Jeg er ikke politisk engasjert. Da jeg var en del yngre, så var jeg politisk aktiv en periode, men nå er jeg vel bare på det jevne samfunnsengasjert som de fleste andre. Jeg leser ikke avisene fra A til Å slik jeg måtte da jeg jobbet i radio. Nå kjenner jeg nok at jeg skumleser mye, og leser grundig det som engasjerer meg. Min mor på 82 år er mer oppdatert på det som skjer, spesielt i byen enn hva jeg er. For min del, så blir det mest Fevennen og VG på nett som jeg leser daglig.
Jeg kjenner at det spesielt er en sak som engasjerer meg. En sak som gjør meg så sinna, så frustrert og så fortvilet. Det virker som om de som styrer i et av verdens beste land bare sitter og ser på den fattigdommen som er i landet vårt uten å gjøre noe. De sitter på sin høye hest de, og ser at flere og flere sliter med å få endene til og møtes. Flere barn bor i familier som er under fattigdomsgrensen, flere kjenner på ordet fattigdom, flere må be om hjelp for å få mat på bordet – det er en skam! Virkelig! Barnefamilier, uføretrygdede, arbeidsledige, pensjonister, studenter – flere og flere må be om mathjelp. Mennesker som for kort tid siden hadde det helt greit. Mennesker som klarte seg. De fikk endene til og møtes. Men nå er det så tøffe tider i et av verdens rikeste land at mennesker som aldri trodde de skulle være nødt til be om mathjelp, faktisk må gjøre nettopp det.
Dyrere mat, dyr strøm, kraftige renteøkninger, ja prisøkning på det meste egentlig, det har satt så mange i en helt uholdbar situasjon. En kamp for å overleve for så mange. Er det sånn vi faktisk skal ha det? Mennesker som hadde en inntekt de greide seg fint på hvor livssituasjonen plutselig har blitt snudd på hodet. Jeg er sikkert ikke alene om å føle at det er liten vilje til å virkelig å gi de som trenger det et skikkelig løft. For pengene, de har vi. Vi ser jo hvordan regjeringen Støre ” tryller ” frem penger når det trengs. De finner penger når de må, men de synes nok ikke at de MÅ gjøre noe med fattigdommen, og lave inntekter. Det er mye som er langt viktigere for regjeringen enn å gi landets befolkning en levelig hverdag.
Jeg hadde forhåpninger til statsbudsjettet. Jeg trodde regjeringen hadde gjort viktige prioriteringer når det gjaldt de som har den laveste inntekten. Jeg trodde de hadde løftet trygdede, pensjonistene, barnefamiliene – alle som sliter. En skattelette på et par hundrelapper i året, det er et hån. Mye penger for staten, det vet jeg, men kanskje skulle de ha brukt disse pengene på andre poster. Ikke et øre har regjeringen gitt til å bekjempe fattigdommen. Eller det ble vel litt feil. De har satt ned barnehagen til 2000 kr, og det er helt klart viktig for mange barnefamilier, så den heier jeg på. Men ikke alle har barn i barnehagen. Ikke alle har barn. Hva med dem? Regjeringen kunne ha bidratt sterkere til at enkelte grupper hadde fått mer å rutte med. Gruppene med de laveste inntektene, og de som mottar trygd, de burde ha blitt prioritert. Statsbudsjettet inneholder ikke et løft til de som går på de laveste ytelsene.
En skal ikke sette ting opp mot hverandre sies det, og jeg vet det er ulike potter som skal ha penger på budsjettet. Jeg vet at budsjettet er et puslespill, og jeg vet at mange vil ha mer enn de får. Det er mange kamper, og viktige arenaer, og jeg har ikke satt meg inn i statsbudsjettet ut over det som har kommet frem i media. Men er det ikke en del poster som burde vært nedprioritert for å prioritere helt andre ting akkurat nå. Kunstsiloen her i Kristiansand jublet etter at staten har økt støtten til bygget med 11 millioner. Totalt har staten bidratt med 175 millioner kroner til byggingen. Jeg skal ikke starte noen diskusjon om kunstsiloen i Kristiansand selv om jeg mener at slike prosjekter bør kunne stå på egne ben, men poenget mitt er vel mer at pengene finnes, og at nå er tiden inne for å prioritere de som virkelig trenger det i eget land. Om man måtte ha tatt upopulære prioriteringer i årets budsjett, så burde man faktisk ha gjort det. Man skal ikke grue seg til hverdagen. Man skal ikke lure på om man har mat på bordet neste dag. Man skal ikke legge seg sulten. Barn skal kunne dra i bursdager og ha med gave. Barn skal kunne få være med på fritidsaktiviteter. Ingen skal fryse i eget hjem.
Dagens regjering gjør ingenting for de som trenger en lettere hverdag. At det må et regjeringsskifte til, det er det ingen tvil om, men hvem som skal sitte ved roret, ja, si det. Vi trenger politikere som bretter opp armene, som ser hvordan hverdagen er for så mange, og som ikke bare snakker om å gjøre noe, men faktisk gjør det. Fine ord, det har det vært nok av.
Forleden dag var jeg noen ærender i byen, og på vei hjem, så kjørte jeg forbi to ulike steder hvor de deler ut mat og klær her i byen. Det var køer begge steder. Lange køer. I respekt for de som faktisk stod der, så prøvde jeg å holde øynene borte, men i køene så stod alle mulige mennesker. Unge som eldre. Jeg fikk vondt langt inne i sjelen. Det å se så mange mennesker stå der, i lange køer for å få mat på bordet, og kanskje litt ” nye ” klær, det gjorde at jeg kjente tårene presse på. Dette er Norge. Jeg har aldri stemt SV i hele mitt liv, men det virker som om partiet vil ha gjennomført de sakene regjeringen ikke prioriterer når det kommer til feks fattigdom, så nå håper jeg SV stiller beinharde krav før de stiller seg bak statsbudsjettet. Dette er Norge, og i Norge skal vi ikke ha fattigdom. Og pengene, de er der. Sett Støre og Vedum i en kald, kommunal leilighet, og la de leve på en hundrelapp til dagen over en periode. La de kjenne på den skamfulle følelsen mange garantert har når de må stille seg i matkø. La de leve manges liv, så hadde garantert pengene kommet.
Alt du skriver er mine tanker og frustrasjon også! Trist, uverdig- ingen forståelse for hvordan mange har det- fra de som styrer landet vårt! Skal vi bare se på dette- kan vi gjøre noe?
Dette kjenner jeg engasjerer meg veldig. Jeg er så enig med deg: dette er trist, og så uverdig. Pengene, de er der. Det er vel mer viljen det står på. Det skal da ikke være sånn at man lever på fattigdomsgrensen fordi livet ikke ble slik man håpet på, fordi helsen ikke spiller på lag eller fordi man nå har blitt pensjonist og gjort sitt for landet i mange år. Jeg har ikke lyst til å sitte og se på dette, man burde gjøre noe. Vi nordmenn er altfor snille. Hadde det vært i en del andre land, så hadde man sagt i fra høyt og tydelig.