Holder målene du satte deg før nyttår? Var målene du satte deg såpass realistiske at du føler at du mestrer de, eller var målene såpass høye at du måtte gi opp nesten før du hadde startet?

Januar er straks historie, og januar er jo den måneden i året hvor vi alltid starter det nye livet, og målene vi setter oss skal holde hele året. Det er i januar ukebladene sikkert selger mest, for hele Norge skal slankes i januar. Det er i januar alle diettene blir servert, diettene som skal gi oss den slanke kroppen, og det gode livet. Vi lærer jo aldri. Vi går på limpinnen hver eneste gang, og det holder nesten aldri.

Vi begynner på suppedietter. En uke på suppe, en uke med vanlig mat, og så er det på an med suppe igjen. Hvor lenge orker man å spise den samme suppa selv om det ” kun ” er annenhver uke, og hvorfor i all verden går man på en slik diett når man vet at man kan oppnå mer varige resultater ved å tenke på for eksempel mengder, og hva man spiser. Er det ikke mye bedre at man lever som vanlig, men tenker litt på hva man putter inn i munnen, og hva man gjør i løpet av en dag for å forbrenne? Noen har startet med shaker, og proteinbarer som dagens måltider Eller forresten, noen kan spise middag hver dag, men så skal man shake resten av dagen. Tror man virkelig dette vil holde? Jeg tenker sånn resten av livet liksom?

Hvorfor tenker vi ikke at vi etter hvert skal leve et vanlig liv med vanlig mat? Joda, man får en kickstart. Man går jo selvfølgelig ned i vekt om man nesten ikke spiser. Man trenger ikke være matematiker for å skjønne det, men hva er vitsen når man ikke klarer å oppnå det samme når man begynner det vanlige livet igjen med den vanlige maten? Det er jo da vekta går oppover…igjen…Hva er annerledes denne gangen enn alle gangene før? Man lever en gang, og mat er en del av livet. Man skal leve ett godt liv, og man kan spise godt, og leve godt uten at man må putte i seg kilovis med kalorier hver dag. Tenk hvor mye penger man kaster ut på pulver, supper, og proteinbarer. Man kaster omtrent alt man har i kjøkkenskapene og erstatter det med supersunne varer. Hva koster ikke det? Hvorfor ikke heller investere de samme pengene hos en coach, eller en teraput som kan hjelpe deg med å rydde i tankene dine? Som kan få deg til å akseptere, og få deg til å se alle feilene du gjør, og hvilke valg du bør ta. Eller bruk en sum penger på en PT som kan hjelpe deg godt i gang med treningen, og gi deg en god start som vil vise at det er mulig å oppnå mye uten å sulte deg.

Jeg har hatt en super start på det nye året. Når bare rosen infeksjonen kom under kontroll, så har jeg virkelig holdt meg til treningsplanen. Jeg kan faktisk si at jeg er stolt, og fornøyd. 5 økter i uken trener jeg. 3 økter med intervalltrening på tredemøllen, og 2 styrkeøkter. Skulle det noen uker bli 4 økter, så er det også helt greit, men 5 økter er målet. I tillegg må jeg komme meg mer ut på tur. Jeg har gode, varme klær, så om det er kaldt, så har jeg ingen unnskyldning. Målet her er at jeg i alle fall skal ut på tur 2 ganger i uken, og det bør være veldig gjennomførbart. Det er jo så godt å komme seg ut, og vi har så mange flotte turområder rundt byen.

Intervalltrening, og sirkeltrening er veldig gode treningsformer for virkelig å forbrenne. Sirkeltrening med egen kroppsvekt. Intervalltreningen har jeg god kontroll på, men jeg skulle gjerne hatt en time, eller to med sirkeltrening i uken. Jeg savner gruppetimene. Der hadde vi tabata hver uke, og tabata er knallgod trening. Treningssenteret hvor jeg trener nå har ingen gruppetimer. Der er man overlatt til seg selv, men jeg liker å trene alene, så for meg fungerer det veldig bra, men likevel savner jeg en skikkelig hard tabatatime, eller to i uken. Forskerne mener det særlig er den harde innsatsen som er avgjørende når du vil kvitte deg med ekstra kalorier. De som forbrant mest, var de som hadde størst innsats, og var mest utmattet. Ingen tvil om at det å gi alt lønner seg.

Kostholdet i løpet av en dag kan nok bli bedre, og da tenker jeg på det å spise mellommåltider, og ikke minst mengde mat jeg spiser når jeg spiser. Der har jeg en vei å gå, men jeg er blitt utrolig flink på å redusere veldig på søtt, og salt. Jeg unner meg en sjokoladebit midt i uken om jeg vil, eller en neve med chips, men fra og nesten ha spist slike ting hver dag da jeg var på det største, så har jeg virkelig redusert, og fått ett helt annet forhold til alt det søte, og det salte.

Akkurat nå drømmer jeg om en Personlig trener. En som kan pushe meg skikkelig en gang i uken. Jeg tror det hadde gitt meg veldig mye, og tatt treningen videre. En personlig trener koster litt, men det er ingen tvil om at det er fornuftig bruk av penger. Jeg må vurdere litt, tenke litt, sette ting litt opp mot hverandre. Jeg trener jo veldig, veldig bra, og jeg merker jo at vekten går nedover, så jeg får gå litt i tenkeboksen.

Til lørdag blir det en ny giveaway på bloggen. En flott gave skal deles ut til en heldig leser. Det er bare å glede seg!

Følg meg gjerne på Snapchat, og Instagram : heidirosander

Lag deg en god onsdag!

 

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg opererte meg? Det var tusen spørsmål i hodet. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Det ble ingen operasjon. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg mener operasjon kun skal være for de som kan dø om de ikke opererer. Jeg mener vi må jobbe for å oppnå det vi ønsker. Jeg mener vi skal vise at vi ønsker en endring, og jeg mener at det å kjenne på mestring er en viktig følelse alle bør kjenne på. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Det er så utrolig trist å se hvor mange som etter noen år igjen er overvektig, og tilbake på samme vekt som før, eller kanskje også enda høyere.

Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre. Det er ikke meningen. Mange jobber knallhardt for å holde vekten. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med å holde vekten nede. Man må legge om, man må bytte gir. Ingen kan leve som før om man vil lykkes.

Jeg drømte om å veie 60 kg. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Line og jeg jobbet sammen mentalt. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle.

Det som virker umulig er mulig. Man må bare sette seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner den, og har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Mandag, og ei ny uke. For mange av dere, så er det i dag dere nok en gang skal begynne ett nytt, og bedre liv. Det er i dag dere skal begynne å trene, og det er i dag dere skal starte en ny slankekur. Hvilken kur blir mirakelkuren i dag da ? Mandagen er jo startdagen for de fleste. Det er mandagene vi starter med stor motivasjon, og har de store målene. Det er i dag det skjer, og dagen i dag skal bli helt annerledes enn alle de andre mandagene hvor vi har gjort akkurat det samme, for denne mandagen, denne mandagen skjer det. Målene er høye, og hårete : masse trening, og lite mat. Det store spørsmålet er vel hvor lenge det varer denne gangen? Hvor lenge kan vi leve med lite mat, og hvor lenge er motivasjonen på topp? Vi har kjent på det å mislykkes så mange ganger, men denne gangen, denne gangen vil alt bli så mye annerledes, ikke sant?

Mandag er dagen vi elsker, og dagen vi hater. Jeg vet ikke hvor mange mandager jeg har startet dette nye, og bedre livet. Jeg vet ikke hvor mange urealistiske mål jeg har satt meg. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har gått i kjelleren, og følt meg så mislykket fordi jeg aldri har klart målene jeg har satt meg. Jeg er ikke alene, det er mange av oss der ute. Det gikk år, veldig mange år før jeg klarte å endre måten jeg tenkte på. Jeg begynte med de små skrittene, og der er nok her vi gjør mye feil. Istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare, og mål vi kan nå, så går vi høyt ut og skal klare alt på en gang. Det er ikke rart vi går fort i kjelleren. Vi kan ikke klare alt på en gang. Vi kan ikke gape over alt. Vi må ta et skritt av gangen, og det er faktisk ikke så mye som skal til for å begynne med en endring, og det skal ikke alltid så mye til før vi ser at de små endringene gir resultater.

I helgen fant jeg frem en artikkel jeg har skrevet litt om før. Ofte er det artikler man kan ha behov for å ta frem en gang i blant.  Artikkelen leste jeg var fra Aktiv Trening, og omhandlet hvor mye hvert eneste skritt vi tar faktisk kan bety for helsen vår. Jeg visste ikke at de lå så mye helse i hvert eneste skritt. Dette vil jeg dele med dere nå i starten av en helt ny uke. Kanskje kan det inspirere til å bruke beina noe mer, og kanskje kan det få mange til å se at selv om de ikke orker den store gåturen, så ligger det helse også i de små turene. Vi har jo hørt mye om 10000 skritt hver dag, og at Verdens Helseorganisasjon gjerne vil at vi skal være aktive 30 minutter hver dag. Artikkelen jeg leste kunne slå fast at en daglig gåtur på 2 minutter faktisk påvirker forbrenningen vår. Man vil jo ikke tro at en gåtur på få minutter kan ha noe som helst å si for helsen vår, men der tar vi visst feil. Vi blir sunnere for hvert daglige minutt vi går. Bare hør her :

1 minutts gange – Man kan få et midjemål som er fire cm mindre enn en person som sitter i ro hele dagen.

2 minutters gange – Man aktiverer de genene som er ansvarlige for nedbryting av fett og karbohydrater.

3 minutters gange – Blodtrykket vårt synker

5 minutters gange – Selvfølelsen forbedres med 46 prosent og du blir 54 prosent gladere

5 – 10 minutter rask gange – Kreativiteten og evnen til å løse problemer øker med 60 prosent

30 minutter gange – Symptomer på depresjon reduseres og risikoen for å få en depresjon reduseres med hele 30 prosent.

40 minutter gange – Man reduserer risikoen for koronar hjertesykdom, det vil si sjansen for hjertekrampe (angina) og blodpropp i hjertet.

45 minutter gange – Fettvevet på lår og mage reduseres.

60 minutter gange – Risikoen for å få brystkreft reduseres med 14 prosent.

150 minutter gange i uken – Man går ned i vekt og reduserer BMI-en din og blodtrykket ditt

450 minutter gange i uken – Du lever 4,5 år lenger

Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men jeg finner utrolig stor motivasjon i å lese hvor mye hvert skritt faktisk kan bety for helsen vår. Jeg skal ikke oppfordre dere til å gå et minutt hver dag. Jeg vil jo gjerne oppfordre dere til å gå noen flere skritt enn det, men at det ligger helse i et eneste skritt, det er en motivasjon som sier at går man noen skritt hver dag, så gjør man noe veldig godt for kroppen sin. Jeg ble motivert av dette, og selv om jeg er veldig aktiv, og går mange skritt hver dag, så er det absolutt ikke hver dag jeg er oppe i disse berømte 10000 skrittene, og i alle fall ikke disse 15000 skrittene man helst  skal gå om man tenker vektreduksjon. Nå vet jeg at uansett hvor mange skritt jeg klarer å gå hver dag, så ligger det god helse i alle sammen. Når jeg ser på denne listen, så skal jeg rydde plass til mer gange. Det handler kun om prioritering, og vilje til å gjøre det. Denne mandagen håper jeg blir den åpningen som skulle til for at jeg får beina mer med meg ut på tur. Helse er for meg mye viktigere enn vektreduksjon, men for all del, vekten skal ned den også.

Inaktivitet faktisk forkorter livet for langt flere enn hva overvekt gjør. Forskerne har funnet ut hvor lite som skal til for å endre på dette. Ved å være fysisk aktiv i 20 minutter hver eneste dag, så reduserer man risikoen for tidlig død med hele 16-30 % uavhengig om man er overvektig, eller ikke ! Tenk da hvor mye de små endringene kan bety for helsen vår! Man må ikke trene så svetten renner, og man må ikke trene flere ganger i uken om det ikke går, men man må tenke på hverdagsaktiviteten. Hverdagsaktiviteten er så utrolig mye viktigere enn mange kanskje tror. Da jeg gikk på livsstilsendringskurs på sykehuset, så var de innmari flinke til å sette fokus på hverdagsaktiviteten, og at denne kom før trening. Det er så utrolig små grep, og endringer som skal til for at vi vil få det bedre med oss selv.

Hvor mye er 20 minutter av ett helt døgn? Hvem kan si at man ikke har tid til å bruke 20 minutter av hver dag til noe som gir deg en stor gevinst? Alle har tid, og man trenger ikke prøve å lete etter en unnskyldning en gang. Vi har alle tid til å sette av disse viktige minuttene hver eneste dag. Selv om forskerne fant ut at 20 minutter gjorde en stor forskjell, så anbefaler de selvsagt at man kanskje setter av mer tid enn det, men man må jo starte et sted. Om du føler 20 minutter en mye på en gang, så del det opp i to! Ta 10 minutter på morraen, og 10 minutter på ettermiddag/kveld. Minuttene er unnagjort før du omtrent har begynt, og disse små minuttene vil gi deg gevinst fortere enn du aner. Ta deg en tur med rask gange, gå i trappene opp til 2.etasje, gå til butikken, ta deg en sykkeltur, sving moppen, eller vaskefilla i litt tempo – kjenn at pulsen stiger noen hakk, og du er i gang. Det høres jo nesten for fantastisk ut til å være sant, men nå kan man slå i bordet med en stor undersøkelse som viser at hverdagsaktiviteten er så mye viktigere enn man kanskje før hadde trodd. 20 minutter for en bedre helse hadde nok skurret litt i mine ører tilbake i tid, men det er så mye forskning og fokus på dette nå at skurringen er blitt til musikk.

En helg er over. En helg hvor det meste av følelser har fått fritt spillerom. Jeg er nok en person som lett lar meg engasjere, og også provoseres, og i tillegg til Henriette Oterviks provoserende blogg som jeg skrev om i går, så dukket der jammen opp en blogg til i går hvor man gikk ut mot plus size modeller, og at store modeller burde forbys. Store modeller som bar mer enn 20 kg overvekt burde forbys fordi også de hyllet overvekt, og ga feil signaler. Da var det nesten som om blodtrykket gikk faretruende høyt, og jeg måtte ta meg en lang timoeout . Jeg kjente at jeg måtte la emnet ligge i dag, og heller ta det opp igjen i en senere blogg. Det var også utrolig flott å se hvor mange engasjerte lesere jeg har, som alle tar avstand fra uttalelsene fra Paradise Hotel deltaker, Henriette Otervik. Jeg ble så utrolig glad for å lese alle kommentarene både her, og via Facebook, alle private meldinger jeg fikk – tusen takk!

Jeg tenker mye, og mange vil nok hevde at jeg tenker for mye. I helgen har jeg brukt en del tid på å tenke over hvor heldig jeg faktisk er. Joda, jeg er både overvektig og full av ødemer i beina mine, jeg bærer ennå mange kg for mye, og mange vil nok hevde at jeg er en vandrende flodhest, men likevel er jeg sannelig heldig. Det høres sikkert veldig rosa ut, men når jeg kan stå opp hver eneste dag, frisk og rask, og ta fatt på en ny dag, da er jeg jo heldig? Jeg vet noen vil fnyse, og tenke at dette er klissete, og rosa, men jeg kjenner at jeg av og til må tenke litt sånn. Ingen kjenner morgendagen, og vi har ingen garanti for at morgendagen vil komme. Vi stresser oss gjennom dagene med full fart. Vi skal rekke alt, og vi skal være overalt, og vi er altfor lite flinke til å puste med magen, og kjenne etter om det er sånn ting må være? Må vi ha dager fylt av stress, eller er det faktisk vi selv som legger opp til at dagene blir sånn? Kan vi fylle dagene med mindre stress for å klare å nyte dagene bedre? Kan vi sette annet fokus, kanskje ikke påta oss så mye, kanskje delegere, eller kanskje være flinkere til å si nei?

Jeg vet hvordan det er å løpe fra det ene til det andre, og jeg vet hvordan det er å kjøre til, og fra diverse aktiviteter, og ha helgene fulle med cuper, vaffelsteking, og dugnad. Det er sånn dagene er for veldig mange. Klart man skal følge opp barna i alt de gjør, men da jeg var ung jente i Kobberveien, så hadde vi også våre ting vi holdt på med. Jeg var aktiv speider i 10 år, jeg sang i kor, og jeg spilte både håndball, og volleyball. Ikke at jeg hadde noen strålende karriere i verken håndball, eller volleyball, men jeg var i alle fall med, og jeg tror jeg scoret et mål på håndballbanen som jeg husker. Det lå nok mer i samholdet med gode venninner enn i talent, men for oss, så gikk vi dit vi skulle, eller vi tok bussen, også det skapte ett veldig samhold, og vi hadde jo så mye moro der vi brukte lang tid på å gå til speideren, eller mistet en buss eller to på vei hjem fra håndballtreningen. Det er neppe slik det er i dag hvor vi kjører barna våre overalt. Har man i tillegg flere barn, så sier det seg selv at dagene blir hektiske. Man glemmer helt seg selv, og man glemmer litt at dagene skal fylles med mer enn stress. Man nyter ikke når man stresser. Selv med voksne barn som jeg selv har, så er vi for lite flinke til å gjøre de tingene som er gode, og som gir oss glede. 

Det å ta vare på dagen er så utrolig viktig, men jeg tror vi er mange som kanskje sliter litt med hvordan vi gjør det. Det å være gode mot oss selv, det å gjøre ting som vi setter pris på, det å ta godt vare på seg selv. Det å ha alenetid, eller sette av litt egotid – det gjør så utrolig godt! Egotid for meg kan være å sette av tid til hudpleie, eller fotpleie, eller kanskje en god massasje. Det kan være en shoppingtur, eller et kafebesøk med en god venninne. Det kan være en tur ut i skogen hvor det kun er meg, og musikken på ørene, eller bare det å være Heidi kun for meg selv ei lita stund. Man trenger å fylle dagene med gode ting. Man trenger å smile, og kjenne på roen, og at man lever. Ingenting er en selvfølge….de som har kjent på kroppen hvor tøft livet kan være, de lærer å sette pris på hver dag. De ser plutselig livet i ett helt annet perspektiv, og de ser hva som egentlig betyr noe. Må man komme til livets tøffe realitet før man ser dette? Hvordan lærer man å sette pris på hver eneste dag? Vi kan fnyse litt når man hører at hver dag er en gave, og at man skal nyte hver dag som om den var den siste. Mange synes nok dette blir litt klissete, og at man ikke kan gå rundt å tenke sånn hele tiden. Selvsagt skal man ikke tenke sånn hele tiden, men det er viktigere enn du kanskje tror det å fylle dagene med gode ting. Det å ha gode opplevelser, og gode samtaler med de rundt oss som betyr så mye for en. Alt trenger ikke være så stort, og flott, for det er faktisk de små tingene som kan bety aller mest. De små gledene i hverdagen er ofte de man husker best.

Jeg har selv fått kjenne på kroppen at livet kan være innmari tøft, og helgen tok meg litt tilbake. Det er vondt å kjenne på, men samtidig, så vet jeg har min historie ble en solskinnshistorie. Jeg fortrengte nok lenge at jeg var syk, og jeg taklet det ved at jeg raskt la det bak meg, og sjeldent tok det frem for å kjenne på det. Jeg ville minst mulig tenke på hvordan min historie kunne ha blitt visst det ikke ble oppdaget så tidlig, men jeg klarer nå å kjenne på følelsen av lykke for at jeg var en av de heldige. Jeg er blitt mye flinkere til å ta vare på de små øyeblikkene, og sette pris på hver dag. Det tok lang tid å komme dit, og jeg har tatt meg selv så mange ganger i å syte, og klage over små ting. Jeg kan være fæl til å bekymre meg, og jeg kan engste meg for veldig mye. Sånn har jeg alltid vært, og sånn er jeg nok ennå. Kanskje er det fordi jeg har opplevd en alvorlig sykdom at jeg har så fort for å engste meg for den minste ting, eller kanskje er det bare sånn jeg er. Likevel, og selv om jeg kan engste meg for mye, så har jeg blitt flinkere til å sette pris på de gode tingene, på de gode opplevelsene, og de gode samtalene. Nå må jeg bare bli flinkere til å bli mer impulsiv, og ikke føle på at det meste må være planlagt.

Jeg ble alvorlig syk i 2002, men takket være en fantastisk lege, så opplevde jeg at det som fort kunne fått ett helt annet utfall, ble en solskinnshistorie. Valget jeg måtte ta var enkelt. Jeg ønsket å se min datter vokse opp, jeg ønsket mange flere år med Trond, og jeg håpet jo å bli bestemor en gang der fremme. Jeg taklet den tøffe tiden på min måte. Jeg var ikke der at jeg ønsket å prate til alle om det, selv om jeg hele tiden har vært åpen rundt det om man har kommet inn på emnet. Min måte å takle det på var egentlig å gjemme det litt bort. Jeg ville ikke hele tiden påminne meg selv om det. Klart jeg hadde en sorgperiode, og mange ville nok hevdet at det å snakke om det hadde vært best, men jeg føler selv at jeg har kommet meg fint igjennom det fordi jeg fort satte ett annet fokus, og ikke lot den vonde tiden ta for mye plass. Å gjøre gode ting sammen med mine har for meg vært en riktig måte å komme meg igjennom ting på, og selv om det tok noe tid, så har jeg lært mye som jeg har tatt med meg videre. Klarer man å ta vare på det som er godt, så vil man mye bedre takle de dagene som er fylt med regn. For mørke dager vil det være mange av uansett, men er man i utgangspunktet helt tappet for energi når disse dagene kommer, så blir de naturlig nok mye verre å komme seg igjennom.

Den gode hverdagen, og de små tingene burde vi bli mye flinkere til å ta vare på. De forsvinner så lett i en travel hverdag. Kanskje må man sette seg ned å tenke på hva som er viktig for en, og hvordan man ønsker at hverdagen skal være. Hva er viktig for meg, og hvordan vil jeg ha det? Hva er viktig for vår familie for at vi skal ha det godt? Må hverdagen være fylt med alt fra A til Å for at vi skal være en vellykket, og lykkelig familie, eller en lykkelig person ? For det handler jo også om behovet for å være vellykket, det å være like bra som alle andre, og gjøre alle tingene som alle andre gjør. Vi skal ikke føle oss utenfor. Vi følger strømmen selv om det kanskje ikke er det man egentlig vil. Kanskje er det fordi jeg etter hvert har blitt voksen, og fått noen flere år på baken, men jeg er ikke lengre så veldig der at jeg må ha alt alle andre har, eller gjøre de samme tingene. Ikke vet jeg hvorfor ting har snudd, men livet har fått ett helt annet perspektiv. For min del endret mye seg da jeg mistet pappa, og det er så synd at det ofte må slike ting til før man virkelig setter seg ned og tenker. For meg blir hverdagen mer, og mer viktig, og jeg blir stadig flinkere til å sette pris på de små tingene. I september drar Trond og jeg på roadtrip til USA, og jeg gleder meg SÅ mye, det blir en opplevelse for livet! Likevel er jeg  også veldig glad for at jeg har evnen til å glede meg til årets fjelltur til Hallingdal, eller moteuken som snart står for tur 🙂 Små og store ting hånd i hånd, og det er så herlig å kjenne på at jeg gleder meg.

Ta vare på hverdagen, og de små tingene som er så viktige. Hver dag er faktisk en gave. Det er ingen selvfølge at morgendagen kommer.

 

 

Jeg er nok en veldig åpen person, jeg er nyskjerrig på mye, og ønsker å prøve ting jeg tror kan fungere, spesielt da i forhold til overvekten min. Jeg er nok en av veldig få som aldri har gått på spesielle dietter. Jeg har aldri tatt tabletter i troen på å bli slank, jeg har aldri shaket meg ned i vekt, aldri kun spist supper, eller spesielle grønnsaker. Jeg har aldri gått på verken Fedon diett, eurodiett, eller en av mange dietter som hyler mot en fra diverse ukeblader. Ikke fordi jeg er så mye mer fornuftig enn alle andre, men fordi jeg er så sykt kresen, og hadde ikke overlevd på en eneste en av alle disse kurene som det florerer av. Likevel er jeg såpass nyskjerrig at jeg gjerne prøver andre ting som kan dukke opp, og som ikke innebærer at jeg må spise en haug av alle matvarer jeg ikke kan fordra 🙂

I dag har jeg lyst til å skrive litt om en av tingene jeg har prøvd, og som jeg fortsatt kan ha litt tro på. Jeg har nemlig prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått tre ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Selv om jeg aldri har gått på utallige dietter, så har jeg jo prøvd mye, og jeg har ikke tall på hvor mange mandager som har vært D dager. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

I den tiden da jeg møtte Bo Christensen, så gikk jeg også rundt med tankene om en slankeoperasjon. Ikke at jeg visste så mye om hypnose fra før av, men jeg tok meg tid til å lese, og jeg fikk masse informasjon fra Bo. Jeg hadde også ei god barndomsvenninne som hadde gått til samme hypnotisør sammen med både moren, og søsteren i forbindelse med røykeslutt, og jeg visste hvor fornøyde de var, og jeg visste at de alle sammen hadde stumpet røyken for godt. Likevel er jo overvekt ett mye mer sammensatt problem enn røyking. Overvekt er liksom mer enn en ting. Likevel, jeg var nyskjerrig, jeg var åpen, og dette ville jeg prøve. Jeg var skeptisk til hypnose da jeg først fikk høre om det. Jeg tror mange generelt er skeptisk til dette. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg noe usikker på faktisk. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen. Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Det er hodet vi trenger hjelp med aller først, og å ta tak i det mentale alene, DET er en stor jobb det! Nesten umulig spør du meg. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Vi lar oss bare lure igjen, og igjen….Når man klarer å endre holdninger, og tankemønster, så vil man også lettere klare å gå ned i vekt. ALT sitter i hodet! Hypnose, og alle mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling, og jeg har ikke noen som helst tro på at man kan klarer seg med ett par, tre timer som noen reklamerer med. Da ville jeg heller lagt pengene hos en dyktig coach, eller gått via det norske helsevesenet, og fått god hjelp av fagfolk. Det er INGEN skam å få hjelp til noe som tar så mye energi fra deg. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.

Jeg har nok større tro på hypnose i forhold til røykeslutt, flyskrekk, fobier, og disse tingene hvor det er en ting man sliter med. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes.

Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve. Det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen. Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag.

Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg kan fortsatt slite med dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før, og en kontroll jeg er veldig fornøyd med. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe er endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå tenker jeg at jeg må lage en ny måltavle som gjelder for et år frem i tid. Målene er klare i hodet mitt.

Jeg er 47 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang, men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en utrolig dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort ! For meg har Line som jeg var i samtale hos på sykehuset betydd enormt mye. Jeg tror ikke Line selv vet hvor mye samtalene med henne har betydd for min endring. Jeg er evig takknemlig.

En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet ” Babysteps ” ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan for mandagen ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor vente med å ta grep til en mandag, eller etter pinse, eller etter ferien ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer.

Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv de to siste årene. Jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig. Jeg kjenner hvor mye mer jeg smiler, hvor mye rakere ryggen er, og jeg er en så mye mer fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig <3

 

 

2.påskedag, og påsken 2017 er snart historie. Påsken er ikke som den var når jeg var liten. Jeg husker godt hvordan påsken kunne være da jeg var liten. Da snek påskedagene seg avgårde, og den ene dagen var lengre enn den andre. Langfredag var en grusom lang dag husker jeg! Den tok jo aldri slutt. Nå er langfredag  like lang som alle andre dager i året. I barndommen husker jeg skrekkopplevelsene fra da jeg måtte være med på ski i påsken. Ikke at vi var en skielskende familie som gikk mye på ski, men noe var vi ute, og skulle vi ut, så skulle alle ut, også jeg som ikke på noe tidspunkt drømte om verken ski som hobby, eller karriere. Jeg tror nok foreldrene mine hver gang tenkte at dette var siste gangen de skulle ha meg med, men foreldre glemmer fort. To skitak, og jeg falt paddeflat på flatmark, så da kan dere jo tenke dere hvordan det var når jeg kom til en bakke. Fall, grining, skriking…opp igjen…fall, grining, skriking, og sånn gikk nå skiturene. Ingen glede for meg, og ingen glede for mine foreldre.Traumatisk husker jeg skituren hvor jeg hadde falt, og furtet så mye at alle ble møkklei, og lot meg ble liggende alene i en stor snøhaug. Jeg følte jeg lå der i evigheter helt alene, helt forlatt. Nå var ingen langt unna, men selv følte jeg meg helt forlatt i verden. Jeg la skiene på hylla ganske tidlig, og har ikke hatt de på meg siden.

Påsken er også tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ alle de årene tilbake. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed til påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som jeg også gjorde i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt egg ødelegge en hel haug. Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg.

Påskeharen kom i år tiltross for streng beskjed om at jeg ikke ønsket hyperventilering i påsken. For en snill påskehare egentlig. Påskeharen mente tydeligvis at jeg fortjente å kose meg litt ekstra uten å tenke så mye på kalorier.Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for. Det handler jo om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man er bevisst på det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg mener det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg selv alt, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata.

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Har man klart og være noe aktiv i påsken, så har kanskje den dårlige samvittigheten fått mindre plass. Selv har jeg hatt både tatt fine turer, og jeg har hatt noen gode treningsøkter her hjemme.

Så kom påskeharen til meg likevel i år. Påskeharen kom med et egg fylt med masse kalorier, og oppi egget fant jeg også noe av det aller beste jeg vet, Toffin 🙂 Påskeharen pleier å ha full kontroll. Tidligere formann i Landsforeningen for overvektige, Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv. Jeg kan fortsatt kjenne litt på denne dårlige samvittigheten langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den sikkert heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. I morgen er det fullt fokus på trening igjen, og jeg er helt tilbake på riktig spor! Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt, og en haug av kalorier. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer.

Onsdag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med treningene etter en liten påskeferie. Da er det fullt fokus igjen frem til sommeren. Vi er en utrolig flott gjeng. Her er det mye latter, selvironi og gode samtaler innimellom masse hard jobbing, og mye svetting. Jeg har ett brennende ønske om at flere av dere overvektige skal gripe sjansen å bli med i denne flotte treningsgruppen. Jeg ønsker virkelig at flere kaster alle dårlige unnskyldninger på båten, og bestemmer dere for å ta tak. Det å starte med å bli aktiv, det å starte med å trene, det er et valg du neppe vil angre på. Gevinsten er så innmari stor! Gevinsten for å svette deg igjennom treningstimene er helsen din, og kan man foreta en bedre investering enn en bedre helse?

Treningsgruppen for overvektige trener tabata på mandager fra 19.00-19.55 på Spring Rona. Flotte Kristin er instruktør, og det er en utrolig god time. Vi trener også onsdager. Da trener vi puls intervall på Spring i Vågsbygd fra kl.19-19.55. Da er det flotte Anette som er instruktøren vår. Du tar tid til det du har tid til. Det dreier seg kun om prioriteringer. At vi har en time på Rona, og en i Vågsbygd er heller ingen unnskyldning. Sliter du med å komme deg hit, eller dit, så er det noen du kan sitte på. En uke kan du trene gratis for å se hvordan timene er. Jeg har veldig lyst til å ha deg med på treningene våre. Lag deg en god 2.påskedag <3

 

Påsken banker snart på døren. Mange har nok startet påskeferien allerede. Noen er skal ha fjellpåske, andre har dratt til sydligere strøk, og mange skal som oss ha bypåske. Skulle det bli en helt fantastisk påske sånn værmessig, så er det klart at jeg godt kunne hatt fjellpåske på en hytte, men samtidig, så er der så mange muligheter her hjemme også. Jeg krysser fingrene for flott påskevær sånn at det kan bli en aktiv påske med fine turer, utelunsjer, fisketurer, og mange skritt på skritt telleren min.

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Kos hører med til påsken, og da også litt kalorier. Klart vi skal fylle eggene med billig godteri om vi ønsker det uten at fagfolk skal skrike stakkars de tjukke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella. Tenk på oss tjukke. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Når vi tjukke helst ikke skal ha kalorier, så burde vel ikke folk flest heller ha kalorier. Det skulle vært alarmer, og store, røde skilt på alt godteri. Alarmer, og store advarsler som forteller oss hvor tjukke vi vil bli om vi faktisk kjøper disse kaloriene. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så nær fordi butikkene selger billige kalorier før påske. Herregud! Det er lov å tenke selv! Vårt liv er vårt ansvar! Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er det mitt valg, et valg jeg må ta ansvar for! Det er min skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til Kiwi som også solgte billig, og sunt godteri, og at dette stod ved kassene. Jeg kjøpte både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøpte også kalorier når jeg handlet inn til påske i går. Jeg kjøpte sikkert masse kalorier, men det var valget jeg tok, og så må jeg ta eventuelle konsekvenser av dette valget.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre. Jeg tror mange har dette søtsuget. Forskjellen er vel at det ikke synes så godt på andre som på oss overvektige. Det er faktisk flere av oss overvektige som ikke overspiser godterier enn det er som overspiser. Igjen så er det sånn at mange setter likhetstegn mellom usunne matvarer, og overvekt. Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et sunt, godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og blir pratet om dersom der ligger fy varer i kurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal fylle kurvene våre med gulerøtter, og salat.

Påsken er like rundt hjørnet, og jeg skal kose meg med påskegodt. Jeg tror ikke påskeharen kommer med egg til meg, men man skal ha lov å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj, man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Klarer man ikke å begrense seg, så handler det ikke bare om billig påskegodt. Da er det hel andre ting man må ta tak i. Kjøper man over evne, og mye mer enn man har godt av, så er det ens eget valg, og andre skal ikke ” lide ” av et dårlig valg som tas. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er kun en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

Påskegodt blir det ,men det skal bli mer enn påskegodter, og god mat. Jeg håper det blir en aktiv påske med mange fine, og gode turer. Jeg vil grille pølser på engangsgrill, og spise en Kvikklunsj uten at fagfolk skal rette pekefingeren til meg. Det viktig at man kjenner på det å kose seg, og at man ikke sitter med den dårlige samvittigheten når påskeharen har avlevert påskegodtet. Det å kose seg er en viktig del av livet, og man lever bare en gang! Man må ikke tømme godteskålen, og man må ikke spise hele tiden, det handler om å begrense seg, men man skal sitte med verdens beste samvittighet når påskegodtet kommer på bordet, og man forsyner seg både en, og flere ganger 🙂 Jeg skal absolutt kose meg med både påskegodt, og gode middager. Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så er deilig sjokolade kjøpt inn,  og ligger godt i kjøleskapet….men jeg velger å kombinere kos, og aktivitet denne påsken, og synes det er en fortreffelig kombinasjon! Kos deg – kjøp billig smågodt – det er påske!

 

Nå nærmer 1.desember seg med stormskritt, og jeg er som en unge i desember. Jeg er veldig julete, og jeg er glad i å pynte. Jeg er ikke en som pynter med alt, og overalt, jeg er nok litt bevisst på hvordan jeg vil ha det. I vårt hjem er det mye rødt, og det skinner fint i rødt i desember. Jeg er glad i nisser, men det er helst store nisser som kan stå på gulvet. Jeg er glad i store ting som gjør mye av seg. Til helgen skal det pyntes, og jeg gleder meg! Jeg skal nok legge ut litt bilder på bloggen etter hvert, og vil noe av dere dele bilder fra deres julehjem i desember, så er det veldig hyggelig 🙂 Selv om datteren min er 22 år, og voksen, så blir man aldri for stor til å få pakkekalender. Hun synes fortsatt det er stor stas, jeg skjønner henne godt jeg 🙂 Jeg synes det er minst like stor stas både å handle gavene, og å lage kalenderen til henne.  Nå må jeg bruke de neste dagene til å pakke inn gavene, for det er ikke bare henne som skal ha pakkekalender. Jeg lager også kalender til forloveden hennes, og jeg lager kalender til min bedre halvdel, og jeg koser meg glugg.  Alle får de hver sin kalender med små gaver i ventetiden. Selv har jeg også fått kalender i blant, og i fjor fikk jeg en fantastisk kalender av min datter, og min bedre halvdel. Kalenderen var full av flotte gaver, og det er ingen tvil om at de kjenner meg veldig godt.  Jeg husker jeg ønsket meg den største kalenderen fra Bodyshop i fjor, men den jeg fikk var jo langt bedre. Skulle julenissen ha planer om å sende meg en Bodyshop kalender i posten, eller gjennom pipa, så er det jo helt klart at jeg tar den i mot. Det er ikke 1.desember ennå 🙂

1.desember åpnes også første luke i denne bloggens julekalender, og jeg har sagt det før, og sier det gjerne igjen : GLED DERE!!!! Jeg har så utrolig mange flotte gaver som skal deles ut frem til 24.desember. Hver eneste dag mellom 1-24.desember, så skal det deles ut gaver på bloggen, noen dager er det flere gaver som skal deles ut.  Her trenger ingen melde seg på, men du må innom bloggen hver dag for å se dagens adventsgave, og du må legge igjen navn, og epostadresse. Jeg vil selvsagt ikke røpe hva gavene er. Dette skal være en overraskelse hver eneste dag, men jeg vet at jeg vil glede mange av dere i desember <3 Dette blir min hilsen i ventetiden til dere <3 Selv om jeg ikke vil røpe hva gavene inneholder på forhånd, så er det disse som har gitt gavene til årets kalender :

* Alexis Mote  * Nice Size  * Nais  * Mother India  * Ellinors Stue  * Spring Trening  * Sørensen Sko  * Snefrids Hus  * Lingzi  * Cinderella Stormote  * Ciso  * Stormberg  * L’ evolution  * Hjerter  * Zhenzi  * Vita Univers  * Wilhelmines  * Pont Neuf  * Norwex konsulent Torhild Aaas  * Forever Living konsulent Ingrid Pedersen Tveita  * Amway  * Urtemor  * Helsekilden  * Handberg  * Maxima Mote  * Fant – Norges eneste hundekafe

Dette er litt av en liste, og hvert firma har gitt en flott gave som igjen skal deles ut til mine lesere i desember – jeg gleder meg masse til og kunne glede så mange av dere i den flotte ventetiden som snart er her, for gavene, de er flotte! Torsdag 1.desember, så åpnes den første luken.

I dag har jeg også lyst til å vise dere to flotte plagg fra høst, og vinterkolleksjonen fra Pont Neuf. Som dere vet, jeg er en STOR Pont Neuf fan, og i høstkolleksjonen, så har de en flott poncho som jeg har prøvd. Jeg har brukt lite poncho, men jeg har alltid syntes det har vært veldig stilfullt. Dessuten er det veldig pent, og absolutt behagelig å ha på seg. Ines heter en av ponchoene som finnes i Pont Neuf sin høstkolleksjon. Stilig i sort, og hvitt. Litt tung slik at den sitter fint, og faller fint. Det er mange butikker som fører Pont Neuf, også butikker som ikke selger stormoteklær. Pont Neuf er nemlig et merke som går fra XS – 3 XL. Lurer du på hvor du finner din nærmeste Pont Neuf butikk, så kan du gå inn på Facebook siden deres, og sende de en melding : https://www.facebook.com/pontneuf7430/?fref=ts   Ponchoen Ines kommer i to farger.

Jeg er også blitt veldig glad i jakken ” Stella ” fra høstkolleksjonen til Pont Neuf. Den er utrolig behagelig å ha på, den har god lengde, og en veldig god passform. På bildet har jeg på meg ” Stella “, og jeg har en blondetopp under som faktisk er en kjole 🙂 Jeg er såpass høy at jeg kan bruke kjolen til tunika, og som tunika, så synes jeg den har en fin lengde til meg. Jeg liker det jo litt langt. Det å bruke den til kjole, det er nok lite aktuelt for min del. Tenk dere meg i kjole til knærne, jeg med mine tømmerstokker 🙂 Lekkert 🙂 Blondetoppen/kjolen er fra Nais i Lyngdal.

Mange butikker arrangerer i disse dager kundekvelder. Jeg liker kundekvelder. Man blir kunde i butikkene på en litt annen måte. Der er en god stemning, man treffer kjente, og ukjente, latteren sitter løst, man prøver klær, og om man ikke alltid kommer ut med handleposer, så kan man på en slik kveld få mange gode tips både fra de ansatte, og andre kunder. På torsdag var jeg innom kundekvelden til PIP her i Kristiansand, og koste meg masse! De er så flotte de PIP’ene som jobber her i byen. Herlige damer som kan det de driver med, og damene stråler alltid. Masse flotte klær, gode tips, og fine mennesker. Om du bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så skal Alexis Mote ha kundekvelder denne uken. I kveld er det i Moss mellom kl.18 – 20.00, og selv om det har vært påmelding til arrangementet, så kan det være du likevel har mulighet til å ta turen om du tar kontakt med Alexis. I Oslo er det kundekveld tirsdag 29.november mellom kl.16.-20.00. Nå som julens herligheter nærmer seg, så kan man jo på slike kvelder få gode tips til juleantrekket. Du kan få mer info om kundekveldene her : https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts

PIP jentene i Kristiansand på kundekvelden.
 

 

 

Lørdag morgen, og jeg har vært oppe lenge allerede. Jeg elsker å stå tidlig opp, og få masse ut av dagen. Jeg nyter stillheten rundt meg. Det er fantastisk med morraer. Man kan nesten høre en knappenål falle, så stille er det. De eneste lydene jeg hører er min egen pust, og vaskemaskinen. Jeg nyter stillheten, og lar tankene vandre. Det fine er også at jeg tenker mest positive tanker når alt er rolig rundt meg. Det å ta seg tid til å tenke på alt som faktisk er fint, og kjenne at alt det fine faktisk får deg til å smile der du sitter, og nyter stillheten. Få har stått opp, og her sitter jeg og koser meg med bloggen min, og er så takknemlig for at jeg har fått en så fin mengde mennesker som leser den, og som synes at den betyr noe i hverdagen. Lørdag er det treningsfri for min del. Det har vært ei god treningsuke. Matmessig har det vært helt ok, og jeg må jo bare innrømme at det har vært noe skapsnoking, men ikke mer enn at jeg lever godt med den snokingen som har vært. Peanøttene må flyttes bort fra kjøkkenskuffa, og vingummiene må opp i boden. Jeg  innser at jeg nok kunne ha vært de kaloriene foruten, men gjort er gjort, og mengdemessig, så er dette bare en dråpe i havet av hva det fort kunne ha blitt om man går noen år tilbake i tid. Det er godt å være mer venn med det mentale gitt 🙂 

Lørdag er en fin dag, og helt fra jeg var liten, så har lørdag vært en kosedag, en dag som skilte seg ut fra alle de andre dagene. Lørdager var alltid bytur med mamma, og pappa, og da var det som regel kafebesøk. Bytur betydde også besøk innom Jonassen på Torvet, og for dere som er på min alder, og ekte Kristiansandere, så husker dere kanskje at Jonassen på Torvet hadde byens desidert beste fiskekaker, og den beste fiskepuddingen. Aldri har noen kunnet kommet seg opp på høyde med smaken på verken fiskekaker, eller fiskepudding etter at butikken etter hvert la ned. Det er utrolig godt å tenke tilbake på alle de små tingene som man satte så utrolig stor pris på, og det aller beste var nok den gode følelsen av å ha noe å glede seg til, og det og gjøre noe sammen. Også når jeg selv stiftet familie, så har det vært viktig at helgene skilte seg litt ut fra hverdagen. At man gjør andre ting i helgene, man har spesielle helgemåltider, og man prioriterer å være sammen. Jeg tror det er viktig at man skiller litt på hverdag, og helg.

Helg for meg betyr også at jeg prøver å legge den dårlige samvittigheten litt på hylla. Det er derfor dagens blogginnlegg fikk tittelen ” Opp på hylla med deg ” – det er der samvittigheten bør ligge store deler av helgen. I helgen skal det være lov til å kose seg, og da tenker jeg med fryd på posen med smørbukk som ligger i kjøkkenskuffen, og bare venter på å bli åpnet… og spist 🙂 Jeg kjøpte den på båten for ett par uker siden, og den ligger der ennå 🙂 Jippi!! Helg betyr også popcorn fra den kule popcornmaskinen i hjemmekinoen. Det er godt å ha slike ting å se frem til. Det høres kanskje noe spesielt ut det å glede seg til man kan få i seg litt, eller egentlig veldig mange kalorier, men for meg er det viktig at jeg kan kose meg i helgene uten å slite med verdens dårligste samvittighet i evigheter etterpå. Jeg må jo være helt ærlig på at jeg er glad i usunne ting, jeg er veldig glad i både søtt, og salt, og jeg vet også så innmari godt at det har vært perioder hvor det har vært helg hele uken. Spesielt i perioder hvor dagene har vært noe mørkere enn man ønsker, da er det så innmari lett å finne veien til skuffer, og skap, og dragningen går mot det man helst ikke skal spise for mye av. Det er rart hvor mye mer trøst det er i en sjokolade, eller en chipspose enn det er i et eple, eller ei gulrot. Jeg kunne jo aldri trøstespist om valget hadde vært en stor bolle med grønnsaker, da hadde jeg heller latt være å spise…og det er jo ikke det at frukt, og grønt smaker vondt, for jeg liker begge deler, men må jeg spise fordi jeg synes synd på meg selv, eller fordi det har vært en tøff dag, så skal det sannelig være noe med masse kalorier. Herremin så skrudde vi er i hodet 🙂 Vi kjenner vel alle til dragningen mot kjøleskapet, eller den desperate letingen i skuffer, eller skap etter kalorier. Den dragningen har jeg også slitt mye med, men det trenger egentlig ikke være leting etter kalorier når hodet plutselig forteller meg at jeg må ha noe i munnen. Når det skrullete hodet mitt forteller at jeg må ha noe i munnen, så kan det sånn sett være ei brødskive, eller et kjeks, men problemet er jo at fornuften ikke alltid innser at det ikke er bra med denne småspisingen uansett hva det er man putter inn… jaja, hadde det vært frukt, eller grønt hele tiden man bare måtte ha noe, så hadde det vært en ting, men de tingene kommer nok sist på listen når dragningen mot kjøkkenet starter…..kveldene er de verste… når man setter seg ned i sofaen etter en lang dag, så får man ofte lyst på noe… ikke alltid man kan definere hva… man bare MÅ ha noe. En løsning for min del på akkurat det er at vi spiser middag sent. Det har vi gjort i veldig mange år. Da orker jeg ikke noe etter middagen, så da blir det ikke snoking etter det usunne. Joda, jeg vet at man egentlig ikke skal spise middag så sent, eller det er vel delte meninger om det som om alt annet, men for meg har det vært en god løsning.

Noe av det verste med denne skapsnokingen, og småspisingen, det er jo uten tvil den dårlige samvittigheten som kommer når kaloriene er fortært. Da skammer man seg, og man kan ikke fatte hvorfor man igjen har vært så komplett idiot. Så begynner man å tenke etter hvor mye unødvendige kalorier man har stappet i seg, og hvor mange kilo man nå har lagt på seg. For man føler seg jo maaange kilo tyngre etterpå, selv om de fleste kiloene nok er den dårlige samvittigheten. Den gnager, og gnager, og vil ikke slippe taket. Ble man ne mer lykkelig med masse kalorier innabords? Kom smilet frem som man trodde ? Er man kanskje i enda dårligere humør fordi man på nytt gikk i fella ? Man sliter med å godta valget man tok når man stappet i seg det man ikke skulle, man lar styggen på ryggen overta nok en gang, og man er igjen tilbake i den vanlige sirkelen hvor man snakker seg selv ned, og så spiser man kanskje bare enda mer.  Man klarer ikke å si til seg selv at man gjorde ett dumt valg, men at man i morgen ikke skal ta det samme valget. Hvorfor kan man ikke bare godta det man har gjort, og gjøre alt man kan for at man ikke gjør samme feilen i morgen?

Etter mange samtaler med meg selv, og etter mye rydding i det berømte topplokket, så har jeg blitt mye flinkere til veldig mye. Jeg er blitt mye flinkere til å skille hverdag, og helg når det kommer til det søte, og det salte. For meg har det vært nyttig å bestemme meg for at de ekstra kaloriene, de prøver jeg å holde til helgene. Det er absolutt ikke alltid jeg klarer det. Jeg har mange ” sprekker.” I helgene koser jeg meg likevel med verdens beste samvittighet, og sliter ikke lengre med denne dårlige samvittigheten. Nå er det helt ålreit å spise disse gode, usunne tingene, og det er så deilig å kjenne meg avslappet, og at ingen stygging sitter på ryggen og forteller meg hvor komplett idiot jeg er. Samtidig så vet jeg at selv om det er helg, så spiser man ikke fra fredag kveld til søndag kveld. Det å ha jobbet mye med seg selv har også resultert i at mengdene er blitt mye mindre enn før, og det uten at jeg føler at det er kjipt. Det høres sikkert ut som et fint eventyr dette, men det er utrolig hva man kan oppnå visst man veldig bevisst jobber med det mentale. Jeg har veldig langt igjen, men er stolt over det jeg har klart til nå. Man må ta et steg av gangen. Vi skal ofte gjøre alt på en gang, noe som fungerer veldig dårlig dessverre. Det er selvsagt ukedager hvor jeg bare må ha noe søtt, eller salt, og dersom jeg får lyst på en bit sjokolade, så tar jeg en, og så godtar jeg valget jeg tok, og sier til meg selv at det er helt ålreit. Dermed overtar ikke den dårlige samvittigheten, og så vet jeg at et dårlig valg en dag, ikke blir ett dårlig valg neste dag. Dagene består i mindre skapsnoking enn før, men i perioder, så faller jeg tilbake, men letingen er ikke så intens, og desperat som den var før. Jeg tror både skuffer, og skap er noe lei seg for at besøkene er blitt sjeldnere enn før, men for meg er det en seier hver gang jeg hører de rope, og jeg ikke gidder å svare 🙂 Noen må ha en sjokoladebit hver dag, og må man det, så er ikke det verdens undergang bare man ikke må ha en 200 grams hver dag. Det er ingen krise med litt så lenge man har en viss kontroll. Man lever en gang, og livet vårt skal ikke bestå av en evig diett.

Jeg tror det er viktig i en livsstilsendring at man ikke nekter seg selv alt som er veldig godt. Alt handler om mengder, og om det å begrense seg. Nekter man seg selv alt, så tror jeg veien vil bli mye vanskeligere. Da vil man kjenne på den desperate lysten etter alt som er ” ulovlig ” hele tiden. Det å kose seg med god mat, og gode ting, det er en del av ett godt liv, og livet man har skal man leve godt. Å unne seg litt av det gode handler ikke om å ødelegge alt. Det er hverdagen som teller mest, og her kan man heller gjøre en god innsats, og prøve å være flink. For det er viktig at ikke hele uken blir en eviglang helg. Jeg skal kose meg med god mat, og mine favoritter i kveld, og det med verdens beste samvittighet.

Hurra det er helg –  kos deg masse!!