Jeg har ett brennende engasjement for de overvektige. Fedmeproblematikken øker, og det er ikke bare for helsemyndighetene å mane til bedre kost, og mer aktivitet uten å ha ett solid, og godt tilbud til oss som virkelig ønsker ett lettere liv.  Det er heller ingen god løsning for alle av oss å legge oss under kniven, så lenge ingen kan operere oss i hodet. Overvekten sitter i hodet, og her må den største jobben gjøres. Man kan ikke som helsemyndighet bare hyle om at man må spise sunnere, og bevege oss mer uten å fortelle hvor viktige hodet vårt er! Som jeg har skrevet om før, så trenger vi ett organisert opplegg, vi trenger noen som kan pushe oss, vi trenger fagfolk som er der for oss over lang tid…og vi overvektige må ønske dette selv. Vi må forplikte oss, og vi må ta ansvar for eget liv. 

Foto: Myke Mule

Jeg fulgte ivrig med når ” Biggest loser ” gikk på norske tv skjermer, jeg følger spent med på hva deltakerne måtte igjennom for å oppnå den store drømmen om ett lettere liv, og jeg ble dypt imponert! 8 timers trening hver eneste dag under innspillingen, de ble pushet, og de ble pisket, de ble motivert, og kanskje viktigst av alt : De så at det var mulig! De mestret! Deltakerne viste at det var fullt mulig å gjøre noe med vekten, men at det også hadde en pris. Man må ville, og man må være villig til å innse at for å nå målet, så vil det koste blod, svette og masse tårer…. Når en gruppe overvektige tok ansvar for eget liv, så kom selvsagt en viss herremann på banen. Norgesmester i ansvarsfraskrivelse, Jørgen Foss, hadde nok engang tatt til ordet for å fremme de overvektiges sak, og nok en gang var hvert ord som kom ut av denne mannens munn med på å svekke vår sak, istedenfor å fremme den. Det blir også for dumt når Foss uttalte at det ikke hjelper at noen står og roper “løp,løp,løp”, tror han virkelig ikke at det hjelper, at det ikke gir motivasjon? At det å ha fagfolk som er genuint interessert i din situasjon, og som vil gjøre hva som helst for å hjelpe deg, hadde ikke det vært motiverende og resultatgivende? Vi overvektige må som de fleste andre pushes for å oppnå gode resultater. Å  gå en slik vei alene er tungt, og vanskelig, og vi har et hav av unnskyldninger for å sluntre unna treningen. Å bli pushet utifra egen kropp, og forutsetninger, det vil på sikt gi resultater. Når programmet var ferdig mente Foss at deltakerne ble overlatt til seg selv….  alene, eller ikke, tenk hvilket grunnlag, og hvilken kompetanse disse deltakerne nå sitter inne med! Det er også viktig å legge til at det er vårt eget ansvar å klare oss selv, vi kan ikke kreve at samfunnet skal gi oss en person som følger oss resten av livet for å kontrollere at vi ikke spiser en sjokolade, den jobben er vår egen. Rom ble ikke bygd på en dag, og det tok oss heller ikke en dag  å bli overvektig ? Det vil ta tid å få ett lettere liv, men det er mulig! Vi må ha mål, og vi må ta et skritt av gangen. Det koster masse både fysisk, og psykisk, men hvem tror at ett lettere liv bare vil falle ned i fanget på oss?

Jørgen Foss er ikke lengre leder av Landsforeningen for overvektige. Kanskje godt for foreningen at man nå kan få jobbet med riktig fokus, men samtidig, så er nok foreningen ikke like synlig som før. Foss er ett av få mennesker som fikk meg til å se rødt mer enn en gang mens han satt som leder, og jeg fikk ett par veldig gode diskusjoner med han. Foss uttalte ofte at det er farlig å rase fort ned i vekt, og ja, det å gå for fort ned i vekt kan i noen tilfeller være uheldig, men han møtte seg selv i døren. Han  har selv gjennomført en slankeoperasjon hvor målet med hele prosedyren er å “rase” ned i vekt. Hvordan er dette mer helsefrembringende enn å gå raskt ned i vekt ved kostholdsendringer og hard, fysisk aktivitet? Ved trening, og ett mer balansert kosthold får man omstilt kroppen fra første sjokolade man bytter ut med et eple, fra første gåtur man tar fremfor å sitte foran tven, mens ved en slankeoperasjon går kroppen direkte fra et overvektig stadie til å gå ned i vekt uten en omstillingsprosess fra kroppen. Vi kan ikke skylde på samfunnet for at vi er overvektige, men vi skal få hjelp på lik linje med alle andre som sliter.Vi er ikke ofre, og vi kan ikke legge ansvaret for at vi er overvektig over på andre. Det er ikke samfunnets feil at man blir fristet av smågodt som er på salg, det er ikke samfunnets feil at noen har et problem med å regulere hva man har i nistepakken, eller hva man putter i munnen! Det er ikke samfunnets feil at vi ikke beveger oss som vi bør, men all overvekt har en årsak. Det er en grunn til at mange sliter med alle ekstra kiloene. Det er mer enn chips, cola, og 0 mosjon som er årsaken til at altfor mange sliter med fedme, og her må samfunnet inn med den riktige hjelpen. En operasjon fjerner ikke årsaken, og hodet vil slite like mye, eller kanskje mer etter et inngrep. Vi overvektige må også ta tak i eget liv. Ingenting ordner seg om vi sitter med hendene i fanget….

 Jeg kjenner at jeg blir så utrolig forbanna når jeg tenker på hva slags holdninger det er der ute til oss som er store! Hva slags rett har noen til å fortelle oss hvordan vi skal være, og hvem har rett til å si at overvektige er stygge, mislykkede mennesker? Hva slags idioter går ut offentlig og sier at man blir kvalm av å se overvektige mennesker på stranden, og hvorfor er samfunnet blitt sånn at mange ser på overvektige som tapere? Hvorfor tror store deler av samfunnet at vi som er overvektige er en gjeng med latsabber som ikke gjør noe annet enn å spise, se på tv og slite ut sofaen? Hvem har skapt slike holdninger, og hvorfor tror mange på disse mytene? Klart det er mange overvektige som spiser for mye, trimmer for lite, og sitter mye på sofaen, men det er det jaggu med mange normalvektige også som gjør! Har man noen gang tenkt over at det kanskje er en grunn til at enkelte overvektige isolerer seg med mat, og tv? Hva tror dere at det gjør med et menneske som gjennom livet hele tiden er blitt kalt både tjukk, og feit? Hvordan tror dere at det føles og hele tiden føle seg stygg? Kanskje er det blikk, kommentarer og mobbing som gjør at enkelte isolerer seg, og bruker mat som trøst? Jeg sier ikke at det er noen unnskyldning for at man er overvektig, for vårt liv, er vårt ansvar, men mye har en årsak, også overvekt. Samfunnets holdning til overvektige er utrolig stygge, og fallhøyden blir så utrolig stor når man ikke føler at man passer inn. Også i arbeidslivet må holdningene til overvektige endres. Det å søke jobb som overvektig er en stor utfordring fordi mange arbeidsgivere ser på overvektige som late, og at man dermed ikke kan klare å yte det man skal. Kanskje på tide å legge også denne myten død? Jeg blir så iltrende sint når mennesker ser ned på andre for hvordan man ser ut. Kanskje alle skulle ta en titt på seg selv i speilet, og se om man har noen grunn til å prate andre folk ned? Hvorfor er en normalvektig finere enn meg? Hvorfor skal ikke jeg få føle meg fin fordi om jeg har en del kg for mye? Hvem har rett til å si at jeg er stygg, eller uttale at man blir kvalm når man ser overvektige mennesker? Hva gjør alle andre til så mye bedre mennesker enn de som er overvektige? Å være overvektige er ikke ensbetydende med verken dårlig helse, mindreverdig eller latsabb. Jeg er sikker på at min kondisjon, og helse kan være langt bedre enn hos en normalvektig. Jeg trener 4 ganger i uken i motsetning til sikkert mange normalvektige. Jeg røyker ikke, jeg drikker ikke, men jeg vet at jeg er stor, og jeg vet at jeg vil stå på for en bedre helse, og en enda bedre kondisjon.

Jeg håper samfunnet snart ser hva som er den riktige veien å gå for å hjelpe overvektige i kampen mot kiloene. Jeg håper overvektige ser hva som må til for å nå målet om ett lettere liv. Jeg håper antall slankeoperasjoner blir redusert, og at samfunnet setter inn kruttet på ett langsiktig opplegg hvor alle de tre viktige elementene blir tatt med. Et opplegg hvor man jobber med hodet først, og deretter vil de to andre elementene komme helt naturlig etter. Ha tro på at du kan, for du kan! Vær stolt av den du er, og ikke verken gjem deg bort, eller skam deg. Vi har all grunn til å føle oss flotte både utvendig, og innvendig! Til de som har fordommer mot overvektige : Tenk deg nøye om neste gang du kommentere en annens utseende, og spør deg selv hva som gjør at du har rett til å si det du sier, og hva som gjør deg så mye bedre enn alle andre……

Det er søndag, og jeg våknet som vanlig kl. 06.30. Pelsballen stod ivrig ved sengen, og var overlykkelig over at nå var det tid for morgenturen. Det er rart hvordan ting endrer seg i løpet av årene. Før kunne jeg absolutt ikke gå ut døren før jeg hadde stelt meg, og sminket meg, nå er jeg trøtt både i trynet, og på håret når jeg tusler ut på disse tidligere morgenturene, og egentlig ikke tenker på annet enn at pelsballen skal få komme seg ut på tur. Jeg bryr meg fortsatt masse om å være velstelt, men jeg våger å vise ett trøtt ansikt uten at det er renset, og pyntet før jeg løper ut døren om morgenen. Morgenturene med pelsballen er dagens beste tur. Alt er så stille, og i dag hørte jeg kun skrittene igjennom våt, og tung snø. Mangelen på spor i snøen tydet på at det var pelsballen, og jeg som var først ute denne morgenen. Stillheten får meg til å tenke, og det som raser i mitt hodet er alle kjeppene som har blitt stukket inn i diverse hjul de siste ukene. Infeksjonsdritt som har satt meg tilbake treningsmessig, og som ødelegger så utrolig mye for planene, og målene mine. Det er så frustrerende! Når man er inne i en utrolig god rytme, ting går på skinner, og så blir man bare dyttet av sporet, og kastet på et sidespor som man ikke aner når man kommer av. Det er vanskelig å være på slike sidespor hvor alt er så usikkert, og hvor det er vanskelig å holde fokus.

I morgen er det mandag, og en ny uke. Jeg er spent på den nye uken. Infeksjonen er ute av kroppen, jeg har fått klarsignal for å starte å trene igjen, så i morgen er jeg mer enn klar. Samtidig så merker jeg at 3 uker uten trening også byr på sine utfordringer. Formen forfaller fortere enn man kan knipse. Man kjenner på pusten at det er en stund siden kroppen jobbet hardt på trening, og jeg kjenner faktisk også på at etter 3 uker, så er det litt vanskelig å motivere meg til trening. Det er lenge siden jeg har vært der, og det er litt skremmende. Jeg er superklar, jeg gleder meg til å treffe den flotteste gjengen igjen, men jeg kjenner at jeg må jobbe med meg selv for å finne tilbake den berømte motivasjonen som alltid har vært på topp…men jeg er sikker på at jeg finner den….likevel en rar følelse å kjenne på. Nå gjenstår det å se da om planene mine blir gjennomført, og ikke går rett vest som de siste ukene. Når man har slitt såpass mye som jeg har med dette beinet, så er man utrolig på vakt, og man kjenner på redselen for at kjipe ting kommer tilbake. Jeg må tilbake på det riktige sporet, og jeg må jobbe knallhardt nå fremover for å komme tilbake dit jeg var. Mentalt må jeg jobbe for hele tiden og akseptere at komplikasjoner med lymfebeina alltid vil være der, og ha fokus på at trening, og vektnedgangen vil være en utrolig positiv ting for beina. Jeg er den jeg er med mine plusser, og minuser, og så er jobben å akseptere at sånn er det bare.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg skriver mye om viktigheten av å akseptere seg selv for den man er. Alle har vi våre ting som man ikke er fornøyd med. For meg er det vekten, og tømmerstokkene – for deg er det kanskje helt andre ting. Jeg er sikker på at dere alle finner mange feil om dere ser dere selv i speilet. Ofte er det nok bare vi som finner alle feilene, og som er så innmari flinke til å fokusere på de. Andre rundt oss finner ikke de samme feilene, og retter uansett fokus helt andre steder. Jeg har mange ganger stilt spørsmålstegn til hvorfor vi er så stygge med oss selv? Hvorfor kan vi ikke finne alle de fine tingene?. Er det ikke sånn at det er de fine tingene der faktisk er flest av?

Jeg har ved flere anledninger blitt spurt om å trekke frem de beste, og de dårligste egenskapene ved meg selv. Ikke noe problem tenker jeg, og ramser opp mine dårlige sider. Så er det tid for de positive, og der blir det som regel litt stopp. Jeg må tenke, og plutselig kommer ingenting på rams. Er det mulig? Jeg kan bruke lang tid på å fylle de 3-4 punktene med gode egenskaper. Er det fordi det føles som skryt om man kan de gode egenskapene på rams, eller er det fordi man er så flink til å fokusere på alt det negative at man ikke helt har kontroll på det positive? For min del tror jeg det er litt begge deler. Jeg tror hovedvekten ligger i det første. Det at jeg opp i gjennom har latt det negative overskygge det positive. Det faktum at jeg hele livet har vært overvektig, det har fått lov til å overskygge veldig mye av de positive sidene ved meg selv. Det er utrolig hvor mye vekten har å si. Er man stor, så skal ikke alt det positive få lov til å komme frem. Samtidig så ser jeg også at jeg er forsiktig med å trekke frem for mye positivt. Jeg vil ikke føle at jeg skryter, eller jeg vil ikke at andre skal oppfatte meg som en som skryter. Så når jeg får komplimenter, så sliter jeg med å vite helt hvordan jeg skal takle de, og jeg kan jo ikke fyre opp under dem, og støtte dem, for da skryter jeg…. så merkelige vi mennesker er!

Jeg har i alle år drevet med lokalradio, og jeg har opp igjennom fått veldig mange flotte tilbakemeldinger på det jeg har lagd av radio. Jeg har fått mye tilbakemeldinger på at jeg både har en veldig god radiostemme, og at jeg er veldig dyktig på det jeg gjør. Sånn innerst inne, så vet jeg at jeg kan radio, men  jeg nok også en noe sjenert person, jeg skriker ikke høyest i store forsamlinger, og det er jo klart også en grunn til at man kanskje ikke fremhever seg selv for mye. Det har tatt meg lang tid det å kunne si at jeg er utrolig dyktig til å lage radio, og at radio er noe jeg virkelig kan. Det føles rart bare det å skrive det. Jeg husker mange som har kommentert at jeg har en sexy radiostemme, og hyperventilerte jo nesten når jeg hørte det! Godt det er radio tenkte jeg alltid, der kan ingen se meg… hvorfor reagerte jeg sånn istedenfor og bare smile? Det å finne mine gode sider, og fokusere på de har tatt mange år. Jeg er kommet dit at alt fokuset på overvekten ikke får så mye plass. Jeg er ofte møkklei de store beina mine, og frustrert når målebåndet viser at jeg ikke har mistet en eneste cm, jeg skulle gjerne hatt en lettere kropp, men nå kjenner jeg at jeg er sjefen. Jeg tillater meg å være lei meg, jeg er både sur, og sint, men jeg bruker mye mindre tid på det. Fokuset mitt er en bedre helse, og dag for dag godta meg selv enda mer. Jeg vil nok aldri stå på barrikadene og rope ut hvor flott jeg er, eller legge ut skryte selfie på Facebook. Jeg vil heller aldri prøve å innbille noen at livet er som å sitte på en rosa sky – de tingene er bare ikke meg. Likevel vil jeg bli flinkere til å ta i mot komplimenter, og innse at jeg faktisk har mange positive, og fine sider som er verdt å fokusere på 🙂 Det er mye jeg er veldig god på!

Jeg beundrer mennesker som ” driter ” i hvordan de ser ut, og som har innsett at man har et liv, og det livet skal leves. Jeg gremmes nesten når jeg tenker på hvor mye tid jeg har misbrukt ved og dag ut, og dag inn tenke alle disse negative tankene om kropp, og vekt. Jeg digger mennesker som går kledd akkurat som de vil selv om de har for har sine synlige ” skavanker .” Jeg blir så utrolig glad når jeg møter mennesker som stråler av selvtillit, og glede, og som viser det til hele verden. Slike mennesker gjør meg godt. Positivitet, og gode tanker smitter veldig. Jeg sitter som regel igjen med mye tanker etter å ha møtt slike sprudlende mennesker, og sakte, men sikkert, så tror jeg mye av det de sier går inn der det skal.

Jeg har nå trukket en vinner av den flotte tunikaen fra Pont Neuf som er gitt av jenteen på Nice Size i Drøbak. Mange har kommentert gjenom disse to ukene frem til trekning i dag, og alle som har lagt igjen en kommentar er selvsagt med i trekningen. Den heldige vinneren ble :  RANDI HOLTSDALEN!!!! Gratulerer så masse med ny tunika, Randi! Den er virkelig lekker, så det er bare å glede seg 🙂  Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Ha en nydelig søndag der ute – vi blogges i morgen!!

Det er ingen hemmelighet , jeg elsker klær, og jeg liker å føle meg vel. Før handlet jeg nok veldig på impuls, og kjøpte nok mange plagg som jeg ikke burde ha kjøpt. Plaggene som virket så fine på når jeg prøvde de i butikken, eller plagg jeg ble fortalt at jeg var så fin i, og som faktisk ikke så ut når jeg fikk de på meg hjemme. Jeg tror mange kjenner seg igjen i akkurat dette. For en tid tilbake, så ble det nesten litt sånn ” panikkshopping ” – fant man noe som passet, så kjøpte man det, kanskje til og med ett i hver farge, men for min del ble slike plagg bare hengende, og jeg kastet masse penger rett ut av vinduet. Nå er jeg heldigvis mye flinkere til og kun kjøpe det jeg føler jeg passer, og kler. Jeg shopper ikke lengre kun for å shoppe, og jeg er blitt mer bevisst på hva jeg kjøper. Jeg tenker at vi som er store absolutt kan kle oss fint fordi om vi bærer ekstra vekt – hvorfor skal vi ikke kunne det? Hvorfor skal vi gjemme oss i store joggebukser, og hettegensere, eller hvorfor må vi kle oss i klær som er altfor trange, og altfor små? Fordi om vi er store, så skal vi ikke gjemme oss bort, og istedenfor å bruke penger på en ny joggebukse, og en ny hettegenser, så bruk heller pengene på klær som får frem det flotte i deg! I dag er det mange muligheter i forhold til pris på klær, så det er muligheter for de fleste til og kunne kjøpe seg klær ut i fra hva hver enkelt har anledning til. Jeg blir oppriktig lei meg når jeg ser flotte mennesker gjemme seg bort i klær de absolutt ikke skulle hatt på seg, og jeg blir lei meg når jeg vet at noen føler de ikke er fine nok, eller gode nok fordi om de bærer ekstra kilo. Jeg tror mange ville ha følt seg helt annerledes dersom de hadde fått kjenne på følelsen av å være velkledd, det å føle seg flott, og visst man kunne slippe å føle på at man må gjemme seg bort….

Jeg digger når jeg ser velkledde, store personer! Jeg digger når man våger seg både på farger, og ulike design selv om man bærer noen, eller flere kilo for mye. De fleste ” gjemmer ” seg bort i det sorte, og det er ingen tvil om at jeg også har flest sorte plagg i klesskapet mitt, men jeg elsker farger, og jeg kjøper gjerne klær som skiller seg litt ut dersom fargene, og passformen er meg. Det gjør jeg ikke fordi jeg vil skille meg ut, og vise verden at her kommer jeg, men jeg kjøper akkurat det jeg vil, og jeg elsker flotte farger! Jeg elsker rosa, jeg elsker lilla – dette er nok favorittfargene mine, men jeg liker mange farger, og kler meg i det meste med unntak av gult. Gult er en farge jeg selv ikke synes at jeg kler, men går fargen mot orange, så er jeg mye mer positiv 🙂

Våren nærmer seg, og det betyr også at vi er klare for farger i garderoben. Jeg er så klar for vår, og jeg er så klar for vårens farger. Denne våren er der mye fine farger, og mye fine design – jeg gleder meg! Jeg har allerede fått handlet inn litt vårklær, og jeg blir så glad når jeg ser på de. Det er ikke alltid mer enn ett fint plagg, eller to som skal til for å få meg til å smile 🙂 Butikkene fylles nå med vårklær, og vårfarger, og jeg tror det er flere enn meg som er veldig klare for å bytte ut de mørke fargene nå. I vår blir det endel rosa, og det er jo en av mine farger.

Jeg har tidligere skrevet litt om stormote butikker som jeg setter stor pris på, og i dag har jeg lyst til å la dere bli litt bedre kjent med en annen av mine favorittbutikker, Alexis Mote. Hver gang jeg er i Oslo, så legger jeg alltid inn en besøk hos Alexis i Skippergata. En stor, og flott butikk på 250 kvm som har klær både for oss som liker det litt trendy, og for de som helst vil ha det klassiske, og tidløse. Alexis har også en like stor butikk i Moss som jeg ennå ikke har fått besøkt. Det er aldri noe problem å finne noe man liker hos Alexis, og jeg tror vel heller aldri at jeg har gått ut av butikken i Oslo uten handleposer. Det blir som en godtebutikk hvor man har lyst på så mye, for her er utvalget utrolig bra! Man finner ikke bare hverdagsklærne her, men her finner man også treningsklær, undertøy, strømper, yttertøy, man finner støvletter, og ikke minst penklær. Alexis har utrolig mange flotte kjoler i store størrelser, så skal du i bryllup, eller en annen anledning hvor du trenger en fin kjole, så bør du absolutt besøke Alexis! Det fine er jo at om man ikke bor i nærheten av Oslo, eller Moss, så har Alexis en flott nettbutikk. Noen synes det er litt pes å bestille via nettet, men det er det ikke så lenge man underveis kan få god hjelp med bestillingen. Man kan sende en mail, eller ta en tlf, og så vil du fort merke at dette er en butikk hvor service står i høysetet. Her blir man hjulpet til å finne frem til den størrelsen som vil være den riktige for deg, dersom du føler at du trenger litt hjelp. Alexis har også en veldig fin facebookside, og de er veldig flinke til å legge ut nyheter på siden sin. Alexis bruker også stort sett frodige modeller slik at man lettere kan tenke seg hvordan modellen vil se ut om man selv får plagget på seg. Det å bruke plus size personer til å vise klær i store størrelser, det synes jeg er ett must, og tommelen opp for de som er flinke til å gjøre nettopp det. Her finner du Alexis sin Facebook side : https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts    Lik siden, så vil du hele tiden bli oppdatert på nyheter både i butikk, og nettbutikk.

Jeg liker god service, og god hjelp i butikkene jeg besøker. Jeg trenger ingen klegg som hele tiden er på meg med det ene plagget etter det andre, men ønsker jeg hjelp, så setter jeg pris på en betjening som ser meg, og som er ærlig. Det er altfor mange som synes at jeg er fin i alt jeg tar på meg, men jeg har bittelitt selvinnsikt, og irriterer meg så jeg ser rødt når jeg får tilbakemeldinger som man med et øye kan se ikke stemmer. Alexis kan service, og når man kjenner på hvor godt man blir tatt i mot, og tatt vare på, så ønsker man å komme tilbake. Butikken kan sånn sett være så flott den bare vil om servicen er det motsatte.Jeg liker betjening som skjønner hvorfor jeg vil at armene gjerne skal skjule grevinnehenget, eller hvorfor jeg ønsker at overdelen skal gå ned forbi rompa, eller hvorfor jeg ikke liker klær som sitter helt tett inntil kroppen slik at alle valker, og håndtak vises, og at dermed ingenting overlates til fantasien 🙂 Jeg liker at de vet hvor skoen trykker, for da kan de lettere finne klær som vil passe min kropp. Slik er det hos Alexis, og det, sammen med det utrolig gode utvalget er årsaken til at jeg alltid er innom når jeg er i Oslo.

Jeg har også begynt å bruke nettbutikken til Alexis Mote, noe som fungerer helt optimalt! Enkelt å bestille, og enkelt å få hjelp om det er noe jeg lurer på. Skulle jeg bomme på størrelse, eller passform, så ligger det returlapp sammen med varene, og jeg kan enkelt returnere. Returfrakten er også inkludert i frakten man betaler ved bestilling, så enklere kan det ikke bli. Det er farlig å shoppe rundt i nettbutikken til Alexis – der er så mye flott, og veldg mye som frister. De er utrolig flinke til å finne gode leverandører. Jeg har helt klart mine favoritter. Ciso er en av mine favoritter, det samme er Handberg, og en av mine nyeste favoritter er helt klart Pont Neuf. Jeg synes alle disse er veldig flinke på passform, på farger, og design. Denne våren kommer der masse flott fra alle disse leverandørene, så her er det bare å glede seg. Veldig mye er allerede på plass, og jeg har fått handlet litt, så jeg er klar for våren.Det har blitt litt fra Pont Neuf, det har blitt ett par nydelige vårjakker fra Ciso, ei herlig jakke fra Handberg. I tillegg, så har jeg fått kjøpt meg nye nattkjoler. Jeg liker at også nattkjolene er litt søte, og ikke minst gode å ligge i, og nå var tiden inne for å skifte ut litt. Noen var vel klar for søppelkassen, og tre nye, fine fra Ulla Popken. Alexis Mote har endel fine nattkjoler fra Ulla Popken, og kanskje er det på tide for deg også å bytte ut litt gammelt nattøy med noe nytt? Her kan du kikke litt på nattøyet : http://www.alexismote.no/categories/natty

Jeg må jo vise dere de flotte klærne som jeg har handlet hos Alexis sin nettbutikk. Jeg blir så glad av å se på fargene , og designet! Jeg blir til og med glad for de fine nattkjolene jeg har kjøpt 🙂

Knallstilig jakke fra Ciso : http://www.alexismote.no/products/ciso-jakke-1909-90-7442-col-280

Er det rart man smiler når man ser denne her 🙂     http://www.alexismote.no/products/ciso-ytterjakke-rosa-1937-90-7477-col-430

Jeg elsker Pont Neuf! Lekker tunika i grått, og lys rosa : http://www.alexismote.no/products/pont-neuf-tunika-rosa-v2434-col-977
Jakken under er helt lik tunikaen

Herlig jakke fra Handberg :  http://www.alexismote.no/products/handberg-jakke-1133-col-17

Nydelig nattøy fra Ulla Popken

Heldigvis har vi mange spesialbutikker på stormote, og disse tenker jeg at det er uhyre viktig at vi bruker. Kjedebutikkene ligger ofte lavere i pris, men så kommer vi til dette med kvalitet, og holdbarhet i tillegg til at klærne har riktige fasonger. På spesialbutikkene finner vi klær som er spesialdesignet for store kropper, ikke telt som er sydd rett opp, og ned, eller pølseskinn som antagelig er havnet i feil avdeling. For meg å komme inn på en klesbutikk er som å komme inn på en godtebutikk – jeg storkoser meg, og kan bruke lang tid både på å kikke, og prøve. På disse spesialbutikkene, så er det som oftest denne gode, varme atmosfæren, ofte den litt sånn hjemmekoselige stemningen hvor man kan ta den tiden man trenger uten at noen reagerer på det… man kan lete, og kikke uten at noen står over deg, men samtidig så er de parat til å hjelpe, og tipse om man ønsker litt assistanse, Alexis Mote er absolutt en av disse! https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/?fref=ts / http://www.alexismote.no/