Jeg skal være helt ærlig med dere – akkurat nå har jeg det beintøft. Det er en mental kamp hver eneste dag, og det har vært mange tårer i det siste. For uansett hva jeg gjør, så står vekta stille. Og sånn har det vært i over et halvt år nå.

Jeg trener hver dag. Jeg går alltid minst 10 000 skritt. Jeg varierer treningsformene, spiser fornuftig, og prøver virkelig å gjøre alt «riktig». Likevel skjer det ingenting. Vekta har stått bom fast – og det tærer mentalt. For man vet jo at man gjør jobben, men kroppen svarer ikke lenger.

Jeg har brukt Wegovy i to år nå, og jeg har gått hele doseskalaen opp til maks dose på 2,4 mg. Det som frustrerer meg mest, er at det ikke har gjort noen forskjell. Jeg kjenner ikke lenger den samme mettheten. Før ble jeg fort mett, hadde lite cravings, og kjente at kroppen spilte på lag. Nå tar det lenger tid før jeg kjenner meg mett, og jeg spiser mer enn før. Der ligger nok mye av utfordringen.

Fastlegen min sier at vektnedgangen jeg har hatt – over 60 kilo totalt, og 36 av dem de to siste årene – tilsvarer resultatet etter en fedmeoperasjon. Det er faktisk ganske enormt. Jeg vet jeg har gjort en utrolig jobb, og jeg er stolt av det. Men når kroppen sier stopp, er det vanskelig å kjenne på stolthet. Det føles mer som å stå fast i gjørma, uten å vite hvordan jeg skal komme meg løs.

Ja, tanken på fedmekirurgi har dukket opp. Ikke fordi jeg ikke har gjort nok – men fordi jeg gjerne skulle klart å gå ned de siste 20 kiloene. Samtidig spør jeg meg selv: er det verdt risikoen for 20 kilo? Jeg tror ikke det. Jeg har jobbet hardt for dette. Jeg har endret livsstil, og jeg har oppnådd mer enn jeg trodde var mulig. Men det betyr ikke at det ikke er tungt likevel.

Nå skal jeg gå tre uker til på 0,5 mg Wegovy. Hvis ingenting skjer, så er neste steg å prøve Mounjaro. Jeg tviler, men jeg prøver alt nå.

Mounjaro er et nytt legemiddel som mange har begynt å bruke etter at Wegovy sluttet å virke som før. Forskjellen er at Mounjaro virker på to hormoner – GLP-1, som Wegovy også gjør, og GIP, som påvirker hvordan kroppen bruker energi og fett. Den kombinasjonen kan gi en ny metthetsfølelse, bedre blodsukkerkontroll og i noen tilfeller et nytt vekttap der alt har stått stille.

Kanskje kan det være et håp også for oss som har stagnert. Jeg vil tro, men tør nesten ikke. For samtidig som jeg håper, er jeg også livredd. Livredd for å gå av sprøyta. Livredd for å miste kontrollen og se kiloene snike seg på igjen.

Jeg vet at vekta svinger. At kroppen holder på væske, at hormoner, søvn og stress spiller inn. Jeg vet at tallene kan variere flere kilo uten at det egentlig betyr noe. Men etter seks måneder uten endring, er det vanskelig å ikke la vekta styre følelsene. Jeg vil ikke at et tall skal definere verdien min – men det er lettere sagt enn gjort.

Må jeg trene mer? Forbrenne mer? Jeg prøver å ikke tenke for mye på at jeg må trene mer, men heller smartere. Variere mer, kanskje hvile mer, og fortsette å styrke kroppen. Forbrenning handler ikke bare om antall timer på mølla, men om balanse.

Jeg prøver å ha fokus på porsjonskontroll – for der vet jeg at utfordringen ligger. Og jeg prøver å være snillere med meg selv. For jeg har faktisk gjort en enorm reise.

Akkurat nå har jeg det beintøft. Det er tårer, frustrasjon og en følelse av å ikke komme videre. Men jeg vet også at dette bare er en del av reisen. At kroppen trenger tid. At jeg må finne tilbake til troen på at det går – for det gjør det.

Jeg har klart det før, og jeg skal klare å komme meg videre. For dette handler ikke lenger bare om kilo. Det handler om helse, livskvalitet og å ikke gi opp – selv når alt føles tungt.

Til deg som også står fast akkurat nå – du er ikke alene. Jeg vet hvor tungt det føles når vekta ikke rikker seg, selv om du gjør alt riktig. Det er så lett å kjenne på frustrasjon, skuffelse og tvil. Å tenke positivt, og minne seg selv på alt man har fått til, er ikke alltid lett. Noen dager er det faktisk helt umulig.

Jeg vet at man i perioder har lyst til å gi opp. Kaste vekta vegg imellom. Skrike. Gråte. For man blir så lei. Og det er faktisk lov. Det er lov å være lei seg, lov å ha dårlige dager, lov å kjenne på alt det vonde. For dette er en tøff reise, og den går ikke alltid rett frem.

Men vit at kroppen din fortsatt jobber, selv om tallene står stille. Og at du har kommet langt, mye lenger enn du kanskje klarer å se akkurat nå. Vi må ikke glemme alt vi allerede har mestret – for det er enormt.

Jeg vet hvor tøft det er. Jeg kjenner det selv. Men jeg vet også at vi kan reise oss igjen. Ett steg, én dag av gangen. Vi har kommet for langt til å gi opp nå. 💛

Nyt dagen der du er! Vi blogges i morgen!