I dag føler jeg meg takknemlig. Hele helgen har jeg hatt prinsene mine her. To herlige, flotte gutter på 2 og 3 år. Det er første gangen jeg har hatt begge to her en hel helg, og jeg var så spent på hvordan det ville gå. Spesielt med tanke på legging av begge. Helgen har vært som en drøm. Så snille gutter. Vi har hatt masse moro med både lek, lesing, dans, baking av muffins, en tur ut i øsende regn, og handling på butikken. Det er fantastisk å sitte her og blogge kjapt en søndag, og høre guttene sitte på gulvet ved siden av meg å synge og pusle. Jeg er så heldig som har fått to nydelige barnebarn, og det å kjenne på hva de betyr for meg, og også hva jeg betyr for dem. Å få de beste mommoklemmer, det å ha de på fanget, få lese, og fortelle historier, det å føle på den tryggheten jeg gir de, se de så glade og fornøyde. Det har ikke vært noe gråt, ikke savn etter mamma og pappa. Vi har virkelig storkost oss hele helgen. Jeg kjenner jo at det er en grunn til at man ikke blir småbarnsforeldre når man er blitt så voksen som meg, men det er en tid for alt. Og nå er det tid for barnabarn.

Jeg stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne at kroppen samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort av gårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant.<< En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein…til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.

Den siste tiden har vært litt utfordrende med en mage som har vært trøblete og vond. Alt av prøver er fine, så det var nok denne matforgiftningen som ikke helt ga slipp. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Det har vært lite med trening, men denne uken har vært en bra uke, og neste uke skal bli enda bedre. Beina spiller heldigvis også  på lag med meg. Jeg skal vinne, sånn må jeg prøve å tenke. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang.

Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig. En titt ned på de flotte guttene mine forteller meg akkurat det. Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye selv om det ikke kjennes slik i blant. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi kan skru tiden tilbake nesten to uker. Mandag for snart to uker siden var en helt vanlig mandag med trening, og en dag med avtaler og gjøremål. Ut på ettermiddagen tar jeg en rask titt i kjøleskapet for å planlegge middagen. Der ligger det en pakke med kyllingfilet som jeg finner ut at jeg må bruke den dagen siden siste forbruksdag er nettopp den mandagen. Men så lenge den er vakumpakket, så har jeg ingen betenkeligheter med å spise denne til middag. Min mor er veldig skeptisk til kylling, og hadde nok ikke spist kyllingfilet som gikk ut den dagen man skulle ha den. Jeg tenker den er trygg. Bruner den i pannen som jeg pleier, og inn i form i ovnen i 40 minutter, eller det ble 35 min denne gangen. Fileten er fint stekt. Ikke noe rosa, og smaker godt.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning. Så det var altså denne forbaska kyllingfileten som var synderen. Og var det da man skulle ha hørt på mammas kloke ord…

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager de siste to ukene hvor jeg ikke har orket særlig mye. Når jeg tenker på kyllingfilet, så brekker jeg meg, og det kommer til å gå evigheter til jeg spiser kyllingfilet igjen. Det ble et nytt legebesøk da legen ville ha meg tilbake dersom smertene ikke ga seg. Nye prøver, masse prøver. Alt var like fint som sist. Så akutt matforgiftning var fortsatt diagnosen, og alt alvorlig er utelukket. En matforgiftning kan visst sitte i en god stund hos en del, og magen kan bli hard og trøblete, og det var akkurat det jeg opplevde. Etter å ha prøvd å få kontroll på magen, så ser det nå ut til å gå rette veien, men dette har virkelig vært forferdelige dager. Jeg tenker på alle dere som sliter med diverse mage og tarm sykdommer, og på måten dere takler en hverdag med smerter, og magetrøbbel. Min mor er en av de, og nå har jeg kjent på hvordan hun i lange perioder hadde det. Jeg ber virkelig til høyere makter om at dette nå er i ferd med å normalisere seg som det kjennes ut til. Fortsatt en del ubehag i perioder, men laaangt fra slik det var på det verste. Ingen krise at mat ikke frister, men det er rart å gå på butikken og ingenting frister. Når jeg lage rmat, så har jeg ikke lyst på den, men når jeg spiser, så smaker det helt greit. Vann har jeg heldigvis drukket i litersvis disse dagene, og når Pepsi Max’en heller ikke smaker godt, da er virkelig noe galt.

Her om dagen, så tenkte jeg også på om det kunne være Saxenda som var årsaken til smertene. Jeg tviler, men man vet aldri. Er det noen av dere som bruker Saxenda som har opplevd det samme som meg? Jeg har nok mest tro på legens diagnose, men det dukket plutselig opp i hodet mitt. Har forøvrig ikke brukt sprøyta disse dagene som formen har vært så laber. Tanken på å stikke seg i magen som var så vond, det fristet ikke.

Er det ikke typisk at når man føler at ting går den rette veien, så er det noe som skjer, og som setter en ut av spill en periode? Dere som følger bloggen min vet hvor viktig trening er blitt for meg. Jeg har endelig fått den følelsen av at jeg må trene, og at treningen gir meg så utrolig mye både fysisk og psykisk. Når treningene ikke blir som planlagt, så må det være fordi jeg ikke klarer å komme meg ut og på trening. Da må formen være laber, og akkurat formen, den har ikke vært noe å skryte av de siste 14 dagene. Som jeg har savnet treningen, men samtidig har det vært godt å kjenne på at jeg faktisk har skjønt at trening er noe kroppen ikke har orket i denne perioden. Da har det vært greit, men nå som formen forhåpentligvis begynner å komme tilbake, så kjenner jeg på abstinensene, og i morgen ser jeg frem til å prøve meg på trening igjen.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!

Vi er verdensmestre i å klage. Vi klager på alt, og blir egentlig aldri helt fornøyd. Vi kaver, og jager, og klager vår store nød etterpå. Jeg kjenner at jeg rødmer litt når jeg skriver dette, for jeg er nok også en som fort kan klage, også for små ting som jeg egentlig burde la passere.

Vi har alltid et valg, og det er opp til oss, og velge det som er riktig for en selv. Vi klager over jobben, over tidsklemma, vi klager på mangel på egentid, og mangel på aktivitet – vi rekker aldri alt vi skal…men er det alt vi MÅ rekke da? Er det alt vi MÅ gjøre? Alle tingene vi må rekke, og alt vi må gjøre, er dette ting vi gjør for oss selv, eller er det ting vi føler vi må gjøre for alle andre? Setter vi andre først i rekken, og så oss selv? Man har også her et valg. Selv om vi setter oss selv lengre frem, og tar gode valg for oss selv, så betyr ikke det at vi er egoister, og det betyr ikke at vi setter alle andre helt sist.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Vi kan være der for andre selv om vi prioriterer oss selv. Det er først når vi kan ta vare på oss selv at man kan være en god person for de rundt oss. Istedenfor å klage over alt man ikke rekker, så er det kanskje på tide å se på valgene man gjør. Kanskje er det tid for en omprioritering? For at vi skal kunne fungere som vi ønsker, og ha gode dager, så må vi kanskje ta andre valg, valg som er gode for oss selv, ikke for andre. Jeg kan også klage, jeg kan klage masse, og til tider over bagateller. Heldigvis har jeg blitt mye flinkere til å ta gode valg nå enn før. Det er moro å kjenne på følelsen, den gode følelsen som jeg kjenner når jeg tar valg jeg aldri tidligere hadde tatt. Jeg var ett håpløst tilfelle på mange områder, så det er håp for alle.

Det er vi selv som velger hvor mye tid vi setter av til trening, og aktivitet. Det er vi selv som velger maten vi spiser, og hva vi dytter i oss. Det er vi selv som velger om vi vil være en grinebiter som klager over det meste, eller om vi vil se verden fra en helt annen side. Det er  vi selv som velger hvordan vårt liv skal være, og det er vi selv som må velge å ta ansvar. Det nytter ikke å skylde på alle andre, men herligland, så deilig det er å finne noen andre å skylde på. Hadde alle andre forandret seg, så hadde alt blitt så mye lettere.

Livet består av valg hver eneste dag, og det er ikke lett å ta valg nettopp fordi man ofte er redd for å velge feil. Ingen sitter på fasiten, ingen kan se utfallet av valgene man gjør, så det er klart at mange valg er vanskelige, og litt skumle. Noen valg er derimot enklere enn andre, og det og sette seg selv lengre frem, og gjøre gode ting for seg selv, det valget vet man vil være ett godt valg. Slutt med all klagingen, og bruk energien på ting som er gode.

For lenge siden, så leste jeg en artikkel som fikk meg til å tenke veldig. Jeg måtte smile når jeg leste den, for den ga meg virkelig sannheten om hvordan man ofte tenker, og hvordan man handler som man tenker. Den sa på en utrolig bra måte at alle valg vi gjør har konsekvenser, og hvor viktig det er å velge riktig, og ta de rette valgene. Vi klager på alt! Noen ganger skulle man tro at det eneste som betydde noe her i livet var hvordan været er. Istedenfor å se dagene gli forbi, så må man prøve å glede seg over hver dag på en helt annen måte. Jeg bare må dele denne med dere denne søndagen i dette helt nye året.

Jeg legger ved disse 10 bud for de av dere som ønsker ett miserabelt liv. Jeg synes disse budene var virkelig gode 🙂

1. Beveg deg minst mulig. Ta bilen overalt. 500 meter til butikken? Ta bilen! 30 meter til postkassa? Ta bilen! Selv om du bruker kortere tid på å gå eller sykle dit du skal, og det tar laaaang tid å finne parkeringsplass.Ta bilen!

2. Beveg deg minst mulig. Vi lever i en fantastisk tid. Bruk rulletrappa. Ta heisen. Bruk fjernkontroller til alt. Lei inn flyttefolk, vaskehjelp, gartner, bærehjelp. Bestill mat hjem. Helst ikke gå ut av huset.

3. Spis junk. Kjøp det som er inni masse plastikk. Spis det du må være kjemiker for å forstå ingredienslista på. Drikk masse brus. Spis bare det som har holdbarhetsdato flere år fram i tid.

4. Rus deg. Dytt nedpå med alkohol. Drikk i alle fall hver helg. Det er helt normalt, og alle andre gjør det. Vær oppe seint på natta, og bli så full som mulig. Benytt enhver anledning til en drink.

5. Ha en jobb der det er helt uoverkommelig å komme ajour. Dyng på med meningsløse oppgaver. Sjekk mail konstant. Vær alltid oppdatert på Facebook, twitter, VG. Tenk på alt du ikke får gjort.

6. Sov mindre. Se minst 4-5 timer tv hver dag. Se tv langt utover kvelden. Gå seint og legg deg, aller helst ha en tv på soverommet så du kan ha den på døgnet rundt og bare duppe litt innimellom.

7. Vær en skikkelig grinebiter. Klag på staten, sjefen, stresset, systemet. Tapp kreftene ut av folk ved å komme inn i et rom med et høylytt sukk, hev på øyenbryn og klag til den første du får øyekontakt med. Klag alltid på nye idéer og si sånt som : Det har vi prøvd før, eller : Det kommer aldri til å funke.

8. Vær aldri ute i naturen. Det sier seg selv. Hold deg til kjøpesenteret, restaurantene, kaféene. Få alt servert, og gi aldri tips (du er jo en grinebiter). Ha shopping som hobby, men helst bare over internett.

9. Ta aldri ansvar. Det er ikke din skyld at du har det fælt. Det er alle andre sin feil. Hvis bare alle andre hadde forandret seg, så hadde det vært andre  boller.

10. Røyk inni bilen i rushtida. Selvsagt mens du bekymrer deg for framtida. For hva vil fremtiden egentlig bringe?

Kilde : Helseadferd.no

2022. Et helt nytt år. Det er jo nå man har helt blanke ark, og innholdet det neste året kan vi i stor grad farge slik vi ønsker. Ikke alt i livet er vi herre over, men mye kan vi farge med de fargene vi ønsker. Målet må være å farge dagene i gode, og lyse farger. Jeg føler nok at jeg i 2022 starter med ny frisk, og med blanke ark. Jeg har avsluttet et kapittel som har vært en viktig del av livet mitt i 3 1/ 2 år, og skal nå til å skrive nye kapitler i boken min. Jeg er spent, veldig spent.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Etter blogginnlegget mitt i går, så har jeg fått en del henvendelser etter at jeg skrev at jeg har gått av som leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. Dette har jeg riktig nok ikke skrevet så mye om på bloggen, men i oktober, så valgte jeg å gå av som leder etter nesten fire år i ledervervet. Planen var å fortsette i sentralstyret, men etter nøye vurderinger, så valgte jeg å trekke meg helt ut av NLLFs sentralstyre. Kroppen og hodet hadde gitt klar beskjed om at tiden var inne for å trekke seg fra ledervervet, og da følte jeg meg såpass sliten og ferdig, at jeg da ønsket å trekke meg helt ut. Dette har vært en helt riktig avgjørelse, og det føles veldig godt.

Det krever mye å sitte i et lederverv, og spesielt når man tenker på at dette gjøres på frivillig basis. Den siste tiden, så brukte jeg nok like mange timer som en 50% stilling utgjør. Det betyr at jeg til tider ikke hadde rom for andre ting i livet mitt enn forbundsarbeid. Mange forventet at man var tilgjengelig 24 timer i døgnet. Når man føler at et frivillig arbeid er livet man har, så er det på tide å stoppe opp, og tenke om dette blir riktig prioritering av tiden sin. Arbeidet man gjør er jo så utrolig viktig, og man ønsker å gjøre en forskjell. Man ønsker å spre kunnskap og informasjon om sykdommer altfor få leger, og helsepersonell har kunnskap om. Det er vanskelig å tenke at dette er noe man skal gjøre på fritiden. For meg ble det en jobb som man ikke fikk betalt for, og for meg ble det såpass mye jobb at jeg var nødt til å stoppe opp og tenke.

I oktober valgte jeg å trekke meg som leder, men for noen fantastiske år det har vært. Jeg husker landsmøtet i 2018 hvor jeg ble valgt som ny leder.  Jeg husker jeg var så spent, så ydmyk, så glad og stolt. Jeg hadde veldig lite erfaring fra styrearbeid, men med meg inn i det nye styret, så hadde jeg masse engasjement, og masse personlig erfaring. Jeg brant for å få fokus på sykdommene, og jeg hadde jo også levd med lymfødem i 16 år da jeg ble valgt. Jeg hadde ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymfeknuter under kreftoperasjonen i 2002. Ingen fortalte meg at jeg hadde lymfødem da beina mine ganske raskt endret seg fra store bein til tømmerstokker. Ingen fortalte meg om lymfedrenasje, eller kompresjonsplagg, ingen fortalte meg at smertene, og hevelsene kunne være sykdom. Ingen kunne trøste meg og fortelle meg at økning i volum ikke var farlig, ingen kunne fortelle meg at jeg kunne leve ett godt liv med sykdommen – alt måtte jeg finne ut av selv. Jeg har hatt mine kamper, ikke minst med NAV, og jeg har jobbet beinhardt med å akseptere sykdommen. Alle disse tingene tok jeg ta med meg inn som ny leder. Så var jeg jo heller ikke alene. Jeg hadde en herlig gjeng flotte mennesker som skulle sitte i styret sammen med meg. Gjennom årene knyttet jeg mange gode vennskapsbånd både med styremedlemmer, medlemmer og andre som jeg møtte på veien.

Jeg har lært en hel masse i løpet av disse årene. Jeg har lært masse om organisasjonsarbeid, om sykdommene, om mennesker, og om hvordan både helsevesen og politikken fungerer. Alt jeg har lært tar jeg med meg videre, og det vil garantert komme til nytte i andre sammenhenger. Jeg har fått være med å bygge opp NLLF til en sterkere organisasjon, og vi har oppnådd utrolig mye i disse årene. Ikke minst så har jobben vi har gjort for å få lipødem mer kjent, gitt veldig gode resultater. Vi har fått økt den faglige kunnskapen, vi har fått ett større fokus på sykdommene. Vi har jobbet utrolig godt, og jeg er utrolig stolt av det vi har fått til.

Det føles veldig ålreit å ha tatt et valg som jeg føler er både riktig og godt. Jeg var redd jeg kanskje ville føle det litt tomt og rart og ikke være en del av forbundet lengre, men det har kun føltes veldig godt. Jeg var sliten i både kropp og hode. Jeg ønsket å frigjøre tid til mine ting, til meg og familien min. Jeg følte jeg måtte si så ofte nei. Enten fordi det var møter, at jeg måtte jobbe med noe, eller fordi jeg rett og slett var trøtt. Forbundet kom først, og så kom de andre tingene i andre rekke, og da var det kanskje verken tid, eller ork igjen.

Fremover skal jeg jobbe med egne ting. Nå er tiden inne for å prøve å realisere en del av mine planer. Akkurat nå er det to ting på skriveblokka, og håpet er at jeg skal komme i mål med det ene prosjektet nå i 2022. Det andre kan muligens ta litt lengre tid, men jeg storkoser meg med å jobbe frem egne ting. Det føles så godt om man kan klare å skape noe eget. Og når tiden er inne, så skal selvsagt dere som følger bloggen min få høre mer om det jeg jobber med.

I dag har jeg gjennomført ei god sykkeløkt på treningen. Jeg var på plass kl.07, og fikk syklet ei mil. Måtte det bli mange gode treningsøkter i det nye året. I går ryddet jeg bort julen. Trist på en måte, for hos meg er det mye rødt som igjen gir en utrolig god stemning. Samtidig er det godt å rydde den bort, for nå er hverdagen her igjen. Jeg elsker hverdager, og har som mål å gjøre hver dag til en god dag. På planen i dag står det å rydde et rom som tidligere var et kinorom. Dette kinorommet har stått tomt siden jeg gikk ut av ekteskapet mitt for 3 år siden. Jeg har ingen spesiell interesse for lyd og bilde, så da har det stått tomt til jeg visste hva jeg ville bruke rommet til. I morgen kommer det snekkere, og skal gjøre det som var et kinorom om til en ekstra stue. En vegg skal ned og inn skal det settes dobbel glassdør inn til den nye stua. Døren som gikk fra spisestuen og inn til kinorommet skal bort, og veggen tettes. Jeg er så spent! Spent på hvordan dette blir, og om det blir så fint som jeg ser for meg i hodet mitt. Jeg tror det blir veldig fint. Den nye stuen skal i utgangspunktet bli en tv stue, men jeg har god tid til å tenke og fundere når rommet står ferdig om en god uke.

Tilbake til dagens blogginnlegg. Når et kapittel avsluttes dere, så starter et nytt. Og jeg er så klar for å skrive et nytt kapittel i boken min.

Så er vi over i et nytt år. Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg har tenkt en del tilbake på året som har gått. Jeg har sett tilbake på året som har passert, lagt planer, og satt meg mål. Jeg tror nok fortsatt mange setter seg nyttårsforsetter. Jeg har sluttet med nyttårsforsetter, for det gikk sjeldent mer enn kun få dager ut i det nye året før alle nyttårsforsettene hadde blitt knust til pinneved. Jeg klarte aldri å holde de, jeg klarte aldri forsettene som ble satt, og så gikk jeg resten av året, og følte meg som den taperen. Jeg prøvde nok å ta opp igjen nyttårsforsettene både en, og flere ganger, men det gikk aldri. Da er det bedre, synes jeg, å sette seg mål som er realistiske. Mål man vet at man kan nå. Følelsen av å mestre, den er utrolig viktig. Måltavla mi er ikke helt ferdig ennå, men jeg jobber med den. Måltavla, da klipper jeg ut bilder som symboliserer målene mine, og limer alle på et A4 ark, gjerne et ark med farge, og så henger jeg den på tavla som jeg har på den ene veggen her jeg sitter i kontorkroken min. Det betyr at jeg vil se den mye, og minne meg på hva som er målene mine for 2022.

2022 skal bli mitt år. Det er håpet mitt iallefall. Jeg skal ikke på en eneste diett,  jeg skal ikke shake en eneste shake, men jeg skal sette meg mål som gjør at jeg må ta grep. Grep i forhold til kosthold fordi jeg har fått noen aha opplevelser dette året når det kommer til nettopp kostholdet. Det går fint an å spise vanlig mat og likevel gå ned i vekt, men man må tenke porsjoner. Man må tenke mengde. Jeg skal ikke slutte å spise sjokolade, eller chips, men jeg skal bruke hodet. Det er ingen krise om man unner seg litt en vanlig dag så lenge man ikke gjør det hver dag. Jeg tror resepten på å lykkes er og ikke nekte seg selv alt. Man skal også leve. Man skal nyte. Man skal ikke leve på minimalt inntak av mat. Strikse dietter, fy plakater, og konstant dårlig samvittighet, det er for meg resepten på og mislykkes. Jeg skal heller ikke være sukkerfri i verken 60, eller 100 dager. Man kommer til å stupe i sukkeret når perioden er over.

Jeg kan være veldig sta, og det gjelder også når det kommer til det å ta valg. Valgene skal være mine, ikke andres. Gjør man ting for andre, så blir innsatsen ofte halvhjertet, og det blir helt feil å gjøre ting for å please andre. Valgene man tar skal være egne valg, og man skal ta valgene fordi man vil det selv. Noen valg bruker jeg tid på å ta, men når valget blir tatt, så vet jeg at det er gjennomtenkt, og jeg vet at det er noe jeg selv ønsker. Før gjorde jeg nok mye fordi andre ønsket det. Slik er det ikke lengre. Det nytter ikke å komme med pekefingeren og formaninger til meg fordi noen mener de vet hva som er best for meg. Hva som er best for meg, det skal jeg selv finne ut av. Så kan egentlig andre mene det de vil om det, og at valg burde vært tatt før osv, men når jeg tar et valg, så er tidspunktet riktig for meg. Jeg skal dog prøve og ikke overtenke, for det kan jeg ha en tendens til, og overtenker jeg, så kan det være at tankene forblir tanker, og ikke handling.

Treningen er blitt enda viktigere for meg i 2021, og jeg vet at den vil forbli like viktig også i det nye året. Det er av de største målene jeg har for 2021. Vekta må ytterligere ned, og her kommer kostholdet inn. I løpet av 2022 skal minst 10 kg fett bort. Klarer jeg mer blir jeg skikkelig stolt. Jeg vil likevel ikke sikte høyere enn at jeg vet jeg kan klare det. Alt over det er en stor bonus. Reduser på mengde, det handler mye om mengde for meg. Porsjonene skal ned. Spise oftere, og mindre…passe på å få spist de måltidene jeg skal. Vann. Jeg skal være like flink til å drikke masse vann. Jeg hører ennå PT’en min sitt evige mas om vann i hodet mitt. Der gjorde han noe veldig riktig gitt. Jeg kjenner virkelig hvor mye vann betyr for kroppen min. Før drakk jeg kanskje en halv liter til dagen. Nå drikker jeg minst 2 liter.

Ukebladene vil de neste ukene skrike mot oss, og fortelle om hvilke superkurer man må følge for å få den slanke, fine kroppen. Drit i alle ukeblader, og overskrifter!  Kast alt av nyttårsforsetter på båten. Du vel like godt som meg at diettene ikke holder, og når X antall dietter er over, så er du tilbake der du var før du startet disse superdiettene som egentlig ikke finnes. Tar man dette berømte ene skrittet av gangen, og kjenner at man lykkes, så kan man ta det neste, og det er sånn man oppnår de resultatene som vil få deg til å føle deg som en vinner.

Den beste dietten du kan starte, det er å ta grep i eget liv. Sett deg mål som er mulige å nå. Sett deg realistiske mål. Det er ikke realistisk at du skal trene hver dag i starten, og det er ikke realistisk at du skal bli slank på verken shaker, nutrilettbarer, eller ananas. Mat er en del av livet. Det handler om å tenke fornuftig, spise sunt, og heller kutte ned på det du vet at kroppen ikke har så veldig godt av. Det handler om å finne erstatninger, det handler om å aktivisere seg selv når søtsuget kommer, og du bare har lyst til å gå beserk i godteskuffa. Det handler om å kose seg, med måte vel og merke. Det handler om å få kontroll over samvittigheten, og være snill med deg selv. Det handler om å gjøre det du har pratet om så lenge. Kom deg ut i en aktivitet, begynn å tren, finn frem joggeskoene som du fikk til jul for fem år siden. Det handler om og slutte å tro at lykken ligger i kiloene du bærer. Aksepter seg selv for den man er – du er ikke vekten din. Se deg selv i speilet, og se hvor flott du faktisk er. Nei, det der er ikke lett. Det vet jeg alt om, men jeg kan klare det av og til. Lov deg selv at du heretter skal slutte å snakke deg selv ned. Ingen andre skal heller få lov å snakke deg ned. Lykken er ikke kropp – lykken er de gode følelsene, det gode livet, de gode opplevelsene – lykken er å ha det godt med seg selv uansett størrelse.

Jeg føler meg heldig og takknemlig. Ikke minst for den fine familien min, og det aller fineste i livet mitt, de to flotte prinsene mine

Takk for 2021 alle fine lesere. Det føles som dere er mine venner. Takk for at du følger meg. Takk for at du heier på meg. Takk for at du tar del i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Takk for alle komplimenter, og gode ord. Dere er alle en viktig del av mitt liv, og min hverdag. Takk for alle fine meldinger og kommentarer. Takk for mange gode samtaler. Det rører meg innerst i hjerteroten. Takk for meldinger om at jeg inspirerer, motiverer, og setter viktige fokus.

Jeg gleder meg til 2022. Jeg gleder meg til ett nytt bloggår. Jeg gleder meg til å fortsette reisen min sammen med dere. Dere er mine støttespillere. Nå har 2022 banket på døren, og da skal vi love hverandre å si at 2022 skal bli vårt år!

 VELKOMMEN 2022 – 12 nye kapitler ligger foran oss, og 365 nye muligheter

Så er romjulen her. I dag blir det en rolig dag her hjemme på Odderhei. Huset er helt stille, og det er nesten rart å kjenne på etter å ha hatt prinsene mine her siden lille julaften. I går kveld reiste de hjem til Arendal sammen med mamma og pappa. Jeg kjenner at jeg savne dem allerede. Samtidig skal jeg jo være så ærlig å si at jeg kjente at jeg var sliten da de hadde reist i går, men på en veldig god måte. En to åring og en tre åring vil jo ha mommos oppmerksomhet hele tiden, det rører meg jo langt inn i hjerterota. Og innimellom, så skal man også tilberede julemiddag, og hjelpe moren min med 1.juledagmiddagen. Så tempoet blir høyt kan man si, og jeg merker aldersforskjellen hehe. Men guttene synes jo også det er stor stas å få være med på hjelpe der de kan, som feks å dekke bordet. 3 åringen dekket på med dekkasjetter, middagsasjetter og bestikk. Stor stas.  Jeg har fått masse mormortid med Henry og Alfred, og det er så fantastisk å få være en del av livene deres, og ikke minst også å se hva jeg betyr for dem. Guttene beriker virkelig livet mitt. I går morges våknet de 06.15, og da var det veldig kos å sitte i stua og pusle Kardemommeby puslespill, og lese litt i bøker som julenisse hadde kommet med. Mangel på gaver, det var det definitivt ikke til verken små, eller store.

Det blir nok også tid til å kjenne litt på den dårlige samvittigheten i dag, men ikke som jeg gjorde før endringsreisen min startet. Jeg kan jo føle litt på at julegodtet, ribba og riskremen har lagt seg på sine bestemte plasser, sånn godt synlig der, der og der. Samtidig, så vet jeg så veldig godt at det har ikke vært noe etegilde verken av middag, eller julegodt. Julekakene, de har ennå ikke vært på bordet i julen. Og ja, tankene de dukker opp nå og da, men tankene gnager ikke like intenst som de gjorde før. Alle valgene som tas er mine, og er de dumme, og idiotiske, så er de like fullt mine. Akkurat det er også irriterende egentlig. Kunne man ikke hatt noen som man kunne lagt skylden på i det minste? Ikke bare noen å skylde på, men som faktisk var ansvarlig for de dumme valgene. Man leter , men det nytter ikke. Valgene er våre egne.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Har du en romjulsdrøm? En drøm som du våger å begynne og tenke nå, og som du vil prøve fullføre i det nye året? Nyttårsforsettene, de kaster vi på båten. De gidder vi ikke å tenke på en gang. Da blir man deprimert i slutten av januar fordi man ikke har klart å holde det man lovet seg selv så dyrt og hellig på nyttårsaften. Spise mindre og trene mer, det er jo det de fleste lover seg selv når man går over i et nytt år. De som røyker og snuser, mange av de lover nok seg selv å slutte, eller redusere kraftig. Det er få av oss som får  gleden av å oppleve at nyttårsforsettet faktisk fungerer. Derfor tenker jeg at vi kaster alle nyttårsforsetter på båten, og tenker helt annerledes. Skritt for skritt, og med mål som er oppnåelige.

Jeg har mine drømmer, og mine mål også for 2022. Begge deler tenker jeg mye på nå i romjulen. Jeg er nødt til å fortsette den gode jobben jeg har gjort rundt trening og endring dersom jeg skal få en lettere kropp, og ett enda bedre fungerende hode. Jeg vil videre fra der jeg er nå. Jeg må videre fra der jeg er nå. Vekta skal ned. Jeg er 51 år, og jeg vil ha en kropp som fungerer bra også der fremme. Helsen for meg er det aller viktigste, og selv med en stor kropp, så fungerer kroppen bra. Men jeg har også kraftig lymfødem, og det er veldig viktig for meg at dette ikke blir større. Målet er absolutt å få det ned, og ikke motsatt. Jeg skal fortsette lymfedrenasje hos fysioterapeuten, og i 2022 skal jeg også få pulsator slik at jeg kan behandle meg selv hjemme. Jeg vil fortsette å kjenne på at jeg mestrer, at jeg kan og at jeg lykkes. Jeg vil fortsette å se kroppen endre seg positivt. Jeg vil fortsette å jobbe for helsen, og en bedre utgave av meg selv.

Jeg skal i romjulen lage meg måltavle for 2022. Hvilke delmål har jeg, og hva er det store målet for 2022. Tavlen skal henge foran meg her oppe i loftstuen hvor jeg sitter og jobber ved pc’en. Denne måltavlen skal ikke bare handle om trening, mat og helse, men også de andre delene av livet mitt. 2022 blir et spennende år, og jeg har troa på at det blir året hvor mål blir nådd, og drømmer oppfylt. Jeg er allerede på god vei.

Jeg jobber med to spennende prosjekter som jeg gleder meg sååå til å fortelle dere mer om! Det ene skal se dagens lys i 2022. Endelig har jeg våget å gjøre noe jeg har tenkt på lenge, og jeg gleder meg som en unge til å sette i gang. Jeg er nok en tenker, og av og til tenker jeg nok for mye. Jeg er ikke den som hopper ut i. Jeg er nok ikke altfor spontan nei. Noe tenker jeg nok i hjel, men et av målene mine er nok å våge mye mer enn jeg gjør, og tro mye mer på meg selv. For jeg er nok en person som kan mye mer enn jeg tror, og det har jeg nok bevist for meg selv mange ganger. Takket være mange gode mennesker som jeg har rundt meg, som har sparket meg litt bak, og som tror på meg, så skal jeg sette en drøm ut i virkelighet i første halv del av 2022.

Jeg skal definitivt også fortsette å blogge. Jeg skal fortsette å ta dere med inn i min hverdag på godt og vondt som en størrelse for stor. Jeg skal fortsette å være dønn ærlig. Dere skal fortsatt få lese om kamper jeg vinner, og kamper jeg taper. Jeg skal fortsette å dele mine oppturer og nedturer. Jeg skal fortsette å blogge om klær, og gi dere gode tips. Jeg håper jeg kan fortsette å inspirere, og motivere. Fortsett å kommenter, fortsatt med å sende meg meldinger, fortsett å spør. Stopp meg når du treffer meg, slå gjerne av en prat. Dere jeg møter, dere skal vite at hver samtale, og alle ord dere gir meg betyr så mye for meg – så tusen takk!

Nyt romjulsdagene. Sett deg små mål for det nye året når du har en ledig stund. Lag deg din egen måltavle. Ikke en måltavle som inneholder det du tror at andre tenker du bør ha som mål, men din egen måltavle med dine mål.

I går kom den. Jeg har bedt til høyere makter om å glemme Kristiansand. Vi er jo tross alt hovedstaden på palmekysten. Jeg vet ikke hva jeg har gjort galt, men hørt ble jeg ikke. For i går kom den, den første snøen.

Nei, det er ikke koselig med snø. Hadde det vært sånn at snøen kom ferdig porsjonert, og lå akkurat der, og i akkurat samme konsistens til vinteren var over, så skulle til og med kanskje jeg ha likt snø, men dessverre ..snøen kommer akkurat som den vil, og i akkurat så store mengder som den ønsker å komme i. Det snør, og jeg kjenner ikke det fnugg av glede. Jeg går liksom litt i kjelleren et øyeblikk. Vi som bor på palmekysten skal da ikke ha snø…vi skal ha bare bakker, og en følelse av at det nesten er vår selv om det snart er desember. Jeg vil ha grønn vinter, og ikke for mange kuldegrader, og jeg vil i alle fall ikke ha masse vind som får snøen til å fyke både hit, og dit. Hva er det værgudene ikke har forstått? Vi bor på Sørlandet. Snø og hvit vinter kan komme alle andre steder hvor det er naturlig at snøen kommer. La snøen falle der folk drar for å stå på ski, la snøen falle i store mengder på fjellet – jeg vil ikke ha den! Det er så vakkert sier mange. Jo, visst er det vakkert, men om jeg vil se vakre snølandskaper, så kan jeg enten dra til fjells, eller jeg kan finne frem et postkort.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jaja, man skulle tro at vi fikk snø i bøtter og spann i går. Det gjorde vi ikke, men det snødde godt da jeg våknet, og egentlig skulle dra på trening. Jeg ble hjemme, og hadde treningsfri med god samvittighet. Jeg har hatt seks gode økter denne uken. Jeg fikk ei veldig god økt nå på morraen. Det ble ei mil på sykkel. Nei da, det kom ikke mye, men det ble litt hvitt på bakken, og jeg hørte en brøytebil i det fjerne. Skjønner ikke helt at det hadde kommet så mye at brøytebilen måtte ut akkurat, men noen ble kanskje i ekstase over snøen. For min del, så er det bare å forberede seg mentalt på at det nå kan komme mer snø. Da jeg gikk på trening kl.07, så var det minus en grad, og speilglatt å gå. Jeg må få meg piggsko, for jeg er livredd for å tryne på glatta. Når jeg var ferdig med mila på sykkelen, og skulle hjem, så hadde værgudene bestemt seg for å servere litt mer snø. Det snør ikke en haug, men det snør. Det er nok for meg.

Jeg vet at noen sikkert rister oppgitt på hodet når jeg klager over litt snø, men det er jo også litt hva man er vant til, og hva man liker. Da jeg gikk på trening i dag morges, så var det minus 1 grad her, men det føltes som minus 10…minst .

Vinter har til tider vært en utfordring når man er en størrelse for stor. Heldigvis går verden fremover, så utfordringen med å være stor om vinteren, den er heldigvis ikke som den en gang var. Det som er min største utfordring om vinteren, det er vinterbukser. Nå leker jeg minimalt i snøen, men nå har jeg jo fått to flotte barnebarn, og da er det et ønske med en god vinterbukse så jeg kan gå ut i snøen med dem. Ei skikkelig tykk, og varm vinterbukse. Turen blir liksom ikke helt den samme når jeg må gå å vasse i snø med dongribukser. Joda, jeg har ull under der igjen, men likevel, buksene blir søkkvåte, og turen blir ikke like fin. Jeg husker når datteren min var liten, da var det ikke mye moro å leke ute i snøen. Da hadde jeg veldig lite varme klær fordi varme klær ikke ble produsert for oss som var en størrelse for stor. Jeg husker jeg slet med å finne ulltøy som gikk litt opp i størrelse, eller det vil si at det var helt umulig. Jeg var på det største en størrelse 58, og noen ganger var jeg oppe i 62, men ingen lagde ulltøy i størrelse telt. Det var i alle fall sånn jeg følte det. Jeg husker at jeg fant en ulltrøye på Sparkjøp som jeg fikk presset på meg, men den hadde ikke armer, og varmet ikke maksimalt. Jeg husker også at jeg fant en ullongs i str. 48, og det var jo en del størrelser unna størrelse 58…i tillegg hadde jeg disse tømmerstokkene av noen bein som krevde sitt, så det var ingen behagelige turer ute i snøen med en ullongs som aldri kom høyere opp enn under magen….

Som en størrelse for stor, så er jeg også så ” heldig ” at jeg har store føtter. Damesko sluttet før på str.41, og ingen produserte damesko høyere enn det, da måtte man over på de vakre herremodellene. For meg som alltid har vært opptatt av å kle meg pent, så var det ikke moro når jeg ikke fikk damesko i min størrelse….så når jeg skulle ha vintersko, så måtte jeg lete etter de som var minst mandige. Jeg er såååå lykkelig over at MYE har skjedd på denne fronten, og jeg er så glad for at en del produsenter har skjønt at også kvinner kan ha store føtter. Nå er det ett veldig godt utvalg av sko til oss som må over str. 41. Det er utrolig godt at jeg ikke lengre må slite med verken ulltøy, eller vintersko. Sånn klesmessig, så går det an for oss store å kle oss etter forholdene. Det er masse flotte vinterklær, og sko å få tak i, også om en må opp i de største størrelsene.

Tidligere hadde jeg som nevnt en utfordring med å finne ullklær som passet min kropp. Jeg vet at beina mine er større enn normalen, og krever sitt, men går man en del år tilbake, så stoppet ullklær ofte på størrelse 48. Da var str.48 en stor størrelse, og det var jo nesten en nyhetssak at man kunne få klær helt opp i denne størrelsen. Takk verden for utviklingen sier bare jeg. Når jeg nå er ute på kalde dager, så er det fint å finne frem ulltøyet, og vite at det passer perfekt. Til og med ull longsen passer perfekt – den får jeg gått opp i livet selv om tømmerstokkbein som krever sin plass. Fint er ulltøyet også, og det er jo en stor pluss i det hele. Gode fleecejakker har jeg som jeg kan ha som mellomlag, jeg har alt jeg trenger av votter, skjerf, og pannebånd. Jeg går ikke med lue. Lue kler jeg ikke, og det er en liten sorg…der er så utrolig mange tøffe, og fine luer, men ingen av de passer mitt hode…eller de passer, men det ser ikke bra ut. Vintersko har jeg både til tur, og til pen bruk, så jeg er egentlig veldig fornøyd. Nå er det bare ei vinterbukse som mangler i samlingen min – den tror jeg at jeg må lete lenge etter. For dere som ikke har tømmerstokker, og heller litt mer over på det ” normale “, så vil jeg tro at det finnes flere gode alternativer når det kommer til varme bukser. Jeg må nok i tenkeboksen, og vurdere hardt om jeg skal få sydama mi til å sy ei vinterbukse…. neste vinter…

Jeg vet at mange etterlyser ullklær i store størrelser. Den overdelen jeg har på meg på bildet, den er fra Twentyfour. Jeg ser at denne nå er utsolgt i de største størrelsene, men jeg regner med at den vil komme tilbake. Følg med på siden, eller hør med kundeservice. Overdelen heter Finse Frigg Ull, og er i str. 50. Tigthsen, den er på lager i store størrelser, så dette kan du sjekke ut på hjemmesiden deres. Sjekk nettbutikken deres med jevne mellomrom, eller så vet jeg at Sporty Pluss selger mye fra Twentyfour: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543066/finse-frigg-ull-ls-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltopp-til-dame og her er ulltights: https://www.twentyfour.no/twentyfour/543111/finse-frigg-ulltights-d-st%c3%b8vr%c3%b8d-38-myk-ulltights-til-dame

Det er sikkert også flere aktører som selger ulltøy, og kanskje har dere som leser bloggen også tips om gode, varme klær.

I dag kommer prinsene mine sammen med foreldrene. Vi skal ha bakedag sammen med min niese og hennes datter. Det gleder jeg meg veldig til. Vi skal bake kakemenner, og datteren min, hun må ha berlinerkranser. I går pyntet jeg til jul, så julehuset, det er klart. Jeg mangler bare juletreet.

Om jeg skulle skrive en bok om livet mitt, så var det mye som skulle fått plass i denne boken. Alle de gode tingene, alle oppturene, alle flotte opplevelser, alle flotte menneskene jeg har møtt på min vei, alt dette skulle fått god plass i boken. De tunge tingene som også har vært en del av livet mitt, de ville naturlig nok også fått mye plass. Mye av det som har vært vondt og tungt, det er utvilsomt ting som har gjort meg sterkere, og som har gjort meg til den jeg er i dag. Og det er jo slik livet er for oss alle, en evig berg og dalbane. Samtidig er det godt å kjenne på at det er de gode, og positive tingene, alle oppturene som det heldigvis har vært flest av.

Jeg har fått vært med på mye gjennom årene. Jeg har fått oppleve så utrolig mye fint, og spennende. Så utrolig mange flotte mennesker har krysset min vei. Noen har blitt til gode vennskap, andre har betydd mye i en periode. Jeg har lært så mye, utviklet meg enormt, trådd utenfor den berømte komfortsonen mange ganger, lært meg selv å kjenne på en helt ny måte. Jeg har kastet meg inn i det ukjente, noe som har gjort at jeg har vokst enormt mye. Gjennom livet har man også møtt mennesker som suger energien fra deg. Mennesker som har som mål å gjøre livet surt for deg. Negative mennesker som egentlig kun vil krangle, som aldri blir fornøyde. Mennesker man ikke ønsker i livet sitt, men som man av ulike grunner må takle. Jeg har stått i mange stormer, både privat og i andre sammenhenger. Jeg har blitt skjelt ut, og baktalt, men jeg har stått stødig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I snart fire år har jeg vært leder i Norsk lymfødem-og lipødemforbund. I dag velger jeg å fratre som leder. Det blir litt vemodig, men samtidig, så skal det bli veldig godt å tre tilbake, og jeg er trygg i valget jeg har tatt. Nå er min tid som leder over, og andre får overta stafettpinnen. Jeg har hatt en fantastisk tid i NLLF. Jeg sa ja til et lederverv uten noen form for ledererfaring å lene meg på, men jeg hadde et brennende engasjementet. Sammen med gode mennesker i NLLFs sentralstyre, så har vi fått til mye på disse årene. Organisasjonen har vokst, og vi har klart å sette viktige fokus på både lymfødem, og lipødem.

Det er flere grunner til at jeg nå takker av som leder. Den viktigste grunnen er at jeg nå er sliten etter nesten fire år i et lederverv som har tatt så utrolig mye av min tid. Ledervervet er et frivillig verv. Man blir valgt av landsmøtet, og jeg er så takknemlig for den tilliten som er blitt vist meg. Visst jeg skal se på all tiden jeg har brukt på ledervervet, så kunne nok det ha fylt en 50% stilling, og med tanke på at det er et frivillig verv, så kan jeg ikke lengre bruke så mye tid uansett hvor engasjert jeg er. Når oppgavene blir så mange, og tiden man bruker blir så mye mer enn det burde være, så kommer man til et punkt hvor man innser at dette ikke går lengre. Jeg har satt så mye av mine andre ting til side for å være leder, og det blir heller ikke riktig. Man kan heller ikke la være å gjøre oppgavene som ligger der, så det er jo heller ikke noe alternativ. Jeg er også en person som ønsker å gjøre ting så godt som mulig, jeg ønsker å levere. Så hovedgrunnen er at jeg nå har brukt så mye av tiden min på ledervervet at det nå er på tide å sette meg selv om mine ting mer i fokus. Livet er så mye mer enn å være leder i NLLF.

Å drive en organisasjon er mye arbeid. Det vet alle som har vært involvert og engasjert i den type arbeid. Alt man skal ha kontroll på, alle mennesker man skal snakke med og holde kontakt med. Virksomhetsplaner som skal følges opp, medlemmer som skal tas vare på og møter man skal delta i. Det er MANGE e-poster som skal skrives, svares på og følges opp. Det er MANGE telefoner som skal tas og som skal svares på. Planer som skal legges, og gjennomføres. NLLF har som målsetting å utøve rådgivende, opplysende og hjelpende virksomhet overfor alle med lymfødem, lipødem og deres familier. Vi jobber for at personer med lymfødem/liødem skal få best mulig livskvalitet. VI skal spre kunnskap om begge lidelser og konsekvensene av dette til politikere, helsemyndigheter og i samfunnet generelt, for derved å bidra til best mulig behandling og økt satsing på fagområdene. INgen tvil om at det ligger mye arbeid her for et sentralstyret, og også lokalforeningene våre. Jeg har også blitt mer hardhudet i løpet av disse årene. Det er ikke alt som har vært en dans på roser. Man har måtte stå i stormer, og da er det godt å vite at man stod stødig. Man møter mange ulike mennesker, noen av dem har vært svært krevende. Man har måtte tåle å bli sterkt kritisert på sosiale medier, noe som aldri er moro, men samtidig, så er det noe man må regne med at skjer. Ikke alle er like fornøyd med det man gjør, og den man er, og da er det alltid noen som ikke våger å ta dette ansikt til ansikt, og som må bruke sosiale medier til å uttrykke meningene sine.

Nå er det Heidi som skal stå i fokus, og ikke minst prinsene mine som skal få mer tid med mommo. Familien min, venner, og ikke minst, så er det tid for egne, spennende planer. Mye av mine egne planer har jeg vært nødt til å settes på pause. Nå er det egne planer som skal settes i fokus, og gjett om jeg gleder meg! Jeg gleder meg masse til å forteller om planene mine. Nå jobbes det på spreng for å få alt på plass slik at dette kan bli en realitet. Det at jeg nå kan konsentrere meg og egne planer, det føles veldig godt.

Et kapittel avsluttes på Lillestrøm i dag. Selv om jeg nå takker for meg som leder, så forsvinner jeg ikke helt ut av NLLF ennå. I en periode så skal jeg sitte i sentralstyre, men med helt andre oppgaver som vil ta en brøkdel av tiden sammenlignet med ledervervet. I en periode skal jeg jobbe med arrangementer. Jeg skal jobbe med å videreutvikle webinarer, lymfødemskole, podcast og mange andre spennende tilbud til våre medlemmer.

I dag lukker jeg døren til min tid som leder. En flott tid, en lærerik tid, en spennende tid…men nå skal jeg åpne en ny, spennende dør

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv da jeg tok telefonen til Arendal sykehus for å avlyse slankeoperasjonen.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv. Endringene i kropp og sjel har vært enorme. Alt takket være et spark bak, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser ferske studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Studien ble nylig publisert i anerkjente British Medical Journal. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men jeg føler vel at målebåndet viser litt mer enn sist. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og også en heftig periode med rosen. Det skal ikke mer til. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå må jeg tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis så er jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg.

Denne uken fikk jeg også en tlf fra han som var min PT en periode. Det ga meg en veldig  boost å få påfyll, og gode råd fra han. Så glad for at han bryr seg, og vil høre hvordan det går. Jeg savner virkelig PT timene med han. Timene med Øystein har betydd enormt mye for meg. Heldigvis har jeg lært utrolig mye av han som jeg kan ta med meg videre i treningen, men det å bli pushet av han en gang i uken, det savner jeg virkelig. Det er ikke bare å finne en ny. Man skal ha den gode kjemien, og jeg må føle meg trygg

Tilbake til forskningen. Jeg synes denne nye forskningen er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo.

Jeg skal aldri bli pensjonist i syden. Det er virkelig flott å være brun og fin, gjerne mer enn  kun om sommeren, men min kropp er vel ikke akkurat bortskjemt med sol. I alle fall ikke fra livet og ned. Beina mine har vel sånn sett ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg tilbake i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin overalt jeg, det er jo så flott å være sommerbrun. Jeg har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun selv om det faktisk er sånn at man også blir brun i skyggen. Man må bare ha en porsjon god tålmodighet.

Jeg har et par somre tenkt på selvbruningskrem , eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt …jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett. Så da ender jeg på en selvbruning. Den må være enkel å føre på beina, og den må ikke gi skiller. Å se at man har brukt selvbruningskrem, det er ikke akkurat lekkert. Jeg husker da selvbruningskremene kom, og da snakker vi evigheter siden. Da gikk jo mange rundt med orange hud. Heldigvis har veldig mye skjedd siden da. Selv om jeg ikke akkurat viser beina for mye om sommeren, så handler det om å føle seg vel. Jeg hadde definitivt følt meg mer vel med litt farge på beina.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg skrev vel på bloggen for et par uker siden at jeg skulle teste ut selvbruning. Fortsatt står den på badet og roper på meg hver gang jeg er der inne. Kroppsskrubb, selvbruning og påføringshanske. Alt er i skjønneste orden. Jeg må bare gjøre det. Jeg har fått en veldig god selvbruning, så jeg bør være trygg på at dette vil gå bra å påføre. Jeg er likevel redd for skiller. Samtidig burde jeg jo ikke være redd for det. Hadde det skjedd mener jeg, så hadde jo ikke akkurat mange sett det. Skal vi si at jeg gir en rapport neste helg?

Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det kan det altså bli. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og denne herlige kombinasjonen gjør at en kjenner på ubehageligheter på varme dager. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina kan rett og slett bli skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de i varmen. På dager med en helt annen temperatur, så føles beina mine fine. Klart de kan være både hovne og sprengte, men ikke på langt nær slik de er nå i varmen.

For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper om sommeren. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men jeg ser at jeg har klasse 3 som er de nest tykkeste. Det er nesten tortur å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Selv om kompresjon hjelper på hovenheten, så svetter hele kroppen når kompresjonsstrømpene er på. Vi snakker om at jeg svetter skikkelig. Jeg bruker jo lårstrømper. Tidligere brukte jeg knestrømper. Lårstrømper er en helt ny hverdag for meg. Så mye bedre for meg enn knestrømper. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. 

Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten og at det sprenger, men så er det prisen jeg må betale. Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat verken lett eller pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har ingen hevelse i føttene, så da fungerer det fint å gå barbeint i sandaler. Nå har jeg fått lårstrømper uten tå, og det fungerer veldig fint når jeg har sandaler. Jeg har også fått kompresjon i klasse 2 for å prøve om jeg svettet mindre da. Litt hjelper det nok i forhold til den tykkere kompresjonen, men du verden så varmt det uansett er.  

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager.  Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt heller. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, og kompresjon. Her hjemme går jeg med kjole, og det hjelper godt å bytte ut bukse med en kjole. Jeg er jo generelt veldig varm av meg, så det gjør jo kompresjon ekstra varmt for meg. De tynne sommerbuksene mine, de hjelper meg jo klart også. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone. Nå er det kjolene jeg utfordrer meg selv på…til hjemmebruk.

Jeg vet jeg banner i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg ønsker meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde gjennom sommeren. Du kan jo se for deg det herlige synet av en kokt hummer som svetter i strie strømmer , for det er meg på varme dager med kompresjon opp til lårene. Kompresjon som blir kastet vegg i mellom når jeg vet at jeg skal være hjemme resten av dagen. Så får tømmerstokker bare bli til betongblokker. Så var det selvbruningskremen da. Den ble varmt anbefalt på Renates her i Kristiansand. Det er lurt å gå gode tips fra de som kan dette istedenfor og bare kjøpe noe. Så nå må jeg teste den ut, og forhåpentligvis oppleve at beina ser ut som om de har vært i solen i times-vis. Det hadde hjulpet på velværefølelsen det.