant et par sko som jeg så vidt fikk på meg. Et par ganger så falt bandasjen ganske mye ned, men stort sett, så satt den som den skulle. Så hver morgen kom jeg til fysio for å ta av all bandasjen, så fikk jeg lymfedrenasje og deretter var det på med bandasjen igjen. Sånn var det i 2,5 uke. Resultatet, det er vi veldig fornøyde med. Nå ble det tatt mål ulike steder fra ankel til lår, så jeg gikk ned litt ulikt i volum, men de aller fleste steder, så gikk jeg ned 4 cm. Ankelen, der gikk jeg ned en del mer. Dette er både jeg og fysio veldig fornøyd med. Å få av de cm på beina, det føles. Beina er blitt mye lettere, og jeg som kjenner beina mine, jeg ser jo at volumet er blitt mindre. Hurra! Moren min reagerte ganske klart da hun så beina: ” Så fine ankler du har fått.” Og det er helt sant, anklene er blitt veldig mye mindre, men jeg merker det også i leggene, der jeg har mest volum. Tålmodighet er nøkkelen videre fremover nå. Nå skal jeg få pulsator som jeg kan bruke hjemme. Det er en maskin som masserer beina mens man ligger i noe som ser ut som en romdrakt. Så skal jeg få nye strømper som er strammere enn de jeg har nå. Jeg er også blitt så flink til å bruke strømpene hele tiden nå. Om dagen, så er det lårstrømpene mine, og om natten, så er det nattstrømper. Å bruke strømper så mye som jeg gjør, det gir resultater.

Er det noen av dere som leser bloggen som sliter med atopisk eksem? Jeg trodde jeg aldri hadde hatt dette før, men jeg skjønner at jeg har hatt veldig små, og veldig milde utbrudd før, men aldri sånn som nå. Om du sliter med det samme, hva slags hudprodukter bruker du? Og hva med ansiktsprodukter som rens, serum og dagkremer? Jeg bruker Babor i dag, men tror det kan være lurt å bytte til en serie som er mer egnet for eksemhud. kanskje kan jeg forebygge også ved å bytte til en annen serie.

Vi blogges i morgen! Da skal jeg oppdatere litt rundt Saxenda, og hvor mye jeg har gått ned. Og jeg skal også vise flotte jakker! Gled dere!

I går leste jeg en utrolig deprimerende artikkel. Det var så man hadde lyst til å kaste artikkelen vegg i mellom, og egentlig hadde jeg vel mest lyst til å kaste inn håndkleet.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg trener mye, og trening er blitt en viktig del av livet mitt. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så glad i trening. Jeg skal ikke lyve å fortelle at trening alltid er en glede, og en dans på roser. Det er mange dager utrolig tungt å komme seg på trening, men jeg kommer meg dit, og det i seg selv er en seier. Jeg gjennomfører gode økter, og kroppen og hodet er glade og fornøyde etter endt økt. Jeg som mange andre hadde all verdens unnskyldninger for ikke å trene om man går noen år tilbake i tid.

Jeg får trent 4-5 ganger i uken, og er veldig fornøyd med det. Sommeren har nok vært litt opp og ned treningsmessig, og jeg kjenner panikken litt nå. Jeg føler vel at vekten er i ferd med å gå oppover istedenfor nedover, men jeg er heldigvis bevisst på det, og er nødt til å ta skikkelig tak. Følge treningsplanen til punkt og prikke, være mye i aktivitet utenom, og spise flere, og mindre måltider. Jeg spiser ikke mye søtt, og salt, men jeg spiser for mye når jeg spiser., Der ligger mitt problem. Så her må det tas grep. Jeg må ytterligere ned i vekt. En ting er at jeg må pga helsen, men en annen viktig grunn er definitivt det mentale. Jeg trives ikke med kroppen, og jeg skulle gjerne ha ønsket at noen bare kom inn og tok full kontroll over valgene mine, men det er kun en som kan gjøre noe for å komme ytterligere ned i vekt, og det er meg selv. Så enkelt, men så vanskelig.

Jeg har også kjøpt meg pulsklokke. Ei Polar klokke. Klokken ligger fortsatt i eske sin. Lengre er jeg ikke kommet. Men med et godt grep nå, så skal også klokken ut av esken, og lenkes fast rundt håndleddet. Jeg har lenge tenkt å kjøpe meg pulsklokke, men som med mye annet: ting tar tid.

Foto: Fædrelandsvennen

I går leste jeg altså denne deprimerende artikkelen på Forskning.no. En sånn artikkel som gjør at man ikke vet om man skal le, eller gråte. Eller om man skal tro den, eller ikke. For hør bare her : Dersom du veier for mye, kan trening faktisk virke dårligere enn hos slanke. Det stod der, svart på hvitt. Er det 1.april liksom? Men neida, artikkelen fortsatte den og gjør meg mer og mer frustrert og deprimert. Hadde det enda vært motsatt, at vi overvektige var ” vinnerne ” her, men nei da.

Visst du feks forbrenner 100 kalorier på en trening, så mister kroppen likevel bare rundt 70. Med mindre du har fedme. Da taper kroppen bare 50 av de 100 kaloriene du brant. Nyere undersøkelser bekrefter at kroppen ser ut til å kompensere for en del av kaloriene som brukes til fysisk aktivitet. Når en person økte aktiviteten, sank basalforbrenningen. Det var individuelle forskjeller i hvor mye kroppen kompenserte. Men dette så ut til å være uavhengig av kjønn og delvis uavhengig av alder. Vekta hadde imidlertid mye å si.

Resultatene viste at effekten ble større jo mer overvektige deltagerne var. Hos mennesker med fedme kompenserte kroppen for nesten halvparten av de forbrente kaloriene. Hvis dette virkelig stemmer for hele befolkningen, betyr det at mennesker med fedme gjennomsnittlig vil ha betydelig mindre slankende effekt av fysisk aktivitet enn normalvektige. Vi tjukke kan altså trene like mye som de slanke, men vil likevel gå mindre ned i vekt. Hurra for den må jeg si. Forskere undrer seg på om dette noe av forklaringa på at få som har fedme klarer å bli kvitt hele overvekta uten at man feks legger seg under kniven.

Forskere sier at det fortsatt ikke er mulig å si hvorfor tjukke mennesker ser ut til å kompensere mer. Har disse personene utviklet fedme delvis fordi de forbrenner mindre selv om de mosjonerer like mye som andre? Eller er det slik at fedmen i seg selv endrer kroppen, slik at den begynner å kompensere mer for kaloriene den taper på trening? Altså – virker trening stadig dårligere jo tykkere du blir? Her har forskere viktige spørsmål å finne svar på, og vi overvektige blir stadig mer forvirret over hva som faktisk hjelper mot overvekt bortsett fra at vi vet at vi kan ta sultedietten. Den vet vi fungerer.

Noe har fungert på meg, så er det kanskje en kombinasjon av flere ting. Akkurat nå er jeg på en plass at svært lite fungerer. vekten går ikke ned slik jeg ønsker, men alarmklokkene ringer fordi jeg føler det går motsatt vei.

Akkurat nå har jeg verken tid, eller anledning til å henge meg for mye opp i denne forskningen. Jeg må gjøre det jeg kan for å forbrenne, for å få en bedre helse, og en lettere kropp. Jeg må tro at det er mulig å forbrenne, og gå ned selv om jeg er tjukk. Til det motsatte er bevist i større studier, så må smilet, og motivasjonen frem. Uansett så er alle enige om at all aktiviteten vi holder på med, den er sunn for både kropp og hode. En god helse fysisk og psykisk er viktigst av alt, og mitt mål nr.1.

Go’søndag!

Kilde: Forskning.no

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det har jeg tenkt å skrive litt om i dag. Rett og slett fordi det er et stort problem for mange, og fordi det finnes veldig god hjelp der ute.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 3-4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde stor effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er

Unnskyld språket, men fy fader for et grusomt døgn det har vært. Jeg vet de to første døgnene under en roseninfeksjon kan være helt grusomme. Jeg har kanskje ikke svart belte i rosen, men nesten. For en del år siden så fikk jeg denne infeksjonen igjen og igjen. Jeg var hele tiden på vakt, sjekket huden, og med en gang jeg så røde felt, så fikk jeg panikk. Jeg vet ikke hvor mange roseninfeksjoner jeg har hatt, men det er mange. De siste årene har jeg vært heldig, og sluppet unna denne dritten. Det betyr også at jeg ikke har trengt å vie rosen noen tanker overhodet.

Som lyn fra klar himmel så kom denne drittinfeksjonen tilbake, og jeg har hatt et døgn i helvete. Som jeg skrev i går, så tenkte jeg corona når jeg natt til lørdag våknet og var gørrdårlig. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor dårlig jeg var. Frostrier, ansiktet brant, allmenntilstanden var helt elendig. Jeg var så dårlig at det var vondt å bevege seg. Svettet, og frøs. Da et rødt felt kom til syne ved kneet, så visste jeg at jeg ikke trengte å ta noen coronatest. Hadde jeg orket å skrike, så hadde jeg skreket høyt. Marerittet var tilbake. Usikkerheten om antibiotikaen ville slå det tilbake. Jeg fant frem nød antibiotikaen, og begynte kampen mot dritten. For oss med lymfødem som har hatt rosenangrep, så anbefales det at vi har antibiotika liggende hjemme slik at vi kan starte behandlingen med det samme. Jeg måtte sjekke datoen på tablettene, for jeg var redd de hadde gått ut på dato, men de var heldigvis innafor.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Nå er det ikke sånn at alle som har lymfødem får rosen, men sjansene er veldig store, og veldig mange lymfødempasienter har hatt en eller flere. Mange har også  flere sykehusinnleggelser når infeksjonen slår til. Jeg har hatt en innleggelse, og da lå jeg noen døgn før de hadde infeksjonen under kontroll. Innleggelse er også noe jeg frykter når dritten kommer. Det er heller ikke kun lymfødempasienter som får rosen. NHI skriver på sine nettsider at rosen, eller erysipelas som er det opprinnelige navnet, er forholdsvis vanlig. Antall nye tilfeller oppgis til omtrent 200 tilfeller per år i en befolkning på 100.000. Erysipelas forekommer hyppigere jo eldre man blir, men også barn kan rammes. Infeksjon på leggene er den hyppigste lokalisasjonen. Og det har alltid vært på leggene mine at jeg har fått infeksjonen. Det ser man tydelig på min høyre legg. Den har en helt annen farge enn den venstre. Den er mye mørkere. Jeg kunne jo ha sagt at den har fått en del mer sol enn den venstre, eller at det var pga mislykket selvbruning, men det er rett og slett misfarging. Så høyre legg har fått en del juling. Huden er også litt annerledes der.

En del av dere har spurt hva rosen egentlig er. For veldig mange av dere så er dette en infeksjon dere aldri har hørt om. Jeg hadde heller aldri hørt om den før jeg fikk første angrep. Ingen hadde fortalt meg at jeg med lymfødem kunne få dette. Akkurat som at ingen på verken Radiumhospitalet, eller Sørlandet Sykehus hadde fortalt meg at jeg kunne få lymfødem da de fjernet lymfer under kreftoperasjonen. Rosen skyldes en infeksjon med bakterier som trenger gjennom huden på grunn av rift, en sprekk eller sykdom i huden. Bakteriene sprer seg så under hudoverflaten. Det finnes en rekke disponerende årsaker. De hyppigste er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, lymfødem, eksem, leggsår og hudskader. Jeg har 0 peiling på hva som har vært årsaken for infeksjonen jeg fikk nå.

Prognosen er heldigvis god når man får riktig behandling. Uten behandling, så kan rosen bli alvorlig. Da kan infeksjonen spre seg til dypere hudlag. Omtrent en av fem vil oppleve at tilstanden rammer på nytt. Tilstanden bedres som regel i løpet av 24 til 48 timer. Jeg er nå inne i mitt andre døgn, og det verste har lagt seg, heldigvis. Allmenntilstanden er bedre, jeg er mer tilstede, og feberen har sluppet litt taket. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er på bedringens vei, at det positive som jeg kan kjenne litt på nå ikke plutselig snur. Det kan virke som om antibiotikaen har startet å virke. Jeg håper, men våger ikke å tenke at det nå bare går oppover. Jeg kjenner at jeg har lyst på mat. Litt fikk jeg i meg i går, men stort sett brakk jeg meg når jeg så mat, eller tenkte på mat. Heldigvis har jeg drukket masse vann.

Jeg er litt mer optimist i dag. Fra at jeg ikke orket noe som helst i går, så går det fint å bevege seg litt i huset i dag, og formen kjennes ganske mye bedre ut. Derfor har jeg i dag våget meg på et bilde hvor jeg har et bittelite smil under sløret. En veldig forsiktig optimist. En STOR TAKK  til dere fantastiske lesere for alle nydelige hilsner. Jeg har lest alle sammen både på bloggen og på bloggens Facebook side, og dere skal vite at jeg setter så stor pris på hver eneste en. Det varmet skikkelig mye. Blir rørt, og glad, så igjen: Tusen takk!!

Til slutt, så har jeg et spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg noen innspill på. Jeg skal kjøpe meg pulsklokke, og har nå brukt evigheter på å prøve å bestemme meg for hvilken jeg skal velge. Jeg er jo mosjonist, og ingen toppidrettsutøver, så jeg trenger ikke alle verdens funksjoner, men jeg vil ha en god klokke som registrerer treningen min, skrittene mine, aktiviteten min i løpet av en dag. Gjerne ei klokke som sier i fra når det er for lenge siden jeg har rørt på meg hehe. GPS er fint å ha for en som ikke har verken retningssans eller stedsans. Jeg har to modeller jeg har kikket mest på, men kanskje har du en annen klokke som du vil anbefale. Det som er veldig viktig å understreke er at selve klokken må være stor så jeg ikke føler at den forsvinner på armen min. Gjerne også en litt feminin modell, at den ikke ser ut som en typisk pulsklokke. De modellene jeg har sett på er Garmin Vivoactive eller Venu, samt Polar Ventage M2. Polar er ikke super feminin, men likevel innafor. Har noen av dere erfaringer med en av disse som dere vil dele med meg? Eller har du en annen du vil anbefale?

Jeg skal tilbake til sengen. Hvile og ro er viktig fremover. Jeg har troa på bedre dager, og krysser alt jeg har.

Som lyn fra klar himmel slo det til. Det er evigheter siden sist, men jeg hadde jo et håp om at det skulle holde seg borte for alltid. At vi aldri skulle være nødt til å ha noe med hverandre å gjøre, men der tok jeg feil, veldig feil.

Beina mine kan gi meg utfordringer, men bortsett fra at beina ikke liker varme, så spiller vi veldig på lag, og har gjort det lenge nå. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Når man blir frisk etter alvorlig sykdom, så er store bein noe man fint kan leve med.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Rundt kl.02 i natt, så våknet jeg av at jeg kjente meg dårlig. Corona er det første man tenker på. Jeg frøs, jeg verket i ledd, og muskler, jeg følte jeg brant opp i ansiktet. Jeg skjønte at noe var på gang, og tenkte at det bare var å prøve å karre seg for å ta en coronatest i dag. men…det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var corona. Jeg hadde begynt å bli ganske så varm og rød på det ene beinet. Diagnosen ble fort endret fra mulig corona til rosen.

Jeg har lyst til å banne. Jeg har ikke hatt rosen på mange år, men går man tilbake i tid, så har jeg hatt utallige rosenangrep. Jeg har ikke enset rosen en tanke på evigheter. Jeg trodde nok at vi var ferdige med hverandre, men neida, i natt, så slo dritten til igjen. Heldigvis har jeg alltid antibiotika liggende sånn at jeg raskt kan sette i gang behandling for å få det fort under kontroll. Jeg er alltid spent på om antibiotikaen virker, for gjør den ikke, så er det sykehusinnleggelse.

En av utfordringene med å ha lymfødem, som også er en  kroniske tilstand, det er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde i natt. Et sted på venstre bein, mot kneet, så begynte det å bli ømt, og varmt. Jeg følte disse influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før som sagt, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Når jeg har antibiotika liggende hjemme, så er det i gang ved den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Det gjorde jeg i natt.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt. Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, og allmenntilstanden er helt blæh. Området med rosen er sårt, og  ømt.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, kanskje, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Feberen absolutt ikke har gitt seg. Man føler seg tygd, og spyttet ut igjen. Kanskje vil humøret også stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna. Det nytter ikke, men jeg blir det likevel. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. Det er nok mange med bla lymfødem som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre.

Nede for telling, men forhåpentligvis snart på vei opp igjen.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Dette slappe henget på overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når jeg holder armene ut til siden. Da dingler det godt. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned. Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud.

Joda, egentlig skal man juble over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen. Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det. Frustrasjonen er kanskje ikke verst fordi jeg må forlate noen sommertopper, men grevinneheng og løshud i en herlig kombinasjon, det er heller ikke særlig pent. Hadde det bare vært litt, og at jeg innbilte meg resten, så skulle jeg tatt et oppgjør med hodet mitt, men det er verken litt, eller noe jeg innbiller meg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Overarmene mine tåler ikke veldig godt dagens lys. Jeg tror veldig mange kvinner med grevinneheng ønsker å skjuIe det. Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men muskler er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, eller topper som ikke har armer i det hele tatt, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang. Det handler om hva en selv føler på, ikke hva andre mener.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke. Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha grevinneheng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, og man tenker sjeldent på det, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

PT’en min fortalte da vi startet å trene sammen at det var ulike øvelser som var veldig gode om man slet med grevinneheng. Et lite øyeblikk var jeg lykkelig, men så slo realismen ned i meg. Jeg er 51 år, og har ikke akkurat lite heng, huden vil aldri trekke seg sammen. Hadde jeg vært i ungdomstiden min, så kanskje, men selv om jeg i hodet nok er mye yngre enn hva fødselsåret mitt, så måtte jeg nok innse at huden neppe vil trekke seg så mye sammen. Lykken ble kortvarig, men for all del, jeg trener alle øvelser som er gode for henget, sånn i tilfelle. Grevinnehenget som så lekkert henger ut av sommertoppens korte armer, vi får bare jobbe målbevisst sammen det neste året også. Håpe er viktig. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner.

Jeg har jo gjemt bort grevinneheng og løshud i alle settinger, men mirakler skjer. Hjemme, der har jeg forlatt komfortsonen. Der går jeg nå akkurat som jeg vil, og er veldig komfortabel med det. Den følelsen er god å kjenne på. Her flagrer både grevinneheng og løshud i topper uten armer. Her går jeg i kjoler uten armer, og med lekre kompresjonsstrømper til. Det føles godt å vandre rundt i hagen, på terrassen og i gata i akkurat de plaggene jeg vil. Et skritt av gangen ut av komfortsonen, så hvem vet hva man finner på neste sommer….

Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen?

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg klarer å bry meg noe mindre om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har ofte ønsket at jeg var usynlig. Vekten og den store kroppen har vært sjefen, og da er det godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg føler meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten. Jeg er absolutt ikke 100% ferdig, jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vil fortsatt ha dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg prøver å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv. Det holder å bruke tid foran speilet på hudpleie, makeup og hår, men i blant, så prøver jeg nok å gjøre som jeg fikk beskjed om. Lett er det ikke, men om man gjør det mange nok ganger, så kanskje det funker?

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er heldigvis ikke slik andre ser meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, der vil jeg nok aldri helt klare å slippe taket. Men vi har alle en historie, og vi sliter alle med våre utfordringer. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er en medvirkende årsaken til mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare mer synlig. Opplevelsen og møtet satte spor. Det at noen faktisk stilte meg foran dette speilet, og sa at nok var nok, det står det stor respekt av, og for meg har det i ettertid betydd enormt mye.

Jeg ønsker meg fortsatt en lettere kropp, en enda bedre helse og enda bedre kondisjon, og de tingene skal jeg fortsette å jobbe for. Så må man prøve å se litt forbi de ekstra kiloene, grevinnehenget, løshuden, valkene og puppene som kanskje ikke ser ut som på en 20 åring lengre. Prøve å se den flotte kvinnen bak alt dette. Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha tøffe dager i blant, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil man mestre steg for steg. Bak hver kropp, uansett form og størrelse, så finner vi et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp enn jeg hadde før jeg startet reisen min. Både kilo og cm forsvinner. Jeg kjenner hva det betyr for hodet mitt for hver cm jeg minker.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og jobbe for å bry meg mindre om hva andre mennesker tenker, og mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men skritt for skritt, så ser jeg at jeg klarer å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil snuble igjen, og igjen, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise….og til deg som plasserte meg foran speilet den dagen – Tusen takk!

Det var nok mange overvektige som spisset ørene ekstra godt når det denne uken ble klart at overvektige er blant de gruppene som vil bli prioritert når vaksinen mot Covid19 kommer. Mange lurer på hvorfor overvektige er mer utsatt for å få corona enn mange andre.

Jeg var nok ikke alene om å høre ekstra godt etter når det på nyhetene denne uken ble klart at overvektige er blant de første som kan få vaksinen mot corona. Nå er det riktig nok de som er sykelig overvektige som vil prioriteres, og så er spørsmålet, hva er sykelig overvekt, og hvor går grensen? Her vil man gå ut fra BMI’en, og jeg er også veldig sikker på at fastlegen vår vet om man er sykelig overvektig, eller ikke. Det har vært mange diskusjoner rundt dette med BMI, og jeg er jo en av mange som synes BMI er noe stort tull. Sånn innad blant leger, så kan jeg skjønne at man må ha et verktøy som kan si noe, men BMI’en skiller ikke mellom muskler og fett. Dermed kan en person med mye muskler fort komme inn under kategorien overvektig.

BMI kommer ofte opp når overvekt og fedme blir diskutert. Jeg misliker sterkt det store fokuset som det er på BMI. Trenger man en BMI skala for å si om en person er overvektig eller ikke? Om det må brukes om et verktøy for helsepersonell, så er det en ting, men i forhold til enkeltpersoner, så trenger man kanskje ikke en BMI skala. For stort fokus på BMI blir kun negativt. Man blir for opphengt i hvor man ligger, og hvor høy BMI man har. Man trenger ikke dette ekstra stresset når man står i en situasjon hvor man veldig godt vet at man er overvektig og bør gjøre noe med situasjonen.

Folkehelseinstituttet vil nå at alle med sykelig overvekt registrerer seg hos fastlegen sin slik at de eventuelt kan bli prioritert i vaksinekøen. Folkehelseinstituttet har gått gjennom forskningen om hvilke sykdommer som øker faren for coronasykdom skal få et alvorlig forløp. En av mange risikofaktorer er sykelig overvekt. Alvorlig fedme, med en kroppsmasseindeks på 35 eller mer kan øke faren. Ikke alle vet hva slags BMI man har, og da er det jo ulike kalkulatorer på nett hvor du kan finne ut BMI’en din, men når det kommer til sykelig overvekt, så er en person som feks er 175 høy, og som veier 110 kg eller mer, sykelig overvektig, og vil dermed kunne bli prioritert når coronavaksinen kommer. Sykelig overvekt gjør at man er utsatt for å få alvorlige komplikasjoner av coronaviruset. Folkehelseinstituttet vil derfor at alle med sykelig overvekt registrerer seg slik at de eventuelt kan bli prioritert i vaksinekøen. Mange overvektige har andre underliggende sykdommer, dermed øker risikoen for corona, og igjen alvorlige komplikasjoner. Mange som kommer i kategorien sykelig overvektige har få, eller ingen underliggende sykdommer, men derfor er det fint med en dialog med legen slik at man vet om man er en av de som vil bli prioritert, eller ikke.

Etter denne nyheten kom ut, så er det også noen som har diskutert at dette da vil bli en ” tjukkasliste “, og at man ikke vil stå på en slik liste. En del begynte å snakke om hvilken tilgang som vil gis til dette «tjukkasregisteret», nå og i fremtiden. Når skal informasjonen slettes? Hvem skal få bruke den? Til hvilke formål? Har man noen garanti for at ikke tredjepart får tak i info derfra? Jeg kjenner at jeg blir oppriktig frustrert over å lese slikt. Det er da ikke snakk om noe tjukkasregister hvor flere skal få tilgang til din tjukkasinformasjon. Verken Bent Høie, eller helsedirektøren skal få vite hva hver enkelt veier, og hvor de ligger på BMI skalaen. Jeg vil tro at det er så enkelt som at det holder lenge at fastlegen din har denne informasjonen. Fastlegen skal garantert kun informere videre om hvor mange av hans pasienter som er sykelig overvektige slik at helsemyndighetene får en oversikt over hvor mange overvektige som vil trenge vaksinen. De trenger da ikke vite hvem dette gjelder, men antallet. Jeg tror ikke det blir verre enn det. Jeg tror faktisk det er så enkelt. Mange skriker veldig høyt med en gang uten helt å sette seg inn i ting. Om noen ikke vil registrere seg fordi man synes dette er vondt og vanskelig, så er det en personlig sak, og et personlig ansvar.

Jeg har tatt influensa vaksinen et par år nå fordi fastlegen min mener jeg bør. Jeg vet at jeg er overvektige selv om jeg er noe usikker på hvor på denne fantastiske BMI tabellen jeg er. Når fastlegen anbefaler meg noe, så hører jeg stort sett veldig nøye etter, og følger som regel hans anbefalinger. Jeg har ” bank i bordet “, et veldig godt immunforsvar, og verdier er veldig fine, men jeg tar den likevel.

Jeg kommer også til å ta coronavaksinen om legen mener jeg skal. Jeg skal ta coronapraten med legen, og be han registrere meg dersom han mener jeg bør det. Jeg er lite nervøs for å ta vaksinen. Mange trekker frem vaksinen mot svineinfluensaen, men akkurat denne ble utviklet på mye kortere tid enn hva som er tilfelle med coronavaksinen. Når man ser på nyheten hvor grusomt det kan være å bli rammet av corona, så vet jeg at jeg vil gjøre det jeg kan for å unngå å bli syk. Det å la seg vaksinere, det er for meg en selvfølge. Blir jeg prioritert fordi jeg er overvektig, så ser jeg på det som en trygghet mer enn at myndighetene vil sette folk på en tjukkasliste. Er man i en risikogruppe, så skal man være så takknemlig for at man faktisk blir tatt vare på, og ikke tro hele Norge kan få lekket informasjon om din vekt, og din helsetilstand.