Dette liker jeg ikke!

I går kom den. Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men hørt ble jeg ikke. For i går kom den, den første snøen.

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort.

Jaja, man skulle tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke, men det snødde godt da jeg våknet, og egentlig skulle dra på trening. Jeg ble hjemme, og hadde treningsfri med god samvittighet. Jeg har hatt seks gode økter denne uken. Jeg fikk ei veldig god økt nå på morraen. Det ble ei mil på sykkel. Nei da, det kom ikke mye, men det ble litt hvitt på bakken, og jeg hørte en brøytebil i det fjerne. Skjønner ikke helt at det hadde kommet så mye at brøytebilen måtte ut akkurat, men noen ble kanskje i ekstase over snøen. For min del, så er det bare å forberede seg mentalt på at det nå kan komme mer snø. Da jeg gikk på trening kl.07, så var det minus en grad, og speilglatt å gå. Jeg må få meg piggsko, for jeg er livredd for å tryne på glatta. Når jeg var ferdig med mila på sykkelen, og skulle hjem, så hadde værgudene bestemt seg for å servere litt mer snø. Det snør ikke en haug, men det snør. Det er nok for meg.

Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over litt snø, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Da jeg gikk på trening i dag morges, så var det minus 1 grad her, men det føltes som minus 10…minst .

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke som den en gang var. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo en stor pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

Jeg vet at mange etterlyser ullklær i store størrelser. Den overdelen jeg har på meg på bildet, den er fra Twentyfour. Jeg ser at denne nå er utsolgt i de største størrelsene, men jeg regner med at den vil komme tilbake. Følg med på siden, eller hør med kundeservice. Overdelen heter Finse Frigg Ull, og er i str. 50. Tigthsen, den er på lager i store størrelser, så dette kan du sjekke ut på hjemmesiden deres. Sjekk nettbutikken deres med jevne mellomrom, eller så vet jeg at Sporty Pluss selger mye fra Twentyfour: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543066/finse-frigg-ull-ls-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltopp-til-dame og her er ulltights: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543111/finse-frigg-ulltights-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltights-til-dame

 


Det er sikkert også flere aktører som selger ulltøy, og kanskje har dere som leser bloggen også tips om gode, varme klær.

I dag kommer prinsene mine sammen med foreldrene. Vi skal ha bakedag sammen med min niese og hennes datter. Det gleder jeg meg veldig til. Vi skal bake kakemenner, og datteren min, hun må ha berlinerkranser. I går pyntet jeg til jul, så julehuset, det er klart. Jeg mangler bare juletreet.

 

 

Et kapittel avsluttes

Om jeg skulle skrive en bok om livet mitt, så var det mye som skulle fått plass i denne boken. Alle de gode tingene, alle oppturene, alle flotte opplevelser, alle flotte menneskene jeg har møtt på min vei, alt dette skulle fått god plass i boken. De tunge tingene som også har vært en del av livet mitt, de ville naturlig nok også fått mye plass. Mye av det som har vært vondt og tungt, det er utvilsomt ting som har gjort meg sterkere, og som har gjort meg til den jeg er i dag. Og det er jo slik livet er for oss alle, en evig berg og dalbane. Samtidig er det godt å kjenne på at det er de gode, og positive tingene, alle oppturene som det heldigvis har vært flest av.

Jeg har fått vært med på mye gjennom årene. Jeg har fått oppleve så utrolig mye fint, og spennende. Så utrolig mange flotte mennesker har krysset min vei. Noen har blitt til gode vennskap, andre har betydd mye i en periode. Jeg har lært så mye, utviklet meg enormt, trådd utenfor den berømte komfortsonen mange ganger, lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Jeg har kastet meg inn i det ukjente, noe som har gjort at jeg har vokst enormt mye. Gjennom livet har man også møtt mennesker som suger energien fra deg. Mennesker som har som mål å gjøre livet surt for deg. Negative mennesker som egentlig kun vil krangle, som aldri blir fornøyde. Mennesker man ikke ønsker i livet sitt, men som man av ulike grunner må takle. Jeg har stått i mange stormer, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har blitt skjelt ut, og baktalt, men jeg har stått stødig.

I snart fire år har jeg vært leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. I dag velger jeg å fratre som leder. Det blir litt vemodig, men samtidig, så skal det bli veldig godt å tre tilbake, og jeg er trygg i valget jeg har tatt. Nå er min tid som leder over, og andre får overta stafettpinnen. Jeg har hatt en fantastisk tid i NLLF. Jeg sa ja til et lederverv uten noen form for ledererfaring å lene meg på, men jeg hadde et brennende engasjementet. Sammen med gode mennesker i NLLFs sentralstyre, så har vi fått til mye på disse årene. Organisasjonen har vokst, og vi har klart å sette viktige fokus på både lymfødem, og lipødem.

Det er flere grunner til at jeg nå takker av som leder. Den viktigste grunnen er at jeg nå er sliten etter nesten fire år i et lederverv som har tatt så utrolig mye av min tid. Ledervervet er et frivillig verv. Man blir valgt av landsmøtet, og jeg er så takknemlig for den tilliten som er blitt vist meg. Visst jeg skal se på all tiden jeg har brukt på ledervervet, så kunne nok det ha fylt en 50% stilling, og med tanke på at det er et frivillig verv, så kan jeg ikke lengre bruke så mye tid uansett hvor engasjert jeg er. Når oppgavene blir så mange, og tiden man bruker blir så mye mer enn det burde være, så kommer man til et punkt hvor man innser at dette ikke går lengre. Jeg har satt så mye av mine andre ting til side for å være leder, og det blir heller ikke riktig. Man kan heller ikke la være å gjøre oppgavene som ligger der, så det er jo heller ikke noe alternativ. Jeg er også en person som ønsker å gjøre ting så godt som mulig, jeg ønsker å levere. Så hovedgrunnen er at jeg nå har brukt så mye av tiden min på ledervervet at det nå er på tide å sette meg selv om mine ting mer i fokus. Livet er så mye mer enn å være leder i NLLF.

Å drive en organisasjon er mye arbeid. Det vet alle som har vært involvert og engasjert i den type arbeid. Alt man skal ha kontroll på, alle mennesker man skal snakke med og holde kontakt med. Virksomhetsplaner som skal følges opp, medlemmer som skal tas vare på og møter man skal delta i. Det er MANGE e-poster som skal skrives, svares på og følges opp. Det er MANGE telefoner som skal tas og som skal svares på. Planer som skal legges, og gjennomføres. NLLF har som målsetting å utøve rådgivende, opplysende og hjelpende virksomhet overfor alle med lymfødem, lipødem og deres familier. Vi jobber for at personer med lymfødem/liødem skal få best mulig livskvalitet. VI skal spre kunnskap om begge lidelser og konsekvensene av dette til politikere, helsemyndigheter og i samfunnet generelt, for derved å bidra til best mulig behandling og økt satsing på fagområdene. INgen tvil om at det ligger mye arbeid her for et sentralstyret, og også lokalforeningene våre. Jeg har også blitt mer hardhudet i løpet av disse årene. Det er ikke alt som har vært en dans på roser. Man har måtte stå i stormer, og da er det godt å vite at man stod stødig. Man møter mange ulike mennesker, noen av dem har vært svært krevende. Man har måtte tåle å bli sterkt kritisert på sosiale medier, noe som aldri er moro, men samtidig, så er det noe man må regne med at skjer. Ikke alle er like fornøyd med det man gjør, og den man er, og da er det alltid noen som ikke våger å ta dette ansikt til ansikt, og som må bruke sosiale medier til å uttrykke meningene sine.

Nå er det Heidi som skal stå i fokus, og ikke minst prinsene mine som skal få mer tid med mommo. Familien min, venner, og ikke minst, så er det tid for egne, spennende planer. Mye av mine egne planer har jeg vært nødt til å settes på pause. Nå er det egne planer som skal settes i fokus, og gjett om jeg gleder meg! Jeg gleder meg masse til å forteller om planene mine. Nå jobbes det på spreng for å få alt på plass slik at dette kan bli en realitet. Det at jeg nå kan konsentrere meg og egne planer, det føles veldig godt.

Et kapittel avsluttes på Lillestrøm i dag. Selv om jeg nå takker for meg som leder, så forsvinner jeg ikke helt ut av NLLF ennå. I en periode så skal jeg sitte i sentralstyre, men med helt andre oppgaver som vil ta en brøkdel av tiden sammenlignet med ledervervet. I en periode skal jeg jobbe med arrangementer. Jeg skal jobbe med å videreutvikle webinarer, lymfødemskole, podcast og mange andre spennende tilbud til våre medlemmer.

I dag lukker jeg døren til min tid som leder. En flott tid, en lærerik tid, en spennende tid…men nå skal jeg åpne en ny, spennende dør

Alarmen går

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

 

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men jeg føler vel at målebåndet viser litt mer enn sist. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og også en heftig periode med rosen. Det skal ikke mer til. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå må jeg tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis så er jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg.

Denne uken fikk jeg også en tlf fra han som var min PT en periode. Det ga meg en veldig  boost å få påfyll, og gode råd fra han. Så glad for at han bryr seg, og vil høre hvordan det går. Jeg savner virkelig PT timene med han. Timene med Øystein har betydd enormt mye for meg. Heldigvis har jeg lært utrolig mye av han som jeg kan ta med meg videre i treningen, men det å bli pushet av han en gang i uken, det savner jeg virkelig. Det er ikke bare å finne en ny. Man skal ha den gode kjemien, og jeg må føle meg trygg

Tilbake til forskningen. Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Jeg banner bittelitt i kirken nå….

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet.

Jeg har et par somre tenkt på selvbruningskrem , eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt …jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg på en selvbruning. Den må være enkel å føre på beina, og den må ikke gi skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert. Jeg husker da selvbruningskremene kom, og da snakker vi evigheter siden. Da gikk jo mange rundt med orange hud. Heldigvis har veldig mye skjedd siden da. Selv om jeg ikke akkurat viser beina for mye om sommeren, så handler det om å føle seg vel. Jeg hadde definitivt følt meg mer vel med litt farge på beina.

Jeg skrev vel på bloggen for et par uker siden at jeg skulle teste ut selvbruning. Fortsatt står den på badet og roper på meg hver gang jeg er der inne. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt er i skjønneste orden. Jeg må bare gjøre det. Jeg har fått en veldig god selvbruning, så jeg bør være trygg på at dette vil gå bra å påføre. Jeg er likevel redd for skiller. Samtidig burde jeg jo ikke være redd for det. Hadde det skjedd mener jeg, så hadde jo ikke akkurat mange sett det. Skal vi si at jeg gir en rapport neste helg?

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det kan det altså bli. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og denne herlige kombinasjonen gjør at en kjenner på ubehageligheter på varme dager. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina kan rett og slett bli skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper om sommeren. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten og at det sprenger, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da. Litt hjelper det nok i forhold til den tykkere kompresjonen, men du verden så varmt det uansett er.  

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, og kompresjon. Her hjemme går jeg med kjole, og det hjelper godt å bytte ut bukse med en kjole. Jeg er jo generelt veldig varm av meg, så det gjør jo kompresjon ekstra varmt for meg. De tynne sommerbuksene mine, de hjelper meg jo klart også. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone. Nå er det kjolene jeg utfordrer meg selv på…til hjemmebruk.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker. Så var det selvbruningskremen da. Den ble varmt anbefalt på Renates her i Kristiansand. Det er lurt å gå gode tips fra de som kan dette istedenfor og bare kjøpe noe. Så nå må jeg teste den ut, og forhåpentligvis oppleve at beina ser ut som om de har vært i solen i times-vis. Det hadde hjulpet på velværefølelsen det.

Dette var stor stas

I går kjente jeg på stolthet, og jeg innrømmer glatt at det var stor stas. Man blir jo utrolig glad når det man skriver også for oppmerksomhet utenfor bloggen. At noen synes det man skriver er så bra, og så viktig at man ønsker å publisere det sånn at enda flere kan lese det man har skrevet.

I går stod blogginnlegget mitt ” Neste sommer ” på trykk i Bergens Tidende. På debattsidene i avisen kom det på trykk. Veldig moro for meg som blogger, og samtidig et viktig tema som jeg håper kan få mange til å tenke. Jeg er nok ikke den eneste som år etter år har tenkt at neste sommer, da skjer det. Neste sommer, da er jeg i mål. Neste sommer, den kom aldri, ikke den sommeren jeg lengtet etter. Samtidig så var det en trøst i å tenke at alt skulle bli så mye bedre…. neste sommer. Hver sommer jeg måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer. En ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min.

Det å være blogger er en utrolig spennende verden. Det er en spennende verden på godt og vondt, men for min del, så er det heldigvis mest positive ting jeg opplever. Jeg er en 40+ blogger med voksne lesere, og jeg har til nå unngått disse berømte nett trollene. Samtidig så er jeg fullstendig klar over at i det jeg viser ansiktet mitt i den offentlige rom, og begynte å mene mye offentlig, så må jeg også være klar for det som måtte komme av negative ting. Dette tok jeg mange runder på før jeg bestemte meg for å begynne å blogge. Man skal være forberedt på det meste, men jeg har vært utrolig heldig.

At bloggen virkelig har etablert seg betyr jo veldig mye for meg som legger så mye arbeid ned i innleggene mine, men det betyr jo også så utrolig mye at bloggen betyr noe for dere som leser. Jeg får så mange tilbakemeldinger på at bloggen er så ærlig og usminket, og ikke minst at det er en blogg med innhold som er verdt å lese. Det betyr mer enn dere aner å få slike tilbakemeldinger. Ønsket mitt, og målet mitt er nettopp det at man skal sitte igjen med noe etter å ha lest den. At man skal kjenne seg igjen, at man kanskje starter en tankeprosess, at bloggen inspirerer og motiverer. At jeg kan tipse om klær, og om sko, det vet jeg dere setter stor pris på. At det jeg skriver er dønn ærlig, at jeg skriver om livet slik det er, det er sånn bloggen skal være.

Denne uken ble jeg kontaktet av debattredaksjonen i Bergens Tidende hvor en journalist hadde lest blogginnlegget mitt ” Neste Sommer “, og hun lurte på om de kunne få trykke innlegget på debattsiden deres. De mente innlegget var så godt skrevet, og med et så viktig tema. Jeg blir jo stolt av å høre slikt, og selvsagt sa jeg ja til at de kunne publisere det. I går kom det på trykk. Det ga meg en god følelse når jeg så det. Og det å kjenne på denne gode følelsen, det gjør veldig godt. Du kan se og lese innlegget her : https://www.bt.no/btmeninger/debatt/i/zgvr5r/hvorfor-snakker-vi-alltid-om-neste-sommer?utm_source=facebook&utm_content=deleknapp&utm_campaign=bunn&utm_medium=social%20media#_=_

Jeg har aldri vært utsatt for nett troll, og jeg har aldri fått en eneste stygg eller negativ kommentar som går på kropp og utseende, eller på det jeg skriver. Jeg har hatt et par gamle griser av beundrere som har ringt, jeg får en del tlf fra ukjent nummer hvor de legger på når jeg tar den, velkommen til bloggens verden tenker jeg da. Men…dette er bare små ting i forhold til alt det fine jeg opplever. Det å være blogger for dere som følger bloggen min, det gir meg så utrolig mye. Alle som leser innleggene hver helg, alle som kommenterer både på bloggen og på FB, alle som sender private meldinger, alle telefoner, og alle jeg møter på gata som stopper meg for å fortelle hvor mye bloggen betyr for de, og hvor fint de synes det er å lese den. Tusen takk!! Om jeg inspirerer og motiverer dere, så skal dere vite at dere gjør det samme med meg. Jeg har verdens flotteste lesere, og jeg er så takknemlig for at nettopp du velger å følge meg og min blogg.

Nyt søndagen!

Hvorfor snakker vi alltid om neste sommer?

Neste sommer er ikke bare en fengende DeLillos låt, men det er et begrep jeg har brukt mye opp igjennom, et begrep som bringer frem mye tanker, og som tar meg tilbake til alle somrene som jeg igjen måtte innse at det ikke hadde gått som jeg planla forrige sommer, en ny sommer hvor jeg følte nederlag fordi jeg aldri klarte målet jeg hadde satt meg. En ny sommer med skam over kroppen min. Det er jo sånn at neste sommer alltid skal bli så mye bedre. Neste sommer skal mange kilo ha gått av, neste sommer er formen så mye bedre, neste sommer skal ikke vekten begrense meg, og neste sommer skal jeg gjennomføre alt jeg egentlig hadde planlagt å gjennomføre denne sommeren. Er det noen som kjenner seg igjen? Har du også alltid planer for neste sommer?

Jeg får nesten litt vondt i magen når jeg tenker på hvor mye jeg har plaget meg selv opp i gjennom med dårlig samvittighet, dårlig selvbilde, og skam. Målene var reelle nok, viljen var der, men det gikk sjeldent som man ønsket. Neste sommer ble til neste sommer, og til sommeren etter der, og for hver sommer man måtte innse at man nok en gang ikke hadde klart målet, så gikk man lengre, og lengre ned i kjelleren. Hvorfor tok jeg ikke skikkelig grep? Var målet om neste sommer bare noe jeg sa for å trøste meg selv? Var det for at jeg ikke skulle kjenne så voldsomt på nederlaget at jeg gikk på an igjen med nye mål for neste sommer? Hvorfor var det alltid neste sommer? Neste sommer skulle jeg bade mer, jeg skulle la badedrakta bli våt mer enn ett par ganger, jeg skulle gå mer i fjellet, og jeg skulle mer ut i naturen, vekta skulle ned, og sommerklærne skulle byttes ut til klær i mindre størrelser – og det viktigste av alt : jeg skulle føle meg vel.

 

Jeg tror det var mest denne velhetsfølelsen jeg lengtet etter å kjenne mer på. Det å bære en del ekstra kilo resulterer som oftest i at man svetter som en gris på varme dager. Det er ikke mye bevegelse som skulle til før jeg var gjennomblaut, og da fikk også frisyren hard medfart. Det at frisyren får hard medfart, det er en aldri så liten krise kan jeg fortelle deg. Håret betyr ganske mye for meg, og med hodet, og hår full av svette, så kan du jo tenke deg hvor lekker jeg følte meg. En periode likte jeg heller ikke å kle av meg så mye når det ble sommer. Jeg tror at jeg innbilte meg selv at jeg kunne kle kiloene ute. Jo, lengre topper, og jo større de var – jo, mindre synlig var det at jeg var stor. Fantastisk tankegang, Heidi! At noen hvisket meg i øret at realiteten var motsatt, det ville jeg ikke høre på. Mer klær enn temperaturen tilsier det er jo heller ikke bra om man vil føle seg vel, og visst man vil unngå å svette for mye. I tillegg måtte jeg jo ha på meg langbukser fordi jeg ikke vil vise verken bein, eller kompresjon, så alt dette til sammen tilsier jo at  man ikke føler seg som den lekreste sommerpiga.

At målet om neste sommer var reellt nok, det er det ingen tvil om. Da jeg kjente som mest på nederlagsfølelsen, så var det målet om neste sommer som fikk meg sånn halvveis opp igjen. Planene ble lagt i hodet, og jeg fant ut hvorfor det hadde gått galt denne sommeren også, trodde jeg i alle fall.  Det som gikk feil denne sommeren var jo ikke akkurat noe annet enn alt som gikk feil utallige somre før, men det innså jeg ikke. Det viktigste var å innbille meg selv at neste sommer da skulle Heidi virkelig imponere, da skulle alle se hva jeg kunne klare. Topplokket gikk helt bananas, og iveren var det ingenting å si på. Problemet var nok bare det at topplokket hadde flere negative tanker enn positive. Jeg ryddet aldri i hodet. Jeg kvittet meg aldri med gamle, negative tanker. Hodet tenkte helt likt, det var de samme tankene som kvernet rundt, og rundt. Jeg spurte ikke meg selv hvorfor det aldri ble en neste sommer med resultater jeg kunne være stolt av. Jeg fant aldri ut hvorfor jeg gikk på den ene smellen etter den andre. Hvorfor ble det som det ble, og hvorfor tok jeg de samme, dumme valgene gang etter gang?

Styggen på ryggen satt jo der hele døgnet, 24/7 satt han der, og proppet meg full av tanker om hvor innmari dårlig jeg var på det å lykkes. Jeg var jo stor, og stygg, og jeg hadde jo ikke det som krevdes for at neste sommer skulle bli en sommer jeg kunne være stolt av. Med så mye negative tanker i hodet, og med et bilde av seg selv som ikke akkurat var positivt, så kan man ikke lykkes. Det er lov å komme på galt spor, og man skal aldri se seg tilbake. Man skal tenke at man kan mestre hver gang man går på med friskt mot, og masse iver. Sporer man av, så er det helt greit – man kan lett komme tilbake på riktig spor igjen. Det er bedre med en avsporing hvor man kommer på rett spor igjen, eller en avsporing som fører man tilbake til et sted man ikke ønsker å være.

Jeg har sluttet å tenke neste sommer i forhold til kropp, og vekt. Sommeren jeg ønsker, den kommer, det er bare jeg selv som kan bestemmer når den skal komme. I mens må jeg prøve å nyte hver sommer akkurat som den er og blir. Alt avhenger av hvordan jeg planlegger endringsprosessen. Jeg er sjef, og det er jeg som bestemmer hvordan både denne og neste sommer skal bli. Jeg feiler mye underveis, og sommeren kan absolutt være en stor utfordring, men det er meg som har valgt den sommeren jeg får. Styggen på ryggen kan godt sitte der han sitter han, men han skal ikke få meg ikke tilbake i gamle spor. Noen feilspor blir det, litt dårlig samvittighet blir det, men han skal ikke klare ikke å ødelegge det jeg har oppnådd.

Så lite skal til for å få en bedre helse

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å kunne bli mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

 

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Denne uken har jeg fortalt min historie i Fædrelandsvennen, og en del andre aviser rundt om i landet. Om jeg kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Dersom du har abonnement på en av avisene til Schibsted, så kan du lese artikkelen jeg var med i her: https://www.fvn.no/aktuelt/sprek/i/Vq0QAW/er-du-fysisk-inaktiv-kan-bare-litt-trening-gi-stor-effekt-heidi-rosander-51-begynte-aa-gaa-tur-to-ganger-i-uken

Nyt lørdagen! Her i Kristiansand skinner solen så nydelig, så da er det bare å komme seg ut å jobbe. Coronasmitten her i Kristiansand er bekymrende høy, så i dag stenger kommunen  ned mye her i byen, bla treningssentrene. Så fra i dag kan jeg ikke komme meg på trening, og det kjenner jeg veldig på. Men jeg får brent en del kalorier når jeg skal jobbe ute i dag, og så får jeg ta meg en tur i lysløypa hvor det hele startet, i morgen tidlig.

Vi blogges i morgen!

Hva skjedde?

Det er jo nesten ikke til å tro. Hva har skjedd liksom? Og hvordan skjedde det?

 

Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle gi slipp på min største avhengighet. Jeg har jo heller ikke gått inn for å gi slipp på den. Det skjedde liksom bare. Jeg vet ikke om det er andre enn lommeboken som sånn sett merker endringen, men det er vel bare en fin ting uansett. Og så lenge dette har skjedd uten at noen har stått over meg, og truet meg til å endre på denne avhengigheten, så er det en god ting.

Dere som har fulgt bloggen min, dere vet at jeg har hatt en stor avhengighet, og den avhengigheten, den heter Pepsi Max. Nå skal ikke jeg sitte her å skryte av at jeg ikke drikker Pepsi Max lengre, for det gjør jeg absolutt, men jeg har redusert veldig mye. Det at jeg har redusert så mye, det er veldig ubevisst. Det er som jeg skrev innledningsvis: hva skjedde, og hvordan?

Jeg nyter fortsatt iskald Pepsi Max. Den må være kald. Gjerne iskald. All drikke må være kald. Jeg er jo rar på mye, men jeg drikker ingenting som er varmt. Jeg husker veldig godt utedagene på barneskolen hvor jeg hadde med meg varm kakao. Allerede da mislikte jeg alt varmt, og kakaoen på termos ble neppe drukket.

Tilbake til Pepsi Max’en. Den har vært min store avhengighet, og den har vært fin å ha som kos når jeg har prøvd å styre unna alle andre fristelser som kanskje ikke har vært så gode for meg. Jeg tror nok jeg drakk rundt 2-2,5 liter hver dag. I tillegg elsker jeg melk, så det var stort sett Pepsi Max og melk. Lite vann. Veldig lite vann. Jeg lukket vel egentlig ørene når noen nok en gang skulle holde den vanlige ” vann er så sunt og viktig for kroppen ” talen. Vi tar våre egne valg, og jeg er ingen stor fan av at andre skal fortelle oss hva vi skal gjøre, og hvilke valg vi skal ta. Det gjelder det meste.

Pepsi Max, min store lidenskap. Hvem skulle vel ha trodd at jeg i løpet av en dag nesten ikke drikker Pepsi Max lengre ? Jeg tror det nesten ikke selv, men det er faktisk tilfelle. Jeg som har tviholdt på Pepsi Max’en min. Jeg som før glatt kunne drikke 2 – 2,5 liter til dagen. Det ble handlet inn mye Pepsi Max for å si det sånn. Nå har jeg en 1,5 liters flaske i 2-3 dager, så her har jeg redusert veldig. Jeg har ikke lagt meg i selen for å redusere. Jeg har ikke tvunget meg selv til å redusere. Det har bare blitt sånn, og det er ikke noe svar å bli klok av. Lysten på å drikke så mye Pepsi Max, den er borte. Nå drikker jeg kun Pepsi Max til middag, og om jeg har besøk. Resten av dagen, så drikker jeg faktisk vann. Ja, du leste riktig: jeg drikker vann, og jeg drikker ca 2,5- 3 liter vann til dagen. Det er ikke til å tro. Jeg som ” hatet ” vann, og som kun drakk det når jeg skulle ta tabletter.

Endringen kom etter jeg fikk PT, for PT’en maste veldig på dette vannet. Nesten litt sånn irriterende hvor mye han maste om dette vannet. At jeg drakk altfor lite, og at det bare var å øke vannmengden. Jeg er jo ikke alltid den som hører på andre når det er noe jeg ikke vil, men her må jeg rett og slett ha hørt på han. Ganske ubevisst. Nå får jeg snart finner, så mye vann drikker jeg. Jeg gikk ikke inn for å redusere det ene, og øke det andre. Når vannmengden økte, så må det ha skjedd noe. Jeg skal innrømme at jeg ” fusker ” litt for å få til å drikke såpass mye vann. Når jeg tar vann i vannflasken min, så tar jeg til slutt noen dråper med Zeroh i vannet for å få litt smak. Det er jo ikke kalorier i denne saften, og noen få dråper av denne gjør at jeg føler litt smak, og da kan jeg drikke masse vann. Dette vet PT’en min, og det er helt innafor å gjøre det sånn for å klare å øke mengden vann jeg drikker. Så nå har jeg med meg vannflasken nesten overalt, og med disse få dråpene av Zeroh, så smaker vann nå helt fortreffelig.

Det vil alltid være en stor diskusjon omkring lettbrus, og alle vil helst ha rett. Det er mange som mener mye, og det spekuleres mye. Jeg har ikke redusert inntaket av lettbrus på bakgrunn av snakk om negative helseeffekter. Jeg tror nok heller ikke at reduksjonen av Pepsi Max har gjort noe utslag på at vekta mi har gått drastisk ned. Det har bare blitt sånn at jeg drikker mindre, og det kan jo ikke være annet enn positivt at det kommer mer vann inn i kroppen enn andre ting. Og lommeboken, den er også jublende glad.

Yess!

Yess! Dette var en en fantastisk beskjed å få!

 

Det er nok en del som ikke skjønner jubelen min, men for meg var gårsdagens melding en fantastisk nyhet å få. Nå kan jeg ta rutinene tilbake, og komme tilbake der jeg var, og det betyr masse for meg personlig. Mandag åpner treningssentrene igjen her i Kristiansand, og nå håper jeg at smittetallene fortsetter å gå nedover slik at kommunen slipper å ta slike grep på nytt.

Jeg er ærlig på at stengte treningssentre, det har vært en utfordring for meg. Så er det mange som har sagt at jeg da bare må gjøre andre ting, og at jeg må tenke nytt. Joda, man må jo det når man faktisk ikke har muligheten til å trene på et senter. Men det å bryte rutinene, og finne motivasjonen til å gjøre andre ting, det har vært utfordrende for meg. Jeg har alt jeg trenger for å trene styrke her hjemme. Jeg har vektstang, manualer, strikk, stepkasse, kettlebell….så utstyret har vært rett foran nesen på meg. Men hvor mye jeg har brukt det? Ca 2 ganger i løpet av disse ukene. Ikke akkurat imponerende.

Selv om eget utstyr hjemme har blitt brukt lite, så har jeg trent og vært i aktivitet. Jeg har sparket meg selv ut på tur dag etter dag. Så turer har det blitt nesten hver dag, så jeg tror jeg har kommet meg ganske greit gjennom perioden hvor treningsstudioet har vært stengt. Det har vel blitt litt for lite styrketrening, men jeg satser på at musklene fortsatt er der, og at styrken fortsatt er der.

Det er rart hvor vanskelig det er å motivere seg i blant. Går man mange år tilbake, så var jeg jo der at jeg ikke fant motivasjonen. Det resulterte i 0 trening, og ei vekt som økte. De siste årene har jo alt dette endret seg. Nå er trening blitt en veldig viktig del av hverdagen min. Da skulle jeg tro at det å gå over til annen treningstype en periode når treningssenteret var stengt skulle være lett, men det var det altså ikke.

Turer er blitt min aktivitet når treningsstudioet har vært stengt. Jeg har aldri hoppet ut av sengen glad og  fornøyd fordi jeg skulle ut på tur. Neida, jeg har jo nesten ligget og kjent etter om jeg har hatt en unnskyldning for ikke å gå på tur. Heldigvis har det vært noe i meg som har vært sterkere og staere enn styggen på ryggen, for streng prat til meg selv, og noen harde spark bak, det har hjulpet. Jeg har gått mange turer, peset meg opp harde bakker, småløpt litt på flate partier, og virkelig satt pris på de fine morraene, og solen som nettopp har stått opp. Jeg er jo så heldig som har så mange flotte turområder i nærheten av meg, og jeg har også vært flink til å velge turområdene med mest utfordringer de fleste gangene. Og når jeg bare kommer meg ut, så er det jo en super opplevelse. Det var jo dette jeg gjorde da jeg startet med endringsreisen. Jeg gikk og gikk.

Noe av utfordringene med å komme seg ut på tur, det har jo vært lymfebeina mine. De har ikke spilt helt på lag med meg den siste tiden. Og sånn er det jo med lymfødem. Det er en berg og dalbane. Noen dager samarbeider de, og det føles som jeg går på skyer. Andre ganger de beina tunge som bly. De dagene beina er som bly, da kan du tenke deg hvor moro det er å starte en tur når det føles som om man har melkesyre etter to skritt. Man drar beina med seg opp bakkene. Litt sånn har beina vært den siste tiden, så da er det ekstra tungt å komme seg ut på tur. Så har man disse gode dagene i blant, og man flur gjennom turløypa. Iallefall føles det slik.

Til mandag åpner altså treningssentrene igjen. Jeg skal være på plass tidlig mandag morgen. Jeg gleder meg til å sette meg på sykkelen igjen, og jeg gleder meg til å trene styrke igjen. Jeg gleder meg til å være tilbake i treningsboblen min igjen. Tilbake til treningsrutinene, og treningsgleden. Jeg er samtidig veldig sikker på at jeg kommer til å fortsette med turer om morraen. Jeg kommer til å gå turer de morraene som jeg ikke skal på trening. Nå som våren er her, så er det jo fint og kunne kombinere studiotrening med fine morraturer. Om jeg legger inn gode turer også, så kan jeg få trening hver dag, så det er målet mitt. Kanskje kan vi også få samlet jentene som har trent i gruppe sammen på Rona til en ny treningsrunde. Bor du i Kristiansandsområdet, og har lyst til å starte med gruppetrening, og i tillegg har noen kilo for mye, så ta gjerne kontakt med meg.

Jeg kjenner at motivasjonen kom tilbake i det jeg fikk melding fra treningssenteret om at de nå kunne åpne igjen. Jeg er så klar for trening!!!

En ørliten bit av lykke….

Akkurat nå skulle jeg gjerne hatt en krystallkule som kunne fortelle meg når hverdagen igjen blir normal. Vi har levd i en pandemi snart  et år. Med oppfordring om å holde oss mest mulig hjemme, og med oppfordring om ikke å besøke hverandre, så kjenner vi alle på noe helt nytt. Selv om vi vet at vi skal komme oss igjennom dette, og hverdagen vi kjenner vil komme tilbake, så kjenner iallefall jeg fortsatt på en usikkerhet.

Man trodde på 2021. Når bare 2020 var lagt bak oss, så skulle alt bli så mye bedre i 2021. Året har vel ikke akkurat startet sånn. Fortsatt har vi mange nødvendige begrensninger. Alle vil vi så gjerne vite når livene blir som før. Snakker vi påske? Sommer? Høst? Eller må vi bare slå oss til ro med at vi ikke vet. Smittetallene svinger hele tiden. Når der er et lite lys, så slukker det fort igjen. Jeg tror vi vil være i denne situasjonen lenge. En ting er at avstand, antibac og digitale møter nok vil være en del av hverdagen vår lenge, men jeg tror heller ikke den hverdagen vi lengter så etter vil være her verken til påske eller til sommeren. Jeg tenker vi må tro på 2022 som året med blanke ark og fargestifter til.

Det er utfordrende når man ikke lengre er sosiale dyr. Det er et svært begrenset antall mennesker jeg treffer. Ikke at jeg noen gang har vært nødt til å være sosial hver dag, men til og med jeg som er sånn mellom sosial, jeg føler jo at jeg nesten aldri treffer venner lengre. Jeg føler nesten jeg er blitt litt menneskesky. Man føler nesten at man ikke har den samme lysten til å være sosial som før. Jeg følte nok også på at dette var noe jeg ikke burde snakke høyt om, men det var før jeg fant ut at jeg slettes ikke er alene om å føle det sånn. Jeg har venner og bekjente som føler på akkurat det samme. Jeg tror vi er mange som føler på det samme. Heldigvis så kjeder jeg meg ikke. Jeg har mer enn nok å fylle dagene med. Jeg drar jo ut på tur, jeg er på butikker når jeg må, bittelitt sosial er jeg, men jeg møter ikke så mye mennesker som før, det er ikke så mye vennekvelder som før, ingen fysiske møter, ingen reiser, men sånn må det bare være frem til hverdagen som mange før syntes var kjedelig og litt A4, kommer tilbake. A4 vil i fremtiden være ensbetydende med noe veldig fint tenker jeg.

Her i Kristiansand er smitten høyere enn noen gang. Situasjonene er alvorlig. Kommunen har tatt grep. Jeg synes nok at grepene burde vært gjennomført tidligere. Jeg føler det har vært litt sånn at vi skal vente å se. Samtidig er det lett for oss utenfor å kritisere. Vi må nok heller stole på at grepene som tas når de tas er, er det rette grepene, og riktig tidspunkt. Neste uke skal Kristiansand kommune diskutere om nye grep må tas, og da kan man fort snakke om en nedstegning ved at feks kjøpesentrene også må lukke dørene. Det er godt jeg har frisørtime i morgen i tilfelle mange næringer nå etter hvert må stenge. Et luksusproblem midt oppi alt vi står i om frisørene stenger ned igjen, men vi er nå heldige og har blitt vant til disse luksustingene, og da er det klart spesielt når man står uten. Ingen krise, ingen klaging, men rart.

Lykken er heter blogginnlegget, og lykke kan være så mangt. Det er mye som får meg til å kjenne glede, og som får meg til å smile. Spesielt tiden vi er i nå, så er det viktig at vi også kjenner på glede, og de gode følelsene. Selv de minste tingene er det viktig å glede seg over. Min lille lykke er en bitteliten ting, men likevel så viktig. Lykke, og glede trenger ikke alltid være noe man føler kun når det gjelder de store tingene. Jeg kjenner at det er godt å kjenne at man kan smile også overfor små, små ting i hverdagen.

Min lille lykke heter munnbind, rosa munnbind. Når situasjonen her i Kristiansand krever at man skal bruke munnbind, så er det sannelig litt lykke når man finner rosa munnbind. Å ha farge på munnbindene, det gjør jo situasjonen med munnbind litt enklere. Jeg føler det ihvertfall sånn. Jeg synes ikke det er noe pes at vi nå må bruke munnbind der vi ferdes, og på de turene jeg har hatt på butikker de siste dagene, så synes jeg befolkningen i Kristiansand har vært utrolig flinke til å bruke munnbind, og det er utrolig fint å se. Tidligere i uken så var jeg kjapt innom nærbutikken, og hadde selvsagt glemt munnbind. Nå har jeg alltid flere liggende i bilen sånn at jeg alltid har munnbind tilgjengelig, men da hadde jeg ikke det. Det var ingen god følelse å gå inn på butikken uten munnbind. Både fordi jeg visste at man skulle bruke det, og fordi jeg nesten var alene om ikke å ha munnbind på. Det føltes flaut og ikke ha det på. Nå er munnbindet alltid på.

I går fant jeg altså rosa munnbind, og det å ha farge på munnbindet, det gjør at jeg kan smile litt ekstra når jeg bruker de. Dette var engangs munnbind som var rosa, ikke munnbind i tøy. De hadde også sorte engangs, og jeg tro de hadde i turkis, men det ble de rosa denne gangen. Fin, lys, rosa farge. Jeg har også bestilt munnbind i tøy. Sort med en liten bling krone på siden. Ikke at munnbind må være fancy, men hvorfor kan man ikke ha lov å velge å gjøre det man ønsker når situasjonen krever munnbind. Da må man få lov å velge litt bling, eller farger, eller mønster. Det skaper litt med smil for en del av oss i en krevende hverdag. Så for meg blir det altså rosa munnbind fremover når jeg skal bruke engangs munnbind.

Dugnaden gjelder som aldri før. Lytt til de som sitter med kunnskapene. Det er altfor mange bedrevitere der ute. Folk som vet alt best selv. Vi kan være enige og uenige, men nå skal vi gjøre som myndighetene sier. Holde oss mest mulig hjemme, ikke renne ned dørene hos hverandre, dra ut kun når man må, og dere som har hjemmekantene, dere skal bli hjemme. Jeg leste noen kloke ord i dag morges : At vi er hjemme i 10 dager, og kanskje kjeder oss litt, det er mye bedre enn at vi trosser forbudet, og smitter et menneske som, i verste fall ikke får oppleve 10 dager til. Ord verdt å tenke på. Vi skal gjøre vårt for å beskytte de eldste, og vi skal gjøre vårt for å beskytte de som er i risikogruppene.

Dette kommer vi oss igjennom. Hverdagen vil komme tilbake. VI vet ikke når, men den kommer tilbake et sted der fremme. Og mens vi venter, så skal jeg fortsette å ta min del av dugnaden, bla ved å bruke munnbind, rosa munnbind.