Bra jobba, Heidi

På lørdag fortalte jeg om kjoleskrekken min. Det er mange år siden jeg har hatt på meg en kjole sånn i hverdagen. Kjole har for meg vært et plagg jeg kun har hatt på meg på de helt spesielle dagene. Kjole har vært for de dagene hvor det rett, og slett ikke har passet seg å gå med bukser. De helt spesielle dagene er det ikke mange av.Kjole er veldig fint det, men det er fint på alle andre. Jeg har aldri følt meg komfortabel i kjole, men jeg ser jo veldig klart at det er min feil at jeg føler som jeg føler. Det er meg selv som begrenser meg selv. Opp igjennom har jeg vært utrolig flink til begrense meg selv på så utrolig mange plan, også når det kommer til det å gå i kjole.

Det er først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som er årsaken til at jeg ikke går i kjoler annet enn ved disse helt spesielle anledningene. Beina mine tåler ikke dagens lys. Leggene er store, og de viser jeg ikke frem om jeg ikke må.  I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert. I blant kjenner jeg virkelig hatet mot disse forbaska strømpene, spesielt om sommeren. Det er så varmt med kompresjonsstrømper! Jeg bruker klasse 3 som er de nest tykkeste. Tidligere hadde jeg åpen tå som hjelp litt på de varme dagene, men de gnaget meg så, og derfor har jeg nå lukket tå. Det er på varme dager man virkelig kjenner på utfordringen med å ha lymfeødem/lipødem. Det er på de varme dagene jeg har lyst til å kaste alle strømpene i søpla, og aldri ta de opp igjen. Det er da jeg virkelig hater de. Når hatet er som størst, og fortvilelsen over og ha vært en av de ” heldige ” som har fått disse sykdommene, da drar jeg av meg strømpene, og kaster de vegg i mellom. Det er en befrielse, og det føles helt nydelig å gå uten strømper, i alle fall for en lite stund. Det går ikke lange stunden før jeg kjenner hvor viktige disse hersens strømpene er for beina mine. Beina begynner fort å hovne, jeg kjenner det sprenger, og at beina blir vonde. Da kjenner jeg meg plutselig takknemlig for at jeg har strømper som kan holde dissetingene på avstand. Da er det godt at det ikke havnet i søppeldunken 🙂

Min vegring mot skjørt, og kjole har også gått på at jeg har vært livredd for at de fine, tykke årene mine som pynter så fint opp lårene mine, at de skulle bli synlige. Jeg hater virkelig disse årene selv om jeg kanskje ser de mer enn hva andre gjør. I høst fikk jeg fjernet de fleste årene på det ene beinet, så det hjelper jo litt på kjoleskrekken. Jeg tenker ikke særlig fornuftig. Det innrømmer jeg glatt. Jeg burde selvsagt ha tenkt at det finnes skjørt, og kjoler hvor de vakre årene ikke vises igjennom. Jeg burde ha skjønt at det finnes skjørt, og kjoler som er fotside, og jeg burde ha brydd meg en lang marsj om noen skulle reagere på at jeg har støttestrømper til, men fornuften har hatt en tendens til å skli helt ut av mitt hodet.

Lørdag var en historisk dag for meg. I fjor kjøpte jeg meg mitt første skjørt på mange år. I år har jeg kjøpt meg kjoler i flertall. Tre nye kjoler henger i skapet, og jeg har jo kjent litt på om de kom til å bli hengende der, men jeg var fast bestemt på at i år er året hvor kjoleskrekken skal bort. Lørdag klarte jeg å stritte i mot alt som skrek nei, og alt jeg før trodde var fornuft – jeg tok på meg kjole, og tok turen på fiskebrygga i nydelig vær. Det var en rar følelse, men vet du hva? Jeg følte meg vel! Jeg følte meg faktisk fin. Kjolen var nyinnkjøpt fra ZIZZI, jeg hadde på meg ei nydelig bolerojakke fra Levolution, og så fikk jeg tatt i bruk den nye, rosa vesken min. Kjolen satt så fint, og jeg kjente på en god følelse. Rar, men god.  Jeg kjente litt på følelsen av at det kanskje ikke var veldig pent med kompresjonsstrømper til, og at jeg bør få strømper med åpen tå om sommeren, men likevel føltes det godt å ha gått utenfor komfortsonen min. Det føltes litt godt å kjenne på at jeg faktisk gikk med kompresjonsstrømpene i skoene mine til den nye kjolen min mitt, og jeg brydde meg katta om noen synes at det så rart ut. Litt mye vind gjorde nok at jeg var litt på vakt for at kjolen ikke skulle blåse opp sånn at de vakre beina kom til syne, men jeg tror jeg vil slippe tak på de følelsene også etter hvert.

Noen ler kanskje, men for var dette en seier, og en fantastisk følelse !! Jeg følte meg litt på toppen av verden akkurat da, og det pga en kjole 🙂 For meg var dette en utrolig stor seier, og jeg ser at jeg mer, og mer fjerner meg fra alt som er ” farlig .” Jeg utfordrer meg selv mer, og jeg våger mer. Jeg ser at dette også fremover kan bli bra om jeg bare våger å fortsette å utfordre meg selv. Hurra for hodet, og hurra for en ny måte å tenke på! Jeg klapper meg selv på skuldren, og sier til meg selv at dette er bra jobbet. All frustrasjon, gråt, sinne, og stahet underveis i en hard, mental jobbing har gitt resultater.

 

På lørdag vant Anita Bergli den flotte denimbusken fra YOEK, men jeg sliter med å komme i kontakt med henne 🙁 Mailene jeg sender kommer i retur, og flere på Facebook har amme navn. Visst du leser bloggen i dag, Anita, så ta kontakt med meg. Skulle du kjenne ei Anita Bergli, så hør om det kan være henne som kan ha vunnet. Lørdag blir det faktisk en ny giveaway på bloggen. Gled dere!!

 

 

3 kommentarer
    1. Strålandes flott e du i kjole! La dette bli sommeren for skjørt og kjole.
      Tror jeg må innom Zizzi en tur å se på den kjolen, takk for tips.
      Ha en flott dag videre.

    2. Hei Heidi!Det var jeg som er den heldige vinneren av buksa og jeg har ventet spent på mail fra deg men da skjønner jeg at noe er feil…Jeg får andre mailer så prøv igjen.Kan adr.ha vært feil tro?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg