Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein…til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.

Den siste tiden har vært litt utfordrende. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Beina har vært betong, men jeg har gitt søren, og trent likevel. Jeg skal vinne, ikke beina. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang. Det har blitt mange minutter på tredemølla på Spring selv om beina har skreket at de ikke vil. Det er godt å føle at det er jeg som bestemmer! Og det er godt å kjenne på at beina ikke blir verre av å trene.

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset – det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner…… En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK ) 

11.november i 2015, så gjesteblogget Linn Kristin Brænden her på bloggen min med sine tanker rundt slankeoperasjon. Temaet er stadig like aktuelt, stadig like mange slankeopereres, så i dag har jeg lyst til å reposte Linn Kristin sitt innlegg fra 2015. Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. “Gjøkeredet”. Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

“One flew over the cuckoo’s nest”. “Gjøkeredet” på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: “Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv” sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom “helsereiser” etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise “normalt” igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. “Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring.” (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

Jeg har egentlig aldri vært noe kakemonster. Ikke det at jeg ikke liker kake, men jeg spiser som regel kun kake når det er spesielle anledninger som feks bursdager. Jeg hiver meg heller aldri over kakene, og spiser til det tyter krem, og godsaker ut av ørene mine. Jeg er som regel mer enn fornøyd med et kakestykke, eller to, og blir det to, så er det sånn at jeg ikke orker tanken på kake på ei lita stund. Da sitter kaken nesten helt oppe i halsen. Akkurat det at jeg ikke er noe kakemonster, det ser jeg på som en god ting, så lenge vekten er en utfordring. Jeg er glad i å bake, og om jeg ikke kunne vært med på ” hele Norge baker “, så tror jeg at jeg er ganske så habil på baking… likevel blir det lite kakebaking i heimen. Dette til stor skuffelse for min bedre halvdel – han er et kakemonster, og ser stjerner når han får servert kake 🙂 Jeg er nok litt der at kake betyr for mye kalorier inn som vi sånn sett ikke har godt av, men for all del, det hender jeg får ånden over meg, og driter i kalorier, og setter det å kose seg høyere. Da kan det bli kake, men kanskje går det mer i bollebaking, eller kanelsnurrer – eller vi får servert mammas fantastiske vafler. Ingen vafler smaker så himmelsk som mammas vafler 🙂

Foto : Tara.no

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Akkurat i dag, så føler jeg at det er ett stort kakemonster som har flyttet inn i kroppen min, og det er helt rart hvordan tankene kan snu seg fra så positive tanker for kun få dager siden, til at jeg i dag føler at kiloene har lagt seg på igjen alle som en pluss noen til.  Dette hodet, og alle tankene, de er ikke alltid til å bli særlig klok på. Lykkerusen jeg følte for kun få dager siden, den har bleknet litt, og jeg jobber intenst med å få negative, ødeleggende tanker ut av hodet, og inn med alle de som gjør meg i så utrolig godt humør. Ikke det at humøret er dårlig, men jeg kjenner at jeg er i en modus jeg helst ikke vil være i lengre. Heldigvis har jeg jobbet så masse med tankene, og hodet den siste tiden at jeg takler det mye bedre enn jeg hadde gjort før. Tidligere hadde jeg gått rett i kjelleren, og blitt der lenge. Nå vet jeg at det kun er hodet som prøver å få meg tilbake på villspor, og jeg har sånn sett veldig kontroll, men tankene plager meg likevel. Jeg skulle nok ønske at jeg var der at alle negative tanker aldri dukket opp, og at jeg alltid klarte å snu negativet til positivt, men der er jeg ikke, og dit vil jeg nok sikkert heller aldri komme. Jeg må sikkert alltid jobbe her også. Jeg må akseptere at de negative tankene kommer, og så er jo seieren å vinne til slutt… men man kan bli matt av og sitte her og vite at tankene jeg tenker er helt feil, men likevel så tillater jeg de å komme.

Hva er så årsaken til disse tåpelige, dumme tankene som sliter litt i meg i dag. Svaret er bursdag. Bursdag betyr kaker, og litt mer usunn mat enn ellers. Forrige uke hadde jeg bursdag, og da ble det da ble det god middag, og litt kake på selve dagen. To kakestykker forsvant inn i munnen, og ned i magen. Absolutt ingen krise i det hele tatt. Det er lov å kose seg, så disse to kakestykkene er jeg helt fortrolig med at jeg spiste. Siden bursdagen var på onsdag, så måtte jeg hoppe over treningstimen, og dagen ble uten trening, noe jeg også var fortrolig med. Så kom fredagen, og helgen. Svigers kom på besøk for å feire, så i går var det familieselskap. Det ble ingen trening, men når man har besøk, så melder jo kjøkkentjenesten nærmest konstant. Det er lite man setter seg ned. Det er servering av måltider, koking av kaffe, og te, ut, og inn av oppvaskmaskinen, og forberedelser til familieselskap. I går var det familieselskap med kalkun og tre fantastiske gode kaker. To nye kakestykker forsvant inni munnen, og ned i magen. Dette var jeg kanskje ikke like fortrolig med, men likevel klarte jeg å dytte de inn, og ned… kake smaker jo godt selv om jeg ikke er noe kakemonster. Så er det jo dette med å kose seg når det er slike spesielle anledninger. Jeg trodde jeg var fortrolig med det, men jeg tror kanskje det ble litt for mye kos, i alle fall for samvittigheten min.

Jeg vet innerst inne at dette ikke har vært så ille, men hvorfor må jeg kjenne så veldig på det da? Det er nesten som det var før når jeg virkelig hadde grunn til å kjenne på disse følelsene fordi jeg virkelig hadde stappet i meg mye mer enn jeg skulle. Nå er jeg jo så aktiv, og trener masse. Livet er jo helt annerledes, men istedenfor å kjenne på hvor tjukk , og stygg jeg er, så er det panikken for å legge på meg alt jeg har tatt av meg jeg kjenner aller mest på. I mitt lille hode, så kommer alle tankene som forteller meg at etter de siste dagers utskeielser, så er alt gått rett vest. All jobben til ingen nytte – alt er på igjen… går det an at man virkelig tenker så enkelt? Går det an og virkelig utgi seg for å være så komplett idiot at man virkelig tror at det er sånn det er? Blir helt oppgitt, og vet ikke om jeg skal le, eller gråte.  Kontroll på tankene, Heidi – kontroll ! Dette har du jobbet med så lenge, du vet hva som er tilfelle, og hva som bare er tull… joda, jeg vet….likevel tillater jeg meg selv og tro at det kanskje har gått på ett par kilo, eller ti. Aksepter det som har skjedd, og gå videre – sånn må jeg jobbe med å tenke nå…

I går før jeg skulle legge meg, så kunne jeg helt tydelig se at det ene stykket med Verdens beste hadde lagt seg i den ene siden av magen min, og det andre hadde selvsagt lagt seg i den andre siden… alt det andre hadde fordelt seg både her, og der på kroppen. Jeg kunne nærmeste se kakestykkene ligge der som ekstra påfyll på kroppen, og geipe hånlig til meg. De lo rett, og slett mot meg, og var så fornøyde fordi de var kommet på igjen….Jeg måtte kjenne både her, og der… hadde jeg lagt på meg igjen? Tankene sa ja, men fornuften burde ha sagt nei. Selv etter noen dager med utskeielser, så kan jeg jo ikke ha lagt på meg så mye av det jeg har tatt av… fornuften Heidi, fornuften….!! I dag morges måtte jeg ta frem målebåndet, og se om målebåndet også geipa, og lo mot meg. Selv om klokka ikke var mer enn 0630, så måtte målebåndet frem. Panikken for å ha lagt på meg igjen, den kjente jeg godt på, men målebåndet viste nøyaktige samme mål som sist,  så jeg tror det har gått veldig bra. Det er godt at det ikke er for mange slike dager, og at det er ei god stund til neste feiring. Nå som også lappetesten er over, så kan jeg igjen få vann på ryggen hehe, så nå er det å være veldig flink med aktiviteten, og treningen i påsken. Her skal det ikke hviles.

Det å kjenne på panikken for å legge på seg det man har tatt av, den er både positiv, og negativ. Positivt fordi man nok blir endel mer bevisst enn man var før. Negativt fordi man kanskje fort lar seg selv tro noe som ikke er tilfelle, og lar negative tanker få for mye plass enn nødvendig. Det å ha dårlig samvittighet for at man ikke kommer seg på trening, den er bare positiv. Det sier mye om hvor viktig treningen er blitt for meg. Jeg kjenner hvor viktig det er for meg å ha disse  faste treningstimene i uken, og være i fast aktivitet de resterende dagene…men jeg må også slappe litt av de dagene jeg faktisk må la treningen vike , jeg må la tankene hvile, iallefall de negative – bursdagsfeiring er moro, og da hopper jeg over treningen, men det kjennes likevel.

Jeg er stolt over hva jeg har klart, og hvor jeg er. Jeg er stolt over hvor mye jeg har oppnådd mentalt ved å jobbe bevisst med hodet, men jeg ser at jeg absolutt ikke er i mål. Det er fortsatt en vei å gå, men det blir heldigvis stadig så mye bedre. Tankene er på riktig spor uansett om jeg får slike tanker som nå. Nå skal jeg finne tilbake til den gode følelsen, de gode tankene, og gleden over det faktum at jeg er kommet så langt! Utover dagen er nok alt av idiotiske tanker kastet på båten, og uken ligger ny, og fin foran meg med alle mulighetene det innebærer 🙂

Tenk at jeg har kjøpt meg kjoler. Jeg smiler når jeg tenker på det. Det som jeg aldri trodde skulle skje, det har skjedd. To flotte kjoler henger i skapet, og bare venter på å bli brukt. Det å faktisk skal bruke kjole, det er en utrolig stor seier for meg. Jeg har tidligere kun hatt på meg kjole ved helt spesielle anledninger som bryllup, og konfirmasjoner, og slike dager er det jo ikke akkurat mange av. Jeg har i mitt rare hode aldri helt trodd at kjole var noe for meg med min kroppsform. Tenk om noen så tømmerstokkene mine, det hadde vært krise med stor K!

Tømmerstokkene mine tåler ikke dagens lys. Det er oppe, og vedtatt av meg selv. Tjukke bein fylt med væske, og sikkert mye fett, det er ikke vakkert i mitt hode. Jeg hyller alle de som viser tømmerstokkene sine, for egentlig er det jo der man ønsker å være. Jeg er meg, og sånn er det bare. Likevel er nok beina mine ett ømt tema. Selv om jeg aksepterer beina mine, så skjuler jeg de så godt jeg kan. I tillegg må jeg bruke kompresjonsstrømper, og det er jo heller ikke vakkert til kjole har mitt rare hodet fortalt meg. Heldigvis har fornuften slått ned i meg. Lange kjoler viser jo minimalt av kompresjonsstrømpene, og de skal sannelig ikke ødelegge gleden over at jeg nå skal begynne å bruke kjole.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det spesielt en utfordring man støter på når man går i kjole, eller skjørt. I alle fall er det en utfordring jeg alltid møter på, og jeg er neppe alene. Det er liksom ikke bare leggene mine som er store, men jeg har jo også lår av størrelse, og når jeg går i kjoler, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med skjørt, eller kjole særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det jo nesten sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av de er at lårene ikke gnisser så mye som før.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Sånt blir man bare frustrert, og irritert over, og sabla sur!

I ett tidligere blogginnlegg, så fikk jeg tips om å kjøpe meg tights i capri lengde som jeg kan ha under kjolene mine, så det var jeg på jakt etter her om dagen. Jeg prøvde et par tights med kort lengde, men de var likevel såpass lange at jeg følte jeg gikk med bukse, så det fungerte ikke for meg. På vei ut av butikken, så oppdaget jeg ett annet plagg som vekket interessen min, så da var det inn i prøverommet igjen. Denne gangen var det full klaff! Spradeturene i skjørt, og kjole er reddet…tror jeg i alle fall 🙂

Det var på ZIZZI jeg fant det perfekte plagget, så nå tror jeg at lårene vil få hvile, jeg tror det vil bli slutt på den vonde gnissingen. ZIZZI selger noe de kaller shorts, og du ser den på bildet. Jeg tror denne shortsen er ett av plaggene i serien ZIZZI har med shapeprodukter. Shortsen er veldig behagelig å ha på. Lengden er veldig bra. Til meg går shortsen til rett over knærne, og jeg føler at den sitter som et skudd uten at den skli verken den ene, eller den andre veien. Shortsen er i 92% polyamid, og 8 % elasthan. I tillegg til å sitte veldig godt i lårene, så har den også ett veldig høyt, og godt liv, noe som jeg er helt avhengig av for å føle meg vel. Shortsen hadde også en veldig grei pris. Den kostet 149 kr. Den kommer både i sort, og i hvitt, og når prisen er såpass grei, så handlet jeg med meg en av hver farge. Nå håper jeg bare at shortsen ikke mister formen sin, men forblir så bra som den er nå også etter en del vask.

Med den gode varmen vi har hatt her sør de siste dagene, så tror jeg sannelig det ikke blir så lenge til det er tid for både kjole, og skjørt. Nå som lårene høyst sannsynlig er reddet, så er det egentlig bare å glede seg. Ha en nydelig mandag!

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der…for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg fettansamlinger som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv?

Se på disse flotte damene fra Australia! Her ser du lipødem i ulike stadier. Kjenner du deg igjen?
 

Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg skrev om lymfeødem/lipødem på bloggen for en tid tilbake. Jeg har både lipødem, og lymfeødem, noe som da kalles lipolymfeødem. Jeg er sikker på at også flere som sitter og leser bloggen akkurat nå kanskje også har det akkurat som meg, eller kjenner seg igjen i endel av dette. Lymfeødem er kjent for legene, men lipødem er en sykdom få leger her til lands har kunnskap om. Nevn lipødem, og de sitter som et spørsmålstegn. De færreste bruker heller ikke tiden på å finne ut mer om en sykdom som ble kjent i USA allerede på 40 tallet, og som mange land har god kunnskap om, men ikke Norge. Her anerkjenner vi den bare så vidt. Man vet ikke hvor mange som er rammet, men det man vet er at lipødem er sykdommen hvor fettet ikke vil rikke seg. Det lar seg ikke slankes bort. Dette er en sykdom som vi ikke vet mye om. Noen tror den er veldig sjelden, mens noen rapporterer at den kanskje er vanlig i så mye som 11% av kvinner. Jeg er ganske sikker på at tallene er høye. Jeg tror ikke sykdommen er så sjelden som mange tror, og jeg håper at dersom du tror at du kan ha lymfeødem, lipødem, eller begge deler, at du tar en tur til fastlegen din. Fastlegen vil nok se spørrende på deg, og vedkommende vil nok være lite villig til å gå nærmere inn i dette, men stå på ditt! Krev at du blir henvist til en spesialist, eller en fysioteraput som har spesialisert seg på lymfedrenasje. Det er veldig få spesialister man kan bli henvist til, men der er heldigvis noen få leger, bla i Oslo, og Bergen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lipødem er fettet som ikke vil forsvinne, og de som er rammet av dette har nok kjent masse på frustrasjonen over dette fettet som aldri lar seg slankes bort. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”. Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt, noe lymfeødem ikke er.  Karakteristisk for lipødem er symmetrisk, overflødig fettvev, spesielt ved hofter, ben og av og til armer. I tillegg er det en tendens til hevelse i bena, men ikke i føttene, som blir verre når pasienten står.  Det er veldig sjelden lipødem angriper menn. Årsak til lipødem er ikke klarlagt, men man tror det er en genetisk basert sykdom. Dette kan også ha hormonelle faktorer. Det er også veldig vanlig at flere kvinner i familien har lipødem. 

Jeg synes det er utrolig viktig å sette fokus både på lymfeødem, men også lipødem. Jeg tror mange kvinner der ute kan lide av denne sykdommen uten å vite det. Derfor er fokus så utrolig viktig. Det er mange ulike symptomer på lipødem, men symptomer kan også være forskjellig fra person til person. Man må ikke ha alle for å ha lipødem. Hender, og føtter er som regel ikke angrepet av lipødem. Her er noen av de vanligste :

Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt, og symmetrisk presentasjon, i begge bena.

• Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
• Tap av elastisitet i huden 
• Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
• Pasienten får lett blåmerker
• Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
• Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
• Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
• Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
• Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
• Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​.

Nå er ikke dette bildet av meg, men ei flott, australsk kvinne som brenner for å sette fokus på lipødem. Mye av dette kan ligne på mine bein, om ikke alt.

Sykdommen utvikler seg i ulike stadier som dere ser på bildet under.

Stadium 1: Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

Stadium 3: Hardere bindevev.  Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Jeg har nevnt en blanding av både lipødem, og lymfeødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene 🙂 Om nettene sover jeg med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. En gang i uken får jeg lymfedrenasje, en behandling som betyr mye for meg, og ikke minst for beina mine.  Hjemme har jeg pulsator slik at jeg kan ha hjemmebehandling. Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, smøring, og pulsator – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Det er deilig å føle seg rampete, og gjør det helt motsatte av det jeg bør 🙂 Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. Når sant skal sies, så er leggene blitt noe mindre etter hvert som tiden går, så ting kan gå den veien også, men jeg vil alltid ha dette. Treningene jeg er blitt så flink med, de hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være tøff. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Mange kvinner der ute har garantert lipødem uten å vite det. Kjenner du igjen en del av symptomene som jeg har skrevet om på bloggen i dag, prat med fastlegen, og krev en henvisning slik at du kan få svar, veldig viktige svar! Ikke godta en fastlege som ikke tar deg på alvor! Der finnes sider på Facebook for de av oss som har lymfeødem, og lipødem. Disse finner du her: https://www.facebook.com/groups/149182971902542/?fref=ts og en egen kun for lipødem : https://www.facebook.com/groups/1506014652998277/?fref=ts

Vi har også trukket en heldig vinner av den flotte gaven fra Nais! En heldig vinner får en flott veske fra Tim og Simonsen samt et gavekort på 500 kr som kan brukes i butikken. Den heldige vinneren ble : SYLVI LARSEN !!! Gratulerer så masse, Sylvi med både veske, og gavekort!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Neste lørdag blir det en ny, og flotte giveaway på bloggen – gled dere!! Gled dere også til bloggen i morgen – den er virkelig verdt å lese!

)

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁 Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen…..Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så må det vel være noe jeg kan gjøre for å klare de små grepene rundt kostholdet også? Jeg vet iallefall at jeg må gjøre det på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann – joda, det er nok ting jeg kan gjøre.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Ett sunt, og godt kosthold, spørsmålet er om jeg snart er klar for å ta noen grep? Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, men så var det kosten da… De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg 🙂

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere 🙂

Det er ikke alltid så mye som skal til før man blir jublende glad! Noe som er en selvfølge for veldig mange andre, det er ikke en selvfølge for meg. Mange vil vel kanskje se rart på meg når jeg danser indianerdansen i loftstuen over noe som for andre er en ubetydelig ting….min bedre halvdel undrer nok noen ganger på hva som skjer i loftstuen når det braker løs der oppe med både trinn, og jubel 🙂 Det hender han undrer på om jeg rett, og slett er blitt spenna gal, men han forstår innmari godt hva ” små ” ting faktisk kan bety for meg… små ting for noen kan fort bli store ting for meg. Det har hendt litt i det siste at det har vært jublende dager i loftstuen i Lunds residens… en dag tror jeg min bedre halvdel heftig, og brutalt skvatt himmelhøyt der han satt i go’stolen sin, og ante fred, og ingen fare. Han var helt i nyhetenes verden, mens jeg var i en helt annen verden… en lykkeverden 🙂 Jeg kjente på disse herlige følelsene, nesten slik man kjente på som barn i julen… spenning… glede… forventninger. Følelsen av lykke.  Lykke fordi man opplever en glede over noe som er en selvfølge for så mange andre mens man selv ikke har vært der på mange, mange år – da er det sannelig lov å juble, og danse, så mannen skvetter i stolen, og lurer på om han må ringe etter mennene i hvite frakker.

I fjor opplevde jeg den store støvlettlykken, noe jeg skal skrive mer om en annen dag. Jeg med mine tømmerstokker opplevde støvlettlykken da jeg mot alle odds faktisk fikk på meg høye, sorte støvletter. Den dagen, og den lykkefølelsen kjenner jeg på ennå. Høye støvletter som jeg hadde avskrevet for lenge siden fordi ingen produserer støvletter for tømmerstokker….men i garderoben på soverommet, så står de der, så lekre, høye, og sorte. De smiler sitt fineste smil til meg hver gang jeg åpner garderobeskapet… snart tenker de, snart skal du, og jeg ut å gå sammen…vi skal vise hele verden hvor fine vi er…vi har vært ute på spradeturer støvlettene, og jeg, men jeg synes de er penest til skjørt, og skjørt har ikke jeg mye av, så jeg er på jakt for tiden etter fine, lange, og sorte skjørt  🙂 Det må nemlig bare et skjørt, eller to til, så er jeg klar for å tre inn i støvlettverdenen igjen. Bare det at jeg nå går i skjørt er jo en helt fantastisk ting, så MYE har skjedd det siste året! Skjørt har ikke har vært i mine tanker siden jeg sang i ungdomskoret i Filadelfia, og var tvunget til å opptre i skjørt… rutete skjørt i ull! Kan du tenke deg for et mareritt? Så hadde jeg vel skjørt til konfirmasjonen, men jeg har ikke gått mye i skjørt fra slutten av tenårene, og frem til i dag. Mye fordi jeg har ønsket å skjule beina mest mulig, og så har det vært ubehagelig når beina gnisser mot hverandre når jeg har hatt på skjørt… underskjørt i type bukse, det finnes, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke har anskaffet meg ett slikt ett. Når rett skal være rett, så har jeg også to helt fantastiske drakter som Snefrid Linge på Snefrids Hus har sydd for meg. De er virkelig lekre, og jeg føler meg som en prinsesse når jeg har de på meg…en sort med sølv, og ett helt lilla…langt skjørt, korsett, og jakke….Den sorte drakten ble sydd i forbindelse med konfirmasjonen til min datter, og kort tid etterpå ble den lilla sydd. Fordelen med draktene er at de er klassiske, og går aldri av moten. Jeg har i løpet av årene også fått sydd de inn noen ganger, så disse kan jeg bruke lenge. Problemet er bare at der er så få av disse spesielle anledningene hvor man kan bruke så flotte drakter som dette.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har fått mange henvendelser fra lesere den siste tiden som er litt fortvilet fordi de ikke får tak i tykke strømpebukser, eller longs. Vi som er en størrelse for store, vi er nok vant til å fryse på kalde dager fordi det ikke har vært varme klær til oss. Vi har fått gode, varme jakker, men ulltøy, eller tykke strømpebukser, det har ikke vært å oppdrive. Kan du tenke deg noe så ekkelt som å ha på seg strømpebukser som egentlig ikke passer? Strømpebukser som stopper på hoftene, om man i det hele tatt er heldig å få de opp dit. Strømpebukser som ligger der på hoftene, men som absolutt ikke har tenkt å ligge der! De sklir nedover bare man tar ett eneste skritt, og da er moroa i gang! Da er det å prøve og få strømpebuksen opp igjen på ett levelig nivå uten at de rundt oss skal se at vi styrer med å få den opp. Man har lært noen triks i løpet av årene, men de fungerer aldri! Man klarer heller aldri på en diskre måte å få denne hersens strømpebuksen opp igjen! Det styret ga jeg tidlig opp, og har hatt mange kalde opplevelser etter den tiden. Jeg har virkelig hatt frost i meg ett evig antall av ganger. Ulltøy stoppet for noen år tilbake gjerne på 44, eller 46, og jeg fikk de på meg, men igjen, så var det lite behagelig! Ulltrøya var plutselig under puppene, så det var vel egentlig kun puppene som var varme – helt håpløst!

Nå trenger dere ikke lengre å fryse, jenter! Nå er der varme produkter på markedet som gjør at vi kan holde oss gode, og varme. Det er produkter som går opp i størrelse både av strømpebukser, longs, og ulltøy – hurra !! Jeg opplevde strømpelykken i fjor, og for en lykke sier jeg bare! Etter et besøk hos Siri på PIP her i Kristiansand, så kom jeg hjem med en tykk, grå, flott strømpebukse fra Festival. Jeg hadde egentlig fraskrevet å få strømpebukser til mine tømmerstokker. Jeg var vel egentlig forberedt på å fryse meg blå de neste årene også. Jeg med mine tømmerstokkbein passet tykke strømpebukser!!! De var så utrolig behagelige å ha på seg. De skled lett over både tømmerstokker, og lår, og når lårene var passert, så var jeg umåtelig spent på om der var noe som helst plass igjen til resten av meg… eller i alle fall rompa, og det store spørsmålet var jo da om jeg også kunne få den opp i livet…godt opp i livet, høyt opp i livet. Tro det, eller ei : Strømpebuksen hadde plass til rompa, og jeg fikk den høyt opp! Jeg fikk den så høyt opp i livet som jeg gjerne ville ha den…så høy at jeg følte meg vel. For en herlig følelse!  Jeg spradet  rundt lenge i disse fine, grå, og tykke strømpebuksene… jeg måtte føle, og kjenne meg litt frem. I løpet av testen, så satt strømpebuksene der de skulle. De skled ikke ned, og jeg følte det behagelig, veldig behagelig 🙂 Det er en utrolig god følelse å kjenne at man passer noe man aldri trodde man skulle passe…. så nå har jeg både støvletter, og tykke strømpebukser – nå skal jeg på jakt etter ett langt skjørt, eller to, for nå skal jeg ut å sprade. Det er ingen fare for at jeg skal vise strømpebuksene på min vei, men bare det at jeg vet at jeg har på meg noe som jeg ikke har passet på år, og som sitter – det er en følelse verdt å føle på 🙂

Jeg tror ikke der er en overflod av strømpeprodusenter som produserer store strømpebukser, men de som finnes, de fortjener virkelig oppmerksomhet. Jeg har sjekket litt rundt med ulike stormotebutikker for å høre hva de har av tykke strømpebukser, longs, og også ulltøy. Dersom du bor langt unna en del av disse butikkene, så har Alexis nettbutikk, og man kan garantert ta kontakt med butikkene, så er jeg sikker på at de yter service, og sender til deg. Det beste er selvsagt å prøve, men når jeg passer strømpebukser med mine tømmerstokker, da vil jeg tro at de fleste av dere passer de. Mine tykke strømpebukser er fra Festival, og det er et merke mange stormotebutikker selger. Jeg har den største størrelsen, og den går veldig fint på, og den kommer godt opp i livet. Jeg er blitt så glad i min, tykke grå 🙂 Det er helt klart en del som ikke fører verken tykke strømpebukser, eller ulltøy, men jeg ville ha sjekket med butikken nær deg, eller tatt en tlf til en av butikkene som jeg har sjekket hos :

PIP Stormote ( Kristiansand og Stavanger ) selger tykke strømpebukser i ull, og bomull fra Festival. I ull kan man få sort, og grått, og i bomull kan man få grått, og marine. PIP har også termolongs i mircrofiber som skal være veldig gode. Disse får man i sort. Både strømpebukser, og termolongs går opp til str. 56. PIP selger også ulltøy fra ACE i ull/silke, og som man kan få i både sort, og offwhite. Man kan få topp både med, og uten armer, og man kan få longs uten tå. Ulltøyet går opp i str. 54.

Alexis Mote ( Oslo, Moss, og nettbutikk : http://www.alexismote.no/index.php ) selger strømpebukser fra Festival, og Golden Curvy. De har ulike varianter både når det kommer til farge, og tykkelse. Strømpebuksene går fra str. 44 – 54/56. Prisene på de tykkeste ligger på 349 kr. I Golden Curvy kan man få 150 denier uten fot til 249 kr.

Cinderella Stormote på Gjøvik selger også tykke strømpebukser fra Festival. Cinderella har strømpebukser i ull, og i bomull. Disse går opp til str. 54/56, og koster fra 349 – 399 kr. Her selges også strømpebukser i mikrofiber i 50den fra Vouge som går opp i str. 58/60. Disse er jo ikke så varme, men de er fine både til julebordet, og på de dagene som ikke er så kalde.

Nice Size ( Drøbak Amfi  ) selger strømpebukser i ull fra Festival som går opp i størrelse 52/56.

Lingzi ( Søgne ) selger tykke strømpebukser fra str. 42 – 56 til 250 kr

Stormberg ( www.stormberg.no ) selger ikke strømpebukser, men de selger ulltøy som går opp til str. 5 XL. De har nettopp fått inn en ny serie som heter Salbu, og som er i 100% merinoull. Anbefales på det varmeste om du er ute etter ulltøy! 5 XL vil jeg si er 54/56, og jeg som sliter med store legger, og lår, jeg passet fint 5 XL i longsen. I trøyen så har jeg 4 XL, og den sitter som et skudd.

Jeg håper dere har fått noen gode tips til hvor du kan få tak i gode, varme strømpebukser, og longs. Når det gjelder ulltøy, så skal jeg blogge mer om det til uken. Har du andre tips, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen. Lag deg en god lørdag!!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47553906
 

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

Foto: Børre Eskedahl/ VG

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg. En hel time trening kunne tidligere fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Den tøffe reisen blir mye lettere når man er sammen med andre som føler på de samme tingene. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus.

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 VI har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting.  Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller for en tid tilbake. Jeg ble kjent med henne i radiosammenheng, og hun sa noe viktig, og veldig riktig som alle bør tenke litt over i dag : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

Denne uken har jeg ingen grunn til å være fornøyd med meg selv, i alle fall ikke når det kommer til trening. Selv om den dårlige samvittigheten ikke lengre river i meg, og kverner i hodet hele tiden, så jeg blir jeg så innmari sur, og sint på meg selv! Treningstimene med gruppen for overvektige er hellige for meg. Det skal MYE til for at jeg dropper de timene, men denne uken så kom sannelig noe i veien for onsdagstimen, så det var kun mandagstimen jeg fikk gjennomført sammen med gruppen. Jeg har operert åreknuter, og har mistet noen treninger i forbindelse med det, så var det treningsstopp ett par dager etter at stingene ble tatt, så det har liksom vært noen stopp underveis. Litt trening har det blitt, men langt unna planen min, og jeg kan nesten høre hyperventileringen puste meg i nakken. Er det ikke rart hvordan det meste går i bølgedaler? Fra å være akkurat der man ønsker, til å kjenne på at man faktisk har hatt en uke med masse unnskyldninger. For selv om det har vært en travel uke, så er det ingen unnskyldning for at jeg ikke har trent mer. Det kjennes som ett stort nederlag når man må innse at masse dårlige unnskyldninger vinner…jeg bare litt under middels fornøyd. Kanskje godt under middels fornøyd når jeg tenker etter… men det er kun meg selv jeg kan takke for at uken ble som den ble. Det er jeg som har vært lat, det er jeg som har tatt de valgene som ikke akkurat er med på å få meg den riktige veien, jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv… så takk, Heidi!

I dag har jeg brukt mye tid på å kjefte på meg selv, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorfor det ble som det ble. Hvorfor erstattet jeg ikke den timen jeg mistet med noe annet? Jeg har vært masse på farta, jeg har vært masse ute, jeg har trent litt, men det er likevel langt unna det som var målet for uken. Jeg har ingen fornuftige svar på hva som gikk galt, eller det er jo viljen som ikke har vært sterk nok. Jeg kan ikke finne en mer fornuftig forklaring. Når en uke blir som denne, så føler man jo at kiloene plutselig var på igjen, og jeg kjenner kroppen blir litt småstresset. Man står foran speilet i alle mulige positurer, og leter med lupe etter tegn på at man har lagt på seg. Sånn er iallefall jeg. Noen ganger ser jeg ingen endring, andre ganger ser man endringer i kilovis. Målebåndet sier alltid sannheten, og skal jeg være helt ærlig, så tror jeg det har kommet på en halv cm ett par plasser. Ikke mye, men likevel altfor mye, og helt feil vei. Likevel må jeg bare puste med magen, og innse at jeg tok en del feil valg, og ikke la disse valgene ødelegge alt. Nå er det bare å legge planer for neste uke, og sette nye mål. For det fine opp i alt dette er at jeg vet at jeg kan endre tankene mine. Jeg vet at om denne uken har vært som den har vært, så vil ikke neste uke bli som denne. Jeg kan komme på feil spor, men i motsetning til tidligere, så kommer jeg raskt tilbake på riktig spor igjen, og det er der utfordringen vår ofte ligger. Jeg er blitt mye flinkere til å se på alt jeg faktisk har oppnådd, og rose meg selv for det jeg klarer. Jeg blir sint, og sur på meg selv. Jeg kan bli skikkelig sinna, og det trenger jeg å bli på meg selv i blant, men viktigst er det å se alle kiloene jeg har mistet, all treningen jeg faktisk gjør, alle turene jeg trasker, alt jeg faktisk gjør som er positivt, og så går jeg løs på en ny uke med nye mål. Mental trening er gull verdt i en endringsprosess. Man går opp, og ned mentalt, og jeg vil aldri kunne spille på lag med meg selv 24/7, men dagene er så mye bedre når tankene er mer på plass, og de viktige tingene får fokus.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av overvektige nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte  bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig.  Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt er der utfordringer, men det er så utrolig herlig å kjenne på hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har oppnådd…. jobben jeg har gjort gir resultater. Så er det jo ekstra moro når min bedre halvdel stadig kommenterer hvor mye raskere jeg går når vi er ute på tur. Han trenger ikke å snegle seg lengre for å holde sammen fart som meg 🙂

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre…Jeg mener forresten at leger må bli mye flinkere til å prate om vekt med sine pasienter. Det er ett ømt, og sårt tema, men samtalen må gjøres, og legen må prøve å gi den riktige hjelpen, ikke bare henvise til en slankeoperasjon. I dag smiler legen min fra øre til øre. Han er så fornøyd med jobben jeg har gjort, og han er så fornøyd med verdiene på alt av prøver. Det er dette som har blitt mitt viktigste fokus, nemlig helsen min. Jeg kaver ikke etter å bli slank, men jeg jobber for en mye bedre helse, og ett lettere liv. Kanskje er det helsen vi bør tenke på istedenfor og stadig gå rundt og tro at vi skal veie 60 kilo. Det viktigste er en frisk kropp, og da kan vi godt veie en del kilo for mye. En slank kropp kan være mye sykere enn en kropp med ekstra polstring 🙂

Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å ha en mer aktiv hverdag. Vi har tid. Det handler bare om å prioritere riktig. Man har tid til å sette av 30 minutter hver dag som helsemyndighetene anbefaler. Vi kan gå 10000 skritt hver dag selv om vi ikke jobber i helsevesenet, og vi kan melde oss inn på treningssenter, og få tid til noen gode økter hver uke. Vi er viktige, helsen vår er viktig. Selv om jeg, og sikkert mange med meg gikk på trynet denne uken, så betyr ikke det at vi trenger og godta at vi skal fortsette å gå på trynet. Livet er en berg, og dalbane, og sånn vil det alltid være, men det er en selv som er sjef i eget liv, og som tar valgene som omhandler en selv. Man har alltid et valg, det gjelder bare å velge det som er best for en selv. Nå skal jeg på med treningsklær, og så skal jeg ut på en god morgentur. Det har blitt få morgenturer etter at vi mistet vår nydelige Dean i sommer. Jeg savner morgenturene, og nå er det kanskje på tide at jeg fortsetter å gå de slik jeg lovet meg selv etter at vi mistet Dean.  Husk at dersom du bor i Kristiansand, og omegn, så bli gjerne med på treningsgruppen vår for overvektige som trener mandager, og onsdager kl.19.00. Flere nye har kommet til i det siste, og vi har plass til mange flere!! Dette er fantastisk trening, og man trener med andre i akkurat samme situasjon – det er slike grupper det skulle vært fullt av rundt om i hele landet! Ta kontakt med meg for mer info.

Jeg kan jo egentlig bare si det med en gang : det er ingen mandag morra blues her hjemme på Odderhei, og heldigvis er ikke mandager lengre  drittdager hvor man alltid skulle starte dette nye, flotte, og slanke livet. Mandager er ikke lengre den dagen hvor man sitter og angrer på alt det usunne man har stappet inn i munnen i løpet av helgen. Det er så deilig og ikke kjenne på dette lengre! Likevel kjenner jeg for tiden veldig på en del ting som jeg nå må få under kontroll. Tankene mine har løpt litt løpsk i det siste, og hodet har fått en del utfordringer. Jeg har hatt noen tanker som jeg slettes ikke ønsker å ha, og selv om jeg føler jeg har veldig kontroll på hodet, og tankene, så vil tanker alltid være der, og man vil aldri være i mål på den måten at man aldri vil ha mentale utfordringer.

Jeg sliter litt i motbakke for tiden føler jeg. Ting går liksom ikke så på skinner som jeg hadde håpet på, og det er jo denne vekta da som er utfordringen. Det er der jeg sliter i motbakke. Nå går jeg ikke på vekta særlig ofte, og det er evigheter siden sist, men jeg har jo en god følgesvenn i målebåndet, og klærne er jo også en indikasjon på hvordan det står til. Sommeren var litt sånn bob, bob, men når ferien var over, og hverdagen tilbake, så skrev jeg en avtale med meg selv om hvor mye aktivitet jeg skal ha i løpet av uken denne høsten, og vinteren. Absolutt en plan man kan følge. Ingen hårete mål som man mislyktes med før man hadde startet, og jeg har klart å følge den så langt det har vært mulig….MEN så kom en tur til Oslo over noen dager, så kom turen til Spania, og nå operasjonen av åreknutene. Alt dette betyr opphold, og det betyr at selv om man er i aktivitet, så er det ikke i tråd med avtalen jeg lagde med meg selv. Når jeg får slike opphold, eller dager hvor jeg ikke får fulgt planen, så kommer denne styggen på ryggen, og ser sin mulighet til å snakke meg ned. Da kommer følelsen av at man ikke bare har lagt på seg 2-3 kg, men her snakker vi sikkert om 10 kg om følelsene kunne måles i kiloer. Er det ikke rart hvor skrullete hodet vårt kan være? Hvor reelle følelser kan være ? Jeg er litt der at sånn jeg føler at det er, sånn er det. Den siste tiden har jeg følt veldig på kroppen at jeg har lagt på meg. Målebåndet sier ikke at jeg har det, men så måler jeg jo ikke hele kroppen heller, men kun de faste plassene. Noen dager føler jeg jo at klærne skriker, og rekker tunge til meg fordi klærne ikke sitter helt som de skal, og så er det jo selvsagt de dagene hvor man føler at hele garderoben er blitt for liten. Jeg tror kanskje min bedre halvdel er litt lei stakkar når han stadig får spørsmålet om han kan se at jeg har lagt på meg….I tillegg til at jeg ikke har fått trent som jeg skal, så er det jo disse små, ekle kaloriene som stadig dukker opp i skaper, og skuffer. Hendene mine må liksom bare stikke seg inn i poser med seigmenn, eller vingummi…det gjør ingenting om jeg tar en, eller tre, men det er ikke alltid jeg har fått stoppet der, og det irriterer meg såååå mye!!!!! Jeg sliter ikke med den derre syke, dårlige samvittigheten etter å ha spist alle fargene i pakken med vingummi, men det er så unødvendig når jeg er sååå godt på vei til noe veldig bra! Jeg blir så sint på meg selv at jeg kunne røsket av meg håret!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Om jeg har lagt på meg, så er det nok ingen høye tall som vil vises på vekta, men det skal liksom ikke gå den veien i det hele tatt. Det skal ikke stå stille en gang, den skal gå ned! Jeg har hatt en veldig god endringsreise til nå. Mange kilo er av, jeg trener godt, jeg er på en god plass mentalt, men utfordringene, de er der likevel. Nå må jeg ta grep. Ikke en dag til uka, men i dag! Selv om jeg ikke kan trene på en ukes tid, så kan jeg bevege meg, så da er det ut på tur de dagene jeg ikke kan trene. Jeg må ta grep rundt kosten min, og komme tilbake der hendene mine ikke stadig glir inn i en, eller annen pose med noe som ikke skal inn i munnen min. Jeg vet at det er mulig, og jeg vet jeg klarer det. Jeg må bare jobbe med å endre tilbake en del tanker. Jeg er flink til å være stygg mot meg selv, men det var mest før… Jeg tror det er utrolig mange som tenker negativt om seg selv. Jeg kjenner flere store som har, eller har hatt det akkurat som meg.  Hvorfor går man rundt og tenker så stygt om seg selv? Tenk om alle disse tankene kunne fått mindre plass, tenk hvor mange andre ting man kunne ha brukt tid, og energi på. Jeg husker godt hvordan det var før, uansett hvor mange av mine nærmeste som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortalte meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nytteløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting uansett hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo helt utslitt av alle disse negative tankene, og da var jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg hadde en sånn periode. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.  Det er ingen mandag morra blues for meg her hjemme på Odderhei. Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for at hver dag er på en helt annen måte enn før. En ting som våknet mye i meg var sykdommen jeg opplevde i 2002, men det meste har skjedd de siste årene. Det er ikke noe som skjer over natten det å endre tankemønster. Under et livsstilsendringskurs på sykehuset i 2013 ble jeg kjent med en utrolig dyktig kognetiv teraput som virkelig fikk tankene i sving, og som dere kanskje har lest før, så har jeg også hatt stort utbytte av samtaler med coach en periode. Mange ler av det å få hjelp til å rydde i topplokket, men det er kanskje fordi man er redd for svarene man vil finne, eller at man er redd for endringene som kanskje vil skje…. dette ukjente…jeg fant mange svar jeg ikke likte, ting jeg trodde jeg gjorde riktig som faktisk var helt motsatt. Man blir jo stilt litt til veggs. Klart det er skummelt å komme så tett innpå seg selv, og det kan være så innmari sårt, sinna ble jeg også, men jeg er blitt en mye sterkere person med et hode som samarbeider så mye bedre 🙂 Denne uken er jeg klar for å komme tilbake på riktig spor. Nå har jeg en del å bevise for meg selv. Jeg ønsker ikke å slite i motbakke. Jeg vil ha gode resultater, jeg vil videre nedover, så jeg er klar for en ny uke hvor jeg ikke skal skuffe meg selv 🙂

Ikke glem at du denne uken kan vinne et par flotte Kastel sko på bloggen min! Jeg elsker mine sorte, Madla sko fra Kastel – de er supergode på føttene mine, og jeg har aldri hatt så lette sko på beina :- ) Kastel er norsk design, og bak skoene finner vi designeren Andreas Malo Dyb. Opprinnelig er Kastel ” born and raised ” in Southern California tilbake på 90 tallet. Det amerikanske skomerket trakk inn årene i 2000, og ble vekket til liv igjen her i Norge i 2013. Skoene er beregnet for det norske klima. Det betyr at Kastel skoene bla er vanntett, så her er det bare å hoppe i vannpyttene med skoa på 🙂 Skoene er enkle, de er rene, de har en avslappet stil, og det er komfort i hvert skritt. Skal du ha virkelig gode sko til føttene dine, så er min varme anbefaling Madla modellen til Kastel som du også ser på bildene på bloggen i dag. Du kan lese mer om Kastel her : http://kastelshoes.com/   Det er mange butikker rundt forbi i landet som selger Kastel, og du kan også få kjøpt dem på nett. Oversikten finner du her : http://kastelshoes.com/page/94/stores  Skoene kommer til både damer, og menn, så her får man alle størrelser, og tre ulike farger. Skriv ett stort ja i kommentarfeltet, eller skriv hva nye, gode sko vil bety for deg. Husk at du også skrive rinn epostadressen din 🙂

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new