Noen dager kjenner man det rett i magen. Ikke fysisk, men mentalt. Den følelsen av at noe har sklidd ut, og man blir slått litt i bakken av virkeligheten. I dag var en sånn dag.
Jeg har hatt en fantastisk reise de to siste årene – med store endringer, mye mestring og en ny kropp som har gitt meg en ny hverdag. Jeg har kjent på oppturer som har gitt meg energi og tro på meg selv, og jeg har fått et helt nytt syn på hva kroppen min kan klare. Men nå… nå kom den følelsen snikende. Vekta viste en real påminnelse om at noe har glippet.
Ikke på treningsfronten – der har jeg vært trofast. Jeg trener hver dag, og veldig bra. Men maten? Den har nok sklidd litt ut i sommer. Litt for store måltider. Litt for mange cravings. Det er ikke store mengder, men nok til at jeg kjenner det godt. Det er akkurat nok til å bli en vekker.
Cravingsene kommer ofte. Jeg vet hva som funker for meg, og likevel er det som om kroppen skriker etter mer. Det er tøft. Det er frustrerende. Men også så menneskelig.
Og nå sitter jeg igjen med en tung følelse. En frykt, faktisk. Frykten for å falle tilbake til den kroppen jeg jobbet så hardt for å forlate. Frykten for at alt det jeg har oppnådd skal glippe mellom fingrene. Den frykten som mange kjenner på, men som få snakker om. Men man må være ærlig, for dette er også en del av reisen.
Det føles vondt og vanskelig. Det kjennes som et nederlag. Som et slag i trynet. Men så vet jeg, innerst inne, at dette ikke er et tilbakefall. Dette er en beskjed. En påminnelse. Kroppen snakker, og den sier: «Nå må du hente deg inn. Du kan det. Du har gjort det før.»
Mental styrke er akkurat det jeg trenger nå. Å ikke gi etter for frykten, men å møte den med respekt. Å vite at veien framover ikke handler om perfeksjon, men om retning og små skritt. Jeg har vært sterk før, og jeg vet at jeg kan være det igjen.
Det skal sies: vi snakker ikke en haug av kilo her. Men nok til at hodet mitt begynte å tvile. Og kanskje det er nettopp derfor det føles så tungt – fordi jeg har kjent hvor godt det er å ha kontroll, og fordi jeg vet hvor vondt det var før.
Jeg minner meg selv på at dette ikke er slutten. Det er ikke en snuoperasjon, men en pause. En mulighet til å stoppe opp, kjenne etter, justere kursen og fortsette. For jeg vet at veien er der. Jeg har gått den før. Jeg har verktøyene. Jeg har styrken.
Har du kjent på det samme noen gang? Den frykten for at ting skal rakne, selv når du vet at du egentlig har det i deg? Den vonde, men ærlige følelsen av å være litt ute å kjøre? Jeg er nok ikke alene.
Del gjerne dine tanker – om du har kjent på det samme. Jeg heier på deg. Og jeg håper du heier litt på meg også – akkurat nå trenger jeg det.
Jeg er klar for ei ny uke med gode justeringer på matsiden. Jeg har leget en matplan med masse god mat, men mindre mengder. Og det er nok mengdene som er litt ute å kjøre nå. Det nytter ikke å være i kjelleren, ikke nytter det å skylde på andre enn meg selv heller. Her er det bare å brette opp armene, og vise den styrken jeg vet jeg har meg.
Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.
Ja den har jeg kjent på mange ganger og har tapt mange ganger. Gått opp og ned 40 kilo,hver eneste gang har jeg tenkt at dette er siste gang. Kjent på en intens redsel når vekta bare går oppover, men ikke klart å stoppe inntaket. Nå går jeg på Wegovy og vekta har stått stille i et halvt år,men jeg tør ikke slutte med den.
Jeg vil heller ikke slutte på Wegovy. Noe virkning har den nok, men etter over 1,5 år, så har virkningen avtatt veldig. I likhet med deg, så har vekta stått stille lenge. Nå hadde den gått noe opp, og selv om det kun dreier seg om 2-3 kg, så kommer redselen…heldigvis kan man gjøre noe med det, og så er det jo også sånn at det er mye i kroppen som spiller inn på vekten. Jeg har bla lymfødem, og det har vært ille når vi har hatt så mange varme dager. Dagen etter blogginnlegget var vekta 1,5 kg lavere…så det er nok ikke fett heldigvis.
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Det er en balanse og ikke la denne reisen gå helt i hode på en, at man skal kunne unne seg litt uten den tunge følelsen. Litt er bra å ha,så man ikke sklir vanvittig ut, men ikke så det tar alt fokus. Jeg har egentlig nådd målet mitt, og er utrolig stolt av det, men det er nå den store prøvelsen kommer – å holde seg der. Finne balansen på hvor mye utskeielser man kan ha,før det får for store konsekvenser. Jeg har brukt tid for å få med meg hode og at endringene er noe jeg kan leve med. Legen min sa det så fint : jeg må bare ta konsekvensene av at jeg kanskje har sklidd ut, så må jeg gjøre noe med det og finne frem de gode vanene igjen. Jeg må også vurdere om utskeielsen er verdt det. Ja, så snek det 1kg på, men jeg vet jo og grep jeg kan gjøre for å få den til å forsvinne. Jeg går nå fra å gå i minus i kalorier, til og kunne spise litt flere kalorier fordi jeg ikke skal noe særlig ned i vekt . Dermed må jeg jo da gå i minus igjen for å gå ned eventuelt den kg igjen. Det er en tøff kamp, men den nye kroppen min som er 34kg lettere, er motivasjon for å holde seg der,jeg nekter å få den gamle kroppen tilbake. Jeg heier på deg!
Ja, det er utvilsomt en kamp dette, og den vil vare livet ut. Det gjelder å finne denne balansen som du skriver om, og den er ikke alltid så lett å finne, spesielt når man ikke er helt i mål. Mine minus 36 kg skulle så gjerne vært noe høyere, men fy søren, det er vanskelig, spesielt når man opplever at den fulle virkningen av sprøyta ikke lengre er der. Samtidig så trener jeg jo vanvittig bra, så der har jeg alt på plass..men det er jo det å gå i minus på kaloriene som er utfordringen. Vi har fått gode verktøy underveis, og vet hva vi skal gjøre, så jeg må nok bare grave enda litt dypere. Jeg vet jeg kan klarer det, så armene må bare brettes opp. Jeg vet også at vekta mi kan gå opp feks 2 kg uten at det er fett. Og at disse kiloene plutselig er borte. Det er så mye som spiller inn på at vekta plutselig går opp. Jeg har jo også lymfødem, og lymfødemet har vært grusomt utfordrende i sommer med så varme dager. Du sier det så utrolig bra : ” Den nye kroppen er motivasjonen ” og det er så sant. Jeg vil heller ikke kan den gamle kroppen tilbake! Da jeg skrev blogginnlegget om at vekta hadde gått opp, så hadde den økt med nesten 3 kg. Dagen etter hadde den gått ned igjen nesten 2 kg..
Utrolig moro å høre om vektnedgangen din! Gratulerer så masse! Du føler sikkert på det samme som meg : et nytt liv og en helt ny hverdag. Nyt det max!! Krysser fingrene for veien videre 🙂