Utfordringer

23.01.2017 kl. 06:50

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁 Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen…..Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så må det vel være noe jeg kan gjøre for å klare de små grepene rundt kostholdet også? Jeg vet iallefall at jeg må gjøre det på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann – joda, det er nok ting jeg kan gjøre.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Ett sunt, og godt kosthold, spørsmålet er om jeg snart er klar for å ta noen grep? Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Opptil 70% avslag på vårsalget hos Get Inspired

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, men så var det kosten da… De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg 🙂

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre.

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere 🙂

Det er slutt på å fryse jenter!!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47553906

19.11.2016 kl. 07:18

Det er ikke alltid så mye som skal til før man blir jublende glad! Noe som er en selvfølge for veldig mange andre, det er ikke en selvfølge for meg. Mange vil vel kanskje se rart på meg når jeg danser indianerdansen i loftstuen over noe som for andre er en ubetydelig ting….min bedre halvdel undrer nok noen ganger på hva som skjer i loftstuen når det braker løs der oppe med både trinn, og jubel 🙂 Det hender han undrer på om jeg rett, og slett er blitt spenna gal, men han forstår innmari godt hva ” små ” ting faktisk kan bety for meg… små ting for noen kan fort bli store ting for meg. Det har hendt litt i det siste at det har vært jublende dager i loftstuen i Lunds residens… en dag tror jeg min bedre halvdel heftig, og brutalt skvatt himmelhøyt der han satt i go’stolen sin, og ante fred, og ingen fare. Han var helt i nyhetenes verden, mens jeg var i en helt annen verden… en lykkeverden 🙂 Jeg kjente på disse herlige følelsene, nesten slik man kjente på som barn i julen… spenning… glede… forventninger. Følelsen av lykke. Lykke fordi man opplever en glede over noe som er en selvfølge for så mange andre mens man selv ikke har vært der på mange, mange år – da er det sannelig lov å juble, og danse, så mannen skvetter i stolen, og lurer på om han må ringe etter mennene i hvite frakker.

I fjor opplevde jeg den store støvlettlykken, noe jeg skal skrive mer om en annen dag. Jeg med mine tømmerstokker opplevde støvlettlykken da jeg mot alle odds faktisk fikk på meg høye, sorte støvletter. Den dagen, og den lykkefølelsen kjenner jeg på ennå. Høye støvletter som jeg hadde avskrevet for lenge siden fordi ingen produserer støvletter for tømmerstokker….men i garderoben på soverommet, så står de der, så lekre, høye, og sorte. De smiler sitt fineste smil til meg hver gang jeg åpner garderobeskapet… snart tenker de, snart skal du, og jeg ut å gå sammen…vi skal vise hele verden hvor fine vi er…vi har vært ute på spradeturer støvlettene, og jeg, men jeg synes de er penest til skjørt, og skjørt har ikke jeg mye av, så jeg er på jakt for tiden etter fine, lange, og sorte skjørt 🙂 Det må nemlig bare et skjørt, eller to til, så er jeg klar for å tre inn i støvlettverdenen igjen. Bare det at jeg nå går i skjørt er jo en helt fantastisk ting, så MYE har skjedd det siste året! Skjørt har ikke har vært i mine tanker siden jeg sang i ungdomskoret i Filadelfia, og var tvunget til å opptre i skjørt… rutete skjørt i ull! Kan du tenke deg for et mareritt? Så hadde jeg vel skjørt til konfirmasjonen, men jeg har ikke gått mye i skjørt fra slutten av tenårene, og frem til i dag. Mye fordi jeg har ønsket å skjule beina mest mulig, og så har det vært ubehagelig når beina gnisser mot hverandre når jeg har hatt på skjørt… underskjørt i type bukse, det finnes, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke har anskaffet meg ett slikt ett. Når rett skal være rett, så har jeg også to helt fantastiske drakter som Snefrid Linge på Snefrids Hus har sydd for meg. De er virkelig lekre, og jeg føler meg som en prinsesse når jeg har de på meg…en sort med sølv, og ett helt lilla…langt skjørt, korsett, og jakke….Den sorte drakten ble sydd i forbindelse med konfirmasjonen til min datter, og kort tid etterpå ble den lilla sydd. Fordelen med draktene er at de er klassiske, og går aldri av moten. Jeg har i løpet av årene også fått sydd de inn noen ganger, så disse kan jeg bruke lenge. Problemet er bare at der er så få av disse spesielle anledningene hvor man kan bruke så flotte drakter som dette.

Jeg har fått mange henvendelser fra lesere den siste tiden som er litt fortvilet fordi de ikke får tak i tykke strømpebukser, eller longs. Vi som er en størrelse for store, vi er nok vant til å fryse på kalde dager fordi det ikke har vært varme klær til oss. Vi har fått gode, varme jakker, men ulltøy, eller tykke strømpebukser, det har ikke vært å oppdrive. Kan du tenke deg noe så ekkelt som å ha på seg strømpebukser som egentlig ikke passer? Strømpebukser som stopper på hoftene, om man i det hele tatt er heldig å få de opp dit. Strømpebukser som ligger der på hoftene, men som absolutt ikke har tenkt å ligge der! De sklir nedover bare man tar ett eneste skritt, og da er moroa i gang! Da er det å prøve og få strømpebuksen opp igjen på ett levelig nivå uten at de rundt oss skal se at vi styrer med å få den opp. Man har lært noen triks i løpet av årene, men de fungerer aldri! Man klarer heller aldri på en diskre måte å få denne hersens strømpebuksen opp igjen! Det styret ga jeg tidlig opp, og har hatt mange kalde opplevelser etter den tiden. Jeg har virkelig hatt frost i meg ett evig antall av ganger. Ulltøy stoppet for noen år tilbake gjerne på 44, eller 46, og jeg fikk de på meg, men igjen, så var det lite behagelig! Ulltrøya var plutselig under puppene, så det var vel egentlig kun puppene som var varme – helt håpløst!

Nå trenger dere ikke lengre å fryse, jenter! Nå er der varme produkter på markedet som gjør at vi kan holde oss gode, og varme. Det er produkter som går opp i størrelse både av strømpebukser, longs, og ulltøy – hurra !! Jeg opplevde strømpelykken i fjor, og for en lykke sier jeg bare! Etter et besøk hos Siri på PIP her i Kristiansand, så kom jeg hjem med en tykk, grå, flott strømpebukse fra Festival. Jeg hadde egentlig fraskrevet å få strømpebukser til mine tømmerstokker. Jeg var vel egentlig forberedt på å fryse meg blå de neste årene også. Jeg med mine tømmerstokkbein passet tykke strømpebukser!!! De var så utrolig behagelige å ha på seg. De skled lett over både tømmerstokker, og lår, og når lårene var passert, så var jeg umåtelig spent på om der var noe som helst plass igjen til resten av meg… eller i alle fall rompa, og det store spørsmålet var jo da om jeg også kunne få den opp i livet…godt opp i livet, høyt opp i livet. Tro det, eller ei : Strømpebuksen hadde plass til rompa, og jeg fikk den høyt opp! Jeg fikk den så høyt opp i livet som jeg gjerne ville ha den…så høy at jeg følte meg vel. For en herlig følelse! Jeg spradet rundt lenge i disse fine, grå, og tykke strømpebuksene… jeg måtte føle, og kjenne meg litt frem. I løpet av testen, så satt strømpebuksene der de skulle. De skled ikke ned, og jeg følte det behagelig, veldig behagelig 🙂 Det er en utrolig god følelse å kjenne at man passer noe man aldri trodde man skulle passe…. så nå har jeg både støvletter, og tykke strømpebukser – nå skal jeg på jakt etter ett langt skjørt, eller to, for nå skal jeg ut å sprade. Det er ingen fare for at jeg skal vise strømpebuksene på min vei, men bare det at jeg vet at jeg har på meg noe som jeg ikke har passet på år, og som sitter – det er en følelse verdt å føle på 🙂

Jeg tror ikke der er en overflod av strømpeprodusenter som produserer store strømpebukser, men de som finnes, de fortjener virkelig oppmerksomhet. Jeg har sjekket litt rundt med ulike stormotebutikker for å høre hva de har av tykke strømpebukser, longs, og også ulltøy. Dersom du bor langt unna en del av disse butikkene, så har Alexis nettbutikk, og man kan garantert ta kontakt med butikkene, så er jeg sikker på at de yter service, og sender til deg. Det beste er selvsagt å prøve, men når jeg passer strømpebukser med mine tømmerstokker, da vil jeg tro at de fleste av dere passer de. Mine tykke strømpebukser er fra Festival, og det er et merke mange stormotebutikker selger. Jeg har den største størrelsen, og den går veldig fint på, og den kommer godt opp i livet. Jeg er blitt så glad i min, tykke grå 🙂 Det er helt klart en del som ikke fører verken tykke strømpebukser, eller ulltøy, men jeg ville ha sjekket med butikken nær deg, eller tatt en tlf til en av butikkene som jeg har sjekket hos :

PIP Stormote ( Kristiansand og Stavanger ) selger tykke strømpebukser i ull, og bomull fra Festival. I ull kan man få sort, og grått, og i bomull kan man få grått, og marine. PIP har også termolongs i mircrofiber som skal være veldig gode. Disse får man i sort. Både strømpebukser, og termolongs går opp til str. 56. PIP selger også ulltøy fra ACE i ull/silke, og som man kan få i både sort, og offwhite. Man kan få topp både med, og uten armer, og man kan få longs uten tå. Ulltøyet går opp i str. 54.

Alexis Mote ( Oslo, Moss, og nettbutikk : http://www.alexismote.no/index.php ) selger strømpebukser fra Festival, og Golden Curvy. De har ulike varianter både når det kommer til farge, og tykkelse. Strømpebuksene går fra str. 44 – 54/56. Prisene på de tykkeste ligger på 349 kr. I Golden Curvy kan man få 150 denier uten fot til 249 kr.

Cinderella Stormote på Gjøvik selger også tykke strømpebukser fra Festival. Cinderella har strømpebukser i ull, og i bomull. Disse går opp til str. 54/56, og koster fra 349 – 399 kr. Her selges også strømpebukser i mikrofiber i 50den fra Vouge som går opp i str. 58/60. Disse er jo ikke så varme, men de er fine både til julebordet, og på de dagene som ikke er så kalde.

Nice Size ( Drøbak Amfi ) selger strømpebukser i ull fra Festival som går opp i størrelse 52/56.

Lingzi ( Søgne ) selger tykke strømpebukser fra str. 42 – 56 til 250 kr

Stormberg ( www.stormberg.no ) selger ikke strømpebukser, men de selger ulltøy som går opp til str. 5 XL. De har nettopp fått inn en ny serie som heter Salbu, og som er i 100% merinoull. Anbefales på det varmeste om du er ute etter ulltøy! 5 XL vil jeg si er 54/56, og jeg som sliter med store legger, og lår, jeg passet fint 5 XL i longsen. I trøyen så har jeg 4 XL, og den sitter som et skudd.

Jeg håper dere har fått noen gode tips til hvor du kan få tak i gode, varme strømpebukser, og longs. Når det gjelder ulltøy, så skal jeg blogge mer om det til uken. Har du andre tips, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen. Lag deg en god lørdag!!

Kan tjukke bli glad i trening?

14.11.2016 kl. 07:04

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset 🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

Foto: Børre Eskedahl/ VG

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg. En hel time trening kunne tidligere fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Den tøffe reisen blir mye lettere når man er sammen med andre som føler på de samme tingene. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen” jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus.

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 VI har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting. Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller for en tid tilbake. Jeg ble kjent med henne i radiosammenheng, og hun sa noe viktig, og veldig riktig som alle bør tenke litt over i dag : Det er aldri for sent å gjøre en endring….

Absolutt ingenting å skryte av!

29.10.2016 kl. 06:42

Denne uken har jeg ingen grunn til å være fornøyd med meg selv, i alle fall ikke når det kommer til trening. Selv om den dårlige samvittigheten ikke lengre river i meg, og kverner i hodet hele tiden, så jeg blir jeg så innmari sur, og sint på meg selv! Treningstimene med gruppen for overvektige er hellige for meg. Det skal MYE til for at jeg dropper de timene, men denne uken så kom sannelig noe i veien for onsdagstimen, så det var kun mandagstimen jeg fikk gjennomført sammen med gruppen. Jeg har operert åreknuter, og har mistet noen treninger i forbindelse med det, så var det treningsstopp ett par dager etter at stingene ble tatt, så det har liksom vært noen stopp underveis. Litt trening har det blitt, men langt unna planen min, og jeg kan nesten høre hyperventileringen puste meg i nakken. Er det ikke rart hvordan det meste går i bølgedaler? Fra å være akkurat der man ønsker, til å kjenne på at man faktisk har hatt en uke med masse unnskyldninger. For selv om det har vært en travel uke, så er det ingen unnskyldning for at jeg ikke har trent mer. Det kjennes som ett stort nederlag når man må innse at masse dårlige unnskyldninger vinner…jeg bare litt under middels fornøyd. Kanskje godt under middels fornøyd når jeg tenker etter… men det er kun meg selv jeg kan takke for at uken ble som den ble. Det er jeg som har vært lat, det er jeg som har tatt de valgene som ikke akkurat er med på å få meg den riktige veien, jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv… så takk, Heidi!

I dag har jeg brukt mye tid på å kjefte på meg selv, og jeg har hatt mange diskusjoner med meg selv om hvorfor det ble som det ble. Hvorfor erstattet jeg ikke den timen jeg mistet med noe annet? Jeg har vært masse på farta, jeg har vært masse ute, jeg har trent litt, men det er likevel langt unna det som var målet for uken. Jeg har ingen fornuftige svar på hva som gikk galt, eller det er jo viljen som ikke har vært sterk nok. Jeg kan ikke finne en mer fornuftig forklaring. Når en uke blir som denne, så føler man jo at kiloene plutselig var på igjen, og jeg kjenner kroppen blir litt småstresset. Man står foran speilet i alle mulige positurer, og leter med lupe etter tegn på at man har lagt på seg. Sånn er iallefall jeg. Noen ganger ser jeg ingen endring, andre ganger ser man endringer i kilovis. Målebåndet sier alltid sannheten, og skal jeg være helt ærlig, så tror jeg det har kommet på en halv cm ett par plasser. Ikke mye, men likevel altfor mye, og helt feil vei. Likevel må jeg bare puste med magen, og innse at jeg tok en del feil valg, og ikke la disse valgene ødelegge alt. Nå er det bare å legge planer for neste uke, og sette nye mål. For det fine opp i alt dette er at jeg vet at jeg kan endre tankene mine. Jeg vet at om denne uken har vært som den har vært, så vil ikke neste uke bli som denne. Jeg kan komme på feil spor, men i motsetning til tidligere, så kommer jeg raskt tilbake på riktig spor igjen, og det er der utfordringen vår ofte ligger. Jeg er blitt mye flinkere til å se på alt jeg faktisk har oppnådd, og rose meg selv for det jeg klarer. Jeg blir sint, og sur på meg selv. Jeg kan bli skikkelig sinna, og det trenger jeg å bli på meg selv i blant, men viktigst er det å se alle kiloene jeg har mistet, all treningen jeg faktisk gjør, alle turene jeg trasker, alt jeg faktisk gjør som er positivt, og så går jeg løs på en ny uke med nye mål. Mental trening er gull verdt i en endringsprosess. Man går opp, og ned mentalt, og jeg vil aldri kunne spille på lag med meg selv 24/7, men dagene er så mye bedre når tankene er mer på plass, og de viktige tingene får fokus.

Det er tungt og være overvektig, og mye som andre gjør lett som en lek, det er innmari tungt for oss som bærer en del kilo for mye. Heldigvis har vekten ikke hemmet meg så mye i hverdagen, men jeg vet den gjør det for veldig mange . Jeg har aldri hatt problemer med å knytte skolissene, eller gjøre rent hjemme. Jeg har aldri hatt problemer med å bøye meg, eller vært nødt til å ha en inaktiv hverdag, men jeg vet at mange sliter med nettopp disse tingene. Kroppen min er heldigvis er sterk, og for meg har det alltid vært viktig å være så aktiv som jeg har kunnet, og deltatt i det som skjedde, men å bære så mange kilo for mye har jo vært innmari tungt. Jeg ville likevel ikke være den som ikke ville, eller gadd, og jeg ble ofte provosert av overvektige nær meg som bare satt på rumpa, og ikke orket. Jeg har aldri hatt noe til overs for de som alltid unnskyldte seg med vekten…og bare satt og klagde, og var negative. Jeg synes det er spesielt viktig for oss store at vi nettopp viser at vi kan mye selv om vi bærer på mye ekstra vekt. Jeg kunne klage jeg også, og det gjorde jeg ofte, spesielt når vi var ute på tur, og jeg visste at det kom bakker, eller tunge partier. Jeg visste det ville bli pusting, og pesing, og mange stopp underveis til toppen. Jeg visste jeg måtte bruke tid på å hente meg inn når jeg endelig kom på toppen av bakkene… og når jeg ble sliten, så ble jeg også sur, og vanskelig. Derfor valgte jeg ofte de letteste turene. Det var ikke moro og alltid være sistemann. Det var ikke moro å se mann og datter snegle seg fremover for at jeg skulle klare å holde tritt med dem, og fant de ut at de skulle gå i sitt tempo, så var jeg alltid en evighet bak dem. Klart jeg slet mye, og fortsatt er der utfordringer, men det er så utrolig herlig å kjenne på hvor langt jeg har kommet, og hva jeg har oppnådd…. jobben jeg har gjort gir resultater. Så er det jo ekstra moro når min bedre halvdel stadig kommenterer hvor mye raskere jeg går når vi er ute på tur. Han trenger ikke å snegle seg lengre for å holde sammen fart som meg 🙂

Helsemessig kan det også være utfordrende å være overvektig. Det er mange som sliter med vonde knær, med vond rygg og vonde skuldre. Mange sliter med høyt blodtrykk, med diabetes 2, med høyt kolestrol og disse typiske livsstilssykdommene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har vært ganske heldig på mye av dette. Kanskje er det arv, og gener, eller kanskje er det fordi jeg ikke bare har sittet på rumpa selv om jeg har hatt alle disse ekstra kiloene… kanskje har jeg vært heldig? Noen utfordringer har jeg absolutt hatt helsemessig, og jeg har ligget i gråsonen for diabetes 2, og jeg har hatt høyt blodtrykk. Legen har ikke vært så fornøyd med disse verdiene, men i en periode, så gikk det inn det ene øret, og ut det andre. Legen min har aldri kjeftet på meg, men han har flere ganger tatt opp emnet om vektreduksjon, men jeg stakk vel fingrene i ørene, og nektet å høre…Jeg mener forresten at leger må bli mye flinkere til å prate om vekt med sine pasienter. Det er ett ømt, og sårt tema, men samtalen må gjøres, og legen må prøve å gi den riktige hjelpen, ikke bare henvise til en slankeoperasjon. I dag smiler legen min fra øre til øre. Han er så fornøyd med jobben jeg har gjort, og han er så fornøyd med verdiene på alt av prøver. Det er dette som har blitt mitt viktigste fokus, nemlig helsen min. Jeg kaver ikke etter å bli slank, men jeg jobber for en mye bedre helse, og ett lettere liv. Kanskje er det helsen vi bør tenke på istedenfor og stadig gå rundt og tro at vi skal veie 60 kilo. Det viktigste er en frisk kropp, og da kan vi godt veie en del kilo for mye. En slank kropp kan være mye sykere enn en kropp med ekstra polstring 🙂

Det finnes ingen unnskyldninger for ikke å ha en mer aktiv hverdag. Vi har tid. Det handler bare om å prioritere riktig. Man har tid til å sette av 30 minutter hver dag som helsemyndighetene anbefaler. Vi kan gå 10000 skritt hver dag selv om vi ikke jobber i helsevesenet, og vi kan melde oss inn på treningssenter, og få tid til noen gode økter hver uke. Vi er viktige, helsen vår er viktig. Selv om jeg, og sikkert mange med meg gikk på trynet denne uken, så betyr ikke det at vi trenger og godta at vi skal fortsette å gå på trynet. Livet er en berg, og dalbane, og sånn vil det alltid være, men det er en selv som er sjef i eget liv, og som tar valgene som omhandler en selv. Man har alltid et valg, det gjelder bare å velge det som er best for en selv. Nå skal jeg på med treningsklær, og så skal jeg ut på en god morgentur. Det har blitt få morgenturer etter at vi mistet vår nydelige Dean i sommer. Jeg savner morgenturene, og nå er det kanskje på tide at jeg fortsetter å gå de slik jeg lovet meg selv etter at vi mistet Dean. Husk at dersom du bor i Kristiansand, og omegn, så bli gjerne med på treningsgruppen vår for overvektige som trener mandager, og onsdager kl.19.00. Flere nye har kommet til i det siste, og vi har plass til mange flere!! Dette er fantastisk trening, og man trener med andre i akkurat samme situasjon – det er slike grupper det skulle vært fullt av rundt om i hele landet! Ta kontakt med meg for mer info.

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.new

Jeg sliter i motbakke

11 kommentarer

10.10.2016 kl. 06:30

Jeg kan jo egentlig bare si det med en gang : det er ingen mandag morra blues her hjemme på Odderhei, og heldigvis er ikke mandager lengre drittdager hvor man alltid skulle starte dette nye, flotte, og slanke livet. Mandager er ikke lengre den dagen hvor man sitter og angrer på alt det usunne man har stappet inn i munnen i løpet av helgen. Det er så deilig og ikke kjenne på dette lengre! Likevel kjenner jeg for tiden veldig på en del ting som jeg nå må få under kontroll. Tankene mine har løpt litt løpsk i det siste, og hodet har fått en del utfordringer. Jeg har hatt noen tanker som jeg slettes ikke ønsker å ha, og selv om jeg føler jeg har veldig kontroll på hodet, og tankene, så vil tanker alltid være der, og man vil aldri være i mål på den måten at man aldri vil ha mentale utfordringer.

Jeg sliter litt i motbakke for tiden føler jeg. Ting går liksom ikke så på skinner som jeg hadde håpet på, og det er jo denne vekta da som er utfordringen. Det er der jeg sliter i motbakke. Nå går jeg ikke på vekta særlig ofte, og det er evigheter siden sist, men jeg har jo en god følgesvenn i målebåndet, og klærne er jo også en indikasjon på hvordan det står til. Sommeren var litt sånn bob, bob, men når ferien var over, og hverdagen tilbake, så skrev jeg en avtale med meg selv om hvor mye aktivitet jeg skal ha i løpet av uken denne høsten, og vinteren. Absolutt en plan man kan følge. Ingen hårete mål som man mislyktes med før man hadde startet, og jeg har klart å følge den så langt det har vært mulig….MEN så kom en tur til Oslo over noen dager, så kom turen til Spania, og nå operasjonen av åreknutene. Alt dette betyr opphold, og det betyr at selv om man er i aktivitet, så er det ikke i tråd med avtalen jeg lagde med meg selv. Når jeg får slike opphold, eller dager hvor jeg ikke får fulgt planen, så kommer denne styggen på ryggen, og ser sin mulighet til å snakke meg ned. Da kommer følelsen av at man ikke bare har lagt på seg 2-3 kg, men her snakker vi sikkert om 10 kg om følelsene kunne måles i kiloer. Er det ikke rart hvor skrullete hodet vårt kan være? Hvor reelle følelser kan være ? Jeg er litt der at sånn jeg føler at det er, sånn er det. Den siste tiden har jeg følt veldig på kroppen at jeg har lagt på meg. Målebåndet sier ikke at jeg har det, men så måler jeg jo ikke hele kroppen heller, men kun de faste plassene. Noen dager føler jeg jo at klærne skriker, og rekker tunge til meg fordi klærne ikke sitter helt som de skal, og så er det jo selvsagt de dagene hvor man føler at hele garderoben er blitt for liten. Jeg tror kanskje min bedre halvdel er litt lei stakkar når han stadig får spørsmålet om han kan se at jeg har lagt på meg….I tillegg til at jeg ikke har fått trent som jeg skal, så er det jo disse små, ekle kaloriene som stadig dukker opp i skaper, og skuffer. Hendene mine må liksom bare stikke seg inn i poser med seigmenn, eller vingummi…det gjør ingenting om jeg tar en, eller tre, men det er ikke alltid jeg har fått stoppet der, og det irriterer meg såååå mye!!!!! Jeg sliter ikke med den derre syke, dårlige samvittigheten etter å ha spist alle fargene i pakken med vingummi, men det er så unødvendig når jeg er sååå godt på vei til noe veldig bra! Jeg blir så sint på meg selv at jeg kunne røsket av meg håret!

Om jeg har lagt på meg, så er det nok ingen høye tall som vil vises på vekta, men det skal liksom ikke gå den veien i det hele tatt. Det skal ikke stå stille en gang, den skal gå ned! Jeg har hatt en veldig god endringsreise til nå. Mange kilo er av, jeg trener godt, jeg er på en god plass mentalt, men utfordringene, de er der likevel. Nå må jeg ta grep. Ikke en dag til uka, men i dag! Selv om jeg ikke kan trene på en ukes tid, så kan jeg bevege meg, så da er det ut på tur de dagene jeg ikke kan trene. Jeg må ta grep rundt kosten min, og komme tilbake der hendene mine ikke stadig glir inn i en, eller annen pose med noe som ikke skal inn i munnen min. Jeg vet at det er mulig, og jeg vet jeg klarer det. Jeg må bare jobbe med å endre tilbake en del tanker. Jeg er flink til å være stygg mot meg selv, men det var mest før… Jeg tror det er utrolig mange som tenker negativt om seg selv. Jeg kjenner flere store som har, eller har hatt det akkurat som meg. Hvorfor går man rundt og tenker så stygt om seg selv? Tenk om alle disse tankene kunne fått mindre plass, tenk hvor mange andre ting man kunne ha brukt tid, og energi på. Jeg husker godt hvordan det var før, uansett hvor mange av mine nærmeste som prøvde å fortelle meg hvor flott jeg var, eller fortalte meg hvor mange flotte egenskaper jeg hadde, så var det helt nytteløst. De sa det kun for å ” trøste ” meg, jeg hadde da øyne selv som kunne se sabla godt. Vil man ikke selv gjøre en endring, så nytter det ingenting uansett hva de rundt en sier. Man kan få råd, tips, og anbefalinger, men visst man ikke vil ta alt et skritt videre, så fortsetter man i det samme sporet. Jeg ble jo helt utslitt av alle disse negative tankene, og da var jeg nok heller ikke den letteste personen å være rundt til tider.

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg hadde en sånn periode. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen. Det er ingen mandag morra blues for meg her hjemme på Odderhei. Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Jeg våkner hver morgen uten disse tankene om hvor stor, og stygg jeg er. Det høres nok litt sånn sukkersøtt ut, men jeg er utrolig glad for at hver dag er på en helt annen måte enn før. En ting som våknet mye i meg var sykdommen jeg opplevde i 2002, men det meste har skjedd de siste årene. Det er ikke noe som skjer over natten det å endre tankemønster. Under et livsstilsendringskurs på sykehuset i 2013 ble jeg kjent med en utrolig dyktig kognetiv teraput som virkelig fikk tankene i sving, og som dere kanskje har lest før, så har jeg også hatt stort utbytte av samtaler med coach en periode. Mange ler av det å få hjelp til å rydde i topplokket, men det er kanskje fordi man er redd for svarene man vil finne, eller at man er redd for endringene som kanskje vil skje…. dette ukjente…jeg fant mange svar jeg ikke likte, ting jeg trodde jeg gjorde riktig som faktisk var helt motsatt. Man blir jo stilt litt til veggs. Klart det er skummelt å komme så tett innpå seg selv, og det kan være så innmari sårt, sinna ble jeg også, men jeg er blitt en mye sterkere person med et hode som samarbeider så mye bedre 🙂 Denne uken er jeg klar for å komme tilbake på riktig spor. Nå har jeg en del å bevise for meg selv. Jeg ønsker ikke å slite i motbakke. Jeg vil ha gode resultater, jeg vil videre nedover, så jeg er klar for en ny uke hvor jeg ikke skal skuffe meg selv 🙂

Ikke glem at du denne uken kan vinne et par flotte Kastel sko på bloggen min! Jeg elsker mine sorte, Madla sko fra Kastel – de er supergode på føttene mine, og jeg har aldri hatt så lette sko på beina :- ) Kastel er norsk design, og bak skoene finner vi designeren Andreas Malo Dyb. Opprinnelig er Kastel ” born and raised ” in Southern California tilbake på 90 tallet. Det amerikanske skomerket trakk inn årene i 2000, og ble vekket til liv igjen her i Norge i 2013. Skoene er beregnet for det norske klima. Det betyr at Kastel skoene bla er vanntett, så her er det bare å hoppe i vannpyttene med skoa på 🙂 Skoene er enkle, de er rene, de har en avslappet stil, og det er komfort i hvert skritt. Skal du ha virkelig gode sko til føttene dine, så er min varme anbefaling Madla modellen til Kastel som du også ser på bildene på bloggen i dag. Du kan lese mer om Kastel her : http://kastelshoes.com/ Det er mange butikker rundt forbi i landet som selger Kastel, og du kan også få kjøpt dem på nett. Oversikten finner du her : http://kastelshoes.com/page/94/stores Skoene kommer til både damer, og menn, så her får man alle størrelser, og tre ulike farger. Skriv ett stort ja i kommentarfeltet, eller skriv hva nye, gode sko vil bety for deg. Husk at du også skrive rinn epostadressen din 🙂

11 kommentarer

Jeg har fått ekvatorsertifikat!!

02.10.2016 kl. 07:01

I går fikk jeg Ekvatorsertifikatet! Jeg? Ekvatorsertifikat? Ekvatorsertifikatet er ett synlig bevis på at jeg, flypysa med den store flyskrekken, faktisk har fløyet «jorda rundt» etter at jeg var på kurs hos Flight Clinic. Det betyr igjen at jeg har vært over 55 timer i luften siden jeg første gang var på kurs hos Petter! Jeg er nr.27 av Flight Clinic sine klienter som får dette ekvatorsertifikatet, og jeg er så stolt at jeg nesten sprekker!! Denne følelsen skal jeg kjenne på lenge!!

Ett lite smil på vei hjem fra ei uke i Spania 🙂

Ett lite tilbakeblikk…. Det vrenger seg i magen, og man blir kvalm bare av å tenke tanken. Hjertet slår så hardt, og fort som det aldri har gjort før. Angsten er enorm, og har tatt over hele kontrollen. Angsten kan egentlig ikke beskrives, men den er fullstendig sjef. Angst, og fobier er ingenting å kimse av, og det nytter ikke å be en med angst om å verken skjerpe seg, eller tenke reellt. Sånne følelser har jeg hatt en del av, og disse følelsene kommer når jeg skal ut å fly. Angsten er min redsel for å fly. Jeg vet hvor ille det er, men likevel så flyr jeg. Jeg vil oppleve ting, og jeg vil at familien min ikke skal lide pga min flyskrekk. Jeg har gått flyskrekkkurs, og jeg har hatt hypnose, men jeg har liksom følt at situasjonen er litt håpløs, at jeg er ett av disse håpløse tilfelle som ikke kan kureres. Etter den flotte turen til Spania, så kan jeg med stolthet si at alt er mulig, også det å få meg til å tenke annerledes på det å fly. Jeg kjenner meg både stolt, og utrolig glad! Jeg som så på meg selv som dette håpløse tilfellet, og så sitter jeg her og sier at ” mirakler ” kan skje? Det umulige er faktisk mulig. Med intens mental jobbing med seg selv, og tingene man er redd for, så er det faktisk mulig å gå fra livredd til dit jeg føler at jeg er nå. Jeg sier ikke at jeg er der hvor jeg kommer til å juble over at jeg skal ut å fly, men noe har skjedd, noe utrolig viktig, følelsene rundt det og skal fly, de er blitt helt annerledes, og jeg kjenner på at angsten for å fly ikke kommer til å være som den var tidligere. Det kaller jeg fremskritt!

Hjelp som jeg gruet meg til turen til Spania! Eller jeg gruet meg jo ikke til å være i vakre Spania en uke, men jeg skulle jo fly dit, og jeg skulle sannelig fly hjem igjen også. Når man bestiller en tur ett halvt år før man skal dra, så kjenner man ikke på angsten, for da er det så lenge til man skal dra, men når det nærmer seg, da kommer angsten snikende, og tar til slutt totalt kontroll over deg. Sånn hadde jeg også det før vi skulle dra. Jeg prøvde å glede meg, men jeg visste at jeg ikke ville klare det før jeg kom meg trygt på spansk jord. Som jeg har skrevet tidligere, så har jeg gjennomført flyskrekk kurs, og jeg har lært alt jeg trenger å vite om alt jeg er redd for. Jeg vet det meste om både sikkerhet, og alle lydene. Jeg vet hvordan flyet er oppbygd, og jeg ser jo at angsten jeg har ikke er reell, men å være høyt der oppe i en blekkboks med masse lyder, og til tider mye turbulens, det har jeg vel aldri helt klart å akseptere. Hypnosen jeg tok i forkant av turen, den føler jeg ikke hjalp meg noe, men det var oppfølgingen med Petter Corneliussen ved Flight Clinic som gjorde utslaget. Det var samtalen med Petter som endelig fikk meg til å innse viktige ting. Petter tar ikke i meg med silkehansker, og sier ting akkurat som det er. Han duller ikke med meg, og synes ikke synd på meg. Han kommer med de harde, sanne fakta, og sa flere ganger til meg at det er meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli, og akkurat den setningen der, den tenkte jeg masse på både til, og fra Alicante. Petter fortalte på nytt om betonglufta som forklarer hvorfor flyet holder seg oppe. Han forteller igjen om de kule U’ene – de kule U’ene er turbulensen som kan være utrolig ubehagelig, men fullstendig ufarlig. Han fikk meg til å innse at det er stor forskjell på farlig, og ubehagelig. Jeg jobbet masse med å tenke på nettopp dette. Turbulens er ubehagelig, men ikke farlig. Flyet tåler det. Jeg har også fått flere tips om å tenke på at turbulens er som bølger på havet, og det hjalp meg også.Lydene man hører, de tenkte jeg ikke så mye på denne gangen, for jeg fant min oppskrift på hvordan flyturen skulle bli mer behagelig for meg, så med en gang vi kom om bord, så var det på med øretelefoner, og god musikk. Jeg lente meg tilbake, og jeg klarte faktisk også å sove store deler av turen.

Jeg opplevde to flotte flyturer. Jeg var full av angst før turen til Alicante, og jeg var som et aspeløv på flyplassen i Alicante før hjemreise, men begge turene var fantastiske! Turen ned til Alicante med flott flyvær, og ingen turbulens, og turen hjem igjen med litt skyet vær, og noe turbulens. Turbulensen skapte ingen angst, og jeg jobbet hele tiden med å tenke på at det var ubehagelig, men helt ufarlig, og det fungerte! Begge take off’ene gikk som en drøm. Jeg telte likegodt til 120 på turen til Alicante, og på turen hjem tror jeg nesten jeg sov før jeg hadde fått telt ferdig. Fremskritt! Jeg som aldri pleier å se ut av vinduet under flyturen, jeg smugtittet litt denne gangen uten at jeg ble kvalm, og uggen. Fremskritt! Turen ned til Alicante med Norwegian hadde også ett helt fantastisk crew som var med på å gjøre flyturen min så vellykket. En flott, irsk kaptein som tok meg inn i cockpit for å fortelle om jobben, og om sikkerheten, og sammen med den svenske piloten, og de kabinansatte, så følte jeg meg både trygg, og veldig godt tatt vare på. Den samme opplevelsen hadde jeg ikke på turen hjem. Selv om de på forhånd får vite om flyskrekken min, så brydde ikke crewet på hjemturen seg noe om det, og de overså meg totalt. Dette var som natt, og dag. Det var to forskjellige verdner. Likevel gjennomførte jeg også flyturen hjem med stil. Jeg stod i kampen, og jeg fikk virkelig gevinst for jobben jeg gjorde.

Det umulige er mulig! Jeg håper jeg gjennom dette blogginnlegget kan gi alle dere med flyskrekk et håp om at det faktisk er mulig å endre tankene rundt det å fly. Jeg er nok ikke kurert, og jeg vil nok ikke glede meg like mye som min bedre halvdel når vi skal fly, men jeg vet med sikkerhet at tankene mine rundt det å fly har endret seg. Fra å være livredd med fullstendig panikk, fra å være der at jeg helst ville ha avbestilt turen når den nærmer seg, så er jeg på en helt annen plass. Jeg kan tenke på fly uten å kjenne at magen vrenger seg. Jeg vet at jeg i fremtiden kommer til å fly mer enn vi har gjort til nå, og jeg vet at jeg vil ha ett helt annet fokus om bord på flyet fremover enn hva jeg hadde før. Jeg vet at jeg vil vinne kampen om angsten skulle komme. Jeg vet at jeg vil kunne stå i kampen, og fokusere på en måte som gjør at flyturen vil bli en positiv opplevelse slik jeg opplevde på turen både til, og fra Alicante. Det å skjønne at man faktisk har tatt kampen, og vunnet den, det er en helt utrolig følelse! Det at jeg nå kan klare å skille mellom farlig, og ubehagelig, det er ett stort skritt i riktig retning. Det er også godt å innse sannheten, nemlig at det faktisk er meg selv, og kun meg selv som bestemmer hvordan flyturen skal bli.

Vi har landet i Alicante 🙂

Jeg følte meg som ett håpløst tilfelle. Ett av disse tilfellene som det ikke var noe håp for. En av de som alltid ville være redd, og full av angst hver gang jeg skulle ut å fly. Da er det ekstra godt å kjenne på at det faktisk er håp for meg også, at jeg også kan vinne denne kampen. For meg er det en viktig kamp og i alle fall ha kontroll over situasjonen. Det er viktig for meg og kunne gå opp i et fly. Jeg vil reise, og jeg vil oppleve, og angsten min har begrenset meg veldig, og redningen har vært bilen…men det er liksom ikke like lett å ta bilen når vi neste år skal ha vår fantastiske reise, vi skal på roadtrip til USA. Jeg var var engstelig før avgang, og jeg kunne ha “flyktet” og satt meg på toget fra Alicante hjem til Norge. Det gjorde jeg ikke og gikk istedet om bord i Norwegian-flyet.. Hodet mitt seiret i duellen mellom “kamp eller flukt”. Den seieren var også viktig med hensyn til fremtiden.

Vi er mange som har flyskrekk, og det er så viktig at vi ” tar kampen ” slik at vi får opplevd, og reist dit vi ønsker. Jeg hadde nesten gitt opp, men nå lyser virkelig håpet! Om noen hadde spurt om jeg ville være med på tur i morgen, så hadde jeg sagt ja, og pakket kofferten. Jeg hadde sikkert kjent på nervene før avgang, men jeg hadde klart å gjennomføre ved å tenke på alt jeg har lært. ” Min ” flyskrekkteraput, Petter Corneliussen driver Flight Clinic, og Flight Clinic hjelper deg med flyskrekken uansett hvor du bor. Petter Corneliussen vet også hvordan det er å ha flyskrekk. Han hadde selv flyskrekk i 15 år, og nå elsker han å fly! Jeg mener det er så viktig å få hjelp av personer som selv vet hvordan vi har det. I 1993 skrev han bok om prosessen han var igjennom, og i 2000 etablerte han Flight Clinic med base her i Kristiansand. Du kan lese mer om Flight Clinic her : http://www.flightclinic.com/ , og du kan også følge de ved å like siden deres på Facebook : https://www.facebook.com/flightclinic/?fref=ts Flight Clinic ga også nylig ut ei lydbok som var til stor hjelp for meg på flyet. Jeg hadde lastet den ned, og satt, og hørte på lydboken første delen av turen ned til Alicante. Lydboken er VELDIG bra! Den koster kun 195 kr, og du kan lese mer om den her : http://www.flightclinic.com/lydbok/lydbok-om-flyskrekk.html Vi er mange som er verdensmestre i å utsette ting som er ubehagelige. Dete r så mye lettere å utsette enn å ta tak i problemene. Verden ligger der ute, og den bare venter på oss. Da er det veldig synd at redselen for å fly skal ødelegge for oss. Min oppfordring er klar : Gjør noe med det! Ta kontakt med Petter på Flight Clinic. Gjennomfør et flyskrekk kurs, last ned lydboken. Jeg vil garantert fortsatt kjenne litt på angsten, jeg vil sikkert fortsatt være litt redd, men jeg har lært å fokusere, jeg er klar til å ta kampen, og jeg skal ikke la angsten vinne! Takk til landets beste flyskrekkteraput, Petter Corneliussen for all hjelp, og for at du aldri gir meg opp. Takk for at du er streng, og bestemt med meg – det er det jeg trenger 🙂

Husk at vi på bloggen akkurat nå har en fantastisk giveaway! Sammen med Stormberg skal vi gi bort flotte turklær. En heldig leser skal få en Vistdal lettvekstjakke, og en Vistdal lettvekstbukse til en verdi av 1098 kr! Nydelig farge, og utrolig gode turklær! Trenger du nye turklær? Legg igjen en kommentar på bloggen, og du er med i trekningen. HUSK at du MÅ skrive inn epostadressen din! Uten den kan jeg få problemer med å komme i kontakt med deg dersom du er den heldige. Av alle kommentarene som dere la igjen i går, så var det MANGE som glemte epostadressen sin. Det er vanskelig å finne en vinner om jeg kun har et fornavn, eller kanskje også et etternavn, men et etternavn som mange har…dersom du glemte å legge inn epostadressen din i går, så legg igjen en ny kommentar. Turtøyet trekkes til onsdag. Turtøyet kommer fra str. XS til 5 XL ( 54/56 ). Dette kan du vinne om du legger igjen en kommentar :

Fra sort til hvitt

12.09.2016 kl. 06:33

Heldigvis er det lenge siden jeg har følt på denne mandag morra blues, mandager hvor man ligger i senga, og egentlig ikke har så lyst til å stå opp. Jeg hadde en periode som var litt sånn. Det var tungt å stå opp, og mest fordi jeg hadde alle disse idiotiske, frustrerende tankene som kvernet i hodet mitt hele tiden. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner på dette med negative tanker som hele tiden snakker deg ned, men jeg kjenner i alle fall veldig godt til dette. Noen tror jeg tuller når jeg sier at jeg i perioder snakket meg ned omtrent konstant. Hele tiden lå disse tankene i hodet mitt som fortalte meg hvor stor, og stygg jeg var. Jeg brukte uendelige mye tid, og masse energi på å la hodet mitt tenke negativt. Uansett setting, eller uansett hvor jeg var, så dukket disse tankene opp. At jeg ikke ble sprø er jo et under. Mandagene var ofte de verste, for da hadde man i tillegg denne dårlige samvittigheten over helgens utskeielser som også skulle ha sin plass i hodet… anger over det man spiste, eller kanskje mest over mengdene man spiste… i tillegg var det en periode magen også var ekstra ille på mandager… og det var fordi man hadde spist så mye blandet mat i løpet av helgen.

En ny, spennende uke ligger foran oss. Jeg er sikker på at mandager ikke bare er en fin dag for alle, og jeg trenger ikke gå så langt tilbake i tid før jeg nærmest hatet mandager. Mandagen er ofte dagen da man fylles av all den dårlige samvittigheten etter helgens krumspring i kjøleskap, og kjøkkenskuffer. Det er på mandager vi er nede for telling fordi vi tenker på alt vi har stappet i oss i løpet av helgen, og alle kiloene vi føler vi har lagt på oss. Det er på mandager vi er langt nede i kjelleren fordi vi nok en gang mislyktes med planene vi hadde for endringer. Alt vi ikke skulle spise som er spist, og alt vi skulle gjøre av aktiviteter som sa stopp allerede på onsdag, og dermed ikke ble gjort. Mandagsmagen som er så uggen etter å ha spist så mye forskjellig i løpet av helgen, all blandingen som magen absolutt ikke liker. Mandagene hvor man hater seg selv fordi man er så dum og bare lar ting skje. Mandagene hvor man er så mye tjukkere, og styggere enn man var i går…og det fordi man aldri lykkes…og da velger man og tro at man aldri vil kjenne på det og lykkes. Man fokuserer kun på alle nederlagene, og man gidder ikke ta tak i det som faktisk har vært positivt. Noe positivt er det alltid, og da er det viktig å ta tak i det, og jobbe med de tingene som får en til å se at man kan. Mandagene er dagene hvor man starter på ny giv, men snur fordi man tror det blir ett nytt nederlag….hvorfor gidder man egentlig? Er det noen som kjenner seg igjen? Jeg gjør i alle fall!

Jeg har ikke tall på hvor mange mandager jeg har startet med endringer, og vært så fast bestemt på at dette skal jeg klare. Man ønsker jo å klare det, og man går på med en helt reell optimisme. Man tenker jo at det skal gå denne gangen om det ikke gikk de 1000 forrige gangene man prøvde. Klart man har tro på seg selv der, og da.. Visst ikke hadde man jo heller ikke prøvd. Følelsen av å gå på med friskt mot er en god følelse, men du verden så fælt der er når man plutselig står der og kjenner på det motsatte! Hvordan havnet den sjokoladen inn i munnen min? Jeg skulle ikke ha sjokolade før til helgen…. hvorfor gidder jeg ikke å gå tur når det var planen? Hva er det som stopper meg? Hvorfor er andre uviktige ting plutselig viktigere? Så er det på an igjen 🙁 Sjokoladen som plutselig havnet i munnen, og så i magen gjorde at hele lasset falt sammen. Istedenfor å se feilen man gjorde, lære av den, og gå videre, så har den lille sjokoladen gjort at alt er ødelagt, og ingenting kan rettes opp i før neste mandag. Alt skal skje på mandager, så da kan man bruke dagene frem til neste mandag til å gjøre flere feil, vi kan stappe i oss mer usunne ting, og ikke bevege oss mer enn nødvendig – alt er jo ødelagt likevel…. hvor forskrudde kan vi egentlig bli i hodet vårt? Hvordan kan en liten feil plutselig bli til 100? Hvorfor skal den dårlige samvittigheten ta fullstendig overtak, og hvorfor skal hodet lure oss til å tro at har vi først gjort en feil, så kan vi like godt gjøre enda flere? Hvorfor er vi tapere igjen bare fordi man gjorde en feil?

Hodet, og tankene våre har en helt enorm makt. Det er skummelt hvordan hodet styrer oss. Hadde jeg bare innsett det for lenge siden, men jeg har i mange år latt hodet, og tankene være totalt sjef over meg. Det er tungt det å gå og føle på den dårlige samvittigheten hele tiden, og det er forferdelig det å gå rundt og tenke så mye negativt om seg selv. De negative tankene tar fullstendig kontroll, og dermed så lar vi ikke oss selv få lov til å fokusere på det positive. Alle har vi masse positivt med oss selv, men hvordan skal disse tingene få komme frem når vi snakker oss selv ned hele tiden? Det koster masse det å gå en hel dag og tenke på hvor stor, og stygg man er. Man skal være sterk mentalt for å klare å holde seg oppegående med slike tanker som kverner i hodet hele tiden, og det er mange av oss som vet hvordan dette er! Det er så utrolig slitsomt å fokusere på vekten, og man vet at det ikke er riktig, men man klarer ikke å la tankene slippe taket. Bak smilet mitt, og det gode humøret, så lå det mye vondt i mange år. Jeg var for de rundt meg som en ressursperson, jeg var en omsorgsperson, jeg tok vare på alle, men det var vel egentlig bare meg som faktisk visste hvor vondt jeg hadde det, og hvordan jeg hele tiden snakket meg selv ned. Jeg var utrolig stygg mot meg selv! Det første jeg tenkte på om morgenen, og det siste jeg tenkte på når jeg sovnet om kvelden…det var hvor stor jeg var, og jeg kjente på den vonde følelsen det ga meg….det føltes som om det var slik det var iallefall. Slike tanker kan man ikke gå med over lengre tid. Det sliter en jo totalt ut, og mange vil nok si at det bare er å slutte å tenke sånn. Joda, tenk om det var så enkelt, og det er så mange bedrevitere der ute. Det er så mange som vet akkurat hvordan alt skal gjøres. Livet hadde jo til enhver tid vært en dans på rosa skyer om alt var så enkelt…men sånn er det ikke.

Jeg vet at veldig mange tenker som jeg gjorde, og jeg vet at mange har følt nederlag etter nederlag fordi man har startet en endring som plutselig stoppet opp. Jeg vet at mange har gitt opp tanken på å lykkes fordi nederlagene har vært så mange, men man skal ikke telle nederlagene – man skal telle oppturene! Klart vi har mange oppturer , og selv den aller minste kan være nok til å få oss til å føle at man kan lykkes! Det er så utrolig viktig å sette fokus på det vi klarer. Klarer vi ikke å snu hodet, og tankene våre, så vil dagene være preget av negative tanker, og skuffelser, og det er ikke det vi skal fylle livene våre med. Jeg er evig takknemlig for at jeg innså at jeg ikke ville klare dette selv, og jeg er veldig glad for at jeg så at jeg trengte hjelp til å rydde oppi hodet. Det var så mange tanker jeg ikke hadde plass til, og mange av disse fikk jeg ryddet bort, og så fikk jeg hjelp til å fylle hodet med masse positive tanker. Jeg sier ikke at det er lett, og jeg sier ikke at alt nå er fryd, og gammen, for dagene våre er ikke bare lykke, men nå klarer jeg å tenke positivt rundt meg selv, og jeg klarer å se at en liten feil ikke skal få ødelegge alt for meg. Jeg aksepterer feilen, og går videre. Jeg vet at en liten feil ikke velter ett helt lass, og jeg vet at vi mennesker er full av unnskyldninger, og vi er nok veldig redde for å ta tak i det som er vondt, og sårt. Jeg har kjent på alt det vonde, og jeg har kjent på alt det såre, og jeg er kommet så styrket ut av dette. Jeg har alltid vært sterk, nå er jeg enda sterkere. Motgang gjør en sterk, og jeg tror motgang er viktig for å se styrken man har, og for å gjøre oss sterkere. Det får oss også til å forstå andre mye bedre. Nå er mitt tankemønster helt annerledes, og det føles så utrolig godt. Man er ikke psykisk syk fordi om man får hjelp til å få orden på tankene sine. Man har for mange uviktige, og negative tanker som får altfor stor plass. Jeg har ryddet, og sortert en hel haug, og kastet masse på søpla av uviktige ting. Det å få hjelp med tankene, og hodet er det første skrittet man bør ta i en endringsprosess. Uten å spille på lag med hodet, så er sjansene for at vi lykkes så mye mindre. Det er det man også sier ved en slankeoperasjon – man opererer ikke hodet, og er ikke hodet på plass etter operasjonen, så vil mange oppleve at vekten går opp igjen. Sort kan absolutt bli til hvitt, det vet jeg alt om 🙂

Jeg har trukket en vinner av gavekortet på 800 kr fra Nice Size i Drøbak, og den heldige vinneren ble : FRANCY MELLEM!! Gratulerer så masse, Francy!! Jeg er sikker på at du finner noe fint hos Nice Size. Høstnyhetene er mange i disse dager. Gavekortet kan enten brukes i butikken, eller du kan finne noe fint på Facebook siden deres, og avtale nærmere med jentene i butikken. Jeg tar kontakt med deg i løpet av dagen 🙂 Det kommer ny Giveaway på bloggen veldig snart. Gled dere!!