En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier! 

Forrige lørdag nådde jeg nesten Gaustatoppen. Vi var på hytte på Gaustablikk, og mens min bedre halvdel fisket, så ville datteren min at vi skulle gå til Gaustatoppen. Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg har en sterk allergi for bakker, så at jeg sa ja, det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så lørdag formiddag den 24.juni parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det, og de to unge loppene som gikk sammen med meg var tålmodige, og istedenfor å gå til toppen i sitt raske tempo, så ventet de tålmodig på meg. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For tre år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For tre år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.
Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skuldren, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”                                                       

Den perfekte armlengden for oss med grevinneheng, løshud, og valker – den er vanskelig å finne. Jeg får så mange henvendelser fra dere som leser bloggen om nettopp dette. Hvor finner man fine, lette sommeroverdeler hvor også armene kan føle seg vel? Overdelene med armlengde som skjuler det man ønsker å skjule? Ett stort hurra for dere som ikke bryr dere om grevinnehenget, løshuden, og valkene som disser, men for alle oss andre, så er det så frustrerende at ikke produsentene skjønner at vi ønsker armer! Hvor vanskelig kan det være å legge på noen få cm på armene? Når det er motemesse på Fornebu i august, så skal jeg klage min store nød på vegne av alle oss frustrerte. Hvor mye det nytter, det vet jeg ikke, men klage, det skal jeg!

Det er likevel håp for dere som jakter på overdeler dere kan bruke i sommer, overdeler som har en god arm. Min store favoritt, Pont Neuf, de er veldig gode på armlengder. I sommerkolleksjonen, så har de overdeler med 3/4 arm, og de har overdeler med en lengde som dekker nesten halve armen. I tillegg til at de er gode på armlengde, så er de jo helt utrolig gode på passform, og design. Jeg har tre store sommerfavoritter fra Pont Neuf med en armlengde som jeg trives veldig godt med. I tillegg elsker jeg passformen. Den først heter Gitty. Den kommer med 3/4 arm, og finnes i to farger : orange/sort, og turkis/sort. Jeg liker begge like godt, så det vil bli en smakssak. Begge sier sommer synes nå jeg. Den tredje heter Maya, og kommer med en litt kortere armlengde, men vi snakker om at den dekker nesten halve armen, så denne armlengden er veldig god til meg. Lekre sommerfarger på den også. Alle disse tre heter kjoler, og kan fint brukes til nettopp kjoler, men til meg som er såpass høy ( 178), så er de veldig fine som tunika. Pont Neuf sine klær sitter inntil kroppen, og viser våre kvinnelige former. Det er utrolig flott!

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Ellers i sommerkolleksjonen til Pont Neuf, så har vi en lekker overdel som heter Josefine. Mørkeblå med hvite blomster. Denne er perfekt for dere som kanskje ikke er så glade i farger, men som likevel vil ha en overdel som sier sommer. Det gjør Josefine. Også her er det en armlengde som vil dekker ca halve armen. I sommerkolleksjonen finnes også nok en kjole/tunika med god armlengde som heter Maya, og som er mer nøytral når det kommer til farger. Lekker i sort, og hvitt – nydelig å ha på!

Mange selger Pont Neuf. Spør i din nærmeste stormotebutikk. Her i Kristiansand hvor jeg bor, så selger PIP stormote Pont Neuf. For dere som bor et stykke unna en stormotebutikk, så ville jeg kikket innom nettbutikken til Alexis. De har mye fra Pont Neuf, og da får man varene rett hjem i posten. Er du usikker på størrelse, så hjelper Alexis deg. XL er  for eksempel 46/48, 2 XL 50/52, og 3 XL er 54/56, men husk at Pont Neuf starter på XS ! Du finner Pont Neuf her : http://www.alexismote.no/merker.php?produsent=50

En av mine andre, store favoritter er Yoek. Også Yoek har mange sommerplagg med god armlengde. En av mine sommerfavoritter i tillegg til favorittene fra Pont Neuf, det er en lekker tunika fra Yoek i den nydeligste fargen! Som dere ser på bildet nedenfor, så har den god lengde generellt, den har lekker farge, og den har den gode armlengden som vi etterlyser.

Yoek har også andre sommeroverdeler med god armlengde. Barbro på Nais i Lyngdal har disse i butikken :

Barbro på Nais har også disse sommeroverdelene med god arm :

Sommerlig og fin fra Zhenzi.

Lekker sommerfarge, lett å ha på seg. Denne er fra DNY

Denne er fra Kanok, og Kanok er en produsent som har mye fint, og en del med 3/4 arm.

Q’neel har også noen sommeroverdeler med 3/4 arm som for eksempel disse.

Barbro på Nais sender gjerne til deg om du bor et stykke unna Lyngdal. Hun hjelper deg også med størrelser om du er i tvil. Send en melding, eller ring butikken. Du finner Nais her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts

Mange er på jakt etter helt vanlige t-skjorter med god armlengde, og det er vanskelig å oppdrive. I fjor kjøpte jeg de nydeligste t-skjortene fra No Secret. Utrolig gode å ha på, og med god arm. Disse har jeg jaktet på i år også, men jeg tror sannelig de har endret litt på de, men jeg har funnet en som kan anbefales. Den finner dere i nettbutikken til Alexis Mote. Dette er t-skjortene : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-gronn og denne : http://www.alexismote.no/p/annet/savner-bilde-eller-beskrivelse/no-secret/no-secret-t-skjorte-bla

Er du ute etter en typisk tur/trenings t-skjorte, så anbefaler jeg definitivt Danne fra Stormberg. Fantastisk t-skjorte med god arm. Det er kun fargen ” Desert flower ” som går opp i store størrelser. Nydelig farge! Dere ser armlengden på bildet. Her er jeg avbildet i en annen farge, men det er modellen, og armlengden som er viktig.

Foto : Jan Rune Eide / Stormberg

Håper dette var til litt hjelp i jakten på sommeroverdeler med litt god armlengde. Det er en evig jakt ofte. Iallefall til vi finner produsenter som vi vet har armlengden vi ønsker. Har du gode tips til sommeroverdeler med god arm, så tips gjerne 🙂

Ja, du leste helt riktig. Avføring kan bli det neste skrittet som tas for å bekjempe fedme. Det høres ikke bra ut. Det er ekkelt å tenke på at man kanskje nå skal bruke avføring for å få oss slanke.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er ei lita stund siden jeg hørte om dette. Min bedre halvdel hadde sett på en dokumentar på en utenlandsk kanal hvor de brukte avføring i kampen mot overvekt. Jeg husker jeg fnyste, og trodde vel ikke helt på det han fortalte. Vel, jeg trodde på det han fortalte, men at dette faktisk var reellt, det var jeg veldig usikker på. Etter å ha lest en artikkel på NRK sine nettsider på fredag, så skjønner jeg at det er fakta. Avføring skal brukes i kampen mot overvekt.

Overføring av bakterier fra avføring kan erstatte dagens behandling av sykelig overvekt. Det mener i alle fall professor Tore Midtvedt . I over 50 år har han forska på tarmen, både ved Universitetet i Oslo og ved Karolinska Institutet i Stockholm.  Jeg synes fortsatt det er litt småekkelt å tenke på, men funker det, så får det være så ekkelt det bare vil.

Enkelt forklart får en sterkt overvektige person i seg avføring fra en slank person. Behandlingen blir kalt fekal transplantasjon, og pasienten får i seg avføringen via en slange gjennom nesen eller munnen. Istedenfor å kutte en del av tarmen sendes det inn en arme på milliarder av bakerier i tarmen til den overvektige. Dette endrer hele bakterie – økosystemet i tarmen.

Tarmbakterier spiller en vesentlig rolle når det gjeld å få mest mulig energi ut av det vi spiser. Bakteriene i tarmen er ikke bare med på å styre hvor høy, eller lav forbrenning vi har, men visse bakterier i tynntarmen er med på å kommunisere med hjernen vår, og dermed er med på å styre appetitten.

Professor Midtvedt mener at avføring fra en slank person som overføres til en sterkt overvektig person vil være fremtidens kur for de som lider av ekstrem, og livstruende fedme. Andre fagfolk mener nok at dette ikke er tilstrekkelig utprøvd ennå, og at det foreløpig er på et eksprimentelt stadie ennå. Fagfolk mener dette må forskes enda mer på før man kan si om behandlingen har de resultatene en del hevder at denne type behandling har.

Er avføring det neste skrittet i kampen mot overvekt, og fedme? Blir kniven lagt ned til fordel for overføring av avføring fra en slank person til en overvektig? Det høres for meg ut som en aprilsnarr, men det forskes mye på dette, og så får vi se om professor Tore Midtvedt får rett i at dette er  behandlingen som skal til for å hjelpe mange med sykelig overvekt. Hva tenker du ?

Kilde : https://www.nrk.no/sognogfjordane/vil-behandle-overvekt-med-avforing-1.13570989#fact-1-13571274

Jeg er nok en veldig åpen person, jeg er nyskjerrig på mye, og ønsker å prøve ting jeg tror kan fungere, spesielt da i forhold til overvekten min. Jeg er nok en av veldig få som aldri har gått på spesielle dietter. Jeg har aldri tatt tabletter i troen på å bli slank, jeg har aldri shaket meg ned i vekt, aldri kun spist supper, eller spesielle grønnsaker. Jeg har aldri gått på verken Fedon diett, eurodiett, eller en av mange dietter som hyler mot en fra diverse ukeblader. Ikke fordi jeg er så mye mer fornuftig enn alle andre, men fordi jeg er så sykt kresen, og hadde ikke overlevd på en eneste en av alle disse kurene som det florerer av. Likevel er jeg såpass nyskjerrig at jeg gjerne prøver andre ting som kan dukke opp, og som ikke innebærer at jeg må spise en haug av alle matvarer jeg ikke kan fordra 🙂

I dag har jeg lyst til å skrive litt om en av tingene jeg har prøvd, og som jeg fortsatt kan ha litt tro på. Jeg har nemlig prøvd Gastric Band Hypnose. De siste dagene har jeg fått tre ulike henvendelser fra personer som har funnet reportasjen som ble skrevet om meg da jeg som første sørlending skulle prøve hypnose i kampen mot overvekten. Selv om jeg aldri har gått på utallige dietter, så har jeg jo prøvd mye, og jeg har ikke tall på hvor mange mandager som har vært D dager. Da jeg på slutten av 2012 møtte den danske hypnotisøren, Bo Christensen via jobben min i Radio Sør, så begynte jeg å leke med tanken om å prøve hypnose. Hypnose forbinder jeg stort sett med alle disse menneskene som hypnotisøren får til å gjøre de villeste tingene på scenen. Jeg hadde ikke akkurat lyst til å kakle rundt som ei høne, eller krype på alle fire, gryntende som en gris. Jeg skjønte fort at denne type hypnose var underholdningshypnose, og hadde lite å gjøre med behandlingshypnose.

I den tiden da jeg møtte Bo Christensen, så gikk jeg også rundt med tankene om en slankeoperasjon. Ikke at jeg visste så mye om hypnose fra før av, men jeg tok meg tid til å lese, og jeg fikk masse informasjon fra Bo. Jeg hadde også ei god barndomsvenninne som hadde gått til samme hypnotisør sammen med både moren, og søsteren i forbindelse med røykeslutt, og jeg visste hvor fornøyde de var, og jeg visste at de alle sammen hadde stumpet røyken for godt. Likevel er jo overvekt ett mye mer sammensatt problem enn røyking. Overvekt er liksom mer enn en ting. Likevel, jeg var nyskjerrig, jeg var åpen, og dette ville jeg prøve. Jeg var skeptisk til hypnose da jeg først fikk høre om det. Jeg tror mange generelt er skeptisk til dette. Noen tror du er i en slags transehypnose der du sover og hypnotisøren kan få deg til å tro hva som helst. Men det er altså ikke slik det foregår. Du får en time der du ligger på en benk. Du er våken og får med deg alt som skjer. Selv om du er tilstede, og egentlig skjønner alt som skjer, så er du likevel ikke tilstede om du skjønner…du er så utrolig avslappet, og du har det så innmari godt. Hypnotisøren jobber hele tiden med underbevisstheten din.

Gastric Band Hypnose fungerer på den måten at du i prinsippet skal få hjelp til å kunne spise langt mindre porsjoner uten å føle deg sulten. Det skal heller ikke gi noen bivirkninger. Du skal føle at du har et bånd på magen, og det er dette båndet som gjør at du skal bli fortere mett. Hypnotisøren skal hele tiden jobbe med underbevisstheten din. Han skal overbevise underbevisstheten om at du har et bånd på magen som skal få deg til å føle deg mett, og gjøre at du får mindre lyst på mat. Bo Christensen jobbet masse med hodet mitt, og tankene mine. Vi ryddet, og ryddet. Gamle tanker i form av bøker i et bibliotek ble kastet ut, og nye bøker ble satt inn. Han jobbet masse med å få underbevisstheten min til å skjønne forholdet mett – sulten, og det ble jobbet en del med suget etter søtt, og salt. Å være i hypnose er en fantastisk tilstand! Aldri har jeg vært roligere, og aldri har jeg slappet så av. Bare den herlige tilstanden å være i, og føle seg så avslappet, det var verd hver time jeg var der 🙂 Jeg fikk også med meg en cd hjem som jeg skulle lytte på når jeg la meg om kvelden, og mens jeg sov, så jobbet hypnotisøren via cd’en med underbevisstheten min.

Om jeg har tro på hypnose mot overvekt? Det er jeg noe usikker på faktisk. Om man tror at kiloene skal rase av, så bør man ikke prøve hypnose. Noen av de som prøver gastric band hypnose opplever faktisk å ta av seg en del, men så skjer det som så ofte skjer, man opplever at vekten går opp igjen fordi man ikke jobber videre med de verktøyene man har fått, og den nye måten å tenke på. Jeg tror overvekt er ett såpass sammensatt problem at hypnose alene ikke er løsningen. Det jeg derimot er veldig sikker på, det er at hypnose kan være til stor hjelp om man velger å ta tak i det mentale. Alt sitter i hodet, og det er det jeg så gjerne skulle fått helsemyndighetene til å forstå! Det er hodet vi trenger hjelp med aller først, og å ta tak i det mentale alene, DET er en stor jobb det! Nesten umulig spør du meg. Hypnosen kan gjøre gode ting med hodet ditt, og underbevisstheten din. Du kan få hjelp til å endre tankemønster ditt. Visst man ikke klarer å endre måten vi tenker, og føler på, så vil man gå rundt i det samme mønsteret hele tiden. Visst vi ikke finner svarene på hvorfor vi er overvektige, og hvorfor vi handler som vi gjør, så vil vi heller aldri kunne gjøre noe med overvekten. Så enkelt er det, men likevel så vanskelig. Det er ingen dietter, pulver, bøker, eller piller som kan hjelpe deg å endre det mentale. Vi lar oss bare lure igjen, og igjen….Når man klarer å endre holdninger, og tankemønster, så vil man også lettere klare å gå ned i vekt. ALT sitter i hodet! Hypnose, og alle mental jobbing handler også om å flytte fokus. At man flytter fokuset bort fra overvekten, og over på ting i livet vårt som er gode, og som man setter stor pris på.

Hypnose for å bli slank? Nei! Hypnose som hjelp med det mentale? Ja! Sliter man med stort søtsug, eller lite motivasjon, og man vil jobbe spesifikt med akkurat de tingene, så kan hypnose være til hjelp, men jeg tror likevel jeg heller hadde valgt å gå til en coach, eller til en teraput. Det er store kostnader også knyttet til hypnosebehandling, og jeg har ikke noen som helst tro på at man kan klarer seg med ett par, tre timer som noen reklamerer med. Da ville jeg heller lagt pengene hos en dyktig coach, eller gått via det norske helsevesenet, og fått god hjelp av fagfolk. Det er INGEN skam å få hjelp til noe som tar så mye energi fra deg. Man skal også være skeptiske i forhold til hvem man velger om man ønsker å prøve hypnose. Der finnes flere der ute som tilbyr hypnoseterapi mot overvekt, og jeg tror man skal lese, undersøke, og sjekke, og se at vedkommende har det som kreves.

Jeg har nok større tro på hypnose i forhold til røykeslutt, flyskrekk, fobier, og disse tingene hvor det er en ting man sliter med. Overvekt er så mye, og så sammensatt. Min bedre halvdel går til hypnose i forbindelse med smerteproblematikk. Han drar til Oslo, og er i behandling hos en som har mange års erfaring med bla hypnose, og hypnoterapi. Hypnose kan ikke ta bort smerter, men hypnose utført av seriøse behandlere, kan gjøre gode ting i forhold til å flytte fokus bort fra problemet. Om man lar det som er problemet få mindre plass, så vil man få det mye bedre, og man klarer å leve med de utfordringer man har på en helt annen måte.

Mandager er fine dager. Jeg er absolutt ikke en av de som hater mandager. Jeg hopper like lett opp av sengen på mandags morgener som ellers i uken, og jeg bruker ofte dagen til å tenke masse. Jeg tenker på uken som har gått, og uken som kommer. Jeg tenker på hva som var bra, og hva som kan bli bedre. Hvor ” bommet ” jeg, og hvor vant jeg – nå alltid i motsatt rekkefølge 🙂 Når alarmen på tlf forteller at det er en ny dag, så er det så utrolig godt å ligge noen få minutter å kjenne på en helt annen følelse enn jeg gjorde før. Før hatet jeg mandager! Mandag var dagen da den dårlige samvittigheten var verst. Jeg angret dypt, og bittert på alt jeg hadde stappet inn i munnen som slettes ikke burde ha kommet inn der, og ofte slet jeg med en vond, og uggen mage fordi helgen hadde bestått av en herlig blanding av mat. Det var på mandager man følte seg tjukkest, og størst, og man visste at mandag var en ny endringsdag, og igjen skulle man brette opp ermene, og ta fatt på kampen mot disse fordømte kiloene. Man forberedte seg også på å gå på trynet … igjen…. Slike mandager har jeg ikke en eneste en av lengre. De er borte vekk, og jeg nyter følelsen av ro i sjelen, og er innmari stolt av meg selv.

Vi er mange som kjemper en tøff kamp mot kiloene, og vi er mange som har gått så mange ganger på trynet at man ofte gir opp. Drømmen, og håpet om en slank, og lekker kropp trøkkes ned i søla gang, på gang, og det er liksom ikke måte på hvor mye man skal kjenne på det og mislykkes. Jeg er en av dem som vet hvordan det kjennes når man gang på gang mislykkes. Hva var galt med meg? Hvorfor klarte jeg ikke å lykkes? Følelsen av og være mislykket, tjukk, og stygg – det er en forferdelig vond følelse å gå og kjenne på . Det at man aldri over lengre tid klarer å kjenne på det å mestre, det gjør noe med oss. Det å skuffe seg selv gang på gang – det er vondt det! I tillegg er det så utrolig flaut at man aldri lykkes. Noen blir så lei at de ser slankeoperasjon som eneste utvei. Ikke fordi de nødvendigvis ønsker det, men det blir liksom den eneste redningen de ser. Andre gir opp, og lar kiloene fortsette å komme på, og dermed også alle utfordringene som følger med en stor kropp med for høy vekt.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg hadde gitt opp. Jeg orket ikke kjempe denne kampen som aldri ga varige resultater. Jeg var lei av å starte hver mandag, og gå på trynet igjen få dager etterpå. Jeg var lei av en stor kropp som jeg aldri ble fortrolig med. Jeg tenkte på fremtiden, og ønsket en kropp som samarbeidet. Jeg var lei av å tenke stygge tanker om meg selv, og jeg var så lei av all nedsnakkingen jeg gjorde. Jeg ønsket å oppnå drømmen min – drømmen om å veie 60-70 kg, og dermed få kjenne på denne store lykkefølelsen. Jeg orket ikke å ta flere kamper som jeg aldri vant, så jeg gikk til legen, og ble henvist til operasjon. Heldigvis for meg, så må man igjennom et forkurs før man blir operert, og for meg ble dette kurset ” redningen ” min.

Jeg ville jo ikke opereres, alle rundt meg visste det, men jeg måtte bare overbevise meg selv, og andre at dette var det riktige selv om jeg visste at det ikke var riktig. Hjemme ønsket de ikke at jeg skulle gjennomførte dette, men de støttet meg i valget. Gjennom kurset på sykehuset, så ble øynene mine åpnet på en helt annen måte, jeg så ting annerledes, og etter en dag på operasjonsskole i Arendal, så var jeg fast bestemt på at dette ville jeg ikke. Jeg var redd for inngrepet, men mest av alt var jeg redd for tiden etterpå. Hvordan ville livet mitt bli? Ville det bli rosa, og fylt med lykke om jeg gjorde dette? Det var tusen spørsmål i hodet, og jeg visste innerst inne at det var ikke operasjon jeg ønsket. Selv om  jeg alltid har vært stor, så har jeg nok hatt færre utfordringer enn mange andre. Jeg har alltid hatt ett ganske aktivt liv, og jeg har aldri ” bare” sittet i sofaen uten å løfte en finger….noe skjedde på operasjonsskolen i Arendal den dagen – jeg skulle klare dette uten operasjon!

Det ble ingen operasjon, og for meg var dette ett riktig valg. Hver enkelt må kjenne på hva som føles riktig, og gjør det som er best for en selv. For meg var det å velge bort en slankeoperasjon det riktige valget. Jeg tror at for kun noen få, så er en slankeoperasjon det som skal til for å få ett bedre, og lettere liv. Dette gjelder de hvor man faktisk kan dø om man ikke gjør det. Det er ingen som kan hvile på lauvbærene etter man er operert. Det er en kamp for å holde vekten, og her blir mange veldig skuffet. Mange tror at en operasjon er løsningen, og at vekten vil holde seg der, alle burde vite at det ikke er sånn det fungerer. Kampen om å holde vekten vil være der hver eneste dag, akkurat som kampen kan kjemper for å gå ned i vekt uten operasjon. Man må trene, man må spise sunt, man må ta kosttilskuddene som legene sier – man må jobbe for å unngå at kiloene kommer på igjen. Kanskje merker man ikke noe til dette det første året, kanskje heller ikke det andre, men utfordringene de kommer om man ikke ser at livet må legges totalt om . Det er så mange som går på trynet, som ikke bryr seg om grepene i ettertid, og hva skjer da? Kiloene kommer på en etter en, og vekten er plutselig tilbake sammen med BMI’en som sier fedme.

Når jeg skriver om slankeoperasjoner, så er jeg redd for å såre de som virkelig jobber for å holde vekten. Det er ikke meningen. Jeg kjenner flere flotte kvinner som er opererte, og som gjør en helt fantastisk innsats for å holde seg nede i vekt. Disse har jeg stor respekt for, og jeg er så innmari glad for å se hvordan livene deres har endret seg. De er bevisst på at operasjonen var en starthjelp, og de er nå sjef i eget liv, og har virkelig endret livet sitt. Dessverre så er det en del andre som ikke helt skjønner at de må jobbe for å vedlikeholde en lav vekt. ” Jeg får glede meg over en lav vekt så lenge som mulig. Jeg spiser som før, og gidder ikke å trene…” – dette sa en bekjent av meg da jeg traff henne relativt kort tid etter slankeoperasjonen. Hva slags holdning er dette? Her har staten betalt  100000 kr for en operasjon, og så gidder man ikke å gjøre en innsats selv! Jeg blir forbanna jeg, og jeg blir frustrert når voksne mennesker ikke gidder å gripe den muligheten de har fått! En operasjon er ingen hvilepute, det er en starthjelp! Når såpass mange fortsatt tror at operasjon er en lettvint løsning, så tror jeg det er på tide at staten tar noen grep, og reduserer antall slankeoperasjoner slik de har gjort i Danmark. Nå er det andre grep som må tas. Det er en kamp å gå ned i vekt, og den kampen må kjempes hver eneste dag, også om man lykkes med en vektreduksjon. Man må legge om, man må bytte gir, og man må legge om hele livet sitt. Hvorfor tror noen slankeopererte at man kan fortsette å leve det livet man gjorde før?

Jeg drømte om følelsen av å veie 60 kg. 60 kg var målet der fremme. Er det mulig å drømme så stort, og så urealistisk? Når jeg innså at drømmen ikke var realistisk, så raste verden ett lite øyeblikk. Drømmen ble knust, og jeg følte på en ny nedtur. Samtidig fikk livet en ny retning. Jeg traff fantastiske Line, og sammen med henne innså jeg at det var nå reisen skulle starte. Reisen mot ett lettere liv, en bedre helse, og et tall på vekten jeg var fornøyd med. Jeg innså at lykken ikke er 60 kg, men lykken er en lykkelig meg. Jeg ønsket ett godt liv, jeg ønsket å kjenne på følelsen av å mestre, jeg ønsket en god helse, og en kropp som spiller på lag med meg. Reisen er ikke slutt, den vil aldri ta slutt… men jeg har opplevd å miste mye vekt, jeg har opplevd å komme i god form, og jeg har opplevd og faktisk kunne være stolt, og fornøyd. Hvem skulle ha trodd det? Det som virker umulig – det er faktisk mulig! Endelig kjenner jeg også på å lykkes – reisen min har gitt gode resultater. Jeg vet jeg vil komme dit jeg vil fordi jeg har endret på målene mine, og endret måten jeg tenker på – kan jeg, så kan alle 🙂
 

Det som virker umulig er mulig, og jeg tror det viktigste er at man er realist, og at man setter seg mål som er mulige å oppnå. Målene våre er som regel så hårete at det er en av grunnene til at man går så mye på trynet. Dessuten skal man klare alt på en gang istedenfor å ta ting skritt for skritt . Man kan ikke klare alt på en gang. Babysteps, og delmål tror jeg er viktig for å nå dit man vil. Så tror jeg man må spørre seg selv hvilket vektmål man har? Hvorfor er målet 60, eller 70 kg? Hvorfor går lykkegrensen der? Hvorfor er det et tall på ei vekt som skal fortelle deg når du er lykkelig, og fornøyd? Lykken ligger ikke i badevekta, eller tallene den viser. Lykken er der når du kjenner på den, og det har ingenting med tall å gjøre. Når du er fornøyd, så drit i hva vekta viser! Når du føler deg vel, når du føler at kroppen samarbeider, når helsen er bra, når negative tanker er snudd til positive, når du smiler og har det godt med deg selv – da er du der du skal være – uansett hva badevekta forteller deg.

Jeg har fått en ny jakkefavoritt! Dette er jo ikke jakken akkurat nå som det er sommer, og sol over Sørlandet, men dette er jakken til de gode turene, og det er jakken til hverdagen når man vil ha en jakke som er både vind, og vanntett, og en jakke som dekker baken.

Jeg har falt pladask for Veiviser jakken fra Stormberg. Tidligere var nok Sirdal min store favoritt, men nå tror jeg sannelig Veiviser har lurt seg fordi, og troner på en solid 1.plass. Jeg elsker fortsatt Sirdal med sine flotte farger, men nå har jeg funnet jakken som er perfekt for oss frodige damer, eller egentlig alle oss damer som ønsker ei jakke med en særdeles viktig egenskap, nemlig at den dekker baken vår.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Det er første gang jeg har funnet ei skikkelig turjakke som har en så god lengde at den dekker rompa vår ordentlig godt. Ofte stopper de gode turjakkene på rompa, eller kanskje en cm under. Jeg vil ha en turjakke som går godt under rompa, og er rompa dekket, så blir helheten så mye bedre. Man føler seg vel, og det er jo alltid den følelsen man er ute etter.

Veiviser fra Stormberg er en trekvart jakke, og jeg har ikke hatt en bedre turjakke på meg. Alt stemmer liksom, og jeg fikk nettopp denne følelsen når jeg tok den på meg for første gangen. Veiviser er en lang jakke, og den dekker baken med god margin. Jakken er vind- og vanntett, den er fukttransporterende, og passer dermed ypperlig i allslags vær, enten det er vind, regn eller snø. Veiviser trekvart jakke er en sporty kombinasjon av en klassisk regnkåpe og en teknisk skalljakke. Veiviser trekvart jakke har ProreTex© membran, og skal vi være litt tekniske nå, så betyr ProreTex  en membran med gode vanntette, vindtette og fukttransporterende egenskaper som brukes i ytterbekledning utviklet spesielt for aktivt friluftsliv.

Veiviser trekvart jakke kommer opp i størrelse 5 XL, så hurra for Stormberg. Dette med størrelser er alltid litt vanskelig. Jeg er nok ikke helt enig i størrelsene som Stormberg opererer med, men dersom du måler deg, og sammenligner, så vil du finne den riktige størrelsen . Ta deg tid til å måle sånn at du er mer sikker på at jakken passer, eller ta deg en tur i butikk om du har en i nærheten. Jeg bruker selv alt fra str. 48 til str. 52, og i Veiviser jakken har jeg str. 4 XL, så jeg vil vel si at str. 5 Xl er ca 52/54. Jeg kunne kanskje ha gått ned i 3 XL, men en jakke som dette er fin å ha litt romslig. En slik jakke trenger ikke sitte helt tett, og det kan være godt å få plass til noe under om det skulle være kaldt. I tillegg til at jakken er vind, og vanntett, og ikke minst fukttransporterende, så har jakken også mange andre plusser. Veiviser har fleecefor i halsen, den har tapede sømmer, og refleksfelter. Jakken har dobbel stormklaff, og gode lommer. Den har også ventilasjonsåpninger under armene. Du finner Veiviser her : https://www.stormberg.com/no/veiviser-trekvart-jakke-dame.html#10234760013

Heldigvis så kan man få tak i gode turklær når man ønsker å ha seg en god tur utendørs. Gode turklær er så viktig. Det å ha klær som man føler at man kan bevege seg i. Gode klær som ikke gjør en søkkvåt om det skulle komme regn, eller som ikke gjør at man blir svett, og fæl om man skulle bli varm… og jeg blir alltid varm på tur 🙂 Det er så kjedelig “å bare ta på seg noe ” fordi man ikke har gode turklær. Når man er på tur, så vil man gjerne føle seg kledd for tur. Jeg har mange ganger vært på tur i klær som slettes ikke passer for turer i skog, og mark, men det har vært det jeg har hatt… så må man vurdere om man skal på tur i dårlige klær, eller bli hjemme. Da er sånn sett dårlige klær mye bedre enn å slite sofaen hjemme, men det er rimelig kjipt å bli søkkvåt fra topp til tå, eller gjennomblaut av svette fordi ingen har sett behovet for å lage turklær til meg også.

Jeg blir så utrolig glad når  produsenter ser behovet for klær i store størrelser, og en av disse er utvilsomt Stormberg. Stormberg har sett at også vi som trenger store størrelser ønsker gode tur, og treningsklær. Jeg vil absolutt anbefale deg å sjekke nettsidene til Stormberg med jevne mellomrom. Det kommer jevnlig klær inn, og når det kommer til store størrelser, så blir de veldig fort utsolgt, så her bør man være kjapp. De store størrelsene, de forsvinner fort, så det blir egentlig sånn at man bør kjøpe det når man ser det. Butikkene til Stormberg kan også bestille inn jakken til deg, og det uten forpliktelser. Stormbergs nettbutikk har en egen side for store størrelser : https://www.stormberg.com/no/kampanje/dame-store-storrelser/ 

Veiviser er utvilsomt min, nye store jakkefavoritt. En utrolig god turjakke, og en jakke jeg blir så utrolig glad av å ha på meg fordi den sitter akkurat som den skal, og baken, den er reddet 🙂 . En absolutt favoritt.

Jeg blir litt frustrert jeg. Hvor mange av oss frodige kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi frodige kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare. Likevel bugner butikkene av masse flotte overdeler som viser grevinneheng, og alt annet heng. Jeg prøver, og prøver, men det ender med at jeg må henge bort den ene etter den andre, og den eneste som er fornøyd er lommeboka. En av få produsenter som har det jeg kaller perfekt lengde, det er en av mine store favoritter, Pont Neuf. De har på flere av sine plagg denne lengden som vi ønsker.

Fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon – denne lengden er bra synes jeg. Jeg kan til og med godta plagg som er bittelitt kortere enn dette.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Overarmene mine tåler ikke dagens lys, og de må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som er å få tak i til bruk på varmere dager har så korte armer! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsker å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men det er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen,. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Men det spørs sikkert hvor mye heng man har tenker jeg. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng. Hvor er musklene mine når jeg trenger de? Hvorfor kan ikke musklene vise hvem som er sjef, og strutte frem istedenfor alt som henger?  Løshud, her er det verre. Løshud kan man ikke få strammet særlig opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mer løshud enn jeg har nå selv om vekten heldigvis fortsetter å gå ned. Visst løshuden blir verre, så må jeg jo tilslutt gå med lange armer om sommeren.

Nok en fin lengde på en av overdelene fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon.

På trenings t-skjorter har Stormberg en veldig fin armlengde på sin Danne t-skjorte. Foto : Stormberg
 

Selv om jeg er glad i gode, varme smeigedager, så har jo sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre, neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer, men det gjør jo ikke det vet du. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner. Så blond er jeg ikke.

Når skal flere stormoteprodusenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter mange å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan overhode tro at vi vil vise alt som henger? Hvor fint er det at løshud, og grevinneheng så lekkert henger, eller tyter ut av overdelens veldig for korte armer? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt offentlig. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem likevel? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Jeg liker egentlig ikke å se på slankeprogrammer på tv, eller programmer som omhandler overvektige på en, eller annen måte. Jeg vet egentlig ikke hvorfor det er sånn. Kanskje er det fordi jeg er redd for å kjenne meg igjen i problematikken, eller fordi jeg er redd for å få servert en, eller annen sannhet. Ofte føler jeg vel også at overvektige blir latterliggjort så fort man har anledning til å gjøre nettopp det. Til tross for vegringen min mot sånne programmer, så ble jeg forleden kveld sittende å se nettopp et program som omhandlet overvektige, og deres ferieutfordringer. Alle hadde de hatt vonde ferieopplevelser fordi de rett, og slett var for feite. Jeg fikk vondt i hele meg av å se programmet, men samtidig så innser man at på mange områder, så er det utfordrende å være stor, også når man har ferie, og skal kose seg. Jeg kjente meg igjen i en del av utfordringene. Forskjellen på meg, og de var først, og fremst at de hadde opplevd tingene, jeg har bare alltid vært redd for å oppleve det. Jeg har begrenset meg selv, og aldri våget å møte utfordringene i redsel for resultatet.

En av tingene jeg har opplevd som overvektig er jo utvilsomt det å fly. Jeg er så overlykkelig for at jeg nå slipper å be om belteforlenger når jeg skal fly, for det er ikke moro! Det at man må spørre flyvertinnen om å få en ekstra sele fordi man er for feit til å få på seg beltet som alle de andre passasjerene passer, den er innmari vond! For flyvertinnene er det en dagligdags ting at personer spør om belteforlenger, men det stikker litt ekstra når de kommer veivende med den slik at man er sikker på at hele flyet kan se at man er så feit at man ikke passer beltet som allerede er der. Ai, den svir altså! Jeg skal vel ikke påstå at man ønsker å synke ned i et hull i flyet, jeg er jo livredd der jeg sitter i ett trangt flysete, men man kan kanskje overlevere belteforlengeren litt mer diskre? Flysetene er jo som regel en historie for seg selv, for der skal man ikke ha for mye ekstra før man sliter med plassen. Jeg husker jeg grudde meg fælt tidligere når jeg skulle sette meg i mitt tildelte sete. Jeg var livredd for ikke å få plass. Jeg har heldigvis aldri opplevd og ikke komme ned i setet, men gud, så trangt det har vært! Heldigvis vet jeg at mange andre også sliter med plassen i setene, bla de som har lange bein. Følelsen av og akkurat passe i setet, den er skikkelig kjip. Når man i tillegg er livredd for å fly, så ser man ikke akkurat frem til noen timers flygning.

Jeg har ofte tenkt på hvor høy vekt et fly kan tåle. En bekjent av meg som driver med flyskrekk kurs, han mener at tanken ikke bør tenkes en gang. Et fly kan godt ha et lag med svære brytere om bord uten at det vil påvirke flyturen. Jeg tør aldri helt å stole på det, og får det liksom ikke helt til å stemme. Hva om det sitter flere tungvektere på den ene siden i flyet, og færre på den andre? Vil ikke det påvirke flyet? Jeg hadde fått panikk om jeg opplevde akkurat det på en av mine flyturer! I programmet jeg så om ferie utfordringer for overvektige personer, så var det et ektepar som opplevde å bli flyttet nettopp pga vekten deres! Paret satt helt bakerst i flyet og koste seg da den ene flyvertinnen med målrettet blikk kom nedover midtgangen. De trodde hun skulle sjekke at sikkerhetsbeltene satt ordentlig på. Det skulle hun imidlertid ikke. På en diskret måte forklarte flyvertinnen at de var for tunge til at flyet kunne lette! Flyvertinnen ba en av dem om å flytte lengre fram i flyet for å jevne ut vekten, og ettersom kona gjemte ansiktet i hendene, måtte ektemann ta ansvar og bytte plass. Hva hadde man gjort om man hadde fått en sånn beskjed om bord i flyet? Det var et ganske stort fly med mange turister. Tenk så ekstremt pinlig å få vite at ett så stort fly ikke kunne lette på grunn av at man er for tung !

Det å bade har jeg skrevet en del om før. Det er en utfordring for meg om sommeren, og der er jeg ikke alene. Jeg er nok en person som ser farer som kanskje ikke kommer, men jeg beskytter meg, og unngår en del ting for ikke å oppleve pinlige, og vonde situasjoner. Jeg har nok alltid tatt sorger, og potensielle pinlige situasjoner litt på forskudd. Idiotisk i noen tilfeller, fornuftig i andre. Jeg elsket karuseller som barn. I voksen alder, så har jeg unngått karuseller i frykt for å oppleve det mange i tv programmet opplevde, nemlig  at de ikke klarte å ta på sikkerhetsbelter, eller få over seg diverse stenger som skal sikre deg når du kastes hit, og dit i karusellene. Jeg har ingen dårlige erfaringer – jeg var bare føre var. Jeg orket ikke tanken på at noe skulle skje fordi jeg var for stor, eller at jeg skulle havne i pinlige situasjoner pga vekten min.

Jeg har ikke tatt vannsklier i voksen alder, og jeg hadde jo aldri i verden tatt slike innebygde sklier. Jeg vet at overvektige har blitt sittende fast inne i de. Hvor ille hadde ikke det vært? Tenk å oppleve at store styrker på plassen må jobbe for å få en løs fra vannsklia! I tv programmet var det flere overvektige som hadde opplevd nettopp å bli sittende fast. Hele magen min vrengte seg.. Nå skal jeg i rettferdighetens navn innrømme at jeg nok aldri har vært så overvektige som en del av de som for eksempel ble sittende fast i sklia, men i hodet mitt, så kunne jeg fort ha vært en av dem. Eller tenk deg at du er i en fornøyelsespark, og du har lyst til å ta en båttur med barna dine. Vekten er dårlig fordelt, og båten tipper over! Jeg hater små båter, og uansett hvor mye jeg tar av meg, så tror jeg alltid at jeg vil hate små båter. Følelsen av at båten omtrent synker når man går om bord, den følelsen er langt i fra en god følelse. Usikker er jeg når jeg går om bord, usikker hvor jeg skal sitte for at vekten blir fordelt så nogenlunde, og så er jo det store spørsmålet også hvor båten legger til i forhold til hvor lett det er å komme seg ut av denne båten igjen….og når man har kommet se ut av, så er det bare å grue seg til man skal tilbake igjen. Dumme, små båter!

Kafebesøk er en del av på sommeren, og det er alltid hyggelig synes jeg. Stol radaren, den var nok mer innebygget når jeg var på det største, men fortsatt er den nok på når man skal velge plasser å sette seg ned. Sikkert en del som smiler litt, men det er nok en del overvektige som har opplevd å sette seg på dårlige stoler. Jeg har ikke det, men igjen, så er jeg på alltid på forskudd, og lar radaren jobbe. Hvite, tynne plaststoler, de unngår man. Jeg har vært vitne til hvor ille det kan gå når stolen ikke tåler personen som setter seg, og jeg er glad at jeg aldri har vært den som har måtte oppleve noe sånt. Det har hendt jeg har vært nødt til å sette meg på disse tynne, ekle stolene fordi det har vært eneste mulighet. Jeg tror aldri jeg har sittet så stille i hele mitt liv, og det føles som å sitte på nåler, livredd for at noe skal skje. Jeg har opplevd at en person i følget vårt har sittet fast i stolen når vedkommende skulle reise seg. Man kan nok le i ettertid, men der, og da vil man bare synke ned i dette berømte hullet. En del overvektige unngår stoler, og leter etter sofaer. Der er ikke jeg, men radaren, den er nok likevel alltid på.

At det følger utfordringer med når man er overvektig, det er det ingen tvil om. Jeg har nok alltid begrenset meg selv mye pga vekten, og fryktet mye som kanskje ikke har vært reellt. Jeg har alltid tenkt hva som muligens kan skje, og så har jeg heller droppet det enn å utfordre meg selv. Jeg har aldri opplevd verken å bli flyttet på i flyet, sittet fast i en vannsklie, eller sittet fast i en stol på et spisested, men likevel, så er det mye man frykter, og som i mitt hodet plutselig kunne ha skjedd. Jeg har nok alltid vært redd for å komme i en situasjon hvor noen skal kommentere vekten, eller en situasjon hvor noen får seg en god latter pga vekten min. Selv om jeg nå er mye lettere enn jeg var på det tyngste, og selv om jeg forhåpentligvis vil bli enda lettere med tiden, så tror jeg at jeg må jobbe mye med hodet for ikke å kjenne på disse følelsene. Kanskje vil jeg kjenne på de helt til jeg faktisk utfordrer de, og kanskje kommer jeg til å gjøre det…. en dag 🙂

Er det flere enn meg som har kjent på en del sperrer, og utfordringer i forhold til det å være stor? Jeg er sikkert ikke alene. Jeg tror ikke nødvendigvis at man skal være så stor for å kjenne på en del av disse følelsene. Man vil ikke vekke oppsikt, man vil ikke være noe samtaleemne, man vil egentlig bare være en i mengden.

Denne uken har vært ei fantastisk uke på mange måter. Jeg har trent veldig bra, jeg har fått kjenne at kroppen jobber sammen med meg, og jeg har fått kjenne veldig mye på de gode følelsene. Jeg har denne uken sett at treningen, og endringene jeg gjør gir resultater både fysisk, og psykisk, og jeg har tillat meg selv å være stolt. Det å være stolt av seg selv, det er sannelig ikke lett fordi man alltid leter etter de negative tingene å sette fokuset vårt på. Alt som kunne ha vært så mye bedre istedenfor å se hva man faktisk har oppnådd. Denne uken har jeg vært innmari stolt av meg selv, og jeg har våget å kjenne på følelsen av å være flott. Det er ikke ofte jeg ennå våger å kjenne på det å være flott, men du verden så nydelig det er å kjenne på sånne følelser når man tillater seg selv å gjøre det.

Prinsessefølelsen, den følelsen har jeg skrevet en del om tidligere. Viktigheten av å kunne føle seg som en prinsesse i blant. Både fordi man fortjener det, og fordi det er det man er i blant. Jeg nyter å føle meg som ei prinsesse, og jeg får gåsehud når jeg kan se meg selv i speilet, og se ei kvinne som våger å være stolt av seg selv. Den følelsen har jeg vel neppe kjent på før jeg begynte på denne spennende, men tøffe endringsreisen. Tidligere var alt av fokus rettet mot en stygg, feit kropp som ikke jeg selv en gang kunne være glad i. Da kjenner jeg tårene presse på når jeg i dag kan se ei flott kvinne i speilet. En kvinne som fortsatt bærer mange kilo for mye, men som klarer å se forbi kiloene, og se meg selv for den jeg faktisk er.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

På torsdag følte jeg meg som en prinsesse. Jeg var på besøk hos Snefrid Linge på Snefrids Hus for å hente min fantastiske Pasotti paraply som jeg skrev om i går. Paraplyen ga meg utvilsomt en lykkefølelse. Jeg er så heldig som er en stolt eier av en eksklusiv, håndlaget Pasotti paraply. Paraplyen henger sånn at jeg ofte ser den her hjemme, og da smiler vi til hverandre paraplyen, og jeg, og gleder oss til en tur i regnet snart. Bare det å komme til Snefrids Hus er en utrolig flott opplevelse. Man kjenner på roen med det samme man går ut av bilen. Fra byens stress, og jag, så er det så deilig å komme til dette fantastiske stedet på landet.

Jeg får ofte henvendelser fra lesere av bloggen som er fortvilet fordi man ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, til brylluper, og til slike spesielle dager. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Mange tror også at man ikke kan få tak i flotte brudekjoler, eller selskapskjoler pm man må opp i størrelse, men det  stemmer overhodet ikke. På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen, også de av oss som trenger store størrelser. Snefrids har også flotte selskapskjoler som går opp i store størrelser. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite, og ikke minst viktig å vite hvor man kan henvende seg for å få kjolen, eller antrekket til den spesielle dagen om man må opp i størrelse.

Jeg må jo alltid se på kjoler når jeg er hos Snefrid, og denne gangen fikk jeg se en drøm av en selskapskjole. Kjolen var så nydelig, og den var et syn der den hang. Kjolen var i en nydelig lilla farge som dere ser på bildene, og det stod Heidi skrevet i store bokstaver på den. Jeg elsker lilla, og når kjolen i tillegg er et syn av en kjole, da er jeg solgt.

Selskapskjolen måtte prøves, og kjolen satt som et skudd. Jeg følte meg så fin i den. Jeg følte meg også så utrolig stolt, for i speilet så jeg veldig tydelig hvilken jobb jeg har gjort i kampen mot vekten. Det var så jeg kjente tårene presset på, for den jenta jeg så i speilet var ei helt anna jente enn den jeg var for en del år tilbake hvor alt jeg gjorde var å snakke meg selv ned, og føle meg som den tjukkeste, og styggeste. Den jenta jeg så i speilet hadde mistet mange kilo, ryggen var rak, og jenta i speilet smilte. Det er som jeg måtte gå bort i speilet, og se om det virkelig var meg som stod der. Det er en lettere utgave av meg selv, en smilende utgave av meg selv, en mye bedre utgave av meg selv – livet er så mye bedre å leve enn det var for noen år tilbake. Er det rart jeg smiler? Dagen hos Snefrid ble en helt spesiell dag for meg med masse følelser. Takknemlig for alt jeg har klart de siste årene, for den tøffe, men viktige reisen jeg har startet, og takknemlig for alle de flotte personene jeg har i livet mitt.

Kjolen, den lilla drømmen av en kjole, den ble med meg hjem til Kristiansand. Her henger den på ett av klesstativene mine, og venter på den store dagen. 1.juli skal jeg i bryllup til en av mine flotte nevøer, og da skal den flotte kjolen brukes. Planen var vel ikke ny selskapskjole når jeg kom til Snefrids Hus, men du verden så lykkelig jeg følte meg da jeg gikk ut døren med ny kjole. På torsdag kjente jeg igjen på prinsessefølelsen, og det er en så utrolig god følelse å kjenne på! Det og kunne se seg selv i speilet, og føle seg flott, det er en ganske ny følelse for meg. Tjukke, stygge meg er ikke der lengre. Jeg kan ennå i blant føle meg som en vandrende flodhest, men flodhestfølelsen er ikke lengre den følelsen som jeg kjenner mest på, og som får lov til å styre livet mitt. Jeg er stor, jeg er frodig, men jeg er også flott. Jeg har for eksempel en helt annen holdning når jeg går nå enn hva jeg hadde før. Før ville jeg helst være usynlig, men nå har jeg en helt annen selvtillit, og ikke minst, en helt annen selvfølelse.

Man kunne kanskje tro at det var planlagt når man ser at den flotte Pasotti paraplyen faktisk matcher den nye kjolen min 100%. Har du sett for en flott match? Sjekk de flotte lilla fargene sammen! Jeg skal ikke gå rundt å håpe på regn 1.juli når jeg skal i bryllup, men om det skulle regne, så er Pasotti’en klar for å være med å holde meg tørr, og får å gjøre den lille ekstra.

Torsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Den fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Den fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalene rundt bordet i gruva til Snefrid er alltid gode samtaler. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse. 

Er der en helt spesiell dag der fremme for deg også ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes, også om du trenger store størrelser. At også vi store, og frodige kan finne drømmekjolen både om vi skal stå brud, eller være gjest, det er godt å vite når den helt spesielle dagen kommer. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna som du tror 🙂

https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/

Jeg liker klær som er kvinnelige, og feminine. Jeg liker å være kvinne med alt det innebærer. Jeg blir oppriktig glad jeg, og kjenner på en god følelse av lykke når jeg finner klær som både er flotte, har riktig snitt, og en veldig god passform. Nettopp passform er for meg blitt veldig viktig den siste tiden. Nå er jeg opptatt av at klærne sitter pent, og nå kan de faktisk sitte tett inntil kroppen også. Det er ett stort fremskritt.

Før var jeg nok mer opptatt av å kle på meg i telt. Gjerne hustelt for å være sikker på at alt var skjult. Hvor dum går det an å bli når man faktisk tror at man kan skjule alle ekstra kilo ved å tre på seg et hustelt? Eller at man tror man ser mindre ut i størrelse telt? Nøkkelen til de gode kjøpene er å finne den fasongen som passer din kropp. Det har så mye å si at du får den riktige passformen til din kropp, og at du får den riktige lengden slik at du får denne gode følelsen. For klærne skal heller ikke sitte som pølseskinn. Man skal ikke kle på seg klær som er flere størrelser for små. Beklager, men det er ikke pent når absolutt alt av valker, og grevinneheng er skviset sammen i ett altfor lite plagg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Yoek er et merke som sier kvinne med stor K. For noen kolleksjoner de har! Yoek er utrolig god på passform, og på klær som får oss til å føle oss feminine, og flotte. Klærne er så behagelige å ha på. Dette er virkelig kvinnelige, og feminine plagg. Her er det eleganse selv i hverdagsplaggene. Jeg liker at man kan pynte seg hver dag. Hvorfor skal man ” spare ” så mye til de spesielle anledningene når det er hverdagene det er flest av? Jeg gjør det omvendt av mange andre. Jeg har en liten del i garderobeskapet som er klær til selskaper. Alt det resterende er til hverdagene.

Yoek er farger, det er flotte design, og det er en fantastisk passform. Yoek har utvilsomt dyktige designere som vil at plussize kvinner skal føle seg som de flotte kvinnene de er. Yoek er et design fra Nederland, og det er nå over 30 år siden Johanna Timmer etablerte Yoek med det mål for øyet at alle kvinner, uansett størrelse skulle kunne føle seg vakker, og ikke gjemme seg bort. Hun bestemte seg av den grunn for å produsere kolleksjoner fra str. 38 – 58. I dag selges Yoek over hele verden, og de åpnet sin egen nettbutikk i 2011. Hvert år produseres det 4 kolleksjoner + en Black Label kolleksjon.

I sommer skal jeg stråle i min nye sommerfavoritt fra Yoek. Er ikke tunikaen bare lekker? Sjekk den nydelige fargen! Den fargen sier sommer. Tunikaen har også en veldig fin lengde. Den dekker det den skal dekke tenker jeg, for vi plussize kvinner, vi liker at overdeler dekker. Det er få av oss som liker det for kort, og spesielt har vi piggene ute når armlengden blir for kort. Armlengden på min nye sommerfavoritt, den er veldig god. Det som også gjør tunikaen spesiell er at den er mye lengre bak enn foran. Den dekker rompa mer enn godt nok for å si det sånn 🙂 Det er en stilig detalj synes jeg. Nettopp detaljer, det er Yoek utrolig flinke på! Det kan være små detaljer som likevel utgjør så utrolig mye på et plagg.

Nå er det bare å vente på sola. Denne tunikaen kommer jeg til å bruke mye i løpet av sommeren. Det føles godt med plagg som sitter akkurat slik man ønsker. Det er så godt å føle seg fin.Det er godt å føle at man stråler. Det blir definitivt mer Yoek i garderoben min. Her er flotte kombinasjoner, her er gode lengder, og her finner vi klær som lar oss vise figuren, ikke gjemme den bort i store telt. Det å slippe å bruke masse energi på å føle at klær ikke sitter som de skal, det føles så utrolig godt…for den følelsen, den har jeg følt på altfor mange ganger. Det kommer flere sommertips etter hvert. Bla har jeg funnet mine favoritt t-skjorter som har den lengden jeg ønsker, også på armene 🙂 Du finner Yoek her : https://www.yoek.com/ og du kan også følge Yoek på Facebook : https://www.facebook.com/fashionyoek/?fref=ts