Landsforeningen for overvektige mener at en egen “godterilov” er på sin plass. Bakgrunnen for dette er forslaget fra klinisk ernæringsfysiolog Tine Sundfør om å forby salg av store sjokoladeplater. Sundfør ønsker regler for hvor store sjokoladeplatene og potetgullposene kan være. Hun er rett og slett kritisk til størrelsen på de ulike godteposene som selges i butikkene. Landsforeningen for overvektiges leder er enig med Sundfør, og mener at ved å regulere hvor store porsjoner det er lov å selge, så vil det gjøre folk mer bevisst på helsedimensjonen av dette.

Jeg forstår bakgrunnen for Sundførs drøm. Det er et faktum at fedmeproblematikken øker i Norge. Fedme er blitt et folkehelseproblem. Sundfør mener et forbud vil gjør det lettere for de som er genetisk disponert for fedme til å velge mer riktig. Hun mener at det i dag er svært krevende å holde en sunn vekt. Forbudet vil verne om de som er mest sårbare, og har lett for å gå opp i vekt.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Er det veien å gå med å forby store sjokoladeplater, og potetgullposer? Jeg er for at sunn mat skal få større fokus. Jeg er for at man ikke bør markedsføre usunn mat så bevisst mot unge, og jeg ser utfordringen med økende fedme. Men seriøst, vil det hjelpe at vi ikke får kjøpe store sjokoladeplater i butikken? Visst en person har lyst på en stor sjokoladeplate, men ikke får tak i det, kjøper vedkommende da kun en liten, eller kjøper vedkommende kanskje to, eller tre sjokolader? Kjøper man ikke det man har lyst på? Eller vil man velge en liten sjokolade fordi det ikke finnes store? Vil den begrense mengden man kjøper?

En ” godterilov” sammenlignes med røykeloven fra Landsforeningen for overvektige. Kampanjer hjalp ikke, men ting skjedde i positiv retning når røykeloven kom. Det er jo en sannhet, men kan man sammenligne røyking med å spise sjokolade og chips? Begge deler er svært usunt, så der er det klare likhetstegn. Så er der også en stor forskjell. Å røyke, det skader ikke bare en selv, men det skader også de rundt som må puste inn røyken de og. Mange blir utsatt for passiv røyking. Visst man velger å spise en stor sjokoladeplate, eller en stor chipspose, så skader en stort sett bare seg selv, og egen kropp. Da tar jeg det som en selvfølge at foreldre ikke lar barna nyte store mengder. Vil man bli mer bevisst på helsedimensjonen ved å regulere hvor store porsjoner man har anledning til å kjøpe? Må man ha noen til å passe på seg, eller bør man faktisk passe på seg selv? Skal staten forby, eller er det vårt ansvar, også i forhold til barna våre?

Jeg ser som sagt hva Sundfør vil frem til, men er forbud veien å gå? Nå skal rett være rett, et forbud mot store sjokoladeplater, og chipsposer, det er Sundførs ønskedrøm. Pr. nå, så er ikke det et virkemiddel Helsedepartementet har vurdert. Statssekretær, Ole Henrik Krat Bjørkholt sier at departementet er sterkt bekymret over at usunn mat markedsføres såpass mye, og særlig markedsføringen som er rettet mot barn og unge. Sosiale medier gjør dette enda mer bekymringsfullt mener han fordi det drives omfattende markedsføring der. Dette er noe jeg er helt enig med han i. Departementet må ha en samtale med bransjen omkring dette sier Bjørkholt, og de ønsker å vurdere andre virkemidler for å fremme god folkehelse. Jeg er veldig spent på hva disse andre virkemidlene er.

Hva gjør staten egentlig for overvektige annet enn å tilby slankeoperasjoner, og opphold på steder som feks Evjeklinikken ? Nå har de jo også tatt bort Saxenda på blå resept for de som hadde gode resultater av den. Det er ikke så mye annet som gjøres enn å snakke om økende fedme i Norge, at vi må ta grep, vi må trene mer og spise sunnere. Hva slags hjelp får andre grupper i Norge som har sine utfordringer? Det er mange grupper som får egne opplegg betalt av staten. For oss overvektige er det ikke samme tilbud. Sammen med en annen engasjert kvinne så har jeg vært på møter i Kristiansand Kommune for å prøve å få kommunen til å sette mer fokus på overvektige. Vi ønsker at kommunen skal satse på egne treningsopplegg for oss. At de skal legge til rette for at også vi kan få den hjelpen mange trenger. Hjertepasienter, kreftpasienter, revmatikere, astmapasienter, alle disse pluss flere andre grupper har egne opplegg. Overvektige blir bare kastet rundt og plassert i grupper hvor man egentlig ikke hører hjemme. Vi må bare plasseres et sted for at man skal kunne si at det er et tilbud til oss. Det betyr masse å få egne opplegg tilrettelagt for oss. Det handler om å være sammen med andre i samme situasjon, og trenes av noen som forstår oss. Kommunens helseavdeling var vel egentlig ikke særlig interessert i å snakke med oss. De hadde ikke tid og ikke penger. Fedmeproblematikken øker, men vi er ikke viktige. Nå skal vi igjen prøve å komme videre. Jeg har ikke troa, men jeg har et lite håp.

For min del så må forbudet gjerne komme. Jeg kjøper aldri store sjokoladeplater for å sette meg ned å gafle innpå. Jeg har aldri har spist en stor sjokoladeplate alene, da har den blitt spist over lang tid. Jeg har delt ei stor plate med andre, men skal jeg kjøpe sjokolade kun til meg selv, så kjøper jeg mindre størrelse. Så det handler ikke om at det er krise for meg, og sikkert ikke for andre heller. Det handler om forbud.  Det som også skjer når media skriver om feks dette forbudet som Sundør ønsker, det er at kommentarfeltene gløder med stygge kommentarer til alle oss ” feite.” Oss “feite” som er skylda i at alle andre må lide under et forbud mot store sjokoladeplater. Få skjønner at et slikt forbud nok er rettet mot de fleste. Det er nemlig ikke bare ” feite ” som spiser disse tingene. Forbudet som Sundfør ønsker handler også om å forebygge. Overvekt synes på oss “feite”, men hadde man kunne ha sett innsiden til en slank person, så var det sikkert mange som hadde fått sjokk, og definitivt lukket munnen sin med gaffateip. Slank betyr nemlig ikke at man er helsemessig på topp. Slank betyr ikke at man kan spise ubegrenset med store sjokoladeplater uten at det blir usunt. Her er det mange som nok har misforstått mye. Men det er vi ” feite ” som får skylda for det meste, og det er helt ok å slenge dritt og stygge kommentarer til oss som.

Jeg har vært med og starte flere treningsgrupper for overvektige gjennom årene, men det har vært et privat intiativ, så her har vi betalt selv for treningen. Og i det man involverer en PT, så koster det å trene. Mange har ikke disse pengene, og dermed blir ikke et slikt tilbud noe de kan benytte. Det har kun vært et treningssenter som har vært villig til å tilby egne treningstimer for overvektige. Alle andre jeg var i kontakt med fant det ikke interessant. Kommunene og staten må på banen med mer enn et forbud mot å selge store sjokoladeplater. De må kunne tilby mer enn kun å innføre sukkeravgiften på nytt. Gi oss hjelp til å rydde i hodene våre, det er faktisk esten det viktigste. Gi oss egne treningsgrupper. Gi oss en PT på blå resept. Gjør noe, ikke bare snakk!

Jeg startet søndagen med ei god treningsøkt på tredemølla. Det ble en liten time med godt tempo og masse svette. Det blir ikke sjokolade til frokost. Ikke chips heller 🙂

Ha en nydelig søndag! Vi blogges til lørdag!

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er litt mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg litt mer, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2023 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt søndagen. Her i julehuset mitt har jeg hatt prinsene og mammaen deres her denne helgen. Vi har kost oss en hel haug. Vi har sett den flotte byen vår julepyntet, spist varme smultringer, bakt julekaker hos oldermor, sett Jul i Blåfjell og hatt så fin førjulstid sammen. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med mine.

Nyt 2.søndag i advent. Håper dere alle har en fin førjulstid. Sender en ekstra god klem og varme tanker til deg som kanskje har en tung tid. Julen er ikke bare glede for alle, og dere tenker jeg ekstra på i dag.

Overvektige tømmer markedet for andres medisin. Du har kanskje fått med deg diskusjonen i media de siste dagene? Om at vi overvektige sluker andres medisin, og om dette er riktig eller galt?

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Overvektige tømmer markedet for den vektreduserende diabetesmedisinen Ozempic og Legemiddelverket varsler nå om en mangelsituasjon. Tilbake står diabetikere som ikke får tilgang til den viktige medisinen som de bruker. Media kaller Ozempic for en hype , og har gått sin seiersgang over hele verden. Medisinen har vært på ” alles ” tunge, og når noe omtales så mye som Ozempic, så er det klart at det når ørene til overvektige i Norge også. Selvfølgelig vil overvektige nordmenn forsøke. Dersom det er et håp om at Ozempic vil hjelpe oss i kampen mot overvekten, så vil vi selvsagt forsøke. Mange mener det er feil å hoppe på ” alt ” som dukker opp, men da har man aldri vært i overvektiges sko. Når man kjemper en kamp hver eneste dag, og opplever den stigmatiseringen som overvektige gjør, så er det en selvfølge at man ønsker å prøve det som kanskje kan hjelpe oss.

Men er det riktig at overvektige tømmer markedet for en medisin som personer med diabetes 2 er helt avhengig av? Absolutt ikke! De som trenger medisinen for sin sykdom, de skal selvsagt gå først i køen. Overvektige uten diabetes 2, de skal ikke prioriteres på linje med diabetikerne. Alle har rett til helsehjelp. Joda, det er sant, men i dette tilfelle i forhold til overvekt, så finnes det alternativer som feks Saxenda. Da må overvektige flyttes over til dette alternativet tenker jeg.

Legene vil selvfølgelig hjelpe pasientene sine, og skriver ut Ozempic, noe legene ikke skal gjøre. Legene skal kun skrive ut Ozempic til diabetikere, og det kommer man nok til å bli strengere på i tiden fremover. Når Legemiddelverket melder om mangel på medisinen, så er det klart at det må bli restriksjoner. En medisin må gå til den gruppen pasienter som den er beregnet for, spesielt også med tanke på at det er andre alternativer til overvektige. Det er ingen som ikke ønsker at vi overvektige skal kunne gå ned i vekt, men så lenge der finnes alternativer, så burde det være en enkel sak å løse.

Disse slankesprøytene, de har hjulpet mange til å gå ned i vekt. Den har vært til utrolig god hjelp for mange overvektige. Man blir jo desperat i kampen på å finne hva som kan være løsningen. ” Spis mindre og tren mer”, det er den klassiske oppskriften fra alle som ikke egentlig vet hva overvekt dreier seg om. Eller den andre klassikeren ” Ta deg sammen.” Om det hadde vært så enkelt, så hadde det ikke vært mye overvekt i verden.

Jeg heier på alle som ønsker å prøve å gjøre noe med overvekten, og det inkluderer også alle som prøver Mysimba, eller en av sprøytene. Det å stå i en situasjon hvor man ikke klarer å få vekta ned uansett hva man gjør, det er sårt, fortvilende, vanskelig og vondt. Ikke bry dere om alle bedrevitere som sier at en sprøyte er for late folk som ikke eier selvdisiplin, og som ikke selv gidder å gjøre noe med problemet. Ikke hør på de som mener at piller er for late folk. Vi overvektige vil alltid være de som andre kan se ned på, og prate negativt om. Jeg skjønner at alle med utfordringer ønsker å prøve det som kanskje kan hjelpe til en bedre hverdag. Men la oss ikke ta viktig medisin fra andre når det finnes alternativer.

Snart kommer en ny sprøyte som skal ha enda bedre effekt enn Saxenda og de andre, og dersom effekten av Saxenda ikke kommer tilbake, så skal jeg stå som en av de første i køen for å få prøve denne nye…for som dere bedrevitere nok har skjønt – jeg er for lat til å gjøre noe med situasjonen min….

Strømpebukser, fy søren for et mareritt det kan være for mange av oss! Jeg vil tro flere av dere som leser bloggen min er enige i akkurat det. Det å finne strømpebukser som passer store kropper, det har ikke vært lett. Strømpebukser har ødelagt mye for meg, og jeg er garantert ikke den eneste som har hatt et hat forhold til strømpebukser. Da er det herlig å vite at dette var før, og ikke nå.

Det å finne strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, som stadig er på jakt etter å finne strømpebukser som faktisk sitter som de skal.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg får mange henvendelser fra dere som følger bloggen min med spørsmål om strømpebukser. Hvor finner man strømpebukser til store kropper? Strømpebukser som faktisk sitter, og som man ikke går rundt og er redd for skal skli ned. Jeg var i ekstase den dagen jeg fant strømpebukser som jeg kunne kalle perfekte. Jeg har skrevet om det før på bloggen, men gode ting som dette kan ikke gjentas for ofte.

Jeg har alltid slitt med å finne strømpebukser som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Da fikk jeg dem sjeldent lengre opp. Der stoppet de liksom, og var jeg ekstra heldig, så raknet de og i kampens hete. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene.

Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du de strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen som ei pølse, og som gjerne ruller litt og. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerte dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200, og 300  kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerte ikke de heller. Når man da faktisk finner den perfekte strømpebuksen, så er man helt i himmelen, og jeg jubler i alle fall høyt.

Jeg skal ikke reklamere for nettbutikken min på bloggen i hvert blogginnlegg fremover, men da jeg begynte å tenke tanken om en nettbutikk, da var jeg og fast bestemt på å prøve å få disse fantastiske strømpebuksene i nettbutikken. Jeg tok kontakt med Stephen som er sjef for det britiske firmaet, og han ville veldig gjerne at jeg skulle selge deres strømpebukser i nettbutikken min. Jeg er stolt over utvalget som jeg har av strømpebukser. Jeg ønsker å utvide sortimentet, men et sted må jeg starte. Jeg tester også ut stay ups, for det er en strømpetype jeg ønsker å ha inn i nettbutikken, så etter hvert vil nok det også komme.

Strømpebuksene jeg selger, de er fra Curvy Super Stretch-serien som er designet eksklusivt for damer i store størrelser. Strømpebuksene i denne serien er laget med spesialfunksjoner for å forbedre passform og komfort. Og passformen, den er helt fantastisk. Det samme er komforten. Dette er strømpebukser med masse stretch, det er virkelig super stretch i disse, og de som sitter slik en strømpebukse skal. Og jeg kan si det tusen ganger: strømpebuksene er fantastisk gode, og det er slutt på strømpebuksemarerittet. Jeg har tatt inn strømpebukser i 50 denier, 90 denier og 200 denier. Jeg har aller mest brukt 90 denier, og den holder seg like fint etter mange gangers bruk, og jeg har vasket den også en del ganger. 50 denier er jo litt mer den tynne varianten som vi er godt vant med. 200 denier er den tykkeste strømpebuksen. Den er jo fin nå som dagene blir kaldere. Selv om 200 denier er en tykk strømpebukse, så må man ikke tenke en strikket strømpebukse, for det er det ikke.

Der finnes utallige spreke farger og mønster i denne curvy serien, men jeg må føle meg litt frem. Så i første omgang, så har jeg tatt inn de sorte, og trygge. Jeg har også tatt inn en flott, sort strømpebukse med mønster som heter Floral. Jeg har tatt inn to flotte farger i første omgang:  plommefarget ( mørk lilla ) og koboltblå. Begge disse med farger er i 90 denier, og perfekte for dere som liker farger. Og det lyser jo opp i mørket når man kler på seg litt farger. Alle strømpebuksene er flotte til både kjole og skjørt. Strømpebuksene går fra 2 XL og opp til 5 XL. Jeg bruker 5 XL til mine bein. Se størrelsesguiden i nettbutikken. Her kan du se utvalget av strømpebukser : http://https://enstorrelseforstor.no/collections/strompebukser

Julebordsesongen, den er snart i gang. Det nærmer seg jul, og senere nyttårsfeiring, og til alle disse anledningene, så trenger vi strømpebukser. Det kan være lurt å sikre seg et par strømpebukser, eller to.

Strømpebukser var et mareritt, men det var før det.

Et evig problem for mange, det er å få tak i gode bukser. Dette tror jeg gjelder veldig mange, og ikke bare oss som er en størrelse for stor. Det å få bukser som har en god passform, bukser som går høyt opp i livet, bukser som ikke strammer og for mange også bukser som har litt vidde i beina, det er ofte så vanskelig at man nesten gir opp før man har startet buksejakten. Jeg måtte gi opp den jakten for mange år siden fordi mine bein krever veldig god plass i spesielt leggene. En sjelden gang kan jeg være heldig å finne ei bukse som har veldig vide bein, men det skjer ikke ofte.

Jeg får mye meldinger fra fortvilte kvinner som ikke finner bukser de føler seg vel i, og det er ikke moro å trave butikk etter butikk, og bare kjenne på mer og mer skuffelse og fortvilelse. Og fortvilelsen blir ikke mindre når man kanskje er der at man må ha nye bukser fordi de man har er gått ut på dato, og moden for søpla. Jeg husker jeg i perioder gikk med bukser som var så slitte på innsiden av lårene at noen sikkert la merke til det, men det var jo fordi jeg ikke fant bukser som passet. Etter hvert så ble det heldigvis en løsning på mitt problem i forhold til at jeg måtte begynne å få sydd bukser som satt som de skulle også på mine lymfebein. Jeg vet jo at mange med feks lymfødem og lipødem sliter med å finne bukser med vidde, så jeg håper jeg kan hjelpe en del av dere også med buksene jeg har tatt inn.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Det å gå med en bukse som egentlig ikke har den passformen man ønsker, det gjør at man fokuserer mer på buksen enn andre ting. Det blir litt med bukser som strømpebukser. De kan feks rulle ned, og bli liggende under magen. Man vil jo gjerne at buksen skal sitte der den skal, og også holde på plass litt mage og kanskje også litt valker. Mange opplever nok også at buksene strammer mer enn man ønsker. Det og ikke føle seg vel når man går ut døren, da er dagen litt ødelagt på forhånd. Sånn er det for meg, og jeg er sikkert ikke alene.

Når jeg begynte å tenke tanken om å starte min egen nettbutikk, så hadde jeg en del ting i hodet som var viktig for meg, og en av de tingene, det var å ta inn gode bukser. Bukser med god passform, bukser som sitter godt, og også bukser med vidde for de som etterlyste det. Og jeg synes jeg har fått inn en del bukser som oppfyller disse tingene. Buksene går fra str. 42 – 54/56.

En bukse som veldig mange har som en stor favoritt, det er buksen som heter ” Madrid. ” Dette er en bootcut-bukse i Jersey-blanding. Den kommer med elastisk linning, og med en fin stretch for å gi en perfekt passform og komfort. Mange kunder føler at buksen har en shape effekt. Madrid er en romslig modell, så her kan man gjerne gå ned en størrelse i forhold til hva man vanligvis bruker i bukser. Madrid buksen har jeg solgt veldig bra av i nettbutikken, og absolutt verdt å ta en kikk på : http://https://enstorrelseforstor.no/products/madrid-bootcut

For deg som liker vidde på buksene, så bør du ta en titt på buksen som heter ” Carina. ” Dette er en pen, sort bukse med god vidde. Fin både til hverdag og fest. 95% viskose, og 5% elastan : http://https://enstorrelseforstor.no/products/carina-bukser

Buksen som heter ” Lissa “, det er også en veldig fin bukse med god vidde hele veien. Dette er en bukse som ligner litt på smal fløyel uten å være det. Utrolig flott! Den er mørk grå i fargen, og det er jo moro å ha en bukse som ikke er sort. Her er det ikke strikk i livet, men de som har kjøpt den har vært utrolig fornøyde : http://https://enstorrelseforstor.no/products/lissa-bukser

Så nærmer det seg julebord, juledager og nyttår, og mange har etterlyst selskapsbukser. Det å ha en selskapsbukse i garderoben, det er noe jeg synes man bør ha. Om det ikke er så mange slike dager i løpet av et år, så har man alltid en bukse man kan bruke når disse spesielle dagene kommer. I nettbutikken har jeg to selskapsbukser, begge med god vidde. Den ene heter ” Jakobine ” , og er en selskapsbukse i sort med gull. Buksen er i nylon, og elastan. Innsiden er : 95% viskose og 5% elastan : http://https://enstorrelseforstor.no/products/bukser-jakobine

En annen selskapsbukse, det er ” Erika. ” Denne buksen har og god vidde, og går i sort og sølv :http://https://enstorrelseforstor.no/products/selskapsbukse-erika

For deg som liker dongeribukser, så har jeg også storfavoritten ” Clara baggy pants. ” Tøffe jeans i bomull/elastan. Løs passform med brede ben og strikkkant i linningen bak. Glidelås og knappelukking i front. Generøse festede lommer foran og bak. Strikk nede i beina : http://https://enstorrelseforstor.no/products/clara-baggy-pants

Så er du en av mange som sliter med å finne gode bukser, ta en titt på disse som jeg har linket til i dag, og spør om du skulle lure på noe. Jeg tror mange der ute har kjent på den kjipe følelsen av og ” aldri ” finne bukser som passer slik de ønsker. Gode bukser er viktig for å føle seg vel. Jeg tenker alltid på utfordringer man har når jeg tar ut klær, og det er nok en fordel jeg har. Det at jeg kjenner utfordringene veldig godt. Skulle du få utsolgt på et plagg i nettbutikken, så ta gjerne kontakt med meg. Er plagget på lager i Danmark, så kan jeg bestille det.

Jeg håper du får en nydelig lørdag! Jeg skal pakke bestillinger, og er så takknemlig for at nettbutikken har blitt så godt mottatt. Det og kunne bygge min egen, lille bedrift, det er noe jeg håper jeg skal få til. Det er drømmen min, og drømmen har startet. Det å pakke varer til dere kunder, det er jo en stor, stor glede.

Vi blogges i morgen.

Visst den har blitt våt en gang, så må det være toppen. Sol har den fått mer av, men lite vann. Jeg kunne egentlig gitt den vann hver dag jeg, men det blir med sol….

Badedrakten min er vel neppe veldig fornøyd med meg som eier. Jeg tar vel ikke så godt vare på den som jeg burde gjøre. Ei badedrakt liker å bli våt, masse våt. Den liker at eieren bruker den og setter pris på den. Jeg har lagt den fint inn i ei skuff i garderobeskapet mitt, så den ligger fint, og ikke for trangt. Den har nesten litt sånn hedersplass i forhold til masse av de andre klærne mine. For blant mange av mine klær, så er det trangt om plassen, og det er sikkert mange av klærne som hyperventilerer, og higer etter luft. Det gjør ikke badedrakten, eller badedraktene, for jeg har jo faktisk to stykker. De ligger der så pent og venter…og venter…og venter.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg bruker ikke badedrakt mye. Ikke i vannet selv om jeg faktisk elsker vann. Det er mest sol de får. De har blitt brukt som overdeler når jeg prøver å slikke sol på terrassen. Egentlig skulle jeg ha vært så tøff som så mange av dere andre er. Drite i hodet mitt, drite i blikk og hva eventuelt andre måtte si og mene. Jeg er tøff på mye, men ikke der. Men tro det eller ei..jeg har troa på andre tider. Jeg tror tøffheten kommer.

Så til den perfekte badedrakten, den tror jeg kun finnes i mitt hode. Det er slettes ikke sikkert den hadde vært fin heller sånn i virkeligheten, men i hodet mitt, der er den perfekt. Om den hadde blitt noen salgssuksess, det er heller ikke sikkert. Likevel tror jeg at det er mange som sliter med å finne den perfekte badedrakten. Den de føler seg mest mulig vel i. Jeg ønsker nok som mange andre min helt spesielle badedrakt som jeg føler meg 100% fornøyd med..men jeg er usikker på mye, bla hvordan den faktisk hadde fungert som en badedrakt.

Jeg kjenner at jeg nok bør finne mitt private vann hvor jeg kan bade i sommer. Etter jeg ble singel, så er jeg nok ikke så flink til å kjøre rundt å jakte etter nye badevann, noe jeg skulle ønske jeg var. Om badedrakten bli våt i sommer, det er noe usikkert. Egentlig drømmer jeg om et deilig basseng på terrassen. Et basseng som også kan massere lymfebeina mine når jeg bruker det. Lymfebein har veldig godt av vann. Svømming er vel den beste treningen lymfebein kan få. Så jeg burde ha vært masse i vann året rundt. Men…det er jeg ikke. Det er flere som har spurt om jeg vil bli med de i Aquarama, også det store damer, men jeg klarer ikke uansett hvor mye jeg vil.

Basseng ja. Jeg drømmer om et passe stort basseng. Det kan jeg love deg at jeg hadde benyttet masse. En ting er bassenget i seg selv, men det burde nok i tillegg vært lett å holde styr på, lett å holde rent, og lett å holde pent. Det hadde jo også vært superstas for barnebarna. Men det blir nok neppe noe basseng. Det koster jo en del, og det krever masse rengjøring, servicer og slike ting som ikke akkurat frister veldig. Men drømmen om basseng, den er god å ha.

Jeg ryddet i klesskapene mine forleden dag, og der lå badekjolene. Så fine, og nesten ubrukte lå de der, og der har de vel ligget et par år tenker jeg. De er ikke blitt mye våte for å si det sånn. Men badekjolene, de er vel det nærmeste jeg har kommet den perfekt badedrakt for meg.

Jeg har klart å oppdrive to badedrakter. Ikke bare med kjole, men med en veldig lang kjole. Ikke at badedrakta på noen måte er så lang at den dekker lymfebeina mine, men den er lengre enn andre jeg har sett og vurdert. Lymfebeina mine liker definitivt ikke for varme dager, så sånn sett skulle jo jeg gjerne ha bodd i vannet på varme dager. Lymfebeina blir ekstra hovne når varmen slår til, så varme dager blir dager med litt sånn blanda følelser. Jeg vet at jeg banner litt i kirken når jeg noen ganger synes det blir for varmt, men jeg skal prøve å banne forsiktig om det blir sånn denne sommeren.

Tilbake til badekjolen, for det er badekjole danskene kaller badedrakter med skjørt. Og det ser jo ut som en kjole, en sånn knekort en. Badekjolen den er fra MIROU. MIROU har mye flott badetøy i sine kolleksjoner, og bla denne badekjolen med veldig god lengde. Dette er en lang badekjole som skjuler mye av beina mine. Ikke så mye som jeg ønsker, men likevel en god del. Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Denne er to år gammel sånn ca, men jeg er sikker på at de fortsatt har slike i kolleksjonen sin.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen i str. 50 er ca 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne, kanskje bittelitt lengre. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til litt over knærne knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk burde bade i sommer .

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen. Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selv om den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stroppene er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god.

Jeg er glad i vann. Etter å ha stått i ca 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen.  Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade skikkelig masse på varme dager….neste sommer kanskje….eller sommeren etter der. Denne sommeren? Man vet aldri….

De var tilbake! Ikke mange, ikke så ille som før, men jeg kjente de. Og når jeg kjenner de, så er det bare en ting å gjøre : Gå til angrep.

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det er nettopp det jeg skal sette litt fokus på i dag. Det er et stort problem for mange, men det finnes veldig god hjelp der ute.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

Hårvekst. Jeg har skrevet om det før, og jeg har lyst til å sette litt fokus igjen på noe som sikkert mange føler på som skambelagt. For noen er det en sykdom, og mange opplever dette langt verre enn meg. Selv om det er ille for meg , så sliter mange med en mye verre hårvekst enn det jeg opplever. Jeg får skikkelig sorte hår, men mange andre opplever skikkelig skjeggvekst både i ansikt, på hals, armer, mage og rygg. Det har jeg aldri opplevd. Kanskje burde jeg da ikke klage over det jeg har, men det er ille for meg å ha disse sorte, ekle hårene. Jeg ønsker ikke å føle meg mandig.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer, og vondt, det er det ikke.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er 🙂

Drittuke. Forbanna drittuke. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men det har vært ei tung uke, og i mitt hode, ei drittuke visst man ser på hvordan kroppen har hatt det denne uken. Det er over ei uke siden jeg har fått trent skikkelig. Opp og ned i trappene her hjemme er vel den treningen jeg har fått de siste dagene. Jeg savner den gode hverdagen min med alt den inneholder. Jeg takler dårlig å ha sånne dager som dette. Jeg føler også at det ene etterfølger det andre. Jeg er egentlig ikke vant til å være syk visst man ser bort fra roseninfeksjonene som dukker opp i blant. Men jeg har nok merket at forkjølelser og mer influensatype sykdommer, det kommer nok oftere enn før. Kanskje fordi jeg nå har to nydelige prinser som går i barnehagen, og som nok får med seg hjem en del ulike basilusker. Og basilusker, de vandrer villig fra den ene til den andre, og tar lite hensyn til at de absolutt ikke er velkommen hos meg. Det er vel få som ønsker basilusker velkommen inn i kroppen, og da synes de jo det er ekstra moro å invadere så mange kropper de kan. Forrige helg var prinsene mine her fra fredag til søndag. En helt fantastisk fin helg. Vi koste oss hele helgen. Ingen grining, ingen krangling, ikke savn etter mamma og pappa. De var så utrolig snille og fornøyde. Vi bakte, lagde mat, tegnet, sang, danset, var ute i regnet, på besøk hos oldermor, leste og koste masse. Begge guttene er barnehagegutter, og i barnehagen er det jo en del snufsete og snørrete barn på denne tiden, så mulig var de de som hadde med seg litt basilusker, men samtidig var det kanskje litt kjapt å bli smittet når jeg ble dårlig dagen etter de dro.

Nei, jeg har ikke corona. Jeg har testet meg mer enn en gang. Man tenker corona med en gang man når halsen blir sår, når temperaturmåleren slår ut på feber, og hodet verker intenst. Sånn har jeg hatt det siden mandag. Konstant varm, og hodet føles som det er innpakket i bomull. Ja da, sånn har de siste dagene vært her på Odderhei Platå. Det verste med dette er utvilsomt at jeg føler på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke får trent. Når klokka ringer om morraen, så må jeg slukøret stå opp, og konstatere at det ikke blir noen trening denne morraen heller. Hver morra har jeg håpet, men så vet jeg at man skal ta ekstra hensyn i denne tiden på at man ikke drar på trening når formen ikke er god, og kroppen skal vel også hvile mer enn å trene når den er ute av sin daglige form. Jeg håper at neste uke blir en bedre uke. At jeg på mandag kan gå på trening på morraen igjen, og at jeg på mandag ettermiddag kan ha gruppetrening med de flotte jentane, og at jeg dermed er tilbake i treningsrutinene igjen. Den nye stua mi venter på å bli ferdig innredet. Det mangler teppe under bordet, jeg har et speil som skal opp på veggen, og en del små interiør som skal plasseres. Jeg har orket å få på plass puter i sofaen denne uken. Det krevde ikke så mye innsats. Jeg har tenkt mye på fargevalget, og jeg endte på et veldig trygt valg av farge på putene. Putene ble sorte og mørkegrå i den lilla sofaen. Det ble veldig fint. Gardinene er i sorte velour, beina på sofaen er sorte, og bordbeina er sorte, så da ble putene innmari fine.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg føler det har vært mye i det siste, og jeg synes nok er nok nå. Det startet med mageforgiftningen for noen uker siden, og der har jeg fortsatt etterdønninger med en mage som krangler litt. Alle utvida blodprøver som ble tatt på legekontor var alle veldig fine. Men noe er det som ikke stemmer, så nå har jeg bedt om å få sjekket tarmene. Ikke mest pga ubehaget som kommer i blant, men mest pga manglende matlyst. Jeg har ikke hatt matlyst siden jeg fikk matforgiftningen. Jeg kunne jo sikkert ha trengt slankekuren som det kan gi, men jeg har ikke lyst til å slanke meg på den måten. Alt spiselig byr meg i mot. Ingenting frister. Ikke søtt og salt heller. Ikke indrefilet heller. Og Pepsi Max, det er heller ikke godt. Det har vært et glass melk til lunsj, og ellers har det vært vann med et par dråper Zeroh i. Jeg går på butikken og skal handle, og ingenting frister, så jeg er billig i drift matmessig for tiden. Jeg må jo spise, så jeg spiser. Og når jeg spiser, så smaker maten helt greit, men ikke så mye mer enn det. I går hadde jeg ræger. Lysten var ikke der, men det smakte heldigvis veldig godt.

Jeg tenker at det ikke er normalt at man mister matlysten så lenge. Jeg vet at min mor ofte ikke har matlyst, men hun har Crohns sykdom, som da er betennelse i tarmen. Ofte er det noe med tarmen som gjør at man mister matlysten. Ikke at det må være noe alvorlig, men jeg vil nå at tarmene sjekkes, og jeg kan ikke tro at legen min ikke er enig. Vel, legen jeg har nå vikarierer for fastlegen min frem til mai, og vikaren er veldig ålreit, men jeg kjenner at jeg savner fastlegen min. Han kjenner meg godt, og vi har en veldig god dialog.

Ofte har jeg tenkt en del på hvem av mine foreldre jeg har arvet det ene og det andre fra. Jeg har nok arvet mest fra min far, og det er jeg veldig glad for. Dette har jeg snakket masse med min mor om. Min mor og jeg er nok veldig ulike på mye, og andre av mine søsken har nok arvet mye fra henne. Men det er spesielt en ting jeg beundrer min mor for, og det er måten hun takler det å ha utfordrende dager helsemessig. Hun takler det mye bedre enn meg. Sånn er det i dag, og så håper hun det blir en bedre dag i morgen. Min far var omvendt. Han taklet slike ting dårlig. Akkurat som meg. Ikke at jeg synes så synd på meg selv, men jeg takler bare ikke så godt at kroppen ikke vil det samme som meg. Jeg liker ikke å slappe av når jeg vet at jeg må. Jeg er vant til aktive dager. Jeg er vant til å gjøre det jeg vil. Men når kroppen ikke vil gjøre verken det ene eller det andre, og da går jeg litt i kjelleren. Jeg føler jeg har vandret mellom god stolen i loftstua, og senga disse dagene.

Nok klaging. Men det var godt å få ut litt frustrasjon. For selv om jeg takler dårlig å være dårlig, så er jeg heller ikke den som klager min store nød til alle rundt meg. Jeg holder det stort sett inni meg med unntak av min mor. Hun får nok høre en del klaging stakkars hehe. Det å ” klage “, det hjelper ikke, men godt å ha en man kan ventilere litt til, og så har jeg jo bloggen da hvor jeg får ut både frustrasjon og glede. Og heldigvis er livet mest preget av glede. Det tror jeg er viktig å tenke på når dagene er litt utfordrende.  ” Alle ” er jo syke for tiden om det er corona, forkjølelse eller influensa. Så jeg sender en god og varm tanke til dere alle. Den gode hverdagen, den er snart tilbake.

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Ferske tall viser at det er 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I hele landet er det familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også. Aller mest sårt er det nok i juletiden når de fleste av oss kan kjøpe det vi trenger både av mat og gaver. Julen hvor vi skal ha ekstra god mat, og hvor pengene flyr ut til gaver. De fleste av oss har det vi trenger, og mer til. Det er utrolig mange barn som ikke vet hva de ønsker seg fordi de allerede har det meste.

Matposer blir delt ut hver uke, i julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand fikk den frivillige organisasjonen Hjelp oss å hjelpe inn 1,2 millioner kroner som skal hjelpe trengende med mat og gaver nå før jul. For en giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at 400 familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til den nye regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skal være vanlige folks tur, så må regjeringen levere på dette punktet. Ikke en gang der fremme. De må levere nå.

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg heldig. Veldig heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid nok mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg veldig fint. I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg, og møtet var så sterkt at jeg vil ta møtet frem igjen og dele det med dere også i år. Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For tre år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul.

” Jeg ønsker meg et håndkle til jul, for jeg har aldri hatt ett eget håndkle ” – dette skrev en ung gutt på 15 år på sin ønskeliste til jul i fjor. Jeg husker ennå reportasjen.  Gutten hadde ingen andre ønsker. Han ønsket seg et håndkle. Gutten kom fra en av mange familier i Norge som er fattige, en familie som ikke hadde råd til å kjøpe ett eget håndkle til gutten sin. Jeg fikk en stor klump i halsen da jeg hørte det. Ønsket hans hang på et juletre hvor barn fra fattige familier hadde hengt sine juleønsker. Et eget håndkle – jeg har jo opptil flere egne håndklær, og et håndkle koster jo ikke så mange kronene, men for denne familien, så var dette kroner de ikke hadde, og som de ikke kunne bruke på ett eget håndkle til gutten.

Jeg fikk også en litt flau smak i munnen. Barn i dag sliter jo med å vite hva de ønsker seg fordi de har alt de trenger, og mye mer. Jeg har tenkt på det mange ganger hvor mye man faktisk har når man ikke kan komme på ønsker til jul. Det skal i tillegg koste, for gaver som ikke koster, det er ikke gaver verdt å gi føler mange. Det er ikke lengre tanken bak som betyr noe, men hva gavene koster. Jeg er faktisk ikke helt der, men klart jeg liker å få fine gaver, men at de må koste all verdens, det må de ikke. Samtidig er man med på karusellen.

Når det kommer til gaver, så er mammaen min helt fantastisk, for hun mener av hele sitt hjerte at man ikke skal kjøpe seg fattig på julegaver, og hun blir oppriktig glad for hver minste ting, og tenker ikke en tanke på hva det koster. Hun er jo også generasjonen eldre enn meg, og har opplevd trange kår, så da har nok gaver en annen betydning. Så er min generasjon midt i mellom, og barna våre begynner vel å bli det man kaller ” ille ” i denne sammenhengen, men vi voksne legger jo opp til det. Mange opptar kredittkortgjeld i julen for å ha råd til julegavene, og mange sitter og betaler på julegavene i evigheter, om de får betalt de – dette er jo galskap. Luksusfellen er vel ett godt eksempel på hvor ille det kan gå for mange når vi skal ha alt, og mere til.

Møtet med ” Per ” , og reportasjen om 15 åringen som ønsket seg sitt eget håndkle forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk god julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Annonsørinnhold

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Nå som jeg står på Saxenda, så er jeg veldig spent på julen. Magen min reagerer nok på fett, og da er det ikke så rart at man er spent på hvordan magen reagerer på juleribba. Jeg vet uansett at porsjonene, de kommer til å bli langt mindre. Jeg kommer til å bli julemett lenge før jeg pleide å bli det, og det er en veldig god ting. Fra å ha følt at Saxenda hadde mistet litt virkning, så har jeg de siste dagene følt på at effekten er tilbake. Så det er vel sånn det er nå at dette vil gå i bølgedaler.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mye mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2022 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt lørdagen. Her i julehuset mitt har jeg eldste prinsen på overnatting. Vi har kost oss en hel haug. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med han. Han er blitt så stor. Tiden løper i rekordfart. Han kan fortelle om fire kjærester i barnehagen, og ei av de er visst litt vel innpåsliten. I dag skal vi ha oss en liten bytur før han skal hjem igjen til Arendal. Vi blogges i morgen.