Så skjedde det igjen….

Fy fader! Noe så vondt har jeg ikke opplevd om man ser bort i fra det å føde. Det var så ille at man nærmest trodde den siste dagen var kommet. Vel, kanskje jeg ikke trodde akkurat det, men jeg for noen smerter! Jeg vet iallefall at jeg ikke har hatt skikkelige smerter før dette kom som lyn fra klar himmel.

Vi skrur tiden tilbake til januar i fjor. Rett etter midnatt våkner jeg med noen enorme smerter i magen. Jeg har tydeligvis aldri hatt skikkelige magesmerter før, for dette var helt grusomt. Jeg var kvalm, og etter hvert, så gikk det begge veier. Det å kaste opp, det er noe av det verste jeg vet, og noe jeg ikke har gjort på evigheter. Sånn gikk det hele natten med enorme smerter på toppen. Det ble så ille at jeg måtte ringe Legevakten, og siden det kun var kort tid til fastlegen åpnet, så ble avtalen å dra dit. Bare å komme seg til fastlegen føltes som en dagsmarsj. Urinprøve, CRP, metning, puls, hjerte, nyrer og diverse andre prøver var helt fine. Konklusjonen til fastlegen ble akutt matforgiftning, men det viste seg å være noe helt annet.

Smertene ga seg ikke. Noe mindre smertefullt ble det etter hvert, men de ble altoppslukende, og tok alt fokus selv om jeg prøvde å fokusere på andre ting. Matlysten var borte, trening var uaktuelt, så det har vært mange hjemmedager hvor jeg ikke har orket særlig mye. Ingen krise at mat ikke fristet, men det var rart å gå på butikken og ingenting fristet.

Akutt matforgiftning viste seg å være nyrestein, og i april i fjor, så ble jeg operert, og steinen ble knust. Etter hvert så skjønte jeg at får man nyrestein, så er sjansen for å få dette tilbake veldig stor. Jeg husker Bård Ylvisåker på 71 grader kjendis under programmet fikk nyresteinsanfall, og hadde vel blitt operert 3-4 ganger. Jeg har også møtt personer som har hatt dette flere ganger.

Torsdag var jeg på Unilab for å ta ny CT nettopp fordi jeg har hatt 2 nye anfall med smerter. I går hadde jeg et nytt et. Det startet med litt mageknip, og ble etter hvert ganske så uholdbart. Jeg vurderte legevakta, men usikker om de hadde lagt meg inn til operasjon. Mulig de bare hadde sendt meg hjem med smertestillende, og beskjed om å ta kontakt med legen. Jeg vet ikke. Det har sluppet litt taket nå, men jeg går jo litt på nåler i frykt for at det skal komme tilbake. I morgen kommer svaret på CT’en, og jeg er ganske sikker på at der er en ny stein, og at det blir en ny operasjon. Jeg er nok ikke alene om å ha opplevd dette. Det er nok flere av dere som også har opplevd å få nyrestein mer enn en gang.

Livet går opp og ned, og man vil møte på noen motbakker i blant. Det er tungt når man er i motbakken, og så er det en god følelse å kjenne på når motgangen slipper mer og mer taket, og den gode hverdagen er tilbake.

Ha en nydelig søndag der ute!

 

Nå er den her!

Nå er den her. Dette regnes som en revolusjon. Til og med ekspertene er positive, og spente. Ja, det er jo faktisk fagfolk som kaller dette en revolusjon. De kaller det et gjennombrudd.

Gjennombruddet det er snakk om, det er en ny behandling av overvekt som inntil nylig kun var tilgjengelig i USA og Danmark. Det handler om slankemedisinen Wegovy. Revolusjonen det er snakk om, det er ikke en magisk pille selvsagt, men det er altså en ny medisin som har vist seg å ha veldig gode resultater. Medisinen omtales som et gjennombrudd i behandlingen av fedme. Medisinen ble revet ut av hyllene i USA da den ble tilgjengelig der.

Jeg har skrevet om Wegovy på bloggen tidligere, og jeg vet at det er mange der ute som har ventet på at medisinen skulle bli tilgjengelig i Norge, og nå er den på markedet. Dette gikk raskere enn hva jeg hadde trodd. Ting tar som regel lang tid i Norge. Fra og med 2. januar kunne nordmenn få forskrevet slankemedisinen Wegovy til behandling av overvekt. Studier viser at omtrent en tredjedel av de som har brukt Wegovy har opplevd en vektreduskjon på 20% eller mer. ” Dette regnes som en revolusjon for fedmebehandling ” sa overlege Samira Lekhal ved senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst til TV 2 før jul.

Medisinen ble godkjent til bruk for behandling av overvekt av det Europeiske legemiddelverket for ett år siden, men på grunn av enorm etterspørsel i USA, har den ikke blitt tilgjengelig i Norge før nå. Foreløpig er det kun Norge og Danmark, samt USA, som har tilgang til medisinen. Ifølge produsenten bak Wegovy, er medisinen godkjent for voksne med fedme, som vil si personer med en BMI over 30, og for overvektige med BMI over 27 som har minst én vektrelatert sykdom, for eksempel diabetes type 2.

Wegovy er da også en sprøyte i likhet med andre sprøyter som mange overvektige har prøvd. Noen bruker Ozempic, andre Saxenda. Så er effekten ulik fra person til person. Mange har effekt med Ozempic, og andre opplever det samme med Saxenda. Det er selvsagt også mange som ikke opplever den store effekten av disse. Selv hadde jeg god effekt i starten av bruken av Saxenda, men effekten ga seg etter hvert. Virkestoffet i både Wegovy og Ozempic heter semaglutid. Det er ikke virkestoffet i seg selv som bidrar til til vektreduksjon, men effekten dette har på kroppens sult og metthetsregulering som gjør det lettere å gjennomføre en livsstilsendring og dermed vektreduskjon.

Mange jubler nok når man nå hører at man kan få forskrevet Wegovy. Det gjorde jeg også. Helt til jeg leste en artikkel på TV2. Wegovy kun tilgjengelig på hvit resept. Det vil si at norske pasienter må betale for medisinen selv. Prisen varierer fra 1700 til 2775 kroner, avhengig av hvor stor styrke man kjøper. Medisinen skal tas én gang i uka, og det er lagt opp til at man gradvis øker styrken. Dette betyr igjen at svært mange ikke vil kunne ta i bruk medisinen. Dette vil bli for kostbart for veldig mange. Før dette eventuelt blir godkjent på blå resept for alle, må man gjøre en større gjennomgang hvor man vurderer nytte versus risiko. Tidligere var det snakk om at dersom man hadde en BMI på over 40, så hadde legen mulighet til å søke om individuell refusjon. Dette vil ikke være mulig før Statens Legemiddelverk har fattet et vedtak om refusjon.

Jeg pratet med min fastlege om Wegovy i går, og som jeg skrev tidligere, så har Ozempic og Wegovy samme virkestoff, men Wegovy er Ozempic på steroider. Har man bivirkninger av Ozempic, så vil bivirkningene av Wegovy være 2,5 gang verre. For mange har bivirkninger av feks Ozempic. Bivirkninger som bla kvalme, diaré, oppkast, luft i magen, slapphet, hårtap og gallesteinsanfall.

Jeg har full respekt for de som er skeptiske til bruken av disse sprøytene i fedmebehandlingen, men jeg forventer også det motsatte. At de som er skeptiske også har respekt for at bla jeg tenker annerledes. Ofte er det de som ikke aner hva kampen mot overvekt faktisk er som uttaler seg negativt om denne type behandling. Man får høre det vanlige som jeg er så drittlei av: Det er bare å ta deg sammen. Spise mindre, og trene mer. Det er da man har så lyst til å ta disse menneskene med inn i mitt liv, og gå i min kropp noen dager. Da hadde kanskje pipa fått en annen lyd. Joda, jeg kan sikkert spise mindre, men når det kommer til trening, så bør de fleste bedrevitere lukke munnen med gaffateip. Jeg er mer aktiv enn mange, og trener veldig bra. Jeg er ikke den som sitter på sofaen og stapper i meg alt jeg kan komme over av kalorier. Og det er det de færreste av oss som gjør. Det er bare et innbilt bilde av mennesker som ikke aner. Som jeg har skrevet så mange ganger : All overvekt har en årsak. Ferdig snakket. Hvert menneske har en historie. Det er en grunn til hver ekstra kilo på de aller fleste overvektige, og før du kjenner historien, så lukker du munnen.

Jeg skal med verdens beste samvittighet prøve Wegovy, og jeg skal nok en gang håpe. Men om jeg skal prøve den nå som den kun er på hvit resept, det er jeg noe usikker på. Jeg håper der kommer en mulighet til å søke individuell refusjon, eller at medisinen kommer på blå resept. Man vet at det vil bli kostbart for staten om den blir tilgjengelig på blå, men her kan jo også staten ha mye å vinne ved at man kanskje unngår skader, sykdommer, og innleggelser på sykehus. Jeg er ikke dum og tror sprøyten er full av magi. Jeg må gjøre mitt. Men dersom den kan være med å hjelpe meg ned i vekt, så vil det bety all verden for meg. Det vil bla bety at en tanke om et drastisk inngrep kan forsvinne ut av hodet, og det betyr at de negative tankene rundt egen kropp og vekt kan slippe litt taket…Om jeg e gang velger å forsøke Wegovy, så er det mitt valg.

Så viktig, men så vanskelig…..

Varig endring. Disse to ordene er viktige, men også vanskelige. Det er viktig å endre når man føler at kroppen trenger det, men å få til en varig endring som man klarer å holde, det er utfordrende. Vi har sikkert alle hatt ønske om å få det til, og vi får det til over en kortere eller lengre periode. Men det å la dette bli en del av hverdagen uke ut og uke inn, år etter år, det er vanskelig.

 

Jeg har kjent på og lykkes, men jeg har også kjent på hvor lite som skal til før hele lasset kan velte. Og akkurat i det øyeblikket, så føler man seg om verdens største taper. Og når ens eget lass raser, så føler man at ” alle ” rundt en lykkes, og man sitter igjen med det store spørsmålet: Hvorfor lykkes ikke jeg?

Jeg klarer meg utrolig fint når det kommer til trening, men vektnedgangen, den er utfordrende for tiden. Ikke at jeg veier meg akkurat nå. Jeg er ikke venn med vekta så lenge jeg føler at det ikke har skjedd noe. Det er jo denne flodhestfølelsen som til stadighet dukker opp, og dem er kjip å føle på. Hvor er jernviljen???

Jeg blir likevel inspirert og motivert når jeg leser om mennesker som virkelig har endret, og de har klart å holde endringen over tid. Jeg vil og! Det er den første følelsen jeg får, og så leser jeg og blir imponert. Av og til kan det hjelpe å få små tips. Tips som kan føles som et spark bak, for et spark bak, det trenger vi alle i blant. Jeg må nok ha en hardt et, et veldig hardt et.

For litt siden, så leste jeg om Thomas i Fædrelandsvennen, en stor mann på 140 kg, en mann som hatet å løpe. Etter en fest står han og ser seg selv i speilet, og ser et speilbilde han ikke liker. Han har mest lyst til å hoppe så ille føler han seg, men istedenfor så bestemmer han seg for å bruke hver dag resten av livet på å bli den beste versjonen av deg selv. Det som kunne ha blitt slutten, det ble en ny start.

Nå valgte Thomas å starte med løping, noe som sikkert ikke er aktuelt for så mange av oss. Maraton etter maraton. Mil etter mil løp han, og kiloene, de raste av. Men så var det denne løpingen da. Løping som mange av oss . ikke ser på som særlig aktuelt. Men det vi kan ta med oss, vi som ikke nødvendigvis knytter på oss løpeskoene, det er rådene han gir. Det viktigste rådene er tålmodighet og balanse. Tålmodighet fordi endring tar tid. Balanse fordi hele livet ikke skal dreie seg om kun trening og kosthold.

I artikkelen i Fædrelandsvennen, så gir Thomas konkrete råd for og lykkes med en varig endring. Kanskje kan disse motivere de av oss som trenger en ny start. Kanskje kan vi klare å få det til å bli en endring over tid. For vi kan utvilsomt klare det alle som en. Den endringen jeg trenger dreier seg om kostholdet, for andre kan det være aktiviteten.

 

1. Start NÅ: Det er mane av oss som ønsker en varig endring, men så var det å komme i gang da….

2. Små skritt: Babysteps. Vi har hørt masse om babysteps. Disse små skritt i starten som er så viktige.

3. Sett mål: Det er så viktig å sette seg mål. Ikke kun de store målene, men de små også. Hva er målet denne dagen eller denne uken? Ikke sett deg de hårete målene. Sett deg mål som er overkommelige, og som kan gi deg mestringsfølelsen..

4. Belønningssystem: Hver gang du når mål du har satt deg, så må du kunne unne deg noe. Det må ikke være godteri, men kanskje trenger du nye joggesko, eller kanskje vil du ut å spise et godt måltid mat….

5. Ekstern hjelp: Det må ikke være en PT selv om en PT er verd hver krone om man har økonomisk mulighet til å investere i en. For de som er mindre sære enn meg som elsker å trene alene, så kan du bruke venner og kjente. Kanskje kan du også starte et treningsprosjekt sammen med en god venninne. Mitt største ønske akkurat nå er PT. Jeg har hatt det før, og det var så verdt det. Men PT koster…..

 

6. Du kommer til å gå på trynet : Gjort er gjort. Økten man mistet i går, den får du ikke endret på. Da må man fokusere på dagen i dag.

Foto: Fædrelandsvennen

Jeg synes rådene var veldig gode, men vanskelig å få dette inn i rammer, det er det. Det er alltid mange flere som ikke klarer dette enn de som klarer det. Men vi har jo alle en jernvilje, eller en vilje av stål, så hvorfor det er så vanskelig å finne denne til tider, det er et stort mysterium.

Gro Rugseth som er førsteamanuensis ved Norges idrettshøgskole, sier i samme artikkel at det ikke er noe revolusjonerende med rådene fra Thomas, men at rådene ofte går igjen hos de som lykkes. Det finnes en database i USA som samler tilbakemeldinger fra personer som har fått til en varig livsstilsendring. De rapporterer om mange av de samme elementene som Thomas. Likevel, det er et fåtall som faktisk lykkes, presiserer hun. Steget fra at rådene funker for ham, til at de funker for alle, er stort. Men vi kan ikke gi opp på det grunnlaget. Du og jeg kan være blant de som lykkes.

Jeg var på trening 0650 i dag, og hadde ei knallgod styrkeøkt. Jeg var helt alene på treningssenteret i dag da jeg kom, og jeg utfordret meg selv til øvelser jeg helst gjør når det ikke er for mange som trener samtidig. Så treningen er der, men så var det dette kostholdet da…

Dette er ikke bra!

Dette er ikke bra. Jeg kjente at jeg ble litt stresset når jeg leste det. Jeg hadde vel håpet at dette ikke skulle komme, men nå kom det, og da er spørsmålet hva man gjør med det man nå har lest? Eller skal man bare overse det, og ikke tro på det?

Pepsi Max’en min har nå blitt satt i et veldig dårlig lys. Ikke akkurat Pepsi Max’en min alene, men alt av produkter med kunstige søtningsstoffer. I en ganske fersk studierapport som har blitt publisert i medisinske tidsskriftet The British Medical Journal, så kommer det frem at kunstig søtningsstoffer er knyttet til økt risiko for både hjertesykdom og hjerneslag.

Over 103 000 franskmenn, alle over 18 år, har deltatt i studien som ble publisert 7. september. Funnene viser en sammenheng mellom inntak av kunstige søtningsstoffer og alvorlig sykdom. Deltakerne i studien som konsumerte store mengder aspartam hadde 17% økt risiko for hjerneslag enn personer som ikke konsumerte aspartam.

Det studien ikke sier noe om, det er hvor store mengder aspartam som ble konsumert, for vi har jo alltid hørt at store mengder ikke er bra, men snakker vi feks om lettbrus, så skal det virkelig store mengder til for at det skal være skadelig. Vi snakker mange liter om dagen før alarmen ville ha gått. Så det er jo litt dumt da at studien ikke sier noe om mengder.

Det er jo ikke kun lettbrus som inneholder kunstige søtningsstoffet aspartam. Aspartam finnes også i matvarer som yoghurt, det finnes i tyggis, kjeks og desserter – samt også kosttilskudd faktisk. I følge Norsk Helseinformatikk, så står aspartam for 75%  av salget av søtningsmidler.

Sukralose er et annet kunstig søtningsstoff, og finnes i likhet med aspartam i mat- og drikkevarer. Studien viste at personer som konsumerte store mengder av dette hadde ni prosent høyere risiko for hjertesykdom. I studien forklarer forskerne som er ledet av 20 eksperter fra universitetet Sorbonne Paris Nord i Frankrike at disse søtningsstoffene ikke bør betraktes som et sunt og trygt alternativ til sukker. Søtningsstoffene finnes i tusenvis av mat og drikkevarer.

For å gå litt dypere i studien, for det er viktig. Av de over 103 000 franskmennene var fire av fem kvinner, og gjennomsnittsalderen var 42 år. Forskerne sporet søtningsinntaket ved hjelp av et kostholdsregister. Deltakerne noterte ned alt de inntok av mat og drikke i løpet av 24 timer. Dette ble gjort tre ganger i uka hver sjette måned gjennom flere år. 37 prosent av deltakerne konsumerte kunstige søtningsstoffer. Under den ti år lange oppfølgingsperioden opplevde 1502 deltakere kardiovaskulære sykdommer som hjerteinfarkt, hjerneslag og angina (brystsmerter). Avslutningsvis konkluderer forskerne med at funnene antyder en potensiell direkte sammenheng mellom høyere forbruk av kunstig søtningsmiddel, da spesielt spartam, sukralose og acesulfamkalium, og økt risiko for hjerte- og karsykdommer. Forskerne påpeker at studien, som er ment som forebygging, er observasjonsbasert, og at det derfor er nødvendig med eksperimentelle studier.

Ikke hyggelig å lese dette, men jeg kommer nok fortsatt til å drikke Pepsi Max’en min. Det må nok som forskerne sier, dypere studier til. Og det kommer jo stadig slike studier som denne, studier som er både positiv og negative for oss lettbrus elskere. Men at man skal tenke over konsumet, det bør vi nok. Jeg føler ikke konsumet mitt er så enormt. Før var det mye høyere enn det er i dag. Og i følge andre studier, så skal konsumet være ganske ekstremt før alarmen går. Så det jeg savner i denne studien, det er at de sier noe om hvor høyt konsum deltakerne hadde av både lettbrus, og andre varer som inneholder søtningsstoffer. Når man ikke vet det, så kan man ikke sammenligne med sitt eget konsum, og man har dette spørsmålstegnet.

I tillegg til Pepsi Max’en min, så ble jeg etter perioden med PT også veldig flink til å drikke vann. Før drakk jeg lite vann, veldig lite vann. Nå tar jeg noen dråper Zeroh i vannet, og vannet smaker fortreffelig. En periode hadde jeg faktisk ikke så lyst på Pepsi Max, men jeg skjønte etter jeg fjernet nyresteinen at det var smertene som var årsaken til at lysten ble så dempet. Lysten er tilbake, men forbruker er kontrollert som det heter, og i tillegg drikekr jeg bra med vann fortsatt.

Det vil alltid være en stor diskusjon omkring lettbrus, og alle vil helst ha rett. Det er mange som mener mye, og det spekuleres mye. Jeg tror det handler om store mengder før vi snakker at helsen berøres. Om jeg trøster meg med det, eller om det er faktum, det vil nok tiden vise.

God lørdag flotte lesere!

Ikke akkurat bestevenner

Dagene er fine, og livet er utrolig godt for tiden. Det skjer så mye, og jeg er så takknemlig. Det eneste jeg mangler er vel en flott mann i livet mitt. Men datingverdenen er en skummel verden, og en verden jeg absolutt ikke er vant til å vandre i. Jeg tror aldri jeg vil bli helt komfortabel med det og skulle date. Livredd for at det skal bli kleint, ikke verdens beste på smalltalk og så er jeg jo ikke akkurat Barbie, og det ligger i bakhodet kan man si. Når man også er blitt voksen, og har et langt ekteskap bak seg, så er man nok også veldig bevisst på hva man ønsker, og hva man ikke ønsker. Dating, det kan bli et eget blogginnlegg en annen dag.

Vektproblematikken følger meg jo også som en “bestevenn” , men når det skjer mye positivt, så klarer man å skyve det litt lengre bak i hodet heldigvis, men jeg er nok der jeg ikke vil være, at vekten får for mye fokus. Jeg vet at den eneste som kan gjøre noe med utfordringene, det er meg. Det er utfordrende når ikke alt spiller på lag med meg. Det er utfordrende når både lipødemet og lymfødemet ikke akkurat er bestevennene mine slik bestevenner faktisk skal være. Det er mye smerter, det sprenger masse, huden er hard og vond. Lite kan gjøres med akkurat dette, men jeg må være flink til å trene, og til å være i aktivitet. Det er jeg flink til, men jeg må være mer enn flink. Jeg må være veldig flink. Treningen må intensiveres. Jeg får som regel 4 treningsdager, men jeg skal opp i 5. Det hadde jeg før sommeren. Treningen gir meg så masse, og jeg kjenner hvor mye den betyr for kroppen når øktene er ferdige. For ikke å snakke om samvittigheten, og de gode følelsene for å ha gjennomført.

Jeg har nok en tendens til å henge meg opp i det jeg ikke får gjennomført mer enn det jeg faktisk får gjennomført. Rare hodet mitt. Skulle det av ulike grunner bli en treningsuke på 3 dager, så er jeg liksom ikke fornøyd fordi det ikke var de fire som målet mitt er. Målet mitt er også at jeg må pushe meg selv mer, være mer streng og utfordre meg selv mer. Så lett å si, men ikke alltid så enkelt å gjennomføre. Jeg skulle hatt mer av staheten min på alle fronter. Men flink til å trene, det er jeg.

Jeg er fornøyd. Jeg er det. Etter en sommer hvor treningen ble så som så, så er jeg tilbake i et godt treningsmønster, og jeg er ikke redd for at jeg kommer på feil spor. Trening er blitt en rutine i livet mitt, og en viktig ting, så det vil ikke endre seg, heldigvis. Jeg er så trygg på at trening alltid vil være en viktig del av hverdagen min…men det må flere grep til for at vekten skal gå ned og ikke andre veien, og disse grepene, de er så uendelig vanskelige. Hvor er viljen av stål? For jeg har den…et sted.

Hvilke grep må tas? Det er tanker som jeg tenker mye om dagen. Jeg er drittlei alt dette. Vekten må ned. Saxenda, den fungerte i første runde, og kiloene gikk av, men så stoppet det, og da kom de nok på istedenfor at det fortsatte nedover. Fastlegen mente vi burde prøve på ei ny runde, så da er jeg i gang med det. For mange så fungerer jo denne helt gull, og jeg kjenner at jeg også gjerne skulle ha vært der. Etter all god jobbing, så føler jeg at jeg hadde fortjent det, men kroppene våre er vel såpass ulike at resultatene også vil være ulike. Nå skal jeg prøve en ny runde med Saxenda, så får vi se hvordan den fungerer denne gangen. Visst ikke, så må vi nok tenke i andre baner. Legen fortalte om den nye sprøyten som kommer. Jeg tror jeg har blogget om den. Sprøyten har enda bedre resultater enn Saxenda og de andre sprøytene som finnes. Den er på markedet i USA, men den er visst ennå ikke godkjent i EU. Så legen visste ikke helt når den kunne være på det norske markedet, men han mente bestemt at den ville bli godkjent i EU med de gode resultatene den har i USA.

Jeg vet mange av dere er negative til disse sprøytene, og det har jeg full respekt for. Men jeg prøver det som prøves kan. Når man har vært en størrelse for stor mesteparten av livet, og virkelig ønsker en lettere kropp, da prøver jeg det jeg kan. Mirakelkuren mot overvekt, den er ikke oppfunnet, og vil nok neppe bli det heller, men om noe kan hjelpe meg på veien, så tar jeg all den hjelpen som finnes. Jeg tenker selv, men stoler også veldig på legen min, og vurderingene han gjør. Nå blir det Saxenda en periode til, og visst lite skjer, så må det hardere skyts til. For meg handler det ikke om å bli komfortabel med kroppen. Det handler ikke om å godta at jeg er som jeg er. For meg handler det om at jeg ikke vil ha denne store kroppen, og det handler også om at jeg må grave dypere enn jeg kanskje har gjort for å finne viljen av stål, og enda mer stahet.

I dag skal jeg jobbe videre med mitt super spennende prosjekt, og jeg gleder meg som en unge til jeg er i mål. Jeg koser meg for hvert minutt jeg jobber med det, og for hvert skritt jeg er nærmere målet.

God søndag! Vi blogges til lørdag!

Gode nyheter

Jeg har passert 50 år. Faktisk er jeg blitt 52. Hodet mitt skjønner ikke alltid at jeg faktisk er blitt såpass voksen. Jeg føler meg ikke som en 50 åring, og det må jo definitivt være positivt. Ikke at jeg vet hvordan en 50 åring skal føle seg om man føler seg akkurat som alderen, men hodet mitt er aldersmessig på en helt annen plass. Min mor som er blitt en voksen dame på 81 år, hun sier det samme. I hodet sitt, så er hun slettes ikke 81 år, men det er vel mer kroppen som stadfester at alderen er mer riktig. Jeg synes det er så godt at man føler seg yngre enn man er.

Selv om jeg gjerne skulle ha sagt at jeg er 49, og blitt der, så er jeg altså 52 år. Jeg føler meg på en veldig god plass i livet. Bortsett fra en vekt man ikke er fornøyd med, en fot som er ganske betent, og det faktum at man har lymfødem og lipødem, så fungerer kroppen etter forholdene bra. Man må nok bli flinkere til å sette pris på de tingene i livet som er gode. Man er nok veldig flinke til å la det negative få mest fokus. Sånn er jeg til tider, og det blir feil fokus.

I dag tenkte jeg å skrive litt om positive nyheter for oss som har passert 50. For dere som følger bloggen min, så husker dere kanskje at jeg for en tid tilbake skrev om at vi overvektige, vi forbrant halvparten av en normalvektig person når vi trente. Sånn forskning må jeg bare prøve å glemme, og heller ta til meg den positive forskningen som dukker opp.

Forskning slår nemlig fast at vi 50 åringer har like god forbrenning som 20 åringer. Det er gode nyheter for oss som er blitt godt voksne. Kanskje litt dumt at man ikke kan bruke forbrenningen som unnskyldning når man som godt voksen legger på seg, men forbrenningen er faktisk forbausende stabil fra tenårene til vi runder 60. Det har vært gjengs oppfatning at kroppen gradvis forbrenner færre kalorier fra vi fyller 30 år. Nå må vi altså lete etter andre forklaringer når vi som godt voksne har belter som trenger nye hull.

I en studie har forskere målt det totale energiforbruket til omkring 6400 menn og kvinner fra 29 land. Deltakerne var mellom 8 dager og 95 år gamle. Mens forskere fant ut at forbrenninga endret seg mellom ulike livsfaser, så fant de overraskende nok ingen endring midt i livet.

Faktisk så holder forbrenninga seg på det samme nivået fra 20 årene, og helt til vi når 60-årene. Da skjer det en gradvis reduksjon, fram til når vi som 90-åringer har ei forbrenning som er rundt 26 prosent lavere enn hos de som er midt i livet. Vi vet at bilringer begynner å feste seg når vi blir 30-40 år gamle. Men vi kan altså ikke bruke forbrenninga som en unnskyldning før vi runder 60.

Det er jo veldig gode nyheter at forbrenningen til en 50 åring er like god som hos en 20 åring. Litt dumt kanskje at man ikke lengre kan bruke forbrenningen som en unnskyldning. Er man i tillegg en overvektig 50 åring, så forbrenner man bare halvparten hehe. Men her skal man fokusere på det positive som jeg skrev i starten av innlegget mitt i dag. Det er ikke hver dag en 50 åring kan føle seg som en 20 åring, men i dag kan alle vi 50 åringer føle oss akkurat som det, ihvertfall når det kommer til forbrenningen.

Alarmen går

Jeg husker det så godt. Jeg husker hjertet hamret så det nesten hoppet ut av kroppen min. Jeg var så nervøs. Jeg hadde mest lyst til å snu.

Der stod jeg, sammen med ukjente mennesker, og skulle ut på tur. I ei lysløype hvor jeg visste jeg kom til å puste og pese. Ei løype med ganske så utfordrende partier. Jeg kom garantert til å være den som hadde dårligst kondisjon, og garantert den som kom til å være sistemann. For et tankekjør jeg hadde. Jeg husker hvordan tankene spant rundt i hodet mitt, og at pulsen var høy. Det var likevel ikke noe alternativ å ikke gjennomføre. Dette hadde jeg lovet meg selv.

Det var sånn det hele startet. Det var der i løypa på Sukkevann min reise begynte, i en gågruppe.  Lite visste jeg at det var den dagen livet mitt skulle endre seg. Fra to gåturer i uken til fire, fem treninger i uken. Fra et inaktivt liv til et aktivt liv. Fra å hate trening til å bli glad i trening. Fra å være lite glad i meg selv til å bli litt mer glad i meg selv ( men ennå ikke nok ). Endringene i kropp og sjel har vært store. Alt takket være et spark bak, fantastiske folk, og de små skrittene i mitt eget tempo.

Foto: Kristin Ellefsen, Fædrelandsvennen

Helseeffekten av selv beskjedne mengder fysisk aktivitet er større enn man tidligere har visst, det sier idrettsforskere. Er du fysisk inaktiv, så kan bare litt trening gi deg en stor helseeffekt. Dette er jo forskning som bør motivere de fleste av oss til fysisk aktivitet. Forskning viser at det er veldig lite aktivitet som skal til for å bedre helsen vår, og også redusere faren for tidlig død. Man trenger ikke trene for å løpe store løp, og man trenger ikke sykle verken Birkebeineren, eller Kristiansand-Hovden. Slike ting tar jo pusten fra mange av oss. Det holder å legge inn en tur i nærmiljøet, en liten sykkeltur eller aktiv lek med barna. Ta trappa istedenfor å ta heisen. Man kan jobbe i hagen. Få opp pulsen din i noen minutter. Fysisk aktivitet, selv i beskjedne mengder, har en rekke akutte og langvarige effekter mener ny forskning.

Kan jeg, så kan du. Om min historie kan motivere, og inspirere andre, så har jeg oppnådd veldig mye. Kan jeg, så kan altså de fleste andre også. Mitt utgangspunkt var ganske tragisk. Alarmklokkene ringte for både diabetes, og høyt blodtrykk. Slankeoperasjonen som skulle gi meg en slank kropp, ble for skummel.

Helsegevinsten av de ukentlige turene i nærmiljøet, var enorm for meg. Jeg merket fort en veldig stor effekt. Først på det mentale plan. Jeg var stolt av meg selv for at jeg klarte å gjennomføre hver uke. Etter hvert ble pusten lettere da jeg gikk opp de bratteste bakkene i løypen. Småting i hverdagen, som husarbeid og barnelek, ble også lettere. Det ble lett å knytte skolissene. For meg ble redningen å gå tur i den lokale lysløypen. Men man trenger ikke å ha en stor og flott lysløype tilgjengelig for å gjennomføre aktiviteten. Du kan ha som mål å gå til postkassen eller til lekeparken. Du trenger ikke å ha en turløype. Det handler bare om å komme seg ut. Frisk luft hjelper utrolig mye for hodet. Forskerne anbefaler å inngå turavtaler med venner og bekjente. Jeg er nok annerledes der, for jeg liker best å gå alene, med musikk på øret. Med musikk på øret, så går jeg inn i min egen, lille boble. Har jeg glemt øretelefonene, så drar jeg hjem for å hente de.

Jeg merket de store helseeffektene gradvis. Etter tre måneder ble pusten lettere, samt hverdagsaktivitetene. Dørstokkmila var passert, etter ett år så jeg store forbedringer i verdiene på blodtrykk og kolesterol. Det gikk et halvt år før det gikk fra å være kjedelig til at det ble veldig ok. Det er der mange mister motet, men du må stå i det. Gevinst i det å begynne med fysisk aktivitet er så enormt stor.

ifølge forskerne viser studier at man ikke trenger å øke aktivitetsnivået mye for å oppnå stor effekt, hvis utgangspunktet er at man er svært lite fysisk aktiv skriver Fædrelandsvennen. I en studie med data fra flere land, deriblant Norge, sammenliknet forskerne fysisk aktivitet og dødelighet hos mer enn 36.000 personer over 40 år. Den minst aktive gruppen hadde lite aktivitet. Den nest minst aktive gruppen hadde omtrent fem minutter mer pr. dag med fysisk aktivitet av moderat intensitet (tilsvarer rask gange). I denne gruppen var altså risikoen for tidlig død halvparten så stor som i den minst aktive gruppen, sier Hansen. En annen undersøkelse gjennomført av Norges idrettshøgskole (NIH) viser tilsvarende funn. Her var også risiko for tidlig død halvert hos dem som var nest minst aktive (gikk i snitt 6888 skritt pr. dag), sammenliknet med dem som beveget seg minst (cirka 2200 skritt mindre pr. dag).

Nå er jeg inne i en tøff periode, en veldig tøff periode. Alarmklokkene ringer. Jeg sliter nok litt med både hodet, og vekta. Ikke at jeg tror vekta har gått dramatisk opp, men den er definitivt ikke gått ned. Sommeren har vært fylt av mindre trening, sikkert annen mat, og mer go’saker. Det skal ikke mye til heller. Det er så hardt å gå ned i vekt, men det enkleste i verden å gå opp. Nå er det tilbake på riktig spor. Nå må jeg skjerpe meg. Det er så lett å si. Faktisk noe av det enkleste i hele verden, men…ikke alltid like lett å gjennomføre. Men det høres veldig bra ut da….Jeg må tilbake i det vanlige treningssporet, annen aktivitet de dagene jeg ikke trener, se på kosten, fortsette med å drikke masse vann. Det er så lett å spore av. Det er så lett å ta et sidespor, men heldigvis, jeg bevisst på dette, så jeg kan lett komme meg tilbake på hovedsporet. Den eneste som kan gjøre noe med situasjonen, det er meg. Ene og alene meg. Hadde en bare hatt noen å skylde på…det hadde vært så mye greiere.

Jeg har lyst til å ta nye PT timer. Og da over en lengre periode. Men…beina utfordrer meg veldig, og det er dyrt.

Tilbake til forskningen. Jeg synes forskningen jeg skrev om i dag er fantastisk lesning. Vi kan kaste de hårete, store målene på båten, og starte i det små. Få opp pulsen med de små skrittene i vårt eget tempo. Som en leser skrev: Denne høsten skal bli bra – og akkurat det, det vil jeg underskrive på det!

Farlig, eller ikke farlig…

Jeg trodde diskusjonen var lagt død. Jeg trodde min store avhengighet var friskemeldt. Vel, den er friskemeldt, men det dukker stadig opp noen som skal ha en mening. Og forleden dag var diskusjonen i gang igjen da venner var samlet. Da var det noen som hadde lest, igjen at sukkerfri brus ikke var bra. Det er det mange som har sagt opp i gjennom årene. Det var ikke måte på hvor farlig denne lettbrusen var i følge en venn som nok ikke hadde lest artikkelen godt nok. Når man bare skumleser, eller kun får med seg overskriften, så blir det ofte feil. Journalister lever av overskrifter. Men jeg elsker en god diskusjon og gjerne med litt temperatur bare den er tålig saklig.

Artikkelen sa ikke noe nytt. Den sa akkurat det som de fleste andre artikler har sagt før denne kom på trykk. Budskapet er at man skal drikke MYE lettbrus før det er skadelig. Så Pepsi Max’en min, den iskalde, den drikker jeg med verdens beste samvittighet. men…det er selvsagt ikke det eneste jeg drikker. Det er viktig å understreke. Jeg har aldri vært en stor fan av vann, men da jeg fikk PT, da endret det seg veldig. Fra å drikke en liter sånn max, så drikker jeg nok 3 liter nå. Jeg fusker litt for å få ned såpass mye vann. Jeg bruker noen dråper av saften Zeroh, helst med jordbærsmak, og da blir vann en drøm å drikke. Og min tidligere PT, han godkjente at jeg tilsatte vannet disse dråpene 🙂 Så det går i vann med litt smak, og det går i Pepsi Max. Jeg er også glad i melk som jeg drikker om jeg har brødmåltider, og når jeg har popcorn 🙂

Du leste riktig. Melk og popcorn, det hører sammen. Mange vrir nok på nesen av blandingen, men for meg er det utrolig godt. Eller melk sammen med sjokoladekake. Nydelig. Nå er planen å starte å lage smoothie. Jeg elsker fruktsmooothie. Jeg får meg ikke til å drikke en sånn grønnsaksblanding. Kjenner det absolutt ikke frister, men frukstsmoothie, det er godt. Favoritten er nok mango og ananas, eller med jordbær. Har endelig fått kjøpt meg frosne bær, eplejuice og yoghurt. Så nå må jeg bare få lagd meg smoothie, og ikke la det bli med tanken. Jeg har hatt en blender fra Kitchen Aid i evigheter, men ikke brukt den til smoothie. Gode tips til frukt og bær smoothier mottas med takk, men ikke noe med grønnsaker hehe.

Tilbake til Pepsi Max’en min. Jeg er sikker på at et flertall av leserne også har den samme lidenskapen som meg. Vi er nemlig mange. Veldig mange. Jeg er langt i fra alene om å ha denne avhengigheten. Vi er mange som ” bare må ” ha Pepsi Max, eller annen lettbrus. Mange mener vi er dumme som innbiller oss at lettbrus ikke er farlig å drikke, og artiklene om fare for kreft, fare for diabetes, og ikke minst faren for vektøkning, de har vært mange. Jeg har drukket lettbrusen min med beste samvittighet, men det føles innmari godt når bla danske forskere avlivet mytene for en god tid tilbake. Etter det har flere gjort det samme. Lettbrus er friskemeldt. Forskere ved Københavns Universitet mente faktisk at det å drikke lettbrus var like greit som å drikke melk. Forskerne mener at man kan drikke lettbrus med verdens beste samvittighet. Det er i følge forskerne ingen helsemessige årsaker til å styre unna.

Forskere har konkludert med at brus med kunstige søtningsstoffer ikke øker risikoen for kreft, eller diabetes. Resultatene tyder på at insulinfølsomhet ikke påvirkes av å drikke brus med søtningsstoffer, sammenlignet med det å drikke vann, melk eller brus med sukker. Mange ” onde tunger ” har jo hevdet at lettbrus gir en betydelig vektøkning, noe jeg har vært veldig skeptisk til. Jeg drikker mye lettbrus, og lettbrus er min daglige kos, og selv om jeg drikker store mengder lettbrus, så går jeg likevel ned i vekt. Studien som danske forskere  gjennomførte viste at det heller ikke var noen forskjell i endringen i vekt. Brus med sukker økte både fett og kolesterol i blodet noe vann, melk eller brus med søtningsstoffer ikke gjorde.

Det er jo spesielt aspartam som har hatt ett veldig fokus. Mange mener aspartam er farlig for kroppen. I 2015 konkluderte EUs organ for mattrygghet, EFSA, at aspartam, som er det søtningsstoffet som oftest blir brukt i lettbrus er helt trygt i normale mengder. Det er gjort en rekke risikovurderinger i EU, og i den siste vurderingen ble det igjen konkludert med at aspartam ikke er helsefarlig i de mengdene vi får i oss. Ser man på all dataen man har og på hvor mye aspartam vi får i oss i Norge, er det ingenting som tyder på at aspartam er farlig.

Vi har nok alle en, eller flere avhengigheter. Jeg røyker ikke, og har aldri gjort det. Jeg er avholds, så jeg drikker aldri alkohol. Avhengigheten min er Pepsi Max, og skulle jeg være tom, da kommer panikken. Jeg må alltid ha godt med Pepsi Max i hus slik at jeg ikke går tom. Sånn er det sikkert mange av dere som har det om det gjelder lettbrus, eller andre ting.

Jeg liker også den nye Cola Zero, og jeg er glad i Solo Super og Villa lett, men aller best er Pepsi Max. Da jeg slet med smerter i forhold til nyresteinen, så klarte jeg faktisk ikke å drikke Pepsi Max. Jeg hadde ikke lyst på den i det hele tatt. Da gikk det på Solo Super, og Villa lett. Smaken av iskald Pepsi Max er heldigvis  himmelsk igjen. Det er veldig forskjellig hvor mye jeg drikker hver dag, men jeg drikker kanskje 1,5 liter til dagen sånn ca.

Lettbrus diskusjonen dukker stadig opp når venner samles. Mytene burde vært avlivet. Jeg har få laster, og denne, den beholder jeg med god samvittighet. Jeg tror på forskerne, og på helsemyndigheten som sier at der ikke er noe som tyder på at lettbrus er farlig å drikke. Også norsk vitenskapskomite for mattrygghet har undersøkt søtningsstoffene i lettbrusen flere ganger, og alle gangene har den vist at lettbrus ikke er skadelig å drikke. Alt handler om mengder, men det skal mye større mengder til enn feks 1,5 liter til dagen før noen som helst varsellamper begynner å lyse. Dessuten må det vel være positivt når man er overvektig at man unngår kalorier der man kan? Min store avhengighet skal jeg ikke gjøre noe som helst med – den lasten skal jeg sannelig beholde. Jeg respekterer de som ikke ønsker å drikke lettbrus, da bør det også være omvendt..Valget er ene, og alene mitt.

Jeg har hatt ei god sykkeløkt på morraen i dag. Det føles så utrolig godt etterpå. En overskyet dag i Kristiansand i dag, men dagen skal nytes uansett vær. Jeg må takke for alle flotte tilbakemeldinger på videoene jeg har begynt å lage. Det er så utrolig moro å få så mange flotte tilbakemeldinger på at dere liker disse. Flere videoer blir det, garantert.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag, men det blir nok videoer i løpet av uken.

Ny medisin mot fedme

Vi har vel alle ønsket oss denne magiske pillen. Pillen man kan ta, og vipps så har man den slanke, flotte kroppen man alltid har ønsket seg. Jeg har drømt om denne pillen i alle år, men ennå så har den ikke blitt oppfunnet, og sjansene for en slik magisk pille, den er vel lik null. Men nå er det kanskje et håp. Ikke om en magisk pille, men forskere er veldig positive. Og er forskere positive, så blir automatisk jeg også det.

Det undrer meg hvorfor et er så vanskelig å få det store gjennombruddet i fedmeforskningen. Noe vet de som at det er genetisk, og kost selvsagt. Det å tenke over hva man spiser, og mengder. Jeg vil tro at det er mange av dere som gjennom mange år har prøvd alle vidunderkurene som er og har vært på markedet. Og vidunderkurene, de fungerer de fleste av dem, i en periode. Man kan ikke leve på diett hele livet. Det går ikke. På et tidspunkt så må man leve tilnærmet normalt, og har man da gått på en streng diett en stund, så er det fort å gå opp igjen når man starter å leve noe mer normalt igjen.

For en tid tilbake, så kom fedme sprøytene på markedet, og tablettene Mysimba. Noen har fått fantastiske resultater av begge deler mens andre ikke har oppnådd like bra resultater. Og sånn vil det jo alltid være fordi vi er forskjellige. Kroppene våre er forskjellige. Vi reagerer ulikt. Selv har jeg prøvd Saxenda med bra resultater. Den første tiden jeg gikk på Saxenda, så ble jeg så mett av veldig lite. Og jeg gikk ned ca 9 kg over en periode. Saxenda virker jo på metthetshormonet, og jeg kunne gå stappmett så lenge etter et måltid. Etter en god periode på sprøyta, så begynte metthetseffekten å gi seg. Jeg ble ikke like fort mett som jeg hadde blitt, og selv om man da visste mengden man spiste da den fungerte, så var det vanskelig å videreføre kunnskapen. Jeg gikk noe opp igjen, men har ikke gått opp alt. Da jeg fikk de intense magesmertene i januar, så sluttet jeg på Saxenda. Ikke fordi jeg trodde det var sprøyta som ga meg smertene, men jeg hadde så vondt at jeg ikke orket å ta den. Så da har jeg hatt et langt opphold fra januar til starten av juni. Sammen med fastlegen min, så har vi blitt enige om at jeg skal gi sprøyten en sjanse til for å se om jeg kan oppnå så gode resultater i denne runden også, uten å gå opp igjen.

I to uker har jeg nå tatt Saxenda igjen, og metthetsfølelsen er tilbake. Nå må jeg lære meg å stoppe med en gang jeg kjenner at jeg blir mett. Jeg må også ta til meg all kunnskap som jeg får som går på hvor lite jeg egentlig trenger å spise. Når jeg har spist frokost feks, så er jeg så mett så lenge. Jeg gir dette en siste sjanse. Visst ikke vet jeg sannelig ikke hva jeg skal gjøre. Jeg er ikke på å sette meg selv på en diett med minimalt med kalorier, for jeg vet at jeg ikke vil klare det i lengden. Men noe må skje. Jeg vet at trening er gram, og kost kilo, så jeg vet hvor jeg må jobbe, men det er så forbaska vanskelig. Jeg knasker ikke søtt og salt hver dag. Jeg drikker masse vann, men jeg sliter nok med mengden mat. Jeg skulle gjerne hatt en som kunne gå inn i hodet mitt og koblet litt om slik at det ikke ble noe problem…

Så til det magiske jeg vil fortelle dere om. Magisk er det kanskje ikke, men det er likevel en god nyhet for oss som sliter. Her om dagen så leste jeg på Forskning.no en spennende artikkel. En ny æra i behandlingen av fedme mener forskere. Det er nemlig en ny medisin på trappene som har svært gode resultater.

Fedme har vist seg å være mye vanskeligere å bekjempe enn forskerne trodde. Utallige studier har vist at den mest brukte behandlingen, livsstilsbehandling, virker dårlig. Den eneste virkelig effektive tiltaket har vært fedmekirurgi. Nå er bildet i ferd med å endre seg. De siste årene har flere legemidler kommet på banen, bla Saxenda. I 2021 viste en studie for eksempel at stoffet semaglutid gir gode resultater, og nå kommer enda bedre nyheter. En stor studie viser at stoffet tirzepatid gir rekordstort vekttap. Er det rart man sperrer øynene opp når man leser slikt. Man kjenner også på det bittelille håpet. Det er ikke stort, men det er der. Jeg er sikker på at det er flere enn meg som kjenner på det når dere leste dette nettopp.

Tirzepatid ble i utgangspunktet utviklet som en medisin mot diabetes 2, men tidlige tester viste at pasientene også gikk ned i vekt. Tirzepatid påvirker to ulike hormoner som er med på å styre blodsukkeret og følelsen av metthet. De lovende indikasjonene gjorde at forskere satte i gang en stor studie på virkningen av tirzepatid mot fedme.

Forskerne rekrutterte 2.500 mennesker som veide for mye. Det store flertallet hadde fedme. Deltagerne veide gjennomsnittlig nesten 105 kilo og hadde BMI på 38. Alle gruppene skulle endre livsstilen, med mål om å spise 500 færre kalorier enn de trengte om dagen og å være fysisk aktiv minst 150 minutter i uka. Forskjellen mellom gruppene var medisinen tirzepatid. Den ene gruppa tok en ukentlig sprøyte med 5 milligram tirzepatid, den andre tok 10 milligram, og den tredje tok 15 milligram. Den siste gruppa tok en ukentlig sprøyte med placebo, altså en injeksjon uten virkestoffer. Forsøket varte i 72 uker, altså litt i underkant av ett og et halvt år. Resultatene var oppsiktsvekkende. Placebogruppa, som i praksis bare hadde fått livsstilsbehandling, hadde gjennomsnittlig gått ned 2,4 kilo. Dette gjenspeiler resultatene fra mange tidligere undersøkelser med livsstilsbehandling. Gruppa på minste dose av tirzepatid hadde derimot gått ned over 16 kilo, mens gruppa på 15 milligram tirzepatid var blitt nesten 24 kilo lettere i gjennomsnitt. Dette tilsvarer en vektnedgang på over 22 prosent av kroppsvekta og ligner resultatene fra fedmekirurgi.

Resultatene er oppgitt som gjennomsnitt. Noen gikk ned svært mye. Andre hadde liten effekt. Resultatene viste likevel at et stort flertall av deltagerne gikk ned i vekt. I gruppa som tok mest tirzepatid, gikk over 90 prosent av deltagerne ned over fem prosent av vekta – et minstemål for at behandlingen skal ha noen effekt mot skadelige virkninger av fedme. Det imponerende tallet var imidlertid at godt over halvparten av deltagerne i denne gruppa gikk ned mer enn 20 prosent av kroppsvekta. Til sammenligning var tallet i placebogruppa 3 prosent.

Så til bivirkninger, for det er bivirkninger med medisinen viser studien. De vanligste bivirkningene var symptomer fra magen, som kvalme, diare eller forstoppelse. Noen svært få fikk betennelse i galleblæra. Det er imidlertid ennå ikke mulig å slå fast om medisinen var årsaken. Det er også kjent fra tidligere at det å gå ned i vekt er forbundet med slik betennelse.

Dette er starten på en ny æra innen fedmebehandling, uttalte Ania Jastreboff, en av forskerne bak studien, ifølge MedPage Today. Også andre eksperter mener tirzepatid kan bli et viktig redskap innen fedmebehandling. De advarer imidlertid mot å tro at man har funnet en mirakelkur. Stoffene i seg selv gjør deg ikke slankere, men de endrer signalene i kroppen slik at det blir lettere å gjennomføre en livsstilsendring og få til en vektnedgang.

Men, det nytter ikke å løpe til legen å be om den nye medisinen mot fedme. Nå skal det forskes mye mer. Både for å undersøke hvordan tirzepatid virker hos forskjellige mennesker, og for å forstå de underliggende mekanismene bak fedme og hvordan man skal hindre at store deler av befolkningen utvikler dette helseproblemet.

Likevel er dette en gla’nyhet til alle oss som sliter. En dag der fremme, så kanskje…men før denne er på markedet, så må noe ha skjedd for min del. Begynner å bli smådesperat nå, og kjenner at jeg trenger og lykkes på en, eller annen måte. Jeg tenker at jeg ikke kan vente på denne, for det vil nok ta tid….

 

Seriøst?

Igjen ble blodtrykket mitt utfordret. Jeg sitter og undrer på om noen rett og slett er uvitende, men samtidig så kjenner jeg jo til holdningene som finnes blant mange der ute. De som tror at kroppspositivitisme handler om å glorifisere bla overvekt. Fedme er ikke bra. Punktum. Det er da ingen av oss overvektige som går rundt og tror at ikke overvekt kan være skadelig. Det er få av oss som digger den store kroppen vår, men la oss være den vi er med den kroppen vi har .

Det er 22 år gamle Martin Nipedal som klarte å utfordre blodtrykket mitt. I Fædrelandsvennen for noen dager siden, så uttaler Nipedal seg gjennom et leserinnlegg om kroppspositivitisme og kroppsbygging. Kanskje skal jeg legge det på kontoen for alderen hans, men man er faktisk voksen når man er 22 år, og dette er jo også holdningene til langt flere enn denne 22 åringen. Sørlendingen klager i innlegget over at man ikke verdsetter de som faktisk tar vare på kroppen sin. Nipedal mener at man i en tid hvor man glorifiserer det ” uperfekte ” og normaliserer det svært unormale, så er det viktig å bli imponert av de som tar vare på kroppen sin, de som jobber med å bedre seg selv.

Nipedal burde tas i skole. Når handlet kroppspositivitisme om å glorifisere noe som helst? Kroppspositivitet handler om å fremme at kroppen din er god nok slik den er. Det handler om å akseptere egen kropp, men også andres kropp og utseende. Det handler om å akseptere. Så enkelt, men så vanskelig for veldig mange.

Å se på veltrente kropper som pent, og store kropper som mindre pent, det er det helt ok at Nipedal mener. Alle ser vi på kropper med ulike øyne, heldigvis. Vi har lov til å mene det vi vil, men noen meninger bør man kanskje holde for seg selv, og ikke fronte for høyt. Man må ha aksept for at noen liker trente kropper, og at noen faktisk også liker en kropp med ekstra polstring. Nipedal er ganske klar i sine uttalelser når han klart poengterer følgende: ” Det er penere å se et menneske som klart tar vare på kroppen sin enn en som lar seg forfalle, og forsømme sin egen helse. Om dette skaper kroppspress, er det kanskje ikke så ille. ” Igjen, hva som er pent i Nipedals øyne er kanskje ikke det som er pent i andres øyne. Og mister Nipedal, hva legger du i en kropp som forsømmes? Hvordan ser en forsømt kropp ut i dine øyne? Det sier du ingenting om i leserinnlegget ditt. Jeg vil ikke bare anta, men jeg er 100% sikker på at min kropp er en av de forsømte kroppene du sikter til. I utseende altså, for vi har ikke møtt hverandre. Jeg trener 4-5 ganger i uken. Spiser ikke så hakkende galt, men jeg sliter med to store utfordringer som gjør det vanskelig å gå ned i vekt: lipødem og lymfødem. Jeg trener godt og masse for å bevare de gode blodverdiene jeg har, og selv om jeg drasser på mange ekstra kilo, så har jeg en relativt god helse selv om jeg nok i dine øyne har en kropp som er forsømt. Det blir så feil å si at alle kropper som i andres øyne er uperfekt, eller svære unormal, at dette er forsømte kropper. Jeg synes også det er pent å se en veltrent kropp, og kan godt se to ganger på en veltrent mann. Visst jeg hadde fått muligheten til å velge ny kropp, så hadde jeg garantert ikke valgt min egen.

At Nipedal mener at det er ok at en pen kropp skaper kroppspress, det er så drøyt at jeg ikke har lyst til å si så mye mer om akkurat det. Kroppspress er ikke under noen omstendigheter bra. Punktum. Unge jenter som ser frem til de blir så gamle at de kan operere seg for å få like stor rompe som mange av forbildene deres, unge som kaster opp. Unge som bruker avføringspiller for å bli slankere, unge som gjennom sosiale medier har fått forståelsen av at lykke er en slank kropp. Unge som gjør alt for å få den kroppen de må ha for å bli akseptert. På trening ser jeg unge jenter som løper og løper i evigheter på tredemølla til de ser mannen med jåen.  De ser nesten desperate ut i blikket. Jeg undrer så mange ganger på hvorfor? Alle er  neppe aktive innen idrett. Når Nipedal er blitt 22 år, så burde han tenke seg om to ganger før han uttaler meningene sine offentlig.

Nipedal undrer i innlegget sitt på hvorfor det er negativt å forbedre sin fysiske og mentale helse ved å trene og spise bedre. Hvem sier at det er negativt? Dette er jo et valg hver enkelt tar. Fysisk og mentalt god helse er jo bare et stort pluss. Men igjen, så tror jeg ikke 22 åringen helt har forstått kroppspositivitisme. Han blander dette med usunn livsstil, og plutselig er også plus size modellenes usunne livstil tema i innlegget hans. Hva vet vel vi om livstilen til plussize modellene. De er modeller. Hvordan de lever er deres sak. De fronter klær for oss som er plussize. De reklamerer verken for Nidar, Freia eller Maarud. De fremmer ikke overvekt ved å vise klær eller undertøy for oss som har store kropper. Hvorfor lage eventyr? Og igjen, hvorfor må så mange alltid sette dette likhetstegnet mellom store kropper, og usunn livsstil? Nipedal mener det er så viktig å kunne bli imponert av dem som virkelig jobber med å bedre seg. Jeg blir mektig imponert av alle som gjør det. Ikke bare kroppsbyggere som Nipedal er mest opptatt av, men jeg blir imponert av absolutt alle som legger ned en innsats for å bedre helsen sin, uansett kroppsform.

Noen dedikerer seg til kroppsbygning hvor målet er å se best mulig ut. Der handler det om kalorioverskudd i noen perioder, og kaloriunderskudd i andre. Det handler også om dedikasjon og disiplin i form av mat, hvile og trening er viktig for å oppnå de resultatene man ønsker. All respekt for de som driver med dette, og setter seg sine mål. Vi har alle våre mål, og våre veier for å nå målet. Og vi skal ha respekt for hverandre uansett hva målet vårt er. Vi har også ulikt syn på det å se bra ut, og det å være fornøyd. Ikke alle må ha størst mulig muskler for å føle seg fornøyd. Og jeg tror så mange flere ville følt seg fornøyd med den kroppen de har dersom vi faktisk aksepterer andres kropp og utseende.

Til slutt vil jeg si et høyt hurra for mannen som i en kommentar på innlegget til Nipedal faktisk våger å si at det er pent med ekstra på kroppen. Vedkommende kommenterer med at damer med ekstra vekt er penere enn det motsatte. Jeg skulle ønske at flere menn våget det samme…..