Å klare å gå ned i vekt er en kamp. Denne kampen er vi mange som kjemper hver eneste dag. Vi vet det er en tøff kamp, men hadde vi ikke trodd at det var mulig å vinne, så hadde vi vel heller ikke brukt så masse tid, og energi på å kjempe? Mitt hode er innstilt på at selv om kampen mot vekten virker umulig til tider, så kjemper jeg videre fordi jeg vet at det er mulig… eller tar jeg rett, og slett helt feil? Kjemper jeg en kamp som er umulig å vinne? Er det sånn at alt jeg har innstilt det lille hodet mitt til å forstå, at det bare er misbruk av tid? Bør jeg egentlig bare gi opp? Disse tankene er det sikkert mange som tenker i de periodene som man virkelig sliter med å holde motivasjonen oppe, men som regel så seirer fornuften til slutt. Når man da er på topp igjen, klar til å fortsette denne kampen mot valker, grevinneheng og litt ekstra her, og der, så dukker det opp forskning som skal forkludre alt man har brukt evigheter på å få hodet til å tro så sterkt på – hvor irriterende er ikke det! Hva er det med alle disse forskerne som til stadighet kommer med nye ting som ødelegger alt vi før har trodd på? Hvilke forskere sitter på sannheten, hvem skal vi tro på?

Britiske forskere er kommet frem til at det omtrent er umulig for overvektige å gå ned i vekt. Sånne ting trenger man virkelig ikke å lese! Man blir jo så deprimert at man nesten har lyst til å kaste all motivasjon på båten! Hvorfor skal jeg gidde å kjempe en kamp jeg ikke kan vinne? Skal jeg bruke dette for alt det er verdt, og bruke det til å unnskylde hvorfor jeg ikke gidder…? Eller skal jeg faktisk se på meg selv i speilet for en gangs skyld, og fortelle meg selv at det er mulig? Kroppen min har gjennom de siste 4-5 år mistet 45 kg, og disse er ennå ikke gått på igjen. Kan det være at de som har vært med i den britiske studien faktisk ikke har tatt tak i det største problemet med overvekten sin, nemlig hodet? Dersom man hadde fått mental hjelp i tillegg til å kjempe mot kiloene, så tror jeg kanskje resultatene hadde vært annerledes. Det er en stor undersøkelse som er foretatt i England, og hele 280000 mennesker har deltatt i den. Resultatet er nedslående 🙁 I løpet av en ti års periode, så var det 1 av 210 menn, og 1av 124 kvinner som klarte å komme ned i normalvekten sin. 0,8 % sjanse har vi kvinner til å lykkes, og 0,47% menn. Dette er ikke akkurat inspirerende:-( Forskerne mener at har man først blitt overvektig, så vil det nesten være umulig å komme tilbake til en sunn kroppsvekt …! Forbaska forskere! Har de ikke noe mer fornuftig å gjøre enn å ta gnisten vekk fra oss som både ønsker, og vil….og er dette sannheten? Det er fint å registrere at slike studier er blitt gjennomført, men jeg tror man skal lese, og så gå videre. Jeg tror det er uhyre viktig at slike ting ikke blir liggende i hodene våre, og ødelegge for prosessen vi er i. Det umulige er ikke umulig. Man må bare finne sin egen vei å gå, og sette seg mål som er realistiske.

For meg er det urealistisk å tro at jeg skal ned i en vekt på 60 kg. Ikke er det realistisk, og ikke har jeg tenkt å bruke verken tid, eller energi på å komme dit. Ikke ønsker jeg det heller. For meg er det mine ønsker som skal stå i fokus. Hva min vekt bør vise om jeg skulle vært normalvektig, det bryr jeg meg lite om. Jeg har ikke fokus på hva den perfekte vekta mi egentlig burde være.Jeg tenker ikke hvor mange kilo jeg burde gå ned før jeg har den vekta det perfekte samfunnet mener jeg bør ha. Hadde jeg hele tiden tenkt at vekta mi burde være 60 kg, så kunne jeg jo bare ha gravd meg ned i den mørkeste kjelleren. Det hadde jo tatt fra meg all motivasjon. Jeg eier ikke en vekt en gang, og det er sikkert et år siden jeg var på en vekt sist. Så jeg aner faktisk ikke hvor mye jeg har gått ned på dette året, men jeg vet at jeg har gått ned, og jeg vet at det må være en del kilo. Jeg vet også at ei vekt kan være en fiende om den ikke viser det man selv mener den bør vise, og det er vel grunnen til at jeg ennå ikke har fått badevekt her hjemme. Jeg er redd for å bli skuffet… derfor liker jeg bedre når jeg ser det på kroppen, og føler at ting skjer. Jeg merker det på klærne, og at jeg må ned i størrelse på en del av det jeg kjøper. Jeg merker det på buksene, og jeg ser det på målebåndet. Jeg tror nok at om man hele tiden fokuserer på hva som er den perfekte vekten, så vil man ha mindre sjanse for å lykkes. Jeg tror fokuset må rettes helt annerledes. Fokuset må være på hva som er den rette veien for deg, og jeg tror man selv må kjenne hvor man ønsker å være. Veien til lykken er ikke et tall på badevekta, men man blir lykkelig om man har en god helse, og en kropp som samarbeider, og spiller på lag med deg.

Realistiske mål er også en riktig vei å gå. Kanskje må man innse at man ikke blir en sylfide på 60 kg, og kanskje må man gå noen runder med seg selv for å finne ut av hvor viktig tallene på vekta egentlig er. Betyr det noe om man veier 80, eller 100 kg om kroppen faktisk er sunn, trent og frisk? Vi vet alle at med økt aktivitet, og en mer fysisk hverdag, så er det 100 % mulig å få en kropp som fungerer, og som er glad og fornøyd. Kanskje bør fokuset være nettopp der? Jeg blir nesten litt provosert når man får slengt i trynet at man som overvektig ikke kan bli normalvektig. Hvorfor skal jeg bli det? Hvorfor kan man ikke heller forske på hva man faktisk kan oppnå om man legger om til en mye mer fysisk hverdag? Hvorfor kan man ikke fokusere på gevinstene som trening ,og hverdagsaktiviteten gir oss? I mange år har mitt fokus vært å gå en hel haug, og man kan fort bli noe deprimert når man tillater hodet å tenke på hvor mye man da faktisk måtte gå ned. Man blir jo helt tullete, og man ser jo at det nesten er umulig om man i tillegg vil leve ett godt liv. I dag er jeg så utrolig lykkelig over at jeg har fått skiftet fokus. Jeg gidder ikke å tenke kiloer. Jeg kan aldri svare på hvor mye jeg skal ned når noen spør. Jeg vet bare at jeg vil ha en lettere kropp, og ett lettere liv, og da er jeg helt sikker på at jeg vil føle på kroppen når jeg er der jeg ønsker å være. Vi har et liv, og det livet skal ikke leves på evige dietter, og ett minimum med mat.  Man må finne ut hvilken verdi vektnedgang har for en selv, og hva som må til for at man skal klare å nå målene. Det er mer enn mat, og trening som skal til for å lykkes, og målene må være realistiske. Man setter seg ofte mål som man på forhånd vet man ikke vil lykkes med, så da er det vel bedre å sette seg mål som kan fungere for deg, og som gir deg en følelse av å mestre? Det er du som skal være lykkelig, det er for din egen skyld du skal gjøre  en endring – du skal ikke gjøre noe som helst for alle andre! Det er kun dine ønsker, og dine mål som betyr noe, og det er kun du som velger hvilken vei som er den riktige for deg for å komme dit du ønsker.

Jeg har lagd min egen måltavle, og den er med masse flotte bilder. Denne har jeg liggende på pulten ved pc slik at jeg ser den hver dag. Jeg har klippet, og limt, og den er innbundet i plast 🙂 Måltavlen lagde jeg i vår, og den inneholder det jeg ønsker for fremtiden. I går studerte jeg den skikkelig. Jeg tok for meg hvert mål, og tenkte hvor jeg var i forhold til de ulike målene. Det var så fantastisk å studere den!! Flere av målene var jeg godt i gang med å realisere, og andre mål er mer enn bare i tankene mine. Når jeg så på måltavlen, så ga det meg en fantastisk følelse av både lykke, og mestring. Stolt av at jeg har gjort noe for å oppnå det jeg virkelig ønsker. Ett av målene er ikke mitt, men ett stort ønske for min datter som er godt i gang med sin utdannelse innen sykepleie. Hjertet på tavlen symboliserer livet med min aller beste. At de 23 gode årene vi har hatt i sammen til nå skal blir mange flere fine år <3 Lag deg en måltavle. Hva er målene dine om 1 år, om 3 år, om 10 år? Lag deg delmål underveis. Måltavlen har vært en kjempeinspirasjon for meg, og følelsen av å lykkes er så herlig å kjenne på!! Det er fullt mulig å komme dit du ønsker. Ikke la forskere ødelegge for det du vil, og veien du har begynt å gå. Det er mye man ikke vet om studien, og selv om man innmari godt vet at det er vanskelig å kjempe mot kiloene, så er det umulige fullt mulig!

Det er til tider ikke så mye som minner om sommer, og smeigedager her i Kristiansand, og med en sur, kald vind, så er det ikke bare sommertøyet som er blitt brukt. På kalde kvelder ute på tur, så har jeg nå fått en deilig favorittjakke i en deilig, rosa farge! Jeg elsker rosa!! Fleecejakken er fra Stormberg: http://www.stormberg.com/no/vigor-d-ultrafleecejakke-hoved.html#10041940004.  Den er så lett, og herlig å ha på, og så varmer den godt. Anbefales! I går fikk jeg også shoppet litt klær, og det kjente jeg var en stund siden sist. Hvor moro er det ikke å handle klær når de er satt ned til 70 %, og i tillegg så var det klær jeg tidligere i sommer hadde vurdert å kjøpe 🙂 Jeg var svært så fornøyd med handelen, og skapet mitt skriker enda høyere om hjelp 🙂 Litt bilder fra shoppingturen kommer 🙂 Ha en nydelig lørdag – vi blogges plutselig igjen 🙂