Den store skammen

Den store skammen heter innlegget mitt i dag, og det er nettopp det jeg føler jeg bærer på, en stor skam. Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det har vært en innmari tung tid det og akseptere at jeg pr. i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp dette.

Det er mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobber, jeg som trener så mye som jeg gjør, jeg som er så aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Du verden så mange det er som tror at jeg ikke gidder. Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobber ? Har ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet?

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen. Det er fortsatt like aktuelt fordi jeg fortsatt møter mennesker som undrer, og som har sine meninger. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener. Senest i går møtte jeg en av disse som ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber når jeg trener så mye som jeg gjør, og er så fornøyd som jeg er. Hva er det med folk?  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Jeg synes det er tungt nok, og ikke kunne være med å bidra. Jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke andre skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter gjerne plass når som helst, og da hadde kanskje enkelte tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobber?

For meg er det en stor sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere kjent på kroppen det jeg føler, eller det andre syke føler, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Det man ikke ser, det tviler man på. Hvorfor skal enkelte få meg til å føle meg så mye verre enn det jeg allerede gjør? Hvorfor skal noen få meg til å føle meg som en snylter fordi jeg ser så frisk ut, og fordi jeg er så aktiv? Hvorfor har noen lov til å lage sin egen sannhet ? Hvorfor skal jeg være nødt til å forsvare meg selv hele tiden?

” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, og det er jeg alltid, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg denne enorm skammen.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

Jeg burde sikkert ikke føle på skam, men likevel gjør jeg det av og til. Jeg vet så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør  seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og tydelig. Det er sårt, og det er så innmari vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener. Det er en grunn til at jeg trener så mye som jeg gjør, men vit at det koster, og det koster mange ganger veldig mye. Til tider koster det både blod, svette og tårer. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det. Jeg kjenner sannheten, og så lenge jeg kjenner sannheten, så er det nok i massevis.

Endelig!

Jeg er friskemeldt! Endelig! Vel, det blir vel å være noe optimistisk å si at jeg er helt friskemeldt, men etter sprøyte nummer to som jeg fikk på mandag, så har jeg fått klarsignal fra kiropraktoren på at jeg kan starte å trene igjen. Forsiktig vel og merke. Gå i rolig tempo på tredemøllen, ikke den intense intervalltreningen min riktig ennå. Jeg ble oppriktig glad da han sa jeg kunne forsøke meg på trening. For meg betyr det så mye.

Tre uker uten trening er tøft. Jeg som hadde mine fem økter hver uke, og følte at alt gikk riktig vei. Ikke skulle jeg gå de lange turene heller. Fra å føle at jeg mistet vekt, så gikk jeg til  føle at jeg la på meg. En følelse sier du ? Jo, kanskje, men samtidig, så tror jeg nok vekta har gått noe opp etter tre uker med minimal aktivitet, og litt for mye toffin, vingummi og Kina. Vi snakker ikke spiseorgier, men hånda har dratt ut skuffen med det søte og salte i litt for mange ganger. Små mengder, men likevel…man føler jo også endringer på kroppen, og de jeg føler tror jeg neppe er positive.

På mandag fikk jeg sprøyte nummer. Den første sprøyten ga god smertelindring, men noe kjente jeg fortsatt. Derfor ble det satt en sprøyte til. En i hver side. En i sete/bekken hvor det hadde vært mest smertefullt, og så fikk jeg også et stikk i isjasnerven på hver side. Jeg har nemlig følt litt strålig nedover i lårene, så derfor ble det satt i isjasnerven også.

Jeg merker stor fremgang. Nå har jeg nesten ikke smerter. Det er så fantastisk å kjenne på. En gang i blant kan jeg kjenne litt, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var da jeg kom til kiropraktoren. Sprøyten har heller ikke hatt full virkning ennå, så jeg har troa på at jeg nå skal bli smertefri.

Jeg ser så frem til trening i morgen. Hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg skulle kjenne på treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så var den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg.

Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil hender det at jeg smiler jeg når jeg forlater huset. Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem … før nå.

Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg.

I morgen tidlig er jeg på plass på trening igjen. Den tøffe reisen skal fortsette. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, jeg legger på meg litt igjen, så det må jobbes knallhardt, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før.

Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge, til tider veldig lenge. Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus. Jeg gleder meg til trening i morgen, og krysser fingrene for at ryggen også føler på det samme som meg.

Så kom sprøyta

Så kom sprøyta. Etter to behandlinger med akupunktur og manuell behandling, så måtte valget tas. Skulle vi fortsette med samme behandling, eller skulle sprøyta frem? Jeg har vært veldig skeptisk til sprøyte. Ikke fordi jeg har sprøyteskrekk, men det er vel mer innholdet jeg har vært skeptisk til. Man hører jo så mye, og så har man litt dårlig erfaringer fra tidligere. Innholdets bivirkninger passer meg dårlig akkurat nå.

Jeg kjemper virkelig med hodet mitt for tiden. Det er tøffe dager. Jeg vet det kun er en periode, men for meg føles det som en liten krise. Plutselig, og som lyn fra klar himmel begynte ryggen å krangle. Jeg som ” bank i bordet “, aldri har slitt med vondt verken her eller der før. Aldri hatt verken vonde skuldre, vond nakke, rygg eller andre ting. Plutselig fikk jeg så utrolig vondt nede i ryggen. Smertene ble ikke verre av å trene, så jeg trente like mye. Det var heller ikke smertefullt å trene. Smertene kom i ” tak.” Det hogger liksom til, og var verst når jeg skulle bøye meg, eller gå i trapper, men de kunne plutselig bare komme. Verst var nettene. Smertefullt å snu seg, vondt å ligge, vondt å stå opp.

Ryggen forble vondt, så jeg måtte prøve noe, og jeg endte med å ringe en kiropraktor. Sete/bekken var utrolig betent. Kiropraktoren skjønte veldig godt at dette var smertefullt, så nå er jeg i gang med behandling. I tillegg til manuell behandling, så har jeg fått akupunktur. Jeg var veldig skeptisk til nåler, men jeg må bare innrømme at det har funket. Jeg kjente at jeg ble en del bedre etterpå. Likevel satt en del igjen. Smertene ville ikke slippe helt taket. Kiropraktoren sa første gangen jeg var der at dersom akupunktur ikke ville gjøre meg helt bra, så var neste steg kortisonsprøyte, om jeg selv ville. De sprøytene fristet ikke, så jeg håpte at jeg skulle slippe. Når jeg hører kortison, så tenker jeg med en gang vektøkning, og månefjes, og er det noe jeg ikke trenger akkurat nå, så er det vektøkning. Jeg får panikk bare jeg tenker på det. Jeg er på tredje uke uten trening, og føler allerede jeg er blitt en vandrende flodhest igjen. I hodet mitt har jeg lagt på meg en haug disse dagene uten trening….

På tirsdag kom sprøyten, eller sprøyter i flertall. Kortisonsprøyten ble satt rett inn i det betente området på begge sider nederst i ryggen. Ikke smertefullt, men jeg hadde håpet å slippe. Drømmepasient ifølge kiropraktoren som kunne fortelle om voksne mennene som gråt sine modigste tårer når sprøyten ble satt. Det var sikkert for å føle meg litt mer vel, men samtidig, jeg tror på han.

Akupunktur hjalp meg. Ryggen ble bedre, men fortsatt kunne den være veldig smertefull. Fortsatt ikke frisk nok til å trene. Fortsatt de smertefulle takene i blant. Ryggen var ikke som den var før alt dette. Så da fikk jeg valget : fortsette akupunktur og manuell behandling, eller sette kortisonsprøyte. Etter og ha blitt beroliget en del ganger, så forstod jeg at disse sprøytene, satt lokalt, de ville ikke gi verken vektøkning, eller månefjes. Hadde det vært tabletter over lengre tid, så kunne jeg ha opplevd bivirkningene. Jeg gikk nemlig på kortison i tablettform da jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon som jeg ble utredet for, og da merket jeg kortisonens bivirkninger. Da la jeg på meg, og ansiktet ble endret. Nå stoler jeg på at sprøytene ikke vil gi samme bivirkninger.

Tirdag ble det satt en sprøyte i hver side. I dag skal jeg tilbake for å vurdere om jeg må ha en sprøyte til. Jeg merker godt at kortisonen har virket. Ryggen er blitt så mye bedre, men jeg må nok ha sprøyte nummer to også for å få en helt frisk rygg. Gir sprøyte nummer to samme effekt som den jeg allerede har fått, så vil ryggen bli frisk igjen, og jeg kan begynne å trene. Håpet er jo at kiropraktoren gir klarsignal for trening denne uken. Jeg holder på å bli småsprø av og ikke komme meg på trening. Så må jeg høre litt med han om årsakene til denne betente, smertefulle ryggen. Er det noe jeg må tenke på, ta hensyn til fremover…jeg trener ikke feil, men vil jo gjerne vite hva som trigger smertene. Jeg vil helst unngå å ha det sånn igjen.

Hodet har virkelig utfordret meg disse dagene. Det å godta at jeg ikke har kunnet trene i en periode, det er tøft. Mange vil kanskje ikke skjønne meg, men for meg er trening blitt så viktig, det er blitt en veldig viktig del av hverdagen min, og noe jeg er nødt til å gjøre. Trening er en viktig del av livet mitt, av livsstilsendringen min. Trening er en av to årsaker til at jeg er kommet hit jeg er nå.

Jeg håper, og tror på bedre tider. Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå vil få det bedre. Jeg krysser alt jeg har for at jeg vil fungere normalt igjen innen veldig kort tid. At smertene blir borte, og at jeg får trent som jeg skal. En utfordring for hodet dette, men jeg har jobbet meg gjennom mange mentale utfordringer tidligere, så jeg må bare komme meg igjennom denne også. Tankene mine går til de av dere som lever med slike smerter hver dag. Jeg har så stor respekt for dere. Jeg føler meg slem som klager, og jeg kjenner meg også utrolig heldig som forhåpentligvis vil slippe å kjenne på dette hver dag. At jeg kan få smertene fjernet. Det er det så mange som ikke kan.

I dag settes nok sprøyte nummer to. Et par stikk til, så håper jeg virkelig den smertefulle ryggen er ett tilbakelagt kapittel. Jeg krysser alt jeg har.

Nede for telling

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i livet mitt. Ikke bare overvekten, men jeg har også lymfeødem, og ett ødelagt venesystem som begge er kroniske tilstander. Noe er jeg født med, noe oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom,  jeg kan fortsatt gi pokker i å ta de på meg selv om jeg vet at beina vil bli hovne, og vonde. Sånn må jeg ha det for å kunne leve godt med lymfebeina.

Stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene vi har i blant.  En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Et sted på høyre legg begynte det å bli ømt. Jeg følte influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før kan man si, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid antibiotika liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Så mandag var det på an igjen.

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt.Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, verkende ledd, og allmenntilstanden er helt blæh. Høyre legg er ildrød, og da snakker vi omtrent hele leggen. Den er sår, og den er øm.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Denne uka som skulle bli så bra skrev jeg på bloggen på mandag… Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Det føles kanskje litt sånn selv om feberen absolutt ikke har gitt seg ennå. Beinet er nok like rødt, og vondt. Kanskje vil humøret også vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre. Jeg tror bare jeg trenger å føle litt på ” stakkars meg .” Jeg skulle ha vært i full julemodus nå. Huset skulle ha vært pyntet. Jeg må prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Det er snart to år siden sist jeg hadde rosen – jeg håper det blir minst like lenge til neste gang.

En hyggelig ting på slutten av dagens blogg – Fredag åpnes den første luken i bloggens flotte julekalender!! Der er 24 flotte gaver bak like mange luker. Et klikk innom bloggen hver dag i adventstiden gjør at du er med i trekningen. Disse er med på årets kalender:

* Blæst

* Handberg

* Levolution

* Råh Fin

* Wilhelmines

* Pont Neuf

* KK Design ( Kirsten Krogh )

* Nais

* Alexis Mote

* Bærre Lækkert

* Stormberg

* Maxima

* Tinas Agentur

* Zhenzi

* Nice Size

* Cinderella

* Sørensen Sko

* Mother India

* Holte Velvære

* LauRie

* Loft

* Ciso

* PIP

 

Pupper som henger, og stropper som gnager

Undertøy er ikke bare undertøy. Det er ikke ” bare ” å ta på seg noe. Jeg føler i alle fall at undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å føle meg vel under også, så jeg ikke føler at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. Med en gang en bh blir feil, så ser det ikke bra ut. Jeg prøver å finne riktig cup størrelse slik at ikke puppene tyter ut. Det er ikke pent når cupen blir helt feil, og ikke føles det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter, og retter på bh, på stropper, og pupper som er i ferd med å falle ut. Sleng beina på bordet, og bli med inn i undertøyets verden. Undertøy er en vitenskap som krever sin plass.

Undertøy ER vanskelig spesielt når man er en størrelse, eller flere for stor. Vi har ofte bryster som krever både plass, og god støtte. Det å finne en bh som sitter som den skal, eller ei truse som faktisk går litt opp, men samtidig ikke ser ut som bestemor sine truser fra 50 tallet, det kan føles som en hel, liten vitenskap. Det skal stemme både oppe, og nede, man skal føle seg vel, og samtidig skal det også se litt pent ut. Ikke at det er undertøyet man viser frem i det man går ut døren, men det handler om hva man selv føler, og det er ens egen følelse som er viktig. Min følelse sier at det skal være bra under også.

Jeg vet at mange av dere sliter med å finne undertøy, og mange lurer på hvor jeg handler. Det blir faktisk litt sånn at når jeg finner undertøy som ligger oppunder 100% , så hamstrer jeg! Jeg tror det er mange som har fått seg en god latter når jeg regelrett hamstrer truser på Føtex i Danmark.  Jeg er sikker på at du drar på smilebåndet akkurat nå. Se det for deg når jeg ankommer en Føtex butikk med truser i blikket, og med truser i blikket baner jeg meg vei til undertøysavdelingen. Jeg kjenner litt på panikken før jeg overhode kommer til undertøysavdelingen – tenk om trusene er utsolgt, eller har gått ut av sortimentet! Det hadde vært krise. La oss si det slik: det blir mer enn ett par truser med meg hjem fra Danmark. Jeg er jo kun i Danmark ca en gang i året, så da må det handles!

Egentlig er det litt vittig at Føtex er blitt min undertøysbutikk når det kommer til truser, men det er altså her av alle plasser at jeg har funnet min favoritt. Jeg har aldri hatt bedre truser, og i tillegg er de veldig fine. Det er ingen selvfølge at man finner truser som både er gode, og fine. Ofte må man gi slipp på det ene, og jeg føler ofte at truser kan bli kjedelige, og litt bestemoraktige når man ønsker litt komfort på trusene.

Trusene på Føtex heter Stinna. Nå er der flere som heter akkurat det, men dette er den høyeste modellen, og jeg liker truser som går høyt opp, og dekker magen. Det trenger ikke være hold in, eller shape up, men det at de går litt oppover magen, det føles veldig godt. Trusene har i tillegg ett fint blondeparti nede ved beina, og de er utrolig fine. Trusene finnes i både sort, og hvitt, og jeg har en god del av begge farger kan man si. Trusene går opp i str. XXL, og det står vel 46/48 i disse, men jeg har en del ekstra på magen, og 46/48 passer veldig fint til meg. Jeg kan vel egentlig nå gå ned en størrelse. Er du i Danmark, så bør du finne deg enten en Føtex butikk, eller en Bilka butikk, og hamstre Stinna truser, høy modell, med blonder – du vil bli så fornøyd. Koster ca 80 dkr stk, men verdt hver krone.

Der er mye lekkert undertøy i store størrelser, men ofte går lekkerheten utover komforten. For en spesiell anledning nå, og da, så kan man godt gi litt slipp på den gode komfortfølelsen, og ha det litt ” ubehagelig “, men sånn i hverdagen, da gidder jeg ikke å ha det ” ubehagelig “, da kjører jeg på en god velværefølelse, men at det likevel skal være pent. Jeg sliter med å kunne forstå at det er behagelig med stringtruser når man er en størrelse, eller flere for stor, i alle fall i det daglige. Det kan umulig være behagelig å ha på seg? En tynn strikk bak, og en liten flekk med stoff som egentlig ikke dekker der den skal fordi magen er bittelitt mye i veien? Det gir meg heller en følelse av å gå uten noe som helst om man ser bort i fra strikken som gnager, og bare irriterer, og absolutt sier i fra om at man har noe på seg

Eller de trusene som er så lekre, men som ikke vil sitte, de som bare sklir ned hele tiden, de med elendig strikk, og holdbarhet. Jeg er sikker på at mange av dere har kjøpt mange av disse fordi de er så fine, men så blir de bare irriterende vesener som blir liggende lengre, og lengre bak i undertøysskuffen. Hvor moro er det når man hele tiden må heise opp trusene, eller kjenne at de bare blir liggende ett, eller annet sted der nede, og man egentlig ikke får gjort noe med det annet enn å kjenne på følelsen av at mye ikke stemmer? Det er en liten vitenskap å finne noe som man blir tilnærmet 100% fornøyd med. For oss som har en del ekstra, så er det en del mer som skal stemme enn for de som har flate mager. Derfor er det ikke rart at jeg jubler for mine utrolig flotte, og ikke minst veldig gode Stinna truser fra Føtex. I disse får jeg alt jeg ønsker av ei truse.

BH’er er like vanskelig. Jeg sliter virkelig med å finne bh’er som er skikkelig gode både i omkrets, og i cup’ene. Jeg synes for min egen del at Lindex, Kappahl, og disse kjedebutikken som gledelig har undertøy også til oss store, at de ikke har bh’er til meg. Det er fordi jeg hater ordinære bh’er som aldri sitter som de skal, og ikke dekker det de skal, og fordi de ikke gir meg den gode følelsen. Jeg vil ikke kjenne at jeg har på meg en bh om du skjønner. Mange ordinære, vanlige bh’er, de blir helt feil. Jeg må ha brede stropper slik at stroppene ikke gnager meg i skuldrene, jeg må ha gode cup’er, og helst med bøyler, og jeg vil gjerne at de dekker, eller klemmer inn valkene som ofte dukker opp bak fordi bh’en ikke sitter som den skal. Dessuten skal de løfte, noe som er veldig viktig. Jeg kan ikke føle at jeg har puppene på knærne. Det er ett slit å finne en bh som oppfyller alt dette.

Jeg synes ofte de vanlige bh’ene lager fine valker på ryggen som igjen blir synlige under overdelen. Jeg kjenner liksom valkene tyte ut der bh’en stopper. Høyst sannsynlig fordi bh*en ikke er riktig, men jeg hater følelsen av valker her, og der. Jeg vil aller helst ha noe som dekker over valkene uten å bruke shape up. Shape up er ikke så behagelig annet enn i spesielle situasjoner. Jeg har vært på Change, og andre undertøysbutikker, men den perfekte bh har jeg ikke funnet i noen butikker.

Jeg eier ikke mange ordinære bh’er. Jeg har ett litt sånn hat forhold til de, og jeg vil vel ikke bli go’ venn med den type bh’er før jeg har fått bort valkene på ryggen. Det betyr at jeg må fortsette å trene masse, og flittig. Det er ikke pent når de tyter både her, og der bak på ryggen fordi bh’en strammer, og er i feil størrelse. Ikke pent, og ikke behagelig! Jeg har derimot funnet mine favoritter hos Miss Mary of Sweden. Høres sikkert litt sånn bestemor aktig ut for de av dere som ikke kjenner til nettstedet, men Miss Mary har masse lekkert! Her er det noe for alle, også for de av oss som gjerne vil ha noe annet enn de vanlige bh’ene. Miss Mary er utrolig gode på passform, og de går ganske høyt opp i størrelse.

Jeg har lagt min store elsk på bh topper. Eller korseletter/bodyer. Det er mest det du finner i mine undertøysskuffer. En topp med bh, det er behagelig å gå med! Korseletter/ bodyer er også behagelig. Ingen shape up effekt, bare mykt, deilig stoff, og så er det ofte cup’er med bøyler. Mye kommer også nå uten bøyler, men jeg er aller mest glad i bøyler. Når man bruker bh topper, eller korsetter, så slipper man at bh’en strammer over ryggen, og man slipper å ha valker tytende ut bak på ryggen. En helt perfekt oppfinnelse for min smak, og dekker mine behov nærmest 100%. Det finnes helt klart ulike typer bh topper også, og de med shape up effekt blir for heftige for meg. Det å gå å kjenne et plagg stramme alt av innvoller, det er ikke behagelig, men smak, og behag.

BH toppene er ofte også veldig fine med ett godt, og pent stoff i selve toppen, og ofte med blonder på cup’ene. Korselettene/ bodyene har ofte knepping i skrittet, og akkurat det er en hel jobb om man må på toalettet, så jeg leter først etter bh topper uten denne kneppingen når jeg sitter på nett og handler. Finner jeg noe jeg liker, og passer, så blir det ofte at jeg rebestiller for å sikre at jeg har flere. Ofte er det jo ulike farger også å velge mellom sånn at ikke alt føles helt likt. Undertøyet fra Miss Mary koster litt, men absolutt ikke mer enn det gjør på en undertøysbutikk, men de ligger over kjedebutikkene. Kjenner du ikke til Miss Mary, og du sliter med å finne godt undertøy, så vil jeg anbefale deg å ta en tur innom nettbutikken deres. Har du gode tips til butikker, eller nettbutikker som er gode på undertøy i store størrelser, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen 🙂 I veldig nær fremtid, så skal dere også få møte ei dame på bloggen som spesialsyr undertøy slik at man får det akkurat slik man ønsker 🙂 God søndag!

Neste stopp – Nøtterøy

Jeg gruer meg litt, jeg skal innrømme det. Samtidig så er det godt at jeg snart er i mål. Det skal bli godt å få alle svarene. Det skal bli godt og endelig vite.

Mandag drar jeg til Nøtterøy, og Nøtterøy Ultralydinstitutt. Der skal jeg foreta den siste undersøkelsen av beina mine. Jeg har allerede tatt Lymfoscintigrafi på sykehuset her i Kristiansand for å se på sirkulasjonen. De ser da hvor åpne lymfebanene er, eller for min del, så ble det vel å se hvor fort væsken møter motstand, og hvor fort lymfevæsken hoper seg opp. Hos en frisk person uten lymfeødem, så vil væsken bevege seg fint oppover i lymfebanene. For oss som har lymfeødem, så er det store spørsmålet hvor ille det er, og hvor fort væsken møter motstand. Jeg frykter at væsken ikke kom langt, men jeg har ikke fått noe svar på undersøkelsen ennå. Jeg hadde håpet at jeg også fikk kopi av resultatene, men jeg må visst vente til mandagens undersøkelse er tatt, og spesialisten ved sykehuset i Porsgrunn ringer til meg.

Til mandag skal jeg foreta en ultraundersøkelse av venesystemet. Dette er en spesiell ultraundersøkelse hvor de grundig, og nøye skal se på venesystemet mitt. Her vil man også kunne se om jeg kan ha hatt blodpropper. Dr. Sandberg var veldig overrasket over at de ikke hadde sjekket dette før.At venesystemet mitt er ødelagt, det er det ingen tvil om, men undersøkelsen går grundig og dypt inn for å danne seg et bilde av hvordan situasjonen faktisk er. Jeg vet at ingenting kan gjøres, men det gir meg likevel et svar. Resultatet av begge undersøkelsene vil også kunne si hva som er lymfeødem, hva som er veneproblematikk, og hva som er fett i beina mine.

Jeg er så glad for å bli tatt på alvor, og at jeg endelig kom til en lege som gjør det han kan for at vi skal få tegnet et bilde av hvordan det står til med beina mine. Jeg har ingen forhåpninger, men jeg vil gjerne ha noen svar. Jeg vil vite hvordan det står til på innsiden av beina mine. Jeg vil vite hvor mye lymfeødem jeg har, og jeg vil vite hvor mye som er fett. Overlege Sandberg mente da jeg var hos han at store deler av venesystemet mitt er ødelagt, og at det er mye av grunnen til beina mine er så store. I tillegg er han ikke i tvil om at jeg har lymfeødem. Til og med jeg skjønner at dette er en svært dårlig kombinasjon for at beina skal kunne fungere som de bør. 

Det blir spennende tider. Jeg er spent på hva undersøkelsene gir av svar. Sandberg virket veldig sikker på at venesystemet er ganske ødelagt, men nå skal vi få svar på hvor ødelagt det er, og hvordan tilstanden på lymfesystemet er. Hvor store endringene i beina kan bli, det vet vi ikke. Vi var enige begge to i at jeg ikke skal miste håpet. Noe mindre vil legger, og lår kunne bli, og noe, det er motivasjon god nok for meg til å fortsette å trene, og gjøre gode ting for kroppen. Fettvev vil jo forsvinne, så akkurat nå håper jeg at beina er fulle av fett sånn at jeg har muligheten til å få mindre bein, men jeg vet at fettet bare er en del av en helhet. Etter mandag vil alle svar komme på bordet.

I dag skal jeg ha en ny, flott giveaway på bloggen. Ett av høstens flotte plagg fra Zhenzi kan bli ditt. Zhenzi har i høst en spennende høstkolleksjon, og i dag skal jeg gi bort en flott poncho i en av høstens farger. Ponchoen er i en nydelig, grønn farge, og ponchoen ser nesten ut som en genser. Ponchoen er så myk og herlig å ha på seg. Herlig over en topp, eller tunika. Ponchoen er i chenille, den har knapp i hver side slik at man får armer på den, og den har en herlig hals. Den er så fin!! Zhenzi får fra str. 42 til str. 58.  Har du lyst på den flotte ponchoen? Høstens poncho fra Zhenzi kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen. HUSK AT DU SKRIVER STØRRELSEN DIN, OG EPOSTADRESSEN DIN!! Jeg gleder meg til mange kommentarer – Lag deg en god lørdag !

Sjekk ut Zhenzi sine kolleksjoner her : http://www.zhenzi.com/zhenzi.aspx og på Facebook her : https://www.facebook.com/Zhenzi-197243913989773/

 

Glem strømpebukser som sklir, og strømper som gnager

Glem strømpebukser som sklir ned, og knestrømper som gnager – jeg har funnet de perfekte strømpene!Strømpene sitter som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter. Da er disse strømpene perfekte!

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg sliter med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser er et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerer dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerer ikke de heller. Jeg har ennå til gode å finne den perfekte strømpebuksen. Jeg forventer den ikke 100% perfekt med mine tømmerstokker, men ialle fall ei som sitter sånn tålig.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfeødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater de beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfeødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

De flotte strømpene er fra Ebay . Jeg har kjøpt strømper tidligere som har funket ganske bra, og jeg har kjøpt noen som har vært så små at selv ikke Barbie kunne fått de på seg. Disse jeg nå har kommet over, de kommer fra England, og de kommer fra et firma som driver med undertøy, Dontellas. Jeg tok en sjanse, og bestilte to par. De var ikke sånn Kina billige. De koster ca 130 kr paret. Frakten er veldig billig, den koster kun noen få kroner. På siste bestilling hvor jeg bestilte 3 par, så tror jeg at frakten var på ca 25 kr.

Strømpene er perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt! Nå slipper jeg strømpebukser som ligger på lårene, og jeg slipper knestrømper som gnager seg inn i huden min. Stay Up strømpene sitter som et skudd! Stay Up strømpene skled lett forbi tømmerstokk leggene mine, de skled elegant oppover lårene, og stoppet der de skulle. Jeg slet ikke et sekund. De har så god vidde! Blondekanten er lekker, sexy, og den sitter! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Jeg føler jeg må kaste både strømpebukser, og knestrømper etter en gangs bruk. Disse Stay Up’ene brukte jeg tre ganger før jeg så at der var kommet et hull i de. Da hadde jeg labbet rundt på Snefrids Hus uten sko i trapper, og på gulv.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Det er så befriende å slippe knestrømper som gnager. Det er så herlig og ha funnet  perfekte strømpene! At jeg fant strømper i en størrelse som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Det som er en selvfølge for så mange, det er ingen selvfølge for meg. For dere som lurer på om disse gnager i huden min, så gjør de ikke det. Der ofte knestrømper legger seg, og gnager, der legger ikke disse strømpene seg. De ligger lett og ledig på huden. Stay Up strømpene finnes opp til størrelse 5 XL, og jeg bestilte størrelsen som heter 4-5 XL. De finnes i sort, hvitt og rødt. I dag har jeg lagt inn en ny bestilling, og har bestilt meg tre nye par. Når man først finner noe man er så fornøyd med, så må jeg bestille sånn at jeg har noen liggende. Man vet jo aldri når de plutselig forsvinner. Donatellas som firmaet heter, de har og nettbutikk, men jeg mener det ble en del billigere å bestille strømpene via Ebay, mest pga frakten. Kan linke til strømpene i kommentarfeltet på bloggen om noen ønsker den.

Perfekt, og ganske sexy

Jeg viser lår, og hud! Jeg vet ikke akkurat hvor sexy lårene mine er, akkurat det mangler det vel en del på, men strømpene, de er sexy synes jeg. Dessuten sitter de som støpt på mine store bein. Det å finne tynne strømper, og strømpebukser som man er fornøyd med, det er ikke lett. Jeg vet at det er mange med meg som sliter med det akkurat det samme, og som stadig kjemper kampen om å finne strømper, og strømpebukser som faktisk sitter. Da er stay ups perfekt!

Nå er det ikke for å vise frem de lekre lårene mine at dere får se ett historisk bilde på bloggen i dag. Hvem hadde vel trodd at jeg skulle vise litt av lårene mine til dere som følger meg hehe. Jeg som dekker til det som kan dekkes til når det kommer til legger, og lår, men denne lille biten av hud, den tåler både dere, og den tåler jeg. Jeg følte jeg måtte vise hvor godt disse strømpene faktisk sitter, også på mine store bein. En åreknute her, og der skader ingens øyne. Om man ikke akkurat føler seg sexy, så synes jeg strømpene er sexy, de er skikkelig flotte. Vel er jeg kommet langt i prosessen min, men å føle meg sexy, det er vel å ha kommet litt lengre enn jeg er 🙂

Jeg er ikke glad i nylonstrømper. Ikke fordi det er nylonstrømper, men fordi jeg sliter med å finne noe som sitter perfekt på mine store legger, og lår. Strømpebukser er et mareritt. Jeg trenger strømpebukser som går høyt opp i livet, og som sitter ordentlig i skrittet. Ofte tar lår, og legger så mye plass at det nesten stopper etter at strømpebuksen etter hard jobbing har passert lårene. Jeg har mange ganger gått med strømpebukser som ligger på lårene. Vi kjenner sikkert alle til disse strømpebuksene som bare ikke vil ordentlig opp i livet, og som gjør en spesiell kveld til ett levende mareritt. Så har du strømpebuksene som sklir ned, og ligger under magen. Strømpebuksene man hele tiden prøver å få opp i livet igjen. Kvelden blir plutselig dedikert til strømpebuksen, og ikke det man egentlig hadde planer om. Jeg vet heller ikke hvor mange strømpebukser jeg har raknet fordi jeg skal heise de opp, og så går det galt. Selv strømpebukser i større størrelser enn jeg sånn sett bruker fungerer dårlig. Jeg har kjøpt strømpebukser til 200 kr i flere størrelser større enn jeg bruker. De fungerer ikke de heller. Jeg har ennå til gode å finne den perfekte strømpebuksen. Jeg forventer den ikke 100% perfekt med mine tømmerstokker, men ialle fall ei som sitter sånn tålig.

Jeg liker heller ikke knestrømper i nylon. For meg som har lymfeødem, så fungerer knestrømper dårlig. Ofte bruker jeg nylonstrømper når jeg skal pynte meg, og skal jeg noe spesielt, så skal jeg sannelig ikke ha på meg de hersens kompresjonsstrømpene! Da forlater de beina mine til fordel for tynnere strømper. Knestrømper borer seg inn i huden min, og lager fine groper. I tillegg så strammer de. Sånt er ikke akkurat bra for lymfeødemet. Vi skal helst ha noe som ligger ledig og lett over beina, så strømper uten strikk er det jeg ofte bruker om jeg skal ha på meg ordinære sokker.

De flotte strømpene er fra Ebay . Jeg har kjøpt strømper tidligere som har funket ganske bra, og jeg har kjøpt noen som har vært så små at selv ikke Barbie kunne fått de på seg. Disse jeg nå har kommet over, de kommer fra England, og de kommer fra et firma som driver med undertøy, Dontellas. Jeg tok en sjanse, og bestilte to par. De var ikke sånn Kina billige. De koster ca 130 kr paret. Frakten er veldig billig, den koster kun noen få kroner. På siste bestilling hvor jeg bestilte 3 par, så tror jeg at frakten var på ca 25 kr.

 

Strømpene er perfekte! For meg som sliter så mye som jeg gjør, så er det en herlig lykkefølelse når man faktisk finner strømper som sitter så perfekt! Nå slipper jeg strømpebukser som ligger på lårene, og jeg slipper knestrømper som gnager seg inn i huden min. Stay Up strømpene sitter som et skudd! Stay Up strømpene skled lett forbi tømmerstokk leggene mine, de skled elegant oppover lårene, og stoppet der de skulle. Jeg slet ikke et sekund. De har så god vidde! Blondekanten er lekker, sexy, og den sitter! Silikonkanten sitter som limt inntil lårene, og de sitter der helt til jeg tar de av. Kvaliteten er også veldig bra. Jeg føler jeg må kaste både strømpebukser, og knestrømper etter en gangs bruk. Disse Stay Up’ene brukte jeg tre ganger før jeg så at der var kommet et hull i de. Da hadde jeg labbet rundt på Snefrids Hus uten sko i trapper, og på gulv.

Det er så befriende å slippe strømpebukser som kun skaper trøbbel. Det er så befriende å slippe knestrømper som gnager. Det er så herlig og ha funnet  perfekte strømpene! At jeg fant strømper i en størrelse som faktisk passer beina mine, det føles så utrolig godt. Det som er en selvfølge for så mange, det er ingen selvfølge for meg. For dere som lurer på om disse gnager i huden min, så gjør de ikke det. Der ofte knestrømper legger seg, og gnager, der legger ikke disse strømpene seg. De ligger lett og ledig på huden. Stay Up strømpene finnes opp til størrelse 5 XL, og jeg bestilte størrelsen som heter 4-5 XL. De finnes i sort, hvitt og rødt. I dag har jeg lagt inn en ny bestilling, og har bestilt meg tre nye par. Når man først finner noe man er så fornøyd med, så må jeg bestille sånn at jeg har noen liggende. Man vet jo aldri når de plutselig forsvinner. Donatellas som firmaet heter, de har og nettbutikk, men jeg mener det ble en del billigere å bestille strømpene via Ebay, mest pga frakten. Jeg legger ved linken til strømpene på Ebay : http://www.ebay.com/itm/PLUS-SIZE-THIGH-HIGH-HOLD-UPS-stay-up-stockings-22-24-26-28-30-32-34-2X-3X-4X-5X/221437858626?ssPageName=STRK%3AMEBIDX%3AIT&var=520310931786&_trksid=p2060353.m2749.l2649

Grevinneheng, og alt det andre som henger

Jeg blir litt frustrert jeg. Hvor mange av oss frodige kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi frodige kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare. Likevel bugner butikkene av masse flotte overdeler som viser grevinneheng, og alt annet heng. Jeg prøver, og prøver, men det ender med at jeg må henge bort den ene etter den andre, og den eneste som er fornøyd er lommeboka. En av få produsenter som har det jeg kaller perfekt lengde, det er en av mine store favoritter, Pont Neuf. De har på flere av sine plagg denne lengden som vi ønsker.


Fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon – denne lengden er bra synes jeg. Jeg kan til og med godta plagg som er bittelitt kortere enn dette.

 

Overarmene mine tåler ikke dagens lys, og de må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som er å få tak i til bruk på varmere dager har så korte armer! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsker å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men det er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen,. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Men det spørs sikkert hvor mye heng man har tenker jeg. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng. Hvor er musklene mine når jeg trenger de? Hvorfor kan ikke musklene vise hvem som er sjef, og strutte frem istedenfor alt som henger?  Løshud, her er det verre. Løshud kan man ikke få strammet særlig opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mer løshud enn jeg har nå selv om vekten heldigvis fortsetter å gå ned. Visst løshuden blir verre, så må jeg jo tilslutt gå med lange armer om sommeren.


Nok en fin lengde på en av overdelene fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon.


På trenings t-skjorter har Stormberg en veldig fin armlengde på sin Danne t-skjorte. Foto : Stormberg
 

Selv om jeg er glad i gode, varme smeigedager, så har jo sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre, neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer, men det gjør jo ikke det vet du. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner. Så blond er jeg ikke.

Når skal flere stormoteprodusenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter mange å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan overhode tro at vi vil vise alt som henger? Hvor fint er det at løshud, og grevinneheng så lekkert henger, eller tyter ut av overdelens veldig for korte armer? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt offentlig. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem likevel? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Prinsessa i speilet

Denne uken har vært ei fantastisk uke på mange måter. Jeg har trent veldig bra, jeg har fått kjenne at kroppen jobber sammen med meg, og jeg har fått kjenne veldig mye på de gode følelsene. Jeg har denne uken sett at treningen, og endringene jeg gjør gir resultater både fysisk, og psykisk, og jeg har tillat meg selv å være stolt. Det å være stolt av seg selv, det er sannelig ikke lett fordi man alltid leter etter de negative tingene å sette fokuset vårt på. Alt som kunne ha vært så mye bedre istedenfor å se hva man faktisk har oppnådd. Denne uken har jeg vært innmari stolt av meg selv, og jeg har våget å kjenne på følelsen av å være flott. Det er ikke ofte jeg ennå våger å kjenne på det å være flott, men du verden så nydelig det er å kjenne på sånne følelser når man tillater seg selv å gjøre det.

Prinsessefølelsen, den følelsen har jeg skrevet en del om tidligere. Viktigheten av å kunne føle seg som en prinsesse i blant. Både fordi man fortjener det, og fordi det er det man er i blant. Jeg nyter å føle meg som ei prinsesse, og jeg får gåsehud når jeg kan se meg selv i speilet, og se ei kvinne som våger å være stolt av seg selv. Den følelsen har jeg vel neppe kjent på før jeg begynte på denne spennende, men tøffe endringsreisen. Tidligere var alt av fokus rettet mot en stygg, feit kropp som ikke jeg selv en gang kunne være glad i. Da kjenner jeg tårene presse på når jeg i dag kan se ei flott kvinne i speilet. En kvinne som fortsatt bærer mange kilo for mye, men som klarer å se forbi kiloene, og se meg selv for den jeg faktisk er.

På torsdag følte jeg meg som en prinsesse. Jeg var på besøk hos Snefrid Linge på Snefrids Hus for å hente min fantastiske Pasotti paraply som jeg skrev om i går. Paraplyen ga meg utvilsomt en lykkefølelse. Jeg er så heldig som er en stolt eier av en eksklusiv, håndlaget Pasotti paraply. Paraplyen henger sånn at jeg ofte ser den her hjemme, og da smiler vi til hverandre paraplyen, og jeg, og gleder oss til en tur i regnet snart. Bare det å komme til Snefrids Hus er en utrolig flott opplevelse. Man kjenner på roen med det samme man går ut av bilen. Fra byens stress, og jag, så er det så deilig å komme til dette fantastiske stedet på landet.

Jeg får ofte henvendelser fra lesere av bloggen som er fortvilet fordi man ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, til brylluper, og til slike spesielle dager. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Mange tror også at man ikke kan få tak i flotte brudekjoler, eller selskapskjoler pm man må opp i størrelse, men det  stemmer overhodet ikke. På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen, også de av oss som trenger store størrelser. Snefrids har også flotte selskapskjoler som går opp i store størrelser. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite, og ikke minst viktig å vite hvor man kan henvende seg for å få kjolen, eller antrekket til den spesielle dagen om man må opp i størrelse.

Jeg må jo alltid se på kjoler når jeg er hos Snefrid, og denne gangen fikk jeg se en drøm av en selskapskjole. Kjolen var så nydelig, og den var et syn der den hang. Kjolen var i en nydelig lilla farge som dere ser på bildene, og det stod Heidi skrevet i store bokstaver på den. Jeg elsker lilla, og når kjolen i tillegg er et syn av en kjole, da er jeg solgt.

Selskapskjolen måtte prøves, og kjolen satt som et skudd. Jeg følte meg så fin i den. Jeg følte meg også så utrolig stolt, for i speilet så jeg veldig tydelig hvilken jobb jeg har gjort i kampen mot vekten. Det var så jeg kjente tårene presset på, for den jenta jeg så i speilet var ei helt anna jente enn den jeg var for en del år tilbake hvor alt jeg gjorde var å snakke meg selv ned, og føle meg som den tjukkeste, og styggeste. Den jenta jeg så i speilet hadde mistet mange kilo, ryggen var rak, og jenta i speilet smilte. Det er som jeg måtte gå bort i speilet, og se om det virkelig var meg som stod der. Det er en lettere utgave av meg selv, en smilende utgave av meg selv, en mye bedre utgave av meg selv – livet er så mye bedre å leve enn det var for noen år tilbake. Er det rart jeg smiler? Dagen hos Snefrid ble en helt spesiell dag for meg med masse følelser. Takknemlig for alt jeg har klart de siste årene, for den tøffe, men viktige reisen jeg har startet, og takknemlig for alle de flotte personene jeg har i livet mitt.

Kjolen, den lilla drømmen av en kjole, den ble med meg hjem til Kristiansand. Her henger den på ett av klesstativene mine, og venter på den store dagen. 1.juli skal jeg i bryllup til en av mine flotte nevøer, og da skal den flotte kjolen brukes. Planen var vel ikke ny selskapskjole når jeg kom til Snefrids Hus, men du verden så lykkelig jeg følte meg da jeg gikk ut døren med ny kjole. På torsdag kjente jeg igjen på prinsessefølelsen, og det er en så utrolig god følelse å kjenne på! Det og kunne se seg selv i speilet, og føle seg flott, det er en ganske ny følelse for meg. Tjukke, stygge meg er ikke der lengre. Jeg kan ennå i blant føle meg som en vandrende flodhest, men flodhestfølelsen er ikke lengre den følelsen som jeg kjenner mest på, og som får lov til å styre livet mitt. Jeg er stor, jeg er frodig, men jeg er også flott. Jeg har for eksempel en helt annen holdning når jeg går nå enn hva jeg hadde før. Før ville jeg helst være usynlig, men nå har jeg en helt annen selvtillit, og ikke minst, en helt annen selvfølelse.

Man kunne kanskje tro at det var planlagt når man ser at den flotte Pasotti paraplyen faktisk matcher den nye kjolen min 100%. Har du sett for en flott match? Sjekk de flotte lilla fargene sammen! Jeg skal ikke gå rundt å håpe på regn 1.juli når jeg skal i bryllup, men om det skulle regne, så er Pasotti’en klar for å være med å holde meg tørr, og får å gjøre den lille ekstra.


Torsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Den fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Den fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalene rundt bordet i gruva til Snefrid er alltid gode samtaler. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse. 

Er der en helt spesiell dag der fremme for deg også ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes, også om du trenger store størrelser. At også vi store, og frodige kan finne drømmekjolen både om vi skal stå brud, eller være gjest, det er godt å vite når den helt spesielle dagen kommer. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna som du tror 🙂

https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/