Det slo meg her om dagen hvor mye innholdet i handlekurven min har endret seg de siste årene. Ikke fordi jeg følger en streng diett. Ikke fordi jeg aldri skal kose meg igjen. Men fordi både kroppen, hodet og vanene mine gradvis har forandret seg.
Ikke over natta. Og ikke perfekt. Men sakte, litt etter litt.
Før kunne jeg drikke enorme mengder melk. Virkelig hinsides mye. Nå tenker jeg nesten ikke over melk lenger.
Brød var også en mye større del av kostholdet mitt før. Nå blir jeg sjeldent fornøyd med “bare ei brødskive”. Jeg trenger noe mer. Mat som metter ordentlig.
Jeg har egentlig aldri vært glad i ferdigmat. Jeg lager fortsatt maten fra bunnen av, akkurat som før. Men innholdet i middagene har endret seg mye.
I handlekurven min ligger det nå mye mer grønnsaker enn før. Broccoli, paprika, løk og salater er blitt en naturlig del av hverdagen. Jeg kjøper mye mer ren kylling enn tidligere, og mye mindre pølser og tung mat. Jeg bruker sjeldent ren fløte i mat lenger også.
Det er ikke noe jeg føler at jeg “må”. Det har bare blitt sånn etter hvert.
Og søtt…
Der skjedde det noe veldig spesielt.
Da jeg startet på Wegovy mistet jeg nesten lysten på sjokolade. Etter at jeg byttet til Mounjaro forsvant enda mer av søtsuget. Det er egentlig ganske fascinerende hvordan både kroppen og hjernen kan forandre seg.
Jeg kan fortsatt få cravings. Absolutt. Akkurat nå er det Bixit-kjeks som har tatt helt av 😅 Men det er liksom ikke den samme konstante jakten på søtt som før. Setter meg aldri ned med verken smågodt skåla eller sjokoladen.
Likevel betyr ikke det at hodet mitt alltid henger helt med.
For selv om mye har endret seg naturlig, så betyr ikke det at all uro er borte.
Jeg tenker fortsatt altfor mye på vekt. Kjenner fortsatt på mye frustrasjon. Fortsatt bli redd for å gå opp igjen. Fortsatt kjenner jeg at mat og kropp tar mer plass i hodet enn jeg skulle ønske.
Jeg tror kanskje mange tenker at man en dag “kommer i mål”.
At hodet plutselig skal bli stille. At man skal klare å slappe helt av rundt mat, kropp og vekt.
For meg har det ikke vært sånn.
Ja, mye har endret seg naturlig. Handlekurven min er annerledes. Vanene mine er annerledes. Smakene mine har endret seg. Kroppen min har endret seg.
Men hodet…
Hodet jobber fortsatt.
Det vil nok alltid være en kamp på en eller annen måte. Jeg føler nok aldri at jeg helt klarer å slappe av. Tankene rundt mat og vekt ligger der fortsatt, noen dager mer intense enn andre.
Og kanskje er det viktig å være ærlig om akkurat det også.
For en vektreise handler ikke bare om kilo.
Det handler også om alt man bærer med seg i hodet etter et helt liv.
Det er moro å se at du lykkes. Jobbe videre for å få hodet til å glemme å stresse med mat og vekt og bare fortsette slik du føler er naturlig nå.
Håper du finner tid til å stikke innom snart. 🍀
Tusen takk, Brith Helen! Jeg får håpe kampene i hodet om vekt og mat også avtar litt etter litt, og at jeg kan kjenne på det naturlige rundt det. Det er målet mitt nå. Jeg skal prøve å ta en tur innom deg en dag. Jeg er jo omtrent aldri hos Marianne lengre, og når jeg er den veien, så er det på tur eller retur til flokken i Arendal..men tar en del buss også nå dit nå.