Mitt varme dilemma

Jeg skal til Syden. Slik startet jeg ett av mine blogginnlegg i høst. Det er jo så man kjenner magen vrenger seg bare ved tanken. Ikke misforstå meg, jeg liker meg utrolig godt i Syden, og i varme strøk, men for meg er det ett par STORE utfordringer som kommer med på kjøpet når jeg skal ut å reise, og spesielt til varmere strøk. Den største utfordringen er nok at jeg har flyskrekk, og det med store bokstaver. Jeg husker Mette Marit led av det samme, og jeg er sikker på at jeg tilhører den kategorien som hun var i. Jeg skriver var, for jeg tror Mette Marit på en, eller annen måte har fått kontroll over flyskrekken, i alle fall virker den ikke like ille som den var. Jeg har gått på flyskrekk kurs, og hadde den beste teraputen, og jeg er nok blitt mye bedre, men likevel tror jeg at jeg er ett av disse litt umulige tilfellene som aldri vil helt bli kvitt skrekken for å være der oppe i lufta..jeg kjenner jeg blir litt uvel av tanken. I tillegg til flyskrekken, så kommer dette med vekten min, og en stor kropp.

Syden, ja. Hørte du ett lite hurra i det fjerne ? Jeg kjenner litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg om folk så på meg. Som ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men der er ikke jeg. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁 Ser man litt bort fra flyskrekken, så vil jeg reise… jeg vil gjerne bort litt, og når jeg saumfarte nettet etter steder, og hoteller, så ser jeg til min store lykke at enkelte leiligheter har privat basseng! En sånn leilighet vil jeg ha! Jeg elsker å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Aller helst vil jeg ha heldekkende badedrakt. De med såkalt skjørt, de dekker jo egentlig svært lite. Jeg vil ha disse lange badedraktene som dekker det meste av de vakre beina mine, men jeg hadde vel fått enda flere blikk om jeg hadde valgt ett såpass uvanlig plagg å bade i…Jeg mener fortsatt at eget basseng må være toppen av lykke i Syden, men så var det prisen da….når jeg ser på prisen, så ser jeg jo at vi kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i leiligheten med privat basseng  🙁   Der må jo være en hake….Ofte tar det også veldig lang tid for meg å bestille en tur, det skjer ikke i det høyeste tempoet. Jeg bruker lang tid… først må jeg finne et hotell som har over snittet god standard. Jeg skal innrømme at jeg er kresen, og jeg kikker etter både her, og der på rommene for å se at det er rent, og pent når jeg kommer til et hotell. Min mor kan ikke skjønne hvor jeg har fått denne kresenheten i fra. Da kan jeg fortelle henne at nettopp det er hennes skyld, hennes, og pappas. Alle ferieturene Norge rundt på kryss, og tvers var fantastiske turer, og fantastiske minner, men mine foreldre var aldri så nøye på hvor vi overnattet, så mange av campinghyttene føler jeg enda hadde en del gjester som ikke skulle ha vært der, og kanskje var de ikke alle sammen så rene som de burde ha vært…..dette har nok brent seg fast, og av den grunn, så er nok jeg blitt mer kresen enn de noen gang har vært 🙂

Det er flere grunner til at det ofte kan ta litt lengre tid enn normalt for meg å få bestilt en tur. En ting er å finne ett flott hotell, men det er bare en av årsakene. Når jeg i tillegg er livredd for å fly, og jeg er overvektig, så tar det tid å få bestilt en tur. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer om i ett senere innlegg, og selv om jeg har blitt mindre redd de siste årene, så er det å fly ikke noe jeg gjør med glede. Jeg har som nevnt hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så flyr jeg. Jeg må det for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på veien mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Jeg skriker ikke om bord i flyet, jeg tørner ikke gal, men jeg har det vondt, skikkelig vondt, og jeg skal vel være så ærlig å si at jeg har grått noen tårer der oppe i lufta.

Tilbake til Syden….nå blir det tur på oss 🙂 Flybillettene er bestilt, og i september setter vi kursen for Spania. Vi har vært så utrolig heldige å få leie et hus som ligger i nærheten av Torrevieja, og det takket være flotte Hilde 🙂 Hilde leste blogginnlegget mitt i høst, og hun syntes det var ille at jeg ikke skulle få bade, og kose meg i vannet når jeg var i varmere strøk, så hun snakket med broren sin som har hus i Spania, med basseng, og dermed var en uke i september i boks 🙂 Gjett om jeg gleder meg! Takk, Hilde for at du tenkte på meg! Det setter jeg umåtelig stor pris på. Endelig skal jeg få badet når jeg i varmen, og det uten og måtte tenke på både blikk, og kommentarer. Jeg gleder meg til å føle på denne følelsen av og ikke ta hensyn andre, og ikke bry meg om hva andre måtte tenke, og mene – jeg skal bade, og jeg skal bade masse!! Takk for at det finnes slike flotte mennesker som Hilde som faktisk tenkte på meg, og ønsket at jeg skulle få oppleve Syden slik de fleste opplever det. Det er en god følelse å kjenne på. Kanskje må jeg også se meg om etter en ny badedrakt. Min er fra Kappahl, og er sikker 100 år gammel. Jeg ser at noe hold i cup’ene kanskje heller ikke hadde vært så dumt, en bøyle for eksempel hadde gjort susen. Når en badedrakt ikke blir brukt, men helst bare ligger og samler støv, så er det egentlig ikke så nøye hvordan den ser ut 🙂 Min badedrakt er lekker….grønn, og fin…uten bøyler 🙂 Hver sommer, så sier jeg til meg selv: Neste sommer, Heidi…da har du tatt av deg såpass at du faktisk kanskje vil kle ei badedrakt. Neste sommer da får du vist alle hvilken badenymfe du faktisk er….du har bare skjult det i veldig mange år 🙂 Neste sommer har ennå ikke kommet, men jeg gir ikke helt opp håpet om at det blir en neste sommer 🙂 Jeg tror mange overvektige hadde sett på Syden med andre øyne om vi faktisk kunne hatt muligheten til å få leilighet med eget basseng uten at det hadde kostet såpass mye ekstra som det faktisk gjør. Ikke at man skal reklamere dette ut mot overvektige, men jeg tror mange hadde senket skuldrene litt mer når man faktisk kan ligge ved sitt eget basseng for å slikke sol, eller badet i eget basseng uten å ha tusen øyne rettet mot seg – det hadde vært livet det 🙂 Jeg ser for meg at dette må være min Syden lykke 🙂

Flyskrekken min blir helt klart en utfordring når vi drar i september, og neste høst, så skal vi på roadtrip i USA. Jeg føler noe burde skje på dette området. En doktor i psykologi i Oslo driver med hypnose.Han jobber veldig mye med smertepasienter, men han jobber også en del med de av oss som har flyskrekk, og mener at om jeg ga han muligheten, så ville han kunne hjelpe meg. Jeg har prøvd hypnose i forhold til vektproblematikken, men vektproblematikken er så sammensatt at jeg ikke tror hypnosen kan favne alt. Flyskrekk derimot er et problem, og jeg har nok en mye større tro på at hypnosen kan hjelpe meg der. Jeg skal gå litt i tenkeboksen. Kanskje er det hypnosen som kan hjelpe meg å bli kvitt flyskrekken? Jeg har fått sovetabletter før en flytur, men de har bare gjort meg enda mer våken. Jeg har fått beroligende, men så var det dette med riktig dose…den sliter jeg med å finne 🙁 Prosjekt september er i gang – noe hjelp må være på plass når jeg setter meg på flyet til Alicante i september….

I morgen på bloggen, så kommer det en virkelig flott ” Gi Bort .” Da skal en av dere få en flott gave til en verdi av 3300 kr – juhu! Bare å glede seg!!

 

Middels, men ikke perfekt

En middels grei uke nærmer seg slutten. Egentlig en flott uke på de fleste områder, men jeg sliter litt med å få tingene som gjelder trening, og vekt inn på de sporene jeg vil. Jeg sier til meg selv hver søndag at neste uke, da må jeg tenke en del annerledes, og jeg må legge inn en del trening utenom gruppetimene. Noe klarer jeg, men så er det noe jeg må droppe. Jeg liker ikke å droppe trening. Jeg liker å føle meg svært fornøyd etter endt uke, ikke sånn middels som jeg føler denne uken. To gruppetimer ble gjennomført denne uken, og to ganger med egentrening, men jeg fikk ikke med meg en eneste styrketime som jeg egentlig hadde på blokka mi, og da blir jeg litt sur på meg selv. Det kom riktignok ting i veien, men jeg kjenner jeg blir litt sur likevel. Hvorfor i all verden skal det være så innmari vanskelig å legge ting inn i kalenderen, og prioritere det? Om der dukker opp andre ting som ikke er livsviktige, hvorfor kan jeg ikke bare finne tidspunkter for dette som er før, eller etter trening. De tingene som er så viktige for meg, de bør jeg stå fast ved, så lenge andre avtaler kan gjøres på andre tidspunkter. Skulle jeg være nødt til å rokke på noen planer, så kan jeg vel ta det igjen når jeg er tilbake fra avtalen? Akkurat dette har jeg slitt litt med denne uken her. Jeg må øke antall treninger, og jeg må komme inn i en god rutine på dette. Treningene med overvektsgruppen er kommet inn i en rutine, nå må også de andre treningene komme inn i den samme, gode rutinen.

Ett par av dagene denne uken har også vært ett par av disse velkjente ” alt er galt ” dagene. De dagene har jeg heldigvis ikke så mange av lengre, men de er like kjipe for det. Dagene hvor ingenting stemmer, alt er bare ræva, og humøret litt deretter. En bjeffer, og biter litt mer på de dagene, men en kommer seg mye bedre gjennom de enn jeg gjorde før. Når ingenting stemmer, så er det ingenting som stemmer! Håret som man ellers er sånn rimelig fornøyd med, det er plutselig forandret seg til et fuglerede, og man vurderer om man i det hele tatt skal forlate huset i frykt for å skremme alle man ser. Tunikaen som satt som et skudd dagen før, den passer ikke i det hele tatt! Den som man følte seg så fin i dagen før, den ser man bare ikke ut i! Alt avsløres plutselig, og den strammer overalt. Plutselig kan man ikke skjønne hvorfor man ikke kjøpte den hundre størrelser større så den i alle fall kanskje hadde sett sånn nogenlunde ut. Man skjønner ikke hvorfor man i det hele tatt kjøpte den tunikaen…så prøver man 20-30 andre, og ALLE ser like stygge ut når man tar de på seg! Så var det disse lymfebeina som hadde gått ned i cm, men på sånne gale dager, så er jo tap av cm gått til at man har lagt på seg alt man har tatt av, og en haug til! Dobbelthaka som man følte var på vei bort fra ansiktet, den er plutselig tilbake, og har vel egentlig aldri vært så stor som nå. Kg, og cm man har mistet, det er på sånne dager bare en fantasi, for på sånne dager hvor ingenting stemmer, det er på sånne dager sannheten kommer frem….i alle fall tror man det en god stund 🙂 Jeg er sikker på at mange kjenner seg igjen i sånne dager, og det er liksom ikke bare en liten ting som ikke stemmer, men alt på en gang. Det er slitsomt å gå rundt og kjenne på alt man er misfornøyd med når alt kommer på en gang. Samtidig kan det jo være godt at alt kommer på en gang, så slipper man å gå for mye rundt og kjenne på disse tingene. Lite hjelper det også at min bedre halvdel forteller meg hvor fin jeg er, og at det er hodet som utfordrer meg litt. Det er på sånne dager jeg nok kan bjeffe, og bite litt, men heldigvis, så slår fornuften fort inn. En bekjent kommenterte en dag at hun ikke trodde jeg hadde sånne dager lengre. Jeg som hadde jobbet så mye mentalt, jeg svevde vel bare på rosa skyer. Jeg gidder ikke bli fornærmet over sånne kommentarer lengre. Jeg elsker følelsen av at de fleste dagene nå er positive istedenfor negative som de var før, men at jeg har dårlige dager, det er det jo ingen tvil om. Det er noen mennesker som ikke kan klare å glede seg over at man lykkes med ting spesielt om de selv ikke klarer det.

Kostholdet er ennå en utfordring for meg. Ikke at jeg fråtser i ting jeg helst ikke skal fråtse i, men jeg skulle nok gjerne vært like flink her som jeg er med det mentale, og med den fysiske aktiviteten. Det er ofte ikke de store grepene som skal til før jeg vil kjenne at dette fungerer, og at jeg etter hvert også vil se det på vekta…vekta som jeg ikke har 🙂 Jeg har ennå ikke anskaffet meg vekt, og har ikke vært på vekta siden jeg avsluttet kurset på sykehuset da jeg gikk der i forbindelse med planene om operasjon. Jeg vet jeg burde ha vært på vekta for lenge siden. Klart jeg er nyskjerrig på hvor mye jeg har gått ned siden da, men vekta, og jeg er ikke helt på bølgelengde. Jeg er så redd for at vekta skal gi meg ett skikkelig slag i trynet når jeg går på. Jeg vet jo at det er vekta som vil bli skuffet…jeg vet jeg har gått ned, men jeg er så redd at tallene ikke er så høye som jeg tror. Jeg måler cm, og jeg ser at de minker…samtidig trener jeg mye, og det er nok blitt en del mer muskler, så jeg er liksom ikke helt klar for å møte en eventuell skuffelse. Ingen nedgang er skuffelse, men man har et ca tall i hodet, og skulle ikke det stemme, så er jeg redd jeg må kjempe en intern kamp. Jeg har mange ganger bedt meg selv om å skjerpe meg, så kanskje jeg våger meg opp på vekta en dag snart. Jeg vil jo egentlig ta de grepene som må til for å merke en noe raskere vektnedgang, så hvorfor jeg ennå ikke har fått gjort det, det har jeg ikke noe fornuftig svar på. Jeg har blitt tilbudt litt hjelp til å sette sammen noe som kan passe min kresne munn, så det er på tide å ta meg selv i nakken. Jeg spiser ganske bra, og jeg spiser ganske sunt. Jeg har ikke den uendelige trangen til skapsnoking, men skapsnokingen er ikke borte, og det er kanskje det at jeg kjenner at jeg har forsynt meg litt i skuffer, og skap som gjør at varsellampen nå blinker litt. Jeg skal ikke opp i vekt igjen, og det er kun meg selv som kan ta det nødvendige grepene.

En utfordring jeg har som lymfepasient, det er utvilsomt den store faren for infeksjoner, og det er disse infeksjonene som har satt meg mye ut av spill de to, tre siste årene. Det er det minste, mikroskopiske såret/hullet i huden som kan være grobunn for disse forferdelige infeksjonene. En gang ble jeg lagt inn på sykehuset, men ellers har jeg selv klart å få de under kontroll ved å ha pencillin hjemme. Høy feber, elendig allmenntilstand, verking i alt av ledd, rød, hoven, og øm på et, eller begge bein, og ute av stand til å trene i ett par uker. Bank i bordet, etter siste infeksjon, så har beina fungert veldig bra. Av og til føler jeg av jeg svever bortover når jeg går, og at jeg ikke kan kjenne beina. En sånn følelse er det lenge siden jeg har hatt, så jeg nyter de dagene. Sår er også noe jeg som lymfepasient kjenner godt til. De fleste av dere har sikkert en veldig god grobunn sånn at et sår kjapt lukker seg, og blir fint. Sånn er det dessverre ikke for meg, og mange av de som er i samme situasjon som meg. Når sirkulasjonssystemet ikke fungerer som det skal, så gror sår dårlig. Det tar evigheter før et sår har grodd fint, og lukket seg. Nesten 1 år holdt jeg på med et sår en gang, og da kjenner man på utfordringer! Da er man tålig lei bandasjer, tape, og sårsalver. Man prøver ALT, og det er som regel ingenting som hjelper i healingprosessen. Man går bare dag ut, og dag inn og håper at ting skal skje. Man blir frustrert, og man blir forbanna. Sår som må dekkes til hver eneste gang man skal i dusjen. Jeg kjenner jeg blir varm av tanken. For et halvt år siden klarte en støttestrømpe å gnage hull foran på foten min, og dermed var marerittet i gang. Et halvt år holdt jeg på. Sårsalver ble prøvd, jeg la sølv på såret fordi sykehuset mente det ville hjelpe, men ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg, og selv om det ikke var noe infeksjon i såret, så blir man like frustrert! Det var da Marie nevnte ringblomstsalven. Marie er ei jeg har kjent i mange, mange år, og hun lager deilige, naturlige produkter. Jeg har mine favoritter blant det hun lager, men ringblomstsalve på mitt sår? Jeg var veldig skeptisk, og ikke visste jeg om jeg hadde tålmodighet til å prøve noe mer. Frustrasjonen over dette irriterende såret var så stor at jeg gjorde som Marie sa, jeg smørte meg morgen, og kveld. Etter ett par dager merket jeg ikke noe fremgang, og jeg hadde lyst til å kaste også ringblomstsalven i veggen…men etter 4 dager begynte ting å skje! Det begynte å komme skorpe, og optimismen kom tilbake. 3 uker etter jeg begynte å smøre meg, så hadde såret lukket seg helt! Hadde jeg bare prøvd ringblomstsalven lenge før! Da hadde ett halvt år i frustrasjon blitt til 3 uker! Jeg ville ta dette med i bloggen i dag fordi det er mange der ute som sliter med sår, som sliter med eksem, eller kløende hud. Mange har prøvd alt, og føler som meg at ingenting nytter. Ringblomstsalven er blitt min nye bestevenn. Jeg bruker den også når huden klær etter støttestrømpene, og når jeg får utslett. Jeg vet at den er perfekt på tørre, og sprukne hender, og føtter…og på leppene! Den er perfekt på såre barnestumper, og ømme brystvorter. Den er veldig god nå som sommeren etter hvert kommer, og du skulle få insektbitt, eller soleksem. Mange bruker den i ansiktet for å tilføre fuktighet om natten, og som kuldekrem om vinteren. Alle burde ha ringblomstsalven i sitt hjemmeapotek. Alt av apoteksalver til sår er kastet ut av huset, nå er det ringblomstsalven jeg bruker, og i tillegg er den 100% naturlig. I tillegg til ringblomst, så bruker Marie olivenolje, bivoks, og lavendel. Det er mye i naturen som kan gjøres oss veldig godt, så ringblomstsalven er dagens anbefaling. Du kan skaffe deg en på Urtemors side ved å sende en melding der…eller til meg.

https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

Nyt søndagen – imorgen blogges vi igjen, og i morgen er det en ny giveaway – gled dere!!

 

Er slankeoperasjoner veien til lykke?

Jeg er i mot slankeoperasjoner. Jeg er i mot at man amputerer friske organer, og jeg er i mot at man gjør kroppens innside unormal for å få ett ” normalt ” liv. Slankeoperasjoner er nåtidens lobotomi skrev Linn Kristin Brænden i et gjesteinnlegg på bloggen min i november, og jeg er veldig enig med henne. En del reagerte nok på ordbruken, men det er jo mye sannhet i dette. Man ødelegger friske organer i desperasjonen etter å bli slank! Jeg vet jeg vil få mye kjeft etter dette innlegget også, men jeg synes det er så viktig å sette fokus på den økningen som nå er i antall slankeoperasjoner som utføres. Fra 150 slankeoperasjoner i 2004, så er antallet økt til 3000 i 2015! Noen vil nok kommentere at slike operasjoner ble utført lenge før 2004, men det er fra 2004 fagfolk selv uttaler at man startet med slankeoperasjonene som man utfører i dag. 3000 nordmenn legger seg hvert år under kniven i ett siste forsøk på å oppnå lykken med en slank kropp, for det er jo den slanke kroppen man higer etter. Alt av bivirkninger tar man med seg. Livet blir kanskje en større utfordring på så mange områder etter en operasjon, men samfunnet har alltid fortalt oss om at lykken, den ligger i en slank kropp, så da er man villig til å ta sjansen på alt som kan komme i kjølevannet av en operasjon. Mange angrer på at man tok valget fordi livet ble alt annet enn lett etterpå, men velger man operasjon, så er det et valg for resten av livet.

I helgen kunne man høre fagfolk uttale på nyhetene at man nå begynner å se langtidsbivirkningene av slankeoperasjoner. Disse har man visst lite om tidligere, nettopp fordi det ikke har gått mer enn 12 år siden starten. Man har vært redde for hva som vil dukke opp av bivirkninger etter at årene går. Man vet mye om bivirkningene som kan oppstå nært etter en operasjon, men man har ikke visst hva som kunne skje på lang sikt. På nyhetene lørdag kveld forteller også leder ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold, Jøran Hjelmesæth at langtidsbivirkningene begynner å komme for alvor. En dansk undersøkelse viser at to av tre fedmeopererte opplever symptomer som gjør at de tar kontakt med helsevesenet i etterkant av inngrepet. Dette ser man også i Norge. Sykdommer grunnet vitaminmangel, magesmerter man ofte ikke finner ut av, kvalme, forstoppelse, gallestein, depresjoner, økt bruk av rusmidler – dette er en del av bivirkningene man nå ser. Helsemyndighetene vet for lite om langtidsbivirkningene, og understreker at en operasjon skal være aller siste utvei. Det er nettopp det en slankeoperasjon skal være, en siste utvei. De som er så store at det er fare for livet, og de som faktisk ikke kan leve ett fullverdig liv pga stor vekt, de skal få innvilget operasjon. Vi andre, vi bør få ett helt annet behandlingstilbud. Jeg våger å hevde at de aller fleste av de som står i kø for operasjon i dag, de kunne ha klart vektreduksjonen på egenhånd ved hjelp av ett langvarig behandlingsopplegg der man bor. Jeg våger også å hevde at veldig mange ser på en slankeoperasjon som en ” lett ” utvei i form av at man da slipper å gjøre jobben selv. Det er ingen lett avgjørelse å la seg opererer, og jeg vet at for mange så er dette en avgjørelse som har tatt tid å komme frem til. Jeg vet at vi alle har prøvd tusenvis av ganger før. Jeg vet man blir oppgitt, at man blir lei og deprimert. Jeg vet man blir lei av å føle seg som en elefant, og lei av at vekten skal begrense oss. Jeg har vært der, og jeg vet nøyaktig hva veldig mange føler på. Jeg har vært så lei, og langt nede at jeg selv ønsket å la meg operere. Jeg så det som siste utvei jeg også fordi vekten tok for mye plass i livet mitt.

Jeg har som de fleste andre slitt masse med vekten, og jeg har jobbet masse opp igjennom for å gjøre noe med situasjonen. Til tider har jeg jobbet beinhardt. Ett par ganger har jeg virkelig lyktes i å gå ned i vekt. Kampen mot kiloene vil aldri være en kamp som er over. Det må jobbes for å forbli der nede. Klart det er frustrerende å tenke på at man alltid må tenke på hva man putter inn, og at man får nok trening, og aktivitet. Jeg skjønner at mange gir opp. Jeg skjønner at mange ikke orker denne evige kampen, og jeg skjønner at mange velger å la seg slankeoperere. Eller jeg vet ikke helt om jeg skjønner alle som gjør det, for der er nok altfor mange som enda tror at operasjon er løsningen, og at kampen mot kiloene nå er over. Man lærer masse på forkursene til operasjon om realiteten, man lærer om kampen som fortsatt må kjempes, men likevel er det altfor mange som tror at man nå kan sette seg godt tilbake i stolen, fordi jobben er gjort. 

Jeg ønsker at myndighetene skal redusere antall slankeoperasjoner, og jeg ønsker at det skal settes inn kruttet på behandling som man selv må delta i. Jeg ønsker ikke dette fordi jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, men fordi jeg vet at det er en mye bedre måte å klare kampen mot kiloene på. Jeg er fortsatt tjukk, jeg sliter fortsatt med for mange kilo, men jeg ser at med den riktige hjelpen, så går det den riktige veien for meg både i form av vektnedgang, tap av cm, og en mye, mye bedre utgave av meg selv, en mye mer lykkelig og fornøyd Heidi. Veien jeg er på er en vei jeg selv er med på å bestemme målet for. Man skal ikke se på en slankeoperasjon som en lettvint utvei, og tro at man kan sitte med hendene i fanget, og tro at vektproblematikken er løst. Operasjon er en starthjelp, men om du jobbet før for å gå ned i vekt, så må du sannelig jobbe etter en operasjon også for å holde deg nede. Mange går jo ned mange kilo før en operasjon. Hvorfor ikke fortsette på denne veien når du faktisk ser at det er mulig? Man legger hele sjelen sin i å gå ned det antall kilo man må før en operasjon, og det beviser vel bare at når man ønsker noe høyt nok, så klarer man det? Ønsker man en vektnedgang sterkt nok på en naturlig måte, så kan man klare det! Det vil jo ta mye lengre tid, men kroppen ønsker det sånn. Det er sånn kroppen ønsker at vi skal gå ned. Man har brukt lang tid på å bryte ned kroppen, og ødelegge den, så da må man sannelig finne seg i at det tar tid å få den i form igjen. Tenk hvilken glede, og mestring man føler når man faktisk på egenhånd klarer å gå ned i vekt! Følelsene ved å klare, og mestre. Følelsene ved å lykkes, og se at det går an, det er følelser, og opplevelser som er verdt gull! Jeg ønsker en behandling av overvektige hvor det mentale får en stor plass. Hodet først, og deretter skal man ta grep og både trening, og kosthold. Jeg ønsker at overvektige skal vise at de ønsker en endring, og jeg ønsker at det skal ta den tiden det trenger. Det er ved å bruke god tid, og få den riktige hjelpen at man kan oppnå en vektreduksjon som varer. Dessuten ønsker jeg at vi skal slutte å jage etter den ” perfekte ” kroppen, og jeg vil vi skal slutte å trekke likhet mellom en slank kropp, og stor lykke.

For dere som følger bloggen min, så har dere nok lest om kampen jeg hadde i forhold til om jeg skulle velge slankeoperasjon, eller ikke. Jeg har vel alltid vært av den oppfatning at jeg aldri skulle legge meg under kniven. Man vil alltid klare det selv, men så kommer det perioder hvor alt ser helt håpløst ut, og så begynner tankene å spinne. Man blir lei av og hele tiden føle at man ikke lykkes, og det er ikke alltid like lett og akseptere at man drasser rundt på alle disse ekstra kiloene. Man vil gjerne ut av dette, og så ser man at man allerede har brukt mange år på å gå opp, og ned som en jojo. Alle ønsker vi oss denne lille, fantastiske pillen som man kan ta, og vips, så har man en lettere, og flottere kropp. Tenk så fantastisk det hadde om denne pillen ble oppdaget, og så kan man leve i denne drømmen en stund før hverdagen igjen brutalt slår en i bakken. Ingenting i livet er gratis heter det. Akkurat det er vel ikke helt sant, men når det kommer til vektnedgang, så kommer ingenting rakende på en fjøl. Det må jobbes, og det må jobbes beinhardt. Mitt valg om å si nei til operasjon, det er ikke noe jeg skriver om for å skryte, eller for å fortelle alle at mitt valg er det riktige. Jeg er ikke en enestående person som klarer noe ingen andre klarer. Kan jeg klare å endre etter tusenvis av mislykkede forsøk, og med alle mine negative følelser rundt meg selv, så kan alle klare det…og det er nettopp det budskapet jeg har til alle overvektige : VI KAN!

Europa står foran en fedmeepidemi av enorme proporsjoner innen 2030, ifølge prognoser fra Verdens helseorganisasjon (WHO). De tror at så mange som tre fjerdedeler av alle norske menn vil være overvektige innen 2030. Også i land hvor befolkningen tradisjonelt har vært slanke, som Sverige, ventes fedmeepidemi å slå til. Britiske helsemyndigheter mener at myndigheten i Europa nå må rette fokus på begrensning når det gjelder markedsføring av usunn mat, og sunn mat må gjøres billigere. Ingen tiltak som gjøres i dag gir gode resultater. Da gjelder vel det også resultatene etter fedmeoperasjoner? Forskning tyder på at mange fedmeopererte legger på seg igjen etter noen år, og kanskje når en høyere vekt enn før de ble operert. Hvert år opereres rundt 3000 personer for fedme i Norge. Antallet vokser raskt, og har ellevedoblet seg de siste ti åra. I dag er det omtrent 100 000 nordmenn som har sykelig overvekt. Stort sett er det voksne som får tilbud om operasjon, men det er også gjennomført på barn helt ned i alderen 13 år.

Jeg har hatt mange samtaler med bekjente som har gjennomgått en slankeoperasjon, og mange av disse syntes ting er blitt så innmari vanskelig. Det har mange bivirkninger, og man har begynt å merke at vekten går opp igjen. Mange skjønner ikke hvorfor, men da jeg spør om hvordan aktivitetsnivået, og matinntaket, så er det flere som må innrømme at de stort sett ikke har tatt de nødvendige grepene. Det er da man har misforstått ganske så mye med en operasjon. Man kjemper en like tøff kamp etter operasjonen som før, og man kan etterhvert kjenne panikken komme for at vekten skal gå tilbake der den var, men hvorfor tar man da ikke de grepene man må? Man ønsker ikke å trene, eller bevege seg mer, og man ser ikke at mengden mat ikke kan være som før. “Jeg trodde ting skulle bli så enkelt etterpå” sier de…det ble ingen enkel hverdag selv etter en operasjon. Mange kan etter hvert spise som før, mange kan spise ganske store porsjoner .. er virkelig det målet for mange som legger seg under kniven? Det er en starthjelp i forhold til at man får ett godt utgangspunkt, men kampen, den vil man måtte kjempe hver eneste dag. Jeg blir sykt provosert når jeg ser slankeopererte dytte i seg alt man kan tenke seg, og at de i tillegg er stolt over at de kan det. Jeg sier ikke at man ikke skal kose seg, men har man fått en slik sjanse, så griper man den, og så viser man at dette er noe man virkelig tar på alvor. Man sitter ikke på rompa, og tror at kiloene er borte for alltid, og har det samme mønsteret som man hadde før….En slankeoperasjon koster staten over 100000 kr. I tillegg kommer legebesøk/sykehus besøk grunnet komplikasjoner, og så kommer utgiftene til fjerning av løshud. Det blir store utgifter av slikt. Dette er lang større utgifter enn hva det hadde kostet å gi ett langvarig behandlingsopplegg hvor man følges tett av fagpersoner både innen det mentale, kostholdet vårt, og den fysiske aktiviteten. Det nytter ikke med 12 ukers aktivitet på grønn resept, eller noen ukers kurs når man etter disse ukene står helt alene. Vi trenger hjelpen her vi bor for å klare det.

Jeg har flere ganger gitt tommelen opp til de som virkelig jobber for å holde seg nede i vekt etter en operasjon. Jeg kjenner flere av dem også, og jeg er full av beundring. De er så utrolig flinke, og de viser at de mente alvor når de lot seg operere. De visste hvilket valg de tok, og de visste at det etterpå måtte jobbes for å forbli nede. Dette er tøffe mennesker som virkelig vil, og som jaggu får det til også. Jeg er ikke mot at slankeoperasjoner finnes, men jeg synes staten burde begynne i en helt annen ende, og jeg synes staten skal stille enda strengere krav enn de gjør i dag. Jeg tror det er veldig få som får nei til operasjon ennå man får beskjed om at det ikke er en selvfølge at alle får ja….jeg kjenner en som har fått nei, men som etter en stund likevel fikk ja. Er det sånn at alle som får ja til operasjon ikke kan klare de grepene som må til om hjelpen blir rettet bort fra operasjon, og heller setter fokus på det mentale, på aktivitet, og på kost? Er det fordi vi overvektige ikke gidder at stadig flere lar seg operere? Er det fordi man jager etter et mål som kanskje ikke er realistisk ? Man må forplikte seg, og man må ønske det. En operasjon bør være den veien som velges når ett skikkelig livsstilsendringsprogram er forsøkt.

 

 

Den gode hverdagen, hylekor og dietter

” Nå må æ ned i vekt altså ” – uttalelsen kommer fra ei ” venninne”  som kanskje har 5 kilo for mye om man leter lenge nok. Jeg husker hvor provosert jeg ble av sånne uttalelser før, men nå bryr jeg meg ikke like mye lengre. 5 kg for noen er kanskje mye om buksene ikke går igjen, eller toppen strammer, men i mitt hode kan neppe 5 kg verken være verdens undergang, eller verdens vanskeligste mål å nå. Hadde jeg slitt med 5 kg, så hadde jeg klart det i går liksom. Det blir langt verre når man skal ha av seg 30 kg, eller 50 kg, eller for noen kanskje 100 kg! Før ble jeg både sint, og veldig lei meg når venninner satt og klaget over disse 5 kg som de ikke ante hvordan de skulle få av seg… og der satt jeg med mine x antall dobbelt så mange kilo, og ville helst bare reise meg å be de holde kjeft, og klage over noe som var verdt å klage over. Jeg gjorde aldri det, men de må da ha merket hvor stille jeg ble, og jeg synes fortsatt det er litt respektløst og klage over 5 kilo når det sitter personer der som sliter med langt mer enn de stakkars 5! Det er ikke moro å sitte sammen med venninner da. De klager, og klager, og sitter og funderer på hvordan de skal få kvittet seg med disse 5 kiloene, og hvilke shaker, eller kurer som passer best, og som gir det beste resultatet. De sitter og planlegger hvordan de skal sulte seg for å nå målet. Innimellom kommer de inn på trening, men det går mest på kurer, og dietter. Hvordan tror disse hylekorene det føles når de sitter der og klager mens jeg sitter og hører på? Når de hyler over 5 kilo, hva med meg? Tenker de noen gang på at jeg er der og må høre på de? Jeg grudde meg tidligere når det var venninnekvelder, for man kom jo alltid inn på vekt, og dietter, og jeg hadde aldri noe å tilføye. Jeg hadde min kamp, en kamp som de aldri ville være i nærheten av å skjønne hvordan var. Jeg som aldri hadde prøvd en eneste diett, og som ikke visste hva som funket for å få av disse stakkars 5 kiloene. Jeg var liksom ikke en del av deres verden på det punktet.Her vil jeg også legge til en viktig ting: ingen av mine gode, nære venninner er del av dette hylekoret 🙂

De siste årene har dette blitt en del annerledes. Jeg sier i fra, og deltar i samtalen. Jeg har mine erfaringer, men jeg blir fortsatt provosert når noen bare må klage over disse ekstra 3, eller 5 kiloene som sitter dønn fast. Noen ganger må jeg bare le også av disse hylekorene av noen venninner. Det er ikke måte på hvor langt de er villige til å gå for å miste kiloene. Det er sultedietter, det er shaker, det er minimum av kalorier, det er piller som selvsagt er en verdens nyhet – jeg trodde vi var så voksne nå, og hadde prøvd så mye at disse tingene var utelukket, men neida, det er bånn gass, og shake til både frokost, middag og kvelds. Etter ett par uker, så kan de ta inn et måltid, men først skal magen, og kroppen være både i ulag, og utakt, og man går rundt som tidsinnstilte bomber frem til kiloene er av. Tid til å trene har de ikke, energien strekker ikke til, men man får vel ikke akkurat mer energi av å sulte seg selv? Jeg skal når jeg skriver dette være rask til å få med at jeg absolutt skjønner at det å ha 3, eller 5 kg for mye kan være et problem for de som har det. Jeg ser veldig godt at om man ikke får på seg buksene, eller passer klærne som man gjorde, så er det et problem, og jeg ser at man ønsker å kvitte seg med de for å slippe å kjøpe ny garderobe, og for å føle seg mer vel når klærne sitter som de skal… men ikke sett i gang det største hylekoret når der faktisk sitter noen sammen med deg som sliter så mye mer, og som kjemper en kamp som er så mye mer uoppnåelig . Jeg ser at 5 kilo kan sitte dønn fast, men det er ikke moro å sitte å høre på for de som må kjempe en årelang kamp for å klare å komme så nogenlunde i mål. Det er veldig mye disse tingene som lesere av bloggen min skriver om i meldinger til meg. Jeg snakker mye om disse tingene sammen med mange venninner. Jeg snakker om min kamp, og de om deres, for vi kjemper alle en kamp , men det er en avslappet tone, og gode samtaler – men når der er noen som starter et hylekor om hvor ille det er å veie 5 kg for mye, og om alle diettene som må til, da melder jeg meg ut, og blir bare provosert.

Mange av oss trenger ett skikkelig spark bak for å komme i gang. Dette vet jeg alt om. Jeg har prøvd utallige ganger å sparke meg selv bak, men når man står alene, så er det ikke alltid like lett å treffe, og uten å ha noen som er der og støtter deg underveis, så er det utrolig vanskelig. Jeg vet mange savner et fellesskap, og for mange er det løsningen for å komme i gang med noe som varer. I tillegg så må man være forberedt på mange tøffe kamper med seg selv. Man blir utfordret så innmari mange ganger. Denne styggen på ryggen som forteller deg hvor mye bedre det er å sette seg i sofaen etter en lang dag, eller som prøver å innbille deg at du heller går i morgen fordi morgendagen er en mye bedre dag for deg å trene…og visst du kjenner ekstra godt etter, så kan det være du kjenner en sår hals, eller en vond skulder, og det er jo ikke bra å trene når man kanskje er syk… disse kampene, og mange flere må du være forberedt på å kjempe, spesielt i starten. Det er så mange unnskyldninger som ligger klar på rekke, og rad, og de bare venter på å utfordre deg. Det er da du må stålsette deg, og ha motsvarene klare. Det finnes svært få unnskyldninger for at du ikke kan gå på trening, og de dagene du kanskje har gruppetimer, så er det kun uhyre viktige ting som skal få lov til å holde deg borte fra timene. Treningstimene med overvektsgruppen er hellige for meg. Disse er det ingen som skal få rokke med visst det ikke er uhyre viktige ting. Det er lite som får meg til å droppe en time, og sånn tror jeg det må være. Man må være bestemt mot seg selv, for det er så lett å gli ut, og glir man først ut, så kan det være vanskelig å komme inn på riktig spor igjen. Dette vet dere sikkert alt om 🙂

Det var ett skikkelig spark i fua som måtte til for å få meg til å skjønne hvordan jeg skulle klare en livsstilsendring. Jeg trengte ett skikkelig spark i fua for å skjønne hvor problemet lå, og hva jeg måtte jobbe med for i det hele tatt og komme meg videre. Ordet ” fua ” er kanskje veldig sørlandsk, og det krever kanskje en forklaring for alle leserne av bloggen min som ikke er kjent med sørlandske ord og uttrykk 🙂 Fua betyr rompa, og det var ett skikkelig spark i rompa som ble løsningen for meg. Ikke bare det at jeg måtte ta meg selv i nakken, og riste litt fornuft i meg selv, men for meg ble dette sparket ett viktig, og nødvendig steg på veien jeg nå går. Fy, så skummelt det høres ut når man skal jobbe med hodet… jeg gikk jo litt i forsvar med det første, for når man tenker at man trenger hjelp med det mentale, så tenker i alle fall jeg at det forbindes med å være psykisk syk, og det var jo sannelig ikke jeg. Jeg hadde nok alt av pigger ute når vi på et livsstilsendringskurs på sykehuset fikk tilbud om samtaler med psykolog, og kognitiv teraput. Aldri om skulle jeg noe slikt! Jeg hadde da full kontroll på psyken min. Herremin for et nederlag og måtte søke hjelp på det mentale planet for å gå ned i vekt. Så satt jeg der da, og syntes litt synd på de deltakerne som sa ja til dette. Jaja, de var jo ikke så sterke som meg tenkte jeg i mitt stille sinn, og ble nesten forbanna når noen mente at alle burde takke ja…også jeg… 

I morgen er det trening igjen etter en liten påskeferie, og jegs er så frem til å komme inn i de gode rutinene igjen. Hverdagen er den beste plassen å være! Fortsatt kjenner jeg mye på frustrasjon, og masse spørsmål når det kommer til hvorfor ikke enda flere overvektige ønsker å være med i treningsgruppen vår. Jeg får masse henvendelser både privat, og på bloggen fra personer som er veldig interessert, men det stopper nesten før det har begynt.. Hvorfor vil ikke enda flere overvektige trene sammen med oss? Hvorfor vil ikke enda flere fokusere på helsen sin? Treningsgruppen er en unik mulighet til å starte den endringen du har ønsket deg så lenge, og det sammen med andre som vet akkurat hvordan du har det. Vi vil så gjerne ha deg med på laget!

Det er SÅ deilig når hverdagen er på plass igjen! Tilbake til de vanlige rutinene, og de vanlige dagene – hverdagen er en utrolig god plass å være. Jeg elsker hverdagen med sine oppturer, og nedturer. For all del, jeg liker ferier, og jeg liker avbrekkene, men etter sånne dager, så kjennes det utrolig godt når hverdagen er her igjen. Det er hverdager det er mest av, og her liker jeg meg. Det er god med ferie, og det er godt med avbrekk, men du verden så godt det er når hverdagen er tilbake, og man er tilbake i rutiner, og det daglige livet. Selv om fri, og ferie er herlig, så er det ingenting som hverdagen! Hverdagen med sine faste ting, med jobb og aktiviteter, og en hverdag som man kan fylle slik en vil om man plutselig skulle synes at hverdagen blir kjedelig 🙂 Jeg elsker hverdagen, og jeg liker å fylle dagene med gode ting både for meg selv, og de rundt meg. Hverdagen er blitt litt mer Heidi dager som jeg kan fylle med ting som er viktige for meg uten å være en stor egoist. Jeg tror det er problemet med oss kvinner, vi får altfor lett dårlig samvittighet om man skulle bruke tid på oss selv. Det å sette av egentid føler man fort blir egotid, og at en kun tenker på seg selv. Ofte blir det til at man da ikke setter av tid til seg selv, men bruker all tid, og energi på alle andre.

Jeg elsker hverdagen, og hverdagen er min!!

 

Våren, rosa, og løypa

For noen dager vi har hatt i det siste her i sør! Det er så utrolig deilig å kjenne at våren er i anmarsj! Selv om jeg egentlig aldri lar årstider påvirke humøret mitt ved at jeg blir høst, eller vinterdeprimert, så er det jo ingen tvil om at våren gjør en hel haug med humøret, og hele meg! Våren bringer frem enda mer smil, og den bringer frem de gode følelsene i hele kroppen. Lysten til å være så mye mer ute, den er definitvt tilstede – jeg elsker våren, og jeg tror våren er den årstiden jeg liker aller best. Jeg er i tillegg vårbarn, født i april, så kanskje det gjør at jeg elsker våren aller mest 🙂 Kjenne naturen endre seg, se det begynner å spire, og gro, plenen som begynner å bli grønn, kjenne solen varme, sitte på terrassen og la solen gi farge til ansiktet – våren er herlig! Nå er det bare å håpe på like fine dager når påsken snart banker på døren – det hadde vel vært optimal lykke! Vi skal ha hjemmepåske, men med fint vær, så betyr det ut på fine turer med sekk, fiskestenger og engangsgrill.

SONY DSC

I mitt forrige blogginnlegg, så skrev jeg litt om at våren nå er kommet til butikkene. Jeg blir så utrolig glad når jeg kommer inn i butikker, og vårens farger bare lyser mot meg. Jeg har fylt garderobeskapet med masse fine vårklær, og jeg blir ekstra glad når jeg kan bruke rosa, lyseblått, eller en herlig lilla farge. Da smiler jeg om kapp med solen. Jeg elsker farger, og har sånn sett aldri vært redd for å bruke farger, og heller ikke ulike mønstre. Jeg får også mange hyggelige tilbakemeldinger på at jeg er flink til å bruke farger. Jeg blir også veldig glad når jeg ser andre som bruker farger. Jeg blir nok litt lei meg når overvektige føler at den sorte fargen gir en følelse av at man kan gjemme seg bort, og at man da ikke blir sett like mye som om man bruker farger. Jeg kan sånn sett forstå tanken, men sånne tanker skulle jeg ønske at vi kunne klare å gi slipp på! Vi som er en størrelse, eller flere for store, vi skal da ikke måtte gjemme oss bort! Vi må prøve å finne den gode følelsen av stolthet. Klær skal ikke bare være noe vi er nødt til å ha på oss. Klær skal være noe vi føler oss flotte i, og som gir oss den gode velvære følelsen. Der er vi mange som har endel å jobbe med.

Jeg har fått endel henvendelser etter forrige blogginnlegg hvor endel lurer på hvor jeg har kjøpt den rosa ytterjakken som jeg hadde på meg på ett av bildene. Jeg elsker den jakken, og akkurat nå, så bor jeg i den. Den er tynn, så den passer til temperaturen her sør. Den er i tillegg superlett å ha på seg, så lett at man nesten ikke føler at man har jakke på seg. Den er også veldig lett å legge sammen, og legge i vesken om det skulle bli såpass varmt at man vil ha den av seg. Fargen på jakken er jo bare helt nydelig, iallefall for oss som elsker farger, og som elsker rosa 🙂 Jeg blir jo så glad når jeg tar den på meg – så at farger påvirker humøret, det er det ingen tvil om! Den herlige rosa jakken er kjøpt i nettbutikken til Alexis Mote. Jeg vet at jakken har vært utsolgt, men Daniel på Alexis har fått tak i noen flere av disse jakkene, så nå er det mulig å gå inn i nettbutikken og bestille den. Den ble tatt inn i alle størrelser, men her kan det nok lønne seg å være litt rask med å bestille. Jeg varierer litt mellom størrelse 48, og 50, så i denne jakken, som forøvrig er fra danske Ciso, så bestilte jeg 52/54. Den er ganske normal i størrelsen. Jakken starter på 38/42, så denne er ikke kun for oss som bruker store størrelser. Ciso er en leverandør av stormote som jeg liker veldig godt. God på passform, og design. Så til dere som har henvendt dere om jakken fra Ciso, og alle dere andre, nå kan du bestille den her :  http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430  Veldig hyggelig om du i kommentarfeltet i nettbutikken forteller at du har sett jakken på bloggen min 🙂

Det er så utrolig godt å føle på at kroppen er tilbake der den skal være, og det er så godt å føle på at lysten til å trene, og lysten til å komme meg ut på tur er tilbake. Til uken er det treningsfri med treningsgruppen pga påsken, så da er det ekstra viktig at jeg er på hugget og kommer meg ut masse. Snøen er vel borte de fleste steder her i Kristiansand, og jeg skal til uken ut på årets første tur i Sukkevannsløypa, rett her jeg bor. Løypa med det jeg kaller monsterbakker, men som også forteller meg om fremgangen jeg har hatt fra jeg slet meg gjennom løypen den aller første gangen. Fremgangen er veldig stor, og selv om jeg puster som en hvalross opp de verste bakkene, så er det ikke like ille som det var, og det beste av alt er jo at selv om jeg puster, og peser, så går pulsen raskt ned igjen – det er ett godt tegn på en forbedret kondis 🙂 Det er nesten så jeg gleder meg til å komme i gang med turene i løypa. Glede vet jeg ikke om er det riktige ordet, eller kanskje det faktisk er en liten glede som kommer frem når jeg tenker på det…WOW! Det er fremgang det!!

GO’ LØRDAG!!

Det ordner seg…..

Det er søndag, og jeg våknet som vanlig kl. 06.30. Pelsballen stod ivrig ved sengen, og var overlykkelig over at nå var det tid for morgenturen. Det er rart hvordan ting endrer seg i løpet av årene. Før kunne jeg absolutt ikke gå ut døren før jeg hadde stelt meg, og sminket meg, nå er jeg trøtt både i trynet, og på håret når jeg tusler ut på disse tidligere morgenturene, og egentlig ikke tenker på annet enn at pelsballen skal få komme seg ut på tur. Jeg bryr meg fortsatt masse om å være velstelt, men jeg våger å vise ett trøtt ansikt uten at det er renset, og pyntet før jeg løper ut døren om morgenen. Morgenturene med pelsballen er dagens beste tur. Alt er så stille, og i dag hørte jeg kun skrittene igjennom våt, og tung snø. Mangelen på spor i snøen tydet på at det var pelsballen, og jeg som var først ute denne morgenen. Stillheten får meg til å tenke, og det som raser i mitt hodet er alle kjeppene som har blitt stukket inn i diverse hjul de siste ukene. Infeksjonsdritt som har satt meg tilbake treningsmessig, og som ødelegger så utrolig mye for planene, og målene mine. Det er så frustrerende! Når man er inne i en utrolig god rytme, ting går på skinner, og så blir man bare dyttet av sporet, og kastet på et sidespor som man ikke aner når man kommer av. Det er vanskelig å være på slike sidespor hvor alt er så usikkert, og hvor det er vanskelig å holde fokus.

I morgen er det mandag, og en ny uke. Jeg er spent på den nye uken. Infeksjonen er ute av kroppen, jeg har fått klarsignal for å starte å trene igjen, så i morgen er jeg mer enn klar. Samtidig så merker jeg at 3 uker uten trening også byr på sine utfordringer. Formen forfaller fortere enn man kan knipse. Man kjenner på pusten at det er en stund siden kroppen jobbet hardt på trening, og jeg kjenner faktisk også på at etter 3 uker, så er det litt vanskelig å motivere meg til trening. Det er lenge siden jeg har vært der, og det er litt skremmende. Jeg er superklar, jeg gleder meg til å treffe den flotteste gjengen igjen, men jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å finne tilbake den berømte motivasjonen som alltid har vært på topp…men jeg er sikker på at jeg finner den….likevel en rar følelse å kjenne på. Nå gjenstår det å se da om planene mine blir gjennomført, og ikke går rett vest som de siste ukene. Når man har slitt såpass mye som jeg har med dette beinet, så er man utrolig på vakt, og man kjenner på redselen for at kjipe ting kommer tilbake. Jeg må tilbake på det riktige sporet, og jeg må jobbe knallhardt nå fremover for å komme tilbake dit jeg var. Mentalt må jeg jobbe for hele tiden og akseptere at komplikasjoner med lymfebeina alltid vil være der, og ha fokus på at trening, og vektnedgangen vil være en utrolig positiv ting for beina. Jeg er den jeg er med mine plusser, og minuser, og så er jobben å akseptere at sånn er det bare.

Jeg skriver mye om viktigheten av å akseptere seg selv for den man er. Alle har vi våre ting som man ikke er fornøyd med. For meg er det vekten, og tømmerstokkene – for deg er det kanskje helt andre ting. Jeg er sikker på at dere alle finner mange feil om dere ser dere selv i speilet. Ofte er det nok bare vi som finner alle feilene, og som er så innmari flinke til å fokusere på de. Andre rundt oss finner ikke de samme feilene, og retter uansett fokus helt andre steder. Jeg har mange ganger stilt spørsmålstegn til hvorfor vi er så stygge med oss selv? Hvorfor kan vi ikke finne alle de fine tingene?. Er det ikke sånn at det er de fine tingene der faktisk er flest av?

Jeg har ved flere anledninger blitt spurt om å trekke frem de beste, og de dårligste egenskapene ved meg selv. Ikke noe problem tenker jeg, og ramser opp mine dårlige sider. Så er det tid for de positive, og der blir det som regel litt stopp. Jeg må tenke, og plutselig kommer ingenting på rams. Er det mulig? Jeg kan bruke lang tid på å fylle de 3-4 punktene med gode egenskaper. Er det fordi det føles som skryt om man kan de gode egenskapene på rams, eller er det fordi man er så flink til å fokusere på alt det negative at man ikke helt har kontroll på det positive? For min del tror jeg det er litt begge deler. Jeg tror hovedvekten ligger i det første. Det at jeg opp i gjennom har latt det negative overskygge det positive. Det faktum at jeg hele livet har vært overvektig, det har fått lov til å overskygge veldig mye av de positive sidene ved meg selv. Det er utrolig hvor mye vekten har å si. Er man stor, så skal ikke alt det positive få lov til å komme frem. Samtidig så ser jeg også at jeg er forsiktig med å trekke frem for mye positivt. Jeg vil ikke føle at jeg skryter, eller jeg vil ikke at andre skal oppfatte meg som en som skryter. Så når jeg får komplimenter, så sliter jeg med å vite helt hvordan jeg skal takle de, og jeg kan jo ikke fyre opp under dem, og støtte dem, for da skryter jeg…. så merkelige vi mennesker er!

Jeg har i alle år drevet med lokalradio, og jeg har opp igjennom fått veldig mange flotte tilbakemeldinger på det jeg har lagd av radio. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at jeg både har en veldig god radiostemme, og at jeg er veldig dyktig på det jeg gjør. Sånn innerst inne, så vet jeg at jeg kan radio, men  jeg nok også en noe sjenert person, jeg skriker ikke høyest i store forsamlinger, og det er jo klart også en grunn til at man kanskje ikke fremhever seg selv for mye. Det har tatt meg lang tid det å kunne si at jeg er utrolig dyktig til å lage radio, og at radio er noe jeg virkelig kan. Det føles rart bare det å skrive det. Jeg husker mange som har kommentert at jeg har en sexy radiostemme, og hyperventilerte jo nesten når jeg hørte det! Godt det er radio tenkte jeg alltid, der kan ingen se meg… hvorfor reagerte jeg sånn istedenfor og bare smile? Det å finne mine gode sider, og fokusere på de har tatt mange år. Jeg er kommet dit at alt fokuset på overvekten ikke får så mye plass. Jeg er ofte møkklei de store beina mine, og frustrert når målebåndet viser at jeg ikke har mistet en eneste cm, jeg skulle gjerne hatt en lettere kropp, men nå kjenner jeg at jeg er sjefen. Jeg tillater meg å være lei meg, jeg er både sur, og sint, men jeg bruker mye mindre tid på det. Fokuset mitt er en bedre helse, og dag for dag godta meg selv enda mer. Jeg vil nok aldri stå på barrikadene og rope ut hvor flott jeg er, eller legge ut skryte selfie på Facebook. Jeg vil heller aldri prøve å innbille noen at livet er som å sitte på en rosa sky – de tingene er bare ikke meg. Likevel vil jeg bli flinkere til å ta i mot komplimenter, og innse at jeg faktisk har mange positive, og fine sider som er verdt å fokusere på 🙂 Det er mye jeg er veldig god på!

Jeg beundrer mennesker som ” driter ” i hvordan de ser ut, og som har innsett at man har et liv, og det livet skal leves. Jeg gremmes nesten når jeg tenker på hvor mye tid jeg har misbrukt ved og dag ut, og dag inn tenke alle disse negative tankene om kropp, og vekt. Jeg digger mennesker som går kledd akkurat som de vil selv om de har for har sine synlige ” skavanker .” Jeg blir så utrolig glad når jeg møter mennesker som stråler av selvtillit, og glede, og som viser det til hele verden. Slike mennesker gjør meg godt. Positivitet, og gode tanker smitter veldig. Jeg sitter som regel igjen med mye tanker etter å ha møtt slike sprudlende mennesker, og sakte, men sikkert, så tror jeg mye av det de sier går inn der det skal.

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte tunikaen fra Pont Neuf som er gitt av jenteen på Nice Size i Drøbak. Mange har kommentert gjenom disse to ukene frem til trekning i dag, og alle som har lagt igjen en kommentar er selvsagt med i trekningen. Den heldige vinneren ble :  RANDI HOLTSDALEN!!!! Gratulerer så masse med ny tunika, Randi! Den er virkelig lekker, så det er bare å glede seg 🙂  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Ha en nydelig søndag der ute – vi blogges i morgen!!

Å hate mandager

En ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i dag skal starte en ny diett, eller at dere i dag skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med noen, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Jeg kjenner spesielt på det etter en søndag hvor noen har forsynt seg vel mye av posen med smågodt som ble handlet inn på fredag. Jeg kunne jo godt ha skyldt på min bedre halvdel, eller pelsballen, men jeg har nok bidratt veldig godt til at posen har minsket så mye som den har på så kort tid. Det skulle ikke være lov å selge smågodt til 6.90, og det skulle ikke vært mulig å få kjøpe hobby, og lakrispinner i løsvekt… eller handler det kanskje om å gå forbi smågodt disken, eller kanskje ikke fylle den så mye neste gang. Det er jo viktig å kose seg, men…..akkurat i dag føler jeg veldig på at det ble noe for mye, og at jeg veldig gjerne kunne ha vært fornøyd med en noe bedre samvittighet enn den jeg føler på akkurat nå…. men gjort er gjort, og jeg ser enda bedre behovet for nå å jobbe fokusert med kosthold fremover. Det er den siste, og kanskje viktigste biten som må på plass for min del.

For dere som følger bloggen min, så vet dere at mitt neste mål er å gjøre noe med kostholdet. Jeg vet at mye vil bli annerledes om jeg også klarer å endre på matvanene, men jeg vet også at for meg, så nytter det ikke å starte en diett, og det nytter ikke å ha ett strengt regime. Jeg har innsett at små endringer er veien for meg å gå, og jeg innser at spisemønsteret mitt trenger endringer. Jeg vet at frokost er viktig, men likevel, så er jeg flink til å droppe den, og spiser ofte frokost når det egentlig kanskje heller er tid for lunsj. Jeg har hørt utallige ganger hvor viktig det er å spise ofte, og ordet mellommåltid er et ord jeg registrerer at eksisterer, men ofte ikke så mye mer enn det. Jeg har i løpet av det siste året lært meg å kjenne på sult-mett følelsen….når skal man spise, og når skal man slutte? Det at man ikke skal spise når man hører tarmene skrike, eller stoppe å spise når man er så mett at man har vanskelig for å bevege seg. Jeg har lært at selv de minste endringer i kostholdet kan gi resultater, og at man også her har mye å vinne ved at man ikke endrer alt med en gang. Jeg har også lært noe annet som er veldig viktig, og det er at man ikke er mislykket selv om man ikke klarer det man har planlagt. Man skal aldri se seg tilbake, og dvele ved det man ikke klarte, men man skal se fremover, og alltid gi seg selv en ny sjanse. Jeg har fått tilbud om god kostholdsjobb, men samtidig, så er jeg jo litt rar, jeg er nok redd for å få en plan som inneholder sult, og mat jeg egentlig ikke liker.

Jeg er 45 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en helt fantastisk coach, og en kognetiv teraput, og begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg prøver å bruke i endringsprosessen jeg er inne i. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med det mentale, deretter med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på. 

Hva er din plan når mandagen nå er kommet ? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut hvilken som helst dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør man prøve de tingene man med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂

Tunikaen på bildet, den kan bli din i løpet av uken. Tunikaen fra Pont Neuf er i grått med lys rosa, og kommer fra str. S ( 42/44 ) til 3 XL ( 54/56 ). Den er sååå lekker!!! Tunikaen er gitt av jentene på Nice Size i Drøbak, en butikk jeg anbefaler alle å ta turen innom når man er i nærheten : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts  Dersom du har lyst på denne tunikaen, så fortell det ved å legge igjen en kommentar på bloggen. Husk at du også skriver inn epostadressen i kommentarfeltet.

Mandager er fine dager nå. Jeg gruer meg aldri til mandagene, men vet at når mandagen kommer, så er det klart for en ny treningsuke, og den gleder jeg meg alltid til 🙂 Kanskje vil du slå følge med meg på veien, kanskje trene sammen med meg, og resten av den flotte treningsgruppen min…finn det som passer for deg – for at du klarer å være 30 minutter aktiv hver dag – det klarer du… at du kan begynne å like mandager, det skjer før du vet ordet av det 🙂

Den store startdagen

Velkommen hverdag! Så utrolig godt det er at hverdagen er på plass igjen med sine rutiner, og daglige gjøremål. Jeg elsker hverdager! Det er fint med disse røde dagene som skiller seg litt ut, men det må ikke bli for mange av dem, så i dag kjenner jeg på den gode følelsen av hverdag. Dagen i dag er også dagen hvor det nye året sparkes skikkelig i gang. Dagen i dag er også dagen hvor halve Norge starter ett nytt, og bedre liv. Denne dagen er den store startdagen. Starten på noe nytt er alltid fint, blanke ark er fint, drømmer, og mål er fint, men det er liksom ikke det som topper den store startdag listen – i dag skal nemlig halve Norge bli slankere, og sunnere, og det skal gjøres på kortest mulig tid. I dag starter magien, det umulige skal bli mulig på 1,2,3. I dag starter vi med de hårete målene, og vet at denne gangen skal alt bli helt annerledes enn alle de forrige gangene du gikk løs på det samme. I dag starter den store slankingen – vi skal ha bort ribbefett, og pinnekjøtt, og nå skal det jobbes mot den lekre, smekre sommerkroppen.

I dag møter vi presset, og stresset – ukebladene, og media generellt kommer til å hyle mot oss de neste ukene. Norge skal slankes, og vi skal ta i bruk de mest utrolige metodene for å nå det. På kun få uker, så skal man miste flere kilo, og mange kommer til å prøve den ene dietten etter den andre. Mange kommer til å kjenne på sult, frustrasjon, og sinne, og etter noen uker, så er vi tilbake der vi var ved starten: dietten sprakk, de hårete målene var ikke gjennomførbare, og vi sitter igjen med den vonde følelsen, følelsen av at vi igjen mislyktes – aldri kan vi klare det vi setter oss som mål, aldri mestrer vi. Istedenfor at vi prøver å snu hodet, så velger vi å snakke oss selv ned, og vi velger å tro at vi aldri vil lykkes.

I alle år, så har man kjent på dette presset, og jeg kjenner at det gjør meg skikkelig sint! Antall overvektige øker også her i Norge, og hadde alle disse vidunderkurene fungert, så hadde vi vel sett det motsatte? Hvorfor skal noen tjene seg rike på vår fortvilelse? Når skal helse Norge forstå at det er på tide å ta helt andre grep? Man kan ikke leve på ingenting, man kan ikke leve på verken ananas, shaker, eller salat. Alle kan klare det i en periode, men når skal vi forstå at det kommer en tid etter at slankekuren er over? Hva skjer da? Hva skjer når man skal starte å spise vanlig? Hva gjør man da for å unngå at vekten går opp igjen? Det er jo her hele problemet ligger – hva gjør man for å få en varig vektnedgang? Hvorfor har vi så dårlig tid? Hvor lang tid har vi brukt på å skape overvekten? Da er det ganske lett å forstå at det også vil ta tid å miste den. Der finnes ingen vindunderkur, eller superpille, men vi lar oss likevel lure gang på gang.

Presset for å få den ” perfekte ” kroppen vil lyse mot oss i dagene, og ukene fremover. Hva gjør slike overskrifter, og ett slikt press med oss? Hva gjør det med hodet vårt, og med selvfølelsen vår? Hva gjør det med kroppsfokuset, og spiseforstyrrelsene? Hva med mestringsfølelsen? Hvordan skal vi kunne kjenne på det å mestre når vi aldri lykkes ?Hvorfor blir stadig flere overvektige når oppskriften bare er å spise mindre, og trene mer? Hva med gleden over å være aktiv, og kjenne på gleden når selv de små skrittene gir resultater? Er ikke en god helse viktigere enn tallene på badevakta? Kanskje er det på tide å sette bort badevekten, legge dietter på hyllen, og kaste alle kaloritabeller? Kanskje er det på tide å sette ett helt annet fokus? Du fortjener å føle på det å lykkes, du fortjener å kjenne på det å mestre.

Jeg vil aldri bli verken tynn, eller veldig slank, men jeg skal bli slankere 🙂 Livet er altfor kort til å gå rundt å drømme om å bli tynn. Det viktigste for meg er en god helse, og en god helse kan jeg ha selv med en del kilo for mye. Det å ha en kropp som samarbeider, og en kropp som er frisk, det betyr så mye mer enn innpakningen. Det har tatt meg lang tid det å klare og tenke slik, men helsen er det aller viktigste. Jeg vil ha en frisk kropp som lever lenge 🙂 Det er slutt på å starte det nye livet hver mandag, for allerede onsdagen har gjerne chipsposen, og sjokoladen vunnet…igjen. Det er slutt på å gå ned i den mørkeste kjelleren hver gang man mislykkes, for så å gå på an igjen neste mandag. Det er så utrolig godt det å ha ett helt annet fokus, og tenkemåte. Klart det er kjipt når man går på en stor smell, men istedenfor å bli deprimert, og hate meg selv som pesten, så godtar jeg det dumme valget jeg gjorde, og tar ansvar for det, og jeg gjør sjeldent samme feil igjen neste dag. Lett? Ikke en plass! Jeg er 45 år, og du kan tenke deg hvor mange år jeg har brukt på å endre dette hodet som aldri før spilte på samme lag som meg…men det er mulig 🙂

Jeg har stor tro på at jeg skal nå målet mitt selv om jeg gang på gang har gått på trynet. Man er så opptatt av å fokusere på alle gangene man ikke har klart målene sine, og har man gått på trynet så mange ganger, så vil man aldri klare det….for noe tull! Man skal ikke se seg tilbake, og la gamle ting ødelegge for det som ligger der fremme. Ved å fokusere på alt man ikke klarer, så vil man aldri klare det! På livsstilsendringskurset på sykehuset, så jobbet de masse med å få oss til å forstå nettopp dette, og det har hjulpet meg masse. Drømmen om å bli tynn, den har jeg lagt bak meg, og jeg vet at den tynne drømmen ikke er min. Jeg ønsker å leve ett godt liv som jeg gjør i dag, i en lettere kropp. Jeg tror det er uhyre viktig at drømmen er din, og ikke alle andres. Man tror så mye, og man tror at ” alle ” andre ønsker at vi skal bli tynne…. det er nok ikke helt sånn. Tenk over hva din drøm er, tenk etter hva som er dine mål – lag en realistisk plan, og etter masse svette, og tårer, og ikke minst mange motbakker, så vil du komme dit. Jeg har tro på babysteps – de små skrittene, og god tid.

Jeg har en lang vei igjen å gå. Det koster å få ett lettere liv. Man svetter, man banner, man er sint, og sur der man higer etter pusten på trening, eller puster som en hvalross når man sliter opp bakkene når man er ute på tur. Jeg ” hater ” alle instruktørene på trening som pusher meg når jeg allerede er søkkvåt av svette, og tror kroppen vil kollapse hvert øyeblikk. Man kan føle seg som et vrak, og man kan kjenner seg stiv, og støl – men for en gevinst! Gevinsten blir ikke utbetalt med en gang, men etter en tid vil man merke at innsatsen gir mye tilbake : Form, energi, glede – en følelse som ikke kan beskrives med ord!

Ikke la deg lure når hverdagen i dag sparkes skikkelig i gang igjen – dropp dietter, og alle disse ” enkle ” veiene til ett lettere liv. Sett deg mål som du kan nå, start med å tørke støv av joggeskoene, og ta deg en tur ut i ettermiddag. Kanskje frister det med en tur i morgen også….ta trappene istedenfor heisen, gå på butikken istedenfor å kjøre, spis mindre porsjoner, vær litt mer bevisst på hva du putter i munnen, la søtsakene, og chipsen ligge til helgen. Går du på en smell allerede denne uken, så si til deg selv at det er helt ok. Begynn en mental reise istedenfor en diett. Begynn i hodet, så vil resten følge etter. Det er i hodet du må begynne for å få den varige vektnedgangen.

Vi starter hverdagen med en giveaway her på bloggen, og du som leser kan bli den heldige eier av ett nydelig armbånd, og skjerf fra Diz om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Det vil bli en del fine giveaways fremover, så bare å glede seg. Dette flotte armbåndet, og skjerfet har en verdi på ca 600 kr. Jeg elsker smykkene fra Diz – der er så mye lekkert, så jeg har en del av deres smykker i min samling 🙂 Skriv ett ja, eller skriv det du måtte ha på hjertet, så kan du bli den heldige eier av dette 🙂 I dag starter treningsgruppen for overvektige opp igjen med trening etter en liten juleferie. Heldige meg fikk rosen på nyttårsaften, så i dag er jeg spent på hva legen sier..trening, eller ikke trening – jeg er spent! Go’ mandag !!

Den fine ventetiden – gled dere!

I noen ting, så kan jeg nesten føle meg som et barn. Jeg ELSKER pakker 🙂 Nå som julen nærmer seg med stormskritt, så er det bare å glede seg til gaver, masse gaver 🙂 Jeg er ikke kravstor, og må ha dyre, flotte ting, men mye pakker er veldig moro…nå er det sånn at jeg er minst like glad i å gi gaver som å få, så jeg storkoser meg når jeg nå veldig snart setter i gang julehandelen for fullt. Jeg legger mye i hver eneste gave. Jeg er nok ikke den som ” bare kjøper noe “. Jeg ønsker å kjøpe noe som jeg vet at vedkommende vil like, og bruke. Min bedre halvdel har nok gitt opp å være med på julehandelen for lenge siden, for det går nok mye tid, og det er ikke bare en butikk som blir besøkt. Man må jo få et overblikk over hva de forskjellige har før man bestemmer seg. Jeg bruker også god tid på å pakke inn gavene, og prøver å finne både papir, bånd og koselige detaljer som kanskje gjør at gavene skiller seg litt ut fra mengden. Så som dere skjønner, det er like stor glede i å gi som å få, men jeg må bare være dønn ærlig på at jeg ELSKER gaver, og begynner å kjenne på julegleden, og den fine ventetiden <3

Hvert år lager jeg pakkekalender til min datter. Jeg synes det er supermoro å bruke god tid på å finne 24 gaver til henne. Selv om hun nå er 21 år, så får hun fortsatt pakkekalender, og det skal jeg fortsette med å lage til henne. Kalender har jo ingen alder 🙂 Jeg bruker nok mer enn 30-40 kr pr.pakke, så det blir sånn sett en dyr kalender, men hun er verdt det 🙂 Det hender jeg lager kalender til flere enn henne slik som jeg gjorde i fjor. Da lagde jeg 4 pakkekalendere: en til min datter, en til kjæresten hennes, en til min bedre halvdel, og en til min kjære mamma. Det hender jeg også får pakkekalender, og det er jo ikke til å legge skjul på at det er stor stas. Min kjære sliter nok med å finne disse 24 gavene, og jeg kan se for meg hvordan han svetter, og lider for å finne disse små, koselige gavene som jeg skal ha i adventstiden. Det er nok derfor dette ikke er noen årlig tradisjon – han trenger tid til å komme seg mellom hver kalender 🙂 Jeg er vanskelig å kjøpe til sies det, og jeg ser faktisk den. Jeg er nok ingen lett person å kjøpe gave til…ikke at jeg er kravstor som fortalt tidligere, men jeg har liksom mine ting, og mine merker jeg bruker på det meste, og da ser jeg at det fort kan bli en utfordring. Jeg har jo også min stil, og smak, og vet veldig godt hva jeg liker, og ikke liker…så i år tror jeg ikke det blir noen pakkekalender, men det går helt fint – akkurat der liker jeg mye bedre å gi enn å få.

 

Vi nærmer oss desember, og mange holder nok som meg på med å lage pakkekalender til sine, eller planlegger kjøp av kalender. Julegaver skal planlegges, og kjøpes, og det er nok ikke alle som er like julete som meg, og som gleder seg til alt dette. Om man bruker tiden litt, så kan det å handle gaver, og forberede julen være utrolig koselig. Om man må kave rundt i ett evig stress, så ser jeg at gleden fort kan forsvinne. Jeg er nok veldig julete, og huset er ferdig julepyntet til 1.desember, og hos oss så er også juletreet oppe  lenge før julaften. Hjemme var tradisjonen å pynte treet lille julaften, men den tradisjonen har jeg ikke ført med meg videre til vår familie. Rundt 10. desember står som regel treet ferdig pyntet, og skinner så fint. Noen synes dette er forferdelig tidlig, og kan ikke skjønne at vi kan finne på å pynte treet så tidlig, men for oss, så er det viktig å kose oss før jul med alt det innebærer. Den gode, lune stemningen det skaper med et julepyntet hus, det er en stemning jeg ønsker å kjenne på i hele desember….for så fort det blir 1.nyttårsdag, så er det ut med alt som har med jul å gjøre. Da er både julepynt, og juletre borte vekk, og jeg er møkklei jul  🙂

I år hadde jeg lyst til å glede dere som leser bloggen min, og jeg hadde lyst til å lage en adventskalender til dere. For å få til det, så var jeg avhengig av at en del butikker, og firmaer hadde lyst til å være med i form av å gi gaver som jeg kunne dele ut til dere. Jeg hadde ingen tanker om store, flotte gaver, men en liten førjulshilsen fra meg til dere. Jeg er helt målløs over gavene som er blitt gitt til kalenderen, så dere kan virkelig glede dere til en helt fantastisk desember!!! Hver dag fra 1.-24.desember, så skal en av dere få gaven som ligger under dagens luke, og jeg gleder meg virkelig til å dele ut alle disse flotte gavene!! Det blir ingen konkurranse med spørsmål om det ene, eller det andre for at man skal vinne gavene i kalenderen, det holder lenge at du ønsker å være den som får førjulshilsenen fra meg 🙂 Bildet på bloggen i dag viser bare en liten del av alle gavene som skal deles ut 🙂 🙂  En rekke butikker, salonger og firmaer er med på årets kalender, og jeg vil ennå ikke røpe hva gavene er, men jeg vil i alle fall nevne hvilke som er med på å gi årets adventsgaver til dere :

 

* Nice Size : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts

* Alexis Mote : http://www.alexismote.no/

* Vita

* Mango Frisør : https://www.facebook.com/Mango-Frisør-112595188812218/?fref=ts

* BiMi Fishspa, og auksjoner : https://www.facebook.com/groups/105798216206187/?fref=ts  

* Urtemor : https://www.facebook.com/BioTeam-Helhetsterapi-127691605882/?fref=ts

* Mother India : https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/?fref=ts

* Lingzi : https://www.facebook.com/Lingzi-218981735972/?fref=ts 

* Spring Treningssenter : http://www.springtrening.no/

* Stormberg : http://www.stormberg.com/no/

*Sørensen Sko : https://www.facebook.com/JSorensenSko/?fref=ts

* Cosmopharma konsulent Gudrun Besteland Stray : www.cosmopharmas.com/NO22705

* Ellinors Stue : https://www.facebook.com/Ellinors-Stue-737863952915609/?fref=ts

* DNY : http://www.dny-cph.dk/

* PIP Stormote : https://www.facebook.com/pipstormote/?fref=ts

* Festival : http://www.festivalstromper.dk/

* Handberg : http://www.fashiongroup.dk/

* Zento : https://www.facebook.com/ZentoAccess

* ZIZZI, Sørlandssenteret : https://www.facebook.com/Zizzi-Sørlandssenteret-236313769828478/?fref=ts

* Vita Univers : https://vitaunivers.no/

Alle disse har gitt flotte gaver som jeg skal dele ut til dere i desember – gled dere en hel haug!!!!!

Håper mange gleder seg til bloggens flotte adventskalender, og dette er virkelig flotte gaver som plutselig koster ganske så mye, så jeg er skikkelig stolt over det jeg har fått til sammen med glade givere 🙂 Selv tror jeg nok ikke det vanker noen pakkekalender på meg i år, men det går så fint. Jeg har en kalender jeg har veldig lyst på, så det er jo lov å håpe at en snill førjulsnisse kommer med denne som en adventshilsen til meg. Den koster masse, så jeg tenker at det i alle fall er lov å håpe, og drømme. Jeg elsker mange av Bodyshop sine produkter, så her er det nok mange godsaker inne i denne flotte kalenderen, så kjære julenisse : Jeg har vært skikkelig snill i år, så denne kan du godt legge pent innpakket på trappen min. Du kan fint sende den i posten også til meg, ellers så har vi ikke fyret så masse ennå, så pipa er nok også ren, og fin 🙂

Lykkerus <3

I dag føler jeg meg så utrolig glad – jeg er i en lykkerus som det er så utrolig deilig å være i! I går kveld var jeg ikke helt der. I går klarte jeg faktisk det utrolige å sovne fra yogatimen…det er første gang i historien at jeg har klart å sovne så jeg ikke har kommet meg på trening. 18.05 bråvåknet jeg – 5 minutter etter at yogatimen hadde startet. Når timen i tillegg er i Vågsbygd, så måtte jeg slukøret, og irritert innse at det ikke ble trening som planlagt 🙁 Istedenfor og ta en gåtur, eller trene litt hjemme, så puttet jeg heller en neven sørlandschips i munnen, og var sinna på meg selv. I dag har jeg lagt nederlaget bak meg, og er klar for en ny treningstime i kveld. Når jeg i tillegg kan kjenne på en herlig følelse av lykke – så må jo dette bli en fantastisk dag!!

Veien jeg går med å gjøre endringer i livet mitt gir resultater, og DEN følelsen er så god å kjenne på! I dag oppdaget jeg at ei av buksene mine er blitt altfor stor både i livet, og over magen. Jeg kunne stå, og dra ut stoff –  jeg fylte den ikke ut lengre. Det var ikke bare litt stoff jeg kunne dra ut, men masse stoff! Da fikk jo jeg blod på tann, og ennå det er tidlig på dagen, så er det mye klær som har vært av, og på denne kroppen nå i morgentimene 🙂 Dette har neppe skjedd over natten, men det var liksom i dag morges jeg virkelig oppdaget det. Klær jeg passet for kort tid siden satt lite fint nå fordi de var blitt for store. Dunjakken i str. 52 som satt veldig fint i fjor var blitt  telt til meg…faktisk nesten ett tomannstelt 🙂 Det er kanskje godt at ikke huset var fullt av folk, for det ble både gledesdans, og gledeshyl fra loftsetasjen. Etter å ha danset rundt litt med pelsballen i armene, så stakk han fort bak sofaen, og skjønte lite av alt som skjedde…morgentimene hos Lund pleier jo ikke inneholde så mye bråk liksom 🙂

 

Nå er ikke jeg den som for ofte studerer meg selv i speilet. Det blir som oftest når ansiktet skal sparkles, og pyntes. Resten er ikke like spennende å studere, men jeg skjønner at det også er noe jeg må begynne med….for det er også en oppdagelsesferd som man bør være med på. Det og faktisk se at kroppen har endret seg. Det å se at magen ikke lengre henger like mye ned som den gjorde, det er en fantastisk oppdagelse! Det å både se, og kjenne at man har bein i kroppen som man aldri før har kjent, den følelsen man da kjenner er som om man har sluppet 100 sommerfugler ut i magen på en gang. For dere som har mage som henger, så vet dere hvor mye dere ønsker at den ikke skal være i veien hele tiden, og dere ønsker å kjenne på følelsen av at den liksom ikke henger der – det å da kjenne at magen ikke henger så langt nede som den gjorde for bare en liten tid tilbake – den følelsen håper jeg å smake på lenge! Etter å ha oppdaget dette, så var det som om jeg på et knips plutselig var fortrolig med å se på kroppen min i speilet. Det å stå å se endringene, og det å kjenne på ting jeg ikke hadde kjent på evigheter, det var helt ålreit. Hvem hadde trodd at det skulle bli mulig? Min eneste bekymringen oppe i alt dette er puppene – hvorfor er det de som skal få gjennomgå aller først når de egentlig er det eneste man ønsker skal forbli som det var? Jeg vet man ikke kan velge, og at kroppen selv tar akkurat der den ønsker å ta, men akkurat den føles bittelitt urettferdig…så kan man lure på hvor mye som blir igjen når man kanskje er på den plassen man ønsker å være 🙂

Når jeg ser hva som faktisk har skjedd med kroppen, når jeg faktisk ser det med egne øyne, så blir jeg stolt av meg selv. Det og kunne kjenne på det å være stolt, det er også en ganske ny følelse. Man skal jo ikke være stolt av seg selv, eller skryte av seg selv, men denne stoltheten over egen innsats, den skal ingen få lov til å ta fra meg. Mange er flinke til å gjøre en god innsats for å ta fra en gleden, men jeg tror jeg er sterk nok nå til å drite i alle de som ikke kan glede seg på mine vegne. Heldigvis er det mange både kjente, og ukjente som gleder seg sammen med meg. Det å få ros for den innsatsen man gjør, det gjør så utrolig godt. Når mennesker forteller meg at de ser endringene, så blir jeg så uendelig glad. Det betyr mye å få ros, og komplimenter. Ikke fordi jeg digger å være i fokus, men fordi det blir en motivasjon, og det blir en bekreftelse på at det jeg gjør er riktig. I dag sitter jeg med alle disse sommerfuglene i magen, glad, og fornøyd og har egentlig bare lyst til å trene i hele dag, og jeg innser at det nå snart er tid for å ta flere grep 🙂 🙂 Det neste grepet blir å se på kosten, for jeg innser at jeg vil oppnå mye mer, enda raskere om jeg blir flinkere til en del ting som har med kosten å gjøre. Jeg må bli flinkere til å spise regelmessig, jeg må bli flinkere på frukt, og ikke minst, så må jeg bli flinkere på vann. Jeg må spise mindre, men oftere. Tiden er snart inne til dette nå fordi jeg føler så mye av den andre er på plass.Sånne oppdagelser som jeg gjorde i dag gir en skikkelig boost, og en super motivasjon til å stå på videre. Jeg er på riktig vei, og riktig spor – hurra for meg 🙂 Ha en nydelig onsdag!!