Denne uken har jeg hatt snekkere her hjemme. Et uhell gjorde at gulvet i stuen ble skadet, og når slikt skjer, så er det utrolig godt å oppleve at de dyre forsikringene man betaler for faktisk fungerer. Så det gamle gulvet ble fjernet, og nytt ble lagt. De startet mandag, og torsdag morgen var de ferdige. Jeg er strålende fornøyd.
Når man skal skifte gulv, så må stuen ryddes, og det er en jobb gitt. Da merker man virkelig hvor mye man har. Et pluss med en slik ryddejobb, det er jo at man får ryddet litt. Det ble litt som skal gis bort, og noe som havnet i søppeldunken. Noen endringer fikk jeg også gjort. Jeg har nok ingen minimalistisk stue, men fikk skapt litt mer luft ved å ta bort et hjørnebord jeg egentlig ikke var særlig glad i lengre. Da stod jeg plutselig med ei stor, flott lampe som jeg ikke var lei av, men som jeg ikke hadde plass til…et luksusproblem som ikke er løst. Lampen havner nok på Finn. En seksjon som tv stod på ble byttet ut med en skjenk som var lavere. Godt å få ryddet, og gjort litt endringer.
Da jeg skulle rydde stuen, så kom jeg over alle fotobøkene mine. Jeg måtte sette meg ned, og bla i de. Av og til er det fint å sitte å mimre litt. Tenkte tilbake på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Noen ting skulle man selvsagt ønske at man ikke hadde opplevd . En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men sorgen, tapet, og utfordringene gjort meg sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man er utrolig sterk.
Heldigvis har årene vært preget av mest fine ting, men jeg har opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli alvorlig syk i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men man kommer seg igjennom selv om det på et tidspunkt føles umulig. Verden raser, men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.
For meg er det litt påfyll og kunne tenke tilbake på hvor heldig jeg har vært, og hvor mye jeg har fått lov til å være med på, og hvor mye jeg har fått opplevd som mange andre ikke har. Gjennom alle årene i radio, årene som leder i NLLF. Alle debatter jeg har deltatt i, foredrag jeg har holdt, radio og tv intervjuer, stemmen jeg har fått lov å være. Alle de flotte menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er de de som følger deg livet igjennom, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt. Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og det er også noen som man er glad for at ikke er en del av livet mitt lengre. Det er ikke sånn at alle skal like hverandre, og det er helt ålreit og se at der er noen man bare ikke går så godt overens med. Det er også en del av livet, og gir oss lærdom. Så er det de som har en helt spesiell plass i hjertet mitt. Vi treffes ikke hver dag, og vi prates ikke hver dag, men de har likevel denne spesielle plassen. Det merker man når man treffes. Selv om det har gått lang tid, så føles det som om det var i går. Det er en god følelse. Etter hvert som man blir voksen, så blir vennekretsen noe mindre enn når man var yngre. Kjernen, de virkelige gode vennene, de som er igjen. Man setter nok kvalitet høyest, og det er bedre med en mindre kjerne virkelig gode venner enn en masse bekjente som egentlig ikke gir deg noe som helst.
Jeg har i løpet av årene vært så heldig å bli kjent med masse mennesker. Jeg hadde en fantastisk flott barndom i Kobberveien med masse venner, og ulike aktiviteter. Jeg var speider i 10 år. Jeg var både meis, stifinner, og vandrer i jentespeideren på Grim – noen flotte år. Jeg spilte håndball, og volleyball fordi alle andre gjorde det, og jeg ble nok ingen stjernespiller, men det var moro, og vi var en fin gjeng. Barne, og ungdomsårene på Solholmen, og Grim Skole i en klasse jeg tror mange misunte oss. Fra dag en i første klasse, så satte lærer Aarstad seg i respekt, og fortalte at i denne klassen aksepterte han ikke mobbing. Vi fikk et samhold som var helt utrolig, og den dag i dag, så treffes vi med jevne mellomrom til hyggelige klassetreff. Slike grunnlag som ble lagt allerede i første klasse er gull verdt. Masse flotte mennesker som jeg den dag i dag blir glad når jeg treffer, og som alle var med på å gjøre mine skoleår så fine som de ble. Skoleårene betydde mye for meg, og det er innmari fint når man kan tenke tilbake på skoleårene som veldig gode år. Noen personer fra barndommen har blitt i livet mitt. Ikke at vi treffes så ofte, men vi vet at vi er der for hverandre. VI vil alltid ha de helt spesielle båndet. Når noe inntreffer, så vet jeg hvem jeg ringer til, og jeg vet at dette er venner for livet. Det er godt å tenke på at vennskapet vi hadde fra vi var små er der ennå.
Når jeg blar i fotobøkene, så finner jeg ut at det er i år er 39 år siden jeg startet med radio på hobbybasis i Radio Ung sine lokaler i Ekserserhuset. Skal ikke akkurat si at det føles som i går, men at det har gått 39 år, det er helt utrolig. Da jeg startet som frivillig i Radio Ung for 39 år siden, så ante jeg lite om at radio skulle bli levebrødet mitt i mange år. Jeg fant fort ut at jeg hadde funnet min store hobby, og jeg fant fort ut at jeg elsket å lage radio, og jeg fant etter hvert også ut at radio var noe jeg kunne. Så da jeg etter gymnaset fikk tilbud om fast jobb i Radio Sør, så var jeg ikke sen om å takke ja. Tankene om videre utdanning hadde jeg skjøvet helt bort – det var dette jeg ville. For noen år det har vært, og for en jobb jeg har hatt! Alle de utrolig flotte menneskene man får møte gjennom en slik jobb, mennesker man blir kjent med. Mennesker som man kanskje bare prater med i noen minutter, men de minuttene kan fort bety veldig mye. Alle menneskene som setter spor. Angrer nesten på at man ikke har ført en slags dagbok på hvem man har truffet i årenes løp, for det er vel det meste av kjente, norske personer…og noen utenlandske… stort sett utrolig hyggelige mennesker, men absolutt noen sure, grinete, og lite hyggelige. Da corona pandemien rammet, så rammet den også lokalradioene i forhold til reklamesalg. Det er tvilsomt at jeg kommer tilbake til radiobransjen, men minnene, de skal jeg gjemme godt på. Og kanskje en dag…man skal aldri slutte å håpe.
Det var godt å stoppe opp litt, og se tilbake på alle menneskene som har krysset veien min, og som alle på sin måte har gitt meg noe i en periode av livet. Alle håpløse forelskelsene, og de som ikke var så håpløse. Gråt og latter. Oppturer og nedturer. Sorg og glede. For meg gjorde det godt å se litt tilbake. Det ga meg en ro, og ny energi. Samtidig fikk det meg også til å tenke på hva man vil videre, og hva som er viktig for å ha mest av de gode dagene, og lage enda flere gode minner. En del av fotobøkene inneholdt masse flotte bilder av den fineste gaven jeg har fått, prinsene mine Henry og Alfred. Hjertet fylles av så masse kjærlighet når jeg ser de flotte guttene. Jeg trodde nesten ikke det var mulig å fylles med en slik kjærlighet som jeg føler for disse to fantastiske guttene, og sammen med disse to skal jeg skape mange fine minner fremover. Både store og små.
Sjekk ut den flotte frisyren jeg hadde da jeg var ca 17 år 🙂 Go’søndag!
