De siste dagene har vært litt sånn ” flodhestdager.” Min mor liker ikke at jeg kaller meg flodhest, og jeg vet andre heller ikke liker ordet, men det er et ord som sier ganske mye, og jeg tror det er en følelse de fleste av oss har i blant. Følelsen av å ha lagt på seg, følelsen av å være veldig stor. Jeg snakker ikke meg selv ned ved å si at jeg føler meg som en vandrende flodhest. Det sier bare litt om hvordan jeg føler meg.

Ei lita stund nå, så hadde jeg håpt at jeg skulle få trent godt, men så dukker det opp dritt som gjør at trening blir en utfordring….igjen. Bla så har jeg en hæl som er så innmari smertefull. Det gjør vondt når jeg sitter, og vondt når jeg går…og innmari vondt når jeg trener. Sånn har jeg hatt det før, men det begynner sikkert å nærme seg et år siden sist jeg var hos kiropraktor med hælen. Da var det ei god sprøyte rett inn, og hælen har vært god siden. Når hælen nå har bestemt seg for å være smertefull, så må det jo selvsagt skje når kiropraktoren er på ferie. Så da går jeg her og synes litt synd på meg selv, og godteskuffa på kjøkkenet har gått litt ut og inn de siste dagene, og det har ikke bare vært fordi det er moro med skuffer. Det er alltid litt innhold som ligger i hånden når skuffen er i ferd med og lukkes. Vi snakker ikke store mengder, men litt hver dag har det nok blitt…og da kommer flodhestfølelsen, og irritasjonen. Samtidig så kommer også den indre, sterke stemmen min som sier at jeg skal fremover, og ikke tilbake. Nå skal alle brikkene på plass i puslespillet, og 4-5 treningsøkter skal tilbake som en del av min hverdag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Forleden dag var jeg en tur innom sydama mi. Hun holder til i Lillesand, og jeg er så glad for at jeg fant henne. For første gang har fått bukser sydd som jeg er utrolig fornøyd med. Det betyr så mye at man ser at de bryr seg om det produktet de leverer fra seg. At de jobber for at kunden skal bli fornøyd. Så jeg kjører mer enn gjerne de seks milene det er å kjøre tur/retur systua i Lillesand sentrum.

Tilbake til mitt besøk hos sydama. Jeg stod der foran speilet mens det ble målt og ordnet. Bla skulle jeg sy inn noen bukser som var blitt for store. Det er jo alltid hyggelig når det går den veien at man må sy inn klær, og det er klart at jeg blir litt stolt når jeg har på meg bukser sydd for 6 mnd siden som må tas inn en god del. Jeg er nok ikke så flink til å kjenne på stolthet som jeg burde, men denne dagen hos sydama, det var en dag hvor jeg virkelig ble fylt med masse stolthet. Selv om jeg har syndet en del i godteskuffen i det siste, så ser jeg svart på hvitt at det går riktig vei. Det går nedover til tross for godtesynder, og mindre trening. Vi snakker ikke om å hvile på lauvbærene, for da kan det fort gå veldig galt, men det handler om å ta inn over meg hva jeg faktisk har oppnådd, klappe meg på skulderen, og ta alt dette med meg videre på endringsreisen.

Dagen hos sydama var en fantastisk dag. Hun fikk meg til å innse hvor mye jeg faktisk har gått ned. Vi stod foran speilet, og hun var jo nesten like ivrig og glad som meg. ” Se Heidi, du har fått liv! Se hvor fint du går inn i livet nå. Se på deg selv! Du har jo også fått hofter! Du kan kjenne bein der, og se den fine innsvingen i ryggen. Rompa er jo også blitt mye mindre.”

Der stod jeg foran speilet, og jeg så alt hun bemerket. Det tok litt tid før det sank inn, men hun hadde helt rett. Jeg har fått liv, og jeg har hofter. Jeg kan ligge om kvelden og kjenne hoftebeina og smile. Hvor lenge er det siden jeg har kjent at jeg har hoftebein? Det er så lenge siden at jeg ikke husker. Jeg ser at jeg kler når plagg går inn i livet. Jeg ser at jeg kan gå i helt andre klær nå enn jeg kunne før.

Jeg har fått sydd bukser på denne systuen en stund. Jeg tenker det er mellom 2-2,5 år siden jeg sydde min første bukse der. Marianne som sydama heter begynte å rote i papirer og mønster, og spurte meg om jeg hadde en ide om hvor mange cm mindre buksene var i livet nå i forhold til første bukse hun sydde. Jeg måtte innrømme at det ante jeg ikke. Det Marianne kunne fortelle meg gjorde virkelig min dag. Gjett om jeg kjente på stolthet! Og gjett om det motiverte meg til å fortsette reisen med fulle seil!

21 CM!! 21 cm mindre i livet, og rundt hofter! Jeg holdt på å besvime for å være helt ærlig. 21 cm er MYE, og så flink har altså jeg vært. Så mye mindre har jeg blitt, og den beskjeden var så utrolig fantastisk å få. Jeg trengte den også. Jeg trengte å bli minnet på hva jeg har oppnådd under endringsreisen min. Jeg trengte å se og høre at jeg sannelig har oppnådd mye, og at jeg klarer fortsettelsen selv om det er litt tøft akkurat nå. Det vil alltid bli opp og nedturer. Det vil alltid bli bratte bakker, og fine sletter, men jeg skal aldri gi opp selv om jeg av og til synes det er litt for moro å gå i skuffer man sånn sett ikke trenger å gå for ofte i.

21 cm mindre på ca 2,5 år – wow! Jeg smiler fra øre til øre. Man trenger sånne påfyll i blant. Man trenger at mennesker rundt en forteller om endringene de ser. Man ser seg selv hver dag, og da er det ikke alltid så lett å se endringene selv. Ikke at folk rundt meg skal gå å skryte sånn at jeg kan bli høy på meg selv. Jeg tror for øvrig ikke jeg kan bli høy på meg selv, men det er fint at de rundt en gir ros når man gjør en god jobb, uansett.

Jeg skulle gjerne ha ønsket at også beina mine hadde skrumpet 21 cm, men sånn er det ikke, og sånn vil det neppe bli. Istedenfor å deppe over det, så må jeg heller glede meg over alle cm som har forsvunnet andre steder på kroppen. Dere som leser bloggen vet at jeg nok sliter litt med å rose meg selv, og være fornøyd med meg selv, men i dag prøver jeg å si : Bra jobbet Heidi!