Jeg har alltid vært en størrelse for stor, og etter kreftoperasjonen i 2002, så fikk jeg også lymfødem i begge beina. Lymfødemet gjorde at jeg ganske fort utviklet tømmerstokker av noen bein: store, hovne, vonde, huden var hard og jeg kjente på veldig spreng. Det å få bukser i vanlige butikker ble et veldig stort problem. Istedenfor å kjøpe bukser i butikk, så måtte jeg få bukser spesialsydd til meg for å passe spesielt i leggene.
Jeg har feks aldri hatt ei ordentlig turbukse. Aldri. Ikke fordi jeg ikke har ønsket meg det, men fordi beina mine, og da spesielt leggene, alltid har vært for store. Jeg kunne lete i hver eneste sportsbutikk, men ingenting passet. For mange år siden, så måtte jeg alltid gå på tur i de buksene jeg hadde hjemme – bukser laget for sofa og kafé, ikke for stier, bakker og vind i ansiktet. Turene ble aldri helt de samme. Jeg kunne gå milevis, men hver gang jeg prøvde å bevege meg fritt, dra opp buksa, bøye meg eller sitte på en stein, ble jeg minnet om at dette ikke var klær laget for meg. Veldig kjedelig, og veldig frustrerende – det fikk meg til å glede meg mindre til turene. De siste årene, så har jeg brukt treningsbuksene på tur, og de er jo i litt sånn collegestoff. De har fungert veldig fint de, men jeg har virkelig savnet ei skikkelig turbukse.
Det er nå to år siden jeg startet på endringsreisen min. Det har vært blod,svette og tårer. Det har vært glede, stolthet og mestring. Beina mine har forandret seg – de er ikke lenger tømmerstokker, fortsatt store, men sterke og bevegelige. Bare det å kunne si det høyt, og å kunne se det med egne øyne, det er nesten uvirkelig.
Men selv om beina er mindre, så er turbukser i butikk fortsatt et problem. Ingenting passer. Jeg blir påminnet om at lymfødemet fortsatt er en trofast gjest i beina mine, og kanskje også at turbukser er veldig smale. Det siste vet jeg ikke om stemmer, for jeg har jo fortsatt gode legger og lår. Nå er det og en del løshud, spesielt på lårene. Jeg trodde nesten jeg måtte innse at det å ha ei ordentlig turbukse aldri skulle skje. Men….
Så kom løsningen – min fantastiske sydame, Marianne. Hun har sydd bukser til meg i flere år, og da jeg spurte om hun kunne lage ei turbukse, tok hun utfordringen på strak arm. Det har ikke vært enkelt å finne stoff som både er slitesterkt, mykt og egnet for turbruk, men med litt leting fant jeg Takoy, som hadde akkurat det vi trengte. Marianne sydde først en prøvemodell, justerte, tok inn og slapp ut, og til slutt endte vi opp med ei sort turbukse som sitter helt perfekt. Strikken i livet kan strammes om buksen blir litt for stor, og alle små detaljer – lommer, sømmer, bevegelsesfrihet – er nøye gjennomtenkt. Marianne er så utrolig dyktig. Hun kan virkelig faget sitt, og gir seg ikke før hun er 100% fornøyd med det hun leverer fra seg. Hun er også dønn ærlig, og hun sier i fra dersom hun føler jeg tar litt av. Går vi to år tilbake, så kunne jeg feks ikke få buksene mine vide nok i håp om å skjule både legger og lår, og da hendte det at Marianne måtte si i fra at dette blir for vidt og for stort. Marianne har vært med på reisen min, og hun gleder seg stort på mine vegne. Det at hun nå kunne sy livets første turbukse til meg, det var stort for henne også.
Så nå har jeg endelig livets første turbukse. Den har allerede vært med på flere turer, og jeg kjenner forskjellen med én gang: Jeg kan bevege meg fritt, sitte på en stein, bøye meg ned til vannet, klatre litt brattere stier, uten å bekymre meg for at buksa strammer, sklir eller ikke fungerer. Turene blir lettere, mer behagelige – rett og slett mer frihet. Det er en liten ting, kanskje, men for meg føles det enormt. Hver gang jeg tar den på, kjenner jeg på takknemlighet, stolthet og glede.
Denne turbuksa er mer enn et plagg. Den symboliserer reisen jeg har vært på, friheten jeg nå har i naturen, og gleden ved å oppleve turene på ordentlig. Livets første turbukse – og jeg kunne aldri ha forestilt meg at det skulle føles så magisk.
Dersom du bor i Kristiansand og omegn, og trenger ei utrolig dyktig sydame, så anbefaler jeg Marianne på det varmeste. Søk opp Mariannes Systue i Lillesand, og du finner henne. Jeg ser at på et par av bildene, så ser buksen litt stor ut, det er nok bare meg som ikke har dratt den skikkelig opp, og strikkene i livet må visst også strammes inn litt. Bildene, de er det min flotte mamma på 84 år som har tatt. Jeg er heldig som har min egen private fotograf.
Nyt dagen der du er. I dag skal jeg, tro det eller ei, pynte til jul. Jeg har ALDRI pyntet til jul så tidlig før, og jeg skjønner ikke helt hva som skjer. Kroppen bare vil pynte nå. Akkurat som jeg har et snev av julestemning. Ganske utrolig, men julepynting blir det. Jeg hadde strykejernet fremme i går, så julegardinene og juledukene er klare. Jeg er den som liker å ha det julepyntet ei stund før jul, og så skal alt ned 1.nyttårsdag. Men dette er tidlig til å være meg. Akkurat juletreet, det skal ikke opp i dag altså. Det venter jeg noen dager med.
Vi blogges til lørdag!
