Nå nærmer det seg med stormskritt. I morgen tidlig kommer det finske tv teamet fra YLE hit til meg. Da er det filming til en dokumentar som skal handle om hvordan store kropper til fremstilt, og hva slags fordommer vi overvektige møter. Selv om vi aldri vil bli kvitt fordommene, så kan vi komme lengre enn vi er i dag. Det er et utrolig viktig tema.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Journalistene skal ta utgangspunkt i den finske utstilling ” Dry Joy ” som bla ble vist på Sørlandet Kunstmuseum. Bak utstillingen så finner vi Iiu Susiraja. Utstilling skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der bruker hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Er det sånn overvektige skal fremstilles for å få andre til å se at også ” avvikende” kropper er vakre kropper? Er dette måten å ta oppgjør med skjønnhetsmalen på? Viser man fingeren på en en måte som gjør at samfunnet vil se mer positivt på store kropper? Bildene var langt fra vakre. Jeg ble kvalm.

De færreste som ser bildene er kunstinteresserte. De fleste ser bildene, og gjør seg opp en mening om hva de ser der og da. De bruker ikke masse tid på å analysere budskapet i bildene. De ser den finske kunstneren eksponere seg selv med kosteskaft under hengebrystene, med magen sin servert på et brett, med en laks mellom beina og med baconskiver hengende nedover ansiktet. Noen mente det var humoristisk. Jeg har kanskje en rar sans for humor, for jeg så ikke noe morsomt i dette i det hele tatt. Hvorfor skal vi vise de store kroppene våre på en ydmykende måte? På bildene så følte jeg også at hun fremstilte livet som overvektig på en trist og deprimerende måte. Kanskje er det sånn noen tror livene våre som overvektige er? På alle bildene ser hun ut nettopp har våknet, ikke smilte hun, så livet så ganske så trist ut. Er det sånn vi har det, og er det sånn vi vil at andre skal tenke om oss? Hvorfor kan vi ikke fremstille store kropper på en vakker måte?

Hvordan synes du at store kropper blir fremstilt i media og i kunsten? Hva slags ansvar mener du at media og kunsten har? Og hva slags fordommer opplever du mot oss som er overvektige? Det hadde vært fint med innspill og tanker fra dere som følger bloggen min. Det er spennende å se om vi opplever dette likt.

Jeg har fått forberedt meg litt i forhold til stikkordene som jeg har fått på forhånd, men ellers er kanskje det beste og ikke være for forberedt. Heldigvis er det ikke noe som er direkte, så blir det noe feil, så kan vi ta det om igjen. Heldigvis så slipper jeg også å snakke engelsk. Den ene journalisten prater svensk og litt norsk, så da skal det også gå fint språkmessig. Hadde et vært på engelsk, så hadde jeg nok takket nei.

Jeg gleder meg masse til å treffe tv teamet, og til å delta i dokumentaren. Jeg er stolt over at mine meninger også har blitt lagt merke til i andre land. Jeg håper mine meninger kan bety noe for de som kommer til å se dokumentaren. Jeg gleder meg masse, jeg er veldig spent, men gruer meg ikke 🙂 Dere sal få høre mer om besøket og intervjuet på bloggen til lørdag 🙂

Et annet viktig spørsmål dukker også opp som jeg ennå ikke har svar på: Hvilke klær skal jeg velge…….

I dag får jeg fettere, kusiner og tanter på besøk til et familietreff. Jeg har to tanter som bor i England, og som nå er på besøk her. En fetter av meg er også med, så da må vi samles. Det er jo ikke så ofte vi ser hverandre. Nå er det baking og forberedelse av mat. Ha en nydelig søndag der du er!