Sommeren er reddet! Vet du, denne sommeren her, den har jeg tro på vil bli bedre enn på lenge. Da tenker jeg ikke på vær, eller temperatur, men i en pakke fra Danmark som jeg nettopp har fått, så lå der et plagg jeg lenge har ønsket at jeg skulle finne. Jeg har leitet, og leitet uten hell, men i Danmark, der fant jeg det, og jeg er så glad!! Dette er noe jeg vet flere meg vil bli glad for å lese om.

Sommeren har utvilsomt sine utfordringer for meg, og sikkert mange av leserne mine som er en størrelse for store. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Der finnes jo flotte badedrakter med skjørt, men skjørtene er ikke så lange som jeg ønsker at de skal være. De dekker jo litt mer enn ei badedrakt uten skjørt, men likevel, så er de ikke lange nok for meg. Jeg har vurdert skilt rundt halsen som forteller hvorfor beina mine ser ut som de gjør, men det hadde kanskje bare skapt mer uønsket oppmerksomhet.

Jeg er innmari glad i å bade.Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Likevel kjenner jeg på at jeg helst ikke vil være der. Jeg vil helst ikke være på en plass hvor andre ser beina mine. De store beina mine gjør at jeg ikke føler meg vel der jeg står i badedrakt, på vei ut i vannet. En svømmehall, det har jeg ikke vært i siden jeg gikk på barneskolen. Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har man lært seg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Som regel dropper jeg å bade fordi det tar så lang tid å finne en plass hvor det er fint samtidig som det ikke er folk der. Jeg savner det å bade på varme dager.

Nå er sommeren reddet, i alle fall når det kommer til bading. Jeg sitter en del på nett for å kikke på klær både fra norske og utenlandske nettbutikker. Danske nettbutikker er jeg ofte innom, og danskene er utrolig gode på stormote. Det er jo også i Danmark de store stormoteprodusentene holder til. Jeg elsker klær fra Pont Neuf, fra Studio, fra Gozzip, og dette er bare noen av produsentene som virkelig kan stormote, og god passform.

Her en dag kom jeg innom en danske nettbutikk som heter Curvii.dk.  Curvii. dk er Danmarks største plus size webshop, og de sender også til Norge. Curvii er virkelig en flott nettbutikk! Her finner man flere av merkene som man også kjenner her i Norge, men jeg fant også klesmerker som jeg ikke kjente til fra før av. Her finner man et eget merke med treningsklær, man finner en egen kolleksjon med 50 talls kjoler, man finner lekkert undertøy til store kropper, og man finner en egen badedraktkolleksjon fra MIROU. Og det er i badedraktkolleksjonen jeg fant plagget som nok redder min sommer.

I kolleksjonen til MIROU så fant jeg BADEKJOLE! En lang badekjole som skjuler mye av beina mine! Badekjolen er mye lengre enn badedraktene med skjørt. Gjett om jeg ble glad da jeg så denne flotte badekjolen? Og jeg ble like glad når jeg fikk den tilsendt badekjolen fra Curvii. Så flott, og en helt perfekt lengde.

Badekjolen valgte jeg i str. 50, og den passet perfekt. Badekjolen er i str. 50 rundt 98 cm lang. Til meg som er 178 høy, så går badekjolen ca ned til knærne. Jeg får ikke skjult lymfeleggene, men det at jeg får dekket til lår, og at badekjolen går ned til knærne, det betyr at jeg føler meg noe mer vel, og det betyr at jeg faktisk kan bade i sommer.

Badekjolen består av 2 lag med en innvendig badedrakt som sitter inntil kroppen.Den innvendige badedrakt har et midtstykke i fintmasket microfiber, så badedrakten tørker raskt selvom den er i to lag. Denne badekjole har snøring ved brystet, noe som gir deg mulighet til å justere halspartiet. Stropperne er justerbare og derfor kan du lett finne den passformen på badekjolen som passer til deg. Prisen er også utrolig god. Du finner badekjolen her : https://www.curvii.dk/sort-turkis-badedragt-med-skort-i-lang-model

Jeg vet at det er mange av dere som følger bloggen min som også sliter i forhold til å finne en badedrakt som du føler deg vel i. Når jeg nå har funnet ei badedrakt som jeg faktisk kan bruke, så vet jeg at mange av dere også vil bli utrolig fornøyd med denne badekjolen. Curvii har også mange modeller med skjørt, og du finner hele kolleksjonen fra MIROU her : https://www.curvii.dk/maerker/mirou  MIROU produserer badetøy og badedrakter i store størrelser. De produserer de fleste modeller fra størrelse 42 til størrelse 60. Prisene er også veldig gode!

Curvii jobber i disse dager med åpning av en nettbutikk for det norske markedet. Helt nøyaktig når den åpner, det er litt usikkert ennå, men i løpet av sommeren, så kan nettbutikken være på plass. Jeg skal holde dere orientert om åpningen….men det er ikke skummelt å bestille fra Danmark. Mange føler det er litt skummelt, men det foregår på helt samme måte som det gjør om du bestiller fra en norsk nettbutikk. Frakten er på 99 kr, så det er heller ingen store kostnader selv om nettbutikken pr. i dag er i Danmark. Du finner nettbutikken til Curvii her : https://www.curvii.dk/ og følg de gjerne på Facebook her : https://www.facebook.com/curvii/

Min badesommer er reddet! Takk til MIROU som faktisk produserer lange badekjoler. Det skal bli så deilig igjen å kunne nyte sommeren i vannet igjen med en badedrakt jeg faktisk kan bruke uten å føle på skammen over de store lymfebeina mine. Sommeren kan komme.

For å ta det aller først –  jeg har ikke bursdag i dag. Likevel føler jeg for å si hurra for 49. Jeg føler meg ikke som 49. Ikke at jeg vet hvordan en 49 åring skal føle seg. Da jeg var yngre, og noen sa de var 49 år, så var de jo eldgamle. Jeg føler meg nok ikke som 49, og jeg håper det er ett bra tegn. Ikke har jeg fått grå hår heller ennå, ikke er jeg kommet i overgangsalderen, rynker er det lite av, og alder er kun et tall.

Jeg satt og så på gamle bilder i går, vi pratet om alder. Ingen følte at de var alderen sin. At jeg om under et år faktisk passerer 50 år, det klarer jeg ikke helt å tro. Jeg føler meg mye yngre. Innerst inne så føler jeg jo også at jeg ser yngre ut enn alderen min også…selv om jeg ikke snakker for høyt om akkurat det 🙂 Min mor som er 78 år føler heller ikke alderen sin, og det er vel positivt at man føler seg ung til sinns? At kroppen hardt og brutalt noen ganger kan minne oss på at man ikke er 20 lengre, det er en ting, men jeg tenker det er en god ting at man ellers føler seg mye yngre.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg bryr meg mindre, og mindre om hvor gammel jeg egentlig er. Altså,  jeg vil helst ikke har rynker, eller grå hår, men fokuset må være på hvor man er i livet, og hvordan man har det. I en alder av 49 år, så føler jeg at jeg er på en utrolig god plass i livet, og jeg kjenner på masse takknemlighet. Tidligere så jeg nok alt som en selvfølge. Reisen jeg er på nå har fått meg til å se livet på en helt annen måte, og reisen har fått meg til å sette mer pris på hver eneste dag. Av og til er det fint å sitte å tenke litt. Tenkte på alt det fine man har opplevd, og fått lov til å være en del av opp igjennom årene. Så stopper man opp litt og kjenner på alle gode minner, og naturlig dukker også andre ting opp.

Livet er jo ikke bare de gode tingene. En har opplevd sorg, og utfordringer også langs veien, men kanskje har sorgen, tapet, og utfordringene gjort en sterkere. Det å føle på at man aldri vil komme seg igjennom noe, det å føle at man har mest lyst til å bare være nede i kjelleren, for så plutselig å kjenne denne styrken man ikke visste at man hadde, en styrke som slår inn når man trenger det som mest, og som sakte, men sikkert gir oss bevis på at man også er utrolig sterk.

Heldigvis har årene vært preget av aller mest fine ting, men jeg har også opplevd stor sorg, og jeg har opplevd at det kan ta lang tid å komme seg ovenpå igjen. Jeg mistet verdens flotteste pappa da han kun 64 år, og jeg opplevde selv å bli syk tilbake i 2002. Begge deler en stor sorg på hver sin måte, men utrolig nok, så kommer man seg igjennom slike ting som man ser på som umulig. Verden raser, og man tror vel egentlig ikke at man klarer å bygge den opp igjen…men så var det denne styrken man har i seg som man ikke aner man har før man trenger den. Man har styrken i seg selv, og så er man så utrolig heldig at man har mennesker rundt seg som på hver sin måte hjelper deg videre.

I 1993 gikk jeg ned kirkegulvet, og i alle år var jeg sikker på at ekteskapet skulle bli ” til døden skiller oss av “. 25 år ble det. Sølvbryllup ble det. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle bli en del av statistikken. Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Nå skulle ikke bloggen min i dag handle om sorg, og tap, og livets utfordringer, men stikk motsatt egentlig. Det å sette seg ned, og bla litt i minner, det er utrolig fint. Alle menneskene jeg har vært så heldig å bli kjent med både for en kortere, og lengre periode. I løpet av årene, så er det mennesker som beriker livet ditt i en periode, for så å forsvinne, og så er det de som følger deg, og som er stødige som fjell. Livet skal være sånn at ikke alle følger oss hele livet. Det er godt å ha noen der i en periode, og så sklir man fra hverandre, og går ulike veier, men som oftest har også disse menneskene gitt deg mye den perioden de var i livet ditt.

Det er mange som har kommet, og gått i livet mitt, og selvsagt, så er det noen som man er glad for at ikke er en del av livet lengre. Jeg føler meg heldig som har så mange flotte mennesker i livet mitt. Mennesker som gir meg energi, mennesker jeg blir glad av å prate med, de som gjør meg god, mennesker som kan utfordre meg, de som er dønn ærlige, og som ikke bare sier det jeg ønsker å høre, mennesker som jeg kan være 100% meg selv sammen med. Takk til dere alle som er en viktig del av livet mitt. 

Jeg fikk verdens flotteste gave i oktober når prinsen min Henry kom til verden. Alle sa det var fantastisk å få barnebarn – det er mer enn fantastisk. Jeg kan ikke beskrive med ord hvilken glede og gave det er. Jeg føler meg så utrolig heldig som får lov til å være mommo til en nydelig prins som Henry er. Henry ble nylig 6 mnd, og han er blitt stor gutt. Det å se utviklingen hans, det er helt utrolig. Han smiler, ler, prøver å komme seg fremover, ruller rundt, han er så herlig aktiv, og en skikkelig kosegutt. Mommohjerte renner over av stolthet og kjærlighet, og jeg savner han skikkelig når vi ikke er sammen. Henry og foreldrene hans bor i dag i Arendal, og jeg skal være ærlig å innrømme at jeg gjerne skulle hatt de mer i nærheten sånn at jeg kunne fått enda mer mommotid med prinsen i livet mitt.

Jeg innrømmer det : Jeg har panikk for rynker. Jeg legger meg helt flat der. Jeg tror på vidunderkremer, og jeg propper huden full av alle herligheter som ikke skal gi meg rynker. Jeg har stelt pent med huden i alle år, og jeg får nok litt tilbake for det nå…Jeg tror ikke på kremer som skal fikse et problem der og da, men jeg tror på forebygging. Jeg har tatt vare på huden siden jeg var 15 år tror jeg. Så pr nå er det lite rynker å spore. I tillegg har jeg litt panikk for å få grå hår. Jeg striper håret mitt, så de grå som eventuelt kommer, de vil jeg neppe se, og frisøren har fått klar beskjed om og ikke fortelle meg det den dagen hun ser går hår på hodet mitt. Jeg har gode gener der. Pappa hadde ikke grå hår, og min mor på 78 har veldig få grå hår. Kanskje er jeg like heldig.

Årene løper avsted i rekordfart, og vi er heldige som får lov å være med på reisen. Jeg føler meg utrolig takknemlig. Takknemlig for 49 år, alt jeg har opplevd av gode ting, motbakkene som har gjort meg sterkere…hver bursdag som egentlig en stor gave. Det høres veldig rosa ut, men ingenting er en selvfølge. Ofte griner vi på nesen over å ha blitt et år eldre. Vi skulle ha gjort det motsatte – vi skulle ha feiret, og vært strålende fornøyd!

Det er moro å bla i minner, moro å se på gamle bilder, og det er så fint å  kjenne glede og takknemlighet. Selv om jeg har hatt stormfulle måneder, og selv om livet også har vært brutalt, så er jeg i dag på en utrolig god plass i livet. Livet smiler, og det skjer så mye spennende, og fint i livet mitt. Om noen tror det er et spill for galleriet, så får de bare tro det. Livet er innmari fint, og det som befinner seg på den andre siden av den nye døren, det gleder jeg meg til. En dag kommer det kanskje en flott mann inn i livet mitt. Jeg er nok ikke skapt til å være alene, å være to er utrolig fint…men jeg har ikke dårlig tid. Det som skjer, det skjer…..så får vi håpe at det ennå er noen år til jeg hardt og brutalt kanskje må innse at jeg også med tiden vil få rynker og grått hår 🙂

Former er flott! Frodige, formfulle kvinner er flotte. Hva er så galt med å si det? Hvorfor skal samfunnet se rødt når en formfull modell blir brukt, og stolt viser frem en stor kropp? Å vise en stor kropp er faktisk ikke ensbetydende med at man hyller overvekt. Å bruke en stor modell er ikke det samme som å si at overvekt er en god ting, men det er en god måte å fortelle samfunnet at også store, formfulle kvinner er flotte kvinner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg blir ikke fanget av at en modell i str. 38/40 som skal vise meg hvordan jeg skal kle meg. Jeg har vært så frustrert så mange ganger over hvilke  modeller som blir brukt til å vise klær i store størrelser. Visst jeg skal fristes til å kjøpe klær, så får jeg ett mye bedre inntrykk dersom det er en stor modell som viser dem. Stormote på en slank modell gjør meg bare frustrert, og irritert. Jeg har litt selvinnsikt, og vet veldig godt at store klær vist på en slank modell ikke vil sitte like fint på meg. Hvor er modellene i str. 50,52 og 54, eller kanskje enda større? En såkalt plus size modell, som der heldigvis er blitt stadig flere av, det er i byråenes øyne modeller som er 172 cm høye, og som bruker fra str. 40-48 i klær. Stormoten går i butikker som oftest opp i str. 56, en del helt opp i str. 64. Hvor er disse modellene?

Etter at jeg begynte å blogge, og etter at jeg begynte å bruke Instagram litt mer aktivt, så har jeg begynt å følge en del store, flotte modeller. De fleste av disse er amerikanske. Jeg blir så glad når jeg ser hvordan de stråler på bildene! Her er det store mager, og store lår. Her er det grevinneheng, og dobbelthaker. Her er det også en del som sliter med lymfeødem/lipødem slik jeg gjør, men som likevel viser frem beina, og som ikke bryr seg det grann. Det er så herlig, og så utrolig bra!! Det er jo sånn det skal være, men jeg tror de aller fleste er som meg at vi mer prøver å gjemme enn å vise. Jeg er jo som jeg er, og hvorfor skal det hemme meg i å leve akkurat slik jeg ønsker? Beina mine er ikke meg, ikke de ekstra kiloene heller.

Tallene på vekta sier ingenting om hvem jeg er, men du verden så vanskelig det er å snu tankegangen der. Jeg er blitt mye mer fornøyd med meg selv, eller det er kanskje mer rett å si at jeg aksepterer meg selv mer enn jeg gjorde før, men det er en lang vei å gå for å komme dit at jeg ikke skal bry meg om hva andre tenker, og sier.

Mange jublet den dagen det ble kjent at amerikanske Tess Holliday som er en str. 52/54 fikk en prestisjetung modellkontrakt, men de aller fleste, de raste, og mente det var en skam. Istedenfor å se hvor viktig dette faktisk var, så kommer nok en gang folks holdninger til overvektige frem. Skjønnhet kommer i alle størrelser er det noe som heter, og det er fint å kunne si det, men for mange er det noe man bare føler man må si. Folk verden er i harnisk hver gang en stor modell kommer på banen, ofte er de ikke store heller, men formfulle. Skal overvektige modeller bli rollemodeller, og et forbilde.

Jeg har lest mange av kommentarene som er blitt skrevet her hjemme når diskusjoner om plus size modeller kommer opp, og jeg må innrømme at jeg blir ganske så sjokkert. At så mange kan være så stygge i uttalelsene sine? Hva er det som gjør at man blir kvalm av å se en overvektig person vise hud? Hva er det som gjør at man blir provosert, og kvalm av å se en stor mage, store lår, og i det hele tatt en stor kropp? Hadde de samme modellene kun vist puppene sine, så hadde det vært helt ålreit, men damene viser kropp, de viser hud, og verden er i sjokk! Man er livredd for at de unge som vokser opp skal se på disse modellene, og si at sånn vil jeg også bli. Dette dreier seg ikke om helse, det dreier seg om mote. De store modellene har ikke fått kontrakt på å fremme helsen sin, men for å vise klær og undertøy i store størrelser. Jeg blir stolt jeg når jeg ser disse flotte plus size modellene, men jeg vet også at det må koste dem mye å vise seg med en stor kropp for hele verden.

Hvem er det som har bestemt hva som er fint, og hva som er stygt? Når byråer knytter til seg store modeller, så blir plutselig diskusjonen snudd fra å handle om det å være modell, til å handle om sykelig overvekt. Plutselig handler det om at man nå er redd for at sykelig overvekt skal bli fremmet som noe positivt. Skal man virkelig rope hurra for sykelig overvekt? Når Barbie sender feil signal til barn, hva slags signaler vil da ikke store modeller sende? Det blir fokus på  helsetilstanden deres, og at disse garantert snart vil få alvorlige helseproblemer. Hva har dette med en modellkontrakt å gjøre? Det viser vel bare nok en gang hvor diskriminerende mennesker er mot overvektige, og andre personer som faller utenfor normalen. Hva med å gi en overvektig person kredd for det hun oppnår istedenfor å gi modellene alle disse helserådene som man garantert vet fra før? Hva med å fokusere på at alle bruker klær, og at klær da bør presenteres i alle former?

Verken Tess Holliday, eller modellbyråene som knytter til seg store modeller har gått ut for å fremme at overvekt er sunt. Likevel klarer noen drittsekker å snu alt på hodet. Alle vet at overvekt ikke er sunt. Alle vet hvilke skader det kan medføre. En stor modell er ikke plus size modell fordi hun ønsker å vise verden hvor sunn hun er, eller fordi hun ønsker at alle skal bli som henne. På hvilken måte forteller en plus size modell verden at fedme er bra?  Det er jo ingen tvil om at det er like helsefarlig å sulte seg ned i 36 kg for å kunne oppfylle en modelldrøm. En undervektig modell bør heller ikke være noe forbilde.

Fokuset på helsen til plus size modellene er stor, og bedreviterne tror selvsagt ikke at en overvektig person kan leve ett sunt liv. At feksTess Holliday forteller at hun trener flere ganger i uken med personlig trener, prøver å leve sunt, og har ett aktivt liv, det tror ikke bedreviterne på. Hadde det vært ett snev av sannhet i dette, så hadde selvsagt ikke Tess vært så feit som hun er. Tess, og resten av plus size modellene er visst kun vandrende fett med mangel på selvkontroll. Jeg synes de promoterer selvtillit, de skammer seg ikke over å ha en stor kropp. De er stolt over den de er, og forteller verden at det er helt ålreit å være seg selv også  om man eksisterer i en stor kropp. De oser av fantastisk selvtillit, en selvtillit jeg gjerne skulle hatt mer av. Jeg synes de er vakre, og sexy – skjønnhet kommer definitivt i alle størrelser – også om man er mange størrelser for stor…….

Det var ikke varsellampene som fikk meg til å skjønne at jeg måtte ta grep. Jeg var en vandrende flodhest, og alle lamper blinket vel. Det var nok heller forkurset på Sørlandet sykehuset i forbindelse med planene mine om fedmeoperasjon som fikk meg til å tenke. Tenke har jeg jo gjort tusen ganger før, men samtalene som gikk på kogentiv terapi, det var de som ” reddet ” meg. Det var under de samtalene jeg forstod så mye jeg ikke hadde forstått før. Kanskje burde det ha vært varsellampene, men de hadde vel lyst mange ganger tidligere uten at det gikk for mye inn på meg. Det var i ” terapi ” jeg skjønte mine egne tanker, og mine idiotiske valg . det var der ting begynte å skje. Det var da jeg våknet. Det hender fortsatt at jeg sovner av og til, men så bråvåkner jeg igjen, og klarer å holde meg våken, og konsentrert.

Overvekt er ikke ett enkelt tema å snakke om, og jeg tror mange fastleger vegrer seg for å snakke om ett slikt tema med pasientene sine. Det er sårt, det er vondt, og det er så innmari personlig. Det er vondt å snakke om noe man ikke mestrer, og som man ikke helt vet hvordan man skal gripe tak i. Det er vondt å føle seg som verdens største taper. Den som aldri mestrer, aldri klarer målene.  Løsningen er så enkel oppe i hodet, men den er så innmari vanskelig å sette ut i livet. Dessuten tror jeg mange leger har problemer med å snakke om emnet på en ordentlig måte. Jeg tror det er lett for legene og snakke om dette på en hard, og brutal måte istedenfor å trø litt varsomt. Jeg mener likevel det er uhyre viktig at leger prater med pasientene sine om overvekt, og spesielt viktig er det jo når alle disse varsellampene begynner å gå amokk.

Når livsstilssykdommene kommer på rekke og rad, eller alarmene begynner å ule, så må legen prate med pasienten istedenfor at man bare skriver ut resepter på medisiner. Det er viktig at man tar praten som man kanskje ikke har lyst til å ta, og at man sammen finner ut hvordan man skal prøve å løse utfordringen man står overfor. Jeg tror også det er uhyre viktig at legene ikke foreslår kirurgi som første løsning. Min tidligere fastlege var skeptisk til kirurgi. Han hadde sett både positive, og negative sider ved kirurgi, men han henviste meg til sykehuset når jeg sa at det var dette jeg ønsket, og når jeg så det som min siste mulighet til å bli kvitt overvekten som hadde tatt fullstendig kontroll over livet mitt. Det er denne kontrollen man må ta tilbake. Det er du som er sjef i eget liv, og det er du som skal ha kontrollen, ikke overvekten. Kontrollen får du ved å akseptere at vekten er der, og at vekten ikke er deg. Jeg skulle nok ha ønsket at min tidligere fastlege hadde tatt seg mer tid til å snakke om overvekten min selv om det var sårt, og vondt for meg, og sikkert vanskelig for han.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere lenge har sagt er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår.

Vi overhører sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk. Mange overvektige har en god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset over på en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenke på å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg.

Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Samtidig er det hardt og brutalt, men trening er 20%, og kostholdet 80 %. For meg som trener så mye, så er det deprimerende, men samtidig ser jeg at treningen for min del er nødt til å være hovedgrunnen til mitt vekttap.

Jeg tror legene må ta den vanskelige samtalen med sine overvektige pasienter, men på en måte som ikke er dømmende, eller nedlatende. Jeg tror pasienten trenger å forstå at legen vil spille på lag, og så tror jeg vi pasienter må tåle at emnet blir tatt opp uten å føle oss fornærmet, eller såret. Jeg tror også det er viktig at legene bruker de redskapene som de har for å hjelpe overvektige pasienter.

Pr. i dag, så er det svært lite hjelp å få, provoserende lite, men man må kunne forvente at legene sitter inne med all den nødvendige informasjonen som er tilgjengelig om hjelp som finnes. Kanskje kan man finne ett eget opplegg sammen med pasienten, kanskje begynne med de små skrittene. Jeg tror det er uhyre viktig at overvektige tåler sannheten om egen kropp, og helse. På et punkt må man se sannheten i øynene.

Jeg tror for mange leger er dømmende, og at de skyver det meste av kroppslige utfordringer på overvekten. Jeg har møtt noen opp igjennom. Jeg har hatt mange klumper i halsen, og tårer i øynene for måten jeg er blitt behandlet på. Heldigvis har livsstilsendringene gjort meg tøffere, også mot leger, så nå våger jeg å si i fra om noe er urettferdig.

” Du har vært utrolig flink, og du har gjort en fantastisk jobb” – fastlegen min er utvilsomt veldig fornøyd med endringene jeg har gjort i livet mitt, og alle kiloene jeg har mistet. Det er utrolig godt å få skryt av legen min, og det betyr masse at han legger merke til jobben jeg gjør, og oppmuntrer meg til å fortsette veien jeg har startet. Det er ikke hans fortjeneste, men likevel. Jeg har fått en fantastisk ny fastlege, og det betyr så mye at man kan drøfte alt. Med min tidligere fastlege, så satt jeg noen ganger litt på nåler, litt sånn livredd for at vi skulle snakke for mye om overvekten min. Jeg var livredd for at han skulle slå i bordet, og fortelle meg at nok er nok. Jeg var redd han i klartekst skulle fortelle meg at nå var det på tide å ta skikkelig grep, livredd for at han skulle fortelle at overvekten kunne ta livet mitt altfor tidlig.

Den tidligere fastlegen min sa aldri de tingene, han snakket nesten aldri om overvekten min selv om varsellampene begynte å lyse. Det er meg selv som skal ha æren for endringene i livet mitt, og det er jo til syvende og sist kun en selv som kan gjøre noe. Det tok tid før jeg var klar,  varsellampene hadde begynt å lyse. Jeg lå i gråsonen for diabetes 2, og blodtrykket kunne ha vært lavere. Kolestrolet derimot, det var så flott at han ett par ganger måtte måle det en gang til for å se om tallene var riktige.

Tidligere fryktet jeg samtalen hvor jeg måtte se sannheten i øynene. Jeg kunne kjenne tårene presse på når vi kom inn på emnet som var så sårt, og så vondt. Det er vondt å kjenne på følelsene, og det er vondt når andre kommenterte hvordan jeg ser ut. Sannheten er vond, men den må fortelles.

Følg meg gjerne på Instagram og Snapchat : heidirosander

Jeg har fått klar beskjed – frem med midjen, og ut med puppene. Jeg som vel aldri har følt at jeg har hatt en midje, jeg har nok litt problemer med å se at den faktisk er der, og jeg har i alle fall aldri tenkt at jeg må begynne å vise den. Jeg har jo visst at den lå skjult der et sted, men den har liksom gått i ett med alt annet stort på kroppen min. Mage, midje, pupper, alt har vært stort, og ikke så mye av dette har vært markert. Puppene har heldigvis ikke gått i ett med resten, men derifra, og ned, så har vel det meste gått i ett tidligere.

Det er sikkert flere enn meg som har mage. En sånn mage som er så stor at den henger skikkelig. Min mage har vært kjempestor. Så stor at den lå nedover lårene, noe som igjen har vært ubehagelig å kjenne på. Likevel så blir man jo vant til at den henger der. Noen ganger husker jeg at jeg har løftet på magen for å føle på hvordan det kjentes når den ikke hang der. Jeg husker hvor deilig det var å kjenne på, og hvor høyt jeg ønsket at magen skulle forsvinne så jeg slapp å kjenne at den hang der. Er det noen som kjenner seg igjen? Det føltes lite sexy med sånn hengemage, så jeg studerte den sjeldent for å si det sånn. Den var ekkel, stor, og irriterende. Den var i veien! Nederste del av magen ble som en stor pølse som hang der. Når jeg var på det største, så var magen så stor at jeg ikke kunne se føttene mine. Å se bilder fra den tiden er todelt – jeg er så utrolig glad for at det var da, og ikke nå, men samtidig vondt å se hvor stor jeg har vært.

Nå har det skjedd store endringer. Den ekle, store, irriterende magen er blitt mye mindre. Nå henger ikke denne store pølsa nedover lårene mine på samme måte. Den store samlingen av åreknuter som jeg aldri så fordi magen dekket de, de kan jeg nå se klart og tydelig, og den er også ett godt bevis på hvor mye av magen som  er borte. Den henger ikke like mye. Jeg skal ikke skryte på meg at den er borte, for det er den ikke, men mye er borte.

Magen dekker ikke lysken lengre, nå kjenner jeg at jeg faktisk har bein der. Jeg er stolt over alt fettet som jeg nå virkelig kan se er borte. Magen er der som sagt ennå. Den både kjennes, og synes, og det vil ta tid å få bort mer. Noe må kanskje opereres bort, men jeg har lært meg å glede meg over det jeg har oppnådd, og ikke tenke så mye på det som gjenstår. Jeg har alltid vært flink til å ha fokus på jobben som er igjen, ikke den store jobben jeg faktisk har gjort, så nå har jeg fått endret tankene mine litt.

Frem med midjen, og ut med puppene – jeg har fått klar beskjed. Jeg skulle ha ny selskapskjole fra KK Design forleden, og størrelse ble diskutert. Jeg har visst satt meg selv på autopilot når det kommer til størrelse. 50/52 har jeg vært ei stund nå, men endel er nå i 48/50, jeg kjøpte nylig en tunika i 46/48. Sistnevnte er sikkert romslig i størrelsen, men moro er det jo når 46/48 står klart og tydelig på plagget. Autopiloten mente i alle fall at kjolen måtte være str. 52, men da fikk jeg klar beskjed om at jeg slettes ikke var en størrelse 52 lengre! Jeg har liksom ikke tenkt at jeg kan gå med klær som er FOR tettsittende i frykt for at valker skal tyte ut. Sannheten er visst at jeg ikke har så mye valker som før, og at jeg nok fortsatt har en tendens til å havne i klær som kan være litt for store. Selskapskjolen ble i størrelse 50, og jeg kunne nok gått ned i str. 48…men så er det dette hodet mitt igjen da. Kjolen er fantastisk lekker, den er fotsid, og lilla. Jeg skal vise den på bloggen veldig snart. Jeg skal ha den på meg i dåpen til prinsen min, så da skal jeg også vise den på bloggen. KK Design har lekre selskapskjoler, virkelig lekre!

Jeg kan visst gå med tettsittende klær. Jeg har visst en midje som tåler dagens lys, og som kan vises frem.  At jeg faktisk har en midje nå er jo fantastisk! Det å se midjen, og blir fortalt at jeg ser flott ut ( om man ser fra livet og opp hehe ), det er ord jeg ikke akkurat jeg har hørt for ofte. Det er jo nesten så det kommer noen tårer når noen sier så fine ting. Nå går ikke jeg rundt og tror at jeg ser flott ut, det kommer jeg aldri til å føle, eller tro, men det er klart at når jeg ser bildene av meg selv i de flotte kjolene fra Snefrids Hus, så ser jeg jo at mye har skjedd, og jeg ser jo selv at jeg faktisk har en midje. Kanskje jeg våger å vise midjen min litt mer fremover, puppene er der fortsatt noe igjen av, så jeg får kanskje følge den klare beskjeden jeg har fått.

Det er utrolig hyggelig når folk rundt meg ser endringene. Ikke at jeg må ha skryt, men det er klart at det gjør mye for selvfølelsen, og det gir jo ekstra motivasjon når også andre ser at den harde jobben jeg gjør gir resultater. Jeg trener 4-5 ganger i uken, og da ønsker man jo et resultat på sikt selv om det tar tid. Treningen har ikke kommet i første rekke etter jeg begynte i jobb i januar. Da har trening blitt et puslespill å få til, spesielt treningene med crossfit, men jeg er bevisst på det, og jeg vet det kun er i en kort periode. I morgen er jeg tilbake på banen med fullt fokus på treningen igjen, og snart et spennende opplegg som jeg håper jeg vil lykkes med. Når jeg stod foran speilet på soverommet tidligere denne uken, og så endringene klart, og tydelig, så skrek jeg av glede. Jeg hoppet ett lite hopp også faktisk, og det kom noen tårer i øyekroken. Samtidig vet jeg veldig godt at det skal lite til før jeg er på et sidespor som fort kan bli skummelt. Derfor er jeg glad for at jeg er bevisst, at jeg ser at jeg må inn på riktig spor igjen, og jeg er glad for at det dukker opp personer underveis som ønsker å hjelpe meg videre.

Fy fader, jeg har vært flink! Jeg som tidligere aldri har klart å trene over tid. Jeg som alltid har begynt med friskt mot, for så å kjenne på følelsen av å mislykkes. Jeg har sannelig bevist overfor meg selv at jeg kan. Jeg er ikke uten viljestyrke. Jeg kan sette meg mål som jeg klarer å gjennomføre. Snart legges nye mål som jeg skal strekke meg mot. Skummelt, men jeg føler meg endelig klar. Jeg klarer å trene over tid, og holde meg til treningsplanen. Jeg føler meg fortsatt som en vandrende flodhest i blant. Jeg føler fortsatt at jeg har lagt på meg når det kanskje er motsatt. Når kroppen endres, så er de negative piggene ute med en gang. Jeg skjønner ikke alltid at når kroppen endres, når kroppen ser, og føles annerledes ut, så kan det være positive endringer . I mitt hode er de alltid negative. Men i dag sier jeg hurra – jeg har sannelig en midje, jeg har liv, jeg kjenner bein i kroppen jeg aldri har kjent før. Reisen er ikke ferdig, men en del av reisen er gjennomført, og jeg er så klar for å fortsette denne spennende reisen. Så til meg selv, og alle andre : Frem med midjen, og ut med puppene!

I samarbeid med NAYS på AMFI Brotorvet, så skal jeg på bloggen gi bort en flott kjole/tunika fra Zhenzi til en heldig leser. Dette er en flott, navy- og hvitstripete tunika/kjole (95cm lang) med 3/4 lange armer. Verdien på kjolen/tunikaen er kr 699,- og fåes i doble størrelser fra 42-56. Kjolen/tunikaen er superflott!! Denne kan bli din 🙂

Har du lyst til å bli den heldige eier av denne flotte kjolen/tunikaen ? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. Husk at du også skriver inn epostadressen din, og ta gjerne også med størrelsen din.

Jeg er ute på min tøffeste reise, og jeg vet at reisen vil vare lenge. Reisen vil vare livet ut. Jeg vet også at reisen vil ta ulike retninger, og at der vil være mange utfordringer underveis. Når jeg føler at ting butter litt i mot, og jeg føler at jeg ikke er motivert for kampen, så må jeg meg selv i speilet, eller jeg finner frem gamle bilder for å se hva jeg faktisk har klart å oppnå  til nå på denne tøffe reisen. Fy søren, det har vært ei tøff reise.

Går man 4-5 år tilbake i tid, så veide jeg ca 50 kg mer enn i dag. Jeg kan den dag i dag fortsatt føle meg som en vandrende flodhest en gang i blant, men for 50 kg siden, da var jeg en vandrende flodhest, og en tikkende bombe. Klart det  er utfordrende for en kropp å ha en så høy vekt. Alarmklokkene tikket mot rødt både på blodtrykk, og sukker. Jeg var kanskje ikke redd for å dø, men samtidig,  jeg så helt klart hvilken vei dette kunne gå, så kanskje var jeg redd for å dø sånn helt innerst inne. Eller at livet ikke skulle bli så langt som jeg ønsket.

I går var en av de dagene hvor jeg måtte sette meg ned litt. Jeg måtte tenke, og se tilbake. Jeg trenger det i blant når dagene kan bli litt tøffe. Jeg har hatt noen dager nå hvor kroppen har vært totalt utslitt. Jeg har følt meg sliten. Treningen er blitt et puslespill, men jeg begynne rå få brikkene på plass. Jeg hadde behov for å tenke på hva jeg har oppnådd, tenke hvor langt jeg har kommet psykisk, og hvor mange kilo som har forlatt kroppen min. Jeg måtte tenke på hvor mye friskere kroppen min har blitt, og jeg må ta frem de gamle bildene som viser en Heidi som veide langt mer da enn nå. En Heidi som tenkte negative tanker rundt egen kropp fra jeg våknet til jeg la meg. Jeg trengte den tenkepausen i går. Jeg innså hvor sterk jeg er, hvor målrettet jeg er, og jeg vet at selv ikke noen dagers pause fra treningen gjør at jeg faller tilbake i gamle spor. Jeg kommer alltid inn på de riktige sporene igjen. Alltid

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Jeg vet det er en tøff kamp, mitt livs tøffeste, men hadde jeg ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde jeg vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig. Jeg har trossalt veid ca 50 kg mer enn jeg gjør i dag. 50 kg! Det er mye ! Jeg har mestret å være i min tøffeste kamp! Jeg har i tillegg gått igjennom et samlivsbrudd hvor det har stormet noe helt vanvittig. Nå som alt er over, så reagerer kroppen og forteller at den er sliten.   Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? For hvert skritt jeg tar, for hver treningstime, for hver liten endring jeg gjør, så er dette en liten seier selv om det ikke alltid føles sånn. Jeg vinner litt hver dag.

Mitt viktigste budskap til deg som leser, det er at det som virker umulig er faktisk mulig. Det er verdt å kjempe en tøff kamp mot kiloene. Løsningen ligger i deg selv. Ønsker du det sterkt nok, så vil du klare det. Det hjelper ikke om hundre mennesker forteller deg at du må ta grep om du selv ikke er klar. Jeg tror samtidig det er viktig for oss alle å innrømme at fedmen er et problem, og faktisk også innse de helsemessige utfordringene. Et liv med høy overvekt byr på utfordringer. Sånn er det bare. Selv om jeg alltid har vært en aktiv overvektig, og kanskje ikke helt ville innse begrensningene, og utfordringene, så var de der. Hver gang jeg innså dette, så var det like vondt å kjenne på.

For at vi skal lykkes skritt for skritt, så må man hente motivasjonen i seg selv, og man må gjøre det for seg selv, ikke for alle andre. Det er vår helse, vår kropp, og vårt liv. Samtidig må vi også innse at i motsetning til alle de fantastiske kurene som finnes, så skal en livsstilsendring vare livet ut. Altså må endringene du gjør være endringer du kan leve med resten av livet. Så synes jeg det er viktig å huske at livet også skal nytes, og det skal leves. Man kan ikke leve på knekkebrød, og broccoli resten av livet. Jeg vil heller spise ” normalt”, og dermed godta at kiloene forsvinner noe senere.

Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta. Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker. Men husk alltid  : Det ” umulige ” er 100% mulig!

Den tøffe reisen vil aldri være over. Jeg må kjempe kampen livet ut, men jeg tar det i mitt tempo,  jeg aksepterer at det vil komme både nedturer, og bratte bakker underveis, og viktigst av alt : Jeg gjør det for meg selv, ingen andre.

Nå er det lenge siden vi har hatt en giveaway på bloggen, så da er det på tide. Jeg gir i dag ut en flott treningstights fra Zhenzi. Denne treningstightsen har 3/ 4 lengde, og er i stilig design og farger. Har du lyst til å vinne den flotte treningstightsen? legg igjen en kommentar på bloggen, og du kan bli den heldige vinneren. Oppgi også størrelse. Disse går i S,M,L og XL som da er  42/44, 46/48, 50/52 og 54/56. Hvem blir den heldige?

Gjennom livet vil vi alle oppleve å stå ovenfor mange valg. En del av valgene er enkle, men vi vil også oppleve og måtte ta en del vanskelige avgjørelser. Ett av mine tøffeste valg tok jeg for 4 1/2 år siden. Det hender fortsatt at jeg funderer på om valget jeg tok var riktig. Var jeg egentlig kun komplett idiot som valgte som jeg gjorde, eller kanskje var jeg mest opptatt av hva folk rundt meg mente om valget ? Jeg strevde mye med avgjørelsen rett etter den var tatt… men etter en stund, så fant jeg roen, og var trygg på at avgjørelsen var riktig for meg. Mange andre syntes sikkert jeg var stokk dum som tok motsatt valg av mange andre, men jeg kjente at skuldrene var senket, og det føltes riktig. Mange av leserne har spurt meg om min vei for å komme dit jeg er i dag, og veien startet da valget om slankeoperasjon ble tatt….

Bloggen min ” En størrelse for stor ” handler om livet på godt og vondt for meg som hele livet har vært ikke bare en, men flere størrelser for stor. Jeg tror alle gjennom bloggen min har fått et innblikk i mine utfordringer som overvektig. Når man bærer så mange kilo for mye, og vet hvilken kamp det er å få ett lettere liv, så er det klart at man skulle ønske at der fantes et mirakel som kunne gi meg en lettere kropp på 1,2,3. Legene som er kommet så langt innen så mye, hvorfor har man ennå ikke funnet svaret på gåten overvekt? Hvorfor er ikke superpillen oppfunnet? Det er liksom ingen quick fix når det kommer til overvekt, ingen pille man kan ta….man må slite, man må svette, og man må gråte mange, mange tårer. I dag har vi overvektige to valg : Gjøre jobben selv, eller foreta en slankeoperasjon.

Livsstilsendringskurset på Sørlandet Sykehus er ett utrolig godt opplegg hvor man lærer masse, og spesielt så lærer man masse om seg selv, og sine valg. Jeg kjente at jeg gjennom kurset stadig ble mer usikker på om en slankeoperasjon var veien å gå for meg. Jeg tror det var av mange årsaker til usikkerheten, men jeg ble mer, og mer redd. Kanskje var jeg ikke så redd for selve inngrepet, men jeg var redd for hvordan tiden etterpå ville bli, og om jeg ville få disse berømte bivirkningene. Hvordan ville den mentale delen av meg takle livet etterpå? Ville jeg klare å endre livet mitt etter operasjonen når jeg ikke hadde klart det til nå?

Jeg gjennomførte kurset, og fikk med meg masse nyttig kunnskap, og jeg gjennomførte operasjonsskolen i Arendal… men det var på operasjonsskolen jeg snudde. Jeg satt likblek, og hørte en av kirurgene fortelle om inngrepet, om mulige bivirkninger, og om livet etterpå… var det dette jeg ønsket? Var livet mitt så ille at jeg ville ta sjansen? Jeg visste jo at jeg ville rase ned i vekt, jeg visste at jeg ville få en slankere kropp som ville samarbeide mye bedre, men var operasjonen ensbetydende med mer lykke? Var en slankere kropp det som måtte til for at jeg skulle føle meg mer lykkelig? Hva om prisen jeg måtte betale ble for høy? Tror aldri jeg har hatt så mange spørsmål i hodet mitt. Det var jo ikke sikkert jeg ville få noe særlig med bivirkninger, og mange er jo der at de gjerne tar med alle bivirkninger som kommer så lenge kroppen er slank…. men der var ikke jeg…

Jeg hadde fått operasjonsdato fra sykehuset i Arendal. En uke før operasjon tok jeg valget, jeg ringte til Arendal, og ba de stryke meg – jeg hadde ombestemt meg. Full av forvirring de første dagene, men jeg ble fort fortrolig med valget jeg hadde tatt. Klart jeg kunne bli noe misunnelig når jeg så de jeg gikk på kurs sammen med gå masse ned i vekt. Klart jeg skulle ønske at jeg også var der, men for meg så var mitt valg det riktige. En slankeoperasjon er ett stort inngrep i kroppen, men hodet opereres ikke, og det er i hodet overvekten sitter. En slankeoperasjon er ingen lettvint løsning som mange tror. Tiden etterpå krever beinhard jobbing, og man er nødt til å endre livet totalt visst vekten skal holdes.

Jeg vet om mange som sliter mer etter operasjonen enn før. Det er mange som nok ikke helt var klar over hvilken endring som må til for å holde vekten. Man kan ikke bare hvile på lauvbærene, og tro at man er slank for alltid. Man må hele tiden tenke på å spise sunt, og være fysisk aktiv. Mange har i ettertid sagt at man ikke hadde trodd det skulle være en sånn kamp, og tall viser at veldig mange øker vekten igjen, og en del får en høyere vekt enn hva de hadde før inngrepet. Visst man ikke er villig til å endre, så bør man heller ikke få en operasjon. En operasjon koster samfunnet opp mot 100000 kr, og når man får dekket dette av staten, så skal man jaggu være villig til å gjøre den endringen som kreves tenker jeg.

Jeg kritiserer INGEN som har tatt valget om å foreta en slankeoperasjon, for jeg vet at hver enkelt har sin grunn for valget man tar, og det er ingen lett avgjørelse for noen. Jeg vil tro at alle går mange runder med seg selv før man klarer å ta ett slikt valg. Jeg kjenner også flere flotte mennesker som virkelig har tatt grep etterpå, og foretatt den endringen de må for å klare å holde vekten. Jeg er full av respekt overfor disse. De har skjønt hva som kreves, og hva som må til – de ønsket virkelig ett lettere liv, og er villige til å stå på for å klare det! På den andre siden blir jeg så frustrert, og irritert når jeg hører slankeopererte lykkelige fortelle at de kan spise all mat, at de har begynt å spise usunt igjen, og klarer større, og større måltider – er det dette som er målet med en operasjon? Alle de opererte som ikke gidder å løfte en finger for å få en aktiv hverdag – hva er det de ikke har forstått her? Plutselig er man tilbake der man var….

Står man overfor valget hvor livet står i fare, så skal man selvsagt få en operasjon, men jeg tror nøkkelen til varig endring ligger i beinhard jobbing. Istedenfor å tilby oss overvektige en operasjon, så bør vi tilbys tilrettelagt trening, og kostholdshjelp over lang tid. Det holder ikke med noen uker, eller måneder.  Vi bør gi jernet i form av trening flere ganger i uken, og samtidig få gode kostholdsråd, og det viktigste av alt i starten: hjelp til å jobbe med hodet vårt. Et opplegg som man må forplikte seg til å være med på, og først etter ett par år, så kan man se hvem som er hvor. Først da bør spørsmålet om slankeoperasjon komme opp for de som fortsatt ikke  har oppnådd ønsket resultat. Vi overvektige må forplikte oss dersom vi ønsker en livsstilsendring.

Jeg valgte å si nei til slankeoperasjon, og er ingen helt av den grunn. Mange mener sikkert mye om mitt valg, og mange mener sikkert jeg burde foretatt en operasjon… men for meg ble det riktig å si nei. Jeg valgte endring over tid, og håper det vil gi varige resultater. Jeg vet ikke, men jeg håper….Jeg er på en plass i livet hvor jeg har det så innmari godt…jeg slapper av, godtar meg selv for den jeg er, jeg aksepterer valgene jeg gjør, og jobber med de tingene jeg vet at jeg kan endre. Med mindre fokus på vekt nå enn før, så har jeg det så mye bedre med meg selv – og til tross for en del kilo for mye, så er livet innmari ålreit 🙂 🙂

Akkurat sånn følte jeg det denne uken! Dette gidder jeg ikke!

Denne uken følte jeg nesten for å gi opp. For en kjip beskjed å få!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det var sikkert flere enn meg som gikk i kjelleren når man denne uken hørte ny forskning fortelle at man egentlig bare kan slutte å trene om man tror det hjelper for å gå ned i vekt. Jeg trodde nesten jeg hørte feil. Jeg vet man sier at kost er kilo, og trening er gram, men likevel, trening må da ha en effekt på vektnedgang? Hvordan har jeg klart å gå ned så mye om det ikke hadde vært for trening?

Skal vi nå slutte å trene? Skal vi nå kun konsentrere oss om streng diett for å miste kilo? Overlegen fra St. Olav som denne uken uttalte seg om dette mente faktisk at det var uetisk av leger og myndigheter å si at man går ned i vekt om man trener.  Hun mener det er feil å hevde at man må trene for å oppnå vektnedgang.

Hovedgrunnen til at trening ikke virker i følge forskning er bla fordi det er vanskelig å øke aktiviteten så mye at du forbrenner nok kalorier til at det faktisk monner for å gå ned i vekt. Dessuten får mange økt appetitt og spiser mer etter trening. I tillegg belønner vi oss selv i form av mat eller noe annet å spise etter trening.

Dette kan ikke være helt svart/hvitt tenker jeg. Og uansett, så vet man jo at aktivitet og trening er bra for helsen vår, så måten denne forskningen ble presentert på, ble litt feil synes jeg. Det var som om alle bare kunne  gi søren i trening, og kun legge om kosten. Ingen kan anbefale noen å slutte å være psykisk aktiv, og det var nok heller ikke meningen. Det bare føltes sånn.

Trening alene er absolutt ikke nok. Det vet jeg, og det vet du, men for min del, så har trening betydd enormt mye. Hva skal ellers være årsaken til at jeg har klart ett så stort vekttap? Jeg har ikke gjort store endringer i kosten. Joda, noen endringer har jeg selvsagt gjort, men ikke så store at de alene utgjør minus 50 kg. Jeg spiser mindre i løpet av en dag, og jeg spiser mindre søtt og salt, men jeg spiser stort sett det samme. Ingen diett. Så visst treningen ikke har betydd noe for min vektnedgang, så kan jeg ikke fatte hva som er årsaken…maten kan det ikke være.

Denne uken hadde jeg lyst til å kaste joggesko i søpla, og si opp treningsabonnementer. Gikk litt i kjelleren, men kom meg fort opp igjen. Jeg må se hva jeg selv har oppnådd, og hva som fungerer for meg. Jeg skal fortsette å trene, og målene mine er de samme. Kanskje ble jeg enda mer motivert til å vise at for meg så er trening viktig, ikke bare for helsen, men også for vekten. At jeg gjør gode ting for helsen, det betyr selvsagt også enormt mye. Helsen er jo sånn sett viktigere enn alt annet, og når man opplever en så stor endring i helsebildet, og en stor vektnedgang som jeg har, så vet man at man har gjort det riktig, uansett om det er resultat av det ene eller det andre.

Jeg kjøper meg nok heller nye joggesko, fortsetter å jobbe for målene jeg har satt meg, og som jeg skrev, kanskje ble jeg enda mer motivert, mer gira på å vise at jeg skal  klare å gå enda mer ned i vekt ved å fortsette akkurat slik jeg har gjort disse årene.

Ikke slutt med trening om du også var en av de som gikk i kjelleren etter å hørt den nye forskningen. Trening er viktig. Tenk på fordelene  visst man ser bort i fra vektnedgangen : I forhold til fysisk og psykisk helse, overskudd, man føler seg bedre og reduserer faren for livsstilssykdommer. Det er veldig mange gode grunner for å holde på med fysisk aktivitet. Jeg tar en tur på trening jeg 🙂

Reklame | Ciso, Alexis Mote og Mother India

Det er dagen før dagen. Her i huset er det litt rengjøring igjen før det vel er klart for julefeiring i morgen. Snart kan julefreden senke seg, og jeg skal feire jul sammen med en flott gjeng mennesker. I kveld kommer datteren min, svigersønnen min, og den nydeligste prisen på jord, mormors skatt, Henry. Jeg er så heldig og ha fått tilbringe mye tid med Henry i det siste, og jeg skulle jo ønske vi bodde rett ved siden av hverandre hele tiden.

Henry vokser, og man merker stadig nye ting. Til onsdag er han 9 uker. Mormor hjertet smelter hver gang jeg ser han, eller tenker på han. Nå har jeg bestilt kopier av bilder slik at jeg kan få han opp i rammer flere steder i huset. Jeg regnet med det ville bli fantastisk å bli mormor, og jeg tok ikke feil. Det er faktisk enda bedre. Jeg er heldig som får være mormor, og er det en ting jeg er sikker på, så er det at jeg skal være tilstede i Henry sitt liv, og jeg gleder meg til årene fremover.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Henry gir meg også masse motivasjon til å fortsette den gode jobben jeg gjør med trening og endringer. Det å stadig få en bedre helse, det betyr at mormor kan leke mer, og holde mer tritt med han når han blir mer aktiv. Det betyr også at jeg med en bedre helse kan være i livet hans  forhåpentligvis i mange år fremover. Vi skal nemlig ha masse Henry og mormor tid.

Det har vært dårlig med trening den siste tiden. Ikke fordi jeg har vondt i viljen, men fordi forkjølelsen aldri slipper taket. Dvs jeg tror ikke det er en forkjølelse, men en allergisk reaksjon. Øyene renner, nesen renner, øynene er såre, kroppen spiller ikke helt på lag. De to siste dagene har jeg vel vært såpass at jeg nok kunne ha dratt på trening, men da har det vært så mye annet som det ofte er før jul.

Jeg er ikke redd for og ikke komme meg på trening igjen. Jeg vet 100% sikker at jeg kommer meg avgårde. Det er ikke noe problem i det hele tatt, så i romjulen skal jeg skrive treningsplan som skal følges i 2019. Når jeg etterhvert begynner i radioen igjen, og skal starte med morgensendinger, så må jeg endre treningstider i hverdagen. Da blir det ikke trening kl.07, for da er jeg på jobb….Ny treningsplan skal på plass før nyttår, og jeg gleder meg faktisk til et nytt treningsår, også fordi jeg vet at mye positivt vil skje også på treningsfronten i 2019.

Treningsgruppen for overvektige skal fortsette å trene crossfit i 2019. Vi har prøvd oss en mnd før jul, og flesteparten av oss ønsker å fortsette fordi vi aldri har hatt en bedre treningsform. Crossfit er så variert, man har alltid ulike treningstimer, og man får trent hele kroppen. Jeg tror det er første gang jeg svetter nesten i det jeg starter treningen.

Vi vil gjerne ha med oss flere på crossfit! Vi trener tirsdager 1830-1930, og torsdager 1630-1730. Når vi nå snart starter et nytt år, så er det vel en god ide å gripe muligheten som du har tenkt på så lenge, men aldri fått gjort noe med. Ja, det er tungt. Ja, du svetter. Ja, du blir sliten. Men, nei, du dør ikke. Du overlever hver gang. Ta kontakt for mer info.

I dag skal vi åpne en ny luke, den nest siste. Bak luke 23, så finner vi en valgfri jakke fra CISO! Ciso har utrolig mye flotte jakker. Kanskje frister det med en ny vinterjakke, eller kanskje en vårjakke når vinteren etterhvert passerer. Jakken er gitt av Ciso i samarbeid med Alexis Mote.

Du finner Ciso her : https://www.facebook.com/ciso.dk/ og her https://ciso.dk/     Du kan se utvalget av Ciso klær hos Alexis her :  https://www.alexismote.no/b/ciso

Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er som vanlig med i trekningen.

Bak gårsdagens luke, så lå det et gavekort på 1000 fra fra Mother India her i Kristiansand. Den heldige som kan nyte fantastisk,  indisk mat er :  ANETTE SUNDSDAL!! Gratulerer så masse med gavekortet, Anette! Jeg er sikker på at du får en flott matopplevelse på Mother India. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen.

Reklame | Nais og Collection

Det er som å gå i en godtebutikk. Butikken bugner, og man vet ikke hvor man skal starte fordi butikken er full av go’biter, og man er redd for at man ikke skal få med seg hele utvalget. En stor butikk full av klær fra flere leverandører, og for de fleste lommebøker. Er der rart at denne butikken er blitt en av mine store favoritter?

I Sandalsgården i Lyngdal ligger Nais. Det er vel i underkant av 3 år siden jeg var i butikken for første gang. Kanskje er lommeboken glad for det. Nå skulle jeg ønske at jeg bodde noe nærmere Lyngdal selv om det kun tar litt over en time å kjøre dit. Nais er en utrolig flott stormotebutikk, og jeg er så glad for at jeg ble kjent med både butikken, og Barbro som driver den. I tillegg til ett helt utrolig godt utvalg av klær, og en stor, flott butikk hvor man kan vandre rundt i evigheter, så drives den også av ei helt fantastisk dame med øyet for fasonger, og farger, og ei dame som virkelig vet hva service er. Barbro er utrolig flink til å ta inn klær. Hun har ett veldig godt øye for gode passformer, hun er utrolig flink til å ta inn farger, og fine design. Hun har klær for oss som gjerne ønsker det som skiller seg litt ut, og hun har klær for de som ønsker å være klassiske, og tradisjonelle. Barbro våger.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg elsker butikker som der ikke går en haug av på dusinet. Jeg begynner å bli lei av alle kjedebutikkene som er overalt. Kjedebutikker er kjedebutikker, de skiller seg liksom ikke noe ut fra de andre i samme kjeden bortsett fra at de ligger på ulike steder i landet. Jeg liker nisjebutikker, de spesielle, de har ett annet utvalg. Der er en annen atomsfære enn på et kjøpesenter. Det blir mer personlig. Det er spesielt to type butikker jeg liker meg veldig godt i. Det ene er interiørbutikker, og det andre er kanskje ikke overraskende, klesbutikker. Før kunne jeg være på kjøpesentre i timer, det gidder jeg ikke lengre. Nå er jeg på kjøpesentre for å kjøpe akkurat det jeg skal. Det er uhyre sjeldent jeg gidder å traske kjøpsentre fra A til Å. Kjøpesentre står som oftest ikke på mine ” want to do ” lister, men jeg bruker gjerne tid når jeg finner butikker som jeg virkelig liker, som for eksempel Nais. 

Som lymfepasient, så vet jeg at der er mange der ute som sliter veldig med å få bukser som er vide nok. Jeg sliter jo veldig, og jeg sliter såpass at jeg må bruke sydame. Jeg trodde ikke produsenter sydde vide bukser, men der tok jeg feil. Dere som sliter med vide bukser skal vite at det er bukser å få tak i. MAT er en produsent, Boheme er en annen, KK Design er en tredje om man ønsker penbukse. Barbro på Nais kan sikkert komme opp med flere.

Nais er flotte klær, det er farger, og gode passformer. Nais er undertøy også for de av oss som må opp i størrelse. Nais er også det lille ekstra som flotte smykker, skjerf og vesker. Nais er også den gode servicen. Her finner man den gode varmen, de ekte smilene, engasjementet, ærligheten, og servicen. Barbro har også erfaring med hvor skoene trykker, og det tenker jeg er en veldig stor fordel. Nais har en veldig fin Facebook side : https://www.facebook.com/naisbutikken/

Bak luke nummer 19, så finner vi en gave nettopp fra Nais. Bak luke nr. 19 kan du vinne strømper i 40 den – valgfri str og smykke og armbånd til en verdi av 697,- Alt dette kan bli ditt om du som vanlig legger igjen en kommentar på bloggen.

Bak gårsdagens luke fant vi to lekre armbånd fra Collection til en verdi av 698 kr. Den heldige vinneren ble : BRITT VOLD!! Gratulerer så masse med to lekre armbånd, Britt!! Bare å glede seg til de kommer i posten. Jeg tar kontakt i løpet av dagen. For dere som ikke vant, så er det fortsatt mulig å kjøpe disse to armbåndene til tilbudspris. Ordinær pris er 698 kr – du får de til 499 kr. Trykk da på denne linken : https://www.collection.no/catalogsearch/result/?q=1842-3