Drittuke. Forbanna drittuke. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men det har vært ei tung uke, og i mitt hode, ei drittuke visst man ser på hvordan kroppen har hatt det denne uken. Det er over ei uke siden jeg har fått trent skikkelig. Opp og ned i trappene her hjemme er vel den treningen jeg har fått de siste dagene. Jeg savner den gode hverdagen min med alt den inneholder. Jeg takler dårlig å ha sånne dager som dette. Jeg føler også at det ene etterfølger det andre. Jeg er egentlig ikke vant til å være syk visst man ser bort fra roseninfeksjonene som dukker opp i blant. Men jeg har nok merket at forkjølelser og mer influensatype sykdommer, det kommer nok oftere enn før. Kanskje fordi jeg nå har to nydelige prinser som går i barnehagen, og som nok får med seg hjem en del ulike basilusker. Og basilusker, de vandrer villig fra den ene til den andre, og tar lite hensyn til at de absolutt ikke er velkommen hos meg. Det er vel få som ønsker basilusker velkommen inn i kroppen, og da synes de jo det er ekstra moro å invadere så mange kropper de kan. Forrige helg var prinsene mine her fra fredag til søndag. En helt fantastisk fin helg. Vi koste oss hele helgen. Ingen grining, ingen krangling, ikke savn etter mamma og pappa. De var så utrolig snille og fornøyde. Vi bakte, lagde mat, tegnet, sang, danset, var ute i regnet, på besøk hos oldermor, leste og koste masse. Begge guttene er barnehagegutter, og i barnehagen er det jo en del snufsete og snørrete barn på denne tiden, så mulig var de de som hadde med seg litt basilusker, men samtidig var det kanskje litt kjapt å bli smittet når jeg ble dårlig dagen etter de dro.

Nei, jeg har ikke corona. Jeg har testet meg mer enn en gang. Man tenker corona med en gang man når halsen blir sår, når temperaturmåleren slår ut på feber, og hodet verker intenst. Sånn har jeg hatt det siden mandag. Konstant varm, og hodet føles som det er innpakket i bomull. Ja da, sånn har de siste dagene vært her på Odderhei Platå. Det verste med dette er utvilsomt at jeg føler på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke får trent. Når klokka ringer om morraen, så må jeg slukøret stå opp, og konstatere at det ikke blir noen trening denne morraen heller. Hver morra har jeg håpet, men så vet jeg at man skal ta ekstra hensyn i denne tiden på at man ikke drar på trening når formen ikke er god, og kroppen skal vel også hvile mer enn å trene når den er ute av sin daglige form. Jeg håper at neste uke blir en bedre uke. At jeg på mandag kan gå på trening på morraen igjen, og at jeg på mandag ettermiddag kan ha gruppetrening med de flotte jentane, og at jeg dermed er tilbake i treningsrutinene igjen. Den nye stua mi venter på å bli ferdig innredet. Det mangler teppe under bordet, jeg har et speil som skal opp på veggen, og en del små interiør som skal plasseres. Jeg har orket å få på plass puter i sofaen denne uken. Det krevde ikke så mye innsats. Jeg har tenkt mye på fargevalget, og jeg endte på et veldig trygt valg av farge på putene. Putene ble sorte og mørkegrå i den lilla sofaen. Det ble veldig fint. Gardinene er i sorte velour, beina på sofaen er sorte, og bordbeina er sorte, så da ble putene innmari fine.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg føler det har vært mye i det siste, og jeg synes nok er nok nå. Det startet med mageforgiftningen for noen uker siden, og der har jeg fortsatt etterdønninger med en mage som krangler litt. Alle utvida blodprøver som ble tatt på legekontor var alle veldig fine. Men noe er det som ikke stemmer, så nå har jeg bedt om å få sjekket tarmene. Ikke mest pga ubehaget som kommer i blant, men mest pga manglende matlyst. Jeg har ikke hatt matlyst siden jeg fikk matforgiftningen. Jeg kunne jo sikkert ha trengt slankekuren som det kan gi, men jeg har ikke lyst til å slanke meg på den måten. Alt spiselig byr meg i mot. Ingenting frister. Ikke søtt og salt heller. Ikke indrefilet heller. Og Pepsi Max, det er heller ikke godt. Det har vært et glass melk til lunsj, og ellers har det vært vann med et par dråper Zeroh i. Jeg går på butikken og skal handle, og ingenting frister, så jeg er billig i drift matmessig for tiden. Jeg må jo spise, så jeg spiser. Og når jeg spiser, så smaker maten helt greit, men ikke så mye mer enn det. I går hadde jeg ræger. Lysten var ikke der, men det smakte heldigvis veldig godt.

Jeg tenker at det ikke er normalt at man mister matlysten så lenge. Jeg vet at min mor ofte ikke har matlyst, men hun har Crohns sykdom, som da er betennelse i tarmen. Ofte er det noe med tarmen som gjør at man mister matlysten. Ikke at det må være noe alvorlig, men jeg vil nå at tarmene sjekkes, og jeg kan ikke tro at legen min ikke er enig. Vel, legen jeg har nå vikarierer for fastlegen min frem til mai, og vikaren er veldig ålreit, men jeg kjenner at jeg savner fastlegen min. Han kjenner meg godt, og vi har en veldig god dialog.

Ofte har jeg tenkt en del på hvem av mine foreldre jeg har arvet det ene og det andre fra. Jeg har nok arvet mest fra min far, og det er jeg veldig glad for. Dette har jeg snakket masse med min mor om. Min mor og jeg er nok veldig ulike på mye, og andre av mine søsken har nok arvet mye fra henne. Men det er spesielt en ting jeg beundrer min mor for, og det er måten hun takler det å ha utfordrende dager helsemessig. Hun takler det mye bedre enn meg. Sånn er det i dag, og så håper hun det blir en bedre dag i morgen. Min far var omvendt. Han taklet slike ting dårlig. Akkurat som meg. Ikke at jeg synes så synd på meg selv, men jeg takler bare ikke så godt at kroppen ikke vil det samme som meg. Jeg liker ikke å slappe av når jeg vet at jeg må. Jeg er vant til aktive dager. Jeg er vant til å gjøre det jeg vil. Men når kroppen ikke vil gjøre verken det ene eller det andre, og da går jeg litt i kjelleren. Jeg føler jeg har vandret mellom god stolen i loftstua, og senga disse dagene.

Nok klaging. Men det var godt å få ut litt frustrasjon. For selv om jeg takler dårlig å være dårlig, så er jeg heller ikke den som klager min store nød til alle rundt meg. Jeg holder det stort sett inni meg med unntak av min mor. Hun får nok høre en del klaging stakkars hehe. Det å ” klage “, det hjelper ikke, men godt å ha en man kan ventilere litt til, og så har jeg jo bloggen da hvor jeg får ut både frustrasjon og glede. Og heldigvis er livet mest preget av glede. Det tror jeg er viktig å tenke på når dagene er litt utfordrende.  ” Alle ” er jo syke for tiden om det er corona, forkjølelse eller influensa. Så jeg sender en god og varm tanke til dere alle. Den gode hverdagen, den er snart tilbake.