Jeg har vel aldri sett så mye av husets fire vegger som jeg gjør i disse dager. Plutselig står man i en hverdag hvor husets fire vegger er blitt viktig for hvordan fremtiden blir. Det føles uvirkelig. Litt som en film hvor man selv har den viktigste hovedrollen. Det vi opplever nå kunne ha vært en film som vi lever oss inn i, men når filmen er slutt, så puster vi lettet ut fordi det bare var en film. Nå er filmens innhold realiteten. Vi lever filmens innhold. I de fleste filmer, så får man en lykkelig slutt, og det vet jeg at vi også får, men spørsmålet vi alle stiller oss er jo helt klart hvor lang tid det vil ta før det gode, og trygge er tilbake.
Jeg holder meg mest inne. Jeg rusler litt utenfor huset. Jeg kjører noen turer. Det blir ikke mye trening og aktivitet for tiden, og det skremmer meg veldig. Heldigvis så putter jeg ikke alt mulig i munnen. Det er en stor skrekk jeg har. Heldigvis så tar jeg ikke helt av på søtt og salt. Så ille er det heldigvis ikke. Noen never med chips, noen peanøtter, jeg hadde en liten sjokolade i går, men jeg føler jeg har kontroll, og den kontrollen er det viktig å beholde. Kjenner veldig på så mange rare følelser for tiden, og det er jeg sikkert ikke alene om. Usikkerheten rundt hvor lenge restriksjonene vil vare. Vil de bli strengere, eller vil de slippe opp litt. Jeg tror mange kjenner på at den hverdagen mange tidligere klagde på, det A4 livet mange syntes var noe kjedelig, alt stresset – i disse dager skjønner man hvor fin den vanlige hverdagen faktisk var. Det er denne trygge, gode og vanlige hverdagen man ønsker seg tilbake til. Det er det normale, og det vanlige vi nå savner, og som vi lengter etter.
Det som er veldig tungt, det er at jeg ikke får truffet prinsene mine akkurat nå. Og datter. Og svigersønn. De bor i Arendal, og nå er det over to uker siden jeg traff dem sist. Siden jeg er veldig forkjølet, så er det ekstra viktig at man ikke treffer noen. Verken legen, eller jeg frykter korona. Dette er en blanding av forkjølelse, og det faktum at allergisesongen er godt i gang. Øynene renner i strie strømmer, nesen renner, og hodet er tungt. Har litt slimhoste også, men det meste av dette hadde jeg også før virusutbruddet. Legen ville likevel at jeg holdt meg mest hjemme, og traff minimalt med folk, og jeg tenker det er så viktig å følge legens råd.Når man også denne uken får høre at overvektige er i risikogruppen, da kjenner iallefall jeg litt ekstra på det….Jeg savner prinsene så utrolig mye. Hurra for facetime, og hurra for snapchat. Det gjør så godt og kunne se dem der i det minste. Så håper jeg på mirakler, at vi snart kan treffes igjen, og da skal jeg knuseklemme de begge to. Og da skal jeg ha dem her på overnatting, og bruke masse tid på dem.
Jeg er permittert, og savner jobben min. Jeg savner ikke å stå opp 0430, men jeg savner radiojobben. Selv om jeg nå sover lengre enn 0430, så er jeg fortsatt en morgenfugl som jeg alltid har vært. Jeg er oppe 0630, og elsker å være oppe tidlig og få mye ut av dagen. Fordi formen har vært noe redusert, så har jeg ikke kommet inn i de gode rutinene når det gjelder aktivitet og trening. Denne helgen skal jeg skrive en ukesplan for neste uke. Der trening og aktivitet skal gjennomføres hver dag, og hvor jeg skal ha en større ting jeg skal gjøre i eller utenfor huset hver dag. Jeg kjenner at jeg trenger en sånn liste uke for uke. Når man har et hav av tid, så blir det til at man utsetter, og så tar det evig lang tid før man faktisk får gjort det. Struktur i hverdagen er viktig, og enda viktigere nå.
Det blir en rar påske. Ingen turer, noe jeg overlever fint…men det blir også ei påske uten å være sammen med den nære familien. Det klarer jeg også fint, men det er jo et savn. Samtidig er den dugnaden vi sammen må gjøre for å få tilbake det vi hadde. Nå vil myndighetene at vi ikke er mer enn to stk sammen, og på god avstand. Utenom den vanlige husstanden da. Kanskje vil eldre få enda strengere restriksjoner etterhvert. Heldigvis har min mor skjønt at akkurat nå, så har hun det best hjemme. Hun er også fortrolig med at det kun er meg hun vil se en stund fremover. Mamma er 79, og har alderen for å være i risikogruppen. Det er så viktig at hun skjermes best mulig. Hun savner byturene, og handleturene. Hun savner barn, barnebarn og olderbarn, men sånn må det være akkurat nå.
I denne tiden, så kjenner vi kanskje også litt på hvor heldige vi har vært her oppe i nord. Så fritt vi har hatt det, så godt, og så beskyttet. Hverdagen har vi fylt med det vi ønsker, og vi har aldri hatt noen restriksjoner på hvordan vi lever livet vårt. Plutselig rammes verden, og vi kan ikke unngå og rammes her i vårt lille land heller. Barnehager og skoler stenges, all aktivitet stoppes, treningsstudioer, frisører og velværesalonger må stenge, man vil at alle som kan skal ha hjemmekontor. Plutselig endres verden. Sterke grep må tas for å hindre spredningen av korona viruset. En uhyre viktig dugnad er i gang. En dugnad som det er viktig at vi alle tar del i. Det er så viktig at vi alle gjør vårt for at vi skal få den gode, trygge hverdagen tilbake så snart som mulig. Det er litt skremmende og uvirkelig. Det gikk så veldig fort. Fra å lese om et hissig virus ute i verden et sted, så har det plutselig blitt så nært.
Neste søndag fyller jeg 50 år. Jeg har gledet meg så lenge til å feire denne store dagen. 18.april hadde jeg invitert til stor feiring. 55 stk hadde til nå sagt ja til å komme, og jeg så virkelig frem til å kunne feire sammen med mennesker som alle på sin måte har beriket livet mitt. Den store feiringen blir det ikke noe av, ikke på planlagt dato. Når jeg sendte rundt meldinger til gjestene i går, så skrev jeg at festen blir ikke avlyst, men utsatt. En dag skal vi feire sammen, og når den dagen kommer, så kommer feiringen til å bli enda bedre, for da har vi enda mer å feire når vi igjen kan samles. Jeg kjenner det er trist at jeg måtte utsette. Helt nødvendig selvsagt, og helt riktig, men trist også. Når den store dagen er neste søndag, så blir det nok den rareste bursdagen jeg noen gang har hatt. Det at jeg ikke kan feire sammen med mine nære, det er veldig trist. Så her hos meg blir det nok mamma og meg som må feire med god middag og kake. Dagen for feiring, den kommer der fremme. Kjenner at det er innmari godt å tenke på.
Ellers kjenner jeg på hårkrisen for tiden, og jeg er sikkert ikke alene. Det og ikke komme til frisøren i denne tiden, det er en bagatell, men jeg kjenner på det likevel. Jeg lurer på hvordan jeg vil se ut på håret når etterveksten snart blir enorm, og håret skriker etter nye striper, eller når jeg plutselig får en helt ny frisyre fordi håret ikke er blitt klippet på evigheter. Det vil ikke bli vakkert, det er jeg veldig sikker på…
Opp i alt det usikre som skjer, så er dette den fineste muligheten vi har til å vise at vi bryr oss om hverandre. Det er tiden for å vise omsorg, og ta vare på hverandre.Det er ikke lett det vi står i nå. De økonomiske konsekvensene, frykten for fremtiden, den kjennes hos mange. Jeg puster med magen, og synes var fint å høre vår flotte statsminister si at dette kommer vi oss gjennom. Det blir noen tøffe dager fremover, men hverdagen, den kommer tilbake. Akkurat det er gode ting å tenke på opp i alt som skjer, alt man ser og alt man hører.
Jeg tenker at det er uhyre viktig i disse dager å gjøre hverdagen god. Det er viktig å prøve å beholde smilet og positiviteten. Få med deg nyheter, men man trenger ikke å sitte pal hele dagen.Gå en tur om du er frisk. Nyt sola i husveggen. Legg planer. Dagdrøm. Ha det fint rundt deg. Vær kreativ. Hør god musikk. Se en god film. Ha gode samtaler. Bry deg.
Det er selve livet som utfordrer oss nå. Det er så uvirkelig og vanskelig. Men midt i krisa får vi faktisk en gave; vi får en mulighet til å vende oppmerksomheten mot hverandre. Størst av alt er nettopp verdien av liv, helse og medmennesket.
I morgen skal jeg igjen vise litt klær på bloggen – gled deg!
Ta godt vare på hverandre