Jeg trodde jeg var blant de heldige som slapp unna. ” Alle ” snakket om vonde knær, hofter og rygg. Jeg hadde ingenting tiltross for høy vekt over lang tid. Jeg var litt fornøyd med det. I Tangerudbakken snakkes det om at foreldrene til beboerne har kommet i reperasjonsalderen. Heldigvis er jeg vel ikke der ennå, så høyt opp i alder er jeg vel ikke kommet. Likevel føler jeg nå plutselig at det ene etterfølger det andre. Egentlig skal jeg sannelig ikke klage. Det er jo sikkert småting. Likevel så klager jeg . Klager og synes synd på meg selv, men det er vondt, innmari vondt til tider. Jeg skulle ikke oppleve dette. Jeg som var på så god vei. Livet gikk mer eller mindre på skinner. Jeg var så stolt over treningsrutinene, treningsmengden, fremgangen. Da må jo selvsagt noe skje.

Jeg har tidligere skrevet om at ryggen min til tider har kranglet litt. Det kom ut av den blå. Plutselig var smertene der. Så begynte også høyre fot å verke, og foten var virkelig smertefull. Tempoet på tredemølla måtte ned, jeg fikk ikke like mange treningsdager som jeg pleide, og jeg måtte til kiropraktor. Behandlingen hos kiropraktor fungerte ikke som han ønsket, bortsett fra når han sprøytet inn kortison. Noe måtte være galt, så jeg ble sendt til CT. CT viste prolaps i den ene ryggvirvelen, og skiveutglidning i en annen. Jeg ble sendt til utredning på sykehuset med tanke på en eventuell operasjon. Ryggen hadde sett sine glansdager sa legen på sykehuset, og han forstod at dette kunne være veldig smertefullt til tider. Heldigvis er det til tider, og ikke hele tiden.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Det blir ingen operasjon. Jeg hadde ikke de  typiske symptomene som tilsa at de la folk under kniven. Strålingene gikk for eksempel ikke den veien de burde ut i fra hvordan utfordringene i min rygg var. Legen sa jeg burde være glad. Operasjon er ingen spøk, og jeg er absolutt glad. Det fristet ikke å tenke på at de skulle inn ryggen min, og at jeg bare kanskje ble bra. Nå er det å leve i håpet om at prolapsen går over av seg selv. I veldig mange tilfeller tørker den inn, og det får jeg jo sannelig håpe skjer i mitt tilfelle også. Smertene i foten som vi trodde hadde sammenheng med ryggen, det var ikke nervesmerter. Høyst sannsynlig kommer smertene i foten av dårlige vener. Akkurat det siste klarer jeg ikke helt å slå meg til ro med, men jeg får prøve å stole på de som kan dette bittelitt bedre enn meg.

Så blir det å leve med utfordringene. Jeg tåler smerter, men de setter meg tilbake, og det er innmari frustrerende. Jeg synes fort synd på meg selv. Jeg må ha mine treningsdager. Jeg må følge treningsprogrammet, og den aller beste medisinen både fastlegen, kiropraktor og ryggspesialisten ga meg er nettopp trening, det å holde meg i mye aktivitet. Jeg kan trene med smerter bare ikke smertene blir betydelig sterkere. Så får jeg diverse injeksjoner innimellom. I foten får jeg kortison. Uten det klarer jeg ikke å trene når smertene er på det verste. Legen har sagt klart og tydelig at lokale, små mengder ikke vil gi meg høyere vekt som kortison i tablettform ofte gjør, og i løpet av to måneder er dette ute av kroppen. Problemet er at man kun kan få kortison 3 ganger i året. Det kan bli en utfordring. I ryggen får jeg en annen innsprøytning. Navnet husker jeg ikke, men denne kan jeg få så mye jeg vil av da den er helt uten bivirkninger. Med disse herlige blandingene, så tenker jeg at ting skal gå seg til. Akkurat nå er ryggen veldig samarbeidsvillig, og foten glad på kortison. Nå er det bare å trene godt mens det meste samarbeider.

Jeg satser på bedre dager, og jeg tror på bedre dager. Jeg sender også gode tanker til alle dere som må leve med vondter, og smerter hver dag, året rundt. Jeg skal aldri igjen reagere når noen klager på smerter. Jeg er jo tross alt heldig som ikke lever i intense smerter hele tiden, og jeg er heldig som kan gjøre noe når smertene er på det verste. Sånn er det ikke for alle.

Jeg trener videre, og krysser fingrene for at ryggen går seg til, og at all treningen er med på å gjøre positive ting for ryggen. Jeg føler heldigvis jeg fortsatt er på riktig spor, og den følelsen, den er god å føle på.

Jeg sitter og leser. Jeg nikker, og kjenner i magen at det jeg leser går rett dit som et slag. Det er jo akkurat sånn det er, og det er jo akkurat slik jeg har følt det i mange år. Helsepolitiet av ” perfekte ” mennesker som skal fortelle hvem jeg er ved å se på meg. De trenger ikke kjenner meg. Det er nok at de ser på meg, og ved å se på den store kroppen min, så ser de en lat person uten viljestyrke , og som neppe kan være blant de smarteste. Ingen smart person ville latt kroppen forfalle på den måten som tjukke mennesker gjør.

Jeg har lest Carina E. Carlsens innlegg i VG i går hvor hun skriver så utrolig bra om at det å være tjukk fortsatt er det verste man kan være i 2018. Noen kan sikkert le, men det er sant. Det å være tjukk er som å være lavest nede på rangstigen. Det er ikke akkurat status å være tjukk. Det er en grunn til at så mange tjukke sliter med psyken. Ikke bare skal man takle egne følelser rundt kroppen, men man skal også takle blikk og kommentarer fra så mange andre. Det er nemlig helt ok å snakke ned tjukke mennesker. Det er liksom lov å si stygge ting om tjukke mennesker, og dessverre så tror jeg det alltid vil være sånn. Det er fortsatt så mange mennesker der ute som bare ved å se den store kroppen din kan fortelle hele verden hvem du er. Vi tjukke er late, dumme, vi har ingen mål i livet, og i følge samfunnsnormen, så er vi definitivt ikke vellykka på noen plan. Det er tynne mennesker som er vellykket.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Alle tjukke vet at det det er en risiko å bære for mye vekt. Vi er faktisk ikke dumme. I tillegg til egen kunnskap, så har vi hørt det i alle år fra alle andre. Samtidig så er det faktisk ikke slik at en stor kropp er ensbetydende med dårlig helse. Det er faktisk tjukke mennesker som trener, og som er aktive, og som kan ha en sunnere kropp enn de som har den kroppen samfunnet mener man skal ha. Det er likevel ikke greit at vi som bærer ekstra kilo på kroppen skal bli forskjellsbehandlet for hvordan vi ser ut. Selv om man er overvektig, så betyr ikke det at man ønsker at alle skal være det. Man hyller ikke overvekt. All overvekt har en årsak, men den årsaken er ikke så interessant for mange. De ser bare en stor kropp, og en lat, viljeløs person. De ser en kropp hvor alt av alarmer ringer. Her er en kropp som forfaller etter alle kunstens regler. Dessuten er det sosialt akseptert å kommentere en annens vekt og kropp. Noen tror de rett til å si hva de vil til oss tjukke. Jeg tør vel  påstå at det er få andre grupper i samfunnet som opplever den stigmatiseringen som overvektige gjør.

Det er ikke akkurat status å være tjukk. Tjukke blir diskriminert. Er det ok å diskriminere på bakgrunn av hvordan kroppen er? Man opplever diskriminering ved jobbsøking, man opplever det i helsevesenet, i media. Jeg får så mange henvendelser fra lesere som stadig opplever dette, og kanskje spesielt i helsevesenet hvor man skulle tro at de visste bedre. Leger som forteller deg at uansett hva du kommer til de med, så er det fordi du er for stor. Vekten er i følge så mange leger årsaken til alle utfordringer man måtte ha. Jeg fikk tårer i øynene den gangen jeg faktisk opplevde at en lege ikke skyldte på vekten min, og kunne fortelle at jeg hadde hatt de samme utfordringene om jeg hadde veid 50 kg.

Er vi hårsåre, tåler vi ikke sannheten? Jeg skjønner i utgangspunktet ikke menneskers behov for å snakke om min vekt, eller menneskers behov for å snakke om hvorfor jeg er overvektig. Er det noe de lurer på, så kan de bare spørre meg. Ikke anta noe! Vi er altfor opptatt av andre, og jeg synes oppriktig synd på de som har ett så trasig liv at man er nødt til å snakke andre ned. De man møter på gata som bare må slenge ut noe dritt av den store munnen sin, eller de som sitter på nett og lirker det utroligste ut av seg. Hva slags liv har de når det gir dem glede å såre andre? Hva er deres utfordringer siden de må rakke ned på andre? Alle vet jo hvem som har det største problemet, men likevel er det vi overvektige som blir den tapende parten. Det er ikke lett å heve hodet når noen kaller deg feit, eller forteller deg at det er din egen skyld at du er så feit. Det er så lett å si ” Ikke bry deg”, men det er faktisk ikke alltid så lett. Det er et sårt tema for så mange.

Jeg tåler sannheten, og det tror jeg de fleste overvektige gjør, men problemet er at de som slenger dritten ikke kjenner oss. De vet ikke hvorfor man er overvektig, de kjenner ikke vår historie. De bare tror at de vet. Når noen ikke kjenner et menneskes historie, så skal man være høyst forsiktig med å uttale seg. Man velger å dikte sin egen historie om hvorfor mennesker er som de er, og da føler man også at man har rett til å si hva man vil. De menneskene som kaller overvektige feite, eller som må slenge dritt, de glemmer også at de selv har en historie, og kanskje er det historien de prøver å gjemme. Kanskje må de dekke over sine egne svakheter ved å tråkke andre ned.  Ingen har rett til å kommentere hvordan andre ser ut. Ingen har rett til å såre andre. Hvorfor må noen alltid mene noe om alle andre?  Jeg vet at problemet ligger hos de som kommenterer, og at de burde feie for egen dør først, men det er like sårende uansett. Har man ikke noe positivt å si, så kan man vel sannelig holde munnen lukket!

” Livskvalitet trumfer fettprosent any day ” skriver Carlsen i innlegget sitt – og det er så herlig å lese! Det er sånn det skal være. Vis livsglede uansett hvilken kropp du bærer. Livsglede har ikke noe med kropp å gjøre. Livet skal leves, og nytes, og det er vel kanskje en ting som vil sette helsepolitiet litt ut om de faktisk ser glade, fornøyde tjukke mennesker. Samfunnet forteller oss det ikke, så da bør vi kanskje være flinke til selv å fortelle det – at vi er knallfine akkurat som vi er. Jeg er like fin, og like mye verdt som naboen min med sine 60 kg. Er det noen klyser som blir kvalme av å se kroppen din i badetøy på stranda, så la dem dra hjem og kaste opp, så blir man kvitt slike drittsekker for ei stund.

Helt til slutt, så gjør det litt vondt å bruke ordene tjukk og feit i innlegget i dag, men det er for å understreke at jeg gjør det. Jeg liker nå mye bedre å bruke ord som overvektig, stor, og formfull 🙂

Jeg vet jeg banner i kirken, men jeg gjør det likevel. Jeg vet vi har ventet på sommer, og jeg er superglad på alle solhungrige nordmenns vegne, men jeg klager likevel : Dette er altfor varmt for meg! Jeg skal aldri bli pensjonist i syden slik min bedre halvdel prater om. Min bedre halvdel elsker sol og varme, og det ser man på han. Så brun og flott. Og så er det meg da med en kropp som har fått svært lite sol på seg. beina har vel ikke sett sol på mange år. Det blir noen få minutter av gangen, og så piler jeg inn i skyggen. Der sitter jeg og synes litt synd på meg selv. Jeg skulle gjerne vært brun og fin jeg, det er jo så fint å være sommerbrun, men har vel innsett at skyggen kanskje ikke er den riktige plassen å være om man vil bli skikkelig brun. Kanskje selvbruningskrem er noe for meg, eller spraytan. Vel, det siste er uaktuelt det også…jeg hadde aldri vist min kropp inne i ett slikt kabinett.

Det er en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lipolymfødemet mitt. De svære tømmerstokkene mine som fra før av er store, og sprengte, de blir enda verre nå i varmen. En skulle nesten ikke tro noe kunne bli verre, men det blir de nå. Beina sprenger noe enormt. Huden er steinhard, og beina verker veldig. Man kjenner hovenheten. Man kjenner hvordan det sprenger, beina er rett og slett skikkelig vonde. I tillegg føles det jo som om jeg drasser rundt på betongblokker, så tunge føles de.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Du kan tro det er deilig å ha på seg kompresjonsstrømper i denne varmen. Jeg ble et øyeblikk noe usikker om jeg har de tykkeste, eller de nest tykkeste strømpene, men du kan tro det er varmt og godt å gå med kompresjon i varmen. Det føles som om 10 kg svette legger seg under strømpene – det er rett og slett grusomt. Går jeg uten, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt. Det hender både titt og ofte at jeg må ta av meg kompresjonen. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir.

Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet og lipødemet forverrer seg når det blir en slik varme som vi har nå. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Hos meg får beina aldri sol. Jeg går jo aldri i shorts, eller kort skjørt. Jeg skjuler det som skjules kan av tømmerstokker, så det er klart at det også er rimelig varmt å gå med langbukser på slike dager som vi har nå. Har hatt litt skjørt på meg, og det hjelper jo litt. Jeg vet jeg burde gått med kortere bukser, jeg vet jeg burde fått mer luft på beina, men det er nok et stykke utenfor min komfortsone.

Som leder for Norsk Lymfødem og lipødemforbund, så har jeg de siste dagene fått flere telefoner fra fortvilte personer som har så hovne bein, og som er blitt enda verre nå i varmen. Dette er i tillegg personer som ikke aner om de har lymfødem eller lipødem, men felles for de alle er at de tror selv de har en av sykdommene, men så har de en lege som ikke tror på de. Leger som mener det er vann i kroppen, eller varmen, det er ingenting å bekymre seg for. Jeg er sikker på at flere av dere som leser bloggen også kjenner på lignende utfordringer i varmen.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være tøff. I denne varmen er det ekstra tøft.  Mange kvinner, og menn der ute har det garantert som meg. Sliter du med hovenhet og verk uten å vite hvorfor, så ikke gi deg før du har svar. Mange kvinner der ute har feks lipødem uten å vite det. Kjenner du deg igjen i symptomene som jeg nevner her, så snakke med fastlegen din. Tar ikke vedkommende deg på alvor, så tar du kontakt med en fysioteraput med utdannelse i lymfedrenasje. Denne oversikten finner du på hjemmesiden til NLLF : www.nllf.no

Det er mange ulike symptomer på lipødem, men symptomer kan også være forskjellig fra person til person. Man må ikke ha alle for å ha lipødem. Hender, og føtter er som regel ikke angrepet av lipødem. Her er noen av de vanligste :

Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt, og symmetrisk presentasjon, i begge bena.

• Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
• Tap av elastisitet i huden 
• Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
• Pasienten får lett blåmerker
• Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
• Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
• Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
• Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
• Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
• Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​.

Lymfødem : Hevelse, vanligvis i arm eller bein. Hevelsen kan etter hvert føre til at vevet blir hardt. Man kjenner det ofte som spreng, tyngdefølelse eller en udefinerbar følelse av ubehag i armen eller beinet. Tilstanden er ikke farlig, men kan gi plager av varierende omfang.

Jeg hater ikke sol og varme. Jeg ønsker ikke dårlig vær. Jeg ønsker meg bare en litt lavere temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogenlunde jeg også gjennom sommeren.

Reklame | Atelier Alexandra, Snefrids Hus

Det å finne undertøy som sitter som det skal, det er en hel vitenskap, og kan fort skape stor frustrasjon. Du kjenner deg sikkert igjen?  Jeg føler undertøy er en veldig viktig del av velværefølelsen min. For meg er det viktig å finne en bh som sitter som den skal. Jeg hater å føle at det buler, og at alt av ekstra håndtak, og valker blir synlige. Med en gang en bh blir feil, så ser det ikke bra ut. Jeg prøver å finne riktig cup størrelse sånn at puppene ikke tyter ut. Det er ikke pent når cupen blir helt feil, og ikke føles det særlig behagelig heller. Man går stadig og løfter. Man retter på bh, man retter på stropper, og man må redde puppene som er i ferd med å falle ut. Undertøy er ikke lett.

Noen kan trylle. Alexandra Jocker Boekhout er en av de. Alexandra er Norges eneste undertøysmodist, og har eget atelier, og butikk i idylliske Lillesand. Her kan du får spesialsydd din egen bh, eller ditt eget badetøy. Alexandra kan undertøy til fingerspissene. Alexandra syr ut i fra dine ønsker . Det nytter ikke at noen sier hva du passer, så lenge du ikke har følelsen av velvære når du har det på, Alexandra er opptatt av å gi tips, og råd, men det er du som bestemmer hvordan undertøyet, eller badetøyet skal være.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Noen damer har små bryster, men så trekker de kanskje en del over ryggen. Noen har store bryster, og sliter med å finne en bh som er stor nok. Noen har litt forskjellig størrelse på puppene sine, mens andre igjen har protese. Felles for mange kvinner i dag, er at de har problemer med å finne en bh som sitter som den skal, selv i spesialforretninger. Det er her Alexandra kan være til stor hjelp. Alexandra syr på mål. Du velger selv stoff, blonder eller ingen blonder og selvsagt hva slags modell du ønsker. Når det kommet til badetøy, og spesielt badedrakter, så kan Alexandra sy med både armer og bein, og du kan få en badedrakt som gjør at også du kan nyte sommer og bading. Bikini kan for eksempel være en fin topp, og en høy truse slik at du får dekket det du ønsker. Eller en truse med bein, eller et skjørt.

For Alexandra, så begynte det som en hobby. Alexandra fant aldri en bh som satt perfekt. Det var da hun begynte å sy sine egne, og hobby ble til jobb da hun flyttet til Norge fra Nederland sammen med familien sin. Alexandra erfarer at mange damer går rundt med feil bh-størrelse, noe som kan føre til både lut rygg, vonde skuldre og vond nakke. Klærne sitter ofte ikke som de skal når bh blir feil. Hun har hatt kunder som kommer og forteller at de har fått bedre helse etter at de kjøpte seg en spesialtilpasset bh. De går fra butikken med en rakere holdning. Klærne sitter penere og de får en mye finere silhuett.

Ofte ser man at bh’ene lager fine valker på ryggen som igjen blir synlige under overdelen. Valkene tyte ut der bh’en stopper. Jeg må ha noe som dekker over valkene uten å bruke shape up. Shape up er ikke så behagelig annet enn i spesielle situasjoner. I følge Alexandra så er det sånn at de aller fleste av oss får denne valken når bhen gjør jobben sin og støtter og løfter brystene. Den største feilen mange kvinner gjør er at de velger en bh som er for stor i størrelsen. Da vil den havne langt opp på ryggen, brystene vil sige fremover og holdningen bli mer lut.

Neste lørdag, 2.juni kan du treffe Alexandra på velværedagen på Snefrids Hus. Hun skal lære oss om cuper, og størrelser. Hva betyr tallene og bokstavene? Hvordan finner man den riktige bh’en? Hva er den riktige bh’en til min kropp? Hun vil også fortelle hva hun driver med som undertøysmodist, og hvordan hun kan hjelpe deg med å spesialsy undertøy og badetøy.

Velværedagen neste lørdag blir ett unikt arrangement. En dag mange har savnet, og som mange vil sette pris på. En dag hvor du kan lære masse, og dermed kaste mange frustrasjoner på båten. En dag du fortjener.

Lørdag 2.juni starter vi i hovedsalen på Snefrids Hus kl.12.00 hvor vi er omgitt av vakre lysekroner. Her skal vi lære om farger og fasong, og vi skal lære hvordan klær kan sitte bra på kroppen. Passform, farger og design på klær er noe mange kvinner sliter med.

Vi skal også lære litt om makeup. Hva slags farger kler jeg, og hvordan legger jeg en fin makeup.

Vi tar et avbrekk før lunsj, og rusler inn i skogen med tomme kurver. Her skal vi få lærdom om urter, og blomster som vi kan spise til lunsj, og vi skal lage vår egen te. Hva er vel bedre enn å nyte et måltid som man har vært med på å lage selv. Etter pausen vil dere få høre mer om undertøy fra Alexandra.

Dette blir en flott dag! Ta med deg ei venninne eller to, ta det som en mor-datter dag, ta med deg svigermor, eller syforeningen – eller hvorfor ikke ta det som en dag kun for deg selv? Skulle du bo noen mil unna, så ta det som en fin dagstur. Det er verdt det!

Pris for dagskurset er 490 kr, og inkluderer også mat og drikke.

Før vi avslutter helt på lørdag, så vil dere få muligheten til å kikke rundt, og få en god prat med både Snefrid og Alexandra. Vi gir gode tilbud til dere som kommer. I tillegg til kjoler, og undertøy, så er der også en liten gårdsbutikk på Snefrids Hus.

Påmelding : [email protected]

De siste årene har det største fokuset rundt påsken vært på billig smågodt. Kjedene har kriget om hvem som er billigst, og vi forbrukere har løpt rundt og fylt opp både poser, og egg. Fagfolk har protestert høylytt når butikkene har solgt billige kalorier. Stakkars de tjukke. Du vet, de uten viljestyrke. Akkurat som om andre må ta vare på oss, og passe på at vi ikke faller i smågodtfella.. Vi tjukke uten vilje, vi tjukke som ikke klarer å gå forbi godtehylla uten å hamstre kalorier for resten av året. Vi tjukke som for all del ikke må ha godteri, og som ikke ser alarmklokkene ringe høyt når vi stopper ved godtehyllene.

Egentlig skulle vi tjukke ikke hatt lov til å handle godteri. Vi skulle ha blitt stoppet ved kassene fordi vi ikke kan passe på oss selv. Egentlig skulle det vært begrensinger på godteri for folk flest i sympati for oss tjukke. Vi tjukke er jo egentlig dumme mennesker som tillater oss selv og bli tjukke, så hvorfor ikke umyndiggjør oss når det kommer til kalorier.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Denne påsken har myndighetene fått de som de vil. Man må lete med lupe om man skal finne billig godteri. Denne påsken må man velge mellom billig Kvikklunsj, eller fylte påskeegg. Resten er blitt så dyrt at det gjør vondt i magen. Om man ikke reiser til Sverige da og kjøper smågodt til 4.90 pr.hg.

Jeg ser rødt jeg når billig smågodt, og billig sjokolade diskuteres opp, og ned, frem og tilbake. Jeg blir så lei av å høre på alle som skriker fordi faren for å bli tjukk er så stor når butikkene selger billige kalorier før påske. Hva med at det er lov å tenke selv? Vi kan ikke ha barnevakter overalt.  Vårt liv er faktisk vårt ansvar. Visst jeg ikke kan gå forbi hyllene med billig smågodt, eller billig Kvikklunsj, så er vel det mitt problem, og ikke alle andres? Visst jeg velger å fylle handlekurven min med billig smågodt, melkesjokolade, toppris, og fylte påskeegg, så er vel det mitt valg, et valg jeg selv må ta konsekvensene av?

Det er faktisk min egen skyld om jeg velger å innta flere tusen kalorier i påsken. Det er mitt ansvar om jeg legger på meg. For all del, jeg gir tommel opp til butikkene som selger sunt godteri, og for at dette står ved kassene. Jeg kjøper både frukt, og gulerøtter i begre, men jeg kjøper også kalorier når jeg skal handle inn til påske. Valgene jeg tar, de må jeg selv ta konsekvensene av.

Slutt å tro at vi tjukke er ansvarsløse, dumme mennesker som alltid tar de dårlige valgene, og som ikke kan tenke selv. Joda, vi fristes, og joda, vi bør ikke spise så mye av disse usunne tingene, men det bør vel ingen. Jeg tror ikke vi tjukke blir dratt mer til godtehyllene enn andre.  Det kommer kanskje som et sjokk på mange, men det er faktisk flere av oss overvektige som ikke overspiser godterier enn det er som overspiser. Igjen så er det sånn at mange setter likhetstegn mellom usunne matvarer, og overvekt. Jeg sier ikke at usunne matvaner ikke er en årsak hos mange overvektige, men jeg tror endel hadde blitt overrasket dersom de feks så hva jeg spiste i løpet av en uke. Jeg tror ikke dere ville ha nikket på hodet, og sagt at dere skjønte hvorfor jeg er tjukk. Jeg har et godt kosthold som så mange andre overvektige. Klart jeg spiser usunne ting, klart jeg tar dumme valg, men jeg dytter ikke i meg kalorier i store mengder hele uken. Jeg sitter ikke fastlåst i stresslessen med cola og chips. Ingen slanke personer får stygge blikk om de fyller handlekurven med usunne saker, men vi overvektige får både blikk, og kommentarer dersom der ligger fy varer i handlekurven vår. Det er ikke rart vi blir tjukke liksom. Vi skal ikke ha lov til å kose oss, vi skal helst fylle kurvene våre med gulerøtter, og salater.

Påsken er like rundt hjørnet, og jeg skal kose meg med påskegodt. Man har lov til å kose seg i påsken. Man kan kose seg uten å overspise. Man kan ta en Kvikklunsj med verdens beste samvittighet, men man trenger ikke spise fire. Det handler om å begrense seg. Det handler om mengde. Klarer man ikke å begrense seg, så handler ikke dette bare om billig påskegodt. Jeg er stor tilhenger av ” Mitt liv – mitt ansvar ” – valgene som jeg tar er mine, og ingen andre kan klandres. Jeg kan gi butikkene skylden fordi jeg inntar flere kalorier enn jeg bør, men det hjelper ingenting. Det er bare nok en dårlig unnskyldning for å føle meg litt bedre med meg selv.

De siste ukene har vært tunge, men det er i hodet jeg har hatt det tyngst. Det er i hodet jeg har slitt. Det har vært mentalt tøft, og det har vært mer kalorier enn hva som er bra. Tre uker uten trening har kostet. Følelsen av å ha lagt på seg når man egentlig ikke er sikker, men man føler valkene man ikke trodde man hadde. Jeg har vært nødt til å ta frem de fleste mentale verktøy som jeg har fått utdelt. Jeg har skrudd, og skrudd. Jeg har brukt masse tid på å tenke, og mye tid på å snakke meg selv til fornuft. Hele tre ting skal jeg ha kontroll på : Hodet – Trening – Kosthold.

Annonsørinnhold

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Forrige uke var treningen i gang for halv maskin. Denne uken for litt mer enn halv maskin. Max tre treningsøkter var beskjeden fra kiropraktoren, og ingen max fart på tredemøllen. Det har gått veldig fint. Ryggen er fornøyd. Det koster å komme seg på trening når man er kommet ut av mønsteret. Unnskyldningene lurer hele tiden, men nå er jeg endelig i gang igjen.

Alle vet at det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen. Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd. 

Når jeg får ufrivillig treningspause, så kommer frykten for å ødelegge alt jeg har jobbet for. Heldigvis, så er ikke hodet så spinnvilt som det var før, og fornuften kommer fortere frem enn den gjorde før. Jeg har også en stor, og flott heiagjeng blant dere som leser bloggen min, blant venner og familie, og det er så godt å vite. Jeg har egentlig kontroll, men jeg klarer ikke helt å tro det, og slå meg til ro med det. Jeg orker ikke tilbake til årene hvor jeg snakket meg selv ned hele tiden, og hvor jeg hatet den store, stygge kroppen min. Jeg skal aldri dit igjen, og jeg kommer neppe dit igjen .Jeg har kontroll.

Jeg må fokusere på hvor flink jeg har vært, og der er jeg ikke flink nok. Jeg vil aldri jeg vil bli helt ” frisk “. Jeg tror alltid hodet vil utfordre meg, og yppe seg til kamp…men jeg er mye bedre rustet til å ta kampen, og til å vinne den enn jeg var før. Min bedre halvdel er veldig flink til å sette meg på plass om jeg skulle furte, og klage over den store jobben som gjenstår. Det er da han tar frem bildet som nok er 15 år gammelt. Bildet hvor jeg er i bassenget sammen med datteren vår. Jeg skal bare kikke på bildet ett par sekunder før jeg smiler, og klapper meg selv på skulderen – jeg har virkelig gjort en stor jobb! 

Sommerkroppen 2018 kommer snart i fokus. Sommerkroppen – jeg hater begrepet! Det er jo egentlig å strebe etter noe som ikke finnes. At det er en slags sommerkropp-mal vi alle vet hvordan ser ut, og har et ønske om å passe inn i. Jeg klarer å se noe nydelig og vakkert ved alle kvinnekropper, men jeg sliter så heftig med min egen. Samtidig, så er det  så utrolig tøft å se flotte, frodige kvinner kaste klærne, og vise hvor flotte de er i badedrakt, og bikini. Jeg tror nok den mentale jobbingen min ikke resulterer i at jeg sprader stolt rundt i badedrakt i sommer, men det er så utrolig bra at man våger. Hvorfor skulle man ikke våge vil vel noen spørre, og egentlig burde det ikke være et spørsmål om å våge, eller ikke, men det er nå sånn samfunnet er i dag.

Kan man klare å endre fokus, så er det fantastisk. Jeg tror nok det alltid vil være negativitet knyttet til store kropper, men jeg blir både glad, og stolt når jeg ser at så mange nå ønsker å vise at man som stor har like stor rett til å vise kropp, og sprade rundt i badedrakt som alle andre. Jeg blir utrolig glad når jeg ser så mange stolte, store kvinner vise seg frem! Opp i all iveren, og gleden, så må jeg også stille et spørsmål som jeg aldri helt får svar på: Hvorfor er det ingen som hyler, og skriker, og blir kvalme når store menn med gode mager går rundt i sin lille badebukse på stranden? Hvorfor er det akseptert å se en stor mann i badebukse mens man gremmes når store kvinner går i bikini, eller badedrakt? Hvor er forskjellen? Generelt så er det mye mer akseptert å være stor mann, enn stor kvinne. Det er mye mer akseptert at ” normalvektige ” kvinner er sammen med store menn enn at ” normalvektige ” menn er sammen med store kvinner….skjønn det den som kan – jeg skjønner det ikke…egentlig skulle man ikke ha stilt spørsmålstegn verken med det ene, eller det andre, men når det først er sånn, så ser jeg ikke helt hvorfor store menn er mer akseptert enn kvinner. Kroppen vår er tross alt en gave, uansett hvilken form og fasong den kommer i.

En sommer får nok jeg også min sommerkropp, men min sommerkropp er nok ikke den sommerkroppen samfunnet mener man skal ha for å definere det som en sommerkropp. Samtidig kan man jo bare tenke seg hvem det er som har laget begrepet sommerkropp..For et tullete, idiotisk begrep! Jeg kan nok ikke si at jeg trener for å få sommerkroppen. For meg er kanskje sommerkroppen det å være trygg på å ha på meg badedrakt der flere mennesker er samlet. Kanskje er min sommerkropp det å våge å gå i svømmehallen. For meg er kanskje sommerkroppen å våge slik mange store, frodige kvinner gjør. Sommerkroppen er når alt kommer til alt et begrep som ikke burde ha eksistert. En kropp handler om så mye, mye mer. Tommelen opp for alle dere som våger – jeg kommer nok etter om en sommer, eller flere.

Den store skammen heter innlegget mitt i dag, og det er nettopp det jeg føler jeg bærer på, en stor skam. Skammen handler om det å være ute av arbeidslivet, det å føle seg mistrodd. Det har vært en innmari tung tid det og akseptere at jeg pr. i dag ikke kan fungere i arbeidslivet, og mange onde tunger har sine meninger om nettopp dette.

Det er mange som ikke helt kan skjønne hvorfor jeg ikke  jobber, jeg som trener så mye som jeg gjør, jeg som er så aktiv, hvorfor er ikke jeg i jobb? Jeg som smiler, og virker så fornøyd med livet, hvorfor er ikke jeg i jobb? Er det fordi jeg ikke gidder? Du verden så mange det er som tror at jeg ikke gidder. Det er utrolig sårende når enkelte lager sine egne historier om min situasjon. Må jeg gå rundt med svære lapper rundt halsen som forteller at jeg er syk? Har andre egentlig noe med hvorfor jeg ikke jobber ? Har ikke jeg lov til å være fornøyd med livet selv om jeg står utenfor arbeidslivet?

Jeg har skrevet om dette tidligere på bloggen. Det er fortsatt like aktuelt fordi jeg fortsatt møter mennesker som undrer, og som har sine meninger. Hele kroppsspråket deres sier hva de mener. Senest i går møtte jeg en av disse som ikke kan skjønne hvorfor jeg ikke jobber når jeg trener så mye som jeg gjør, og er så fornøyd som jeg er. Hva er det med folk?  Hele kroppen deres forteller meg at de er skeptiske til det jeg sier. Hvorfor må jeg hele tiden forsvare meg, og spesielt til mennesker som absolutt ikke har noe med hva som skjer i livet mitt, og hvorfor ting er som det er!

Jeg synes det er tungt nok, og ikke kunne være med å bidra. Jeg synes det er tungt nok at jeg ikke er en del av et fellesskap om ikke andre skal gjøre det verre for meg! Det er en grunn til at jeg ikke fungerer i arbeidslivet, og hvem som helst kan få gå i mine sko om de ønsker det. Jeg bytter gjerne plass når som helst, og da hadde kanskje enkelte tunger fått en annen lyd. Hvorfor skal noen bry seg på en lite hyggelig måte? Mennesker som ikke kjenner meg en gang lager sine egne historier, og gjør seg opp sine egne meninger om ting de ikke aner noe som helst om! Også folk jeg kjenner gjør det. Det er en grunn til alt, og det er leger, og spesialister som har tatt avgjørelsen om min arbeidssituasjon. Hvorfor skal da noen leke gud, og tro at de vet best? Joda, jeg trener masse, og det gjør jeg fordi trening er viktig for helsen min, og situasjonen min, og jeg prøver å gjøre dagene mine så fine som mulig – skal ikke jeg ha rett til å trene bare fordi jeg ikke jobber?

For meg er det en stor sorg og ikke være en del av arbeidslivet, så til dere som alltid må ha en mening om andre : Dropp det, eller gå en dag i mine, eller andres sko! Hadde dere kjent på kroppen det jeg føler, eller det andre syke føler, så hadde dere ikke sagt et ord, men sykdommen man ikke kan se, den er det tydeligvis mange som har vondt for å akseptere. Det man ikke ser, det tviler man på. Hvorfor skal enkelte få meg til å føle meg så mye verre enn det jeg allerede gjør? Hvorfor skal noen få meg til å føle meg som en snylter fordi jeg ser så frisk ut, og fordi jeg er så aktiv? Hvorfor har noen lov til å lage sin egen sannhet ? Hvorfor skal jeg være nødt til å forsvare meg selv hele tiden?

” Hva driver du med for tiden ? Jobber du fortsatt i radioen? ” Jeg kjenner at hjertet begynner å pumpe litt ekstra når jeg får disse spørsmålene. Jeg kjenner at kroppen blir stresset, og jeg har egentlig mest lyst til å forsvinne ned i dette berømte hullet. Hva skal jeg svare når jeg til stadighet blir spurt om jobbsituasjonen? Joda, jeg vet at jeg skal svare ærlig, og oppriktig, og det er jeg alltid, men av og til er sannheten så innmari vond å fortelle. Av og til får sannheten meg til å føle meg så liten, så lite verdt, og veldig utenfor. Samtidig så føler jeg denne enorm skammen.

Jeg er innmari fornøyd med livet! Jeg føler jeg er på en innmari god plass, og det betyr at både humøret, og smilet, og den gode følelsen er mye mer på plass enn før. Likevel bærer jeg på en sorg, en sorg som ikke så mange skjønner, og som enkelte er med på å gjøre enda verre. Tømmerstokkbeina gir meg store utfordringer, jeg er fortsatt er en størrelse, eller to for stor, men likevel er det utrolig godt å kunne si at livet er ålreit.  Jeg tror det handler om at jeg har lært meg å akseptere utfordringene mine, og jeg har lært meg å leve med de. Man kan sette seg ned, og skylde på alle andre, og man kan sette seg ned og synes veldig synd på seg selv, men livet blir ikke noe lettere om man velger det alternativet. Det å ha fokus på de gode tingene, og det å ha fokus på det man kan gjøre, og det man kan klare, det er viktig. Det å flytte fokus har som dere vet vært veldig viktig for meg.

Jeg burde sikkert ikke føle på skam, men likevel gjør jeg det av og til. Jeg vet så innmari godt at verden er full av mennesker som gjør  seg opp sine egne meninger uavhengig av sannheten. De mener det de mener, og meningene, de forteller de høyt og tydelig. Det er sårt, og det er så innmari vondt når folk man møter gjør seg opp sine egne meninger ut i fra hva de ser, men det er ikke alt man kan se utenpå. Det er en grunn til at jeg trener. Det er en grunn til at jeg trener så mye som jeg gjør, men vit at det koster, og det koster mange ganger veldig mye. Til tider koster det både blod, svette og tårer. Likevel er det viktig for de utfordringene jeg har at jeg er i aktivitet. Mer enn det trenger ikke dere nyskjerrige, altvitende personer å vite, og tror dere at jeg er utenfor arbeidslivet fordi jeg ikke gidder, så får dere bare tro akkurat det. Jeg kjenner sannheten, og så lenge jeg kjenner sannheten, så er det nok i massevis.

Jeg er friskemeldt! Endelig! Vel, det blir vel å være noe optimistisk å si at jeg er helt friskemeldt, men etter sprøyte nummer to som jeg fikk på mandag, så har jeg fått klarsignal fra kiropraktoren på at jeg kan starte å trene igjen. Forsiktig vel og merke. Gå i rolig tempo på tredemøllen, ikke den intense intervalltreningen min riktig ennå. Jeg ble oppriktig glad da han sa jeg kunne forsøke meg på trening. For meg betyr det så mye.

Tre uker uten trening er tøft. Jeg som hadde mine fem økter hver uke, og følte at alt gikk riktig vei. Ikke skulle jeg gå de lange turene heller. Fra å føle at jeg mistet vekt, så gikk jeg til  føle at jeg la på meg. En følelse sier du ? Jo, kanskje, men samtidig, så tror jeg nok vekta har gått noe opp etter tre uker med minimal aktivitet, og litt for mye toffin, vingummi og Kina. Vi snakker ikke spiseorgier, men hånda har dratt ut skuffen med det søte og salte i litt for mange ganger. Små mengder, men likevel…man føler jo også endringer på kroppen, og de jeg føler tror jeg neppe er positive.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

På mandag fikk jeg sprøyte nummer. Den første sprøyten ga god smertelindring, men noe kjente jeg fortsatt. Derfor ble det satt en sprøyte til. En i hver side. En i sete/bekken hvor det hadde vært mest smertefullt, og så fikk jeg også et stikk i isjasnerven på hver side. Jeg har nemlig følt litt strålig nedover i lårene, så derfor ble det satt i isjasnerven også.

Jeg merker stor fremgang. Nå har jeg nesten ikke smerter. Det er så fantastisk å kjenne på. En gang i blant kan jeg kjenne litt, men det kan ikke sammenlignes med hvordan jeg var da jeg kom til kiropraktoren. Sprøyten har heller ikke hatt full virkning ennå, så jeg har troa på at jeg nå skal bli smertefri.

Jeg ser så frem til trening i morgen. Hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg skulle kjenne på treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så var den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg.

Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil hender det at jeg smiler jeg når jeg forlater huset. Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem … før nå.

Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg.

I morgen tidlig er jeg på plass på trening igjen. Den tøffe reisen skal fortsette. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, jeg legger på meg litt igjen, så det må jobbes knallhardt, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før.

Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge, til tider veldig lenge. Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus. Jeg gleder meg til trening i morgen, og krysser fingrene for at ryggen også føler på det samme som meg.

Så kom sprøyta. Etter to behandlinger med akupunktur og manuell behandling, så måtte valget tas. Skulle vi fortsette med samme behandling, eller skulle sprøyta frem? Jeg har vært veldig skeptisk til sprøyte. Ikke fordi jeg har sprøyteskrekk, men det er vel mer innholdet jeg har vært skeptisk til. Man hører jo så mye, og så har man litt dårlig erfaringer fra tidligere. Innholdets bivirkninger passer meg dårlig akkurat nå.

Jeg kjemper virkelig med hodet mitt for tiden. Det er tøffe dager. Jeg vet det kun er en periode, men for meg føles det som en liten krise. Plutselig, og som lyn fra klar himmel begynte ryggen å krangle. Jeg som ” bank i bordet “, aldri har slitt med vondt verken her eller der før. Aldri hatt verken vonde skuldre, vond nakke, rygg eller andre ting. Plutselig fikk jeg så utrolig vondt nede i ryggen. Smertene ble ikke verre av å trene, så jeg trente like mye. Det var heller ikke smertefullt å trene. Smertene kom i ” tak.” Det hogger liksom til, og var verst når jeg skulle bøye meg, eller gå i trapper, men de kunne plutselig bare komme. Verst var nettene. Smertefullt å snu seg, vondt å ligge, vondt å stå opp.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Ryggen forble vondt, så jeg måtte prøve noe, og jeg endte med å ringe en kiropraktor. Sete/bekken var utrolig betent. Kiropraktoren skjønte veldig godt at dette var smertefullt, så nå er jeg i gang med behandling. I tillegg til manuell behandling, så har jeg fått akupunktur. Jeg var veldig skeptisk til nåler, men jeg må bare innrømme at det har funket. Jeg kjente at jeg ble en del bedre etterpå. Likevel satt en del igjen. Smertene ville ikke slippe helt taket. Kiropraktoren sa første gangen jeg var der at dersom akupunktur ikke ville gjøre meg helt bra, så var neste steg kortisonsprøyte, om jeg selv ville. De sprøytene fristet ikke, så jeg håpte at jeg skulle slippe. Når jeg hører kortison, så tenker jeg med en gang vektøkning, og månefjes, og er det noe jeg ikke trenger akkurat nå, så er det vektøkning. Jeg får panikk bare jeg tenker på det. Jeg er på tredje uke uten trening, og føler allerede jeg er blitt en vandrende flodhest igjen. I hodet mitt har jeg lagt på meg en haug disse dagene uten trening….

På tirsdag kom sprøyten, eller sprøyter i flertall. Kortisonsprøyten ble satt rett inn i det betente området på begge sider nederst i ryggen. Ikke smertefullt, men jeg hadde håpet å slippe. Drømmepasient ifølge kiropraktoren som kunne fortelle om voksne mennene som gråt sine modigste tårer når sprøyten ble satt. Det var sikkert for å føle meg litt mer vel, men samtidig, jeg tror på han.

Akupunktur hjalp meg. Ryggen ble bedre, men fortsatt kunne den være veldig smertefull. Fortsatt ikke frisk nok til å trene. Fortsatt de smertefulle takene i blant. Ryggen var ikke som den var før alt dette. Så da fikk jeg valget : fortsette akupunktur og manuell behandling, eller sette kortisonsprøyte. Etter og ha blitt beroliget en del ganger, så forstod jeg at disse sprøytene, satt lokalt, de ville ikke gi verken vektøkning, eller månefjes. Hadde det vært tabletter over lengre tid, så kunne jeg ha opplevd bivirkningene. Jeg gikk nemlig på kortison i tablettform da jeg hadde en voldsom allergisk reaksjon som jeg ble utredet for, og da merket jeg kortisonens bivirkninger. Da la jeg på meg, og ansiktet ble endret. Nå stoler jeg på at sprøytene ikke vil gi samme bivirkninger.

Tirdag ble det satt en sprøyte i hver side. I dag skal jeg tilbake for å vurdere om jeg må ha en sprøyte til. Jeg merker godt at kortisonen har virket. Ryggen er blitt så mye bedre, men jeg må nok ha sprøyte nummer to også for å få en helt frisk rygg. Gir sprøyte nummer to samme effekt som den jeg allerede har fått, så vil ryggen bli frisk igjen, og jeg kan begynne å trene. Håpet er jo at kiropraktoren gir klarsignal for trening denne uken. Jeg holder på å bli småsprø av og ikke komme meg på trening. Så må jeg høre litt med han om årsakene til denne betente, smertefulle ryggen. Er det noe jeg må tenke på, ta hensyn til fremover…jeg trener ikke feil, men vil jo gjerne vite hva som trigger smertene. Jeg vil helst unngå å ha det sånn igjen.

Hodet har virkelig utfordret meg disse dagene. Det å godta at jeg ikke har kunnet trene i en periode, det er tøft. Mange vil kanskje ikke skjønne meg, men for meg er trening blitt så viktig, det er blitt en veldig viktig del av hverdagen min, og noe jeg er nødt til å gjøre. Trening er en viktig del av livet mitt, av livsstilsendringen min. Trening er en av to årsaker til at jeg er kommet hit jeg er nå.

Jeg håper, og tror på bedre tider. Jeg krysser alt jeg har for at jeg nå vil få det bedre. Jeg krysser alt jeg har for at jeg vil fungere normalt igjen innen veldig kort tid. At smertene blir borte, og at jeg får trent som jeg skal. En utfordring for hodet dette, men jeg har jobbet meg gjennom mange mentale utfordringer tidligere, så jeg må bare komme meg igjennom denne også. Tankene mine går til de av dere som lever med slike smerter hver dag. Jeg har så stor respekt for dere. Jeg føler meg slem som klager, og jeg kjenner meg også utrolig heldig som forhåpentligvis vil slippe å kjenne på dette hver dag. At jeg kan få smertene fjernet. Det er det så mange som ikke kan.

I dag settes nok sprøyte nummer to. Et par stikk til, så håper jeg virkelig den smertefulle ryggen er ett tilbakelagt kapittel. Jeg krysser alt jeg har.

Jeg har tidligere skrevet om de utfordringer jeg kan ha i livet mitt. Ikke bare overvekten, men jeg har også lymfeødem, og ett ødelagt venesystem som begge er kroniske tilstander. Noe er jeg født med, noe oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina, det har ikke vært lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av store bein. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, utfallet kunne ha vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom,  jeg kan fortsatt gi pokker i å ta de på meg selv om jeg vet at beina vil bli hovne, og vonde. Sånn må jeg ha det for å kunne leve godt med lymfebeina.

Stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene vi har i blant.  En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene, som jeg gjorde på mandag. Et sted på høyre legg begynte det å bli ømt. Jeg følte influensasymptomer, spesielt fordi leddene begynte å verke. Jeg skjønte tegnene, en ny infeksjon var på gang.  Jeg har hatt mine runder med dette før kan man si, og jeg har heldigvis med unntak av en gang klart å stoppe det selv med antibiotika. En gang gikk det ikke, og da ble det sykehusopphold, og intravenøs behandling. Nå har jeg alltid antibiotika liggende hjemme, og straks jeg merker den minste antydning, så er det bare å starte på en kur. Så mandag var det på an igjen.

Annonsørinnhold

Spaoppholdene du bør unne deg

Jeg aner ikke hva som forårsaket en ny rosen infeksjon denne gangen, men at den rir i kroppen er det ingen tvil om. Det første døgnet er et mareritt. Så akutt.Før man vet ordet av det, så er man så syk. Frostriene er de verste. I tillegg kommer den høye feberen, verkende ledd, og allmenntilstanden er helt blæh. Høyre legg er ildrød, og da snakker vi omtrent hele leggen. Den er sår, og den er øm.Her innbiller man seg ikke noe som helst. Man er gørrsjuk. Nå er det 10 dager på antibiotika, det er ingen trening under kuren, og jeg skal ta det mest mulig med ro. 10 dager uten trening gjør at jeg hyperventilerer. 10 dager er altfor mange dager uten at jeg skal få gå på trening.  Denne uka som skulle bli så bra skrev jeg på bloggen på mandag… Jeg hater å ta det med ro… sitte på en stol med beina høyt. Jeg klarer det de to første dagene, men så sliter jeg. Jeg hater rosen. Jeg hater virkelig å få dette. Det er en del av livet med lymfeødem, men jeg sliter veldig med å akseptere akkurat dette. Det at jeg stadig sjekker om rødfargen er gått ned, svetter som en gris grunnet feber, beinet er ømt og vondt, og så er det denne usikkerheten om antibiotikaen tar infeksjonen denne gangen også.

Jeg håper, og jeg tror at antibiotikaen klarer å gjøre jobben denne gangen også, og at den tar knekken på infeksjonen. Det føles kanskje litt sånn selv om feberen absolutt ikke har gitt seg ennå. Beinet er nok like rødt, og vondt. Kanskje vil humøret også vil stige etter hvert. Jeg blir lei, og jeg blir sinna… det nytter ikke, men jeg blir det. Årsaken kan jeg bare lure på, men jeg kan ikke være på vakt hele tiden, og små sår/kutt/rifter kan man ikke unngå. At infeksjonene er en del av livet sliter jeg med, men jeg får jobbe meg gjennom det. På slike dager er det vanskelig å tenke veldig positivt, men jeg jobber med det også, og sørger for å gjøre hyggelige ting. Det er viktig å prøve å glemme litt, og ikke ha alt fokus på det som ikke er så bra akkurat nå. Jeg vet det er forbigående, og jeg vet jeg vil bli bra, og jeg vet at jeg kan ha gode dager selv om dette rir kroppen min. Det er nok mange som har det sånn som meg i blant. Som har sine utfordringer som dukker opp innimellom. Jeg er ikke alene. Jeg synes bare litt synd på meg selv enda jeg vet at det ikke er noe mer synd på meg enn andre. Jeg tror bare jeg trenger å føle litt på ” stakkars meg .” Jeg skulle ha vært i full julemodus nå. Huset skulle ha vært pyntet. Jeg må prøve å tenke positive tanker. Lett er det ikke 🙁

Det er snart to år siden sist jeg hadde rosen – jeg håper det blir minst like lenge til neste gang.

En hyggelig ting på slutten av dagens blogg – Fredag åpnes den første luken i bloggens flotte julekalender!! Der er 24 flotte gaver bak like mange luker. Et klikk innom bloggen hver dag i adventstiden gjør at du er med i trekningen. Disse er med på årets kalender:

* Blæst

* Handberg

* Levolution

* Råh Fin

* Wilhelmines

* Pont Neuf

* KK Design ( Kirsten Krogh )

* Nais

* Alexis Mote

* Bærre Lækkert

* Stormberg

* Maxima

* Tinas Agentur

* Zhenzi

* Nice Size

* Cinderella

* Sørensen Sko

* Mother India

* Holte Velvære

* LauRie

* Loft

* Ciso

* PIP