Fy søren, så fornøyd jeg er med uken som er lagt bak meg! Kroppen samarbeidet, og jeg fikk trent hele 4 ganger. Jeg er stolt, og det føles så innmari godt! Det å være på toppen av denne berg, og dalbanen som jeg har skrevet en del om, det er en følelse jeg håper jeg kan ha lenge. Det at timene i treningsgruppen for overvektige startet opp igjen forrige uke, det var uendelig godt. Disse faste gruppetimene betyr så enormt mye for meg, og det er så mye lettere å komme meg på trening når jeg har disse faste holdepunktene. Så forrige uke fikk jeg trent veldig forskjellig, og veldig godt. Jeg fikk trent tabata, puls intervall, spinning, og jeg gjennomførte en yoga time. Jeg må innrømme min skepsis til yoga. Jeg har prøvd det før, og klarte aldri å finne meg til rette. Jeg så liksom aldri poengene, og jeg følte ikke at timene ga meg noe. Jeg følte at jeg så på klokken hele tiden,. og at timen var ett stort gjesp. Jeg vet at mange sa timene ville være veldig bra for meg, men jeg oppdaget aldri hvorfor. Timen vi hadde med overvektsgruppen på tirsdag var derimot en helt annen opplevelse. Jeg klarte å slappe av, jeg klarte å puste som jeg skulle, og jeg oppdaget at jeg i løpet av timen kunne bøye, og bevege meg noe mer enn da vi startet. Jeg kjente at timen gjorde meg godt, så det var en innmari fin opplevelse denne gangen, og jeg skal på flere yoga timer 🙂 En merker jo at man ikke er den mest bevegelige personen, samtidig så ble jeg også overrasket ett par ganger på at jeg klarte ting jeg ikke trodde på forhånd.

Gruppen fikk flere nye forrige uke. Noen meldte seg inn som medlem med en gang, og bare hoppet i det, mens andre ønsket å ha noen prøvetimer for å føle seg litt frem. Jeg håper de nye fortsetter, og finner den store verdien en slik gruppe har. Det kan kanskje virke skremmende, og skummelt å komme ny inn i en gruppe, og kanskje føler man at treningstimene omtrent har tatt livet av en når man er ferdig, men trening skal være tungt, og trening skal kjennes. Man vil oppdage at man bruker kroppen, og man vil kjenne det gjør vondt både her, og der fordi man nå bruker muskler man ikke har brukt på evigheter. Det er så lett å gi opp når man føler litt på at det er tungt, og slitsomt, eller når man puster som en hvalross, og svetten renner i strie strømmer. Man hater når instruktøren skriker at man kan klare mer når man føler man egentlig kan ramle om når som helst, men tro meg, det er ikke mange treningene du skal gjennomføre før du oppdager at treningen gir resultater, og du orker stadig mer, og mer. Fremskrittene kommer sakte, men sikkert. Det du slet med på den aller første treningen, det opplever du som lettere, du mestrer på en helt annen måte. Du kan ta mer i, du kan øke vekten på manualene, du klarer å hoppe i et strekk. Samtidig er det så viktig å understreke at det er helt ok å gjøre det i akkurat det tempoet du selv klarer. Du har ingen du konkurrerer med, det er kun deg selv du skal ta hensyn til. Må du ta en pause, så er det helt ålreit, er det en øvelse du ikke klarer, så får du en annen – ditt beste er mer enn godt nok! Blant de nye som prøvde seg forrige uke, så hadde vi bla ei på 67 år med revmatisme, vi hadde ei med astma, så selv med utfordringer utover overvekten, så er det fullt mulig å være med, og det er fullt mulig å oppnå gode resultater.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er en ting jeg har tenkt mye på de siste dagene, og dette vet jeg det er  mange meninger om. Jeg vet temaet engasjerer, og jeg vil tro at dere som leser også har deres klare meninger om dette. Kanskje er det en liten brannfakkel, men jeg håper at dere som leser også vil være med i diskusjonen, og si deres meninger. Jeg har aldri hevdet at mine meninger er de riktige, men temaet engasjerer meg veldig. I en diskusjon som bla dette, så merker jeg at man fort kan gå på person i stedet for sak, og at man ender opp med en krangel istedenfor en god diskusjon. Jeg synes det er viktig at man kan ha ulike meninger, og akseptere at sånn er det bare, samtidig som det er godt å ha en god diskusjon rundt emner som engasjerer. Jeg er spent på hva dere tenker om emnet jeg har diskutert en del forrige uke, nemlig : Hva er overvekt?

Jeg som har slitt med stor overvekt hele livet mitt er nok av den oppfatning at overvekt ikke kun er en følelse, men den skal være reell, eller synlig. Jeg vet at overvekt bæres veldig forskjellig, og jeg vet at man kan føle seg uvel om man sliter med 2-3 kg for mye. Jeg vet at det ikke er moro når man ikke får kneppet buksene, eller når blusen spriker fordi man har lagt på seg. Jeg vet alt om den følelsen man har når man kjenner på kroppen at noe har skjedd den gale veien. Jeg vet også at pr.definasjon, så er man overvektig når der er et overskudd av fett på kroppen i forhold til det som er ønskelig, og jeg vet at BMI kan fortelle oss litt, men ikke alt om vi er overvektige, eller ikke. Jeg vet at overvekt begynner på 25 om man regner ut i fra BMI’en. Jeg vet også at BMI ikke tar hensyn til kroppsbygning, og aktivitetsnivå, og at mange som er topptrente kan ha en BMI som slår ut på overvekt pga mye muskler. Likevel gir BMI’en en pekepinn, og jeg er innmari klar over at min BMI bør være mye lavere, og at jeg ligger ett godt stykke over det man karakteriserer som innenfor normalen. Det er jo heller ingen tvil om at jeg er overvektig, så det er liksom ikke det diskusjonen omhandler. Diskusjonen går på hvordan man definerer overvekt ,og når er man overvektig? Skal man gå etter definisjonen, så er man altså overvektig om man har mer fett på kroppen enn ønskelig, og om man veier mer enn BMI’en  for normalvekt, men jeg klarer ikke helt å kalle en person med 5 kg for mye overvektig….når man ikke ser noe ekstra verken på mage, lår, eller rompe, når man må lete med lupe for å finne noe ekstra, eller når der ikke er den minste ringen rundt magen som kan dras ut, så er ikke vedkommende overvektig i mine øyne. Igjen, så er det viktig for meg å få frem at jeg har full forståelse for at man føler det ugreit med disse 2-3 kiloene som er kommet ekstra på, og jeg skjønner at det er frustrerende når klær ikke passer fordi man har lagt på seg litt, men man er ikke automatisk overvektig selv om man bærer noen få kilo for mye.

Jeg har ikke noe tall på når man er overvektig i mine øyne, men man ser jo fort om man har litt ekstra. Jeg sier ikke at man må veie 30, 40 eller 50 kg for mye for å være overvektige, absolutt ikke, men jeg blir både fornærmet, provosert, og såret når noen med 3-5 kg for mye skriker om overvekt, og slankekurer. Når de er dypt fortvilet over hvor tjukke de er blitt, da tenker jeg mitt. Man er da ikke tjukk om man sliter med disse få kiloene! Man er heller ikke overvektig selv om man har en følelse av at man ønsker de bort.Jeg har i mange sammenhenger sittet og hørt venninner, og bekjente klage over disse 2-5 kiloene de sliter med, og at de nå må starte den store slankekuren… og der sitter jeg med mine x antall kilo for mye, og jeg tilbyr hvem som helst å kjenne på den følelsen jeg føler da. Igjen, så er jeg fullstendig klar over at de få kiloene kan være et problem for vedkommende som har de, men man er ikke tjukk likevel, eller overvektig, og man trenger ikke bli nazi for å bli kvitt de. Overvekt skal ikke bare være en følelse…jeg synes det blir helt feil å definere seg som overvektig om man føler seg stor, men ikke er det. Da tenker jeg at man kanskje må ta tak i det virkelige problemet, nemlig tankene våre. Dersom man har et bilde av seg selv som overvektig, og stor, og vekta kanskje viser max 5 kilo for mye, da tenker jeg at det er på tide å rydde i topplokket, for da er det her det store problemet ligger. Der ligger selvfølelsen, og selvtilliten, og der ligger svarene på hvorfor man føler sånn om seg selv. Det er en grunn til at man føler seg tjukk når man ikke er det, så da er det viktig å finne svarene tenker jeg. I alle sammenhenger som har med vekt, og overvekt å gjøre, så er det hodet man bør behandle først. Jeg blir både oppgitt, og provosert når slanke mennesker klager over vekt, og kropp – hva er det som gjør at man sliter med disse negative følelsene når vekta ikke rister oppgitt på vekttallene sine ? Hva er det med samfunnet som gjør at man aldri blir fornøyd? Hvorfor jager man hele tiden etter det perfekte ? Hvorfor settes det likhetstegn mellom vekt, og lykke? Hvorfor måles lykke i antall kilo, og skal man livet igjennom miste dager fordi man jager på noe som egentlig ikke er lykke? Ei på treningsgruppen sa det så fint forleden dag da jeg kommenterte at det virkelig var synlig at hun hadde mistet vekt, og at hun strålte : ” Jeg har sluttet å jage etter å bli tynn, Heidi – nå er det en god helse, og ett godt liv som står i fokus, og det føles så utrolig godt.” Denne setningen sier så utrolig mye

Pr.definisjon, og pr. BMI, så er selv den minste kilo en kilo for mye, men overvekt i ordets rette forstand???  Jeg vet at også de med få kilo for mye kan slite med å få de av seg, og de kan også slite med å komme seg i gang med trening, men overvektige, og da i samme kategori som meg? Nei, den er jeg ikke med på. Ikke at jeg er stolt av å være i kategorien overvektig, og ikke at jeg verner om kategorien, men det er forskjell! Jeg vil absolutt hevde at det er ganske så mye mer enkelt å ta av seg 5 kg, og bli der enn det er å ta av seg 20, 30 eller kanskje 50 kg. Jeg synes ikke vi skal klage og syte i samme bås. Jeg har etter hvert sett hva en god porsjon trening, og fysisk aktivitet gjør for både kroppen, og vekten, og legger man i tillegg til noen ekstra tak i det som heter kosthold, så vil man oppnå veldig gode resultater. Kosten kommer absolutt først, og er viktigst for å gå ned i vekt, treningen er viktig for helsen, og en kropp som fungerer som den skal. Jeg vil hevde at de som sliter med disse få kiloene har ett mye både lettere, og bedre utgangspunkt for å nå målet sitt slik at man kan få kneppet buksene igjen. Jeg vil kanskje banne litt i kirken når jeg mener at det er enkelt å gå ned disse få kiloene, men der er jeg…..og det er ikke den årelange kampen som overvektige kjemper for å klare det, om man har riktig fokus.

Utgangspunktet for at jeg har tenkt, og diskutert litt forrige uke er fordi jeg fikk spørsmålet, og jeg ble spurt hvem som kan trene sammen med treningsgruppen for overvektige. Skulle man kunne trene på overvektsgruppen fordi man FØLER seg overvektig, eller skal man VÆRE overvektig? Skal følelsen være nok om sannheten ikke er der? Skal man kunne kalle seg overvektig når man må lete etter lupe for å se om der er noe ekstra, og skal 5 kilo være nok for å kalle seg overvektig? Det er ett vanskelig spørsmål, men jeg synes ikke man er overvektig om vekten forteller deg at man veier 5 kg for mye. Da tenker jeg at rammen for den trygge gruppen overvektige som sliter med litt, eller mye for mye blir borte. Skal man gå etter følelsen, så kunne jo flere enn vi aner ha vært med i en slik gruppe… sannheten er jo den at det er mange som sliter med kroppsbildet sitt. Samfunnets galskap når det kommer til kropp har resultert i mange mennesker sliter med å føle seg slank nok… man føler seg tjukk selv om speilbildet sier noe annet… tankene våre forteller oss en sannheten som ikke stemmer, og gruppemessig, så tenker jeg at det blir feil begge veier. En som er godt overvektig vil ikke føle seg komfortabel i en gruppe hvor plutselig ” alle ” kan trene fordi følelsen sier at man er stor. Usikkerheten vil komme, tryggheten forsvinne, og man kan likevel ikke være den man er fordi man igjen er tilbake til et utgangspunkt… redselen for å bli sett på, snakket om, og ledd av…. en redsel som nok ikke er reell, men følelsen vil likevel være der, den følelsen man har hatt store deler av livet, og som har gjort at man ikke har våget seg inn på et treningssenter. Man kan ikke veie folk, eller måle BMI, men jeg tror man kan se hvem som har overvekt, eller ikke. Jeg tror også hver enkelt vet hva som er tilfelle for en selv. Jeg møtte en bekjent av meg forleden dag. Vedkommende hadde slankeoperert seg, og gått ned 55 kg. Hun ønsket å være med i treningsgruppen vår selv om vekten nå fortalte at vedkommende veide 62 kg. Jeg spurte hvorfor vedkommende ønsket det, og da fikk jeg til svar at det var fordi vedkommende skulle ned ytterligere 10 kg, og følte seg stor…. det fikk meg til å tenke både på at her lyser en varsellampe, og hvor skremmende det er at mennesker føler seg store selv etter ett så stort vekttap. Slankeopererte må tilbys psykologhjelp når hodet ikke vil følge med kiloene nedover. Jeg følte jeg gjorde det rette når jeg svarte nei på spørsmålet om å bli med på gruppen, og heller prøvde å få henne inn på ordinære timer, og trening. Hva tenker dere ? Det hadde vært spennende med innspill, og kommentarer 🙂

Denne uken skal jeg gi bort en ny gave til mine flotte lesere! Denne uken er det to gaver. Den ene er nok mest beregnet for de av mine lesere som bor i, eller rundt Kristiansand. Derfor er det to gaver denne uken slik at alle kan være med i en trekning 🙂  Det er jo fint å kunne favne alle uansett hvor dere bor 🙂 Denne uken så skal jeg gi bort et gavekort på Fish Spa hos BiMi Fish Spa på Vennesla. Jeg prøvde Fish Spa i sommer, og det var en fantastisk opplevelse! Jeg var veldig skeptisk til at små fisker skulle spise av min hud på føttene, og jeg var redd de sugde seg fast, og at de beit, men det var helt nydelig! Litt små kiling på begynnelsen, og det var virkelig velvære. Føttene mine ble så myke, og fine, og det meste av den tørre huden ble borte ( jeg hadde MYE tørr hud ). Etter fiske spaet, så fikk jeg nydelig massasje av Birte Lill Hayes som driver BiMi Fishspa 🙂 Gavekortet gis til en av dere som kommenterer på bloggen, og den som vinner kan bare glede seg!! Legg igjen en kommentar, og du er med i trekningen. Foruten gavekortet, så skal jeg også trekke ut en som vil få en hyggelig hilsen fra meg slik at alle kan være med å vinne 🙂