2.januar startet jeg opp i ny jobb. Da kom jeg tilbake til den jobben som programleder i radio.  Det som begynte som en hobby tilbake i 1984, og som ble jobb fra 1989. Det er i radiojobben jeg virkelig føler meg hjemme.

Fra 2.januar begynte jeg som programleder i Metro Sør som har sin base her i Kristiansand. Metro Sør eies av Radio Metro som har sitt hovedkontor i Oslo, og Radio Metro kan i 2019 feire 10 års jubileum. Nå er jeg endel av Metro staben, og det er jeg utrolig stolt av. Det å få komme tilbake til radioen igjen, og til den jobben jeg elsker, det betyr mer enn ord kan forklare.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Radio har alltid vært en veldig viktig del av livet mitt. Jeg hadde vel aldri trodd at radio skulle bli jobben min da jeg for første gang tråkket mine bein på Ekserserhuset her i Kristiansand. Det var der Radio Ung holdt til, og det var der ungdommen fikk lagde radio. Jeg var 14 år gammel, og   interessen for radioarbeid ble tent. Jeg var en av flere som nærmest bodde på Ekserserhuset. Radio var det jeg fylte fritiden min med. Rett etter skolen var det ned å lage radio, helger ble tilbragt her, jeg kunne nesten ha flyttet inn.

Radio Sør var den store radiokanalen på Sørlandet på den tiden da jeg begynte som frivillig. De var store, og det var der ” proffene ” var, og da jeg fikk spørsmål om å starte som frivillig i Radio Sør, så var det jo nesten som å vinne i lotto hehe. Det var virkelig stort. Ettermiddager, helger, og netter sendte jeg radio, og i tillegg til å lage radio, så har jeg jo også hele veien blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som alle på sin måte har vært med og beriket livet mitt. Noen av disse er fortsatt i livet mitt. Noen treffer jeg en gang i blant, noen mye oftere, men det er mange fine vennskap som ble skapt i radiolokalene til både Radio Ung og Radio Sør. Noen småforelskelser ble vel også skapt.

Etter gymnaset i 1989 som ble avsluttet med ei russetid som revysjef her i Kristiansand, så fikk jeg tilbud om fast jobb i Radio Sør. Jeg hadde ikke kommet inn på Gimlekollen Mediasenter, og ikke på Danvik, men den skuffelsen varte ikke lenge når jeg faktisk fikk tilbud om å jobbe fast med radio. Jeg skulle faktisk tjene penger på jobben jeg elsket! Så fra 1989 har jeg jobbet med radio fast, men også litt til og fra. Det har likevel blitt mange yrkesaktive år, og jeg har elsket hvert minutt jeg har fått lov å lage radio.

Bildet er fra 2015 da jeg jobbet i Radio Sør og hadde Hanne Sørvaag på besøk i studio.

Nå er det vel 3 år siden jeg jobbet i Radio Sør, og det var tungt når det ble nedbemanninger, og jeg mistet jobben. Endel helseutfordringer har det også vært underveis. Jeg hadde kanskje ikke trodd jeg skulle få muligheten til å jobbe med radio igjen, men der tok jeg veldig feil. I starten av desember fikk jeg tlf fra Radio Metro sentralt som ønsket meg med på laget. De ønsket en sørlandsstemme, de ønsket en voksen dame, og de hadde fått veldig gode referanser fra personer som jeg har jobbet med tidligere. I tillegg hadde de også hørt på endel av det jeg tidligere hadde laget på radioen. To uker etter telefonsamtalen, så hadde jeg møte med Radio Metro, og uken etter ble kontrakten underskrevet.

2.januar var jeg på plass på Metro Sør, og jeg kribler virkelig etter å komme skikkelig i gang. Jeg gleder meg masse til å lage radio igjen. Jeg gleder meg til å være på lufta igjen, og jeg håper sørlendingene setter pris på at jeg nå er tilbake. Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger som tyder på at mange setter pris på at jeg igjen blir å høre på radioen. De to ukene nå har jeg lært rutiner og sendeplan, og i dag starter jeg endelig med sendinger. Nå skal jeg jobbe med ettermiddagsendinger  i to uker fra kl.15-17.00, og fra mandag 28.januar blir jeg Radio Metros faste morgenvertinne mellom kl.06-09.00.

Det er en fantastisk følelse å få jobbe med radio igjen, og det er fantastisk å være tilbake i arbeidslivet igjen.

For deg som ikke bor på Sørlandet, og som ikke får inn Metro Sør enten på FM, eller på DAB, dere kan følge sendingene våre på nettradio: https://metrosor.no/

Reklame | Ciso og Urtemor

Så er romjulen her. Det blir dager med  samvær med familie, god mat og avslapning. Jeg har fått masse mormortid med Henry, og det er så fantastisk å få være en del av livet hans. Han beriker mitt liv noe helt enormt. Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne å tenke nå, og som du vil fullføre i det nye året?

Det blir nok også tid til å kjenne på den dårlige samvittigheten, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg føler jo helt klart at godteriet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte steder på kroppen, sånn godt synlig, og ja, tankene gnager, de er der absolutt, men tankene gnager ikke som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Jeg har mine drømmer, og mine mål. Begge deler tenker jeg mye på i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2019. Hvilke delmål har jeg, og hva er det store målet for 2019. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc. 2019 blir et spennende år, og jeg tror det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt. Jeg er allerede på god vei.

Jeg skal fortsette å blogge. Jeg skal fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsette å være dønn ærlig. Dere skal fortsatt få lese om kamper jeg vinner, og kamper jeg taper. Jeg skal fortsette å dele mine oppturer og nedturer. Jeg skal fortsette å blogge om klær, og gi dere gode tips. Jeg håper jeg kan fortsette å inspirere, og motivere. Det blir ikke blogginnlegg hver dag. Jeg fortsetter med mine faste bloggdager : mandager, onsdager, lørdager og søndager. Fortsett å kommenter, fortsatt med å sende meg meldinger, fortsett å spør. Stopp meg når du treffer meg, slå gjerne av en prat. Dere jeg møter, dere skal vite at hver samtale, og alle ord dere gir meg betyr så mye for meg – så tusen takk!

I dag har jeg trukket ut tre heldige vinnere: en som vinner valgfri jakke fra Ciso og Alexis Mote, og to som vinner hver sin velværepakke fra Urtemor. Den heldige jakkevinneren ble : JANNE OTTESEN!! Gratulerer så masse med ny, valgfri jakke, Janne!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen.

To vinnere av hver sin velværepakke fra Urtemor er også trukket ut. De to heldige ble : KARI PEDERSEN OG KRISTIN!! Gratulerer til dere begge med ringblomstsalve, leppepomade, håndkrem og bodybutter/bodlylotion fra Urtemor. Nydelige, naturlige produkter. Jeg tar nærmere kontakt med dere også.

Ha ei nydelig romjul

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁

Foto : Stormberg

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg ikke alltid flink, men jeg går jo ned i vekt….selv om det tar tid. Jeg burde nok ta en del grep om jeg vil gå ned raskere, men jeg er stort sett fornøyd. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men i forhold til raskere vektnedgang, så er det ikke bra nok regner jeg med.

Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så skal jeg klare kostholdsgrep dersom jeg finner ut at jeg ønsker der.  Jeg gjør det uansett på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann – joda, det er nok ting jeg kan gjøre. For meg har det vært viktig å bruke lengre tid for heller og kunne leve tilnærmet normalt. Hadde jeg satt meg på diett, så hadde jeg aldri oppnådd det jeg har i dag.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke.  Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. 

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg kanskje få kostholdet mer inn i rammer. De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg 🙂

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere.

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et hardt slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg som ble trykket i VG i sommer hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt egen kropp, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se en stor kropp kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg har mine svære tømmerstokker, og jeg har overvekten min. Kanskje jeg burde gå med skilt rundt halsen som forteller hele verden at jeg er tjukk av en grunn, eller at jeg faktisk har klart å gå ned 50 kg på egenhånd. Alle som bærer ekstra vekt vet at det det er en risiko.  Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man har en stor kropp av en eller annen grunn, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt.

All overvekt har en årsak, alle store kropper har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler tenker mange. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som store mennesker gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen ser ut ? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra personer som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre ? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, min kropp, eller mine tømmerstokker. Hvorfor har andre behov for å snakke om hvorfor jeg er som jeg er ? Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du ser ut som du gjør. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste gjør, men sannheten kommer jo aldri frem. Ingen vet hvorfor jeg er som jeg er, og hvorfor beina mine er så store som de er. Problemet er jo at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor jeg er overvektig, de vet ikke hvorfor beina mine er store, og stygge. De vet ikke hvor vondt jeg har, eller hvor hard huden er. De vet ikke hvilke utfordringer som følger med min sykdom. De kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det denne historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned. Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. . Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er flotte akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. 

Jeg har akseptert at beina mine er som de er. De er langt fra vakre, de er store som stokker, det kommer noen åreknuter frem her og der, men beina er mine, og det er disse jeg skal leve sammen med. Det beste jeg kan gjøre er å samarbeide med de, trene godt…og akseptere.

Jeg er så sykt stolt! Stolt over meg selv, og stolt over hvor langt jeg har kommet.

De siste dagene har vært tøffe. De har vært utrolig tøffe. At livet plutselig blir snudd på hodet, og du føler mye faller helt i grus. Man blir igjen en del av en berg og dalbane, og man må bare følge med uansett om den går opp, eller ned. Man har vel følt at livet har gått mest nedover, men så et sted, så finner man denne enorme styrken, og man tvinger berg og dalbanen til å gå mer riktig vei. I alle fall sånn at man holder hodet over vannet, og prøver å gjøre ens egen dag så god som mulig når ting er som de er.

Før så tenkte jeg nok annerledes enn jeg gjør nå, og jeg er ganske overrasket over hvilken styrke jeg har. Jeg er sannelig sterk. Opp i alt som skjer, så er det godt å kjenne på. Å kjenne på motgang, sinne, frustrasjon og sorg, det ønsker man så lite som mulig å kjenne på, men når følelsene kommer slik det gjør for alle i løpet av livet, så er det godt å kjenne at man faktisk har styrke.

Jeg startet innlegget i dag med å skrive at jeg er stolt. Stolt over meg selv, og hvor langt jeg faktisk har kommet på disse årene hvor endring har stått i fokus. Livsstilsendring er så mye mer enn bare kilo og cm. I alle fall for min del. Det er også hodet. Endring av tanker. Det handler om å være på den gode plassen hvor man blir trygg på seg selv, stoler på seg selv. Jeg er på god vei til å komme dit. Komme på denne veldig gode plassen i livet. Egentlig føler jeg at jeg er der, men jeg har nok noen steg igjen.

For noen år tilbake var ikke trening en del av livet mitt. Unnskyldninger var vel mer en viktig del av livet mitt enn mye annet. Jeg hadde svart belte i unnskyldninger for ikke å være fysisk aktiv. Resultatet av alle unnskyldningene var en stadig større kropp, og et tungt sinn. Man er ikke så lykkelig som man fortjener å være når man ikke er glad i seg selv, og snakker seg selv ned hele tiden.

Nå er trening en viktig del av livet mitt, og det er det jeg er så stolt over akkurat i dag. Selv når livet gir deg utfordringer, så kommer jeg meg på trening. Kanskje er ikke alltid antall treningsdager like uke for uke, men jeg trener alltid 3-5 dager hver uke. Det som gjør meg ekstra stolt er når der kommer ufrivillige treningsstopp. Mange hadde slitt stort med å komme seg tilbake på trening. Jeg sliter ikke, og den følelsen der, at trening er blitt så viktig, og innarbeidet, den er så fantastisk å kjenne på. Forrige uke som var en beintøff uke, det ble en uke uten trening. Jeg orket ikke. Energien var helt borte. Jeg var ikke redd for at pausen skulle bli lang, og jeg hadde rett. Søndag var jeg tilbake på trening, og er i dag snart klar for ukens tredje økt.

Det er så godt å føle på at trening er blitt viktig for meg, at det er en del av hverdagen min, at jeg ikke gir opp. Treningen gir meg så mye. Lysten til og heller sitte her enn å gå ut i regnet for å trene, den er der, men akkurat den følelsen der skal ikke vinne. Trening er ikke det morsomste i verden. Der er jeg ikke…men trening gir så mye, og det gir resultater både fysisk, og psykisk.

Jeg er stolt. Innmari stolt.

Ekstra kilo ikke er ensbetydende med å være i dårlig form. Opp i gjennom årene føler jeg at det fra så mange ulike hold har vært ett enormt fokus på at alle overvektige er i dårlig form, og at overvekt ikke er noe annet enn veldig skadelig. Jeg har så mange ganger sagt at jeg garantert er i mye bedre form enn mange av de normalvektige som ikke løfter en finger for å være i aktivitet. En slank kropp betyr ingen verdens ting. Det som betyr noe er hvordan kroppen samarbeider.

Mange vil nok hevde at en slank kropp er penere å se på, og det skriver jeg gjerne mer om på bloggen en annen dag, men mye kan være pent å se på uten at det nødvendigvis fungerer som det skal. Er det viktigste å bli slank, eller er det viktigste å få en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. For noen år siden ville jeg nok ha svart at det viktigste hadde vært å bli slank, men i dag svarer jeg helsen. Man kan være så slank man bare vil, men hva hjelper det om kroppen er i dårlig forfatning på innsiden? Jeg skal ned mange flere kilo, men helsen først. Jeg vil leve gode år sammen med kroppen min, og kanskje slippe en del utfordringer som kan komme om jeg ikke hadde tatt grep. Pr. i dag er jeg heldig som ikke sliter for mye med for mange vondter. Jeg har slitt litt med ryggen. Den er litt av og på, den ene foten kan være litt smertefull i blant, men ellers er både kne, skuldre og hofter som de skal være.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

En større europeisk helseundersøkelse viser at det er langt farligere å sitte stille enn å være overvektig. Dette er nok noe forskere har visst lenge, men overraskelsen var hvor mange som døde årlig fordi man var inaktiv. Undersøkelsen er den mest omfattende undersøkelsen som er gjort noen sinne. Nesten 350000 menn og kvinner i 10 europeiske land er blitt fulgt gjennom 12 år. Resultatene viser at inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne fant også ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv. Tenkte det kunne være en fin påminnelse i starten av en ny uke.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to!

Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd.

Trening er viktig, men det store fokuset som settes på hard trening overskygger kanskje viktigheten av mosjonen. Det er helt klart langt viktigere å komme seg fra et inaktivt liv til et moderat aktivt liv enn å komme i gang med hard trening som man ikke klarer å opprettholde over tid. Kanskje bør man sette fokus bort fra trening, og heller fokusere på helsegevinsten man kan oppnå ved daglig mosjon? Kanskje er det i alle fall der man må begynne for å få folk opp av sofaen? Det vil jo være langt enklere å kjenne på følelsen av og lykkes om man fokuserer på å starte i det små. Går man for høyt ut og skal bli treningsnarkoman med en gang, så faller man fort, og kjenner igjen på følelsen av å være mislykket. Faren ved inaktivitet leser man sjeldent om, men man leser hele tiden om slankekurer, og riktig trening. Man må starte der det passer for en selv å starte.

Jeg setter av mer enn 20 minutter daglig til aktivitet, og trening, og kjenner etter å ha lest undersøkelsen at jeg kan ha god samvittighet også på de dagene jeg ikke får trent fordi jeg har vært aktiv i hverdagen. Jeg trenger ikke ha den dårlige samvittigheten når jeg ikke får trent, eller jeg trenger ikke hyperventilere når ting ikke går som planlagt, for jeg vet at jeg ikke har sittet i sofaen hele dagen. Jeg vet jeg har hatt en aktiv hverdag, og da vet jeg at kroppen min er glad, og fornøyd. Jeg kjenner også veldig på dette at selv om jeg fortsatt har en del kilo for mye, så er det ingen som skal si at jeg er i dårlig form av den grunn. Det er så mange av oss overvektige som nå kan rette opp ryggen, og være superstolte over den aktiviteten vi legger ned hver dag, og så kan vi tenkte at selv med ekstra kilo, så er vi i langt bedre form enn mange normalvektige som har en inaktiv hverdag. -Kanskje kan denne undersøkelsen være med på å slå sprekker på mytene om at alle overvektige er i elendig form, og kanskje kan den åpne øynene til en del som tror at visst man bare har en slank kropp, så er også innsiden av kroppen glad, og fornøyd.

Treningsklærne ligger klare, og jeg er klar for ukens første treningsøkt.

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

Jeg liker egentlig ikke å se programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en sannhet, eller to. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har en anledning. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så blir jeg som oftest sittende å se allikevel, noe jeg også gjorde forleden dag.

Programmet omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg er redd for å oppleve dem.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Fly var et fokus under programmet.  Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med forlengeren slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre?

Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? 

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem.

Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Reklame | Snefrids Hus

Lykken er en paraply. Vi snakker ikke hvilken som helst paraply. Vi snakker om paraplyen jeg er den lykkelige, og stolte eier av. En håndlaget, eksklusiv, italiensk Pasotti paraply! Når det i dag regner i Oslo, så tenkte jeg paraply kunne være tema, men ingen som helst paraply.

Pasotti paraplyene er jo helt fantastiske!  Pasotti er eksklusivitet, og dette er paraplyer som en rekke kjente personer verden over er stolte eiere av. Her hjemme, så vi bla ” The first lady “, Cecilia Brækhus bruke sin flotte Pasotti paraply under en festmiddag hos kongeparet. Værdame Eli Kari Gjengedal har også stolt vist frem sin Pasotti paraply i et intervju i VG. På TV2 sin 17.mai sending ble også disse flotte paraplyene vist frem.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Pasotti håndlager verdens beste og flotteste paraplyer i Castelluchio i Italia. Pasotti ble grunnlagt i 1956, og i dag håndlager de ca 40000 paraplyer i året. I 75 land selges det Pasotti paraplyer. Pasotti er fantastiske design, fantastiske detaljer, og ikke minst, fantastiske farger. Flere av Pasotti paraplyene har også Swarowski krystaller. Her i Norge blir Pasotti paraplyene kun solgt hos utvalgte forhandlere, og her på Sørlandet, så selges paraplyene på Snefrids Hus i Grimstad.

Snefrid på Snefrids Hus begynner å kjenne meg godt, hun visste akkurat hvilken paraply jeg skulle ha. Det stof skrevet Heidi på den der altså! Paraplyen er så meg i farger, og design. Hele paraplyen er som skreddersydd for meg. Utvalget til Pasotti paraplyer er veldig stort, og man vi uten tvil kunne finne ” sin ” paraply i kolleksjonen. Jeg har funnet min Pasotti.

Pasotti er utvilsomt en paraply til de spesielle anledningene. Jeg skriver litt om denne eksklusive, og flotte paraplyen i dag fordi det nærmer seg brylluper, og konfirmasjoner. En slik paraply er en flott gave å gi bort. Paraplyen er et minne for livet. Noe svært få andre har. Skal man gifte seg, så får man også flotte paraplyer til disse anledningene.

Også menn har ett godt utvalg av Pasotti paraplyer. For min del, så har jeg også såvidt brukt paraplyen i hverdagen, men det er ikke paraplyen man tar når man skal på butikken, eller en kjapp tur i postkassen. Det er jo hverdager det er mest av, så sånn sett kan jeg jo ikke gjemme den bort, men det blir helst til de spesielle anledningene. Jeg passer veldig godt på den.  Pasotti’en henger heller ikke sammen med de vanlige paraplyene mine. Den har fått sin egen, helt spesielle plass.

En Pasotti paraply koster en del mer enn en ordinær paraply. En god ide kan være å ønske seg en Pasotti til en bursdag, en konfirmasjon, eller  til jul. Flere kan gå sammen om å kjøpe den.  Man kan sette av litt penger hver måned. Sparing er en super ide. Det blir fort endel penger på en gang for mange av oss. Men har du lyst, og anledning, så hadde jeg unnet meg en slik en!

Lykke kan ikke kjøpes for penger er den noe som heter. Klart det er sant, men det føles ikke sånn i blant. Man kan ikke kjøpe lykke, men det finnes forskjellige former for lykke. Jeg kan kjenne på de gode følelsene når jeg kjøper meg nye ting, og for meg er det lykke i denne paraplyen. Jeg blir glad av å se på den. Jeg føler meg fin sammen med den. Jeg føler jeg skinner i takt sammen med den.

Når jeg ser Pasotti paraplyen henge på sitt helt spesielle sted her hjemme, så smiler jeg. Paraplyen gir meg litt av denne prinsessefølelsen som jeg har skrevet om før, og som er så viktig å kjenne på i blant.

Det er som nevnt kun ett lite utvalg butikker som selger Pasotti her i Norge. En av de er altså Snefrids Hus i Grimstad. Jeg har kjent Snefrid i 26 år, og Snefrid er ei helt fantastisk dame som kan faget sitt til fingerspissene. Snefrid har øyet for detaljer, hun har øyet for det lille ekstra. Snefrids Hus er ett helt fantastiske sted! Har du ikke vært på Snefrids Hus, så må du ta turen! På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen.

Her er flott selskapslokale, her er det suiter, og rom for overnatting. Her finner man selskapstøy til en spesiell anledning, her kan man ha minnestunder, her kan man ha messer, og kurs, og her kan man ha både makeup kurs, og kleskurs. Hos Snefrid kan man avtale tid slik at det kun er deg, og eventuelt dine som står i fokus . Snefrid har tid, og har kun deg i fokus. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite at her kan man få kjoler selv om man må opp i størrelse. Snefrid har både brudekjoler, og selskapskjoler i store størrelser. Også til de menn som trenger litt romslig størrelse, så kan Snefrid hjelpe. Og så har jo Snefrid Pasotti paraplyene <3

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg en bedre halvdel som er flink til å si de rette tingene om det skulle bli for ille, og jeg har også blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

Her om dagen, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så nyt hver eneste dag.

Jeg legger ved 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass ? Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig 2. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.?

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no