Som lyn fra klar himmel slo det til. Det er evigheter siden sist, men jeg hadde jo et håp om at det skulle holde seg borte for alltid. At vi aldri skulle være nødt til å ha noe med hverandre å gjøre, men der tok jeg feil, veldig feil.

Beina mine kan gi meg utfordringer, men bortsett fra at beina ikke liker varme, så spiller vi veldig på lag, og har gjort det lenge nå. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Når man blir frisk etter alvorlig sykdom, så er store bein noe man fint kan leve med.

Rundt kl.02 i natt, så våknet jeg av at jeg kjente meg dårlig. Corona er det første man tenker på. Jeg frøs, jeg verket i ledd, og muskler, jeg følte jeg brant opp i ansiktet. Jeg skjønte at noe var på gang, og tenkte at det bare var å prøve å karre seg for å ta en coronatest i dag. men…det tok ikke lang tid før jeg skjønte at dette ikke var corona. Jeg hadde begynt å bli ganske så varm og rød på det ene beinet. Diagnosen ble fort endret fra mulig corona til rosen.

Jeg har lyst til å banne. Jeg har ikke hatt rosen på mange år, men går man tilbake i tid, så har jeg hatt utallige rosenangrep. Jeg har ikke enset rosen en tanke på evigheter. Jeg trodde nok at vi var ferdige med hverandre, men neida, i natt, så slo dritten til igjen. Heldigvis har jeg alltid antibiotika liggende sånn at jeg raskt kan sette i gang behandling for å få det fort under kontroll. Jeg er alltid spent på om antibiotikaen virker, for gjør den ikke, så er det sykehusinnleggelse.

En av utfordringene med å ha lymfødem, som også er en  kroniske tilstand, det er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde i natt. Et sted på venstre bein, mot kneet, så begynte det å bli ømt, og varmt. Jeg følte disse influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før som sagt, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Når jeg har antibiotika liggende hjemme, så er det i gang ved den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Det gjorde jeg i natt.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt. Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, og allmenntilstanden er helt blæh. Området med rosen er sårt, og  ømt.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, kanskje, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Feberen absolutt ikke har gitt seg. Man føler seg tygd, og spyttet ut igjen. Kanskje vil humøret også stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna. Det nytter ikke, men jeg blir det likevel. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. Det er nok mange med bla lymfødem som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre.

Nede for telling, men forhåpentligvis snart på vei opp igjen.