Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

 

Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte.

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart. Jeg skal ha den på meg i dåpen til prinsen min, så da skal jeg også vise den på bloggen. KK Design har lekre selskapskjoler, virkelig lekre!

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Treningen har ikke kommet i første rekke etter jeg begynte i jobb i januar. Da har trening blitt et puslespill å få til, spesielt treningene med crossfit, men jeg er bevisst på det, og jeg vet det kun er i en kort periode. I morgen er jeg tilbake på banen med fullt fokus på treningen igjen, og snart et spennende opplegg som jeg håper jeg vil lykkes med. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken. Samtidig vet jeg veldig godt at det skal lite til før jeg er på et sidespor som fort kan bli skummelt. Derfor er jeg glad for at jeg er bevisst, at jeg ser at jeg må inn på riktig spor igjen, og jeg er glad for at det dukker opp personer underveis som ønsker å hjelpe meg videre.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Snart legges nye mål som jeg skal strekke meg mot. Skummelt, men jeg føler meg endelig klar. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!

 

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg på bloggen gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din.

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Reisen vil vare livet ut. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt noen dager nå hvor kroppen har vært totalt utslitt. Jeg har følt meg sliten. Treningen er blitt et puslespill, men jeg begynne rå få brikkene på plass. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen. Alltid

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Jeg har i tillegg gått igjennom et samlivsbrudd hvor det har stormet noe helt vanvittig. Nå som alt er over, så reagerer kroppen og forteller at den er sliten.   Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vinner litt hver dag.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det ” umulige ” er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Nå er det lenge siden vi har hatt en giveaway på bloggen, så da er det på tide. Jeg gir i dag ut en flott treningstights fra Zhenzi. Denne treningstightsen har 3/ 4 lengde, og er i stilig design og farger. Har du lyst til å vinne den flotte treningstightsen? legg igjen en kommentar på bloggen, og du kan bli den heldige vinneren. Oppgi også størrelse. Disse går i S,M,L og XL som da er  42/44, 46/48, 50/52 og 54/56. Hvem blir den heldige?

 

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 4 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå?

Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg…

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. En uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes.

Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

Jeg kritiserer INGEN som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening, og kostholdshjelp over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂

Akkurat sånn følte jeg det denne uken! Dette gidder jeg ikke!

Denne uken følte jeg nesten for å gi opp. For en kjip beskjed å få!

Det var sikkert flere enn meg som gikk i kjelleren når man denne uken hørte ny forskning fortelle at man egentlig bare kan slutte å trene om man tror det hjelper for å gå ned i vekt. Jeg trodde nesten jeg hørte feil. Jeg vet man sier at kost er kilo, og trening er gram, men likevel, trening må da ha en effekt på vektnedgang? Hvordan har jeg klart å gå ned så mye om det ikke hadde vært for trening?

Skal vi nå slutte å trene? Skal vi nå kun konsentrere oss om streng diett for å miste kilo? Overlegen fra St. Olav som denne uken uttalte seg om dette mente faktisk at det var uetisk av leger og myndigheter å si at man går ned i vekt om man trener.  Hun mener det er feil å hevde at man må trene for å oppnå vektnedgang.

Hovedgrunnen til at trening ikke virker i følge forskning er bla fordi det er vanskelig å øke aktiviteten så mye at du forbrenner nok kalorier til at det faktisk monner for å gå ned i vekt. Dessuten får mange økt appetitt og spiser mer etter trening. I tillegg belønner vi oss selv i form av mat eller noe annet å spise etter trening.

Dette kan ikke være helt svart/hvitt tenker jeg. Og uansett, så vet man jo at aktivitet og trening er bra for helsen vår, så måten denne forskningen ble presentert på, ble litt feil synes jeg. Det var som om alle bare kunne  gi søren i trening, og kun legge om kosten. Ingen kan anbefale noen å slutte å være psykisk aktiv, og det var nok heller ikke meningen. Det bare føltes sånn.

Trening alene er absolutt ikke nok. Det vet jeg, og det vet du, men for min del, så har trening betydd enormt mye. Hva skal ellers være årsaken til at jeg har klart ett så stort vekttap? Jeg har ikke gjort store endringer i kosten. Joda, noen endringer har jeg selvsagt gjort, men ikke så store at de alene utgjør minus 50 kg. Jeg spiser mindre i løpet av en dag, og jeg spiser mindre søtt og salt, men jeg spiser stort sett det samme. Ingen diett. Så visst treningen ikke har betydd noe for min vektnedgang, så kan jeg ikke fatte hva som er årsaken…maten kan det ikke være.

Denne uken hadde jeg lyst til å kaste joggesko i søpla, og si opp treningsabonnementer. Gikk litt i kjelleren, men kom meg fort opp igjen. Jeg må se hva jeg selv har oppnådd, og hva som fungerer for meg. Jeg skal fortsette å trene, og målene mine er de samme. Kanskje ble jeg enda mer motivert til å vise at for meg så er trening viktig, ikke bare for helsen, men også for vekten. At jeg gjør gode ting for helsen, det betyr selvsagt også enormt mye. Helsen er jo sånn sett viktigere enn alt annet, og når man opplever en så stor endring i helsebildet, og en stor vektnedgang som jeg har, så vet man at man har gjort det riktig, uansett om det er resultat av det ene eller det andre.

Jeg kjøper meg nok heller nye joggesko, fortsetter å jobbe for målene jeg har satt meg, og som jeg skrev, kanskje ble jeg enda mer motivert, mer gira på å vise at jeg skal  klare å gå enda mer ned i vekt ved å fortsette akkurat slik jeg har gjort disse årene.

Ikke slutt med trening om du også var en av de som gikk i kjelleren etter å hørt den nye forskningen. Trening er viktig. Tenk på fordelene  visst man ser bort i fra vektnedgangen : I forhold til fysisk og psykisk helse, overskudd, man føler seg bedre og reduserer faren for livsstilssykdommer. Det er veldig mange gode grunner for å holde på med fysisk aktivitet. Jeg tar en tur på trening jeg 🙂

 

 

Reklame | Ciso, Alexis Mote og Mother India

Det er dagen før dagen. Her i huset er det litt rengjøring igjen før det vel er klart for julefeiring i morgen. Snart kan julefreden senke seg, og jeg skal feire jul sammen med en flott gjeng mennesker. I kveld kommer datteren min, svigersønnen min, og den nydeligste prisen på jord, mormors skatt, Henry. Jeg er så heldig og ha fått tilbringe mye tid med Henry i det siste, og jeg skulle jo ønske vi bodde rett ved siden av hverandre hele tiden.

Henry vokser, og man merker stadig nye ting. Til onsdag er han 9 uker. Mormor hjertet smelter hver gang jeg ser han, eller tenker på han. Nå har jeg bestilt kopier av bilder slik at jeg kan få han opp i rammer flere steder i huset. Jeg regnet med det ville bli fantastisk å bli mormor, og jeg tok ikke feil. Det er faktisk enda bedre. Jeg er heldig som får være mormor, og er det en ting jeg er sikker på, så er det at jeg skal være tilstede i Henry sitt liv, og jeg gleder meg til årene fremover.

Henry gir meg også masse motivasjon til å fortsette den gode jobben jeg gjør med trening og endringer. Det å stadig få en bedre helse, det betyr at mormor kan leke mer, og holde mer tritt med han når han blir mer aktiv. Det betyr også at jeg med en bedre helse kan være i livet hans  forhåpentligvis i mange år fremover. Vi skal nemlig ha masse Henry og mormor tid.

Det har vært dårlig med trening den siste tiden. Ikke fordi jeg har vondt i viljen, men fordi forkjølelsen aldri slipper taket. Dvs jeg tror ikke det er en forkjølelse, men en allergisk reaksjon. Øyene renner, nesen renner, øynene er såre, kroppen spiller ikke helt på lag. De to siste dagene har jeg vel vært såpass at jeg nok kunne ha dratt på trening, men da har det vært så mye annet som det ofte er før jul.

Jeg er ikke redd for og ikke komme meg på trening igjen. Jeg vet 100% sikker at jeg kommer meg avgårde. Det er ikke noe problem i det hele tatt, så i romjulen skal jeg skrive treningsplan som skal følges i 2019. Når jeg etterhvert begynner i radioen igjen, og skal starte med morgensendinger, så må jeg endre treningstider i hverdagen. Da blir det ikke trening kl.07, for da er jeg på jobb….Ny treningsplan skal på plass før nyttår, og jeg gleder meg faktisk til et nytt treningsår, også fordi jeg vet at mye positivt vil skje også på treningsfronten i 2019.

Treningsgruppen for overvektige skal fortsette å trene crossfit i 2019. Vi har prøvd oss en mnd før jul, og flesteparten av oss ønsker å fortsette fordi vi aldri har hatt en bedre treningsform. Crossfit er så variert, man har alltid ulike treningstimer, og man får trent hele kroppen. Jeg tror det er første gang jeg svetter nesten i det jeg starter treningen.

Vi vil gjerne ha med oss flere på crossfit! Vi trener tirsdager 1830-1930, og torsdager 1630-1730. Når vi nå snart starter et nytt år, så er det vel en god ide å gripe muligheten som du har tenkt på så lenge, men aldri fått gjort noe med. Ja, det er tungt. Ja, du svetter. Ja, du blir sliten. Men, nei, du dør ikke. Du overlever hver gang. Ta kontakt for mer info.

I dag skal vi åpne en ny luke, den nest siste. Bak luke 23, så finner vi en valgfri jakke fra CISO! Ciso har utrolig mye flotte jakker. Kanskje frister det med en ny vinterjakke, eller kanskje en vårjakke når vinteren etterhvert passerer. Jakken er gitt av Ciso i samarbeid med Alexis Mote.

Du finner Ciso her : https://www.facebook.com/ciso.dk/ og her https://ciso.dk/     Du kan se utvalget av Ciso klær hos Alexis her :  https://www.alexismote.no/b/ciso

Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er som vanlig med i trekningen.

Bak gårsdagens luke, så lå det et gavekort på 1000 fra fra Mother India her i Kristiansand. Den heldige som kan nyte fantastisk,  indisk mat er :  ANETTE SUNDSDAL!! Gratulerer så masse med gavekortet, Anette! Jeg er sikker på at du får en flott matopplevelse på Mother India. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

 

Reklame | Nais og Collection

Det er som å gå i en godtebutikk. Butikken bugner, og man vet ikke hvor man skal starte fordi butikken er full av go’biter, og man er redd for at man ikke skal få med seg hele utvalget. En stor butikk full av klær fra flere leverandører, og for de fleste lommebøker. Er der rart at denne butikken er blitt en av mine store favoritter?

I Sandalsgården i Lyngdal ligger Nais. Det er vel i underkant av 3 år siden jeg var i butikken for første gang. Kanskje er lommeboken glad for det. Nå skulle jeg ønske at jeg bodde noe nærmere Lyngdal selv om det kun tar litt over en time å kjøre dit. Nais er en utrolig flott stormotebutikk, og jeg er så glad for at jeg ble kjent med både butikken, og Barbro som driver den. I tillegg til ett helt utrolig godt utvalg av klær, og en stor, flott butikk hvor man kan vandre rundt i evigheter, så drives den også av ei helt fantastisk dame med øyet for fasonger, og farger, og ei dame som virkelig vet hva service er. Barbro er utrolig flink til å ta inn klær. Hun har ett veldig godt øye for gode passformer, hun er utrolig flink til å ta inn farger, og fine design. Hun har klær for oss som gjerne ønsker det som skiller seg litt ut, og hun har klær for de som ønsker å være klassiske, og tradisjonelle. Barbro våger.

Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Kjedebutikker er kjedebutikker, de skiller seg liksom ikke noe ut fra de andre i samme kjeden bortsett fra at de ligger på ulike steder i landet. Jeg liker nisjebutikker, de spesielle, de har ett annet utvalg. Der er en annen atomsfære enn på et kjøpesenter. Det blir mer personlig. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Før kunne jeg være på kjøpesentre i timer, det gidder jeg ikke lengre. Nå er jeg på kjøpesentre for å kjøpe akkurat det jeg skal. Det er uhyre sjeldent jeg gidder å traske kjøpsentre fra A til Å. Kjøpesentre står som oftest ikke på mine ” want to do ” lister, men jeg bruker gjerne tid når jeg finner butikker som jeg virkelig liker, som for eksempel Nais. 

Som lymfepasient, så vet jeg at der er mange der ute som sliter veldig med å få bukser som er vide nok. Jeg sliter jo veldig, og jeg sliter såpass at jeg må bruke sydame. Jeg trodde ikke produsenter sydde vide bukser, men der tok jeg feil. Dere som sliter med vide bukser skal vite at det er bukser å få tak i. MAT er en produsent, Boheme er en annen, KK Design er en tredje om man ønsker penbukse. Barbro på Nais kan sikkert komme opp med flere.

Nais er flotte klær, det er farger, og gode passformer. Nais er undertøy også for de av oss som må opp i størrelse. Nais er også det lille ekstra som flotte smykker, skjerf og vesker. Nais er også den gode servicen. Her finner man den gode varmen, de ekte smilene, engasjementet, ærligheten, og servicen. Barbro har også erfaring med hvor skoene trykker, og det tenker jeg er en veldig stor fordel. Nais har en veldig fin Facebook side : https://www.facebook.com/naisbutikken/

Bak luke nummer 19, så finner vi en gave nettopp fra Nais. Bak luke nr. 19 kan du vinne strømper i 40 den – valgfri str og smykke og armbånd til en verdi av 697,- Alt dette kan bli ditt om du som vanlig legger igjen en kommentar på bloggen.

Bak gårsdagens luke fant vi to lekre armbånd fra Collection til en verdi av 698 kr. Den heldige vinneren ble : BRITT VOLD!! Gratulerer så masse med to lekre armbånd, Britt!! Bare å glede seg til de kommer i posten. Jeg tar kontakt i løpet av dagen. For dere som ikke vant, så er det fortsatt mulig å kjøpe disse to armbåndene til tilbudspris. Ordinær pris er 698 kr – du får de til 499 kr. Trykk da på denne linken : https://www.collection.no/catalogsearch/result/?q=1842-3

17.desember. En uke til julaften. Hvor er førjulstiden blitt av? I år synes jeg virkelig disse førjulsdagene har løpt avgårde. Det er en annerledes desember i år, mye nytt å forholde seg til, men likevel, så synes jeg førjulstiden har løpt avgårde i rekordfart. Nå er det kun en uke igjen til julemiddagen lukter fra kjøkkenet, og huset fylles av gjester.

Jeg er i rute. Jeg har noen julekort igjen å skrive, men de skal med posten i dag. I år er det bilder av den nydelige prinsen min som pryder julekortet. Jeg er har en gave igjen, og den skal kjøpes i dag. Nå skal jeg bare bruke litt tid på å pakke, og gjøre gavene litt personlige. Jeg liker å legge litt tid, og energi på å pakke gaver. Så i dag skal jeg handle litt fint papir, bånd og merkelapper. For meg er det ikke bare å pakke inn en gave. Det ligger mye omtanke bak hver enkelt gave.

Det er så fint med julepyntet hus. Jeg synes dagene har gått altfor fort i desember, for det er i desember jeg koser meg, alle dagene før jul. Så fort vi er over på 1.nyttårsdag, så forsvinner all julepynt. 1.januar er starten på noe helt nytt, og da starter jeg med blanke ark, noe som betyr at hverdagen skal tilbake. Skal hverdagen tilbake, så skal all jul ut.

I år har jeg ikke bakt en eneste julekake. Det har aldri tidligere vært 7 sorter, men noe har jeg pleid å bake. Småkaker blir nesten ikke rørt her i huset, så det meste blir kastet etter jul. I år blir det litt mammas julekaker som blir servert her. Hun lager verdens beste krumkaker, og brune pinner. Så kjøper jeg smultringer av fetteren min som har verdens beste smultringer i smultringbua på Torvet her i Kristiansand. Jeg har vurdert å bake kakemenner, det er liksom tradisjon, men jeg får se hva uken bringer. Det er liksom ingen vits i å ha kaker kun til pynt om ingen spiser dem, så derfor blir det ingen 7 sorter her.

Vi skal åpne en ny luke i bloggens julekalender. Bak luke nr. 17, så ligger det et gavekort på 500 kr fra Alexis Mote.  Alexis Mote er en av Norges største stormotebutikker, og selger klær fra str. 42-56.  Alt startet i Skippergata i Oslo, og de har i dag også en stor, flott nettbutikk. Alexis Mote drives av ekteparet Elisabeth og Daniel Holmberg. Butikken i Oslo er en stor, og flott butikk på 250 kvm som har klær både for oss som liker det litt trendy, og for de som helst vil ha det klassiske, og tidløse.  Service er også et stikkord for Alexis. De viser kundene sine en utrolig god service. Du kan følge Alexis på Facebook her : https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/   og nettbutikken til Alexis finner du her : https://www.alexismote.no/index.php

Ønsker du å vinne gavekortet fra Alexis, så legger du som vanlig igjen en kommentar på bloggen. Hva kunne du tenke deg å bruke gavekortet på? En vinner blir trukket i morgen.Bak gårsdagens luke, så lå der en valgfri bukse fra LauRie i samarbeid med Alexis Mote. Vinneren kan velge seg hvilken som helst bukse fra sortimentet av LauRie bukser som Alexis har. Den heldige vinneren av nye bukser ble : MARIA ELIASSON!! Gratulerer så masse, Maria!! Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Jeg har vært på trening i dag etter noen dagers opphold,og det føles sååå deilig å være i gang igjen. Nå roper dusjen. Ha en nydelig 17.desember!

 

Reklame | LauRie og Alexis Mote

Jeg har fått ny jobb! Og for meg er jo dette drømmejobben!

Som dere vet, så har det stormet veldig i livet mitt de siste månedene. Livet endret seg på et knips, og jeg har aldri stått i en verre storm enn dette. Til tider har det nok blåst orkan på toppene, men stormen har bare gjort meg sterkere, og tøffere. Stormen har fått meg til å innse viktige ting, og stormen har fått meg til å se at døren som lukkes, den lukkes med mening. En ny, spennende dør skal åpnes, og bak den døren vet jeg det ligger mye spennende som vil berike livet mitt veldig.

For noen dager skrev jeg på bloggen at en dag lysner det, en dag vil smilet igjen prege dagene mine, og dagene begynner virkelig å bli gode. Jeg ser at jeg nå fremover skal realisere planer, og allerede nå er drømmer jeg har hatt gått i oppfyllelse. Og det er den ene drømmen min jeg har lyst til å fortelle dere om i dag. Jeg er så utrolig glad for muligheten som nå har dukket opp at det kan nesten ikke beskrives med ord.

Fra 2.januar starter jeg opp i ny jobb, og jeg skal da tilbake til jobb i radioen. Fra 2.januar er jeg ansatt som programmedarbeider/programleder i Metro Sør som har sin base her i Kristiansand. Metro Sør eies av Radio Metro som har sitt hovedkontor i Oslo, og Radio Metro kan i 2019 feire 10 års jubileum. Fra januar blir jeg endel av Metro staben, og det er jeg utrolig stolt av. Det å få komme tilbake til radioen igjen, og til den jobben jeg elsker, det betyr mer enn ord kan forklare. For dere som ikke bor på Sørlandet, så kan dere lytte til nettradioen vår : https://metrosor.no/

Radio har alltid vært en veldig viktig del av livet mitt. Jeg hadde vel aldri trodd at radio skulle bli jobben min da jeg for første gang tråkket mine bein på Ekserserhuset her i Kristiansand. Det var der Radio Ung holdt til, og det var der de lagde radio. Jeg var 14 år gammel, og   interessen for radioarbeid ble tent. Jeg var en av flere som nærmest bodde på Ekserserhuset. Radio var det jeg fylte fritiden min med. Rett etter skolen var det ned å lage radio, helger ble tilbragt her, jeg kunne nesten ha flyttet inn.

Radio Sør var den store radiokanalen på Sørlandet på den tiden da jeg begynte som frivillig. De var store, og det var der ” proffene ” var, og da jeg fikk spørsmål om å starte som frivillig i Radio Sør, så var det jo nesten som å vinne i lotto hehe. Det var virkelig stort. Ettermiddager, helger, og netter sendte jeg radio, og i tillegg til å lage radio, så har jeg jo også hele veien blitt kjent med utrolig mange flotte mennesker som alle på sin måte har vært med og beriket livet mitt. Noen av disse er fortsatt i livet mitt. Noen treffer jeg en gang i blant, noen mye oftere, men det er mange fine vennskap som ble skapt i radiolokalene til både Radio Ung og Radio Sør. Noen småforelskelser ble vel også skapt.

Etter gymnaset i 1989 som ble avsluttet med ei russetid som revysjef her i Kristiansand, så fikk jeg tilbud om fast jobb i Radio Sør. Jeg hadde ikke kommet inn på Gimlekollen Mediasenter, og ikke på Danvik, men den skuffelsen varte ikke lenge når jeg faktisk fikk tilbud om å jobbe fast med radio. Jeg skulle faktisk tjene penger på jobben jeg elsket! Så fra 1989 har jeg jobbet med radio fast, men også litt til og fra. Det har likevel blitt mange yrkesaktive år, og jeg har elsket hvert minutt jeg har fått lov å lage radio.

Nå er det vel 3-4 år siden jeg jobbet i Radio Sør, og det var tungt å miste jobben den gang tilbake. Jeg hadde kanskje ikke trodd jeg skulle få muligheten til å jobbe med radio igjen, men der tok jeg veldig feil. I starten av desember fikk jeg tlf fra Radio Metro sentralt som ønsket meg med på laget. De ønsket en sørlandsstemme, de ønsket en voksen dame, og de hadde fått veldig gode referanser fra personer som jeg har jobbet med tidligere. I tillegg hadde de selvsagt også hørt på endel av det jeg tidligere hadde laget på radioen. To uker etter telefonsamtalen, så hadde jeg møte med Radio Metro, og denne uken ble kontrakten underskrevet.

2.januar er jeg på plass på Metro Sør, og jeg gleder meg som en unge! Jeg gleder meg masse til å lage radio igjen. Jeg gleder meg til å være på lufta igjen, og jeg håper sørlendingene setter pris på at jeg snart er tilbake. Jeg har fått så utrolig mange flotte tilbakemeldinger som tyder på at mange setter pris på at jeg igjen blir å høre på radioen. Planen er at jeg skal være morgenvertinne fra kl.06-09.00, men hvilken sending jeg starter med fra 2.januar, det skal jeg komme tilbake til.

Det lysner virkelig i livet mitt,smilet preger igjen dagene mine, og jeg er på veldig god vei til å legge det vonde bak meg. Jeg skal ikke se meg tilbake, men se på alt det gode som ligger der fremme. Oppi alt dette som har skjedd, så har jeg så utrolig mye å være takknemlig for : Lille, nydelige Henry som fyller mormor hjertet med en uendelig stolthet og kjærlighet, datter og svigersønn, familien min, vennene mine, ledervervet i NLLF og alle de flotte menneskene jeg har i styret sammen med meg, bloggen min og alle dere utrolig flotte lesere som virkelig bryr dere, og så er det alle de spennende planene som ligger der fremme og venter. Den vonde og tøffe tiden har også bragt positive ting med seg. Planer og drømmer  jeg endelig skal realisere, drømmer jeg har hatt som blir oppfylt. Veien videre skal bli så utrolig flott å gå! 2019 skal definitivt bli mitt år!!

Vi skal åpne en ny luke i julekalenderen min, og i dag skal vi åpne luke nr. 16. Bak dagens luke finner vi en gave som jeg vil tro dere alle sammen ønsker å vinne, for der ligger det en valgfri bukse fra LauRie!! Buksene fra LauRie blir kalt for ” verdens beste bukser.”, og blir kan først kjent med LauRie, så blir man forelsket sier ryktene. Buksen blir gitt av LauRie i samarbeid med Alexis Mote. Vinneren kan velge seg en bukse fra det sortimentet av LauRie bukser som Alexis har. Her er mange ulike modeller, du kan få korte og lange bein, smale og vide bukser, og du kan få buksene fra str. 38-56. https://www.laurie.no/

Jeg har prøvd LauRie og jeg har aldri hatt bedre bukser på meg. Det er helt sant. Jeg har aldri hatt en bedre bukse på meg. Så utrolig gode å ha på seg. Så behagelige. Så god bevegelighet. Så god passform. Aldri har ei bukse sittet så perfekt i livet. I tillegg gikk buksen høyt opp i livet, og det føles så godt. God benlengde. Den var bare utrolig god. Dette er kule jerseybukser med stretch og strikk i linningen som gir stor bevegelsesfrihet og komfort.

Du kan vinne en valgfri LauRie bukse bak dagens luke. Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Du kan se utvalget av bukser hos Alexis her : https://www.alexismote.no/b/laurie

Gårsdagens gave bak luke nummer 15 var en nydelig regnkåpe fra Blæst, og den var det mange som ville være med i trekningen om. Den heldige vinneren av den flotte og fargerike regnkåpen ble : MARIANNE! Gratulerer så masse med ny, flott regnkåpe, Marianne! Jeg tar kontakt i løpet av dagen.

De to siste ukene har vært så som så når det kommer til trening, Ikke fordi jeg har vondt i viljen, eller fordi jeg ikke gidder, men fordi jeg har vært så vanvittig forkjølet. Det er lenge siden jeg i det hele tatt har vært forkjølet, og nå har forkjølelsen invadert nesen min spesielt. Man skulle tro at hele Otra hadde samlet seg i nesen, og renner ut i strie strømmer. Oversvømmelsen resulterer i i ei sår nese, og i tillegg har jeg en lei tendens til å bli rød og fin i store områder rundt nesen når jeg får det sånn som jeg har det nå. Jeg ser utvilsomt ut som Rudolf, og må holde meg innendørs på juleaften, så ikke nissen tar feil. Jeg er dårlig på å lede sleder, og har en forferdelig stedsans.

Formen har vært laber, kroppen har slitt med å trene. Siste crossfit trening før jul som vi hadde på tirsdag, den var det et slit å komme seg igjennom. Tredemølla på Bare Trening, den står der og roper på meg, og jeg håper at jeg kan føle meg såpass at jeg kan komme meg på trening i morgen. Jeg er ikke redd for treningspauser, ikke sånn egentlig, for jeg vet at jeg alltid kommer meg på trening igjen, men problemet er samvittigheten, den dårlige samvittigheten som jeg kjenner på fordi jeg burde vært på trening, og redselen for at dagene uten trening skal resultere i at jeg legger på meg. Jeg er livredd for å legge på meg igjen. Jeg skal ikke tilbake, og jeg vil ikke tilbake dit jeg var…og jeg vet at jeg gjerne kan ha hånden i godteskuffen mer enn en gang  når jeg går rundt og synes synd på meg selv.

Jeg krangler og diskuterer med hodet mye når jeg sliter med samvittigheten i forhold til treningen. På den ene siden, så sier jeg til meg selv at pauser er nødvendig av og til, og at så få dager hvor hånden går noe mer ned i godteskuffen enn ellers, de dagene vil ikke velte et helt lass. På den andre siden sier styggen på ryggen at jeg har lagt på meg, så da er det viktig å ta frem mentale verktøy som jeg har fått, og jobbe med hodet og tankene. Jeg håper virkelig jeg er treningsklar i morgen. Jeg kjenner at jeg trenger å få kroppen på trening både fysisk og psykisk.

Vi skal i dag åpne luke nr. 15. En ny, flott gave ligger og venter. Gaven er ei nydelig og stilfull regnkåpe gitt av BLÆST RAINWEAR til en verdi av 3270 kr! Det er jo bare moro å gå ut i regnet med ei slik flott regnkåpe på seg.

Regnkåpen fra Blæst er rosa med lekre detaljer. Blæst er kvalitet fra innerst til ytterst. Regnkåpen går fra størrelse XS som er 34/36, og opp til str. 6 XL som er str. 54/56. Regnkåpen har en verdi på 3270 kr!

Blæst er norsk design. Lisbeth Lillebøe er designeren, og det er kanskje ikke overraskende at Lisbeth er født, og oppvokst i Bergen. Når man kommer fra en by med 213 regndager i året, så er det kanskje ikke rart at man ønsker seg gode regnklær? Lisbeth Lillebøe ønsket ikke bare gode regnfrakker, men hun ønsket også at regnfrakkene skulle være moteriktige, fargerike og elegante. Man skulle føle seg velkledd, og glad. Man skulle ikke være nødt til å gå rundt i disse ordinære, og kjedelige regnfrakkene. I tillegg til å se bra ut, så skulle også regnfrakkene være gode i all slags vær. Resultatet ble BLÆST. Du kan lese mer om Blæst her, og se det flotte utvalget : https://blaest-rainwear.com/no/

Jeg har regnkåpe fra Blæst, og jeg elsker den. Fargene, kvaliteten, detaljene. Det føles ikke som jeg tar på meg en regnfrakk, men en jakke. Den er så utrolig behagelig å ha på seg. Stikker man hendene ned i lommene, så er også det utrolig behagelig. Stoffet gjør at man ikke får den kalde regnfrakk følelsen når man tar hendene i lommen, men det føles behagelig, godt, og varmt. Hetten er designet slik at regnet ikke pisker deg i ansiktet, og med den høye, gode halsen, så er man virkelig skodd for en tur i øsende regn. Fargene gjør meg glad. Detaljene gjør jo også mye med jakken. Det viktigste er nok til syvende, og sist kvaliteten, og her er det kvalitet tvers igjennom. Regnfrakken er så vanntett som den kan bli, jakken er vindtett, og den puster. I tillegg er det ganske fascinerende å se hvordan vannet preller av når man er ute i regnet. Man kan nesten bare ” børste ” regnet av jakken når man kommer inn. Man trenger ikke bo i Bergen for å ha stort utbytte av en slik regnfrakk. Jakken har

• Teipede, forseglede sømmer
• Glidelås og knapper på forsiden
• Avtakbar, Justerbar hette
• Maljer under ermet for ventilasjon
• Innvendig lomme med glidelås
• Justering på ermet
• Refleks

Jeg har samme regnkåpe som jeg gir til en av dere i dag.

• Regnjakken du kan vinne er i en nydelig rosa farge med stilige detaljer. Regnkåpene fra Blæst er bare lekre, og denne kan bli din om du legger igjen en kommentar med navn, epost og størrelsen din. Hva synes du om å gå ut i regnværet i en slik stilig og fargerik regnkåpe?

Jeg har trukket en vinner av den flotte gaven fra Mary Kay, og Mary Kay kosulent Hilde Novik Gulstad. Den heldige vinneren kan velge makeup,hudpleie eller håndpleie til en verdi av ca 750 kr. Den heldige vinneren ble : SISSEL WEJSET!! Gratulerer så masse med nydelige produkter fra Mary Kay, Sissel!! Jeg er sikker på at du vil bli så fornøyd. Du hører fra meg i løpet av dagen.

 

Lag dere en nydelig lørdag!

 

Disse er med på årets julekalender :

ALEXIS MOTE – https://www.alexismote.no/index.php / https://www.facebook.com/Alexis-Mote-AS-143991575851/

KLINIKK NOVA – https://www.klinikknova.no/  /  https://www.facebook.com/klinikknova/

WILHELMINES – https://www.facebook.com/wilhelminesas/

PONT NEUF – http://pontneuf.dk/

COLLECTION – https://www.collection.no/  / https://www.facebook.com/CollectionNorge/

NAIS – https://www.facebook.com/naisbutikken/

CINDERELLA – https://www.cinderella.no/  /  https://www.facebook.com/Cinderella.stormote/

CISO – https://ciso.dk/  / https://www.facebook.com/ciso.dk/

HOLTE VELVÆRE – https://www.holtevelvaere.no/  / https://www.facebook.com/Holte-Velvære-593613320718079/

IZI KLÆR OG SKO AS – https://www.facebook.com/IZI-sko-klær-As-Seljord-107280252693011/?ref=br_rs

LOFT – https://www.loftfashion.dk/da  /  https://www.facebook.com/Loftfashion-515075175232442/

RUBENS KVINNER – https://rubenskvinner.no/  /  https://www.facebook.com/Rubens-kvinner-190568137639879/

MARY KAY v/ HILDE NOVIK GULSTAD – https://www.facebook.com/mkHilde13/

MOTHER INDIA – http://motherindia.no/  / https://www.facebook.com/Motherindia.kristiansand/

ZIP – https://webshop.zip-as.no/  / https://www.facebook.com/Zipstormote/

NAYS HERKULES – www.handlegaten.no/nays  / https://www.facebook.com/NAYS.SKIEN/

PERFECT MIX – https://www.facebook.com/groups/463414520656723/  / https://www.facebook.com/fokusglede/

WENCHES MOTE – https://www.facebook.com/Wenchesmote/

BLÆST RAINWEAR – https://blaest-rainwear.com/no/  / https://www.facebook.com/blaestrainwear/

LAURIE – https://www.laurie.no/  / https://www.facebook.com/LauRieDenmark/