Om få dager får jeg besøk av et finsk tv team. Det er jo et stort kompliment at jeg har blitt kontaktet av finsk tv. Jeg er skikkelig stolt over at jeg skal delta i denne dokumentaren som nå skal lages.

Det var før sommeren at jeg det kom opp et finsk nummer på telefonen min. Jeg tenkte at det var en av disse svindler telefonene, så jeg tok den ikke. Men ikke så lenge etter, så tikket det inn en beskjed på svareren min, og den var fra en finsk journalist fra YLE. Hun forklarte kort hvorfor hun ville ha tak i meg, og ønsket at jeg ringte tilbake. Jeg gjorde selvsagt det, for jeg var veldig nysgjerrig på hva dette var.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Den finske journalisten kunne på engelsk fortelle meg at de skulle lage en dokumentar om hvordan store kropper blir avbildet, og fremstilt. Hun refererte spesielt til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper?

Jeg mente da, og mener fortsatt nei. Kunstneren oppnådde helt klart en debatt rundt temaet, og debatt trenger vi. Vi trenger en debatt rundt skjønnhetsmalen. Vi trenger en debatt som forteller at alle kropper er vakre kropper. Vi trenger en debatt som gir alle lov til å være glad i den kroppen de har, til å være stolt av seg selv. Men skal vi få til det, blir det da en riktig vei å gå når man viser seg selv på den måten den finske kunstneren gjorde? De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Det ser på alle bildene ut som om hun nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte? Store kropper kan også være vakre.

Det er dette jeg skal snakke om i dokumentaren som nå skal lages. Journalistene hadde lest blogginnlegget mitt om utstillingen, og de hadde sett et intervju NRK lagde med meg etter at jeg hadde sett utstillingen. Jeg har absolutt mine klare tanker og meninger om dette, og jeg er stolt over at jeg kan være en stemme, og et ansikt. Som overvektig så har man opplevd tøffe tak i blant, og selv om stigmatiseringen alltid vil være der, så har vi likevel en jobb å gjøre for å få være den vi er med den kroppen vi har. Hadde man vist en stor kropp på en vakker måte, så hadde det vært en større mulighet for at det hadde slått positivt ut enn motsatt.

Om få dager, så kommer filmteamet fra Finland til Kristiansand. YLE er det samme som NRK er her i Norge, og ennå er jeg usikker på om dette kun skal sendes i Finland, eller om det skal sendes også i Norge, men alt det får jeg informasjon om når de kommer. Jeg vet at også andre nordiske influencere/ samfunnsdebattanter skal delta. De skal filme i ulike settinger, høyst sannsynlig så skal de også filme på treningssenteret.

Nå skal jeg bruke dagene frem til de kommer til å  forberede meg. Jeg har fått en del stikkord om hva de ønsker å snakke med meg om, så da er det greit å tenke litt over hva jeg skal svare. Jeg brenner for kroppspositivitisme. Det handler ikke om å glorifisere overvekt. Det handler om å få være den man er i den kroppen man har. Så enkelt, men likevel så vanskelig for mange å godta. Kroppen min forteller ingen om hvem jeg er. Man kjenner meg ikke fordi om man ser at jeg er en stor kvinne. Ingen skal sette merkelapper på meg fordi de ser at jeg har en stor kropp. Dette engasjerer meg veldig. I likhet med at jeg ønsker at vi som har litt ekstra skal  ose av mer selvtillit, og vise verden hvor flotte vi faktisk er. Jeg håper jeg får dette, og mye mer frem når tv teamet er her, og skal lage dokumentaren. Det er et utrolig viktig tema.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, er veldig spent, men gruer meg ikke 🙂