Visst den har blitt våt en gang, så må det være toppen. Sol har den fått mer av, men lite vann. Jeg kunne egentlig gitt den vann hver dag jeg, men det blir med sol….

Badedrakten min er vel neppe veldig fornøyd med meg som eier. Jeg tar vel ikke så godt vare på den som jeg burde gjøre. Ei badedrakt liker å bli våt, masse våt. Den liker at eieren bruker den og setter pris på den. Jeg har lagt den fint inn i ei skuff i garderobeskapet mitt, så den ligger fint, og ikke for trangt. Den har nesten litt sånn hedersplass i forhold til masse av de andre klærne mine. For blant mange av mine klær, så er det trangt om plassen, og det er sikkert mange av klærne som hyperventilerer, og higer etter luft. Det gjør ikke badedrakten, eller badedraktene, for jeg har jo faktisk to stykker. De ligger der så pent og venter…og venter…og venter.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg bruker ikke badedrakt mye. Ikke i vannet selv om jeg faktisk elsker vann. Det er mest sol de får. De har blitt brukt som overdeler når jeg prøver å slikke sol på terrassen. Egentlig skulle jeg ha vært så tøff som så mange av dere andre er. Drite i hodet mitt, drite i blikk og hva eventuelt andre måtte si og mene. Jeg er tøff på mye, men ikke der. Men tro det eller ei..jeg har troa på andre tider. Jeg tror tøffheten kommer.

Så til den perfekte badedrakten, den tror jeg kun finnes i mitt hode. Det er slettes ikke sikkert den hadde vært fin heller sånn i virkeligheten, men i hodet mitt, der er den perfekt. Om den hadde blitt noen salgssuksess, det er heller ikke sikkert. Likevel tror jeg at det er mange som sliter med å finne den perfekte badedrakten. Den de føler seg mest mulig vel i. Jeg ønsker nok som mange andre min helt spesielle badedrakt som jeg føler meg 100% fornøyd med..men jeg er usikker på mye, bla hvordan den faktisk hadde fungert som en badedrakt.

Jeg kjenner at jeg nok bør finne mitt private vann hvor jeg kan bade i sommer. Etter jeg ble singel, så er jeg nok ikke så flink til å kjøre rundt å jakte etter nye badevann, noe jeg skulle ønske jeg var. Om badedrakten bli våt i sommer, det er noe usikkert. Egentlig drømmer jeg om et deilig basseng på terrassen. Et basseng som også kan massere lymfebeina mine når jeg bruker det. Lymfebein har veldig godt av vann. Svømming er vel den beste treningen lymfebein kan få. Så jeg burde ha vært masse i vann året rundt. Men…det er jeg ikke. Det er flere som har spurt om jeg vil bli med de i Aquarama, også det store damer, men jeg klarer ikke uansett hvor mye jeg vil.

Basseng ja. Jeg drømmer om et passe stort basseng. Det kan jeg love deg at jeg hadde benyttet masse. En ting er bassenget i seg selv, men det burde nok i tillegg vært lett å holde styr på, lett å holde rent, og lett å holde pent. Det hadde jo også vært superstas for barnebarna. Men det blir nok neppe noe basseng. Det koster jo en del, og det krever masse rengjøring, servicer og slike ting som ikke akkurat frister veldig. Men drømmen om basseng, den er god å ha.

Jeg ryddet i klesskapene mine forleden dag, og der lå badekjolene. Så fine, og nesten ubrukte lå de der, og der har de vel ligget et par år tenker jeg. De er ikke blitt mye våte for å si det sånn. Men badekjolene, de er vel det nærmeste jeg har kommet den perfekt badedrakt for meg.

Jeg har klart å oppdrive to badedrakter. Ikke bare med kjole, men med en veldig lang kjole. Ikke at badedrakta på noen måte er så lang at den dekker lymfebeina mine, men den er lengre enn andre jeg har sett og vurdert. Lymfebeina mine liker definitivt ikke for varme dager, så sånn sett skulle jo jeg gjerne ha bodd i vannet på varme dager. Lymfebeina blir ekstra hovne når varmen slår til, så varme dager blir dager med litt sånn blanda følelser. Jeg vet at jeg banner litt i kirken når jeg noen ganger synes det blir for varmt, men jeg skal prøve å banne forsiktig om det blir sånn denne sommeren.

Tilbake til badekjolen, for det er badekjole danskene kaller badedrakter med skjørt. Og det ser jo ut som en kjole, en sånn knekort en. Badekjolen den er fra MIROU. MIROU har mye flott badetøy i sine kolleksjoner, og bla denne badekjolen med veldig god lengde. Dette er en lang badekjole som skjuler mye av beina mine. Ikke så mye som jeg ønsker, men likevel en god del. Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Denne er to år gammel sånn ca, men jeg er sikker på at de fortsatt har slike i kolleksjonen sin.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen i str. 50 er ca 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne, kanskje bittelitt lengre. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til litt over knærne knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk burde bade i sommer .

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen. Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selv om den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stroppene er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god.

Jeg er glad i vann. Etter å ha stått i ca 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen.  Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade skikkelig masse på varme dager….neste sommer kanskje….eller sommeren etter der. Denne sommeren? Man vet aldri….

De var tilbake! Ikke mange, ikke så ille som før, men jeg kjente de. Og når jeg kjenner de, så er det bare en ting å gjøre : Gå til angrep.

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det er nettopp det jeg skal sette litt fokus på i dag. Det er et stort problem for mange, men det finnes veldig god hjelp der ute.

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

Hårvekst. Jeg har skrevet om det før, og jeg har lyst til å sette litt fokus igjen på noe som sikkert mange føler på som skambelagt. For noen er det en sykdom, og mange opplever dette langt verre enn meg. Selv om det er ille for meg , så sliter mange med en mye verre hårvekst enn det jeg opplever. Jeg får skikkelig sorte hår, men mange andre opplever skikkelig skjeggvekst både i ansikt, på hals, armer, mage og rygg. Det har jeg aldri opplevd. Kanskje burde jeg da ikke klage over det jeg har, men det er ille for meg å ha disse sorte, ekle hårene. Jeg ønsker ikke å føle meg mandig.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer, og vondt, det er det ikke.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er 🙂

Drittuke. Forbanna drittuke. Det høres kanskje litt voldsomt ut, men det har vært ei tung uke, og i mitt hode, ei drittuke visst man ser på hvordan kroppen har hatt det denne uken. Det er over ei uke siden jeg har fått trent skikkelig. Opp og ned i trappene her hjemme er vel den treningen jeg har fått de siste dagene. Jeg savner den gode hverdagen min med alt den inneholder. Jeg takler dårlig å ha sånne dager som dette. Jeg føler også at det ene etterfølger det andre. Jeg er egentlig ikke vant til å være syk visst man ser bort fra roseninfeksjonene som dukker opp i blant. Men jeg har nok merket at forkjølelser og mer influensatype sykdommer, det kommer nok oftere enn før. Kanskje fordi jeg nå har to nydelige prinser som går i barnehagen, og som nok får med seg hjem en del ulike basilusker. Og basilusker, de vandrer villig fra den ene til den andre, og tar lite hensyn til at de absolutt ikke er velkommen hos meg. Det er vel få som ønsker basilusker velkommen inn i kroppen, og da synes de jo det er ekstra moro å invadere så mange kropper de kan. Forrige helg var prinsene mine her fra fredag til søndag. En helt fantastisk fin helg. Vi koste oss hele helgen. Ingen grining, ingen krangling, ikke savn etter mamma og pappa. De var så utrolig snille og fornøyde. Vi bakte, lagde mat, tegnet, sang, danset, var ute i regnet, på besøk hos oldermor, leste og koste masse. Begge guttene er barnehagegutter, og i barnehagen er det jo en del snufsete og snørrete barn på denne tiden, så mulig var de de som hadde med seg litt basilusker, men samtidig var det kanskje litt kjapt å bli smittet når jeg ble dårlig dagen etter de dro.

Nei, jeg har ikke corona. Jeg har testet meg mer enn en gang. Man tenker corona med en gang man når halsen blir sår, når temperaturmåleren slår ut på feber, og hodet verker intenst. Sånn har jeg hatt det siden mandag. Konstant varm, og hodet føles som det er innpakket i bomull. Ja da, sånn har de siste dagene vært her på Odderhei Platå. Det verste med dette er utvilsomt at jeg føler på den dårlige samvittigheten for at jeg ikke får trent. Når klokka ringer om morraen, så må jeg slukøret stå opp, og konstatere at det ikke blir noen trening denne morraen heller. Hver morra har jeg håpet, men så vet jeg at man skal ta ekstra hensyn i denne tiden på at man ikke drar på trening når formen ikke er god, og kroppen skal vel også hvile mer enn å trene når den er ute av sin daglige form. Jeg håper at neste uke blir en bedre uke. At jeg på mandag kan gå på trening på morraen igjen, og at jeg på mandag ettermiddag kan ha gruppetrening med de flotte jentane, og at jeg dermed er tilbake i treningsrutinene igjen. Den nye stua mi venter på å bli ferdig innredet. Det mangler teppe under bordet, jeg har et speil som skal opp på veggen, og en del små interiør som skal plasseres. Jeg har orket å få på plass puter i sofaen denne uken. Det krevde ikke så mye innsats. Jeg har tenkt mye på fargevalget, og jeg endte på et veldig trygt valg av farge på putene. Putene ble sorte og mørkegrå i den lilla sofaen. Det ble veldig fint. Gardinene er i sorte velour, beina på sofaen er sorte, og bordbeina er sorte, så da ble putene innmari fine.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg føler det har vært mye i det siste, og jeg synes nok er nok nå. Det startet med mageforgiftningen for noen uker siden, og der har jeg fortsatt etterdønninger med en mage som krangler litt. Alle utvida blodprøver som ble tatt på legekontor var alle veldig fine. Men noe er det som ikke stemmer, så nå har jeg bedt om å få sjekket tarmene. Ikke mest pga ubehaget som kommer i blant, men mest pga manglende matlyst. Jeg har ikke hatt matlyst siden jeg fikk matforgiftningen. Jeg kunne jo sikkert ha trengt slankekuren som det kan gi, men jeg har ikke lyst til å slanke meg på den måten. Alt spiselig byr meg i mot. Ingenting frister. Ikke søtt og salt heller. Ikke indrefilet heller. Og Pepsi Max, det er heller ikke godt. Det har vært et glass melk til lunsj, og ellers har det vært vann med et par dråper Zeroh i. Jeg går på butikken og skal handle, og ingenting frister, så jeg er billig i drift matmessig for tiden. Jeg må jo spise, så jeg spiser. Og når jeg spiser, så smaker maten helt greit, men ikke så mye mer enn det. I går hadde jeg ræger. Lysten var ikke der, men det smakte heldigvis veldig godt.

Jeg tenker at det ikke er normalt at man mister matlysten så lenge. Jeg vet at min mor ofte ikke har matlyst, men hun har Crohns sykdom, som da er betennelse i tarmen. Ofte er det noe med tarmen som gjør at man mister matlysten. Ikke at det må være noe alvorlig, men jeg vil nå at tarmene sjekkes, og jeg kan ikke tro at legen min ikke er enig. Vel, legen jeg har nå vikarierer for fastlegen min frem til mai, og vikaren er veldig ålreit, men jeg kjenner at jeg savner fastlegen min. Han kjenner meg godt, og vi har en veldig god dialog.

Ofte har jeg tenkt en del på hvem av mine foreldre jeg har arvet det ene og det andre fra. Jeg har nok arvet mest fra min far, og det er jeg veldig glad for. Dette har jeg snakket masse med min mor om. Min mor og jeg er nok veldig ulike på mye, og andre av mine søsken har nok arvet mye fra henne. Men det er spesielt en ting jeg beundrer min mor for, og det er måten hun takler det å ha utfordrende dager helsemessig. Hun takler det mye bedre enn meg. Sånn er det i dag, og så håper hun det blir en bedre dag i morgen. Min far var omvendt. Han taklet slike ting dårlig. Akkurat som meg. Ikke at jeg synes så synd på meg selv, men jeg takler bare ikke så godt at kroppen ikke vil det samme som meg. Jeg liker ikke å slappe av når jeg vet at jeg må. Jeg er vant til aktive dager. Jeg er vant til å gjøre det jeg vil. Men når kroppen ikke vil gjøre verken det ene eller det andre, og da går jeg litt i kjelleren. Jeg føler jeg har vandret mellom god stolen i loftstua, og senga disse dagene.

Nok klaging. Men det var godt å få ut litt frustrasjon. For selv om jeg takler dårlig å være dårlig, så er jeg heller ikke den som klager min store nød til alle rundt meg. Jeg holder det stort sett inni meg med unntak av min mor. Hun får nok høre en del klaging stakkars hehe. Det å ” klage “, det hjelper ikke, men godt å ha en man kan ventilere litt til, og så har jeg jo bloggen da hvor jeg får ut både frustrasjon og glede. Og heldigvis er livet mest preget av glede. Det tror jeg er viktig å tenke på når dagene er litt utfordrende.  ” Alle ” er jo syke for tiden om det er corona, forkjølelse eller influensa. Så jeg sender en god og varm tanke til dere alle. Den gode hverdagen, den er snart tilbake.

Det er hjerteskjærende. Det skal ikke være sånn. Ingen skal måtte kjenne sånne ting på kroppen. Men realiteten er at flere enn vi tror gruer seg til jul. De gruer seg av ulike grunner. Fattigdom og ensomhet er vel det de fleste kjenner på som gruer seg til jul. Eller barn som gruer seg til jul fordi mamma og pappa drikker seg fulle….igjen. Ferske tall viser at det er 3052 fattige barn i min hjemkommune, Kristiansand. I hele landet er det familier som gruer seg til om de får mat på bordet, ikke bare til jul, men ellers i året også. Aller mest sårt er det nok i juletiden når de fleste av oss kan kjøpe det vi trenger både av mat og gaver. Julen hvor vi skal ha ekstra god mat, og hvor pengene flyr ut til gaver. De fleste av oss har det vi trenger, og mer til. Det er utrolig mange barn som ikke vet hva de ønsker seg fordi de allerede har det meste.

Matposer blir delt ut hver uke, i julen deles det ut esker med julemat takket være alle de frivillige organisasjonene. Her i Kristiansand fikk den frivillige organisasjonen Hjelp oss å hjelpe inn 1,2 millioner kroner som skal hjelpe trengende med mat og gaver nå før jul. For en giverglede blant både næringsliv og private. Det er rørende, og det er så godt å vite at 400 familier kan senke skuldrene nå før jul og vite at det blir en fin jul.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Barnefattigdom burde være en av de viktigste sakene til den nye regjeringen. Ingen barn skal vokse opp i fattigdom i Norge  i dag. Ingen skal være nødt til å kjenne på skammen og fortvilelsen som fattigdommen fører med seg. Nå som det visstnok skal være vanlige folks tur, så må regjeringen levere på dette punktet. Ikke en gang der fremme. De må levere nå.

Jeg er heldig. Jeg er heldig som har mulighet til mye selv om jeg ikke er på listen over de rikeste når det kommer til penger. Selv uten hytte som jeg lenge har ønsket meg, og selv uten millioner av kroner i banken, så er jeg heldig. Veldig heldig. Jeg kjenner ikke på ensomhet, jeg får det økonomiske til å gå greit rundt, og jeg har stort hus. Jeg fryser aldri, det er alltid nok mat i kjøleskapet, jeg har alt jeg trenger for et godt liv.

Jeg har heldigvis aldri kjent på følelsen av og ikke få endene til og møtes, og jeg har aldri opplevd og ikke ha muligheten til å kjøpe den maten man trenger, eller betale de regningene som skal betales . Jeg har aldri vært nødt til å nekte datteren min fine opplevelser, opplevelser som mange av oss tar som en selvfølge, men som faktisk ikke er en selvfølge for mange rundt oss. Klart jeg gjerne skulle hatt en enda større økonomisk frihet, jeg vasser ikke i penger, men jeg klarer meg veldig fint. I går gikk tankene mine igjen til ett sterkt møte jeg hadde for tre år siden. Et møte jeg aldri glemmer. Jeg har skrevet om dette møtet på bloggen før, men julen er tid for ettertanke, og omsorg, og møtet var så sterkt at jeg vil ta møtet frem igjen og dele det med dere også i år. Jeg tror det kan være til ettertanke for mange.

For tre år siden fikk jeg møtte jeg ” Per” gjennom jobben. Jeg skulle lage en avisreportasje om organisasjonen ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” , og Per var på lageret deres for å hente mat. Møtet med ” Per ” har gjort sterkt inntrykk på meg. ” Per ” var familiefaren som hadde alt. Han hadde alt han ønsket seg av materielle goder, han hadde en veldig godt betalt lederjobb. ” Per ” var den som hadde anledning til å hjelpe, og som stadig snakket om å gjøre noe for andre. Han ga litt til Fretex nå og da, men ellers levde han det gode livet sammen med samboer, og 4 barn….aldri hadde han trodd at livet kunne snu fra topp til bunn, aldri hadde han trodd at han kunne miste det han hadde, og aldri hadde han trodd at han skulle komme i en situasjon hvor han måtte be andre om hjelp til mat…men livet snudde.”

Per ” ble syk, han opplevde dødsfall tett innpå seg, og livet raste. Den gode lønnen han en gang hadde ble redusert til 66%.  Familien måtte leve på kun en inntekt, og plutselig stod han der, og opplevde livets tøffe sider. Skammen han følte var så stor, og det tok lang tid og komme dit at han faktisk måtte spørre andre om mat som han ikke selv hadde anledning til å kjøpe. Han som familiefar skulle jo være pilaren, det var han som skulle sørge for at familien hadde det de trengte. Fra å være vant til å prate foran store forsamlinger, så stod ” Per ” nå utenfor et lager i Kristiansand for å be om hjelp til mat. Per ” grudde seg til jul, og det faktum at han ikke kunne lage den samme julefeiringen for familien sin som han kunne før. Han var en av mange som har søkt organisasjonen om hjelp til julemat denne julen. “Per ” var evig takknemlig for at ” Hjelp oss å hjelpe Vest Agder ” fantes – de er engler på jord avsluttet Per samtalen vår med. Med seg hjem hadde han fått 3 gode poser med mat til familien, en hjelp som betyr så enormt mye i en vanskelig tid av livet, og en hjelp som betydde at de kunne feire jul.

” Jeg ønsker meg et håndkle til jul, for jeg har aldri hatt ett eget håndkle ” – dette skrev en ung gutt på 15 år på sin ønskeliste til jul i fjor. Jeg husker ennå reportasjen.  Gutten hadde ingen andre ønsker. Han ønsket seg et håndkle. Gutten kom fra en av mange familier i Norge som er fattige, en familie som ikke hadde råd til å kjøpe ett eget håndkle til gutten sin. Jeg fikk en stor klump i halsen da jeg hørte det. Ønsket hans hang på et juletre hvor barn fra fattige familier hadde hengt sine juleønsker. Et eget håndkle – jeg har jo opptil flere egne håndklær, og et håndkle koster jo ikke så mange kronene, men for denne familien, så var dette kroner de ikke hadde, og som de ikke kunne bruke på ett eget håndkle til gutten.

Jeg fikk også en litt flau smak i munnen. Barn i dag sliter jo med å vite hva de ønsker seg fordi de har alt de trenger, og mye mer. Jeg har tenkt på det mange ganger hvor mye man faktisk har når man ikke kan komme på ønsker til jul. Det skal i tillegg koste, for gaver som ikke koster, det er ikke gaver verdt å gi føler mange. Det er ikke lengre tanken bak som betyr noe, men hva gavene koster. Jeg er faktisk ikke helt der, men klart jeg liker å få fine gaver, men at de må koste all verdens, det må de ikke. Samtidig er man med på karusellen.

Når det kommer til gaver, så er mammaen min helt fantastisk, for hun mener av hele sitt hjerte at man ikke skal kjøpe seg fattig på julegaver, og hun blir oppriktig glad for hver minste ting, og tenker ikke en tanke på hva det koster. Hun er jo også generasjonen eldre enn meg, og har opplevd trange kår, så da har nok gaver en annen betydning. Så er min generasjon midt i mellom, og barna våre begynner vel å bli det man kaller ” ille ” i denne sammenhengen, men vi voksne legger jo opp til det. Mange opptar kredittkortgjeld i julen for å ha råd til julegavene, og mange sitter og betaler på julegavene i evigheter, om de får betalt de – dette er jo galskap. Luksusfellen er vel ett godt eksempel på hvor ille det kan gå for mange når vi skal ha alt, og mere til.

Møtet med ” Per ” , og reportasjen om 15 åringen som ønsket seg sitt eget håndkle forteller meg hvor takknemlig vi bør være de av oss som har det vi trenger, og det forteller meg også hvor fort livet kan snu for oss alle. Fra å være på toppen av livet, så kan ting endre seg fortere enn man tror…og da tenker jeg at det å være takknemlig er så uendelig viktig. ” Per ” sa en annen ting også som satte spor i meg….” barna får ikke ” alt ” de ønsker seg denne julen, men de får masse kjærlighet, og det er det som betyr noe.”

Jeg elsker julen, og jeg har alltid vært veldig julete. Min mor kan ikke helt skjønne hvordan jeg har blitt så opptatt av interiør, og pynting, for hun har aldri vært mer enn ” normalt ” opptatt av å pynte. Hun pyntet alltid til jul, men hun var nok ikke like i hundre som jeg er når jeg flyr rundt i huset for å gjøre det fint til jul.

Som en størrelse for stor, så har julen også vært en utfordring, og da ser vi bort i fra alle disse julete, hyggelige tingene. Julen for meg hadde også i en lang periode en liten bismak, og jeg er sikker på at mange av dere også både har følt på det samme, og føler på det samme…nemlig all den usunne maten som forsvinner inn i munnen, og ned i magen både i førjulstiden, og i juledagene. Jeg har slitt mye med å begrense meg, jeg har slitt med å være litt fornuftig. Man skal ikke si nei til godsaker i julen, men man må heller ikke spise seg så mett at magen verker, eller spise så mye julegodt at man går kvalm i timer etterpå. Av og til skulle man kanskje tro at det var siste gang man fikk god julemat, eller julegodt. Man sitter der med en verkende mage etter all ribba, pinnekjøttet, eller julekalkunen, og i tillegg er man så kvalm etter både riskrem, julekaker og julegodt. Hvorfor må man stappe i seg så mye? Det er jo ikke behagelig å være så mett at man lider, eller så kvalm at man lurer på om doskålen er neste stopp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå som jeg står på Saxenda, så er jeg veldig spent på julen. Magen min reagerer nok på fett, og da er det ikke så rart at man er spent på hvordan magen reagerer på juleribba. Jeg vet uansett at porsjonene, de kommer til å bli langt mindre. Jeg kommer til å bli julemett lenge før jeg pleide å bli det, og det er en veldig god ting. Fra å ha følt at Saxenda hadde mistet litt virkning, så har jeg de siste dagene følt på at effekten er tilbake. Så det er vel sånn det er nå at dette vil gå i bølgedaler.

Jeg slet lenge med julens utfordringer. Og den største utfordringen er egentlig ikke en verkende mage, eller kvalmen etter julegodtet, men det er den forferdelige samvittigheten som hele tiden ligger og gnager. Styggen på ryggen som hele tiden forteller deg hvor svak du er som ikke kan stoppe å spise, eller som hele tiden forteller deg hvor mye tjukkere du er blitt etter julens utskeielser. Klart man fort kan legge på seg i julen med all den gode maten, kakene og julegodtet. Men hvor mye er det egentlig snakk om? Er det ett par realistiske kilo ( kan være ille nok det altså ), eller er det som i mitt hode fort kilo med tosifrede tall? I mitt hodet, så var det fort mange kilo som plutselig bare festet seg på kroppen, og jeg følte meg sjeldent så flodhest som etter jul. En vaggende flodhest er vel den riktige betegnelsen, og jeg kan i dag ikke fatte at jeg virkelig trodde at jeg hadde lagt på meg både 10, og 20 kg etter ei jul, og at alt jeg kanskje hadde gjort av positive ting i forhold til vekten min nå var gått rett vest, totalt ødelagt alt sammen. Det nyttet lite at fornuftige sjeler prøvde å fortelle meg at jeg ikke var blitt en flodhest, eller at julen ikke ødelegger for endringene jeg er i gang med. Mitt hode visste best, og sa mitt hode en ting, så var det akkurat det som var sannheten. Følte man seg stor før julen, så kan man jo bare tenke seg hvordan man følte seg etter julen.

Julen er kun ett lite antall dager – året har 365 dager. Det skal noe til at få dager i julen velter ett helt lass. Det er tiden mellom nyttår, og nyttår som betyr noe… det er i denne perioden man legger grunnlaget, det er disse dagene som gjelder. Jeg har snart tilbakelagt ett spennende år med mange seire, men også et år med motgang, men jeg har absolutt hatt flest oppturer. Jeg har jobbet med meg selv, og jeg har jobbet med hodet som absolutt ikke alltid vil det samme som meg. Vi krangler fortsatt, og vi kan til tider krangle mye, men det er likevel mye mindre krangling nå enn tidligere. Jeg har fått en del av svarene jeg trengte for at min prosess mot ett lettere liv skulle kunne la seg gjennomføre. Jeg knakk endelig koden som jeg sånn sett skulle ønske at jeg hadde knekt for mange år siden…men jeg har også lært hvor viktig det er og ikke se seg tilbake, eller dvele med det som er fortid. Fortiden kan man ikke gjøre noe med. Det som er gjort er gjort, men det er aldri for sent å gjøre noe med det som ligger der fremme, nemlig fremtiden.

Jeg har fått en del svar på hvorfor jeg er overvektig. All overvekt har en årsak – min overvekt har også sine årsaker. Jeg har lymfødem, jeg har lipødem, og jeg har tatt mange dårlige valg. Jeg har blitt kjent med meg selv på en helt annen måte, og jeg har lært mye om hvordan jeg skal takle situasjoner som fort kan resultere i et dårlig valg. Jeg vet hvorfor jeg velger som jeg velger, og jeg har lært og akseptere de dårlige valgene jeg tar. Jeg skal ikke sitte her og skryte av at julen ikke lengre er noen utfordring, eller at jeg aldri sliter med dårlig samvittighet, for det hadde vært løgn. Julens godsaker i litt større mengder enn normalt, det kan fort bli en kamp inni meg fordi jeg føler at det har blitt for mye, og fordi jeg simpelthen tror at jeg ser juleribba, og julemarsipanen legge seg akkurat der på kroppen min. Men jeg har allikevel ett helt annet forhold til julens utfordringer nå enn før. Jeg er mer avslappet, og jeg har mer evnen til å kose meg, og så har jeg blitt noe mer flink til å begrense meg. Jeg må ikke se at godteskålen er tom, og jeg må ikke spise når jeg egentlig ikke har lyst….før så gikk det automatikk i dette. Stod det en godteskål på bordet, så skulle den tømmes. Jeg vet at mange sliter med det samme….nå trenger jeg ikke å tømme hele bollen, nå er jeg veldig fornøyd med mye mindre, men kampen med hodet, den vil nok alltid vedvare, men i mye mindre grad enn før. Jeg vil aldri bli helt på bølgelengde med hodet mitt, men veldig mye kan har blitt endret, og vil fortsette å endre seg. 2022 blir ett nytt spennende år. Jeg har mye å jobbe med, og jeg har nye mål. En av tingene jeg skal fortsette å jobbe med er hodet fordi jeg vet hvor mye det betyr for endringene mine at hodet, og jeg spiller på lag.

Vi skal kose oss i julen. Vi skal ikke gå rundt og kjenne på denne dårlige samvittigheten hver gang vi spiser god mat, og julegodt. Det er lov å kose seg, og julen skal være dager som skiller seg ut fra alle de andre dagene. Det er ikke disse få juledagene som utgjør den store forskjellen, eller som velter det store lasset. Jeg tror det er viktig at vi prøver å si til oss selv at de spesielle dagene som juledagene er, at det er viktige dager. Det er viktig å ha dager som skiller seg ut fra hverdagene. Juledagene hvor vi gjør andre ting enn ellers…dagene hvor vi kan være mer sammen med de rundt oss, hvor vi ikke trenger å stresse, og jage, men senke skuldrene, og nyte roen. Juledagene som inneholder kos, og glede. Juledager hvor vi spiser god mat, spiser julekaker, og spiser julegodteri uten å telle kalorier…dager hvor vi sier til oss selv at god mat er en viktig del av livet. Vi lever et liv, og det må vi ikke glemme å nyte. Mat er og blir en viktig del av ett godt liv. Ikke spis i store mengder bare fordi det er lov i julen, men spis akkurat det du vil uten at magen verker, og kvalmen kommer stigende. Når juledagene er over, så kommer hverdagen tilbake, og da er det på tide og sørge for at julegodtet enten er spist opp, gitt bort, eller kastet i søpla – OG det er viktig og ikke la seg friste av all julesnacksen som kommer til 50 % når vi så vidt er inne i romjulen.

Nyt lørdagen. Her i julehuset mitt har jeg eldste prinsen på overnatting. Vi har kost oss en hel haug. Det er en fryd og en glede å få tilbringe tid sammen med han. Han er blitt så stor. Tiden løper i rekordfart. Han kan fortelle om fire kjærester i barnehagen, og ei av de er visst litt vel innpåsliten. I dag skal vi ha oss en liten bytur før han skal hjem igjen til Arendal. Vi blogges i morgen.

Det er ikke noe nytt. Det har vært sånn i evigheter, og altfor mange av oss overvektige har kjent på dette. Likevel er jeg utrolig glad for at det settes fokus, for dette er det viktig at vi snakker om.

Jeg har følt veldig på dette, men da skal vi heldigvis mange år tilbake i tid. På tirsdag kunne vi lese om det på NRK sine nettsider, nemlig at overvektige kvier seg for å dra på treningssenter. Kommentarer og blikk blir for vondt. Man vil så gjerne, men blikk og kommentarer blir så skremmende, og sårende at altfor mange lar være å trene. Det blir liksom så feil. Vi med overvekt og fedme, vi blir oppfordret til å trene, og samtidig så finnes det strategier for å stenge oss ute.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå vil mange hevde at vi overvektige kun tror det er slik, at vi innbiller oss dette. Jeg skal være den første til å innrømme at en del også sitter i hodet, at man kan føle ting som kanskje ikke alltid er reelt. At noen blikk faktisk er fra personer som heier på oss, men, det er stor forskjell på disse blikkene, og de hånlige, vonde blikkene. Vi kan skille. Og vi kan høre.

Noen vil også si at det er så enkelt som og ikke bry seg. Så lett er det faktisk ikke for de fleste. Når blikkene er hånlige, når latteren er ekkel, og kommentarene sårende, er det da enkelt og ikke bry seg? Samtidig så er jeg veldig glad for at blikk og kommentarer ikke er noe alle opplever som overvektig i forhold til trening.

Sårende kommentarer har til tider gjort det vanskelig for meg å trene på treningssenter. Vi skal en del år tilbake i tid, men jeg husker at jeg gjorde mange forsøk, men kommentarene gjorde så innmari vondt, så forsøkene ble  mislykket gang på gang. Det handlet ikke bare om å stålsette seg, og overhøre det som ble sagt. Det var faktisk ikke så enkelt. Å få sårende kommentarer for hvordan man ser ut, det gjør noe med selvfølelsen.  Selvfølelsen får en stor knekk. Sånt fjerner lysten til å trene. Jeg trengte ikke at man nødvendigvis heiet meg frem, men at de lot meg være i fred. At jeg fikk være til stede uten at noen skulle såre, eller håne meg. Jeg var på treningssenter fordi jeg trengte det. Dette visste jeg, ingen andre trengte å fortelle meg dette bak ryggen min, og samtidig smile ekkelt. Istedenfor å ha fokus på å trene, så kom klumpen i halsen, og tårene presset på. Det ble mange avbrutte treningsøkter, og veien ut fra senteret føltes så uendelig lang…Jeg vet at mye også satt i hodet mitt, og jeg har nok lett kunne tro at jeg ble snakket om, og sett på mer enn jeg kanskje ble. Jeg vet at jeg kunne lage bilder som ikke fantes, men selv om mye sitter i hodet, så vet jeg også så innmari godt at mange av kommentarene, og blikkene jeg fikk, de var vært veldig så ekte.

Jeg husker så godt at jeg vrir om bilnøkkelen. Hjertet dunket, og hendene, de var allerede svette, og det før jeg kom til treningssenteret. De negative tankene svirret rundt i hodet: ” Jeg passer ikke inn her “, ” folk kommer til å stirre på meg ” og ” dette vil jeg ikke utsette meg for”. Jeg husker at jeg prøvde å minne meg selv på at jeg ville gjøre alt for å unngå slankeoperasjon….

Jeg husker døren inn til treningssenteret nærmet seg. Folk gikk inn og ut. Slanke og muskuløse kropper i moteriktige treningsklær. Steget over dørstokken var langt. Jeg ville egentlig være usynlig, men det visste jeg at jeg ikke var. Jeg gruet meg til blikk og håpet å unngå kommentarer, og sleske smil. Inne på treningssenteret. Blikket var festet i golvet. Jeg gikk målretta mot stepmaskinen. Så langt kom jeg aldri. Jeg hørte:  Ja, ja. Det var kanskje på tide. Dette trenger du.

Det var sånne situasjoner som gjorde at jeg vegret meg for å trene på et treningssenter. Sårende kommentarar, som kan gi et hvert menneske en stor knekk i selvtilliten, og fjerne lysten til å trene. Jeg husker klumpen i halsen som vokste. Tårene presset på. Jeg ville ut derfra og grep etter jakka der bilnøkkelen lå i den ene lomma. Veien mot utgangsdøra virket uendelig lang. I bilen kom tårene. Kommentaren fra den unge veltrente mannen, som løfta manualer, gav meg  en knekk. Veien tilbake til treningssenteret ble lengre enn noen gang. Men samtidig så nektet jeg å la muskelbunten knuse drømmen min om et lettere liv.

Treningssentrene har en jobb å gjøre for å få alle til å føle seg hjemme. De må skape trygge rammer, skape treningsglede og mestring fra dag en. Så er mye opp til oss selv også. For de som har økonomisk anledning, så er det å knytte til seg en personlig trener, en utrolig god investering. Da har man en person som ser deg, og du får trening tilpasset din fysiske form. Når man får program tilpasset akkurat deg, så gjør det at man mestrer det å trene. Man trasker ikke bare rundt i blinde, og ikke helt vet hva man skal gjøre. Jeg har hatt PT en periode, og det er den beste investeringen jeg har gjort. Det er nok også noe jeg vil benytte meg av i fremtiden.

De fleste på et treningssenter har nok med seg selv, og det er en mikroprosent som med sine blikk og kommentarer gjør at mange overvektige ikke klarer denne dørstokkmila som et treningssenter ofte er. Det tok lang tid før jeg følte meg hjemme på et treningssenter, men det gjør jeg virkelig nå. Jeg presset meg selv til å dra. Jeg skulle gjennomføre. Etter hvert fikk vi gruppetrening for overvektige på Spring, og når det tilbudet ble lagt ned, så fortsatte jeg å trene på det som nå er Bare Trening, og som ligger på Rona her i Kristiansand. Her har jeg aldri opplevd et eneste blikk, og ikke en eneste sårende kommentar. Her føler jeg at jeg er en del av alle de andre som trener der. Jeg trener fortsatt alene, og stortrives med det. Masse hyggelige mennesker, en hyggelig samtale før eller etter trening, et hei og god helg i forbifarten, gode smil. Jeg føler jeg er på en plass hvor ingen ser på meg som annerledes fordi om jeg har disse ekstra kiloene mine. Og igjen, de fleste har nok med seg selv, og egen trening.

Jeg vet at jeg aldri kommer til å se ut som en supermodell. Men akkurat det gjør meg ingenting, for det er ikke det som er mitt målet. Jeg vil ha det bra. Jeg vil ha en kropp som er frisk, og som fungerer bra. Jeg vil ha det bra med meg selv, og kjenne på at jeg kan være glad i den personen jeg er. Jeg vil ha positive tanker. Vekta skal ikke hindre meg i å gjøre de tingene jeg har lyst til. Jeg vil ikke begrense meg selv.

Jeg blir utrolig lei meg når jeg igjen leser om overvektige som ikke klarer å trene på treningssentre fordi det kommer blikk og kommentarer. Nå er det en del fokus på unge som i pandemien har lagt på seg, og som sliter med å trene på treningssentre nettopp på bakgrunn av det jeg har skrevet om i dag. Dra til deg blikket du som glaner, og ta heller et ekstra godt blikk på deg selv i speilet. Det du ser er neppe perfekt, er det vel? Og antageligvis sliter du selv på et eller annet plan så lenge du må rakke ned på andre. Har du ikke noe godt å si om andre mennesker, så lukk igjen glidelåsen!

Jeg håper at du som sliter med å dra til treningssenteret bare gjør det. Igjen og igjen. Til slutt så er det du som vinner, og det er den deiligste følelsen! For det er nettopp du som blir vinneren.

Frykten for treningssentre er en frykt veldig mange kjenner på. Jeg har som du skjønner hatt den samme frykten. Jeg har kjent på de samme følelsene. Jeg har hatt store klumper i magen, og grått mange tårer fordi jeg ikke har følt meg hjemme. Det er mulig å overvinne frykten om man bare vil det sterkt nok. Jeg klarte det, det samme vil du gjøre. Og, det finnes treningssentre hvor du virkelig kan føle deg hjemme. Heldigvis.

Bor du i Kristiansandsområdet, så er vi en gjeng damer som trener sammen hver mandag på Rona. En fantastisk gruppetime, og perfekt for deg med noen ekstra kilo, eller for deg som føler at du er i dårlig form, eller trenger noen å trene sammen med. Vi har personlig trener, Cathrine som legger opp treningene. Vi svetter som griser, og vi tar oss helt ut, men det er jo sånn trening skal være. Har du lyst til å vite mer om denne gruppetimen, så ta kontakt med meg.

Nyt lørdagen! I morgen blir det flotte klær på bloggen. Gled dere!!

Så sitter jeg her en lørdag morgen, og synes litt synd på meg selv. Eller jeg synes veldig synd på meg selv om jeg skal være helt ærlig. Her sitter jeg i pysjen foran PC mens venninner er på jentetur til hovedstaden uten meg. Meningen var at jeg også skulle ha vært en del av venninnegjengen…på jentetur, og jeg hadde gledet meg så til denne turen sammen med flotte jenter som jeg stortrives sammen med. Da toget tøffet ut fra Kristiansand jernbanestasjon i går morges, da stod jeg på kjøkkenet med hodet i vaskebøtta, og vasket kjøkkeninnredningen i protest. Protest mot at dette har vært noen drittdager. Noen skikkelig drittdager! Og i frustrasjon, med vaskefille og bøtte til angrep på kjøkkeninnredningen fordi jeg måtte være hjemme i Kristiansand, og ikke på toget mot Oslo. Ingen hadde det så ille som meg da.

Kjøkkeninnredningen ble ren, huset er fritt for støv, og jeg vet veldig godt at jeg ikke hadde det så ille. Men kjedelig var det å bli igjen her når jeg egentlig skulle vært i Oslo. I kveld skulle vi ha sett Kevin Vågenes på Latter i hans ” singel parterapi.” Men at det har vært noen drittdager, det er helt sant. Det siste 14 dagene har gått opp og ned, og som jeg skrev på bloggen forrige helg, så har nok immunforsvaret mitt fått skikkelig bank. Og jeg er garantert ikke alene. Småforkjølet, det har jeg vært i ny og ne, men influensa, det har jeg ikke hatt på evigheter. Bank i bordet. Begynte med at whiskey stemme, hoste og en nese som rant konstant. Så begynte kroppen å verke, og så kom feberen, og den gikk helt opp i 39,5. Med en så høy feber, så er det ikke mye man orker. Der og da var jeg veldig glad for at jeg ikke hadde andre enn meg selv å tenke på. Samtidig så hadde det vært fint og hatt noen som kunne tatt litt ekstra vare på meg. Feberen forsvant, men nesen fortsette å renne. Stemmen var forkjølet, og så kom det røde partier på hver side av nesen. Så kom utslett på kinnene. Store, røde, og tørre partier. Haka fikk det samme. Øyelokkene hovnet opp, det samme gjorde jeg under øynene. Jeg så ut som om jeg var tatt rett ut fra en skrekkfilm. Hjelpe meg! Nyttet ikke å sminke meg, for sminken, den sprakk der utslettene var. Jeg hadde jo nesten ikke øyelokk som jeg kunne legge litt farge på. Her var det bare å mure seg inne. Ut sånn kunne jeg jo ikke gå.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men..jeg måtte jo finne ut hva dette var. Jeg hadde prøvd ringblomstsalve, men den hjelp ikke noe. Så da var det å komme seg til lege. Huden var jo også så varm der utslettene var. Som sikkert mange andre, så bruker jeg jo doktor google litt når det er noe som oppstår. Det er kanskje ikke til det beste alltid, men jeg hadde nok en del forskjellige hudlidelser i hodet da jeg kom til legen. Ingen av de var riktige. Dette var mitt første møte med vikarlegen til fastlegen min. Fastlegen min er borte 6 mnd for å gjøre ferdig siste del av spesialiseringen i allmennmedisin. Så dette ble jo et festlig møte, for hun sperret øynene litt opp da jeg tok av meg masken på legekontoret. Hun fikk også en annen lege til å komme og se på dette sammen med henne, og de var egentlig ikke i tvil. Dette var atopisk eksem, og i tillegg hadde det satt seg gule staflykokker i en sprekk i huden under nesen. Så da var det full antibiotikakur i 10 dager, og en salve som skulle hjelpe på den atopiske eksemen. Salven kostet jo nesten 550 kr, men den gjør jobben sin.

Jada, så dagene har vært festlige her hjemme. Ikke har jeg kommet meg på trening, og det er både fordi formen ikke har vært på topp, og man kan jo ikke gå noen steder med ansiktet fullt av sånne utslett. Prøvde å trene hjemme, men med en gang jeg ble varm, så reagerte utslettene med å bli varme, og brennende. Så da har det blitt husarbeid, og kanskje litt for mye tv. I dag ser jeg at utslettene i ansiktet nærmest er borte. Det gjelder også haka. Øyelokkene begynner å normalisere seg, og jeg håper at det også gjelder partiet under øynene. For så mye ” rynker “, det har jeg ikke hatt der før. Så det går fremover, og gjett om jeg er glad for det. Jeg var inne på et vanvittig godt spor, og så må det jo så klart skje noe. Men vi vet alle at dagene fort kan bli en berg og dalbane. Når man kommer ut av sporet, så er det en god ting når man finner veien tilbake til det gode sporet igjen. Og dit kommer jeg en av dagene nå, og jeg gleder meg til å gi jernet igjen. Jeg har klare mål, og jeg er så motivert til å klare de. Etter jeg startet på Saxenda, så er motivasjonen virkelig skrudd seg opp. jeg ser at Saxenda fungerer. Kiloene går av, og selv om man nok vil oppleve platåer hvor man ikke vil gå ned like mye hver uke, så går jeg ned, og det er en helt fantastisk motivasjon. jeg spiser også helt annerledes enn før. Både mindre, og sunnere. Så målene mine, de skal jeg klare. Og i morgen, da håper jeg på ei treningsøkt.

Jeg må jo også dele gode ting med dere i dag, for det er utvilsomt mange gode ting også som jeg virkelig kan glede meg over. Det ene er intensivbehandlingen av beina mine som jeg har fortalt om tidligere. I 2,5 uke var jeg bandasjert. Først en uke kun med det ene for å se hvordan jeg reagerte, og deretter begge i 1,5 uke. Jeg tålte behandlingen veldig godt, men det er klart en psykisk utfordring å gå så lenge bandasjert. Det er utallige ruller med bandasje, det er mye vatt, og alt dette skal på beina mine fra fot til litt over kneet. Bukse fikk jeg greit på, men det var verre med sko. Jeg fant et par sko som jeg så vidt fikk på meg. Et par ganger så falt bandasjen ganske mye ned, men stort sett, så satt den som den skulle. Så hver morgen kom jeg til fysio for å ta av all bandasjen, så fikk jeg lymfedrenasje og deretter var det på med bandasjen igjen. Sånn var det i 2,5 uke. Resultatet, det er vi veldig fornøyde med. Nå ble det tatt mål ulike steder fra ankel til lår, så jeg gikk ned litt ulikt i volum, men de aller fleste steder, så gikk jeg ned 4 cm. Ankelen, der gikk jeg ned en del mer. Dette er både jeg og fysio veldig fornøyd med. Å få av de cm på beina, det føles. Beina er blitt mye lettere, og jeg som kjenner beina mine, jeg ser jo at volumet er blitt mindre. Hurra! Moren min reagerte ganske klart da hun så beina: ” Så fine ankler du har fått.” Og det er helt sant, anklene er blitt veldig mye mindre, men jeg merker det også i leggene, der jeg har mest volum. Tålmodighet er nøkkelen videre fremover nå. Nå skal jeg få pulsator som jeg kan bruke hjemme. Det er en maskin som masserer beina mens man ligger i noe som ser ut som en romdrakt. Så skal jeg få nye strømper som er strammere enn de jeg har nå. Jeg er også blitt så flink til å bruke strømpene hele tiden nå. Om dagen, så er det lårstrømpene mine, og om natten, så er det nattstrømper. Å bruke strømper så mye som jeg gjør, det gir resultater.

Er det noen av dere som leser bloggen som sliter med atopisk eksem? Jeg trodde jeg aldri hadde hatt dette før, men jeg skjønner at jeg har hatt veldig små, og veldig milde utbrudd før, men aldri sånn som nå. Om du sliter med det samme, hva slags hudprodukter bruker du? Og hva med ansiktsprodukter som rens, serum og dagkremer? Jeg bruker Babor i dag, men tror det kan være lurt å bytte til en serie som er mer egnet for eksemhud. kanskje kan jeg forebygge også ved å bytte til en annen serie.

Vi blogges i morgen! Da skal jeg oppdatere litt rundt Saxenda, og hvor mye jeg har gått ned. Og jeg skal også vise flotte jakker! Gled dere!

I går leste jeg en utrolig deprimerende artikkel. Det var så man hadde lyst til å kaste artikkelen vegg i mellom, og egentlig hadde jeg vel mest lyst til å kaste inn håndkleet.

Foto: Fædrelandsvennen

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg trener mye, og trening er blitt en viktig del av livet mitt. Hvem hadde trodd at jeg skulle bli så glad i trening. Jeg skal ikke lyve å fortelle at trening alltid er en glede, og en dans på roser. Det er mange dager utrolig tungt å komme seg på trening, men jeg kommer meg dit, og det i seg selv er en seier. Jeg gjennomfører gode økter, og kroppen og hodet er glade og fornøyde etter endt økt. Jeg som mange andre hadde all verdens unnskyldninger for ikke å trene om man går noen år tilbake i tid.

Jeg får trent 4-5 ganger i uken, og er veldig fornøyd med det. Sommeren har nok vært litt opp og ned treningsmessig, og jeg kjenner panikken litt nå. Jeg føler vel at vekten er i ferd med å gå oppover istedenfor nedover, men jeg er heldigvis bevisst på det, og er nødt til å ta skikkelig tak. Følge treningsplanen til punkt og prikke, være mye i aktivitet utenom, og spise flere, og mindre måltider. Jeg spiser ikke mye søtt, og salt, men jeg spiser for mye når jeg spiser., Der ligger mitt problem. Så her må det tas grep. Jeg må ytterligere ned i vekt. En ting er at jeg må pga helsen, men en annen viktig grunn er definitivt det mentale. Jeg trives ikke med kroppen, og jeg skulle gjerne ha ønsket at noen bare kom inn og tok full kontroll over valgene mine, men det er kun en som kan gjøre noe for å komme ytterligere ned i vekt, og det er meg selv. Så enkelt, men så vanskelig.

Jeg har også kjøpt meg pulsklokke. Ei Polar klokke. Klokken ligger fortsatt i eske sin. Lengre er jeg ikke kommet. Men med et godt grep nå, så skal også klokken ut av esken, og lenkes fast rundt håndleddet. Jeg har lenge tenkt å kjøpe meg pulsklokke, men som med mye annet: ting tar tid.

Foto: Fædrelandsvennen

I går leste jeg altså denne deprimerende artikkelen på Forskning.no. En sånn artikkel som gjør at man ikke vet om man skal le, eller gråte. Eller om man skal tro den, eller ikke. For hør bare her : Dersom du veier for mye, kan trening faktisk virke dårligere enn hos slanke. Det stod der, svart på hvitt. Er det 1.april liksom? Men neida, artikkelen fortsatte den og gjør meg mer og mer frustrert og deprimert. Hadde det enda vært motsatt, at vi overvektige var ” vinnerne ” her, men nei da.

Visst du feks forbrenner 100 kalorier på en trening, så mister kroppen likevel bare rundt 70. Med mindre du har fedme. Da taper kroppen bare 50 av de 100 kaloriene du brant. Nyere undersøkelser bekrefter at kroppen ser ut til å kompensere for en del av kaloriene som brukes til fysisk aktivitet. Når en person økte aktiviteten, sank basalforbrenningen. Det var individuelle forskjeller i hvor mye kroppen kompenserte. Men dette så ut til å være uavhengig av kjønn og delvis uavhengig av alder. Vekta hadde imidlertid mye å si.

Resultatene viste at effekten ble større jo mer overvektige deltagerne var. Hos mennesker med fedme kompenserte kroppen for nesten halvparten av de forbrente kaloriene. Hvis dette virkelig stemmer for hele befolkningen, betyr det at mennesker med fedme gjennomsnittlig vil ha betydelig mindre slankende effekt av fysisk aktivitet enn normalvektige. Vi tjukke kan altså trene like mye som de slanke, men vil likevel gå mindre ned i vekt. Hurra for den må jeg si. Forskere undrer seg på om dette noe av forklaringa på at få som har fedme klarer å bli kvitt hele overvekta uten at man feks legger seg under kniven.

Forskere sier at det fortsatt ikke er mulig å si hvorfor tjukke mennesker ser ut til å kompensere mer. Har disse personene utviklet fedme delvis fordi de forbrenner mindre selv om de mosjonerer like mye som andre? Eller er det slik at fedmen i seg selv endrer kroppen, slik at den begynner å kompensere mer for kaloriene den taper på trening? Altså – virker trening stadig dårligere jo tykkere du blir? Her har forskere viktige spørsmål å finne svar på, og vi overvektige blir stadig mer forvirret over hva som faktisk hjelper mot overvekt bortsett fra at vi vet at vi kan ta sultedietten. Den vet vi fungerer.

Noe har fungert på meg, så er det kanskje en kombinasjon av flere ting. Akkurat nå er jeg på en plass at svært lite fungerer. vekten går ikke ned slik jeg ønsker, men alarmklokkene ringer fordi jeg føler det går motsatt vei.

Akkurat nå har jeg verken tid, eller anledning til å henge meg for mye opp i denne forskningen. Jeg må gjøre det jeg kan for å forbrenne, for å få en bedre helse, og en lettere kropp. Jeg må tro at det er mulig å forbrenne, og gå ned selv om jeg er tjukk. Til det motsatte er bevist i større studier, så må smilet, og motivasjonen frem. Uansett så er alle enige om at all aktiviteten vi holder på med, den er sunn for både kropp og hode. En god helse fysisk og psykisk er viktigst av alt, og mitt mål nr.1.

Go’søndag!

Kilde: Forskning.no

Det finnes ting man ikke snakker om. Ting som er litt tabubelagt. Ting som man kjenner litt skam rundt. Ting man velger å holde litt sånn for seg selv. Dette med skam og ubehag, det er garantert noe vi alle har kjent på. En av de tingene som jeg nok har kjent litt skam rundt, det har jeg tenkt å skrive litt om i dag. Rett og slett fordi det er et stort problem for mange, og fordi det finnes veldig god hjelp der ute.

Denne uken har jeg vært gjennom ei ny runde med laser. Det er vel nå 3-4 mnd siden sist, og nå var det på tide med en ny behandling. Dette er ikke den type behandling man nyter i fulle drag, men det er en behandling som virkelig funker på ulike utfordringer.

Jeg husker at jeg tidligere følte meg litt mandig når problemet dukket opp. Og det å føle seg noen prosent mann, det er ikke akkurat en følelse man som kvinne har lyst til å kjenne på. Jeg vet at dette er noe mange kvinner kjenner seg igjen i, men man føler seg litt alene, og man føler en viss skam,

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hår i ansiktet. Kjenner du igjen problemet? Og da snakker jeg ikke om sånne lyse dun, men jeg snakker om sort hårvekst. Disse irriterende, ekle, sorte hårene som får en til å føle seg som en mann, eller i alle fall en kvinne med altfor mange mannlige hormoner i kroppen. Det føles jo nesten som ordentlig skjeggvekst når man kjenner på de, og det er ikke akkurat noe man roper høyt om. Nå må jeg også legge til at det er mange som har enda kraftigere hårvekst enn meg. Hos meg, så var det nok mer meg enn alle andre som følte på dette, og så det, men hadde jeg ikke fjernet det, så ville det absolutt ha blitt synlig for flere enn meg etter hvert.

For noen vil veksten av mørkt ansiktshår være helt uproblematisk, men en en britisk studie fra 2006 viser at uønsket ansiktshår kan oppleves svært vanskelig for mange. Kvinner som sliter med uønsket ansiktshår bruker, ifølge studien, rundt 104 minutter i uken på enten få bukt med hårveksten, eller å tenke over den. 40 prosent rapporterer at de føler seg ukomfortable i sosiale situasjoner. Denne type hårvekst skyldes i de fleste tilfeller en hormonell ubalanse i kroppen. Det kan også være genetisk.

Hos meg kom det helt plutselig, og vi skal mange år tilbake i tid. Jeg husker ikke helt når disse sorte hårene kom, men plutselig var de der. Jeg tenker at dette nok er rundt 15 år siden, kanskje mer også. Jeg husker jeg fikk litt panikk. Ikke at jeg var bekymret for at det var noe galt, men hvem vil sorte hår i ansiktet? Hvem vil føle seg mandig? Jeg kjente også på skam. Dette skulle jeg ikke snakke med noen om, så da var det å kjøpe høvel for kvinner, og barberskum, og sette i gang å fjerne. Innerst inne vet man jo at når man bruker høvel, så vet man for det første at man da må fortsette med det, og man vet også at det fremstår som tykkere når det vokser ut igjen. I tillegg kan håret vokse ut i unaturlige retninger. Et annet problem ved barbering er at man kan ende opp med betennelse i hårsekkene. Jeg fikk aldri betennelse, men huden kunne absolutt bli irritert i perioder.

Jeg har lest om kvinner som bruker 45-60 minutter hver dag for å barbere og fjerne denne type hårvekst. Der var ikke jeg, men høvelen ble brukt hver dag. Og dersom jeg skulle glemme høvelen når jeg var på tur feks, så kjente jeg at panikken kom, og jeg følte at ” alle ” kunne se disse irriterende, ekle hårene. Så høvelen, den var alltid med meg, og ble brukt hver dag for å være sikker på at det ikke var et hår igjen i ansiktet. Det har blitt kjøpt en del høvler, og barberskum opp igjennom. Jeg har også vokset mye, og jeg har prøvd epilator. Pinsett har jeg aldri brukt. Klarer ikke helt tanken på å nappe disse ut. Fra man fjernet noen hår på morgenen en dag, så var de tilbake i full vekst morgen etter. Så det gikk noen barberblad i løpet av et år.

Det gikk mange år med voksing, og barbering. Høvelen ble en daglig rutine, men jeg drømte jo om å kunne finne noe som kunne fjerne hårene på en måte som varte lengre. Permanent var vel noe man bare kunne drømme om, men for en lengre periode, det kunne man håpe på. Jeg var derfor overlykkelig den dagen jeg fant ut at denne type hår kunne fjernes med laser. Jeg husker at jeg ikke kunne få time fort nok. Laser mot hårvekst i ansiktet, det er gull. Det er ingen permanent fjerning, men man holder hårveksten borte for en lang periode, og det er så deilig å slippe og bruke høvelen hver eneste dag! En ny verden åpnet seg for meg.

Jeg har prøvd laserbehandling på to ulike salonger her i Kristiansand, og jeg går i dag hos kosmetisk sykepleier, Cathrine Schjøtt. Jeg har erfart at det er veldig stor forskjell på lasere som brukes. Den første jeg ble behandlet med, jeg skal være ærlig å si at jeg gruet meg til behandlingene. Det var veldig ubehagelig, men den hadde stor effekt, så da måtte jeg bare bite tennene sammen. Så ble jeg kjent med Cathrine i en annen sammenheng, og hadde lyst til å prøve den type laser som hun bruker til hårfjerning. Du verden for en forskjell! Fra å ha gruet meg til behandlingene tidligere, så er det ingen grunn til det lengre.

En laserbehandling oppleves som små stikk. Man kjenner disse små stikkene, men det er ikke vondt, og jeg opplever det heller ikke som ubehagelig. Laseren som Cathrine bruker har også innebygd kjøling, noe som betyr at man hele tiden får denne gode, kalde luften mens laseren jobber over områdene hvor hårveksten skal fjernes. For meg som skal fjerne hår på hake, og overleppe, så er det en behandling som er over på få minutter. Større områder tar jo klart lengre tid. Laser kan brukes flere steder på kroppen, og i ansiktet.

Laser er som nevnt ingen permanent fjerning av hårene, men det gir en langvarig reduksjon. Jeg går til behandling ca 3 ganger i året, og etter å ha fjernet hår, så har jeg så myk og god hud. Ikke et eneste hår som irriterer og frustrerer, og det er så deilig å legge alt dette på hylla for en lang periode. Når jeg kjenner at hår er på vei ut, så bestiller jeg ny time hos Cathrine. Så når jeg nå på torsdag hadde time og fjernet hår, så var det tre, fire måneder siden sist. Selve behandlingen tok kanskje 10 minutter. Det er også viktig å ta med et laser ikke fjerner disse lyse hårene, kun de sorte.

Det er mange som sliter med det samme som meg, og da er det fint å vite at det er hjelp å få. Og rundt om i landet, så er det  mange klinikker som tilbyr denne type behandling. Har klinikkene en laser med innebygd kjøling, så ville jeg absolutt ha valgt det. Cathrine Schjøtt som jeg går til er i tillegg en helt fantastisk person. Jeg føler meg så ivaretatt, jeg føler meg så trygg, og her kan jeg senke skuldrene. For meg er disse tingene veldig viktig. For de av dere som holder til i Kristiansands området, så holder Cathrine til på Huset i Markens.

Det er så godt å slippe å kjenne på frustrasjonen, irritasjonen, og også litt skam rundt dette hårproblemet. Det er så deilig å ha funnet en type behandling som fungerer, en type laser som jeg ikke gruer meg til å ta, og verdens skjønneste behandler. Og barberhøvelen. Tja, jeg aner ikke hvor den er 🙂

Unnskyld språket, men fy fader for et grusomt døgn det har vært. Jeg vet de to første døgnene under en roseninfeksjon kan være helt grusomme. Jeg har kanskje ikke svart belte i rosen, men nesten. For en del år siden så fikk jeg denne infeksjonen igjen og igjen. Jeg var hele tiden på vakt, sjekket huden, og med en gang jeg så røde felt, så fikk jeg panikk. Jeg vet ikke hvor mange roseninfeksjoner jeg har hatt, men det er mange. De siste årene har jeg vært heldig, og sluppet unna denne dritten. Det betyr også at jeg ikke har trengt å vie rosen noen tanker overhodet.

Som lyn fra klar himmel så kom denne drittinfeksjonen tilbake, og jeg har hatt et døgn i helvete. Som jeg skrev i går, så tenkte jeg corona når jeg natt til lørdag våknet og var gørrdårlig. Jeg klarer ikke helt å beskrive hvor dårlig jeg var. Frostrier, ansiktet brant, allmenntilstanden var helt elendig. Jeg var så dårlig at det var vondt å bevege seg. Svettet, og frøs. Da et rødt felt kom til syne ved kneet, så visste jeg at jeg ikke trengte å ta noen coronatest. Hadde jeg orket å skrike, så hadde jeg skreket høyt. Marerittet var tilbake. Usikkerheten om antibiotikaen ville slå det tilbake. Jeg fant frem nød antibiotikaen, og begynte kampen mot dritten. For oss med lymfødem som har hatt rosenangrep, så anbefales det at vi har antibiotika liggende hjemme slik at vi kan starte behandlingen med det samme. Jeg måtte sjekke datoen på tablettene, for jeg var redd de hadde gått ut på dato, men de var heldigvis innafor.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Nå er det ikke sånn at alle som har lymfødem får rosen, men sjansene er veldig store, og veldig mange lymfødempasienter har hatt en eller flere. Mange har også  flere sykehusinnleggelser når infeksjonen slår til. Jeg har hatt en innleggelse, og da lå jeg noen døgn før de hadde infeksjonen under kontroll. Innleggelse er også noe jeg frykter når dritten kommer. Det er heller ikke kun lymfødempasienter som får rosen. NHI skriver på sine nettsider at rosen, eller erysipelas som er det opprinnelige navnet, er forholdsvis vanlig. Antall nye tilfeller oppgis til omtrent 200 tilfeller per år i en befolkning på 100.000. Erysipelas forekommer hyppigere jo eldre man blir, men også barn kan rammes. Infeksjon på leggene er den hyppigste lokalisasjonen. Og det har alltid vært på leggene mine at jeg har fått infeksjonen. Det ser man tydelig på min høyre legg. Den har en helt annen farge enn den venstre. Den er mye mørkere. Jeg kunne jo ha sagt at den har fått en del mer sol enn den venstre, eller at det var pga mislykket selvbruning, men det er rett og slett misfarging. Så høyre legg har fått en del juling. Huden er også litt annerledes der.

En del av dere har spurt hva rosen egentlig er. For veldig mange av dere så er dette en infeksjon dere aldri har hørt om. Jeg hadde heller aldri hørt om den før jeg fikk første angrep. Ingen hadde fortalt meg at jeg med lymfødem kunne få dette. Akkurat som at ingen på verken Radiumhospitalet, eller Sørlandet Sykehus hadde fortalt meg at jeg kunne få lymfødem da de fjernet lymfer under kreftoperasjonen. Rosen skyldes en infeksjon med bakterier som trenger gjennom huden på grunn av rift, en sprekk eller sykdom i huden. Bakteriene sprer seg så under hudoverflaten. Det finnes en rekke disponerende årsaker. De hyppigste er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, lymfødem, eksem, leggsår og hudskader. Jeg har 0 peiling på hva som har vært årsaken for infeksjonen jeg fikk nå.

Prognosen er heldigvis god når man får riktig behandling. Uten behandling, så kan rosen bli alvorlig. Da kan infeksjonen spre seg til dypere hudlag. Omtrent en av fem vil oppleve at tilstanden rammer på nytt. Tilstanden bedres som regel i løpet av 24 til 48 timer. Jeg er nå inne i mitt andre døgn, og det verste har lagt seg, heldigvis. Allmenntilstanden er bedre, jeg er mer tilstede, og feberen har sluppet litt taket. Jeg krysser alt jeg har for at jeg er på bedringens vei, at det positive som jeg kan kjenne litt på nå ikke plutselig snur. Det kan virke som om antibiotikaen har startet å virke. Jeg håper, men våger ikke å tenke at det nå bare går oppover. Jeg kjenner at jeg har lyst på mat. Litt fikk jeg i meg i går, men stort sett brakk jeg meg når jeg så mat, eller tenkte på mat. Heldigvis har jeg drukket masse vann.

Jeg er litt mer optimist i dag. Fra at jeg ikke orket noe som helst i går, så går det fint å bevege seg litt i huset i dag, og formen kjennes ganske mye bedre ut. Derfor har jeg i dag våget meg på et bilde hvor jeg har et bittelite smil under sløret. En veldig forsiktig optimist. En STOR TAKK  til dere fantastiske lesere for alle nydelige hilsner. Jeg har lest alle sammen både på bloggen og på bloggens Facebook side, og dere skal vite at jeg setter så stor pris på hver eneste en. Det varmet skikkelig mye. Blir rørt, og glad, så igjen: Tusen takk!!

Til slutt, så har jeg et spørsmål til dere som jeg håper dere kan gi meg noen innspill på. Jeg skal kjøpe meg pulsklokke, og har nå brukt evigheter på å prøve å bestemme meg for hvilken jeg skal velge. Jeg er jo mosjonist, og ingen toppidrettsutøver, så jeg trenger ikke alle verdens funksjoner, men jeg vil ha en god klokke som registrerer treningen min, skrittene mine, aktiviteten min i løpet av en dag. Gjerne ei klokke som sier i fra når det er for lenge siden jeg har rørt på meg hehe. GPS er fint å ha for en som ikke har verken retningssans eller stedsans. Jeg har to modeller jeg har kikket mest på, men kanskje har du en annen klokke som du vil anbefale. Det som er veldig viktig å understreke er at selve klokken må være stor så jeg ikke føler at den forsvinner på armen min. Gjerne også en litt feminin modell, at den ikke ser ut som en typisk pulsklokke. De modellene jeg har sett på er Garmin Vivoactive eller Venu, samt Polar Ventage M2. Polar er ikke super feminin, men likevel innafor. Har noen av dere erfaringer med en av disse som dere vil dele med meg? Eller har du en annen du vil anbefale?

Jeg skal tilbake til sengen. Hvile og ro er viktig fremover. Jeg har troa på bedre dager, og krysser alt jeg har.