Hvorfor lever vi i et samfunn der så mange hater overvektige mennesker?
Hvorfor ser vi stadig at kommentarfeltene fylles med hat, latterliggjøring og sårende bemerkninger når en overvektig person dukker opp i media, på TV, i en reklame – eller bare tør å være synlig?

For hatet er der. I kommentarfeltene spesielt, men også i blikkene på gaten. Og det er ikke alltid direkte – noen ganger er det pakket inn i “godt ment” råd eller såkalte “sannheter” om helse. Men konsekvensene er de samme: vi lærer at store kropper er feil. Er det virkelig nødvendig å dele den giftige meningen din med hele verden bare fordi du ikke liker en kroppstype? Hvis store kropper ikke er din preferanse – greit. Det er din rett. Men hold det for deg selv. Lukk glidelåsen. Det handler ikke om sensur. Det handler om anstendighet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Joda, jeg har skrevet om dette før. Mange andre har skrevet om det før. Noen har kommentert mine innlegg rundt temaet med at det ikke nytter, og de skjønner ikke at jeg gidder. Jeg tror nok hatet mot overvektige alltid vil være der, men skal vi virkelig sitte stille og la haterne få holde på, og dermed være med å skape et samfunn vi virkelig ikke vil ha? Jeg tror det er viktig og ikke være stille. Jeg tror det er viktig å si i fra. Nei, vi kan ikke endre alle, men vi kan få noen til å tenke, og kanskje lukke glidelåsen.

Det holder at en overvektig person dukker opp på TV, i en reklame eller et intervju, så renner det inn hatkommentarer om hvor stygg og verdiløs vedkommende er med sin feite kropp. Noen skriver det som en vits. Andre med kald forakt. Noen skjuler seg bak en profil uten bilde, andre bruker fullt navn – som om de er stolte av å stå for nedverdigelsen av et annet menneske.
Jeg kan love deg én ting: Disse kommentarene treffer. De setter seg fast. Ikke bare hos den det gjelder, men hos alle som leser dem og kjenner seg igjen.

Vi liker å tro at mobbing er et ungdomsproblem. At det er usikre tenåringer som sprer hat. Men det sjokkerer meg hvor mange av de styggeste kommentarene som kommer fra godt voksne kvinner og menn. Det er mennesker pluss/minus min alder som er de verste nettrollene. Folk med jobb, familie, kanskje barnebarn – som uten å blunke skriver de verste hatkommentarene mot andre menneskers kropp!
Hva slags rollemodell er du når du sitter bak tastaturet og kaller en person de styggeste ting på grunn av utseendet? Hvordan kan du forvente at barna dine skal vise respekt for andre, når du selv lærer dem at noen kropper fortjener mindre verdighet? Hvordan kan man lære barn om respekt og inkludering, når man selv bidrar til mobbing ? Hva om det hadde vært deg selv, dine barn eller dine barnebarn som opplevde dette? Jeg håper du som er full av hat rundt store kropper, at du er stolt av deg selv, og det flotte forbildet du er for de rundt deg.

Forskning viser at vektstigma – fordommer og diskriminering mot mennesker basert på kroppsvekt – er utbredt i Norge.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at vektstigma påvirker alt fra jobbmuligheter til helsehjelp.
Det stopper ikke der. Vektstigma er også koblet til dårligere mental helse, lavere selvfølelse, økt risiko for depresjon – og, ironisk nok, til vektøkning. For stresset og skammen som følger med stigma kan føre til både overspising og at man unngår fysisk aktivitet av frykt for å bli dømt.
Så når noen sier at “vi bare vil motivere” med stygge kommentarer, kan vi slå fast: Nei, det er ikke motiverende. Det er skadelig. Punktum.

Jeg vet at de som mobber, de som skriver disse kommentarene, ofte bærer på egne problemer. Kanskje handler det om usikkerhet, om behov for å føle seg bedre enn noen andre, eller om å avlede oppmerksomheten fra egne sår. Men forståelsen for mekanismen gjør ikke mindre vondt. For de stygge ordene treffer. De fester seg.
Jeg vet hvor dypt det kan gå inn å få slike kommentarer. Jeg vet hvordan de kan få deg til å føle deg liten, og uverdig. Jeg har følt masse på skammen over å ha en stor kropp, og jeg vet hvordan det føles å sitte der og lese en strøm av negative meninger om kropper som ens egen – og innse at noen mennesker ikke engang ser deg som et menneske, men bare som “den feite”.

Jeg har ” bank i bordet ” aldri opplevd mobbing, eller fått masse hatkommentarer på bloggen min. Det sier alt om dere som følger den. Jeg har opplevd vonde blikk, og kommentarer, og jeg er helt ærlig på at det har såret veldig. Som bloggere og influensere, så skal man tåle å stå i stormen. Man skal stå for det man mener og skriver, og man skal tåle at ikke alle er enig i det man selv mener. Men ingen skal gå til angrep på hvordan andre ser ut!

Hatet skader ikke bare den som blir utsatt. Det skader også de som ser det. Som leser det. Unge jenter og gutter som leser slike kommentarer, kan ta dem til seg som en mal for hva som er “greit” å si. Eller verre – de kan begynne å frykte at det samme vil skje med dem hvis de ikke passer inn i samfunnets snevre ideal.
Vi skaper en kultur der det å skamme seg over kroppen blir en normaltilstand. Der folk holder seg tilbake fra å delta i livet – gå på stranden, melde seg på aktiviteter, danse, synge, være synlige – fordi de er redde for å bli møtt med hån.

Så hvorfor dette hatet?
Er det frykt? Avsky? Er det fordi samfunnet har lært oss at en slank kropp = suksess, viljestyrke, verdi – og at alt annet er et tegn på det motsatte?
Er det fordi vi fortsatt lever i en tid der mange tror at det å kommentere andres kropp er “ærlig” eller “bare min mening”? Eller er det bare et behov for å ha noen å se ned på, for å føle seg litt bedre selv? Jeg har ikke svaret. Men jeg vet én ting: Hatet sier mye mer om den som skriver det, enn om den kroppen det rettes mot.

Det er helt greit å ikke like alt. Det er greit å ha preferanser. Men det gir deg ikke rett til å såre andre. Så neste gang du kjenner trangen til å kommentere en fremmeds kropp på nettet, så spør deg selv: Vil ordene mine løfte eller rive ned? Hvis svaret er det siste – lukk glidelåsen.

Noen ganger er det beste du kan gjøre å bare være stille. Du trenger ikke elske alle kropper. Du trenger ikke være enig i andres livsvalg. Men du kan velge å la være å skade.

For bak hver kropp finnes et menneske. Med følelser. Med drømmer. Med en historie du ikke kjenner.