I perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd tunge dager. Kroppen fungerer ikke helt som den skal, vi opplever tankekjør, vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet eller sosiale settinger, det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om.

Jeg har mange baller i luften. Jeg har min faste jobb, jeg har ledervervet, jeg har bloggen, og ved siden av alt dette, så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal jobbes med, og som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp med arbeid, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp.

Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.

Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål   2. Finn noen å trene sammen med   3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.

Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp nyttårsforsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med nyttårsforsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.

Nyttårsforsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de nyttårsforsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så  kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål     2. Vær realistisk     3. Lag en plan     4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig     5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”

Må 2020 bli et godt år for oss alle. Et år med mål, et år med mange fine oppturer, et år med mestringsfølelse, et år hvor vi kommer dit vi ønsker. Må 2020 bli et år uten tunge tanker, og tøffe utfordringer. Jeg vil at 2020 skal bli mitt og ditt år.

Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter operasjonen kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in, men av og til er det innmari kjekt. Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. I tillegg så sliter man jo med å puste, og man må konsentrere seg mer om å klare og puste enn å hygge seg på julebord. Når jeg tenker etter, så tror jeg de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det nærmer seg julebordtid, og julens festligheter. Julekjolen skal på, og den skal gjerne sitte så bra som mulig. Kanskje er det en valke eller to som man ønsker å skjule. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser i disse dager som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det navnet man bruker, om jeg har noen anbefalinger å komme med.

Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo sånn generellt  og personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.

Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.

Som nevnt, mine hold in produkter ligger langt bak i undertøysskuffen, eller i søpla tror jeg flere forsvant, så hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen.

Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nysgjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nett,og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.

Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man er 49 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.

Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.

Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.

Hold in kjole heter Cupid. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Gode hold in produkter koster litt, men samtidig, så har man produktet lenge, så for meg har det vært verd investeringen, og denne kjolen kan anbefales på det varmeste. Julebordet er reddet!

Fjellgeita har sannelig fått seg fjellsko! Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg for ei gjellgeit riktig ennå, men i min verden, og pr. min definisjon, så er jeg jeg ei fjellgeit. Nå tråkker jeg ikke mil etter mil i fjellet, eller higer etter de lengste toppturene. Jeg er nok ei fjellgeit som liker meg i mer rolige omgivelser. Omgivelser med ulendt terreng, men ikke for ulendt, og ikke for mye bakker. I alle fall ikke for mye bakker sånn rett etter hverandre. Helst med sekk på ryggen, og Gildes grillpølser som ei gulrot i sekken når jeg har vært flink til å gå til målet. Jeg er nok litt som ungene. Jeg liker små premier om jeg har vært flink.

Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i skog og mark? Jeg som ble sliten bare jeg så en bakke, og som var sinna og sur når jeg attpåtil måtte gå opp disse bakkene. Mot alle odds, så er jeg blitt utrolig glad i skog og mark. Dette er selvsagt fordi jeg de tre siste årene har hatt tak i vekten min, og gjort store endringer. Når vekten går kraftig ned, og man har mistet nærmere 50 kg, så blir dagene så mye lettere å gjennomføre.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

En utfordring kommer sjeldent alene, og sånn er det absolutt også for meg.Jeg som hele livet har vært en størrelse for stor har mer enn en gang stått overfor utfordringer som feks klær. Det å finne bukser som passer svære lymfebein, strømpebukser som faktisk sitter der de skal. Ullklær på kalde dager, undertøy som holder puppene på plass, og ikke minst, t-skjorter, og overdeler som har en armlengde som dekker både grevinneheng, valker og løshud?kunne jeg bare ha kalt det for muskler.

Som en størrelse for stor, og utfordringene mine med kraftig lymfeødem i begge bein, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, eller str.42. Str. 42, der stopper vel som regel utvalget for kvinner i det man kaller ordinære butikker. Etter dette, så må man over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var når jeg tidligere måtte se på herremodeller som kvinne, og i tillegg er jeg en kvinne som også liker å kle meg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller det å føle seg som mann på beina. Slike følelser er kjipe å kjenne på. 

Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller.  Jeg har også fått tilbakemeldinger  om at enkelte har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelige. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse.

Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.

Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Selv om jeg liker pene sko, så er jeg mest opptatt av gode sko i hverdagen. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.

Forleden dag kom det ett stort hyl fra loftsetasjen. Naboene lurer sikkert.  Jeg har fått meg fjellsko!! Jeg som aldri har hatt skikkelig fjellsko! Jeg blir så glad når jeg faktisk får tak i sko jeg aldri hadde trodd jeg skulle få tak i. Som nå, lykkelig eier av et par flotte fjellsko. Ikke disse helt lave som jeg alltid har må traske rundt i, men fjellsko som faktisk går litt opp, og som beskytter meg enda mer når jeg skal ut på tur. Fjellgeita har faktisk fått seg fjellsko!

Fjellskoene fikk jeg tak i på en ortopedisk butikk her i Kristiansand, og som er ett ortopedisk firma, så har de også ett godt utvalg av sko med for eksempel bredere lest, og her har jeg funnet utrolig gode joggesko, og det var også her jeg fant fjellsko. Jeg vet at mange sliter med akkurat de samme utfordringene med sko som det jeg gjør. Husk at dersom du faktisk ikke får tak i sko i ordinære butikker, så kan du søke NAV om støtte til ortopediske sko. 4 par første året, så to par de resterende årene. Man har en egenandel, men så får man også spesialtilpasset sko til akkurat dine føtter. Her har jeg fått tilpasset gode hverdagssko, sandaler, og skoletter.

Fjellskoene står nå i skapet og tripper etter å bli brukt, eller er det eieren som tripper etter å få brukt de? Jeg blir glad bare jeg ser dem, og jeg blir glad når jeg tenker på hvor mange fine turer vi skal ha sammen. Aller mest glad blir jeg nok over å tenke på at det heldigvis er muligheter for oss som er store både her og der til å finne både de klærne vi trenger, og de skoene vi har behov for. For meg er dette lykke med stor L

Fredag. Jeg tror det er evigheter siden jeg våknet med så mye rare følelser i magen som da. Det var nerver, masse nerver. Det var sommerfugler. Masse sommerfugler. Alt dette i en herlig blanding. Jeg visste godt hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og jeg lurte et øyeblikk på hva i all verden jeg hadde sagt ja til.

Fredag hadde jeg min debattdebut. For første gang skulle jeg være med i en paneldebatt. Jeg skulle snakke om de tingene jeg brenner for. Om å akseptere egen kropp, om å være bra nok, og om hvordan jeg har følt det rundt egen kropp i så altfor mange år. Temaet var rosabloggere. ” Har vi brukt for rosabloggere?” var fokuset. Debatten var i Vågsbygd Samfunnshus, og tilstede var alle elever, og lærere ved Fiskå Ungdomsskole her i Kristiansand. Rundt 300 personer var tilstede, og jeg skulle altså være med i min aller første debatt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år hadde ” Ung Protest ” hvor man satte fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem? 

Det ble en fin debatt, og jeg må innrømme at jeg fort ble varm i trøyen. Jeg skulle nok ha ønsket at det ble mer debatt, at man hadde fått lov å gripe ordet mer, og kommentere det som ble sagt. Debatten var nok veldig regissert, man svarte en og en på spørsmålene man fikk. Med så mange skoleelever tilstede, så er det klart at det var rosabloggerne som fikk størst fokus. Mange følger disse unge jentene, og da er det klart at det er stor stas når de plutselig er i samme sal. De unge rosabloggerne, Christina Legreid og Ann Lipinska gjorde en god figur, og virket som ærlige jenter når de fikk spørsmål rettet mot verdier, og ansvar. I debattpanelet satt også tidligere playboymodell, Lillian Muller, journalist Ingeborg Senneset, Natalia Bagoslawsky Harsvik samt fire skoleelever fra Fiskå Ungdomsskole.

Jeg er fornøyd med debuten min. Jeg tror jeg fikk frem viktige ting overfor de unge som var tilstede i salen. Klart jeg gjerne skulle ha sagt så mye mer. Jeg hadde så mye mer på hjertet. Jeg unner ingen å ha det slik som jeg har hatt det i så mange år fordi jeg aldri har akseptert egen kropp. Jeg klarte ikke å akseptere før jeg var godt over 40. Det er så viktig at vi voksne går foran som gode forbilder for barna. Vi har ett enormt ansvar. Det hele starter hos oss. Vi er barnas forbilder. Det vi som foreldre sier, og gjør, det er det som er riktig i barnas øyne. Det vi gjør, og det vi sier, det suger barna våre til seg.

En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn.

Min første paneldebatt er gjennomført. Nok et trappetrinn er besteget, og jeg gjør gjerne dette igjen om jeg får muligheten.

Jeg trodde jeg var blant de heldige som slapp unna. ” Alle ” snakket om vonde knær, hofter og rygg. Jeg hadde ingenting tiltross for høy vekt over lang tid. Jeg var litt fornøyd med det. I Tangerudbakken snakkes det om at foreldrene til beboerne har kommet i reperasjonsalderen. Heldigvis er jeg vel ikke der ennå, så høyt opp i alder er jeg vel ikke kommet. Likevel føler jeg nå plutselig at det ene etterfølger det andre. Egentlig skal jeg sannelig ikke klage. Det er jo sikkert småting. Likevel så klager jeg . Klager og synes synd på meg selv, men det er vondt, innmari vondt til tider. Jeg skulle ikke oppleve dette. Jeg som var på så god vei. Livet gikk mer eller mindre på skinner. Jeg var så stolt over treningsrutinene, treningsmengden, fremgangen. Da må jo selvsagt noe skje.

Jeg har tidligere skrevet om at ryggen min til tider har kranglet litt. Det kom ut av den blå. Plutselig var smertene der. Så begynte også høyre fot å verke, og foten var virkelig smertefull. Tempoet på tredemølla måtte ned, jeg fikk ikke like mange treningsdager som jeg pleide, og jeg måtte til kiropraktor. Behandlingen hos kiropraktor fungerte ikke som han ønsket, bortsett fra når han sprøytet inn kortison. Noe måtte være galt, så jeg ble sendt til CT. CT viste prolaps i den ene ryggvirvelen, og skiveutglidning i en annen. Jeg ble sendt til utredning på sykehuset med tanke på en eventuell operasjon. Ryggen hadde sett sine glansdager sa legen på sykehuset, og han forstod at dette kunne være veldig smertefullt til tider. Heldigvis er det til tider, og ikke hele tiden.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det blir ingen operasjon. Jeg hadde ikke de  typiske symptomene som tilsa at de la folk under kniven. Strålingene gikk for eksempel ikke den veien de burde ut i fra hvordan utfordringene i min rygg var. Legen sa jeg burde være glad. Operasjon er ingen spøk, og jeg er absolutt glad. Det fristet ikke å tenke på at de skulle inn ryggen min, og at jeg bare kanskje ble bra. Nå er det å leve i håpet om at prolapsen går over av seg selv. I veldig mange tilfeller tørker den inn, og det får jeg jo sannelig håpe skjer i mitt tilfelle også. Smertene i foten som vi trodde hadde sammenheng med ryggen, det var ikke nervesmerter. Høyst sannsynlig kommer smertene i foten av dårlige vener. Akkurat det siste klarer jeg ikke helt å slå meg til ro med, men jeg får prøve å stole på de som kan dette bittelitt bedre enn meg.

Så blir det å leve med utfordringene. Jeg tåler smerter, men de setter meg tilbake, og det er innmari frustrerende. Jeg synes fort synd på meg selv. Jeg må ha mine treningsdager. Jeg må følge treningsprogrammet, og den aller beste medisinen både fastlegen, kiropraktor og ryggspesialisten ga meg er nettopp trening, det å holde meg i mye aktivitet. Jeg kan trene med smerter bare ikke smertene blir betydelig sterkere. Så får jeg diverse injeksjoner innimellom. I foten får jeg kortison. Uten det klarer jeg ikke å trene når smertene er på det verste. Legen har sagt klart og tydelig at lokale, små mengder ikke vil gi meg høyere vekt som kortison i tablettform ofte gjør, og i løpet av to måneder er dette ute av kroppen. Problemet er at man kun kan få kortison 3 ganger i året. Det kan bli en utfordring. I ryggen får jeg en annen innsprøytning. Navnet husker jeg ikke, men denne kan jeg få så mye jeg vil av da den er helt uten bivirkninger. Med disse herlige blandingene, så tenker jeg at ting skal gå seg til. Akkurat nå er ryggen veldig samarbeidsvillig, og foten glad på kortison. Nå er det bare å trene godt mens det meste samarbeider.

Jeg satser på bedre dager, og jeg tror på bedre dager. Jeg sender også gode tanker til alle dere som må leve med vondter, og smerter hver dag, året rundt. Jeg skal aldri igjen reagere når noen klager på smerter. Jeg er jo tross alt heldig som ikke lever i intense smerter hele tiden, og jeg er heldig som kan gjøre noe når smertene er på det verste. Sånn er det ikke for alle.

Jeg trener videre, og krysser fingrene for at ryggen går seg til, og at all treningen er med på å gjøre positive ting for ryggen. Jeg føler heldigvis jeg fortsatt er på riktig spor, og den følelsen, den er god å føle på.

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg i VG i går hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt kroppen, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se den store kroppen din kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Alle tjukke vet at det det er en risiko å bære for mye vekt. Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man er overvektig, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt. All overvekt har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil til oss tjukke. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som overvektige gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen er? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra lesere som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre, tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned.  Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er knallfine akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. Er det noen klyser som blir kvalme av å se kroppen din i badetøy på stranda, så la dem dra hjem og kaste opp, så blir man kvitt slike drittsekker for ei stund.

Helt til slutt, så gjør det litt vondt å bruke ordene tjukk og feit i innlegget i dag, men det er for å understreke at jeg gjør det. Jeg liker nå mye bedre å bruke ord som overvektig, stor, og formfull 🙂

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er altfor varmt for meg! Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik min bedre halvdel prater om. Min bedre halvdel elsker sol og varme, og det ser man på han. Så brun og flott. Og så er det meg da med en kropp som har fått svært lite sol på seg. beina har vel ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg inn i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin jeg, det er jo så fint å være sommerbrun, men har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett.

Det er en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det blir de nå. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men du kan tro det er varmt og godt å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og det hjelper jo litt. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, det er ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Mange kvinner der ute har feks lipødem uten å vite det. Kjenner du deg igjen i symptomene som jeg nevner her, så snakke med fastlegen din. Tar ikke vedkommende deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Denne oversikten finner du på hjemmesiden til NLLF : www.nllf.no

Det er mange ulike symptomer på lipødem, men symptomer kan også være forskjellig fra person til person. Man må ikke ha alle for å ha lipødem. Hender, og føtter er som regel ikke angrepet av lipødem. Her er noen av de vanligste :

Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt, og symmetrisk presentasjon, i begge bena.

• Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
• Tap av elastisitet i huden 
• Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
• Pasienten får lett blåmerker
• Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
• Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
• Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
• Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
• Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
• Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​.

Lymfødem : Hevelse, vanligvis i arm eller bein. Hevelsen kan etter hvert føre til at vevet blir hardt. Man kjenner det ofte som spreng, tyngdefølelse eller en udefinerbar følelse av ubehag i armen eller beinet. Tilstanden er ikke farlig, men kan gi plager av varierende omfang.

Jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde jeg også gjennom sommeren.

Reklame | Atelier Alexandra, Snefrids Hus

Det å finne undertøy som sitter som det skal, det er en hel vitenskap, og kan fort skape stor frustrasjon. Du kjenner deg sikkert igjen?  Jeg føler undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å finne en bh som sitter som den skal. Jeg hater å føle at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. Med en gang en bh blir feil, så ser det ikke bra ut. Jeg prøver å finne riktig cup størrelse sånn at puppene ikke tyter ut. Det er ikke pent når cupen blir helt feil, og ikke føles det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter. Man retter på bh, man retter på stropper, og man må redde puppene som er i ferd med å falle ut. Undertøy er ikke lett.

Noen kan trylle. Alexandra Jocker Boekhout er en av de. Alexandra er Norges eneste undertøysmodist, og har eget atelier, og butikk i idylliske Lillesand. Her kan du får spesialsydd din egen bh, eller ditt eget badetøy. Alexandra kan undertøy til fingerspissene. Alexandra syr ut i fra dine ønsker . Det nytter ikke at noen sier hva du passer, så lenge du ikke har følelsen av velvære når du har det på, Alexandra er opptatt av å gi tips, og råd, men det er du som bestemmer hvordan undertøyet, eller badetøyet skal være.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Noen damer har små bryster, men så trekker de kanskje en del over ryggen. Noen har store bryster, og sliter med å finne en bh som er stor nok. Noen har litt forskjellig størrelse på puppene sine, mens andre igjen har protese. Felles for mange kvinner i dag, er at de har problemer med å finne en bh som sitter som den skal, selv i spesialforretninger. Det er her Alexandra kan være til stor hjelp. Alexandra syr på mål. Du velger selv stoff, blonder eller ingen blonder og selvsagt hva slags modell du ønsker. Når det kommet til badetøy, og spesielt badedrakter, så kan Alexandra sy med både armer og bein, og du kan få en badedrakt som gjør at også du kan nyte sommer og bading. Bikini kan for eksempel være en fin topp, og en høy truse slik at du får dekket det du ønsker. Eller en truse med bein, eller et skjørt.

For Alexandra, så begynte det som en hobby. Alexandra fant aldri en bh som satt perfekt. Det var da hun begynte å sy sine egne, og hobby ble til jobb da hun flyttet til Norge fra Nederland sammen med familien sin. Alexandra erfarer at mange damer går rundt med feil bh-størrelse, noe som kan føre til både lut rygg, vonde skuldre og vond nakke. Klærne sitter ofte ikke som de skal når bh blir feil. Hun har hatt kunder som kommer og forteller at de har fått bedre helse etter at de kjøpte seg en spesialtilpasset bh. De går fra butikken med en rakere holdning. Klærne sitter penere og de får en mye finere silhuett.

Ofte ser man at bh’ene lager fine valker på ryggen som igjen blir synlige under overdelen. Valkene tyte ut der bh’en stopper. Jeg må ha noe som dekker over valkene uten å bruke shape up. Shape up er ikke så behagelig annet enn i spesielle situasjoner. I følge Alexandra så er det sånn at de aller fleste av oss får denne valken når bhen gjør jobben sin og støtter og løfter brystene. Den største feilen mange kvinner gjør er at de velger en bh som er for stor i størrelsen. Da vil den havne langt opp på ryggen, brystene vil sige fremover og holdningen bli mer lut.

Neste lørdag, 2.juni kan du treffe Alexandra på velværedagen på Snefrids Hus. Hun skal lære oss om cuper, og størrelser. Hva betyr tallene og bokstavene? Hvordan finner man den riktige bh’en? Hva er den riktige bh’en til min kropp? Hun vil også fortelle hva hun driver med som undertøysmodist, og hvordan hun kan hjelpe deg med å spesialsy undertøy og badetøy.

Velværedagen neste lørdag blir ett unikt arrangement. En dag mange har savnet, og som mange vil sette pris på. En dag hvor du kan lære masse, og dermed kaste mange frustrasjoner på båten. En dag du fortjener.

Lørdag 2.juni starter vi i hovedsalen på Snefrids Hus kl.12.00 hvor vi er omgitt av vakre lysekroner. Her skal vi lære om farger og fasong, og vi skal lære hvordan klær kan sitte bra på kroppen. Passform, farger og design på klær er noe mange kvinner sliter med.

Vi skal også lære litt om makeup. Hva slags farger kler jeg, og hvordan legger jeg en fin makeup.

Vi tar et avbrekk før lunsj, og rusler inn i skogen med tomme kurver. Her skal vi få lærdom om urter, og blomster som vi kan spise til lunsj, og vi skal lage vår egen te. Hva er vel bedre enn å nyte et måltid som man har vært med på å lage selv. Etter pausen vil dere få høre mer om undertøy fra Alexandra.

Dette blir en flott dag! Ta med deg ei venninne eller to, ta det som en mor-datter dag, ta med deg svigermor, eller syforeningen – eller hvorfor ikke ta det som en dag kun for deg selv? Skulle du bo noen mil unna, så ta det som en fin dagstur. Det er verdt det!

Pris for dagskurset er 490 kr, og inkluderer også mat og drikke.

Før vi avslutter helt på lørdag, så vil dere få muligheten til å kikke rundt, og få en god prat med både Snefrid og Alexandra. Vi gir gode tilbud til dere som kommer. I tillegg til kjoler, og undertøy, så er der også en liten gårdsbutikk på Snefrids Hus.

Påmelding : [email protected]

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har protestert høylytt når butikkene har solgt billige kalorier. Stakkars de tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Denne påsken har myndighetene fått de som de vil. Man må lete med lupe om man skal finne billig godteri. Denne påsken må man velge mellom billig Kvikklunsj, eller fylte påskeegg. Resten er blitt så dyrt at det gjør vondt i magen. Om man ikke reiser til Sverige da og kjøper smågodt til 4.90 pr.hg.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg kjøper både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre.  Det kommer kanskje som et sjokk på mange, men det er faktisk flere av oss overvektige som ikke overspiser godterier enn det er som overspiser. Igjen så er det sånn at mange setter likhetstegn mellom usunne matvarer, og overvekt. Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange overvektige, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de feks så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med cola og chips. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal helst fylle kurvene våre med gulerøtter, og salater.

Påsken er like rundt hjørnet, og jeg skal kose meg med påskegodt. Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er bare nok en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

De siste ukene har vært tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tyngst. Det er i hodet jeg har slitt. Det har vært mentalt tøft, og det har vært mer kalorier enn hva som er bra. Tre uker uten trening har kostet. Følelsen av å ha lagt på seg når man egentlig ikke er sikker, men man føler valkene man ikke trodde man hadde. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste mentale verktøy som jeg har fått utdelt. Jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Hele tre ting skal jeg ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Forrige uke var treningen i gang for halv maskin. Denne uken for litt mer enn halv maskin. Max tre treningsøkter var beskjeden fra kiropraktoren, og ingen max fart på tredemøllen. Det har gått veldig fint. Ryggen er fornøyd. Det koster å komme seg på trening når man er kommet ut av mønsteret. Unnskyldningene lurer hele tiden, men nå er jeg endelig i gang igjen.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd. 

Når jeg får ufrivillig treningspause, så kommer frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, blant venner og familie, og det er så godt å vite. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, og hvor jeg hatet den store, stygge kroppen min. Jeg skal aldri dit igjen, og jeg kommer neppe dit igjen .Jeg har kontroll.

Jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg ikke flink nok. Jeg vil aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb! 

Sommerkroppen 2018 kommer snart i fokus. Sommerkroppen – jeg hater begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag.

Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, enn stor kvinne. Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner. Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i.

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som en sommerkropp. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp..For et tullete, idiotisk begrep! Jeg kan nok ikke si at jeg trener for å få sommerkroppen. For meg er kanskje sommerkroppen det å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp det å våge å gå i svømmehallen. For meg er kanskje sommerkroppen å våge slik mange store, frodige kvinner gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer. Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller flere.