Jeg har fått ekvatorsertifikat!!

I går fikk jeg Ekvatorsertifikatet! Jeg? Ekvatorsertifikat? Ekvatorsertifikatet er ett synlig bevis på at jeg, flypysa med den store flyskrekken, faktisk har fløyet «jorda rundt» etter at jeg var på kurs hos Flight Clinic. Det betyr igjen at jeg har vært over 55 timer i luften siden jeg første gang var på kurs hos Petter! Jeg er nr.27 av Flight Clinic sine klienter som får dette ekvatorsertifikatet, og jeg er så stolt at jeg nesten  sprekker!! Denne følelsen skal jeg kjenne på lenge!!


Ett lite smil på vei hjem fra ei uke i Spania 🙂

Ett lite tilbakeblikk…. Det vrenger seg i magen, og man blir kvalm bare av å tenke tanken. Hjertet slår så hardt, og fort som det aldri har gjort før. Angsten er enorm, og har tatt over hele kontrollen. Angsten kan egentlig ikke beskrives, men den er fullstendig sjef. Angst, og fobier er ingenting å kimse av, og det nytter ikke å be en med angst om å verken skjerpe seg, eller tenke reellt. Sånne følelser har jeg hatt en del av, og disse følelsene kommer når jeg skal ut å fly. Angsten er min redsel for å fly. Jeg vet hvor ille det er, men likevel så flyr jeg. Jeg vil oppleve ting, og jeg vil at familien min ikke skal lide pga min flyskrekk. Jeg har gått flyskrekkkurs, og jeg har hatt hypnose, men jeg har liksom følt at situasjonen er litt håpløs, at jeg er ett av disse håpløse tilfelle som ikke kan kureres. Etter den flotte turen til Spania, så kan jeg med stolthet si at alt er mulig, også det å få meg til å tenke annerledes på det å fly. Jeg kjenner meg både stolt, og utrolig glad! Jeg som så på meg selv som dette håpløse tilfellet, og så sitter jeg her og sier at ” mirakler ” kan skje? Det umulige er faktisk mulig. Med intens mental jobbing med seg selv, og tingene man er redd for, så er det faktisk mulig å gå fra livredd til dit jeg føler at jeg er nå. Jeg sier ikke at jeg er der hvor jeg kommer til å juble over at jeg skal ut å fly, men noe har skjedd, noe utrolig viktig, følelsene rundt det og skal fly, de er blitt helt annerledes, og jeg kjenner på at angsten for å fly ikke kommer til å være som den var tidligere. Det kaller jeg fremskritt!

Hjelp som jeg gruet meg til turen til Spania! Eller jeg gruet meg jo ikke til å være i vakre Spania en uke, men jeg skulle jo fly dit, og jeg skulle sannelig fly hjem igjen også. Når man bestiller en tur ett halvt år før man skal dra, så kjenner man ikke på angsten, for da er det så lenge til man skal dra, men når det nærmer seg, da kommer angsten snikende, og tar til slutt totalt kontroll over deg. Sånn hadde jeg også det før vi skulle dra. Jeg prøvde å glede meg, men jeg visste at jeg ikke ville klare det før jeg kom meg trygt på spansk jord. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg gjennomført flyskrekk kurs, og jeg har lært alt jeg trenger å vite om alt jeg er redd for. Jeg vet det meste om både sikkerhet, og alle lydene. Jeg vet hvordan flyet er oppbygd, og jeg ser jo at angsten jeg har ikke er reell, men å være høyt der oppe i en blekkboks med masse lyder, og til tider mye turbulens, det har jeg vel aldri helt klart å akseptere. Hypnosen jeg tok i forkant av turen, den føler jeg ikke hjalp meg noe, men det var oppfølgingen med Petter Corneliussen ved Flight Clinic som gjorde utslaget. Det var samtalen med Petter som endelig fikk meg til å innse viktige ting. Petter tar ikke i meg med silkehansker, og sier ting akkurat som det er. Han duller ikke med meg, og synes ikke synd på meg. Han kommer med de harde, sanne fakta, og sa flere ganger til meg at det er meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli, og akkurat den setningen der, den tenkte jeg masse på både til, og fra Alicante. Petter fortalte på nytt om betonglufta som forklarer hvorfor flyet holder seg oppe. Han forteller igjen om de kule U’ene – de kule U’ene er turbulensen som kan være utrolig ubehagelig, men fullstendig ufarlig. Han fikk meg til å innse at det er stor forskjell på farlig, og ubehagelig. Jeg jobbet masse med å tenke på nettopp dette. Turbulens er ubehagelig, men ikke farlig. Flyet tåler det. Jeg har også fått flere tips om å tenke på at turbulens er som bølger på havet, og det hjalp meg også.Lydene man hører, de tenkte jeg ikke så mye på denne gangen, for jeg fant min oppskrift på hvordan flyturen skulle bli mer behagelig for meg, så med en gang vi kom om bord, så var det på med øretelefoner, og god musikk. Jeg lente meg tilbake, og jeg klarte faktisk også å sove store deler av turen.

Jeg opplevde to flotte flyturer. Jeg var full av angst før turen til Alicante, og jeg var som et aspeløv på flyplassen i Alicante før hjemreise, men begge turene var fantastiske! Turen ned til Alicante med flott flyvær, og ingen turbulens, og turen hjem igjen med litt skyet vær, og noe turbulens. Turbulensen skapte ingen angst, og jeg jobbet hele tiden med å tenke på at det var ubehagelig, men helt ufarlig, og det fungerte! Begge take off’ene gikk som en drøm. Jeg telte likegodt til 120 på turen til Alicante, og på turen hjem tror jeg nesten jeg sov før jeg hadde fått telt ferdig. Fremskritt! Jeg som aldri pleier å se ut av vinduet under flyturen, jeg smugtittet litt denne gangen uten at jeg ble kvalm, og uggen. Fremskritt! Turen ned til Alicante med Norwegian hadde også ett helt fantastisk crew som var med på å gjøre flyturen min så vellykket. En flott, irsk kaptein som tok meg inn i cockpit for å fortelle om jobben, og om sikkerheten, og sammen med den svenske piloten, og de kabinansatte, så følte jeg meg både trygg, og veldig godt tatt vare på. Den samme opplevelsen hadde jeg ikke på turen hjem. Selv om de på forhånd får vite om flyskrekken min, så brydde ikke crewet på hjemturen seg noe om det, og de overså meg totalt. Dette var som natt, og dag. Det var to forskjellige verdner. Likevel gjennomførte jeg også flyturen hjem med stil. Jeg stod i kampen, og jeg fikk virkelig gevinst for jobben jeg gjorde.


 

Det umulige er mulig! Jeg håper jeg gjennom dette blogginnlegget kan gi alle dere med flyskrekk et håp om at det faktisk er mulig å endre tankene rundt det å fly. Jeg er nok ikke kurert, og jeg vil nok ikke glede meg like mye som min bedre halvdel når vi skal fly, men jeg vet med sikkerhet at tankene mine rundt det å fly har endret seg. Fra å være livredd med fullstendig panikk, fra å være der at jeg helst ville ha avbestilt turen når den nærmer seg, så er jeg på en helt annen plass. Jeg kan tenke på fly uten å kjenne at magen vrenger seg. Jeg vet at jeg i fremtiden kommer til å fly mer enn vi har gjort til nå, og jeg vet at jeg vil ha ett helt annet fokus om bord på flyet fremover enn hva jeg hadde før. Jeg vet at jeg vil vinne kampen om angsten skulle komme. Jeg vet at jeg vil kunne stå i kampen, og fokusere på en måte som gjør at flyturen vil bli en positiv opplevelse slik jeg opplevde på turen både til, og fra Alicante. Det å skjønne at man faktisk har tatt kampen, og vunnet den, det er en helt utrolig følelse! Det at jeg nå kan klare å skille mellom farlig, og ubehagelig, det er ett stort skritt i riktig retning. Det er også godt å innse sannheten, nemlig at det faktisk er meg selv, og kun meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli.


Vi har landet i Alicante 🙂
 

Jeg følte meg som ett håpløst tilfelle. Ett av disse tilfellene som det ikke var noe håp for. En av de som alltid ville være redd, og full av angst hver gang jeg skulle ut å fly. Da er det ekstra godt å kjenne på at det faktisk er håp for meg også, at jeg også kan vinne denne kampen. For meg er det en viktig kamp og i alle fall ha kontroll over situasjonen. Det er viktig for meg og kunne gå opp i et fly. Jeg vil reise, og jeg vil oppleve, og angsten min har begrenset meg veldig, og redningen har vært bilen…men det er liksom ikke like lett å ta bilen når vi neste år skal ha vår fantastiske reise, vi skal på roadtrip til USA. Jeg var var engstelig før avgang, og jeg kunne ha “flyktet” og satt meg på toget fra Alicante hjem til Norge. Det gjorde jeg ikke og gikk istedet om bord i Norwegian-flyet.. Hodet mitt seiret i duellen mellom “kamp eller flukt”. Den seieren var også viktig med hensyn til fremtiden.

Vi er mange som har flyskrekk, og det er så viktig at vi ” tar kampen ” slik at vi får opplevd, og reist dit vi ønsker. Jeg hadde nesten gitt opp, men nå lyser virkelig håpet! Om noen hadde spurt om jeg ville være med på tur i morgen, så hadde jeg sagt ja, og pakket kofferten. Jeg hadde sikkert kjent på nervene før avgang, men jeg hadde klart å gjennomføre ved å tenke på alt jeg har lært. ” Min ” flyskrekkteraput, Petter Corneliussen driver Flight Clinic, og Flight Clinic hjelper deg med flyskrekken uansett hvor du bor. Petter Corneliussen vet også hvordan det er å ha flyskrekk. Han hadde selv flyskrekk i 15 år, og nå elsker han å fly! Jeg mener det er så viktig å få hjelp av personer som selv vet hvordan vi har det. I 1993 skrev han bok om prosessen han var igjennom, og i 2000 etablerte han Flight Clinic med base her i Kristiansand. Du kan lese mer om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/   , og du kan også følge de ved å like siden deres på Facebook : https://www.facebook.com/flightclinic/?fref=ts   Flight Clinic ga også nylig ut ei lydbok som var til stor hjelp for meg på flyet. Jeg hadde lastet den ned, og satt, og hørte på lydboken første delen av turen ned til Alicante. Lydboken er VELDIG bra! Den koster kun 195 kr, og du kan lese mer om den her : http://www.flightclinic.com/lydbok/lydbok-om-flyskrekk.html   Vi er mange som er verdensmestre i å utsette ting som er ubehagelige. Dete r så mye lettere å utsette enn å ta tak i problemene. Verden ligger der ute, og den bare venter på oss. Da er det veldig synd at redselen for å fly skal ødelegge for oss. Min oppfordring er klar : Gjør noe med det! Ta kontakt med Petter på Flight Clinic. Gjennomfør et flyskrekk kurs, last ned lydboken. Jeg vil garantert fortsatt kjenne litt på angsten, jeg vil sikkert fortsatt være litt redd, men jeg har lært å fokusere, jeg er klar til å ta kampen, og jeg skal ikke la angsten vinne! Takk til landets beste flyskrekkteraput, Petter Corneliussen for all hjelp, og for at du aldri gir meg opp. Takk for at du er streng, og bestemt med meg – det er det jeg trenger 🙂

 

Husk at vi på bloggen akkurat nå har en fantastisk giveaway! Sammen med Stormberg skal vi gi bort flotte turklær. En heldig leser skal få en Vistdal lettvekstjakke, og en Vistdal lettvekstbukse til en verdi av 1098 kr! Nydelig farge, og utrolig gode turklær! Trenger du nye turklær? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. HUSK at du MÅ skrive inn epostadressen din! Uten den kan jeg få problemer med å komme i kontakt med deg dersom du er den heldige. Av alle kommentarene som dere la igjen i går, så var det MANGE som glemte epostadressen sin. Det er vanskelig å finne en vinner om jeg kun har et fornavn, eller kanskje også et etternavn, men et etternavn som mange har…dersom du glemte å legge inn epostadressen din i går, så legg igjen en ny kommentar. Turtøyet trekkes til onsdag. Turtøyet kommer fra str. XS til 5 XL ( 54/56 ). Dette kan du vinne om du legger igjen en kommentar :

 

Fra sort til hvitt

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg hadde en periode som var litt sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

En ny, spennende uke ligger foran oss. Jeg er sikker på at mandager ikke bare er en fin dag for alle, og jeg trenger ikke gå så langt tilbake i tid før jeg nærmest hatet mandager. Mandagen er ofte dagen da man fylles av all den dårlige samvittigheten etter helgens krumspring i kjøleskap, og kjøkkenskuffer. Det er på mandager vi er nede for telling fordi vi tenker på alt vi har stappet i oss i løpet av helgen, og alle kiloene vi føler vi har lagt på oss. Det er på mandager vi er langt nede i kjelleren fordi vi nok en gang mislyktes med planene vi hadde for endringer. Alt vi ikke skulle spise som er spist, og alt vi skulle gjøre av aktiviteter som sa stopp allerede på onsdag, og dermed ikke ble gjort. Mandagsmagen som er så uggen etter å ha spist så mye forskjellig i løpet av helgen, all blandingen som magen absolutt ikke liker. Mandagene hvor man hater seg selv fordi man er så dum og bare lar ting skje. Mandagene hvor man er så mye tjukkere, og styggere enn man var i går…og det fordi man aldri lykkes…og da velger man og tro at man aldri vil kjenne på det og lykkes. Man fokuserer kun på alle nederlagene, og man gidder ikke ta tak i det som faktisk har vært positivt. Noe positivt er det alltid, og da er det viktig å ta tak i det, og jobbe med de tingene som får en til å se at man kan. Mandagene er dagene hvor man starter på ny giv, men snur fordi man tror det blir ett nytt nederlag….hvorfor gidder man egentlig? Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør i alle fall!

Jeg har ikke tall på hvor mange mandager jeg har startet med endringer, og vært så fast bestemt på at dette skal jeg klare. Man ønsker jo å klare det, og man går på med en helt reell optimisme. Man tenker jo at det skal gå denne gangen om det ikke gikk de 1000 forrige gangene man prøvde. Klart man har tro på seg selv der, og da.. Visst ikke hadde man jo heller ikke prøvd. Følelsen av å gå på med friskt mot er en god følelse, men du verden så fælt der er når man plutselig står der og kjenner på det motsatte! Hvordan havnet den sjokoladen inn i munnen min? Jeg skulle ikke ha sjokolade før til helgen…. hvorfor gidder jeg ikke å gå tur når det var planen? Hva er det som stopper meg? Hvorfor er andre uviktige ting plutselig viktigere? Så er det på an igjen 🙁 Sjokoladen som plutselig havnet i munnen, og så i magen gjorde at hele lasset falt sammen. Istedenfor å se feilen man gjorde, lære av den, og gå videre, så har den lille sjokoladen gjort at alt er ødelagt, og ingenting kan rettes opp i før neste mandag. Alt skal skje på mandager, så da kan man bruke dagene frem til neste mandag til å gjøre flere feil, vi kan stappe i oss mer usunne ting, og ikke bevege oss mer enn nødvendig – alt er jo ødelagt likevel…. hvor forskrudde kan vi egentlig bli i hodet vårt? Hvordan kan en liten feil plutselig bli til 100? Hvorfor skal den dårlige samvittigheten ta fullstendig overtak, og hvorfor skal hodet lure oss til å tro at har vi først gjort en feil, så kan vi like godt gjøre enda flere? Hvorfor er vi tapere igjen bare fordi man gjorde en feil?

Hodet, og tankene våre har en helt enorm makt. Det er skummelt hvordan hodet styrer oss. Hadde jeg bare innsett det for lenge siden, men jeg har i mange år latt hodet, og tankene være totalt sjef over meg. Det er tungt det å gå og føle på den dårlige samvittigheten hele tiden, og det er forferdelig det å gå rundt og tenke så mye negativt om seg selv. De negative tankene tar fullstendig kontroll, og dermed så lar vi ikke oss selv få lov til å fokusere på det positive. Alle har vi masse positivt med oss selv, men hvordan skal disse tingene få komme frem når vi snakker oss selv ned hele tiden? Det koster masse det å gå en hel dag og tenke på hvor stor, og stygg man er. Man skal være sterk mentalt for å klare å holde seg oppegående med slike tanker som kverner i hodet hele tiden, og det er mange av oss som vet hvordan dette er! Det er så utrolig slitsomt å fokusere på vekten, og man vet at det ikke er riktig, men man klarer ikke å la tankene slippe taket. Bak smilet mitt, og det gode humøret, så lå det mye vondt i mange år. Jeg var for de rundt meg som en ressursperson, jeg var en omsorgsperson, jeg tok vare på alle, men det var vel egentlig bare meg som faktisk visste hvor vondt jeg hadde det, og hvordan jeg hele tiden snakket meg selv ned. Jeg var utrolig stygg mot meg selv! Det første jeg tenkte på om morgenen, og det siste jeg tenkte på når jeg sovnet om kvelden…det var hvor stor jeg var, og jeg kjente på den vonde følelsen det ga meg….det føltes som om det var slik det var iallefall. Slike tanker kan man ikke gå med over lengre tid. Det sliter en jo totalt ut, og mange vil nok si at det bare er å slutte å tenke sånn. Joda, tenk om det var så enkelt, og det er så mange bedrevitere der ute. Det er så mange som vet akkurat hvordan alt skal gjøres. Livet hadde jo til enhver tid vært en dans på rosa skyer om alt var så enkelt…men sånn er det ikke.

Jeg vet at veldig mange tenker som jeg gjorde, og jeg vet at mange har følt nederlag etter nederlag fordi man har startet en endring som plutselig stoppet opp. Jeg vet at mange har gitt opp tanken på å lykkes fordi nederlagene har vært så mange, men man skal ikke telle nederlagene – man skal telle oppturene! Klart vi har mange oppturer , og selv den aller minste kan være nok til å få oss til å føle at man kan lykkes! Det er så utrolig viktig å sette fokus på det vi klarer. Klarer vi ikke å snu hodet, og tankene våre, så vil dagene være preget av negative tanker, og skuffelser, og det er ikke det vi skal fylle livene våre med. Jeg er evig takknemlig for at jeg innså at jeg ikke ville klare dette selv, og jeg er veldig glad for at jeg så at jeg trengte hjelp til å rydde oppi hodet. Det var så mange tanker jeg ikke hadde plass til, og mange av disse fikk jeg ryddet bort, og så fikk jeg hjelp til å fylle hodet med masse positive tanker. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg sier ikke at alt nå er fryd, og gammen, for dagene våre er ikke bare lykke, men nå klarer jeg å tenke positivt rundt meg selv, og jeg klarer å se at en liten feil ikke skal få ødelegge alt for meg. Jeg aksepterer feilen, og går videre. Jeg vet at en liten feil ikke velter ett helt lass, og jeg vet at vi mennesker er full av unnskyldninger, og vi er nok veldig redde for å ta tak i det som er vondt, og sårt. Jeg har kjent på alt det vonde, og jeg har kjent på alt det såre, og jeg er kommet så styrket ut av dette. Jeg har alltid vært sterk, nå er jeg enda sterkere. Motgang gjør en sterk, og jeg tror motgang er viktig for å se styrken man har, og for å gjøre oss sterkere. Det får oss også til å forstå andre mye bedre. Nå er mitt tankemønster helt annerledes, og det føles så utrolig godt. Man er ikke psykisk syk fordi om man får hjelp til å få orden på tankene sine. Man har for mange uviktige, og negative tanker som får altfor stor plass. Jeg har ryddet, og sortert en hel haug, og kastet masse på søpla av uviktige ting. Det å få hjelp med tankene, og hodet er det første skrittet man bør ta i en endringsprosess. Uten å spille på lag med hodet, så er sjansene for at vi lykkes så mye mindre. Det er det man også sier ved en slankeoperasjon – man opererer ikke hodet, og er ikke hodet på plass etter operasjonen, så vil mange oppleve at vekten går opp igjen. Sort kan absolutt bli til hvitt, det vet jeg alt om 🙂

Jeg har trukket en vinner av gavekortet på 800 kr fra Nice Size i Drøbak, og den heldige vinneren ble : FRANCY MELLEM!! Gratulerer så masse, Francy!! Jeg er sikker på at du finner noe fint hos Nice Size. Høstnyhetene er mange i disse dager. Gavekortet kan enten brukes i butikken, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres, og avtale nærmere med jentene i butikken. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 Det kommer ny Giveaway på bloggen veldig snart. Gled dere!!

Pæreform, og det hersens fettet!

Fett som ikke vil forsvinne? Nei, du, jenta mi, fett forsvinner om du bare gidder og gjøre en innsats….For det er jo det man tror, at fettet forsvinner bare man gjør en skikkelig innsats? Det fettet som sitter bom fast, det som alltid bare er der, det sitter bom fast fordi man ikke har vilje nok til å klare å gjøre noe med det…så enkelt, og så greit! Eller er det så enkelt? Er det mangel på vilje som er årsaken til at en del av dette hersens fettet aldri vil forsvinne bort fra kroppen, og ut av syne? Endelig ser det ut som om det settes ett utrolig viktig fokus på en kronisk sykdom som de fleste vet altfor lite om, en sykdom svært få leger vet nok om, og en sykdom som ikke alle vet at de har. Sykdommen har vært en glemt sykdom, en sykdom ingen norske leger tenker på, eller har nok kunnskap om – fett er ikke bare fett! All overvekt har en årsak, det har jeg skrevet om mange ganger før, og en av årsakene heter Lipødem.

Jeg ante ingenting om lipødem da jeg begynte med lymfedrenasje pga av ødemet i beinene mine. En svensk fysioteraput som var på besøk hos min fysioteraput var ikke i tvil da hun så meg, og så beina mine –  Jeg hadde både lipødem, og lymfeødem. Lipødem hadde jeg kort lest litt om, men etter jeg fikk diagnosen, så måtte jeg begynne å lese meg opp på hva dette egentlig var. Jeg tok meg selv i å nikke gjenkjennende, jeg fikk flere aha opplevelser, og jeg fikk mange svar på hvorfor mine bein var som de var, og hvorfor ingenting skjedde med beina selv om jeg hadde mistet så masse vekt. Jeg har så mange ganger vært frustrert, og sint fordi vekta sitter dønn fast i beina! Vel, noen cm har jeg jo gått inn, og jeg er jo fornøyd med at det har skjedd endringer, men normalt, så skulle det ha skjedd så mye mer når man mister mye vekt. Jeg hadde vel slått meg til ro at jeg var blant de unormale, og at jeg pga mitt lymfeødem bare måtte godta at beina er som de er. At jeg har lipødem gir meg svar på hvorfor beina ikke går ned i takt med resten av kroppen. Jeg vet hvorfor de er som tømmerstokker, og jeg vet hvorfor fettet sitter dønn fast.

Jeg tror det er mange kvinner som har lipødem. Lipødem rammer i hovedsak kvinner, hvorfor vet man vel ikke sikkert, men det sees på som en kvinnesykdom. Svært få menn blir rammet. Raskt fortalt, så er lipødem en kronisk sykdom i fettvevet, og lymfekanalene. Sykdommen gir deg ofte en ” pæreform.” Lipødem kalles også ofte for smertefullt fettsyndrom, for sykdommen, den er til tider virkelig smertefullt. Jeg har mye smerter i beina, i tillegg til store hevelser som også kommer av lymfeødemet. Lipødem er fettet man ikke kan slanke bort. Lipødem karakteriseres som overflødig fettvev, spesielt ved hofter, og bein, av og til også armene. Det er bilateralt ( på begge sider av kroppen ), og det er symmetrisk. Man får ofte hevelse i beina, men føttene hover ikke. Der går det ofte ett klar skille…hovne bein, normale føtter.

Når jeg nå vet såpass mye om lipødem som jeg gjør, så ser jeg jo helt klart at jeg har hatt lipødem hele livet. Mine bein har alltid vært hovne, og alltid vært større enn ” normalt .”  Beina var til tider vonde, og jeg fikk lett blåmerker. Jeg ser jo nå også alle de andre symptomene som tilsier at jeg har hatt det gjennom hele livet. Ingen visste om lipødem da jeg var barn, og ungdom, og jeg ser at hadde man visst om dette de årene tilbake, så kunne mye ha vært gjort, men jeg er i dag for hardt rammet til at beina noen gang vil bli ” normale ” igjen. Jeg tenker man skal være litt obs om man føler at ting ikke er som det skal være, og selv om ikke alle får alle symptomer, så er der en del som man kan være litt oppmerksom på. En ting veldig mange opplever er nettopp det jeg skrev lengre oppe i innlegget, nemlig at overkroppen ofte er slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger. Jeg tenker ellers at dette er viktige ting å være obs på :

Disse er symptomene som har blitt rapportert mest i vitenskapelige undersøkelser. Ikke alle pasienter har alle symptomene.

  • Symmetrisk presentasjon, i begge bena
  • Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt
  • Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
  • Tap av elastisitet i huden 
  • Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
  • Pasienten får lett blåmerker
  • Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
  • Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
  • Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
  • Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
  • Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
  • Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​

Kilde : Lommelegen


 

Lipødem har ulike stadier. Sykdommen blir delt inn i 4 stadier.

Stadium 1: Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

Stadium 3: Hardere bindevev med fibrosklerose. Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Kilde : Lommelegen


 

Norske leger vet altfor lite om lipødem. Lipødem ble først beskrevet i USA på 40 tallet, men fortsatt er det en lang vei å gå. Lipødem kan ikke kureres. Man må leve med sykdommen, men man kan få bedre dager ved riktig behandling. Trening, og kostholdet er to viktige ting. Kompresjonsstrømper, og andre kompresjonsplagg er veldig viktige støttespillere. I de fleste andre land enn Norge, så kan man også foreta medisinsk fettsuging. I Norge ansees det som for eksprimentelt, og man må betale for inngrepet selv om man velger å reise utenlands for å foreta en fettsuging. Dette er kostbart, og begrenser naturlig nok mange fra å kunne gjøre det. Dette er en sykdom som vi ikke vet mye om. Noen tror den er veldig sjelden, noen rapporterer at den kanskje er vanlig i så mye som 11% av kvinner.

Fett er ikke bare fett. Noe fett vil ikke forsvinne uansett hvor flink du er til å gjøre alt riktig. For min del, så hemmer lipødem/lymfeødemet mest i forhold til å vise beina mine. Jeg går ikke i svømmehallen, jeg bader ikke i nærheten av en mange andre, hater badedrakter,  jeg går aldri i shorts, eller skjørt/kjoler som ikke er fotside, og jeg må alltid ha god vidde i buksene mine. Jeg aksepterer at beina er som de er, men det betyr ikke at jeg har lyst til å vise de til hele verden av den grunn. Jeg kjenner jeg stadig tar skritt i en mer riktig retning, men det vil ta tid, men jeg er fornøyd med de små skrittene jeg stadig klarer å ta. All overvekt har en årsak, det er kanskje på tide å slutte å dømme når man ikke kjenner ikke historien..
Vi er mange, vi har vårt å stri med, og vi trenger ikke sårende blikk i tillegg !! Det er dessuten ingen som skal oppleve sårende blikk for hvordan vi ser ut – kroppen er faktisk en gave uansett form, og størrelse 🙂 Visst du tror at du kan ha lipødem, så ta kontakt med fastlegen din. Vet han ikke noe om sykdommen, så er det hans oppgave å finne ut mer for å hjelpe deg!

 

Ett varmt dilemma med en dæsj av skrekk

Jeg skal til Syden…slik startet jeg et blogginnlegg helt på tampen av fjoråret. Jakten på en tur til varmere strøk skulle settes i gang, og det var vel sånn sett ikke så mye hurra over innlegget mitt. Ikke fordi jeg ikke vil til varmere strøk, men for meg er det ikke bare å reise. Der er en del hindringer på veien, og den første hindringen er egentlig å få fingeren ut, og bestille. Andre kunne nok ha gjort det, men der må jeg ha kontroll over situasjonen, og det tar tid, ofte veldig lang tid før jeg faktisk klarer å få bestilt turen. Når jeg skrev blogginnlegget på slutten av fjoråret, så var jeg egentlig på jakt etter noe litt sånn privat. Et sted hvor jeg kunne bade, og kose meg uten å tenke verken på store lymfebein, valker, eller grevinneheng. Valkene er en ting, grevinnehenget en annen, men det er definitivt lymfebeina som stopper meg for og kunne bade veldig nært mange andre. Jeg trives ikke med å vise de store tømmerstokkene av noen bein, og her går det på hva man jeg selv føler. Det hjelper liksom ikke hva alle andre sier når jeg har en stopper. En dag klarer jeg kanskje og ikke bry meg, men akkurat nå, så vil jeg ikke bade sammen med mange andre. Trist er det, og jeg vet jeg begrenser meg selv, men kanskje blir jeg tøffere med tiden.

Jeg jaktet altså på ett litt privat sted, og der er jo hoteller som har privat basseng til leiligheten. Det koster en del mer, men skal man til varmere strøk hvor sola definitivt varmer mer enn her hjemme, så er vel det å bade en del av turen? Ting tar tid for meg når det kommer til å bestille turer som også omhandler det å fly. Jeg er livredd for å fly, og jeg føler ikke akkurat at jeg blir bedre. Det er flyturen som er den største hindringen når jeg skal bestille turer. Å kjøre til Syden, det er liksom ikke helt aktuelt. Så jeg brukte tid, og jeg brukte masse tid på å lete, tenke, og vurdere. Alt var på tenkestadiet helt inntil jeg traff Hilde en dag på trening på Spring. Hun hadde lest blogginnlegget mitt, og synes det var så kjedelig at jeg aldri fikk badet når jeg var i Syden. Jeg har jo vært i Syden en del ganger, og jeg har vel så vidt badet, men ikke slik jeg egentlig skulle ha ønsket meg. Hilde hadde snakket med sin bror som har hus i Spania, og han synes også det var ille at jeg skulle ha det sånn når jeg først var i varmere strøk, så han ville gjerne leie oss huset sitt en uke, og huset har eget basseng!! Hvor fantastisk er ikke det? For noen fantastiske mennesker sier jeg bare! Jeg ble så utrolig glad, og ikke minst, så utrolig takknemlig! Så nå skal vi da til Syden. Vi skal til Spania i september, og skal til et sted som ligger i nærheten av Torrevieja. Temperaturen skal være bra, der er masse muligheter rundt stedet, og jeg skal endelig få bade i Syden 🙂

Jeg kjenner alltid litt på klumpen i magen når jeg tenker på at jeg skal til varmen. Det er da jeg skulle ønske at jeg var den type person som ikke brydde seg overhode om folk så på meg. Som overhodet ikke brydde seg om de ekstra kiloene, og bare kastet klærne slik man skal når man er i varmen. Jeg skulle ønske jeg kunne kle på meg badedrakt med stolthet, og bare kose meg i vannet… men sånn er ikke jeg. Jeg er full av beundring overfor de som går kledd akkurat sånn de føler for når de er i varmen. Tenk deg en god, og varm sommerdag, og så kan man liksom ikke kle seg helt slik temperaturen tilsier… ikke går jeg i shorts, ikke går jeg i annet enn lange skjørt, jeg har en sommerkjole, og ellers er det overdeler med 3/4 arm, og sommerbukser… med lange bein….Når min søster var overvektig, så brydde hun seg katta om andre, jeg beundret henne for det, men den holdningen har tydeligvis ikke gått i arv 🙁  Jeg er veldig glad i å bade, men er ikke like glad i å vise meg i badedrakt på stranda, men med privat basseng, så trenger jeg jo ikke å bry meg om andre enn meg selv! Privat basseng må jo være fantastisk for de av oss som elsker å bade, men gjerne kan være litt alene – helt fantastisk spør du meg! Dette må jo være løsningen på alle overvektiges problemer i forhold til det å bade, eller å vise seg i badedrakt foran en haug solhungrige turister ! Jeg mener fortsatt at dette må være toppen av lykke i Syden, men det koster, og det er jo heller ikke så mange leiligheter med eget basseng. Man kan få både tur, og godt med lommepenger for det kun oppholdet i en hotell leilighet med privat basseng  🙁  

Den største grunnen til at jeg alltid tidligere har utsatt, og utsatt å bestille tur,  er altså flyskrekken min. Jeg er LIVREDD for å fly, og jeg er i tillegg overvektig. Begge disse tingene er utfordrende. Flyskrekken min skal jeg skrive mer utfyllende om i ett senere innlegg. Jeg følte at jeg var blitt noe bedre når det kommer til redselen for å fly, at jeg var blitt mindre redd med årene, men der har jeg lurt meg selv trill rundt. Jeg tror jeg må innse at jeg bare blir verre, og verre. Jeg gruer meg lang tid i forveien. Nå som vi skal reise i september, så er det allerede en stund siden jeg begynte å grue meg til flyturen. Jeg kjenner denne ekle følelsen i magen, og den vinner jo kjapt over følelsen av at jeg nå snart skal kose meg i varmen, og bade i eget basseng….Det er ikke godt å ha det sånn. Jeg skulle jo bare glede meg nå, og gleden skulle ha overskygget det meste, men sånn er det ikke. Heldigvis så klarer jeg å slappe av når flyet lander, og ferien kan begynne. Jeg gruer meg ikke hele tiden til flyturen hjem, så akkurat det er jo veldig positivt. Jeg har hatt den beste flyskrekkteraputen til å prøve å få meg til og forstå hvordan alt det tekniske fungerer, og han har prøvd å få meg til å skjønne hvorfor jeg er redd. Han har gjort en god jobb, men ennå så bruker jeg masse energi på å fortelle meg selv at min siste dag er kommet hver gang jeg går om bord i et fly. Det er nesten så jeg tar farvel hver gang….en kan jo smile litt, men det er utrolig vondt å være så redd. Jeg hører etter på hver eneste lyd, og tror noe er galt…hver bevegelse flyet tar gjør meg redd… Likevel så må jeg fly . Jeg må fly for å komme meg noen steder. Jeg har sett det meste av Norge, og nabolandene med bil, og skal jeg se litt bredere, og videre, så må jeg opp i et fly. Det er noen forferdelige timer, men jeg har jo sånn sett kommet ned like hel hver gang, også den gangen piloten ikke ville lande på Kjevik, flyet hadde en helt sinnsyk turbulens, det tordnet, og det lynte, og flyet avbrøt likegodt landingen, og tok turen til Sandefjord. Aldri har vel en buss vært bedre å sitte på mellom Sandefjord, og Kristiansand enn da 🙂 Petter som er flyskrekkteraput har sagt at vi to skal prate sammen tett opptil flyturen. Helst skulle jeg hatt han med meg på turen. Det hadde faktisk hjulpet en del selv om det sikkert høres veldig rart ut. Min bedre halvdel elsker å fly, og kan ikke helt skjønne flyskrekken min uansett hvor mye han prøver. Jeg har prøvd sovetablett, og aldri har jeg vært så våken som da. Jeg har prøvd beroligende uten at jeg har blitt så mye mer rolig…alt går jo på dosering, men den biten, den er vanskelig. Helst vil jeg sove meg gjennom hele flyturen….

I september reiser vi til Spania, og når jeg bare kommer dit, så skal det bli en fantastisk uke…men der er noen utfordringer før det som jeg må igjennom. Tusen takk til Hilde, og broren hennes for at dere er så utrolig snille, og omtenksomme! I dag har jeg bestilt meg ny badedrakt. Jeg fant en rosa en som jeg har vært på jakt etter, men så spørs det om den passer. Den gamle, grønne fra Kappahl har hatt sin storhetstid, og skal nå få hvile. Den har hatt ett godt, og veldig slapt liv. Den er ikke akkurat jobbet mye i årenes løp 🙂 Har du noen gode råd som kan hjelpe meg mot flyskrekken, så tar jeg i mot alle med åpne armer!  Det er sikkert mange av dere som er redde i forkant av en flytur, hva gjør dere ? Legg gjerne igjen en kommentar, eller send meg ei melding 🙂 Jeg har vurdert hypnose, og en som da holder til i Oslo, men det får bli til neste år når vi faktisk skal på roadtrip til USA. Innen da må jeg ha kontroll på flyskrekken min…

 

 

Så havnet jeg sannelig i KK :-)

For kort tid siden, så ble jeg oppringt av ukebladet KK, og vi som er kvinner, vi kjenner godt til KK 🙂 Ukebladet ønsket å lage en sak på hypnose, og journalisten hadde lest bloggen min, og da også innlegget som jeg skrev for litt siden om nettopp hypnose, og mine erfaringer rundt det. Det var utrolig moro, og stor stas å bli oppringt av KK sin journalist, og for meg betyr det masse å få snakke om, og få sette fokus på en ting jeg virkelig brenner for. Da tenker jeg ikke nødvendigvis på hypnose, men på det mentale. Jeg trodde det artikkelen skulle være om hypnose for ulike utfordringer, og at jeg var en av flere, men artikkelen hadde fokus på mine erfaringer, og tanker rundt det. Jeg er som jeg har skrevet tidligere, en veldig åpen person, og jeg har stor tro på hypnose for å flytte fokus. Der, og da når jeg prøvde hypnose, så trodde jeg vel at kiloene skulle rase av, men det var vel før realisten i meg kom frem, og fikk slått litt fornuft i meg 🙂

Jeg er stolt over artikkelen som stod på trykk på KK sin nettside på søndag, og jeg er innmari glad for at KK setter ett enormt viktig fokus, nemlig på hvor viktig den mentale biten er i en livsstilsendringsprosess. Jeg har ikke tro på at hypnose ene, og alene kan gjøre deg slank, men den kan gi deg en viktig starthjelp. Jeg legger ut linken til artikkelen som stod på trykk i KK, så kan du jo lese litt om både mine erfaringer, og tanker, og du kan lese hva psykologer som bla driver med hypnose mener. Jeg blir så uendelig glad når jeg leser at fagfolk ser at det mentale må komme først, og jeg blir så glad når fagfolk er enig i mine meninger rundt dette!

http://www.kk.no/helse-kosthold-trening/heidi-46-tok-hypnose-mot-overvekt-39682

 

Sigurd Stubsjøen som er psykologen som er blitt intervjuet i artikkelen, han sier noe som er så utrolig viktig : ” Vi må sette en strek over det som har vært for å komme videre .” Vi vil aldri klare en varig vektnedgang om man ikke lar fortiden ligge, og kun har fokus på fremtiden. Det som har vært, har vært, det kan ingen gjøre noe som helst med, uansett hvor gjerne vi vil. Vi vil aldri klare å gå de viktige skrittene, og vinne den viktige kampen om man ikke lar være å tenke på alt man har gjort galt før, og hvor mange ganger man har feilet. Alle feilene vi har gjort i mange år, de har også lært oss en del som vi kan ta med oss videre – vi vet hvilke feil vi ikke skal gjøre igjen. Stubsjøen sier det jeg har skrevet så mange ganger i bloggen min : Mental jobbing, og mental hjelp er det som skal til for å klare å knekke koden til vektnedgang. Uten å vite hvorfor du veier så mye som du gjør, hvorfor du spiser på følelser, og hvorfor du tar valgene du gjør, så vil du fortsette å gå opp, og ned i vekt som en jojo, du vil fortsette å snakke deg selv ned, og du vil fortsette å føle deg mislykket….

Vi er i gang med august måned. Ferien er for mange slutt, og for andre nærmer den seg slutten. La august være din måned. La august være måneden hvor du tar de riktige valgene, og de riktige grepene. Start med hodet. Hypnose kan være til hjelp, men jeg har like mye tro på terapi, og/eller coaching. Få tak i en kognetiv teraput, eller en skikkelig god coach. Trenger du hjelp med navn til en god coach, så kan jeg hjelpe deg. HYpnotisøren som jeg brukte kommer til Kristiansand i august om noen ønsker å komme i kontakt med han. Kognetiv terapi har jeg vedlig stor tro på, og den hjelpen fikk jeg i det offentlige hjelpeapparatet. 22.august starter overvektsgruppen opp med treninger igjen i Kristiansand – nå har du muligheten. Du kan ikke forandre fortiden, men du kan forandre fremtiden!

 

Så var det denne mandagen da….

Det er tunge dager etter at vi natt til onsdag mistet vår kjære Pomeranian, Dean. Han ble 7 1/ 2 år. Huset er så stille, og tomt uten han. Det er så vondt å kjenne på det enorme savnet, men en bekjent sa det så fint : ” Det enorme savnet, og smerten vi kjenner på, den sier alt om hvor høyt vi elsket vår kjære firbeinte.” Takk til dere som leser bloggen for all omtanke, og gode ord i ei veldig vondt tid. Det varmer masse, og betyr masse <3

Sommeren til nå har vært sånn tålig i forhold til trening, og kosthold. Jeg var inne i en god periode, men så reiser man bort, og så blir det en naturlig treningspause selv om man er mye på farta, og bruker beina mye. Sitter med en blandet følelse i forhold til hvor fornøyd jeg er. Jeg er ikke der jeg burde være, men det er heller ikke helt elendig. Nå er det ett par uker hjemme før vi skal avgårde på en liten tur igjen, så jeg har store planer om å trene godt disse ukene. Jeg merker også at hendene litt lettere åpner en pose med noe godt, og usunt nå i disse sommertider. Så kan man prøve å skylde på både det ene, og det andre, men feilen ligger ene, og alene i vårt eget hode.

I morgen er det en ny mandag, og hadde dette vært en mandag litt tilbake i tid, så hadde jeg kjent panikken komme, og jeg hadde vel nærmest hyperventilert. Jeg hadde tidligere ikke noe godt forhold til mandager, og jeg er sikker på at mange av dere heller ikke ser på mandagen som den beste dagen i uken. Det var så jeg nesten gruet meg til mandagene. Ikke fordi helgen var ferdig, og det var ny arbeidsuke, men fordi da kom skammen over all nei maten jeg hadde stappet inn i munnen i løpet av helgen, og fordi jeg visste at mandag også var dagen da det skulle slankes. Mandagen er jo D dagen for alle som skal slanke seg. Det er på mandager alt skal skje. Det er da vi skal slutte å spise, det er da vi skal starte å shake, det er da vi skal prøve den nye slankekuren vi fant i ett eller annet ukeblad, det er da starten på det nye livet starter…..Skapene blir tømt for alt som er usunt, man har kun handlet inn sunn ja mat, og man tråler nettet for å finne oppskrifter som er akseptable i forhold til det livet man heretter skal leve…det er på mandager man kjenner sulten skrike, og slite, og man kan jo bare tenke seg hvordan resten av uken, eller ukene kommer til å bli. Man vet at fra mandag, så vil man bli både amper, irritert og forbannet fordi man fremover skal spise så lite mat at man vil gå rundt skrubbsulten. Slankekurene, og det nye livet, det starter alltid på mandager…det starter alltid etter ei helg med masse utskeielser, etter ei helg hvor man føler at man sikkert har lagt på seg 10 kg. Helger hvor man bare spiste, og spiste, og man spiste så mye forskjellig mat at magen hadde store problemer når mandagen kom. 

Mandag betyr for mange en ny slankekur i kampen mot kiloene. Hvor mange av dere har planlagt at dere i morgen, eller første mandag etter ferien skal starte en ny diett, eller at dere da skal spise sunnere, og trene mer? Hvor mange av oss har ikke brukt mange helger på å stappe i oss masse usunn mat fordi vi på mandag skal starte vårt nye, og sunnere liv ? Vi bruker helgen til å stappe i oss fordi vi på mandagen aldri skal røre disse matvarene igjen… Hvor mange mandager har vi egentlig startet ett nytt, og bedre liv? Jeg kan bare prate for meg selv, men jeg er så utrolig glad for at jeg ikke har tall på hvor mange mandager jeg har lagt om til en sunnere livsstil hvor jeg skal spise bare sunn mat, og trene hver dag. Å starte i det små med disse berømte babyskrittene, det er bare tull. Her går vi ut med de høyeste målene, og vet at denne gangen, denne gangen skal jeg klarer det. Istedenfor å begynne og være litt mer fysisk aktiv, så skal vi være så fysisk aktive som vi aldri før har vært. Planen er klar, målet er klart, motivasjonen er på topp, og når mandagen kommer, så er vi i gang. Ofte er vi flinke i alle fall den første dagen, kanskje også den andre, noen ganger holder det en hel uke, eller en hel måned, men så dabber motivasjonen av fordi vi høyst sannsynlig har satt oss altfor høye mål. Vi er lei av å være sultne, og vi klarer ikke å trene hver eneste dag. Så er vi tilbake på det dårlige sporet igjen, og klarer ikke helt å komme tilbake på riktig spor før alt igjen har gått i vasken. Istedenfor å justere målene, så er vi tilbake i gamle vaner. Vi føler oss mislykket, og mister troen på at vi noen gang skal klare det. Vi går tilbake i dårlige vaner, men vet også at det kommer snart en ny mandag, og da vil det gå så mye bedre enn sist.

Det føles godt at jeg ikke er der lengre. Nå er mandager som alle andre dager, og mandagene er like gode dager som alle de andre ukedagene. Det føles så utrolig godt å slippe å kjenne på mandagspresset, på den evige slankekampen. Jeg sliter fortsatt med mye dårlig samvittighet, men det er på ett helt annet nivå enn før. Jeg er mer avslappet fordi jeg føler jeg har mye mer kontroll. Ennå ingen stålkontroll, og ikke vet jeg om jeg får det heller, men likevel en kontroll jeg ikke har hatt før. Det er viktig at man aldri ser seg tilbake, og det er viktig at man ikke tenker på det som var, men at vi tenker på det som kommer. Likevel bør vi være realister, og sette oss mål som endelig kan få oss til å føle at vi kan, og at vi mestrer. Jeg kan ikke mange nok ganger få sagt hvor viktig det er at vi får kjenne på det å mestre. Vi har så mange ganger gått på trynet, og vi har så mange ganger følt på og mislykkes at vi fortjener å vise oss selv at det er fullt mulig om målene er realistiske. Feilen vi så altfor ofte gjør er at vi går ut altfor høyt istedenfor å sette oss mål som vi faktisk kan klare. Jeg har laget meg måltavle, og jeg har laget meg mål både 1, 3, 5 og 10 år frem i tid. Mange av målene er de samme, men noe endret på i forhold til hvor langt frem i tid vi er. Jeg har klippet, og limt, og har måltavlen her ved siden av pc slik at jeg kan kikke på den ofte, og faktisk smile fordi jeg ser at jeg allerede nå er i mål med de fleste, og på god vei på en del andre. Nå er det mentale også tålig godt på plass, i hvert fall såpass at jeg har kastet mye gammelt på båten, og tenker annerledes. Treningen er på plass, men jeg har en ting til som nå må på plass, og det er kostholdet. Når det kommer til kostholdet, så tenker jeg mye, og prater mye, men akkurat der sliter jeg veldig med disse gode rutinene. Er det noe vi overvektige kan, og vet, så er det hva man kan spise, og hva man ikke kan spise. Teorien, den kan vi, men så var det dette med å få teorien ut i praksis da…I hodet, så fungerer alt, og planene er klare, og da er det helt utrolig at man ikke kan gjøre som man tenker, og planlegger!

Jeg er 46 år, og tør ikke tenke på hvor mange mislykka forsøk jeg har bak meg. Istedenfor og stadig kjenne på følelsen av å være mislykket, så burde jeg kanskje ha tenkt litt over hvorfor jeg ikke lyktes, men de tankene tenkte jeg aldri. Jeg følte meg bare som en komplett idiot som igjen beviste hvor lite stålvilje jeg hadde, og hvor lite selvkontroll jeg hadde. Jeg tenkte aldri på at målene jeg satte meg var urealistiske. Jeg tenkte aldri på å starte med små steg, og ta en ting av gangen. Jeg skulle oppnå alt med en gang…men man kan ikke klare å endre alt samtidig. Med fokus på så mange ting på en gang, så er det ikke rart at man til slutt gir opp. Jeg har lært mye av en dyktig coach, og en like dyktig, kognetiv teraput som begge har gitt meg mange nyttige verktøy som jeg bruker i endringsprosessen jeg er inne i. Verktøy jeg må hente frem hver dag. En coach, eller andre fagpersoner kan ikke gjøre endringene for deg, men de kan gi deg viktige verktøy som du kan bruke i hverdagen. De hjelper deg å rydde i topplokket, og tro meg, i topplokket er det MYE som kan ryddes bort !En ting jeg lærte var å konsentrere meg om en ting av gangen. Hva var det viktigste for meg å jobbe med først? Jeg valgte å starte å jobbe med helsen min, og da bli mer fysisk aktiv. Jeg skjønte at å tro at jeg ville klare å trene hver dag, det var som å tro på julenissen, så jeg måtte nedjustere målene til noe som var realistisk for meg å klare. Jeg måtte ha mål som kunne gi meg følelsen av å mestre, følelsen av å få til noe, og lykkes. Nå er trening, og fysisk aktivitet blitt en viktig del av min hverdag. Fra å starte med hverdagsaktiviteten, og små turer, så er treningsnivået mitt nå blitt mye høyere, og det er deilig å føle at man mestrer, og det er en fantastisk god følelse når man faktisk oppdager at kondisjonen, og helsen stadig blir bedre! Eller når man oppdager at man faktisk kan løpe, eller gjøre treningsøvelser som innebærer at man må hoppe. Jeg har verken løpt, eller hoppet på så lenge jeg kan huske. Mestringsfølelsen er gull verdt, og den trenger vi å kjenne på.  Ordet ” Babysteps ” ligger der så utrolig mye sannhet i.

Hva er din plan når mandagen kommer i morgen? Er det en ny diett, og trening hver dag? Skal du slutte å spise, eller i alle fall slutte å spise alt du ser på som usunt? Hvorfor skal alt dreie seg om mandager, og hvorfor tenke at du skal ta de berømte takene når ferien er over ? Hva med å sette deg ned i dag, og skrive ned hva du ønsker å oppnå, og tenke på hva du kan gjøre for å komme dit du ønsker? Sette deg delmål, og hovedmål. Hvorfor vente til hver mandag ? Du kan ta deg en tur ut i dag, da er du i gang! 30 minutter daglig aktivitet blir vi anbefalt, og hvor mye er 30 minutter av en hel dag på 24 timer? Begynn med hverdagsaktiviteten, de små turene. Kanskje bør du prøve de tingene du med sikkerhet vet at fungerer. Nå høres jeg sikkert ut som den rene eksperten, men jeg har lært så uendelig mye om meg selv det siste året, og jeg har fått så mange verktøy å jobbe med som gir resultater. Min vekt raser ikke ned, men jeg går ned sakte, men sikkert. Helsen min er mye bedre, og jeg er en mye mer lykkelig, og fornøyd person når jeg ikke lengre går rundt og tenker på alt jeg burde ha klart. Det er så utrolig godt å føle på det å ha det godt med seg selv, og ikke jage etter den evige mandagsslankingen hele tiden. Visst jeg er flink 80 % av tiden, så vet jeg også at jeg ikke ødelegger noe om jeg koser meg de resterende 20 %. Om jeg kan være 80% lykkelig, så vet jeg at jeg er veldig lykkelig, og har det veldig godt 🙂

I dag er siste mulighet til å bli med i trekningen av vår flotte ” Giveaway “. Den flotte butikken Nais som jeg blogget om på mandag, og som ligger i Lyngdal vil gi et gavekort på 500 kr samt ett flott skjerf til en heldig leser. Vinneren blir trukket i morgen tidlig. Alt du trenger å gjøre er å legge igjen en kommentar på bloggen, og så MÅ du huske å skrive epostadressen din. Nais har en egen Facebook side, og den finner du her : https://www.facebook.com/naisbutikken/?fref=ts  Er du i nærheten av Lyngdal, så anbefaler jeg deg å ta turen innom!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Jeg hater badevekter!

” Hvor stor vektnedgang har du hatt nå ” – det er legen min som spør, og det er ikke første gangen han har spurt akkurat det spørsmålet, og hver gang sliter jeg like mye med å svare. Egentlig skulle jeg ønske at jeg visste helt nøyaktig hver gang han spurte, og egentlig burde jeg ha visst, og med glede, og iver fortalt han de gode tallene…men sannheten er at jeg egentlig ikke vet, ikke sånn nøyaktig i alle fall. Jeg blir jo litt flau når han atter en gang spør, og jeg ikke kan gi han noe svar. Hvorfor har jeg ikke noe svar å gi legen min? Tallene må jo være gode, så jeg har ikke noe å skamme meg over, men sannheten er at jeg ikke har vekt, og uten vekt, så kan jeg heller ikke følge med når kiloene går nedover.


 

Jeg hater badevekter! Jeg har alltid hatet badevekter, og jeg kan liksom ikke helt se at jeg noen gang skal bli bestekompis med denne irriterende tingen som står og geiper, og ler hånlig av meg når jeg går på den. Selv om tallene går nedover, så føler jeg likevel at vekten er mer sjef enn meg, for den vet at jeg ikke liker den, og den vet at uansett hva den viser, så er tallene høyere enn de burde være. Jeg burde jo vært totalt sjef, og bare geipet tilbake, og sagt i klartekst at jeg er sjef, og det er meg som er vinneren så lenge jeg går nedover, men jeg kjenner omtrent panikken hver gang jeg vet jeg må veies. Mest er det nok redselen for at jeg ikke skal ha gått ned. Det vet jeg at ikke stemmer, for jeg går nedover, så der er ikke frykten reell. Den største frykten jeg har er nok at tallene ikke skal vise det jeg ønsker, at jeg ikke skal ha gått ned så mye som jeg tror inne i hodet mitt. Skuffelsen er det vel jeg er redd for å kjenne på. Legen skjønner meg, men samtidig har jeg lovet han å anskaffe meg en vekt….puh!

Jeg har som dere vet vært overvektige hele livet. Jeg har alltid vært en størrelse, eller to større enn mange andre. Dere som leser bloggen min vet også på hvilke måter det har påvirket meg, eller på hvilke måter jeg har tillat overvekten å påvirke meg. Det er helt klart en kombinasjon av hva vekten selv begrenser, og hva man selv tillater vekten å få lov til å begrense en. Ofte begrenser hodet mye mer enn hva man burde tillate. Jeg har mange ganger ledd godt av meg selv når jeg hører meg selv tenke alle de utrolig rare tankene mine. Godt ikke andre enn meg selv hører det, for da kunne fort menn i hvite frakker ha blitt tilkalt 🙂 En ting som ofte har bekymret meg enda jeg er voksen, og burde vite bedre, det er overvektige på fly. Jeg er jo livredd for å fly i utgangspunktet, og da har ofte dette med mange overvektige på samme fly bekymret meg. Vil flyet tåle såpass mange tunge mennesker, man blir jo liksom ikke spurt etter vekt når man bestiller billetter, og da er det jo ingen som vet hva alle om bord veier. Er det ingen max grense? Sånne tanker flyr ofte rundt i hodet mitt når jeg skal ut å fly. Jeg passer på å finne all verdens argumenter for at jeg egentlig ikke burde gå om bord i flyet. Petter som jeg har vært på flyskrekk kurs hos har gjentatte ganger prøvd  forklare meg også dette med vekten til passasjerene, så det begynner å synke inn nå. Jeg skal i ett senere blogginnlegg skrive litt mer om flyskrekken min, og hjelpen jeg har fått så jeg i alle fall går om bord i fly. Jeg har ikke reiser alene skilt rundt halsen når jeg er ute og flyr, men jeg har med meg et skriv som forteller om flyskrekken min slik at cabincrew vet om det i tilfelle 🙂

Det var en liten avsporing kanskje, men selv om jeg har vært stor hele livet, så er jeg nok en av veldig få personer som aldri har gått på en diett. Jeg har aldri shaket, aldri gått på lavkarbo, jeg har aldri gått verken på ananaskurer, kålrotkurer, eller andre kurer. Jeg var så vidt innom døren til Grethe Rhode en gang, men tenkte tilbake på min søsters første gang på kurs hvor hun var helt ekstrem på å veie mat, og gjøre alt etter boken, så det ble med den ene gangen inn døren. Det som har “reddet ” meg fra utallige dietter, og slankekurer er det faktum at jeg er ekstremt kresen i matveien. Jeg er ett ganske håpløst eksempel faktisk. Oppvokst på den gode, norske kosten, og synes alt av mat fra andre steder er både skummel, og vond. Smaker fra alle verdens hjørner er ikke noe for meg. Man skulle kanskje tro jeg var en liten drittunge som protesterer, og ikke vil, men det er veldig mye jeg ikke kan ha. Hjemme er jo dette helt greit, for jeg elsker å lage all verdens mat til mine , og de får servert det aller meste… så passer jeg på å lage noe annet til meg selv veldig ofte. Problemet er større når man skal besøke folk, og spesielt noen man ikke kjenner så godt, men da får jeg heller bare lide litt. Er jeg så vanskelig, så får jeg bare tåle det som kommer 🙂 Kresenheten min har i alle fall gjort at dietter, og slankekurer har vært helt uaktuelt for min del. Jeg kan ikke ha varm drikke, og jeg kan ikke ha suppe – suppe er det jo en del av i noen dietter. Kanskje har det vært godt for kroppen min akkurat når det kommer til dietter at jeg er kresen. Her har jeg sluppet unna en del av jojo slankingen som absolutt ikke er bra. 

Det kommer hele tiden ny forskning også når det kommer til overvekt. Det som forskere slår fast er jo at dietter, og slankekurer ikke er bra for kroppen. Man bør ikke utsette kroppen for ekstreme dietter, eller dietter i det hele tatt. Mange overvektige er jo friske i utgangspunktet, og da er det jo en enda dårligere ide å sette seg selv på diett. Jojo slankingen fyrer også opp under misnøyen med kroppen vår, og hele slankefokuset er en trussel mener forskere. Dietter fører fort til at vi slutter å høre på kroppen vår, og så bare overhører vi sultfølelsen, matlysten og andre beskjeder som kommer innenfra. Vi tenker mer klokke, fettinnhold, og kalorier. Det at man er overvektig er ikke ensbetydende med at man er syk, det er veldig mange overvektige med god helse, og en glad kropp. Kanskje må fokuset bort fra dietter, og slankekurer, kanskje må fokuset nå fremover være en sunnere livsstil, og en mer aktiv hverdag. Dersom man slipper alt stresset rundt at man hele tiden må tenke minimalt med mat, og minimalt med kalorier, og heller tenker å leve sunnere, og mer aktivt, så vil det bli lettere å holde fokus mot en vektnedgang tror jeg. Det er jo rene galskapen mange av diettene som blir fulgt. Kroppen lever på minimalt av den den skal, og hva er sunt i det? Dessuten er det vel helsen vår som bør stå i fokus? Kanskje bør ikke målet være å bli som en fyrstikk, men ha en sunn, og frisk kropp som samarbeider med deg?

Mange tror at man i det øyeblikket vekten er der man ønsker, så er man plutselig sunn, og frisk. Sånn er det faktisk ikke. Å være slank betyr ikke at man er frisk, og sunn som veldig mange tror. En dansk studie viser nå at slankekurer absolutt ikke er bra for overvektige, og da spesielt de som er friske i utgangspunktet. Jeg sier ikke at overvektige ikke skal ha fokus på vektnedgang, men her er det snakk om måten man går ned på. Forskere mener at fokus nå må snus, og at holdningene må endres. Jeg tror å flytte fokus vil gi bedre resultater. Man må ha fokus bort fra badevekta, og mot en sunnere, og mer aktiv livsstil. Bort med slankekurene, og mer fokus på sunn kost, og massevis med mosjon. Det er helt klart ikke bra en plass å være overvektig, men med ett annet fokus enn kalorier, badevekt, og utallige ekstreme kurer, så vil man lettere få et fokus, og en levemåte som kan gjennomføres. Det aller viktigste er jo også at man ikke legger på seg. Vi må bort fra den store slankekuren hver gang januar kommer, og vi må bort fra panikkslankingen når badesesongen kommer. Jeg roper ett stort JA til en sunnere livsstil uten ekstreme dietter, og til en langt mer aktiv hverdag. Jeg har endret litt på kosten i prosessen jeg er i, men jeg ser også at fokuset mitt på mer aktivitet, og trening samt en storopprydning i hodet har gitt meg gode resultater uten at jeg har måttet gjennomføre verken diett, eller slankekur. Vekta hadde klart gått ned mye mer om jeg hadde slengt meg på en kur, men takket være at jeg er kresen, og kanskje har bittelitt sunn fornuft, så valgte jeg annerledes, og er egentlig fornøyd med vektnedgangen. Den kunne vært større, det kunne ha godt fortere med disse grepene som jeg ennå ikke har fått tatt, men dette er jeg fullstendig klar over, og jeg vet hva jeg må gjøre om vekta skal gå raskere nedover. Jeg kjenner jeg er bittelitt skuffet over meg selv noen ganger fordi jeg ikke får tatt kostholdsgrepene jeg vil, og trenger, men samtidig klarer jeg også å være veldig fornøyd med det jeg har klart til nå.

Jeg vurderer altså å anskaffe meg ny badevekt. Som om det er noe nytt. Jeg bør nok følge litt med på vektnedgangen .Akkurat nå vet jeg ikke helt hva vekta viser… det er jo dumt og ikke vite, så lenge jeg har tatt av meg. Jeg ser cm minker, og at klærne blir større, så jeg er uansett på riktig vei. Samtidig så var det denne frykten for å bli skuffet. Frykten for at vekta skal le rått når jeg kanskje ikke har gått ned så mye som jeg tror, og håper. Jeg føler jeg har gjort en veldig god jobb, og innbiller meg jeg har fått god betaling for det ved at også vekten har gått ned i tillegg til cm…tenk om det ikke stemmer? Er det mulig å tenke så dumt!! Har man egentlig lov til å være skuffet så lenge ting går den rette veien? Samtidig så har jeg da lovet legen min … igjen … at vekta skal på plass, så om jeg ikke snart kan si at jeg har kjøpt meg en, så kommer han til å tvangssende meg til en butikk for å kjøpe. Jeg er liksom ikke noe bestevenn med denne vekta, og jeg tror aldri vi vil bli venner. Det vil alltid være et hatforhold, og nære bånd vil aldri bli knyttet…men jeg må bare bite i det sure eplet tror jeg…eller jeg kan tenke litt til, for det tar jo alltid litt tid å tenke 🙂 Jeg kan godt leve med å være overvektig, for jeg har ingen tro på at jeg blir noen sylfide. Målet er å komme dit hvor jeg føler jeg er fornøyd, og hvor begrensingene er minimale. Jeg vil dit hvor kroppen er fornøyd. Ingen skal fortelle meg at veien til lykke er tallene på badevekta. Jeg har mistet mellom 40-50 kg, og jeg er på en utrolig god plass i livet. At jeg er kommet til denne gode plassen er en kombinasjon av mange ting, ikke bare vektnedgangen alene.En som har mistet 50 kg trenger ikke være verken mer lykkelig, eller ha en bedre helse enn en som fortsatt har disse ekstra kiloene, så mange ting må være på plass før man kjenner mer på disse gode følelsene som vi alle fortjener å kjenne på.


 

En vinner av velværeproduktene fra Urtemor er trukket. Vinneren skulle blitt offentliggjort på bloggen på mandag, men jeg følte mandagens innlegg hadde såpass mye alvor i seg at jeg ventet med å fortelle hvem som vant til i dag. Takk til alle som la igjen en kommentar, og som dermed var med i trekningen. Den heldige vinneren av de deilige produktene ble : GRY HEGE JOHNSEN!!! Gratulerer så masse, Gry Hege. Håper du vil bli veldig fornøyd med produktene 🙂 Fotkrem, ringblomstsalve, leppepomade, dusjsåper, bodybutter, fotfil, og cellulitebørste kommer plutselig i posten til deg. Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Ny ” Gi Bort ” kommer på bloggen til mandag.

 

Tren mer – spis mindre

Åååå, jeg er så utrolig lei av hvor enkelt endel mennesker tenker! Jeg er så utrolig lei av alle de som sitter på oppskriften til hvordan jeg, og andre overvektige skal komme oss ned i vekt! Senest i går hadde jeg en slik diskusjon…Overalt hvor overvekt diskuteres, så kommer alle disse bedreviterne frem med sin enkle oppskift : Tren mer – spis mindre! Jeg blir så sint, for hadde det vært så enkelt at denne superoppskriften var løsningen på all fedmeproblematikk, så hadde vel alle gått rundt med idealvekt vil jeg tro? I tillegg så hagler det med nedlatende ord mot oss som er en størrelse, eller flere for store. En skulle kanskje tro at holdningene er endret med tiden, men når det kommer til overvekt, så tror jeg faktisk vi aldri vil komme i mål. Jeg tror ikke man klarer å få bedreviterne til å forstå at all overvekt har en årsak.

Hvorfor er det helt ålreit å snakke nedsettende, og ondskapsfullt om overvektige mennesker? Hvorfor ser mange på overvektige som late, dumme mennesker uten ambisjoner, og viljestyrke? Man passer seg fort for ikke å snakke negativt om andre grupper i samfunnet som faller litt utenfor ” normalen “, men overvektige må sannelig bare tåle all dritten de får. Man er trossalt selv skyld i at man er tjukk…! Det er ikke bare en haug uvitende nettroll som slenger ut masse kvalme, men en rekke studier viser også at alvorlige overvektige er utsatt for både stigmatisering, og diskriminering. Undersøkelser sier mye om folks holdninger når vi fortsatt er der at det å være overvektige er ensbetydende med lat, dum og umotivert. Hva får folk til å tro at overvektige er mennesker uten ambisjoner som både er ensomme, stygge og uten viljestyrke ? Overvektige kvinner er de som får føle dette mest på kroppen.

Etter jeg startet å blogge, så har jeg fått kontakt med mye mennesker i samme situasjon som meg selv. Man har kanskje ulik type overvekt, men man sliter med det samme, og felles for alle er frustrasjonen over denne båsen vi blir satt i, og hvordan en del mennesker fortsatt ser på oss overvektige. Hadde man fått seg til å si det samme om en funksjonshemmet som man kan få seg til å si til en overvektig? Hadde man slengt den samme dritten? For en tid siden, så lanserte en økonom i Norge en ide om at fete mennesker skulle betale mer for flybilletten enn tynne…hadde ett lignende forslag om funksjonshemmede med tunge rullestoler i bagasjen vært tenkelig…?? Store deler av samfunnet mener at overvektige selv er skyld i at man er stor, og er man så dum og har satt seg selv i en slik situasjon, så må man også tåle at folk latterliggjør oss . Folk har veldig klare meninger om hvorfor man er stor, og når overvektige ikke kan forstå ett enkelt regnstykke som at vekt = kalorier inn – kalorier ut, så er man enten dum, eller har fullstendig mangel på viljestyrke. Når skal man innse at regnstykket er så mye mer komplisert enn dette, og at fedme overhode ikke dreier seg om dårlig moral, eller mangel på viljestyrke? 

Det er mange årsaker til overvekt, og den enkle oppskriften til den perfekte delen av befolkningen, den vil ikke fungere for mange. Man kan godt gå for en ekstrem diett, og sulte seg ned i vekt på kort tid, men hva skjer når dietten er over, og vekten man ønsket er nådd? Hva skjer når man begynner å spise tilnærmet normalt igjen? Overvekt dreier seg også om gener, om miljø, og maten vi spiser. Kroppene våre er forskjellige, og av den grunn så er det ingen behandling som vil gi ett likt resultat. To personer kan trene like mye, og spise akkurat det samme, men likevel få to helt ulike resultater. Istedenfor å se at der er forskjell, så velger man heller å tro at den ene sluntret unna. Overvekt kan også skyldes sykdom, men det er det kanskje ingen av de perfekte som tenker på. Største delen av min overvekt skyldes sykdom, skal jeg da gå med et skilt rundt halsen som sier ” unnskyld jeg er syk” for at de perfekte skal godta meg med de kiloene jeg har ekstra? 


 

Også i helsevesenet, så blir overvektige diskriminert. Kommer man med et helseproblem, så skal du være sikker på at det er vekta som er årsaken. Man får man beskjed om å spise mindre, og trene mer nesten uansett hva problemet er. Hva kan skje om helsepersonell alltid skylder på overvekten, og kanskje overser det som er den egentlig årsaken….Undersøkelser viser faktisk at leger er mindre villige til å behandle overvektige enn normalvektige. En studie viste for eksempel at helsepersonell i mindre grad gjorde mammografi, og celleprøver av overvektige kvinner enn  normalvektige….

Kan man få til å endre folks holdninger til overvektige? Kan man lære å godta, og forstå at overvekt ikke bare er ” å ta seg sammen ” ? At vi overvektige er mer enn usunn mat, og late dager? At en stor kropp faktisk kan være både sunn, og velfungerende ? Kan man også akseptere at noen ønsker å være formfulle, og frodige, og at ingen har rett til å bestemme hva som er normalt, og ikke normalt? Heldigvis er det mange der ute som liker både store menn, og store kvinner, kanskje skulle de rope litt høyere 🙂  Overvekt har ofte en årsak som  kan ligge mye dypere enn bare usunn mat, og lite aktivitet. Jeg tror at man må finne årsaken før man lykkes med den endringen man ønsker. Det gjelder å finne ut hva som er viktig, og hva som er uviktig. Man må lære å sette seg selv foran alle andre, og man må finne svarene på hvorfor ting ble som det ble. Alle har vi vår historie

 

Den store kalorikrigen

Så er krigen i gang igjen! Krigen er kanskje ennå verre i år enn i fjor, iallefall om man ser på prisen det koster å delta. I fjor var prisen på 4,80 kr for en hg med skikkelig kalorikrutt – i år kan man få både sukkersjokk, og kalorisjokk for bare 2,90 kr for en hg. Klart man går mann av huse for å kjøpe en hel kilo med godteri for bare 29 kr! Mens dagligvarebutikkene kriger om å selge det billigste godteriet, og selger hundrevis av kilo med smågodt til sukkerelskende nordmenn, så skriker fagfolk mot oss i media – for det billige goderiet har en farlig pris mener ekseprtene. Nå skriker ekspertene om det farlige sukkeret, om riskikoen for overvekt, om de farlige E stoffene, og om hull i tennene. De skriker om alle overvektige som vil slite med å gå forbi hyllene med det billige godteriet, og de skriker om at vi nå vil kjøpe mye mer godteri enn vi ville ha gjort om prisene lå på det normale. Vi får pekefingeren både her, og der, og kanskje er det på tide å la ansvaret ligge der det bør, nemlig hos oss selv?

Diskusjonen om prisdumping på smågodt gjør meg både frustrert, og irritert! Om kjedene velger å selge billig smågodt, så er det vårt eget ansvar om vi benytter oss av tilbudet, eller ikke!
Mitt liv – mitt ansvar! Om jeg velger å la meg friste, så vet jeg alt om kalorier, og E stoffer…jeg vet at jeg ikke akkurat tar av meg om jeg velger å stappe i meg mer godteri enn jeg kanskje vanligvis ville ha gjort!
Hvorfor skal hele Norge ” lide ” fordi ikke alle klarer å gå forbi stablene med billig godteri? Vi får heller ikke en større fedme epidemi om vi får kjøpe billig smågodt i 14 dager….
Jeg har ansvar for mitt liv, og da har jeg også ansvar for alt av usunne ting som jeg spiser. Vi har hele tiden et valg, også her… det handler om selvkontroll.
Jørgen Foss er selvfølgelig på banen igjen og skriker om sukkeravgift, og mer regulering av usunne varer….nå er det på tide at herr Foss slutter å syte, og klage! Klart at de fleste overvektige blir dradd mot det billige godteriet, men her handler det om å jobbe med å få kontroll over hodet, og tankene. I det vi har kjøpt en kilo smågodt, eller to, så vet vi hvilket valg vi har tatt, og vi vet hva konsekvensene kan være. Vi vet alt om hvor mye kalorier det er i den mengden vi har kjøpt, men det er en selv som har tatt valget, og som har valgt å se bort i fra konsekvensene. Klarer ikke Jørgen Foss å gå forbi godtehyllene, så er det faktisk hans problem, ikke hele Norges…..
Dessuten er det vel også sånn at vil man ha noe, så kjøper man det uansett pris…selv om vi nok kjøper noe mer når det er så billig som nå…men det er vårt eget valg!

Jeg har faktisk ikke kjøpt noe av det billige godteriet. Ikke fordi jeg er så flink og sier nei takk, men fordi hyllene var helt tomme da jeg gjorde helgehandelen på fredag. Ikke en sjokoladebit var å oppdrive, ikke en krokodille, ikke en eneste skumbit – helt tomt! Ikke at jeg hadde tenkt å kjøpe ett par kilo for egen gane, men påsken nærmer seg, og selv med en voksen datter, så er påskeegget en tradisjon. Påskeegget har ingen alder 🙂 Butikkene hadde dumpet prisene på endel annet godteri også, så jeg fikk endel til egget selv om smågodthyllene var tomme. 

Påsken er tradisjon for påskeegg, og helt fra vi var små, så har dette vært en tradisjon også i vår familie. Da vi var små mener jeg bestemt at alle fikk dette minste egget, og jeg tror det var eneste alternativ. Nå derimot har vi ganske mange alternativer, og som med mye annet, så er det vel at jo større det er, jo, bedre er det. Vår datter har i alle år hatt ett av de største eggene, men det har alltid også inneholdt andre ting enn bare godteri. Jeg er jo litt som barna. Jeg elsker påskeegg, men det hender jeg gir beskjed ti påskeharen om at jeg ikke skal ha noe egg, som i år. I år kom den stemmen inne i hodet mitt som sa at jeg ikke hadde godt av alle godsakene som ligger inni ett slikt egg. Nå som jeg er så godt i gang med trening, og endringer, så ville nok ett slikt stort egg slite litt på samvittigheten. I tillegg har jeg vært ute fra trening noen dager grunnet infeksjonen i det ene beinet. Påskeegg, og null aktivitet = full krise!  Man begynner å tenke på hvor mye man må trene for å få bort alle kaloriene dette velsmakende egget inneholder, og begynner man først å tenke på det, så er det på grensen til at man hyperventilerer, og disse lite positive tankene begynner å kverne rundt i hodet – bare pga ett stakkars egg. Etter å ha sluppet å puste i pose denne gangen, men klarte å puste med magen, så kommer endelig fornuften seilende inn, og man begynner å tenke noe mer klart. Påskeegget vil jo selvsagt ikke ødelegge alt man har jobbet for, men alt handler om mengder, og det handler om at det er helt greit å kose seg i påsken. Det handler om å føle at man har litt kontroll over seg selv. Det å vite at selv om det blir en del godteri i påsken, så blir det ikke sånn hver dag også når påsken er over. Jeg faller ikke tilbake i gamle spor. Det å miste kurs er en ting, men det viktige er at man oppdager det, og kommer tilbake igjen på riktig spor. Det vil alltid være sånn at man faller tilbake på gamle synder, og foretar et valg man kanskje ikke skulle tatt, men seieren her ligger i at man godtar valget man har tatt, og ikke tar det samme valget neste dag. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har slitt med dårlig samvittighet fordi jeg har spist ting jeg egentlig ikke skulle. Den dårlige samvittigheten har gnagd, og gnagd, og ofte resultert i at jeg bare har spist mer , og da er man inne i denne berømte sirkelen, en sirkel det er så veldig vanskelig å bryte. I tillegg så blir man litt nedstemt av hele tiden gå å kjenne på den dårlige samvittigheten.

Gjennom å rydde i topplokket, så har jeg lært at denne dårlige samvittigheten er det ikke verdt å bruke så mye tid, og energi på. Igjen så vet jeg at det høres veldig lett ut og bare overse samvittigheten, noe det selvsagt ikke er, men det er mulig å gi den dårlige samvittigheten mindre plass. Fra at jeg tidligere konstant gikk og kjente på dårlig samvittighet, så klarer jeg nå å si til meg selv at det er helt ok å kose seg i blant, og får man en sprekk i ukedagene, så er det også helt ok, for jeg vet at jeg ikke gjør det samme neste dag. Jeg er ikke ute ” og kjører ” selv om jeg koser meg – jeg har kontroll, jeg kommer tilbake på det sporet jeg ønsker å være på. Det er nettopp det å være på rett spor som er så viktig. Det å se valgene man tar, og  det å se konsekvensene av valgene man tar. Jeg tror også det er utrolig viktig at man har evnen til å kose seg, og at følelsen sier at det er helt ålreit. Å nekte seg alt, og aldri kunne kose seg, det tror jeg bare vil skape mer kaos i topplokket. Da tror jeg lysten på noe usunt vil være der nesten konstant, og en sprekk vil ta oss rett ned i kjelleren. Har man lyst på en bit sjokolade, så ta en bit, eller 4. man trenger ikke spise hele plata. 

Jeg er sikker på at de fleste overvektige kjenner mye på dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet er blitt en trofast følgesvenn, og vi sliter spesielt mye med samvittigheten i forhold til mat, og aktivitet. Påsken er en tid med mye fridager og sosialt samvær, og da blir det naturlig nok også mye god mat, og mye kos. Denne kosen tror jeg det er viktig at får litt plass. Den skal ikke ha all plass, men gi deg selv lov til å nyte litt, og gi blaffen i den dårlige samvittigheten. Med alle fridager man har, så har man jo også alle muligheter til å være aktiv. Med eller uten ski, så kan man legge ut på korte, eller lengre turer. Det er hverdagsaktiviteten som er viktigst, og all bevegelse er positivt. Klarer man og være noe aktiv i påsken, så vil den dårlige samvittigheten kanskje få enda mindre plass 🙂 Været skal visstnok bli bra i påsken, og da kan man komme seg ut på tur i finværet. Pakke sekken med pølser, engangsgrill, og drikke. Fiskestengene blir med, og så er det bare å legge ut på en god tur.

Påskeharen kommer nok ikke på besøk til meg denne påsken. Jeg sendte han en sms med streng beskjed, og regner med at han sjekker tlf like ofte som meg. Noen andre i huset er kanskje redde for at han ikke kommer innom i det hele tatt, men vi får nå se da. Påskeharen pleier å ha full kontroll. Selv om påskeharen dropper meg i år, så blir nok påskegodt kjøpt inn. Påskekos må man ha. Jørgen Foss liker neppe alt dette godteriet som har vært på tilbud før påske, men man får ha kontroll på eget liv 🙂 Kjenner nok noe på en dårlig samvittighet langt der inne av og til. Den har jo ikke helt sluppet taket, noe den heller aldri vil, men jeg blåser den bort, og tenker at påske er påske, og hverdag er hverdag. Avslutningsvis så er det også viktig å understreke at det å kose seg selvsagt, og heldigvis er så mye mer enn søtt, og salt. Det er utrolig fint å fylle påskedagene med samvær, brettspill, quiz og fine turer. Appelsinen skal ligge klar i kjøleskapet ,klar til å spises, og også den koster 29 kr kiloen 🙂 Jeg er selvsagt veldig for prisdumping på frukt, og grønt – om noen skulle være i tvil 🙂

 

Den tunge veien

Jeg har skrevet en del om viktigheten av det og kunne akseptere seg selv. Det og kunne se seg i speilet, og finne alle de positive tingene istedenfor at man alltid skal lete etter feilene. Jeg blir så uendelig glad når jeg møter mennesker som velger å fokusere på det å leve, mennesker som for lengst har akseptert seg selv, og som ikke bruker all energi på å tenke negativt om seg selv. Det er så flott når mennesker ikke bryr seg katta om de ekstra kiloene de har, de bryr seg heller ikke om grevinnehenget, eller om andre ” skavanker ” de må ha – de stråler, og fokuserer på å gjøre maksimalt ut av det livet de lever. Jeg blir så imponert, jeg blir så glad, og jeg skulle så gjerne ønske at det var meg som kunne være så avslappet. Jeg tror jeg er på vei dit, for det er dit jeg vil, og jeg er sånn sett fornøyd med det jeg har oppnådd. Akkurat nå er det ganske utenkelig at jeg skal gå med singlet om sommeren, eller knebukser på varme dager – det at jeg skal vise armer, og bein tror jeg nok ikke kommer til å skje, men da handler det vel om å klare og akseptere at jeg aldri vil komme til å gjøre akkurat det. Det er mye man må akseptere, og legge bak seg om man skal klare å se hvor flott man egentlig er, og klare å se hvor mange verdifulle egenskaper man faktisk har.


 

Det at mange av oss bærer en del kilo for mye har mange årsaker, og man skal være veldig forsiktig med å være en bedreviter, og dermed tro at all overvekt handler om for mye mat, og ingen mosjon. Noen er absolutt overvektige av nettopp disse to grunnene, men bak all maten, og 0 mosjon, så ligger det som regel en årsak. Hos veldig mange andre, så handler også overvekt om sykdom, men hvem av oss vil vel gå med lapp rundt halsen som forteller verden at man er stor fordi man er syk? Mye av min overvekt handler om sykdom, og jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hatt lyst til å hyle ut at det ikke bare er min skyld at jeg er stor. Denne lappen rundt halsen har fristet mange ganger, men samtidig, hvorfor skal jeg unnskylde meg? Jeg vet at jeg ikke sitter i en stol, og spiser chips, og drikker cola hele dagen. Jeg vet at jeg har en aktiv hverdag, og jeg vet at deler av kroppen min er syk. Likevel føler jeg ofte at det ikke holder at jeg vet hvorfor ting er som de er, jeg føler at samfunnet må vite hvorfor visst de skal godta meg for de ekstra kiloene man har.

Jeg har vært en størrelse for stor hele livet, og om jeg skal være helt ærlig, så var aldri det noe problem for meg verken i barne, eller ungdomsårene. Jeg visste jeg var større enn de fleste andre, men det var få som brydde seg om det. Venner, og klassekamerater så meg for den jeg var, og jeg hadde en flott oppvekst! Klart jeg ble ertet litt, men det var jeg ikke alene om, og det var småerting som sjeldent stakk særlig dypt. Jeg vet foreldrene mine tidlig tok tak i det at jeg var stor, men verken lege, eller helsesøster var bekymret. Valpefettet var ikke bare valpefett, og på vekta i 5.klasse sa skolelegen at jeg var tjukk…den dag i dag ser jeg rødt når jeg ser vedkommende, eller hører om han. En ting er å si noe, men ingen vurderte å gjøre noe.  Mamma reagerte på at det spesielt var beina mine som var så store. Allerede på barneskolen, så slet jeg med å få bukser som passet over spesielt leggene . På veldig mange områder ante legestanden lite i forhold til hva man vet i dag, og beina forble store, og jeg hadde egentlig lite fokus på det.


 

Etter hvert som jeg ble voksen, så hadde beina egentlig bare blitt større. I tillegg fikk jeg lett blåmerker bare jeg så vidt var borti noe. Huden var øm, og føttene verket. Jeg vet jeg nevnte det for legen noe ganger. Vann i kroppen var svaret jeg fikk, og så fikk jeg beskjed om å ta vanndrivende. Det skulle gjøre susen. Særlig om det gjorde! Visst det ikke var vann, så var jeg vel bare veldig tjukk da. Det var i alle fall konklusjonen jeg selv hadde, og konklusjonen jeg slo meg til ro med. Det var sikkert høy vekt som gjorde at beina verket, var hovne, og ømme. Alt ville nok bli bedre om jeg klarte å gå ned i vekt konkluderte legen med. Hvorfor er vekten grunnen til alt? Uansett hva man kommer til en lege med, så er det vekten som har skylden. Greit for legestanden å ha det og skylde på, men for oss det gjelder, så vil vi bli tatt på alvor. Alt skyldes ikke vekten. Vi kan da bli syke av andre grunner også.

Etter en større operasjon i 2002, så ble beina bare enda verre. Legene så det, men verken sa, eller gjorde noe. De visste hvorfor, eller burde ha visst hvorfor. Leggene var som tømmerstokker, og det var få som skjønte at leggene faktisk var så store at bukser på stormote butikker satt som pølseskinn om de i det hele tatt passet. Jeg hater pølseskinn, og jeg visste nøyaktig hvor store leggene mine var, og dermed orket jeg ikke traske butikker i håp om at det kanskje kunne være noe…det at man ikke finner noe gjør bare situasjonen enda verre…man blir bare enda mer deprimert. Jeg har vært så mye i kjelleren på grunn av disse vanvittige tømmerstokkene av noen bein, og det har tatt meg mange år for overhode å klare og akseptere sykdommen. Hvorfor meg? Hvorfor skal jeg slite med dette? Hvorfor var det akkurat jeg som fikk sykdommen, og kunne jeg ha gjort noe for ikke å få dette? Jeg kunne ikke ha gjort noe. Sykdommen er medfødt, og beina mine ble enda sykere etter operasjonen i 2002.

Hverdagen med lipødem/lymfeødem har vært tøff. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett det og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skulle store bein stoppe meg for å leve ett fint liv? Om jeg ikke får bukser på butikker, så finnes det dyktige sydamer som kan hjelpe meg. Jeg føler jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men jeg prøver da å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har disse tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Engel nummer 3, den mest fantastiske legen ved Sørlandet Sykehus fortalte meg så mange ganger hvilken solskinnshistorie min historie ble, og det er dette jeg tenker på når beina plager meg som mest.

Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. En gang i uken får jeg lymfebehandling. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, og taping – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare.  Det ene bildet på bloggen viser taping av det ene beinet mitt. Ganske utrolig at denne type taping kan gjøre min hud mykere, og bedre. Leggene blir noe mindre etter hvert som tiden går, men det viktigste er å holde huden myk. Treningen jeg er blitt så flink med, den hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂


 

Jeg føler ikke at jeg er nødt til å fortelle om mine utfordringer, eller at jeg vil unnskylde min overvekt, men der ligger en årsak bak det meste. Alle har sitt å stri med, vi har alle våre ting, og jeg vet det er mange som er i nøyaktig samme situasjon som meg. Jeg lever veldig godt med mine tømmerstokkbein. Det har tatt tid og akseptere noe som er så synlig. Jeg vil for eksempel alltid gå i langbukser på sommeren, for beina viser jeg nok aldri offentlig. Jeg har vært så sinna, jeg har vært så mye nede i den mørke kjelleren, jeg har grått, og vært frustrert. Det hjelper lite, men samtidig, så er det noe man må igjennom tenker jeg, og vi trenger det før vi klarer å akseptere.Jeg har så mye å være fornøyd med, og jeg har så mye å være glad for, så nå er det de tingene som skal få fokus. Til alle dere bedrevitere : dette er bare to av mange sykdommer som kan føre til høy vekt . Høy vekt har som regel en årsak – tenk over det neste gang du vil kommentere en overvektig person.  En viktig ting helt på slutten :  Ikke bare overse det dersom beina dine er unormalt hovne, eller du opplever mye smerte, og ømhet. Det finnes hjelp til å få en bedre hverdag. Det er nok ikke alltid bare er vann, eller høy vekt som legene ofte sier….. 

Vi har en ny GIVEAWAY denen uken !! Jeg har en fått en helt nydelig tunika fra de flotte jentene på Nice Size i Drøbak som en av dere lesere skal få gleden av å vinne!! Tunikaen på bildet er fra PONT NEUF, og jeg bare elsker Pont Neuf !! Utrolig gode, og behagelige klær, og med riktig passform. Utrolig flinke på farger, og design. Denne flotte tunikaen/ kjolen kan bli din om du legger igjen en kommentar på bloggen 🙂 Husk at du også skriver inn epostadressen din når du kommenterer. Du kan bli den heldige vinneren 🙂 Du kan lese mer om Nice Size her : https://www.facebook.com/Nice-Size-277638359083451/?fref=ts