Endelig! Forrige uke ble endelig lipødem satt i fokus på God Morgen Norge på TV2. Dette har vi jobbet lenge for å få til. Jeg har vært litt småfrustrert over hvor vanskelig det har vært å komme gjennom nåløyet, og med tanke på hvor mange norske kvinner som er rammet av lipødem, så burde dette være interessant å sette fokus på. Denne uken lyktes vi endelig, og det ble en flott reportasje. Jeg kjente at jeg på onsdag var en ekstra stolt leder.
Vi vet ikke hvor mange norske kvinner som har lipødem. Vi har ingen tall på det. Der er ingen forskning gjort i Norge. Tyske leger antar at 11% av kvinner i vestlige land har lipødem. Dette er også en kvinnesykdom, noe som vel også gjør sitt til at det ikke har blitt tatt så alvorlig. Det finnes nok også store mørketall her. Det er nok mange kvinner som har lipødem, men som ikke aner det. Lipødem er en svært utfordrende, og for mange også en svært smertefull sykdom.
Ting begynner heldigvis så smått å skje, sykdommen begynner å få mer fokus, og det ser ut som om helseforetakene nå skal se på lipødem, og lipødemkirurgi. Kirurgi/fettsuging kan i dag foretas på lipødempasienter, men kun i det private, med unntak av UNN i Tromsø. Det å foreta kirurgi privat er en stor kostnad som kun et fåtall har mulighet til å betale.
Lipødem er en kronisk sykdom som kjennetegnes av en uvanlig (disproporsjonal) og smertefull opphopning av fettceller, nesten utelukkende hos kvinner. Fettvevet samles (symmetrisk) i depoter, oftest fra midjen og ned, men det kan også forekomme på armene.
Lipødem kan deles inn i type ut fra hvilken del av kroppen som har unormal fettansamling.
Type 1: Bekken, baken og hoftene.
Type 2: Baken, hoftene og lårene ned til forbi (innsiden av) knærne
Type 3: Fra baken og ned til anklene. Tydelig avgrensing ved anklene (cuff-symptom)
Type 4: Armene er berørt i tillegg til beina.
Type 5: Kun leggene er berørt av lipødemet
Lipødem kan utvikle seg i stadier som du kan se av bildet nedenfor. Derfor er det så viktig at dette blir oppdaget på et tidlig tidspunkt. Symptomer på lipødem utvikles ofte i puberteten eller ved andre hormonelle forandringer som svangerskap og overgangsalder, men kan også utløses av store påkjenninger. Vektøkning er en betydelig trigger for plager.Ved lipødem er fettvevet på de berørte områder også sensitivt for berøring og det oppstår lett blåmerker. Fettputer/ depoter utvikles ofte på innside, utside og underside på knær, innside og utside av lår (ridebukselår), rundt ankler og overarmer. Til å begynne med er fettvevet jevnt, ved progresjon får det et mer og mer ujevn, bulkete utseende. Ved avansert lipødem og stor oppsamling av fett på innsiden av lårene, er det ofte vanskelig å samle føttene, pasienten går kalvbeint og det kan føre til ugunstig belastning på kneledd og funksjonsnedsettelse
Kilde : NLLF
Jeg har lyst til å legge ut innslaget fra God Morgen Norge slik at du kan høre Ninas historie. Det er mange historier som Ninas. Du vil også høre Louis de Weerd ved UNN fortelle om lipødem, og også fortelle det fokuset de nå har på lipødem ved sykehuset i Tromsø. VIl du vite mer om lipødem, så kan du gå inn her : https://www.nllf.no/lipodem/
Det er ikke alltid så mye som skal til for å gjøre meg glad. Noen vil nok kanskje undre over hvorfor en så liten ting gjør meg så glad, men det som er en selvfølge for noen….det er ikke alltid en selvfølge for meg.
Jeg har vært en størrelse for stor nesten hele mitt liv. Jeg pleier å si at det vel omtrent bare er munnen min, og nesen min som er liten. Resten av meg er for det meste stort. Man har en del utfordringer når det meste er stort. Bukser, det får jeg ikke i ordinære butikker. De blir fort pølseskinn på kroppen, og jeg hater pølseskinn. Jeg synes ikke det er særlig lekkert når bukser sitter så stramt at hver blodåre, og hver åreknute på beina vises. Når leggene mine har et relativt stort volum, da må jeg ha bukser med vidde, mye vidde. Derfor har jeg den flinkeste sydama, og jeg er så fornøyd med henne.
Føttene er store, og jeg finner ikke sko i ordinære skobutikker som regel. Jeg har jaktet mye sko opp igjennom. Jeg elsker jo å være velkledd, og da betyr det faktisk en del at man også har sko som kan passe antrekket. Da jeg var yngre, så var dette helt håpløst. Jeg ble vist inn i herreavdelingen, og der var det sjeldent noe som fristet en jente. Kom jeg over noe som var brukende, så ble det til at jeg gjerne kjøpte to par så jeg hadde. Det er ikke lett i dag heller. I dag er det kun en spesialbutikk for store sko, og den ligger i Oslo. Det å kjøpe sko på nett, det er ikke enkelt, så når jeg er i Oslo, så blir det gjerne mer enn et par sko med hjem. Ellers har jeg jo lagt min elsk på Gaitline skoene, sånn i hverdagen. Jeg har aldri hatt bedre sko på føttene mine.
Strømpebukser har vært et stort problem. Det finnes strømpebukser i store størrelser, men de fleste vil liksom ikke så lett over mine tømmerstokker, og da blir de fort korte i livet, og de sklir ned. Skrittet, det sitter liksom ikke der det skal, og før man vet ordet av det, så rakner de, og man føler seg definitivt ikke som festens dronning. Nå har jeg funnet drømme strømpebuksen, og jeg har funnet de beste og lekreste stay ups, og jeg er sååå lykkelig.
Undertøy, det finnes det ikke mye av når man må ha 95 F, og når man i tillegg ønsker noe som sitter skikkelig fint og godt. Jeg må ha undertøy som sitter godt inntil kroppen, jeg trenger bøyler, og jeg trenger undertøy som gjør at brystene ikke tyter ut verken her, eller der, eller at de henger. Takk for at Miss Mary finnes. Det er der jeg må bestille. Ønsket mitt er at de kunne ha mer bh topper, med bøyler. Det er voldsomt mye uten bøyler for tiden, og det liker jeg ikke spesielt godt. Det blir ikke det samme uten bøyler selv om jeg har noe av det også i undertøysskuffene mine. Mitt ønske er at det også ble produsert mer lekkert undertøy i store størrelser.
Som dere skjønner. Jeg har jaktet masse opp i gjennom etter veldig mye, og når jeg oppdager at det faktisk går an å finne det man så gjerne ønsker seg, da blir man så utrolig lykkelig. Hele meg jubler. Jeg danser faktisk av glede til tider. Jeg har nevnt bukser, jeg har nevnt sko, strømpebukser, stay ups og undertøy, men det gjelder også når fikk mitt aller første par med høye støvletter. Eller når jeg fikk skikkelig turtøy. Jeg ble så glad.
Jeg har også store hender, og mange av hanskene som er å få tak i til kvinner, de er ikke for mine hender. Enten vil ikke hendene en gang inn i de, eller så er de så trange at det verken ser pent ut, eller føles bra. Og herrevanter, de ser ofte veldig mandige ut. Det er liksom forskjell. Men jeg har funnet de lekreste hanskene som jeg skal vise dere i et senere blogginnlegg. I dag skal jeg vise et par andre, ganske ordinære vanter som gjorde meg skikkelig glad. Ganske ordinære som jeg nevnte, men de passer mine hender så utrolig godt. Når jeg tok de på, så var det ikke noe problem i det hele tatt. De strammet ikke, det var god plass i de, og det deiligste av alt, de hadde god lengde. De var ikke så knappe som mange votter har en tendens til å bli på mine hender. Mange kommer så vidt over håndleddet, og så stopper de. Jeg vil ha de lengre opp, så det ikke blir glipper. Jeg vil kjenne at fingrene mine har god plass.
De nye vantene mine fra Kappahl, de er akkurat sånn som jeg vil ha de. Gode og romslige, og i nydelige farger. En liten ting å juble for mener kanskje noen, men for meg, så er det nok en stor ting. Nå kan også jeg ha på meg gode, og fine vanter på en kald dag. Fine vanter, og fine farger til mange av de varme ytterjakkene mine. Blir glad da jeg.
Til slutt vil jeg vise dere en lekker vest fra GOZZIP. Denne er fra kolleksjonen som er i butikkene nå. Jeg har tidligere vist en tunika i samme design, og nå viser jeg den stilige vesten. Vest er stilig, og vest kan man bruke til så mye. Denne vesten fra GOZZIP har ulike design. Her er det en del speilfløyel, en del klassisk sort, begge disse kombinert med et stripet design. Utrolig tøft! For meg er det også en veldig god lengde på vesten, og den er veldig god å ha på seg.
Jeg har kombinert vesten med den lekreste toppen fra STUDIO. Jeg bare digger denne grønne, lekre overdelen med de flotteste armene. Nydelig grønnfarge, og de flotte armene setter den store prikken over i’en på denne overdelen. Overdelen finnes også i sort, så her spørs det hva du liker best. Jeg er veldig glad i farger, så denne grønne er helt perfekt for meg.
Sjekk ut høst og vinter kolleksjonen til GOZZIP og STUDIO i butikkene nå.
Lag deg en god søndag. Her i Kristiansand blåser det så en frykter at taket kan fly avgårde hvert øyeblikk. Godt det ennå ikke regner like mye som det blåser. Vi blogges igjen til lørdag.
For ei uke dette har vært. Det å føle seg på en så god plass som jeg har gjort denne uken, det er det lenge siden jeg har kjent på. Jeg nyter følelsen. Jeg har trent hver dag, men jeg har ikke vært på treningssenteret hver dag. Denne uken har jeg byttet på å trene intervalltrening, og å gå tur. Denne uken har jeg gått tur både i Sukkevann som ligger helt nært her jeg bor, og jeg har gått en fantastisk tur i Baneheia. Nå som høsten er her, og temperaturen er mer levelig å gå tur i, så har jeg bestemt meg for at i løpet av en uke, så skal jeg bytte på å gå tur, og å trene. Jeg må la beina hvile litt. Jeg er såpass motivert at jeg kunne trent på mølla hver dag, men fornuften, den sier noe annet.
Fra å ha hatt vonde og frustrerende bein en lang periode, så spiller beina nå på lag med meg. Nå er de der de skal være for at mine dager skal være gode. De er fortsatt som tømmerstokker, og de er fortsatt tunge, men de er akkurat nå ikke vonde og smertefulle. Det føles så fantastisk. I tillegg er jeg så motivert til å trene, og til å være i bevegelse, så jeg nyter følelsen, og jeg nyter å være på en så god plass som jeg er akkurat nå. Det er så deilig å våkne, og enten hoppe rett i treningsklær, eller turklær, og samtidig kjenne på at man har lyst til å gjøre det, og viktigst av alt : at man gjennomfører som planlagt.
Jeg tenker mye, og til tider, så tenker jeg kanskje litt for mye. Av og til tenker jeg så mye at det blir altfor mye tanker, og for lite handling. Jeg har så mye jeg har lyst til å gjøre, så mye jeg har planlagt i hodet mitt, men tankene bosetter seg ofte der, og kommer ikke videre. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje fordi jeg er litt redd for å våge, redd for å gjøre ting jeg aldri har gjort før. Det er litt frustrerende at jeg er der, at jeg ikke bare hopper ut i ting. At jeg ikke bare gjør et forsøk. Det er liksom så trygt å være i min lille boble, men jeg vet at mulighetene til å gjøre spennende ting, de ligger rett foran nesen min. Jeg har så mange som heier på meg, som står rett bak meg, så egentlig handler det om å bare gjøre det….men det å bare gjøre det, det er ikke alltid så lett, og jeg er nok også en person som lider av litt beslutningsvegring i en del situasjoner.
Det jeg tenker og vurderer mye på nå er å få en personlig trener. Jeg ønsker en som kan pushe meg litt, en som kan utfordre meg litt, en som kan få meg litt videre. Jeg vet også at jeg trenger å trene styrke. Dette med personlig trener, det har jeg jo sånn sett tenkt på lenge, og det er jo helt typisk meg. Jeg tenker, legger det bort, tar det frem igjen, tenker mer….sånn går en del ting i mitt hode. Å lande alt jeg tenker på, det skjer aldri.
Det er nok tre ting som gjør at jeg fortsatt er i tenkeboksen. Det ene er vel at det er litt utenfor komfortsonen min. Det er litt skummelt rett og slett. Det at en person skal se hva du kan, se deg svette som en gris, høre deg puste og pese…hva om jeg ikke klarer det vedkommende forventer…det er mange slike tanker i hodet mitt. I tillegg så trener man med masse andre folk rundt seg. Jeg er vant til å finne ei tredemølle, ta på meg hodetelefoner, og gå inn i min egen, lille verden. Med en personlig trener, så blir det annerledes, naturlig nok. Jeg har jo gått veldig utenfor komfortsonen min den siste tiden. Jeg har jo begynt å løpe halve intervallene, noe jeg er så stolt av, og som motiverer meg masse. I tillegg har jeg også begynt å gi søren i forhold til om noen ser meg løpe. Den første tiden løp jeg kun om ingen andre så meg. Nå bryr jeg meg ikke. Jeg løper uansett. Vel, det er litt løgn faktisk. I går var det en kar på mølla ved siden av meg. Han løp fort han…jeg lurte et øyeblikk på om han hadde sjumils støvler på seg. Akkurat da, ved siden av han, da gikk jeg intervallene…men i det han var ferdig, så kunne jeg starte min løping. Klart jeg kjenner litt på det om det er mange der, eller jeg løper ved siden av en av disse veltrente, superløperne, men jeg er stolt av at jeg gjør det uansett hvordan jeg føler det inni meg. Skikkelig stolt er jeg.
En annen ting som gjør et jeg fortsatt er i tenkeboksen, det er lymfebeina mine. Jeg drar jo rundt på to tømmerstokker, og de er jo tunge. Treningsmessig, så hindrer de meg ikke sånn sett. Jeg har jo da startet med å løpe bittelitt, og det fungerer. Klart jeg kjenner det i beina, men det handler jo også om at det å løpe er noe helt nytt. Beina er også veldig sterke, så det er jo et pluss. Likevel så kjenner jeg jo på litt skam i en slik sammenheng. Jeg er jo ikke akkurat stolt av beina mine. Jeg vet det er en tullete tanke, men den er reell og ekte.
Den tredje og siste tingen, og kanskje den som holder meg mest tilbake, det er det økonomiske. Det koster å ha en personlig trener. Så må man vurdere om prisen det koster vil kunne gi en såpass mye tilbake. Den vil nok gi meg mer motivasjon til å fortsette reisen jeg er på, det vil nok gi motivasjonen min et løft. Det vil nok gi fremgang og inspirasjon. Jeg vil nok oppnå et godt treningsmessig resultat. Jeg vil bli pushet, og jeg kunne godt trenge det. Så alt dette må jeg da vurdere opp mot prisen det koster å ha en PT. Jeg er alene med en inntekt, så det er absolutt noe jeg må ta med i ” regnestykket.” Ei venninne har også ytret ønske om en PT, og vi kan ha duotimer, noe som kanskje hadde gjort det lettere for begge, og selv om det er noe billigere, så koster det likevel en del penger.
Da jeg trente på GO Treningssenter her i Kristiansand for endel år siden nå, så trente jeg sammen med en PT en liten periode. Nå visste jeg godt hvem min daværende PT var litt fra før av, så jeg var trygg på han, og vi hadde en veldig god kjemi. For meg betydde dette veldig mye. Han var ikke typen som skrek så veggene ristet, men han motiverte meg til å yte max på en helt fantastisk måte. Han visste hvordan han skulle få meg til å yte max, og litt til… han pushet meg, og visste veldig godt hvilke knapper han skulle trykke på for å få meg til å gi det lille ekstra. Han hadde kompetanse, og gjennomføringskraft. Han lærte meg mye om selvdisiplin, og fikk meg til å strekke meg etter noe.
På min reise, så er en personlig trener absolutt noe jeg kunne hatt veldig nytte av. Det ville nok ha gitt meg resultater, inspirasjon og motivasjon. Jeg vet at det hadde tatt meg et stykke videre på reisen min, så jeg får diskutere videre med hodet, og lommeboka….
Nå er det å finne frem turklærne. I dag er det tur, og ikke tredemølla. Jeg var på tredemøllen i går, så da skal beina få litt hvile i dag. I dag skal jeg også til fysioterapeut for behandling av lymfebeina. Det er fint å få behandling, og at fysioterapeuten kan se litt på beinas tilstand.
Legger med noen bilder fra turene jeg har hatt denne uken. Bildene er fra Baneheia og Sukkevann.
Vi blogges i morgen, og i morgen, da blir det flotte og spennende ting jeg skal vise dere!
Strømpebukser er et mareritt! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, og store bein, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg. Jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.
Jeg har skrevet om det før, men jeg får så mange spørsmål om strømper og strømpebukser. Jeg husker den elleville jakten det var på strømpebukser før. Alle bomkjøpene. Nå er nok mine bein ikke som alle andre bein. Spesielt leggene mine krever mye plass, så ei strømpebukse som passer en frodig kvinne med store bein, de passer gjerne ikke meg fordi jeg har tømmerstokker av noen legger. Moren min liker ikke at jeg skriver tømmerstokker om bein mine, men det er jo nettopp slik jeg føler at spesielt leggene mine er. De er store, sånn er det bare. Og det er klart utfordrende også når det kommer til strømpebusker.
Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg alltid har slitt med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser har vært et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Jeg tror at mange av dere kjenner dere igjen i strømpebuksemarerittet.
De fleste stormotebutikker selger strømpebukser som skal være produsert for store kvinner, og nå har jeg absolutt ikke prøvd alle, men noen har man prøvd opp igjennom, og som jeg skrev, så er det mange som har stoppet rett over lårene, og man kan liksom ikke gå med strømpebuksene på lårene selv om jeg sikkert har gjort det også noen ganger når valget ikke har vært noe annet. Jeg har jo også et lipolymfødem som gjør at jeg helst skulle ha gått med kompresjonsstrømper også når jeg skal pynte meg litt ekstra. Men der er ikke jeg. Jeg føler meg ikke pyntet om jeg må gå i tykke kompresjonsstrømper i klasse tre når jeg skal ha på meg kjole. Det finnes tynnere som faktisk er litt pynta, men kompresjonen er liten, eller ingenting for meg i akkurat de, så da blir det til at jeg synder noen ganger.
Jeg skal i et senere innlegg skrive litt om mine strømpefavoritter, for der er håp for oss som føler at man er et håpløst og umulig tilfelle, men i dag hadde jeg tenkt at jeg skulle tipse dere om at det på nett finnes en egen strømpebutikk. CUTIE heter butikken. Her finnes det også en egen plussize avdeling med et veldig godt utvalg av strømper for de av oss som trenger litt ekstra også i strømpebukser. Her kan man finne strømpebusker som går opp i 5 XL, og her kan man finne virkelig lekre produkter. Det fine er at det ligger ute en størrelseguide på alle produktene slik at man kan få en ganske god forståelse i forhold til hvordan de ulike strømpebuksene er. Her kan man også finne stay ups. Jeg digger stay ups. Jeg synes både det er lekkert, praktisk og behagelig.
Jeg er i Drammen i helgen, og skal i dag delta på et viktig forbundsmøte. Gårsdagen var nydelig her, og det ser ut til å bli en flott dag i dag også. Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.
Jeg føler på et ansvar for det jeg skriver. Jeg har vært bevisst på at bloggen min skal være en dønn ærlig blogg, og jeg skal kunne stå for det jeg skriver. Jeg vil ikke reklamere for noe som jeg selv ikke kan stå inne for uansett hvilken avtale man blir tilbudt. Jeg er nå det man kaller voksen, og min blogg har voksne lesere. Det blir annerledes for meg enn for de som skal nå de yngste leserne. Mine lesere har evne til å være kritisk, og til å legge seg opp sin egen mening. Likevel tenker jeg alltid godt igjennom det jeg skriver som kan påvirke de som leser innlegget mitt.
Å sette fokus på kroppspress, det er utrolig viktig. Det er farlig når de unge bloggerne glorifiserer det å fikse på utseende. Når alt av komplekser skal fikses på, så sender det veldig feil signaler til alle de unge som leser dette. En ting er å skrive, og snakke om komplekser, men det er en helt annen ting å normalisere det ved å fikse på de. Å sette fokus på det og ikke være fornøyd med egen kropp, det å sette fokus på hvorfor man ikke er det, det kan være viktige ting. Det er viktig å sette fokus på at man er bra nok akkurat sånn man er, så hvorfor ikke sette mer fokus på kroppspositivitet, det å akseptere egen kropp. Det skal være rom for ulikheter. Istedenfor å krangle om det, så kan kanskje hver og en av oss som blogger gjøre vårt for å sette kropp i fokus på en positiv måte. Det er klart man får et mediafokus på seg selv når man starter en krangel i det offentlige rom. I en så viktig debatt som kroppsdebatten, så bør man sørge for at ens egen stemme er en stemme som ønsker å sette et positivt fokus, en stemme som forteller unge jenter hvor flotte de er med akkurat den kroppen de har, en stemme som forteller unge jenter at kroppen er endel av dem, men det er ikke kroppen som forteller verden rundt hvem man er.
Jeg mener hver og en av oss selv må bestemme om vi vil fikse på egen kropp, eller ikke. Hva man velger å gjøre, og hva man velger å fikse på, det er et valg hver enkelt av oss må få lov ta. Ingen har noe med hva andre gjør, og hvilke valg som tas. Man kan ha en mening om at dette ikke passer for en selv, men valgfrihet, det er en viktig ting, også når det kommer til å fikse på utseende. Men denne valgfriheten gjelder oss voksne, den gjelder ikke unge jenter. Jeg synes jo helt klart at det er trist at unge jenter er så misfornøyd med egen kropp at de faktisk må legge seg under kniven. Det er jo faktisk også sånn at mange av inngrepene heller ikke blir vellykket. Det naturlige er ofte det beste. Man kan fort få unaturlige store bryster, eller lepper som er blitt så store at de skriker filler lang vei. Har man virkelig store komplekser for noe, så tenker jeg det er ting man kan diskutere med legen sin istedenfor at man legger seg under kniven uten helt å vite hva slags konsekvenser man får.
Jeg er for at voksne må få ta egne valg uten at vi andre skal blande oss inn. Vi kan ha en mening om det å fikse på utseende, men samtidig, så må man faktisk godta at vi har valgfrihet, og at vi alle er vår egen sjef. Vi må tro at hver enkelt har evnen til å ta egne valg, men de unge der ute, de er ikke der som vi voksne er i forhold til egne valg. De påvirkes negativt av som blir skrevet. Vi voksne, vi påvirkes jo også. Alt rundt oss som forteller hvordan vi bør se ut. Vi påvirkes i alle krinkler og kroker, men forhåpentligvis så har de fleste av oss evnen til å sortere, og dermed ta de valgene som vi mener er gode for oss. Det er ikke alltid like lett for de yngste. Når et forbilde forteller at noe er bra, så er det sånn det er. Og det er nettopp et forbilde mange bloggere er, og her må sannelig bloggere være det forbildet de faktisk kan være. Selv med egne valg, så må vi voksne også være forsiktige i forhold til hva slags signaler vi gir til de unge rundt oss.
Jeg er for valgfrihet når man er voksen. Vil noen fikse på utseende, så er det deres valg. Vi kan ikke være gud, og sitte å tro at våre meninger er de riktige. Vi tar våre valg, og må også ta eventuelle konsekvenser av valgene som tas. Jeg har mye jeg er misfornøyd med, og jeg skulle gjerne hatt en tryllestav som kunne fikset både på det ene og det andre. En slik tryllestav finnes dessverre ikke. Jeg kan gjøre mitt for å endre på de tingene jeg ikke liker, og jeg har valgt å gjøre det ved å endre på endel ting i livet mitt. Fra å ha hatet meg selv noe så intenst, så har jeg i dag kommet dit at jeg er fortrolig med egen kropp, iallefall det meste av tiden. Jeg kan fortsatt ha dager hvor de negative følelsene rundt egen kropp kommer snikende, men de er færre enn før fordi jeg har jobbet masse mentalt. Jeg er noe usikker på om jeg hadde lagt meg under kniven om jeg hadde kunnet endre på absolutt alt jeg kunne av ting jeg ikke liker ved meg selv. Inngrepene hadde vært mange da gitt…Noe hadde jeg kanskje vurdert, men det har liksom aldri vært noe man har brukt tid på å tenke på fordi det ikke er aktuelt.
Jeg er opptatt av å ta vare på meg selv. Jeg er opptatt av velvære. Jeg har blitt 50 år, og jeg får ofte høre at jeg har en veldig fin hud, og veldig lite rynker. Det er nok fordi jeg alltid har tatt godt vare på huden min. Fra jeg var tenåring, så har jeg renset huden morgen og kveld, og alltid brukt gode hudprodukter. Jeg har i bloggen vært helt ærlig på de tingene jeg har gjort. Jeg har tatovert øynebrynene, jeg har tatovert eyeliner oppe og nede, og jeg har tatovert lipliner. Dette for å slippe å bruke masse tid på å nappe og vokse brynene, dette fordi øynene mine renner så mye at en vanlig eyeliner på meg fort hadde vært langt nede på kinnene mine, lipliner for å slippe og alltid måtte ha på leppestift eller lipgloss. Ikke alle ville ha gjort det samme, men dette er mitt valg, og for meg er dette det riktige valget. Jeg har aldri angret en dag på at jeg tatoverte disse områdene. Det er en av de beste investeringene jeg har gjort, og det letter mye i hverdagen. Nå er det snart tid for påfyll både av eyeliner, bryn og lepper, så da skal dere få være med meg på salongen for å se hvordan noe sånt fungerer. Jeg er nok også en av de som kunne gjort noe små ting dersom det ble store endringer i ansiktet, men igjen, det hadde vært mine valg, og de valgene er jeg ene og alene sjef over.
Jeg håper at kropp fremover setter i fokus på en positiv måte. Jeg håper at alle tar det store ansvaret de faktisk. Bloggere/influencere er store forbilder for så mange, og det ansvaret må de ta på alvor. Jeg tenker det er på tide for å sette fokus på kroppspositivitet. Gi de unge selvtilliten de trenger i forhold til egen kropp.
Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?
Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Jeg burde hatt medalje i selvplaging. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel om sommeren!
Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor vel jeg følte meg! En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.
At målet om neste sommer var reellt, det var det. Ønsket vare sterkt. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også… trodde jeg i alle fall. Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte aldri meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang? Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.
Man føler nok mange ganger at man går et skritt frem, og 10 tilbake, og sånn vil det være i en endringsprosess. Det viktige er da å finne ut hvorfor man går tilbake, og så gå videre. Det er ikke alltid lett å komme tilbake på riktig spor, men det er fullt mulig. Jeg tror mye ligger i det å akseptere at man tar feil valg i blant. Små skritt er så viktig. Tenkt hvor mange år vi har brukt på å være stygge med kroppen vår. Da sier det seg selv at det vil ta tid å få kroppen til å spille på samme lag igjen også. Vi skal oppnå for mye på altfor kort tid, målene er for høye, og da faller man så innmari stygt. Jeg har lært meg å bruke tid, og jeg har lært at avsporing er helt greit, så lenge jeg kommer fort inn igjen på sporet som skal føre meg dit jeg ønsker.
Jeg har slitt mye med hodet den siste tiden. Jeg føler at jeg går tilbake, og ikke frem. Jeg har slitt med en helt vanvittig vond hæl, men jeg har faktisk vært flink i forhold til å komme meg ut å gå gode turer. Jeg er ikke der jeg ønsker, men jeg er på vei. Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, og så er det jeg som selv bestemmer hvor fort den skal komme. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg feiler mye underveis, og sommeren er en utfordring, eller sommeren er en stor utfordring. Nå er det viktig at jeg ikke lar styggen på ryggen fortelle meg at jeg er tilbake i gamle spor, og det er viktig at jeg ikke selv tror at jeg er i ferd med å ødelegge det jeg har oppnådd. Jeg er redd for å komme dit, og jeg kjenner på et voldsomt tankekjør veldig ofte. Jeg har ikke fått noe treningsforbud annet enn de to første dagene etter behandlingen. Jeg må selv bare kjenne etter hva som gjør vondt, og la smerten bestemme. Jeg kan ikke skylde på vond hæl. Den er virkelig vond, men som fysioteraputen sa, så er det like ” farlig” at jeg ikke er i aktivitet. En vond achilles og en svært betent fot kan fort bli en unnskyldning for ikke å trene, og dit må jeg bare ikke komme.
I dag skinner solen så flott her i Kristiansand. Det blir en varm, fantastisk dag. Jeg skal ta vare på den betente foten, og småpusle litt. Det fikk jeg lov til. Varme dager er en utfordring for meg, spesielt med tanke på kompresjonen jeg må gå med. Lårstrømper i kompresjonsklasse 3, det skal jeg love deg er veldig, veldig varmt når sommeren er her. Jeg venter nå på lårstrømper uten fot sånn at jeg kan få på meg sandaler. Det hjelper jo litt å få luftet tærne når solen skinner, og temperaturene stiger.
Er du på jakt etter nye sommerklær, så husk at du alltid får 10% på klær jeg blogger om fra Alexis Mote. Den flotte, rosa sommertoppen jeg har på meg på bildet her, den finner du bla i nettbutikken til Alexis. Luftig og deilig på varmesommerdager. Klikk deg inn på lenken her, så ser du hvilke klær jeg har blogget om : https://www.alexismote.no/collections/heidi-rosander
Oppgi koden HEIDIROS når du bestiller, og du vil da få 10%
I perioder av livet vårt, så har vi sikkert alle sammen opplevd tunge dager. Kroppen fungerer ikke helt som den skal, vi opplever tankekjør, vi blir fortere slitne og det å komme seg ut døren for aktivitet eller sosiale settinger, det kan ofte være et ork. Det kan være mange årsaker til at vi har disse periodene, men at det er tungt når dagene er slik, det er det ingen tvil om.
Jeg har mange baller i luften. Jeg har min faste jobb, jeg har ledervervet, jeg har bloggen, og ved siden av alt dette, så jobber jeg med flere prosjekter. Så det er mye som skal jobbes med, og som skal inn i min hverdag. Jeg kjenner at jeg nok ikke er så strukturert som jeg var tidligere, og det gjør nok stressnivået høyere enn det hadde trengt å være. Når det hoper seg opp med arbeid, så kjenner jo jeg også på at dagene kan bli utfordrende til tider. Det er aldri positivt å ha så mange ting å jobbe med at det føles som om luften i perioder går helt ut av en.
Jeg har heldigvis ikke kjent på det å være deprimert, og jeg har ikke kjent på det å møte veggen, men det er klart at jeg absolutt har kjent på at jeg kanskje ikke har vært så langt unna verken det ene eller andre. Treningen hjelper meg godt når dagene er utfordrende. Da klarer jeg å fylle på med litt energi, og jeg klarer å kjenne på de gode følelsene. Jeg tror jeg er bevisst på hvordan jeg har det, og hvordan jeg kjenner meg. Jeg vet ikke, for jeg har jo aldri vært på de tøffe stedene, men jeg tror kan klare å ta eventuelle signaler om de skulle dukke opp.
Denne uken leste jeg en veldig interessant artikkel. Den handlet om fysisk aktivitet i behandling av mild depresjon. I dag behandles de aller fleste deprimerte med medikamenter selv om mange studier viser at fysisk aktivitet har en positiv effekt både for å hindre at depresjon oppstår og i behandlingen av depresjon. Ole Petter Hjelle er lege og hjerneforsker, og har skrevet bok om dette. Han uttaler at rundt 20 % av alle kvinner og 10 % av alle menn vil få en behandlingstrengende depresjon i løpet av livet. Og at hyppigheten er økende. Hjelle skriver i boken sin at det er mange årsaker til at fysisk aktivitet som behandling er å foretrekke fremfor piller. For det første er det en rekke bivirkninger av en medikamentell behandling. For det andre viser studier at fysisk aktivitet har en bedre langtidsvirkning enn piller ved lett til moderat depresjon. Kommer man i gang med fysisk aktivitet, så kjenner man på opplevelsen av å ta tak i eget liv, man opplever mestringsfølelse og det endrer hele selvbildet vårt.
Studier viser at det er utrolig lite som skal til for å forebygge tunge perioder. Vi snakker om så lite som en times aktivitet i uken. Feks en times gåtur. Klarer man 30 minutters aktivitet tre ganger i uken, så har det utrolig mye å si for psyken vår, og forebygging av tunge perioder. Ole Petter Hjelle har tre gode tips for å klare å hode seg fysisk aktiv : 1. Ha realistiske mål 2. Finn noen å trene sammen med 3. Finn en aktivitet som du liker, og som kroppen din tåler.
Dette med trening og fysisk aktivitet, det er sikkert et nyttårsforsett mange hadde da året gikk fra 2019 til 2020. Jeg har ikke nyttårsforsetter lengre, og det er fordi jeg aldri har kjent på og lykkes med forsettene mine. Når man ikke lykkes, så har iallefall jeg kjent på følelsen av og mislykkes. Jeg har mål, og måltavle, og det har fungert så mye bedre for meg. I går leste jeg en interessant artikkel som handlet om nettopp nyttårsforsetter. Psykologspesialist Jan-Ole Hesselberg uttalte til NRK at det var bra med nyttårsforsetter selv om man ikke klarte å gjennomføre de. Det er bedre å prøve enn og ikke forsøke mener han.
Nyttårsforsettene våre er som oftest å trene mer, spise sunnere eller å gå ned i vekt. Dette er jo også forsetter som krever mye av oss. De krever som regel store endringer. Livsstilsendringer er det som krever mest innsats fra oss og er de nyttårsforsettene som brytes oftest. For mange handler det om veldig store endringer i hverdagen. Jeg er nok der at punktet med å ha realistiske mål, det er det som har hjulpet meg gjennom mine endringer. Fra å ha hårete mål som jeg aldri klarte, så har jeg nå realistiske mål som jeg vet jeg kan oppnå. Hesselberg mener det blir feil å tenke at man har mislyktes selv om man ikke klarer målet man har satt seg. Han mener vi må tenke at vi er en erfaring rikere, noe som kan være nyttig neste gang. Psykologspesialisten mener de som prøver, tar et skritt frem, og at det kan ta oss til nye steder i livet. Står man helt stille, så kommer man ingen vei. Hesselberg gir oss følgende råd : 1. Ha konkrete mål 2. Vær realistisk 3. Lag en plan 4. Hold det enkelt – gjør ikke flere ting samtidig 5. Gi deg selv belønning eller ” straff.”
Må 2020 bli et godt år for oss alle. Et år med mål, et år med mange fine oppturer, et år med mestringsfølelse, et år hvor vi kommer dit vi ønsker. Må 2020 bli et år uten tunge tanker, og tøffe utfordringer. Jeg vil at 2020 skal bli mitt og ditt år.
Jeg liker ikke hold in produkter. Eller rettere sagt, tarmene mine liker ikke hold in produkter. Tarmene protesterer høylytt når jeg en gang i blant har prøvd å ta på meg et hold in produkt. Det blir for stramt, og jeg får det rett, og slett veldig ubehagelig. Årsaken er nok operasjonen i 2002 da tarmene fikk litt hard medfart. Etter operasjonen kan tarmene bli i ulage om noe strammer for mye. Jeg klarer meg fint uten hold in, men av og til er det innmari kjekt. Jeg har prøvd noen hold in produkter opp igjennom, fra ulike leverandører, men ubehaget kommer fort, så jeg har egentlig lagt disse produktene godt inn i skapet, og ikke tenkt så mye på de. I tillegg så sliter man jo med å puste, og man må konsentrere seg mer om å klare og puste enn å hygge seg på julebord. Når jeg tenker etter, så tror jeg de aller fleste hold in plaggene jeg har hatt havnet i søpla.
Det nærmer seg julebordtid, og julens festligheter. Julekjolen skal på, og den skal gjerne sitte så bra som mulig. Kanskje er det en valke eller to som man ønsker å skjule. Hvordan gjør man det på best mulig måte? Jeg får endel henvendelser i disse dager som går på hold in produkter eller shape produkter som vel er det navnet man bruker, om jeg har noen anbefalinger å komme med.
Hold in produkter er jo i utgangspunktet flotte saker.Når kjole skal på, eller ett spesielt plagg som man ønsker skal sitte ekstra fint. Det er innmari fint å holde mage, og valker på plass, og det er en god følelse at det ikke buler både her, og der. Jeg er jo sånn generellt og personlig ikke så glad i valker i fri dressur. Kan jeg holde de litt på plass, så føler jeg meg mest vel. Derfor velger jeg ofte bh topper istedenfor vanlige bh’er. Bh’toppene har ikke hold in effekt, men det er godt med noe som dekker magen. Bare å kjenne at jeg har noe der.
Hold in produkter er fine saker, men samtidig, så skal man jo ikke lide heller. Det må ikke bli så stramt at man verken kan puste, eller bevege seg. Så mye hold in er jo ikke bra for noen. Når trenden for en tid tilbake har vært å trene med hold in produkter, da snakker vi galskap med stor G! En hold in truse, eller en hold in topp når man føler for å skjule litt av det som buler, eller i alle fall holde det litt samlet, det synes jeg er helt ok. Så får man heller være forberedt på sjokket når kvelden kommer, og hold in trusen, eller toppen skal av, og alt som har blitt holdt så fint på plass bare velter ut.
Som nevnt, mine hold in produkter ligger langt bak i undertøysskuffen, eller i søpla tror jeg flere forsvant, så hold in har vært et avsluttet kapittel…men det var før jeg fikk prøve ” torturkammeret.” Jeg lo så jeg skreik da jeg var på en stormotebutikk en dag, og en kunde kom inn og spurte om de hadde torturkammer. Torturkammer er jo ett helt fantastisk navn på disse produktene som skal få oss smalere, og fastere. Kunden i butikken siktet altså til en hold in kjole, og jeg tenkte, stakkars kvinne som skal tre på seg en hel kjole! Det var en slik kjole hvor man beholder egen bh på, og hold in kjolen går under puppene. For meg så skrek tarmene himmelhøyt bare av å se denne torturkjolen.
Kunden kjøpte sitt torturkammer, og nysgjerrig som jeg er, så måtte jeg jo studere denne kjolen, og jeg lurte på hvordan man skulle få på seg noe slikt, og ikke minst, hvordan skulle man få av seg noe slikt når den først hadde kommet på? Kanskje hele slekten måtte til for at man i det hele tatt skulle få av seg kjolen? Jeg er som sagt veldig nysgjerrig på nye produkter, og selv om kjolen skrek tarmvondt, og tortur mot meg, så måtte jeg prøve den. Selv om jeg ikke bruker så mye kjoler, så kan den fint brukes om man har på seg bukse, og overdel også, så vel hjemme, så bar det rett inn på nett,og hjem i postkassen ett par dager senere kom en Cupid hold in kjole i farge hud. Jeg liker egentlig ikke hudfargede produkter, men en slik hold in kjole kan godt være i hud for å passe til mye.
Så var det å prøve denne hold in kjolen da. Jeg regnet med at jeg ville bruke lang tid, jeg regnet med at tarmene ville begynne å skrike med det samme den kom på, og jeg innrømme at jeg så for meg en skrekkscene hvor jeg ikke fikk den av meg igjen. Ingenting stemte. Hold in kjolen gikk greit på uten at jeg måtte styre for mye. Det er jo trossalt et produkt som skal stramme, og holde på plass, så noe mer tid enn en man bruker på en vanlig overdel, det må man beregne, men det gikk egentlig lekende lett. Hold in kjolen passet perfekt, den strammet, og holdt inn der den skulle, og det var utrolig fint at man kunne ha på seg sin egen bh. Puppene fikk jo i tillegg ett løft, og når man er 49 år, så gjør jo ikke akkurat det noe.
Tarmene sa ikke et ord. Tarmene var helt rolige, noe som vel aldri har skjedd før. Skrekkscenen jeg hadde sett for meg hvor jeg ikke fikk av meg denne kjolen, det stemte heldigvis ikke. Hold in kjolen kom greit av den. Det er jo naturlig noe mer jobb enn med en vanlig kjole, men det er vel ingen stor overraskelse for noen av oss. Orker man ikke litt ekstra jobb, så må man holde seg borte fra slike produkter.
Nå har jeg faktisk et hold in produkt jeg kan bruke ved de anledningene hvor jeg gjerne vil at et plagg skal sitte litt penere. Nå har jeg et plagg som strammer litt, og som holder bulker, og valker på plass uten at jeg får vondt! Hurra! Jeg synes også at å bruke en hold in kjole er bedre enn å bruke topp, og truse, alene, eller sammen.
Hold in kjole heter Cupid. Den glatter, og den holder inn. Stoffet er helt glatt, noe som gjør at kjolen faller veldig fint/sitter veldig fint. Kjolen har også en silikonkant nede, og det er jo helt genialt. Da sitter kjolen på plass, og man slipper å være redd for at den skal skli opp. Silikonkanten på hold in produkter skal alltid være i kontakt med huden for å fungere som de skal. Det står vel at man skal ta den på seg nedenfra, og opp, men her må man bare prøve seg frem. Jeg tar den på meg ovenfra, og ned, og synes det fungerer veldig fint. Kjolen finnes i tillegg til hud også i sort. Jeg har kjøpt meg kjolen i sort også. Den kommer fra str. M som er 38/40, og opp til str. 2 XL som er 50/52. Min er i str. 2XL, og strammere enn dette vil jeg ikke hatt den. Da tror jeg tarmene ville ha protestert. Gode hold in produkter koster litt, men samtidig, så har man produktet lenge, så for meg har det vært verd investeringen, og denne kjolen kan anbefales på det varmeste. Julebordet er reddet!
Fjellgeita har sannelig fått seg fjellsko! Jeg vet ikke om jeg kan kalle meg for ei gjellgeit riktig ennå, men i min verden, og pr. min definisjon, så er jeg jeg ei fjellgeit. Nå tråkker jeg ikke mil etter mil i fjellet, eller higer etter de lengste toppturene. Jeg er nok ei fjellgeit som liker meg i mer rolige omgivelser. Omgivelser med ulendt terreng, men ikke for ulendt, og ikke for mye bakker. I alle fall ikke for mye bakker sånn rett etter hverandre. Helst med sekk på ryggen, og Gildes grillpølser som ei gulrot i sekken når jeg har vært flink til å gå til målet. Jeg er nok litt som ungene. Jeg liker små premier om jeg har vært flink.
Hvem hadde trodd at jeg skulle bli glad i skog og mark? Jeg som ble sliten bare jeg så en bakke, og som var sinna og sur når jeg attpåtil måtte gå opp disse bakkene. Mot alle odds, så er jeg blitt utrolig glad i skog og mark. Dette er selvsagt fordi jeg de tre siste årene har hatt tak i vekten min, og gjort store endringer. Når vekten går kraftig ned, og man har mistet nærmere 50 kg, så blir dagene så mye lettere å gjennomføre.
En utfordring kommer sjeldent alene, og sånn er det absolutt også for meg.Jeg som hele livet har vært en størrelse for stor har mer enn en gang stått overfor utfordringer som feks klær. Det å finne bukser som passer svære lymfebein, strømpebukser som faktisk sitter der de skal. Ullklær på kalde dager, undertøy som holder puppene på plass, og ikke minst, t-skjorter, og overdeler som har en armlengde som dekker både grevinneheng, valker og løshud?kunne jeg bare ha kalt det for muskler.
Som en størrelse for stor, og utfordringene mine med kraftig lymfeødem i begge bein, så har jeg også hatt en annen utfordring, nemlig at føttene mine har krevd sko som går høyere enn str.41, eller str.42. Str. 42, der stopper vel som regel utvalget for kvinner i det man kaller ordinære butikker. Etter dette, så må man over på herresko, og du kan jo tenke deg hvor moro det var når jeg tidligere måtte se på herremodeller som kvinne, og i tillegg er jeg en kvinne som også liker å kle meg pent. Eller tenk deg følelsen av at man bare måtte tre på seg noen sko fordi der ikke var særlig mye å velge blant. Følelsen av å gå med sko som absolutt ikke passet til antrekket, eller det å føle seg som mann på beina. Slike følelser er kjipe å kjenne på.
Sko var lenge en utfordring. En kvinne skulle liksom ikke ha store føtter. Ofte sluttet damesko på str.41 før, men nå skal mange sko gå opp i str. 42, men ut i fra tilbakemeldinger jeg har fått, så er det visst ikke alltid like lett å få tak i str. 42 heller. Jeg har også fått tilbakemeldinger om at enkelte har opplevd å bli ledd av når de spør etter store skonummer, og sånn skal det sannelig ikke være! Ansatte i skobutikker skal kunne forstå hvilken utfordring man faktisk har, og heller være behjelpelige. Kanskje har man muligheten via de skoprodusentene man bruker til faktisk å finne sko som går opp i størrelse.
Det store lymfeødemet jeg har i leggene gjør at føttene trenger mer plass, men også uten ødem, så ville jeg hatt større føtter enn ” normalen.” Før skammet jeg meg over å ha så store føtter, og jeg skal være ærlig å si at jeg nok føler litt på denne skammen ennå. Jeg føler meg litt alene, selv om jeg vet at jeg ikke er det. Jeg føler meg veldig alene blant venninner som tusler rundt i flotte sko i str. 39, 40, og 41. Noen har dukkeføtter, og bruker str. 37 og 38…og så var det meg da. Mine sko skiller seg alltid ut. De er liksom ikke like søte, og nette som skoene til venninnene mine. De er både større, og bredere, og jeg har jo herreføtter i forhold til dem. Ennå kjenner jeg på at størrelsen min skiller seg ut fra de fleste andre, men det gjør ikke like mye så lenge jeg nå kan få tak i flotte sko til mine store føtter. Jeg kan få flotte sko, gode sko, praktiske sko. Egentlig kan jeg få det meste utenom støvler. Støvler, det kan jeg ikke få mine svære føtter inni, men da løser jeg det med Goretex sko. Ikke som støvler, men ett veldig godt alternativ.
Gode sko er også veldig viktig for mine føtter. Selv om jeg liker pene sko, så er jeg mest opptatt av gode sko i hverdagen. Jeg kan gjerne ha sko som er finere enn de er gode, men da kun i en kortere periode. I hverdagen vil jeg ha sko som er gode på føttene.
Forleden dag kom det ett stort hyl fra loftsetasjen. Naboene lurer sikkert. Jeg har fått meg fjellsko!! Jeg som aldri har hatt skikkelig fjellsko! Jeg blir så glad når jeg faktisk får tak i sko jeg aldri hadde trodd jeg skulle få tak i. Som nå, lykkelig eier av et par flotte fjellsko. Ikke disse helt lave som jeg alltid har må traske rundt i, men fjellsko som faktisk går litt opp, og som beskytter meg enda mer når jeg skal ut på tur. Fjellgeita har faktisk fått seg fjellsko!
Fjellskoene fikk jeg tak i på en ortopedisk butikk her i Kristiansand, og som er ett ortopedisk firma, så har de også ett godt utvalg av sko med for eksempel bredere lest, og her har jeg funnet utrolig gode joggesko, og det var også her jeg fant fjellsko. Jeg vet at mange sliter med akkurat de samme utfordringene med sko som det jeg gjør. Husk at dersom du faktisk ikke får tak i sko i ordinære butikker, så kan du søke NAV om støtte til ortopediske sko. 4 par første året, så to par de resterende årene. Man har en egenandel, men så får man også spesialtilpasset sko til akkurat dine føtter. Her har jeg fått tilpasset gode hverdagssko, sandaler, og skoletter.
Fjellskoene står nå i skapet og tripper etter å bli brukt, eller er det eieren som tripper etter å få brukt de? Jeg blir glad bare jeg ser dem, og jeg blir glad når jeg tenker på hvor mange fine turer vi skal ha sammen. Aller mest glad blir jeg nok over å tenke på at det heldigvis er muligheter for oss som er store både her og der til å finne både de klærne vi trenger, og de skoene vi har behov for. For meg er dette lykke med stor L
Fredag. Jeg tror det er evigheter siden jeg våknet med så mye rare følelser i magen som da. Det var nerver, masse nerver. Det var sommerfugler. Masse sommerfugler. Alt dette i en herlig blanding. Jeg visste godt hvorfor jeg kjente det jeg kjente, og jeg lurte et øyeblikk på hva i all verden jeg hadde sagt ja til.
Fredag hadde jeg min debattdebut. For første gang skulle jeg være med i en paneldebatt. Jeg skulle snakke om de tingene jeg brenner for. Om å akseptere egen kropp, om å være bra nok, og om hvordan jeg har følt det rundt egen kropp i så altfor mange år. Temaet var rosabloggere. ” Har vi brukt for rosabloggere?” var fokuset. Debatten var i Vågsbygd Samfunnshus, og tilstede var alle elever, og lærere ved Fiskå Ungdomsskole her i Kristiansand. Rundt 300 personer var tilstede, og jeg skulle altså være med i min aller første debatt.
Det er Protestfestivalen i Kristiansand som i år hadde ” Ung Protest ” hvor man satte fokus på rosabloggerne. Er rosabloggerne dårlige forbilder? 9 av 10 jenter i 16 års alderen ønsker å endre på utseende sitt. Har rosabloggerne en del av skylden? En av ti tenåringsjenter sliter med psykiske lidelser. Er mye av grunnen at man gjennom rosablogger får et bilde av hvordan man bør se ut for å passe inn i den perfekte verden, en verden som kun finnes på blogg, men ikke i virkeligheten. Hva er grunnen til at rosabloggere har behov for å vise seg frem på den måten som de gjør, eller lage et speilbilde som egentlig ikke eksisterer? Hvem er de egentlig om man fjerner de rosa veggene rundt dem?
Det ble en fin debatt, og jeg må innrømme at jeg fort ble varm i trøyen. Jeg skulle nok ha ønsket at det ble mer debatt, at man hadde fått lov å gripe ordet mer, og kommentere det som ble sagt. Debatten var nok veldig regissert, man svarte en og en på spørsmålene man fikk. Med så mange skoleelever tilstede, så er det klart at det var rosabloggerne som fikk størst fokus. Mange følger disse unge jentene, og da er det klart at det er stor stas når de plutselig er i samme sal. De unge rosabloggerne, Christina Legreid og Ann Lipinska gjorde en god figur, og virket som ærlige jenter når de fikk spørsmål rettet mot verdier, og ansvar. I debattpanelet satt også tidligere playboymodell, Lillian Muller, journalist Ingeborg Senneset, Natalia Bagoslawsky Harsvik samt fire skoleelever fra Fiskå Ungdomsskole.
Jeg er fornøyd med debuten min. Jeg tror jeg fikk frem viktige ting overfor de unge som var tilstede i salen. Klart jeg gjerne skulle ha sagt så mye mer. Jeg hadde så mye mer på hjertet. Jeg unner ingen å ha det slik som jeg har hatt det i så mange år fordi jeg aldri har akseptert egen kropp. Jeg klarte ikke å akseptere før jeg var godt over 40. Det er så viktig at vi voksne går foran som gode forbilder for barna. Vi har ett enormt ansvar. Det hele starter hos oss. Vi er barnas forbilder. Det vi som foreldre sier, og gjør, det er det som er riktig i barnas øyne. Det vi gjør, og det vi sier, det suger barna våre til seg.
En rosablogger skal ene og alene nå frem til helt andre lesere enn de jeg henvender meg til, men kroppspresset, det dårlige selvbildet, de negative tankene rundt seg selv og egen kropp, dette har eksistert lenge. Jeg har lesere som er over 80 år som skriver til meg hvor de forteller at de har slitt med negative tanker rundt egen kropp i alle år. Jeg traff en leser som kunne fortelle meg at hun nå var 75 år, hun hadde alltid vært en størrelse for stor, og hun hadde gjennom alle år slitt med å akseptere kroppen sin. Tenk hvor mye tid, og hvor mange år av livet man da bruker på negative tanker som man heller skulle ha brukt på å leve. Når man i alle år har kjent på dette, så kan man jo tenke hvor mye større presset på kropp har blitt etter at sosiale medier kom på banen. Nå kan man hver dag kan lese om hvordan man må se ut for å passe inn.
Min første paneldebatt er gjennomført. Nok et trappetrinn er besteget, og jeg gjør gjerne dette igjen om jeg får muligheten.
