Jeg blir litt frustrert jeg. Hvor mange av oss frodige kvinner liker å vise armene våre? Hvor mange av oss jager ikke sommer etter sommer for å finne overdeler med en armlengde hvor vi slipper å vise for mye av overarmene våre? Det er mange av oss. Likevel så ser ikke stormoteprodusentene dette, for sommer etter sommer, så er det den samme, korte lengden, og jeg blir like frustrert. Selv om det er sommer, og sol, så vil ikke vi frodige kvinner vise for mye av armene våre, sånn er det bare. Likevel bugner butikkene av masse flotte overdeler som viser grevinneheng, og alt annet heng. Jeg prøver, og prøver, men det ender med at jeg må henge bort den ene etter den andre, og den eneste som er fornøyd er lommeboka. En av få produsenter som har det jeg kaller perfekt lengde, det er en av mine store favoritter, Pont Neuf. De har på flere av sine plagg denne lengden som vi ønsker.

Fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon – denne lengden er bra synes jeg. Jeg kan til og med godta plagg som er bittelitt kortere enn dette.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Overarmene mine tåler ikke dagens lys, og de må tildekkes, og omtrent samtlige topper, og tunikaer som er å få tak i til bruk på varmere dager har så korte armer! Ingen store kvinner vil ha sååå korte armer, eller vil de det? Jeg tror de fleste kvinner som bruker store størrelser ønsker å skjule det meste av overarmene sine? Hadde det bare vært fordi overarmene er kraftige, og fulle av muskler, så skulle jeg mer enn gjerne hatt så korte armer på overdeler, men det er liksom ikke der problemet ligger….etter mye styrketrening, så regner jeg med at det er blitt litt muskler også i armene, men det er liksom ikke det første man ser når man ser armene mine.

Grevinneheng. De fleste av oss kvinner kjenner grevinneheng. Dette utrolig irriterende henget som man bare har lyst til å kutte av, og håpe på det beste. Disse slappe overarmene som ikke bare henger litt, men som henger en hel haug, spesielt når man holder armene ut til siden. Problemet med mine armer er ikke bare at de henger når jeg holder armene ut til siden, men det henger også når jeg har armene rett ned! Det betyr at jeg har både grevinneheng, og masse deilig løshud. Joda, egentlig skal man juble jo over løshud, for løshuden kommer jo av at jeg har klart å miste ganske vekt, også på armene. Så egentlig burde jeg rope ett høyt hurra, og klappe meg selv fornøyd på skulderen,. I mitt stille sinn, så roper jeg både hurra, og klapper meg på skulderen, men hvorfor må løshuden komme på et sted som gjør at jeg må dekke til halve armen ? Vet ikke kroppen at det byr på store problemer for meg om sommeren? Det er ikke så lett å få tak i overdeler som dekker halve armen! Kunne ikke løshuden ha samlet seg andre steder som jeg naturlig skjuler hver eneste dag???? Neida, løshuden har samlet seg så fint, og flott på begge overarmene, og sammen med naturlig grevinneheng, så er det så vakkert atte. Ååååå, jeg blir så frustrert! Jeg har vært nødt til å forlate mange nydelige sommeroverdelene pga løshud som har lagt seg så vakkert på steder jeg slettes ikke ønsker det.

Nå vil sikkert mange si at jeg bare skal overse både grevinneheng, og løshud, og nyte sommeren i alle de fine topper med disse fine, korte armene, men så langt er jeg ikke kommet ennå. Jeg vet heller ikke om jeg kommer dit noen gang.  Jeg skal skjule hver eneste lille cm helt til jeg en gang der fremme kanskje har fått fjernet all løshud. Det er sikkert evigheter til jeg kanskje får fjernet løshud, men å gå med topper som viser de lekre overarmene mine, det skjer bare ikke! Jeg blir ikke fortrolig med å vise heng, og hud som jeg selv ikke klarer å bli glad i. De fleste årstider fungerer det helt fint å ha heng, og løshud, for da går man jo alltid med lange armer, men sommeren, den er en utfordring. Man blir jo også veldig todelt når det er slik – det blir litt sånn jippi jeg har mistet vekt også på armene samtidig som det er frustrerende at jeg ikke selv kan bestemme hvor løshuden skal være. Det er med løshuden som med vekten – veldig irriterende at kroppen selv skal bestemme hvor man skal gå ned først, og hvor man skal få løshud – for vi er jo aldri samstemte.

Grevinneheng kan trenes slik at henget blir en saga blott. Men det spørs sikkert hvor mye heng man har tenker jeg. Med fokus på triceps, så sies det at mye kan gjøres, og med muskler i overarmene, så blir det mindre plass til heng og sleng. Hvor er musklene mine når jeg trenger de? Hvorfor kan ikke musklene vise hvem som er sjef, og strutte frem istedenfor alt som henger?  Løshud, her er det verre. Løshud kan man ikke få strammet særlig opp, og etter hvert som man blir eldre, så vil man få mer løshud etter hvert som vekten går ned. Jeg håper jo at jeg skal unngå for mer løshud enn jeg har nå selv om vekten heldigvis fortsetter å gå ned. Visst løshuden blir verre, så må jeg jo tilslutt gå med lange armer om sommeren.

Nok en fin lengde på en av overdelene fra Pont Neuf sin sommerkolleksjon.

På trenings t-skjorter har Stormberg en veldig fin armlengde på sin Danne t-skjorte. Foto : Stormberg
 

Selv om jeg er glad i gode, varme smeigedager, så har jo sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre, neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der, der er heller ingen valker som så fint velter seg ut av sommertoppen. Grevinnehenget som så lekkert henger så tydelig ut av sommertoppens korte armer, det er iallefall borte neste sommer, men det gjør jo ikke det vet du. Man sliter nok med å få av seg kiloene om man ikke skal tro at grevinnehenget også forsvinner. Så blond er jeg ikke.

Når skal flere stormoteprodusenter skjønne at vi som er en størrelse, eller to for store ikke ønsker overdeler som omtrent ikke har arm! Hvorfor fortsetter mange å produsere overdeler hvor armene så vidt dekker noe som helst? Det er ingen tvil om hva vi vil ha, men ørene lukkes tydeligvis når man kommer til armlengder. Hvem kan overhode tro at vi vil vise alt som henger? Hvor fint er det at løshud, og grevinneheng så lekkert henger, eller tyter ut av overdelens veldig for korte armer? Vi vil ikke vise grevinneheng, og vi vil ikke vise løshud. Ikke fordi jeg er redd for hva andre tenker, eller sier, men fordi jeg ikke føler meg vel i det! Jeg føler meg vel når jeg får dekket over de tingene som jeg ikke vil vise til alle jeg møter. Mange kvinner i alle størrelser har grevinneheng i større, eller mindre grad, men jeg vil likevel ikke vise mitt offentlig. Løshud forteller at jeg har vært flink pike, og gått ned i vekt, og at armene mine har gått av med en stor ” gevinst”…jeg jubler gjerne over dette, men jeg trenger vel ikke stolt vise det frem likevel? Ett stort hurra for de som ikke gjør noe av å vise verken grevinneheng, eller løshud, men jeg vil ikke. Jeg har måttet legge fra meg den ene flotte overdelen etter den andre fordi armlengden har vært altfor kort. Jeg vil ha en armlengde som går ned til albuen sånn ca. Da føler jeg meg vel, og jeg vet jeg ikke er alene. Det store spørsmålet er bare når de som produserer klærne skal forstå dette? 

Denne uken har vært ei fantastisk uke på mange måter. Jeg har trent veldig bra, jeg har fått kjenne at kroppen jobber sammen med meg, og jeg har fått kjenne veldig mye på de gode følelsene. Jeg har denne uken sett at treningen, og endringene jeg gjør gir resultater både fysisk, og psykisk, og jeg har tillat meg selv å være stolt. Det å være stolt av seg selv, det er sannelig ikke lett fordi man alltid leter etter de negative tingene å sette fokuset vårt på. Alt som kunne ha vært så mye bedre istedenfor å se hva man faktisk har oppnådd. Denne uken har jeg vært innmari stolt av meg selv, og jeg har våget å kjenne på følelsen av å være flott. Det er ikke ofte jeg ennå våger å kjenne på det å være flott, men du verden så nydelig det er å kjenne på sånne følelser når man tillater seg selv å gjøre det.

Prinsessefølelsen, den følelsen har jeg skrevet en del om tidligere. Viktigheten av å kunne føle seg som en prinsesse i blant. Både fordi man fortjener det, og fordi det er det man er i blant. Jeg nyter å føle meg som ei prinsesse, og jeg får gåsehud når jeg kan se meg selv i speilet, og se ei kvinne som våger å være stolt av seg selv. Den følelsen har jeg vel neppe kjent på før jeg begynte på denne spennende, men tøffe endringsreisen. Tidligere var alt av fokus rettet mot en stygg, feit kropp som ikke jeg selv en gang kunne være glad i. Da kjenner jeg tårene presse på når jeg i dag kan se ei flott kvinne i speilet. En kvinne som fortsatt bærer mange kilo for mye, men som klarer å se forbi kiloene, og se meg selv for den jeg faktisk er.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På torsdag følte jeg meg som en prinsesse. Jeg var på besøk hos Snefrid Linge på Snefrids Hus for å hente min fantastiske Pasotti paraply som jeg skrev om i går. Paraplyen ga meg utvilsomt en lykkefølelse. Jeg er så heldig som er en stolt eier av en eksklusiv, håndlaget Pasotti paraply. Paraplyen henger sånn at jeg ofte ser den her hjemme, og da smiler vi til hverandre paraplyen, og jeg, og gleder oss til en tur i regnet snart. Bare det å komme til Snefrids Hus er en utrolig flott opplevelse. Man kjenner på roen med det samme man går ut av bilen. Fra byens stress, og jag, så er det så deilig å komme til dette fantastiske stedet på landet.

Jeg får ofte henvendelser fra lesere av bloggen som er fortvilet fordi man ikke kan finne penklær til konfirmasjoner, til brylluper, og til slike spesielle dager. Pene kjoler får man som regel i de fleste stormotebutikker, men utvalget varierer helt klart, og noen ganger, som for eksempel i brylluper, så ønsker man ofte å ha den helt spesielle kjolen. Man ønsker å føle seg flott. Finner man ikke den riktige kjolen, så forsvinner gleden. Mange tror også at man ikke kan få tak i flotte brudekjoler, eller selskapskjoler pm man må opp i størrelse, men det  stemmer overhodet ikke. På Snefrids Hus har Snefrid Linge sin egen brudesalong hvor både brud, og brudgom finner antrekk til den store dagen, også de av oss som trenger store størrelser. Snefrids har også flotte selskapskjoler som går opp i store størrelser. Snefrid har de flotteste kjoler, og det er så fint å vite, og ikke minst viktig å vite hvor man kan henvende seg for å få kjolen, eller antrekket til den spesielle dagen om man må opp i størrelse.

Jeg må jo alltid se på kjoler når jeg er hos Snefrid, og denne gangen fikk jeg se en drøm av en selskapskjole. Kjolen var så nydelig, og den var et syn der den hang. Kjolen var i en nydelig lilla farge som dere ser på bildene, og det stod Heidi skrevet i store bokstaver på den. Jeg elsker lilla, og når kjolen i tillegg er et syn av en kjole, da er jeg solgt.

Selskapskjolen måtte prøves, og kjolen satt som et skudd. Jeg følte meg så fin i den. Jeg følte meg også så utrolig stolt, for i speilet så jeg veldig tydelig hvilken jobb jeg har gjort i kampen mot vekten. Det var så jeg kjente tårene presset på, for den jenta jeg så i speilet var ei helt anna jente enn den jeg var for en del år tilbake hvor alt jeg gjorde var å snakke meg selv ned, og føle meg som den tjukkeste, og styggeste. Den jenta jeg så i speilet hadde mistet mange kilo, ryggen var rak, og jenta i speilet smilte. Det er som jeg måtte gå bort i speilet, og se om det virkelig var meg som stod der. Det er en lettere utgave av meg selv, en smilende utgave av meg selv, en mye bedre utgave av meg selv – livet er så mye bedre å leve enn det var for noen år tilbake. Er det rart jeg smiler? Dagen hos Snefrid ble en helt spesiell dag for meg med masse følelser. Takknemlig for alt jeg har klart de siste årene, for den tøffe, men viktige reisen jeg har startet, og takknemlig for alle de flotte personene jeg har i livet mitt.

Kjolen, den lilla drømmen av en kjole, den ble med meg hjem til Kristiansand. Her henger den på ett av klesstativene mine, og venter på den store dagen. 1.juli skal jeg i bryllup til en av mine flotte nevøer, og da skal den flotte kjolen brukes. Planen var vel ikke ny selskapskjole når jeg kom til Snefrids Hus, men du verden så lykkelig jeg følte meg da jeg gikk ut døren med ny kjole. På torsdag kjente jeg igjen på prinsessefølelsen, og det er en så utrolig god følelse å kjenne på! Det og kunne se seg selv i speilet, og føle seg flott, det er en ganske ny følelse for meg. Tjukke, stygge meg er ikke der lengre. Jeg kan ennå i blant føle meg som en vandrende flodhest, men flodhestfølelsen er ikke lengre den følelsen som jeg kjenner mest på, og som får lov til å styre livet mitt. Jeg er stor, jeg er frodig, men jeg er også flott. Jeg har for eksempel en helt annen holdning når jeg går nå enn hva jeg hadde før. Før ville jeg helst være usynlig, men nå har jeg en helt annen selvtillit, og ikke minst, en helt annen selvfølelse.

Man kunne kanskje tro at det var planlagt når man ser at den flotte Pasotti paraplyen faktisk matcher den nye kjolen min 100%. Har du sett for en flott match? Sjekk de flotte lilla fargene sammen! Jeg skal ikke gå rundt å håpe på regn 1.juli når jeg skal i bryllup, men om det skulle regne, så er Pasotti’en klar for å være med å holde meg tørr, og får å gjøre den lille ekstra.

Torsdagen hos Snefrid ga meg prinsessefølelsen. Vi trenger slike stunder trenger vi i blant. Dagen fortalte meg også noe om at vennskap ikke vaskes ut selv om det kan gå lang tid mellom hver gang man treffes. Den fortalte meg også at jeg er heldig som kjenner så mange flotte mennesker, og at jeg er heldig som har så mange som beriker livet mitt. Den fortalte meg også at man trenger å sette av tid til de gode tingene. Samtalene rundt bordet i gruva til Snefrid er alltid gode samtaler. Jeg så hvor mye andre har å lære meg, og hvor viktig det er å stoppe opp litt. Man hører stadig at man må leve mens man gjør det, og at man må nyte hvert øyeblikk, men er det ikke sånn at dette ofte bare blir ord, og lite handling..? Min reise gjennom det to siste årene har lært meg masse, ikke minst om meg selv. Reisen har fått meg til å sette litt andre fokus i livet, jeg merker at jeg tenker annerledes. Jeg er blitt flinkere til å gripe dagen, til å leve, og til å sette meg selv litt mer i fokus, men jeg har en lang vei å gå også her. Snefrid er en person som har så fine, og gode tanker om livet, og det å prate med henne, det er en berikelse. 

Er der en helt spesiell dag der fremme for deg også ? Da fortjener du å føle deg som en prinsesse. Du fortjener å skinne, og du fortjener å være så vakker som du er selv om du kanskje ikke ser dette selv. Drømmekjolen, kjolen som får deg til å føle deg som en prinsesse, den finnes, også om du trenger store størrelser. At også vi store, og frodige kan finne drømmekjolen både om vi skal stå brud, eller være gjest, det er godt å vite når den helt spesielle dagen kommer. Kjolen du kanskje bare har drømt om langt der inne i tankene dine, den er kanskje ikke så langt unna som du tror 🙂

https://www.facebook.com/bryllupsantrekkogselskapslokale/

Herregud, så deilig hverdagen er! De helt vanlige dagene hvor man gjør de helt vanlige gjøremålene, og hvor alt er på normalen. Så utrolig heldige vi er som hver morgen kan stå opp til en ny dag, og fylle dagene med både små, og store ting. Hverdagen er en utrolig god plass å være! Hverdagen med sine oppturer, og nedturer, og hvor man faktisk kan stoppe opp litt å kjenne på hvor heldige vi er. Vi suser ofte fra A til B, vi småklager litt om tidsklemme, og for lite tid, og vi er ikke alltid så flinke til å kjenne på hvor utrolige heldige vi er. Vi har muligheten til å være friske, og vi har muligheten til å velge hvordan dagene våre skal være. Vi kan kjøre full rulle gjennom ukene, og vi kan av og til stoppe opp litt å kjenne på den gode følelsen av hverdag, og takknemlighet.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Vi stopper sjeldent opp, og vi tillater oss sjeldent å kjenne på takknemligheten. Takknemlighet over hvor heldige vi er som bor akkurat her vi bor, takknemlighet over hvor heldige vi er som har muligheter, og valg. Takknemlighet for at man stort sett kan velge selv hvordan dagene skal være. Takknemlige for og kunne stå opp, og kjenne en frisk kropp som samarbeider godt. Selvsagt har de fleste sine ting , men ofte blir disse tingene ikke så store når man ser hva man likevel kan klare å få ut av dagene. Jeg har alltid beundret mennesker som til tross for sine plager aldri bruker tid på å klage. Det er så mange som har det så mye verre er en setning jeg ofte får høre fra mennesker som sliter med ting som jeg ville sett på som store utfordringer. I det siste så har jeg selv kjent på hvor utrolig heldig jeg er, og jeg håper at jeg har lært og sette enda mer pris på hver eneste dag.

For noen høres kanskje dette litt rosa ut. Takknemlighet, sette pris på hver dag…men du verden så mye sant det ligger her. Vi er utrolig flinke til å ta alt som en selvfølge. Alt er ikke en selvfølge, alt går ikke alltid på skinner. Livet tar ofte et sidespor, og så er det opp til oss å komme tilbake på det sporet som er det riktige sporet for å få de fine dagene. Det vil alltid være grå skyer på himmelen, men man kan velge å la vinden blåse dem fort avgårde, for så å se de fargene man helst ønsker å se. Det er så viktig at vi ikke blir på sidesporene. Vi trenger å se hvor fine farger hverdagen kan ha. Vi trenger å nyte alle fargene livet kan gi oss, og malermesteren er ofte oss selv. Det er viktig å sette pris på de små tingene, de gode samtalene, sette pris på hverdagen, og kjenne etter hva som føles godt for en selv, og hva man selv ønsker utav dagene. Det er viktig å tenke, og det er viktig å sette pris på hver dag, og gjøre hverdagene gode.

Jeg har flere utfordringer enn vekta. Jeg  har også lipødem/lymfeødem som begge er kroniske tilstander. Den ene er jeg født med, og den andre oppstod etter en større operasjon i 2002. Begge gjør at mine bein er unormalt store, og væskefylte. Det tok tid å akseptere at ting var som det var. Hvorfor jeg skulle ha disse store, klumpete, og væskefylte beina var ikke lett å akseptere, men med tiden, så innså jeg hvor godt livet var på tross av de store beina. Jeg var heldig som ble frisk tilbake i 2002, alternativet kunne vært så mye verre. Jeg lever godt med tømmerstokkene mine, selv om jeg fortsatt kan kaste kompresjonsstrømpene vegg imellom, og jeg kan drite i å ta de på meg selv om jeg vet at jeg vil hovne, og få vonde bein…men stort sett, så spiller jeg på lag med beina mine, og så er det normalt med de små kranglene i blant 🙂 En av utfordringene med å ha disse kroniske tilstandene i beina er at det fort, og før man vet ordet av det, kan sette seg infeksjon. Den aller minste mikroskopiske åpningen kan være grobunn for et rent mareritt. Heldigvis så kjenner jeg meg selv så godt nå at jeg merker tegnene. Beina gir meg i blant en del utfordringer. Tunge bein, vonde bein, stygge bein…til tider vil ikke beina så mye som meg. Kroppen føles så energisk, men beina er som betong.

Den siste tiden har vært litt utfordrende. Når man føler at man er på det rette sporet, og man ser resultater av grep man har gjort, så er man plutselig på ett helt annet spor, og på en helt annen strekning. Ingenting er en selvfølge, og man går lett fra dager hvor det meste går på skinner til dager som er mer utfordrende. Akkurat slik har jeg følt det i det siste. Beina har vært betong, men jeg har gitt søren, og trent likevel. Jeg skal vinne, ikke beina. Selv om det er utfordrende, så har jeg vunnet hver gang. Det har blitt mange minutter på tredemølla på Spring selv om beina har skreket at de ikke vil. Det er godt å føle at det er jeg som bestemmer! Og det er godt å kjenne på at beina ikke blir verre av å trene.

Hva gjør det om jeg er en størrelse for stor, eller om jeg har legger som tømmerstokker? Selv med utfordringer, så er jeg heldig, og takknemlig! Tillat deg selv og stoppe opp litt der du er i hverdagen, og kjenn etter på hvor mye du har å være takknemlig for – jeg er sikker på at det er veldig mye. Kjenn på hvor utrolig deilig det er å være i hverdagen med sine plusser, og minuser.

Opp igjennom årene, så har jeg vært så heldig at jeg har møtt, og blitt kjent med en rekke flotte mennesker. Mennesker med masse kunnskap, og stort engasjement. En av disse er Linn Kristin Brænden som i dag skal gjesteblogge her hos meg. Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige, og vi ønsker å jobbe for at både overvektige, og staten skal se at det finnes andre gode løsninger enn å legge seg under kniven, og la seg slankeoperere.

Linn Kristin Brænden har selv slitt med fedme, og en dårlig helse i mange år. Hun har gått i alle fellene, og tatt alle omveier som er mulige å ta. Linn Kristin fant til slutt det som fungerte for henne, og med bakgrunn i sin egen helsereise, så startet hun å blogge i 2012, og begynte også å holde kurs. Dette har nå blitt videreutviklet, og har nå blitt ett komplett helsekurs på nett som heter Vita Univers .

Linn Kristin, og jeg har begge ett brennende engasjement for å hjelpe overvektige. Linn Kristin med sin egen erfaring, og sin kunnskap basert på kostholdsdelen, og jeg med mine erfaringer med vektnedgang ved hjelp av trening, og mental jobbing. Vi ønsker begge å jobbe for å være med på å endre det offentlige behandlingstilbudet slik at færre velger slankeoperasjon fremover. Over 3000 personer får innvilget slankeoperasjon i dag. Organer blir tuklet med for at vi skal oppleve lykke over å ha en slank kropp! Det er fullt mulig å leve ett godt liv med masse lykke om man ikke veier 60 kg. Det bør ikke være en tynn kropp som er hovedfokuset – det bør være en sunn, og frisk kropp, og da ligger ikke løsningen i en slankeoperasjon. Staten bruker svimlende summer hvert år på slankeoperasjoner, og i tillegg kommer alle kostnadene ved fjerning av overflødig hud, og der er store utgifter på det som oppstår av komplikasjoner…… En slankeoperasjon i det private helsevesen koster ca 140000 kr. Aleris alene utførte 800 slike operasjoner i 2011. Når det hvert år utføres ca 3000 slike operasjoner i Norge, så snakker vi om en prislapp på ca en halv milliard kroner årlig ( 500.000.000 NOK ) 

11.november i 2015, så gjesteblogget Linn Kristin Brænden her på bloggen min med sine tanker rundt slankeoperasjon. Temaet er stadig like aktuelt, stadig like mange slankeopereres, så i dag har jeg lyst til å reposte Linn Kristin sitt innlegg fra 2015. Les Linn Kristins blogginnlegg, det er tid for ettertanke.

Slankeoperasjon – nåtidens lobotomi

av Linn Kristin Brænden

Jeg mener det. Slankeoperasjon er lobotomi. Filmen. “Gjøkeredet”. Jeg gråt. Vil våre barn gjøre det samme i sin etterpåklokskap når de ser resultatene av desperasjonens handlinger for å bli slank?

“One flew over the cuckoo’s nest”. “Gjøkeredet” på norsk. Vi så filmen i psykologi valgfag. Den gjorde inntrykk. Jack Nicholsen var utrolig sexy på den tida. Det førte til at det gikk en aldri så liten lokal Nicholsen epidimi hos meg og vennene mine. Men det var ikke derfor Gjøkeredet gjorde inntrykk. Det var tragedien. Lobotomien. Og vi satt der og kunne ikke forstå. Hvorfor??? Hvordan var det virkelig mulig å tro at dette var den beste behandlingsmåten på schizofreni, psykiske lidelser og atferdsforstyrrelser?  Men det er lett å være etterpåklok.  Visste du at mannen som utviklet metoden for lobotomi fikk Nobelsprisen i medisin med begrunnelse at han hadde bidratt til å løse et pleieproblem innenfor Psykiatrien? Egas Moniz het mannen. I perioden 1947-1957 det ble utført flest lobotomier i Norge, tilsammen over 2500. Sammenlignet med USA og andre land i Europa er dette et veldig høyt tall. Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, og ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner. (Kilde: Wikipedia) 

Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Er det noen forskjell mellom omskjæring av kvinner/menn og en slankeoperasjon? Begge fenomen er kulturelt betinget og blir forsvart ut i fra normen de praktiseres i. Det betyr ikke at det er riktig å gjøre det. Det betyr ikke at effekten man søker å oppnå gjennom utøvelsen/praksisen oppnås. Kontroll over kjønn, kontroll over hygiene eller kontroll over vekt. Det eneste som gjør en slankeoperasjon noe mildere i sin form er at det er større grad av frivillighet.  Slankeoperasjon er amputasjon av friske organer. Pakket inn i forsknings sjargong lyder det slik: “Sånn sett er fedmeoperasjon et stort paradoks. Kroppens innside rekonstrueres, og gjøres unormal, for å kunne få et normalt liv” sier Berg.(Anita Berg ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun har fulgt sju pasienter med sykelig overvekt gjennom det første året etter en fedmeoperasjon.)

Det har vært en 11 dobling av slankeoperasjoner de siste 10 årene. Fra 150 operasjoner i 2004 til over 3000 i dag!  (Her er det også  for øvrig store mørketall  siden mange velger å la seg operere i utlandet gjennom “helsereiser” etc.) Operasjonen  medfører underkastelse av et strengt regime med mange tøffe restriksjoner. Kroppen blir ustabil og du blir helt avhengig av å spise riktig. Noen kan aldri spise “normalt” igjen, og spyr opp maten igjen selv flere år etter operasjonen.  Behandlingen krever stor egeninnsats fra pasienten, og løsningen er ikke så enkel som mange tenker at den er når de velger seg denne løsningen. Gjennom slankeoperasjon reduseres både næringsinntak og næringsopptak, og kroppen kan påføres mangelsykdommer som følge av operasjonen. “Man mister altså mange næringsstoffer, og må lære seg å leve deretter, for å unngå feilernæring og underernæring.” (Berg) Det ER deilig å gå ned i vekt når man er for stor. Det er deilig å mestre kroppen. Den adlyder. Den blir mindre. Du blir mett. DU FUNGERER! Selvsagt er det deilig å kunne sitte med beina i kryss. Å kunne gå opp en trapp uten å måtte hente pusten på toppen. Men det er ikke nødvendig å gå gjennom tortur for å få det til. Og det kan likevel gå fort. Barn ned i 13 års alderen blir operert. Det finnes ikke god langtidsforskning på  feltet. Vil våre barn gråte når de ser filmen? 

Kilder:  http://www.forskning.no/artikler/2013/februar/347589 http://no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi

Hva slags tanker har du om slankeoperasjoner?

Vil du bli bedre kjent med Linn Kristin, og hennes helsekurs på Vita Univers, så finner du mer info her : www.vitaunivers.no

Jeg har egentlig aldri vært noe kakemonster. Ikke det at jeg ikke liker kake, men jeg spiser som regel kun kake når det er spesielle anledninger som feks bursdager. Jeg hiver meg heller aldri over kakene, og spiser til det tyter krem, og godsaker ut av ørene mine. Jeg er som regel mer enn fornøyd med et kakestykke, eller to, og blir det to, så er det sånn at jeg ikke orker tanken på kake på ei lita stund. Da sitter kaken nesten helt oppe i halsen. Akkurat det at jeg ikke er noe kakemonster, det ser jeg på som en god ting, så lenge vekten er en utfordring. Jeg er glad i å bake, og om jeg ikke kunne vært med på ” hele Norge baker “, så tror jeg at jeg er ganske så habil på baking… likevel blir det lite kakebaking i heimen. Dette til stor skuffelse for min bedre halvdel – han er et kakemonster, og ser stjerner når han får servert kake 🙂 Jeg er nok litt der at kake betyr for mye kalorier inn som vi sånn sett ikke har godt av, men for all del, det hender jeg får ånden over meg, og driter i kalorier, og setter det å kose seg høyere. Da kan det bli kake, men kanskje går det mer i bollebaking, eller kanelsnurrer – eller vi får servert mammas fantastiske vafler. Ingen vafler smaker så himmelsk som mammas vafler 🙂

Foto : Tara.no

Akkurat i dag, så føler jeg at det er ett stort kakemonster som har flyttet inn i kroppen min, og det er helt rart hvordan tankene kan snu seg fra så positive tanker for kun få dager siden, til at jeg i dag føler at kiloene har lagt seg på igjen alle som en pluss noen til.  Dette hodet, og alle tankene, de er ikke alltid til å bli særlig klok på. Lykkerusen jeg følte for kun få dager siden, den har bleknet litt, og jeg jobber intenst med å få negative, ødeleggende tanker ut av hodet, og inn med alle de som gjør meg i så utrolig godt humør. Ikke det at humøret er dårlig, men jeg kjenner at jeg er i en modus jeg helst ikke vil være i lengre. Heldigvis har jeg jobbet så masse med tankene, og hodet den siste tiden at jeg takler det mye bedre enn jeg hadde gjort før. Tidligere hadde jeg gått rett i kjelleren, og blitt der lenge. Nå vet jeg at det kun er hodet som prøver å få meg tilbake på villspor, og jeg har sånn sett veldig kontroll, men tankene plager meg likevel. Jeg skulle nok ønske at jeg var der at alle negative tanker aldri dukket opp, og at jeg alltid klarte å snu negativet til positivt, men der er jeg ikke, og dit vil jeg nok sikkert heller aldri komme. Jeg må sikkert alltid jobbe her også. Jeg må akseptere at de negative tankene kommer, og så er jo seieren å vinne til slutt… men man kan bli matt av og sitte her og vite at tankene jeg tenker er helt feil, men likevel så tillater jeg de å komme.

Hva er så årsaken til disse tåpelige, dumme tankene som sliter litt i meg i dag. Svaret er bursdag. Bursdag betyr kaker, og litt mer usunn mat enn ellers. Forrige uke hadde jeg bursdag, og da ble det da ble det god middag, og litt kake på selve dagen. To kakestykker forsvant inn i munnen, og ned i magen. Absolutt ingen krise i det hele tatt. Det er lov å kose seg, så disse to kakestykkene er jeg helt fortrolig med at jeg spiste. Siden bursdagen var på onsdag, så måtte jeg hoppe over treningstimen, og dagen ble uten trening, noe jeg også var fortrolig med. Så kom fredagen, og helgen. Svigers kom på besøk for å feire, så i går var det familieselskap. Det ble ingen trening, men når man har besøk, så melder jo kjøkkentjenesten nærmest konstant. Det er lite man setter seg ned. Det er servering av måltider, koking av kaffe, og te, ut, og inn av oppvaskmaskinen, og forberedelser til familieselskap. I går var det familieselskap med kalkun og tre fantastiske gode kaker. To nye kakestykker forsvant inni munnen, og ned i magen. Dette var jeg kanskje ikke like fortrolig med, men likevel klarte jeg å dytte de inn, og ned… kake smaker jo godt selv om jeg ikke er noe kakemonster. Så er det jo dette med å kose seg når det er slike spesielle anledninger. Jeg trodde jeg var fortrolig med det, men jeg tror kanskje det ble litt for mye kos, i alle fall for samvittigheten min.

Jeg vet innerst inne at dette ikke har vært så ille, men hvorfor må jeg kjenne så veldig på det da? Det er nesten som det var før når jeg virkelig hadde grunn til å kjenne på disse følelsene fordi jeg virkelig hadde stappet i meg mye mer enn jeg skulle. Nå er jeg jo så aktiv, og trener masse. Livet er jo helt annerledes, men istedenfor å kjenne på hvor tjukk , og stygg jeg er, så er det panikken for å legge på meg alt jeg har tatt av meg jeg kjenner aller mest på. I mitt lille hode, så kommer alle tankene som forteller meg at etter de siste dagers utskeielser, så er alt gått rett vest. All jobben til ingen nytte – alt er på igjen… går det an at man virkelig tenker så enkelt? Går det an og virkelig utgi seg for å være så komplett idiot at man virkelig tror at det er sånn det er? Blir helt oppgitt, og vet ikke om jeg skal le, eller gråte.  Kontroll på tankene, Heidi – kontroll ! Dette har du jobbet med så lenge, du vet hva som er tilfelle, og hva som bare er tull… joda, jeg vet….likevel tillater jeg meg selv og tro at det kanskje har gått på ett par kilo, eller ti. Aksepter det som har skjedd, og gå videre – sånn må jeg jobbe med å tenke nå…

I går før jeg skulle legge meg, så kunne jeg helt tydelig se at det ene stykket med Verdens beste hadde lagt seg i den ene siden av magen min, og det andre hadde selvsagt lagt seg i den andre siden… alt det andre hadde fordelt seg både her, og der på kroppen. Jeg kunne nærmeste se kakestykkene ligge der som ekstra påfyll på kroppen, og geipe hånlig til meg. De lo rett, og slett mot meg, og var så fornøyde fordi de var kommet på igjen….Jeg måtte kjenne både her, og der… hadde jeg lagt på meg igjen? Tankene sa ja, men fornuften burde ha sagt nei. Selv etter noen dager med utskeielser, så kan jeg jo ikke ha lagt på meg så mye av det jeg har tatt av… fornuften Heidi, fornuften….!! I dag morges måtte jeg ta frem målebåndet, og se om målebåndet også geipa, og lo mot meg. Selv om klokka ikke var mer enn 0630, så måtte målebåndet frem. Panikken for å ha lagt på meg igjen, den kjente jeg godt på, men målebåndet viste nøyaktige samme mål som sist,  så jeg tror det har gått veldig bra. Det er godt at det ikke er for mange slike dager, og at det er ei god stund til neste feiring. Nå som også lappetesten er over, så kan jeg igjen få vann på ryggen hehe, så nå er det å være veldig flink med aktiviteten, og treningen i påsken. Her skal det ikke hviles.

Det å kjenne på panikken for å legge på seg det man har tatt av, den er både positiv, og negativ. Positivt fordi man nok blir endel mer bevisst enn man var før. Negativt fordi man kanskje fort lar seg selv tro noe som ikke er tilfelle, og lar negative tanker få for mye plass enn nødvendig. Det å ha dårlig samvittighet for at man ikke kommer seg på trening, den er bare positiv. Det sier mye om hvor viktig treningen er blitt for meg. Jeg kjenner hvor viktig det er for meg å ha disse  faste treningstimene i uken, og være i fast aktivitet de resterende dagene…men jeg må også slappe litt av de dagene jeg faktisk må la treningen vike , jeg må la tankene hvile, iallefall de negative – bursdagsfeiring er moro, og da hopper jeg over treningen, men det kjennes likevel.

Jeg er stolt over hva jeg har klart, og hvor jeg er. Jeg er stolt over hvor mye jeg har oppnådd mentalt ved å jobbe bevisst med hodet, men jeg ser at jeg absolutt ikke er i mål. Det er fortsatt en vei å gå, men det blir heldigvis stadig så mye bedre. Tankene er på riktig spor uansett om jeg får slike tanker som nå. Nå skal jeg finne tilbake til den gode følelsen, de gode tankene, og gleden over det faktum at jeg er kommet så langt! Utover dagen er nok alt av idiotiske tanker kastet på båten, og uken ligger ny, og fin foran meg med alle mulighetene det innebærer 🙂

Tenk at jeg har kjøpt meg kjoler. Jeg smiler når jeg tenker på det. Det som jeg aldri trodde skulle skje, det har skjedd. To flotte kjoler henger i skapet, og bare venter på å bli brukt. Det å faktisk skal bruke kjole, det er en utrolig stor seier for meg. Jeg har tidligere kun hatt på meg kjole ved helt spesielle anledninger som bryllup, og konfirmasjoner, og slike dager er det jo ikke akkurat mange av. Jeg har i mitt rare hode aldri helt trodd at kjole var noe for meg med min kroppsform. Tenk om noen så tømmerstokkene mine, det hadde vært krise med stor K!

Tømmerstokkene mine tåler ikke dagens lys. Det er oppe, og vedtatt av meg selv. Tjukke bein fylt med væske, og sikkert mye fett, det er ikke vakkert i mitt hode. Jeg hyller alle de som viser tømmerstokkene sine, for egentlig er det jo der man ønsker å være. Jeg er meg, og sånn er det bare. Likevel er nok beina mine ett ømt tema. Selv om jeg aksepterer beina mine, så skjuler jeg de så godt jeg kan. I tillegg må jeg bruke kompresjonsstrømper, og det er jo heller ikke vakkert til kjole har mitt rare hodet fortalt meg. Heldigvis har fornuften slått ned i meg. Lange kjoler viser jo minimalt av kompresjonsstrømpene, og de skal sannelig ikke ødelegge gleden over at jeg nå skal begynne å bruke kjole.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Når man er en størrelse, eller flere for stor, så er det spesielt en utfordring man støter på når man går i kjole, eller skjørt. I alle fall er det en utfordring jeg alltid møter på, og jeg er neppe alene. Det er liksom ikke bare leggene mine som er store, men jeg har jo også lår av størrelse, og når jeg går i kjoler, eller skjørt, så gnisser lårene mot hverandre. DET er ikke behagelig over lang tid. Det blir ganske sårt, og vondt mellom lårene etter hvert, og da er ikke lysten til å gå med skjørt, eller kjole særlig stor når man faktisk må lide såpass. Jeg husker når jeg var enda større enn nå, da var det enda verre. Da ble det jo nesten sår mellom lårene fordi de gnisset så mye mot hverandre. Det var vondt det! Det er mange plusser med å gå ned i vekt, og jeg ser at en av de er at lårene ikke gnisser så mye som før.

Jeg har tidligere kjøpt underskjørt med bein, men de har bare vært en stor frustrasjon. Underskjørtene har sklidd ned fordi de har vært for store i livet, og beina på underskjørtene har sklidd oppover slik at det plutselig ikke er noen beskyttelse mot gnissingen overhodet. Jeg har brukt masse energi på å dra ned bein, og dra opp liv. Sånt blir man bare frustrert, og irritert over, og sabla sur!

I ett tidligere blogginnlegg, så fikk jeg tips om å kjøpe meg tights i capri lengde som jeg kan ha under kjolene mine, så det var jeg på jakt etter her om dagen. Jeg prøvde et par tights med kort lengde, men de var likevel såpass lange at jeg følte jeg gikk med bukse, så det fungerte ikke for meg. På vei ut av butikken, så oppdaget jeg ett annet plagg som vekket interessen min, så da var det inn i prøverommet igjen. Denne gangen var det full klaff! Spradeturene i skjørt, og kjole er reddet…tror jeg i alle fall 🙂

Det var på ZIZZI jeg fant det perfekte plagget, så nå tror jeg at lårene vil få hvile, jeg tror det vil bli slutt på den vonde gnissingen. ZIZZI selger noe de kaller shorts, og du ser den på bildet. Jeg tror denne shortsen er ett av plaggene i serien ZIZZI har med shapeprodukter. Shortsen er veldig behagelig å ha på. Lengden er veldig bra. Til meg går shortsen til rett over knærne, og jeg føler at den sitter som et skudd uten at den skli verken den ene, eller den andre veien. Shortsen er i 92% polyamid, og 8 % elasthan. I tillegg til å sitte veldig godt i lårene, så har den også ett veldig høyt, og godt liv, noe som jeg er helt avhengig av for å føle meg vel. Shortsen hadde også en veldig grei pris. Den kostet 149 kr. Den kommer både i sort, og i hvitt, og når prisen er såpass grei, så handlet jeg med meg en av hver farge. Nå håper jeg bare at shortsen ikke mister formen sin, men forblir så bra som den er nå også etter en del vask.

Med den gode varmen vi har hatt her sør de siste dagene, så tror jeg sannelig det ikke blir så lenge til det er tid for både kjole, og skjørt. Nå som lårene høyst sannsynlig er reddet, så er det egentlig bare å glede seg. Ha en nydelig mandag!

De er store, faktisk kjempestore. Jeg kamuflerer de godt, og enkelte tror nok bare jeg overdriver, men den harde fakta er at  de er unormalt store, og jeg kan ikke gjøre en dritt! Det er deprimerende, og det er frustrerende at stort ikke alltid kan bli smått når det er det man ønsker, men jeg må leve med at det er stort, og akseptere at dette er meg. Mye som er stort kan slankes mindre, og da er det tøft og måtte innse at en del av meg må bli som det er. Noe kan kanskje bli mindre, men noe vil forbli der…for alltid. Når jeg mange ganger har skrevet at beina mine er som tømmerstokker, så tror nok mange at jeg setter det på spissen, men jeg gjør ikke det. Beina mine ER som tømmerstokker! I tillegg har leggene mine vært harde som fy, men med god massasje, og drenasje, med bruk av kompresjon, og med god pleie, så er huden blitt mye, mye bedre. Lårene mine har ikke den glatte, pene huden overalt. Huden er litt sånn klumpete. Jeg får lett blåmerker, og ved knærne har jeg fettansamlinger som jeg skulle gitt mye for å bli kvitt. Det er ikke alltid lett å akseptere , og det er ikke lett og skulle akseptere at man må leve med tømmerstokker som bein, men etter hvert som tiden har gått, så har jeg klart det. Skal store bein stoppe meg for å leve ett fint liv?

Se på disse flotte damene fra Australia! Her ser du lipødem i ulike stadier. Kjenner du deg igjen?
 

Jeg har fått mange henvendelser etter at jeg skrev om lymfeødem/lipødem på bloggen for en tid tilbake. Jeg har både lipødem, og lymfeødem, noe som da kalles lipolymfeødem. Jeg er sikker på at også flere som sitter og leser bloggen akkurat nå kanskje også har det akkurat som meg, eller kjenner seg igjen i endel av dette. Lymfeødem er kjent for legene, men lipødem er en sykdom få leger her til lands har kunnskap om. Nevn lipødem, og de sitter som et spørsmålstegn. De færreste bruker heller ikke tiden på å finne ut mer om en sykdom som ble kjent i USA allerede på 40 tallet, og som mange land har god kunnskap om, men ikke Norge. Her anerkjenner vi den bare så vidt. Man vet ikke hvor mange som er rammet, men det man vet er at lipødem er sykdommen hvor fettet ikke vil rikke seg. Det lar seg ikke slankes bort. Dette er en sykdom som vi ikke vet mye om. Noen tror den er veldig sjelden, mens noen rapporterer at den kanskje er vanlig i så mye som 11% av kvinner. Jeg er ganske sikker på at tallene er høye. Jeg tror ikke sykdommen er så sjelden som mange tror, og jeg håper at dersom du tror at du kan ha lymfeødem, lipødem, eller begge deler, at du tar en tur til fastlegen din. Fastlegen vil nok se spørrende på deg, og vedkommende vil nok være lite villig til å gå nærmere inn i dette, men stå på ditt! Krev at du blir henvist til en spesialist, eller en fysioteraput som har spesialisert seg på lymfedrenasje. Det er veldig få spesialister man kan bli henvist til, men der er heldigvis noen få leger, bla i Oslo, og Bergen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Lipødem er fettet som ikke vil forsvinne, og de som er rammet av dette har nok kjent masse på frustrasjonen over dette fettet som aldri lar seg slankes bort. Lipødem er en kronisk sykdom i fettvev og i lymfekanaler som ofte gir “pæreform”. Pæreformen” er altså ikke alltid tegn på overvekt eller fedme. Lipødem kalles også for smertefullt fettsyndrom. Lipødem kan nemlig være innmari smertefullt, noe lymfeødem ikke er.  Karakteristisk for lipødem er symmetrisk, overflødig fettvev, spesielt ved hofter, ben og av og til armer. I tillegg er det en tendens til hevelse i bena, men ikke i føttene, som blir verre når pasienten står.  Det er veldig sjelden lipødem angriper menn. Årsak til lipødem er ikke klarlagt, men man tror det er en genetisk basert sykdom. Dette kan også ha hormonelle faktorer. Det er også veldig vanlig at flere kvinner i familien har lipødem. 

Jeg synes det er utrolig viktig å sette fokus både på lymfeødem, men også lipødem. Jeg tror mange kvinner der ute kan lide av denne sykdommen uten å vite det. Derfor er fokus så utrolig viktig. Det er mange ulike symptomer på lipødem, men symptomer kan også være forskjellig fra person til person. Man må ikke ha alle for å ha lipødem. Hender, og føtter er som regel ikke angrepet av lipødem. Her er noen av de vanligste :

Overfølsom for berøring, smerte i vevet i bena ved hvile, gange og når man blir berørt, og symmetrisk presentasjon, i begge bena.

• Fettansamlinger over, under og på innsiden av kneleddet, og på den ytre delen av låret
• Tap av elastisitet i huden 
• Ikke stående grop i ødemet ved berøring i tidlig fase, kan bli til såkalt lipo-lymfødem
• Pasienten får lett blåmerker
• Lavkalori diett har ingen påvirkning på fettansamlingene
• Negativt Stemmer-tegn, det vil si at man kan løfte huden på foten eller hånden uten at underliggende vev følger med
• Begynner ofte under puberteten, ved graviditet eller ved overgangsalder
• Føtter og hender er vanligvis uberørte av sykdommen inntil siste fase
• Overkroppen er ofte slank, mens underkroppen utvikler fettansamlinger
• Pasienten blir mindre førlig ettersom tiden går og hvis sykdommen ikke blir behandlet​.

Nå er ikke dette bildet av meg, men ei flott, australsk kvinne som brenner for å sette fokus på lipødem. Mye av dette kan ligne på mine bein, om ikke alt.

Sykdommen utvikler seg i ulike stadier som dere ser på bildet under.

Stadium 1: Glatt hud. Hevelse blir verre ettersom dagen går og blir bedre ved hvile og ved å heve bena. Blir bedre ved behandling

Stadium 2: Huden har små groper. Pasienten kan få lipomer. Eksem og rosen kan være tilstede. Hevelse blir verre på slutten av dagen, og blir ikke alltid bedre ved hvile og heving av bena. Kan bli bedre ved behandling.

Stadium 3: Hardere bindevev.  Hevelse i bena konstant. Store mengder skinn og fett som henger. Ikke fullt så lett å behandle, og noen metoder er ikke lenger virksomme.

Stadium 4: Fibrosklerose og elefantiasis (elefantsyke). Konstant hevelse. Store mengder skinn og fett som henger. Lipo-lymfødem med lymfødem tilstede i tillegg til lipoødem. Vanskeligere å behandle.

Jeg har nevnt en blanding av både lipødem, og lymfeødem, kalt lipolymfødem. Det har tatt meg LANG tid å akseptere sykdommen, og at dette er en del av meg. Hverdagen min består i kompresjon på beina, hver eneste dag, året rundt. Det er blitt en vane, og når jeg er møkklei disse strømpene, så kaster jeg de vegg i mellom, og nyter deilige timer uten… når jeg ikke har kompresjon, så sprenger det godt, og jeg hovner opp ganske så fort. Da er det faktisk en helt nydelig følelse å ta på seg kompresjonsstrømpene 🙂 Om nettene sover jeg med nattstrømper, og det høres nok ubehagelig ut, men det er akkurat det motsatte : nattstrømpene er behagelige, og gode å ha på seg. En gang i uken får jeg lymfedrenasje, en behandling som betyr mye for meg, og ikke minst for beina mine.  Hjemme har jeg pulsator slik at jeg kan ha hjemmebehandling. Jeg føler meg utrolig heldig som bor her jeg bor, og som kan få ett slikt flott tilbud som igjen kan lette min hverdag. Jeg blir til tider møkk lei alt som heter strømper, bandasjer, smøring, og pulsator – og du verden så godt det da er og kaste alt på båten ett lite øyeblikk. Det er ofte bare noen små øyeblikk som skal til før alt er helt greit igjen. Det er deilig å føle seg rampete, og gjør det helt motsatte av det jeg bør 🙂 Jeg er blitt vant til at jeg er mer utsatt for infeksjoner, og sår, og jeg har nok gått på en del flere antibiotika kurer enn mange andre, men sånn er det bare. Når sant skal sies, så er leggene blitt noe mindre etter hvert som tiden går, så ting kan gå den veien også, men jeg vil alltid ha dette. Treningene jeg er blitt så flink med, de hjelper også. Jeg vet også at om jeg når målet mitt, og mister den vekten jeg ønsker, så vil jo helt klart beina bli noe mindre, og de vil bli mye mer glade 🙂

Hverdagen med lipødem/lymfeødem kan være tøff. Jeg føler likevel jeg har vunnet kampen om å akseptere, men jeg kan ennå har tunge dager, men når dagene er tunge, så prøver jeg  å tenke på hvor heldig jeg egentlig er. Operasjonen i 2002 ble en solskinnshistorie som fort kunne blitt det motsatte. Jeg fungerer helt fint selv om jeg har tømmerstokkene som jeg vandrer rundt med. Jeg er aktiv, jeg trener, beina er sterke som fy, så egentlig bør jeg smile. Mange kvinner der ute har garantert lipødem uten å vite det. Kjenner du igjen en del av symptomene som jeg har skrevet om på bloggen i dag, prat med fastlegen, og krev en henvisning slik at du kan få svar, veldig viktige svar! Ikke godta en fastlege som ikke tar deg på alvor! Der finnes sider på Facebook for de av oss som har lymfeødem, og lipødem. Disse finner du her: https://www.facebook.com/groups/149182971902542/?fref=ts og en egen kun for lipødem : https://www.facebook.com/groups/1506014652998277/?fref=ts

Vi har også trukket en heldig vinner av den flotte gaven fra Nais! En heldig vinner får en flott veske fra Tim og Simonsen samt et gavekort på 500 kr som kan brukes i butikken. Den heldige vinneren ble : SYLVI LARSEN !!! Gratulerer så masse, Sylvi med både veske, og gavekort!! Jeg tar kontakt i løpet av dagen 🙂 Neste lørdag blir det en ny, og flotte giveaway på bloggen – gled dere!! Gled dere også til bloggen i morgen – den er virkelig verdt å lese!

)

Jeg har jo visst det lenge. Dersom jeg ønsker å redusere vekten raskere enn jeg klarer i dag, så må jeg legge om kostholdet. Går man en del år tilbake i tid, så var det mange som mente at uten trening, så gikk man heller ikke ned i vekt. Da var trening nr. 1. Nå viser stadig flere studier at uten ett sunt, og gjennomtenkt kosthold, så vil man ikke klare den store vektnedgangen. Æsj sier jeg 🙁 Selv om jeg vet det så innmari godt, så skulle jeg veldig gjerne ha ønsket at det var motsatt. Treningen har jeg veldig god kontroll på. Jeg trener veldig bra, og jeg har en plan som fungerer. Når det kommer til kosthold, så er jeg dessverre ikke like flink. Jeg vet så innmari godt at jeg må ta en del grep om vektmålene mine skal oppnås. Jeg er blitt flinkere på kostholdsdelen. Jeg spiser både bedre, og sunnere, men det er absolutt ikke bra nok i forhold til hva jeg ønsker av vektnedgang. Så hva skal jeg gjøre da for å få ett like godt grep på kostholdet som på treningen…..Diett er ikke et alternativ en gang, og det er heller ikke verken Grethe Rhode kurs, eller andre kurs. Jeg skal verken spise suppe, eller shake. Såpass flink som jeg har vært med å ta grep om treningen, så må det vel være noe jeg kan gjøre for å klare de små grepene rundt kostholdet også? Jeg vet iallefall at jeg må gjøre det på min måte uansett hva andre sier. Jeg tror også her på de små grepene : spise mindre porsjoner, redusere på enkelte matvarer, kanskje spise litt mer regelmessig, drikke mer vann – joda, det er nok ting jeg kan gjøre.

En studie gjennomført ved et universitet i New York slår fast det jeg visste, men ikke håpet var sant : Hovedfokuset for å gå ned i vekt må være på kostholdet. Der er jeg ikke nødvendigvis helt enig egentlig. Hovedfokuset bør være det mentale før man tar grep om resten. Forskerne er ikke i tvil om viktigheten av trening, men trening alene vil ikke gi den store vektnedgangen. Ett sunt, og godt kosthold, spørsmålet er om jeg snart er klar for å ta noen grep? Jeg har absolutt gått ned i vekt siden jeg begynte min reise. Til sammen begynner jeg nok å nærme meg 50 kg visst man ser hva jeg veide på det aller tyngste. Dette har tatt år, så helt nøyaktig hva jeg har tatt av meg de to siste årene, det vet jeg faktisk ikke. Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke har vært på vekta på snart 2 år. Jeg måler, så der har jeg kontroll, og der ser jeg at målene mine går den riktige veien, men vekten, og jeg er ennå ikke særlig gode venner. Jeg vet jeg bør på vekta snart, og jeg er jo bittelitt nyskjerrig på hva den viser, men samtidig, så er jeg nok også redd for at jeg skal få et skikkelig slag i ansiktet. Alt inni meg sier at vekten må ha gått ned en god del, men så er det denne styggen på ryggen som er fort til å fortelle meg at jeg bare vil bli skuffet. Fornuften har ikke helt seiret på denne fronten ennå.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det er mye jeg må bli flinkere til når det kommer til kostholdet. Jeg startet så friskt med å spise mere sunne knekkebrød, men jeg det skled jo ut etter hvert. Som med treningen, så må jeg få kostholdet inn i rammer. Jeg må legge en plan som jeg føler er noe jeg kan klare å følge, og så må jeg vise hvem som bestemmer, og dermed gjennomføre den. Dette har jeg klart i forhold til treningen, og det mentale, men så var det kosten da… De små grepene i starten. Kutte ut noe, og erstatte med noe annet, men viktigst av alt, så må jeg lære meg å spise regelmessig. Jeg må spise mindre porsjoner, og jeg må være flinkere til disse mellommåltidene. Vann bør også stå på MÅ listen min. Jeg er forferdelig dårlig på å drikke vann. Jeg må bli flinkere til å tenke at jeg skal spise før tarmene skriker, og stoppe før jeg er så mett at jeg ikke kan bevege meg. Det positive oppi dette er at jeg ser mange av feilene mine, så jeg kan gå direkte inn, og ta en del tak. Noen ” feil ” ønsker jeg ikke å gjøre så mye med som for eksempel å kutte ned på Pepsi Max’en min – den skal ingen ta fra meg 🙂

Jeg kaver ikke etter den slanke kroppen, men det er jo ingen tvil om at jeg ønsker å gå ned en del mer. Jeg har fortsatt en stor jobb foran meg, og uten å snakke for mye om tall, så er 30 kg et tall som jeg tenker mye. Hvor lang tid jeg skal bruke, det tenker jeg ikke noe på. Blir det 20, eller 40, så betyr ikke det heller noe. Det som betyr noe er hva jeg føler er greit. Når er det jeg er fornøyd? Den nye studien forteller heldigvis også hvor viktig trening er som et verktøy når man ønsker å gå ned i vekt. Trening er viktig – uansett om man skal ned i vekt eller ikke. Trening har rett og slett så mange helsefordeler at det er skummelt å la vare. Hør bare: trening kan forebygge diabetes, kontrollere blodtrykket, redusere stress, øke humøret, bedre immunforsvaret og hjelpe mot depresjon. Det er tonnevis av bevis for at trening er viktig, og forskningsarbeidet som nå har blitt gjort endrer heldigvis  ikke på dette. Jeg er fortsatt så utrolig glad for at jeg tok tak i den fysiske aktiviteten, og det mentale før kostholdet. For meg ble det den riktige plassen å starte. Da er grunnlaget mitt for å lykkes med ett bedre kosthold så mye bedre. 

Oppskriften på å klare å gå ned i vekt, den sitter vi selv på. Vi må selv bestemme oss hvilken vei vi ønsker å gå, og hvor vi ønsker å starte. Det som er det riktige for meg er ikke nødvendigvis det riktige for deg, og jeg tror det er så utrolig viktig å lukke ørene for det meste av alt man blir proppet full av når det kommer til råd, og tips. Vi vet alle så mye om både kosthold, og trening at vi fint kan lage vår egen plan, og få til vektnedgangen på vår måte. Skal man høre på alle råd, og tips som vi får overalt, så vil man bli så forvirret, og føle så på nederlagene at det ikke vil nytte. Det er kun du som vet hva som vil fungere for deg, og din plan, det er den som vil fungere 🙂

Det er ikke alltid så mye som skal til før man blir jublende glad! Noe som er en selvfølge for veldig mange andre, det er ikke en selvfølge for meg. Mange vil vel kanskje se rart på meg når jeg danser indianerdansen i loftstuen over noe som for andre er en ubetydelig ting….min bedre halvdel undrer nok noen ganger på hva som skjer i loftstuen når det braker løs der oppe med både trinn, og jubel 🙂 Det hender han undrer på om jeg rett, og slett er blitt spenna gal, men han forstår innmari godt hva ” små ” ting faktisk kan bety for meg… små ting for noen kan fort bli store ting for meg. Det har hendt litt i det siste at det har vært jublende dager i loftstuen i Lunds residens… en dag tror jeg min bedre halvdel heftig, og brutalt skvatt himmelhøyt der han satt i go’stolen sin, og ante fred, og ingen fare. Han var helt i nyhetenes verden, mens jeg var i en helt annen verden… en lykkeverden 🙂 Jeg kjente på disse herlige følelsene, nesten slik man kjente på som barn i julen… spenning… glede… forventninger. Følelsen av lykke.  Lykke fordi man opplever en glede over noe som er en selvfølge for så mange andre mens man selv ikke har vært der på mange, mange år – da er det sannelig lov å juble, og danse, så mannen skvetter i stolen, og lurer på om han må ringe etter mennene i hvite frakker.

I fjor opplevde jeg den store støvlettlykken, noe jeg skal skrive mer om en annen dag. Jeg med mine tømmerstokker opplevde støvlettlykken da jeg mot alle odds faktisk fikk på meg høye, sorte støvletter. Den dagen, og den lykkefølelsen kjenner jeg på ennå. Høye støvletter som jeg hadde avskrevet for lenge siden fordi ingen produserer støvletter for tømmerstokker….men i garderoben på soverommet, så står de der, så lekre, høye, og sorte. De smiler sitt fineste smil til meg hver gang jeg åpner garderobeskapet… snart tenker de, snart skal du, og jeg ut å gå sammen…vi skal vise hele verden hvor fine vi er…vi har vært ute på spradeturer støvlettene, og jeg, men jeg synes de er penest til skjørt, og skjørt har ikke jeg mye av, så jeg er på jakt for tiden etter fine, lange, og sorte skjørt  🙂 Det må nemlig bare et skjørt, eller to til, så er jeg klar for å tre inn i støvlettverdenen igjen. Bare det at jeg nå går i skjørt er jo en helt fantastisk ting, så MYE har skjedd det siste året! Skjørt har ikke har vært i mine tanker siden jeg sang i ungdomskoret i Filadelfia, og var tvunget til å opptre i skjørt… rutete skjørt i ull! Kan du tenke deg for et mareritt? Så hadde jeg vel skjørt til konfirmasjonen, men jeg har ikke gått mye i skjørt fra slutten av tenårene, og frem til i dag. Mye fordi jeg har ønsket å skjule beina mest mulig, og så har det vært ubehagelig når beina gnisser mot hverandre når jeg har hatt på skjørt… underskjørt i type bukse, det finnes, og jeg fatter ikke hvorfor jeg ikke har anskaffet meg ett slikt ett. Når rett skal være rett, så har jeg også to helt fantastiske drakter som Snefrid Linge på Snefrids Hus har sydd for meg. De er virkelig lekre, og jeg føler meg som en prinsesse når jeg har de på meg…en sort med sølv, og ett helt lilla…langt skjørt, korsett, og jakke….Den sorte drakten ble sydd i forbindelse med konfirmasjonen til min datter, og kort tid etterpå ble den lilla sydd. Fordelen med draktene er at de er klassiske, og går aldri av moten. Jeg har i løpet av årene også fått sydd de inn noen ganger, så disse kan jeg bruke lenge. Problemet er bare at der er så få av disse spesielle anledningene hvor man kan bruke så flotte drakter som dette.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har fått mange henvendelser fra lesere den siste tiden som er litt fortvilet fordi de ikke får tak i tykke strømpebukser, eller longs. Vi som er en størrelse for store, vi er nok vant til å fryse på kalde dager fordi det ikke har vært varme klær til oss. Vi har fått gode, varme jakker, men ulltøy, eller tykke strømpebukser, det har ikke vært å oppdrive. Kan du tenke deg noe så ekkelt som å ha på seg strømpebukser som egentlig ikke passer? Strømpebukser som stopper på hoftene, om man i det hele tatt er heldig å få de opp dit. Strømpebukser som ligger der på hoftene, men som absolutt ikke har tenkt å ligge der! De sklir nedover bare man tar ett eneste skritt, og da er moroa i gang! Da er det å prøve og få strømpebuksen opp igjen på ett levelig nivå uten at de rundt oss skal se at vi styrer med å få den opp. Man har lært noen triks i løpet av årene, men de fungerer aldri! Man klarer heller aldri på en diskre måte å få denne hersens strømpebuksen opp igjen! Det styret ga jeg tidlig opp, og har hatt mange kalde opplevelser etter den tiden. Jeg har virkelig hatt frost i meg ett evig antall av ganger. Ulltøy stoppet for noen år tilbake gjerne på 44, eller 46, og jeg fikk de på meg, men igjen, så var det lite behagelig! Ulltrøya var plutselig under puppene, så det var vel egentlig kun puppene som var varme – helt håpløst!

Nå trenger dere ikke lengre å fryse, jenter! Nå er der varme produkter på markedet som gjør at vi kan holde oss gode, og varme. Det er produkter som går opp i størrelse både av strømpebukser, longs, og ulltøy – hurra !! Jeg opplevde strømpelykken i fjor, og for en lykke sier jeg bare! Etter et besøk hos Siri på PIP her i Kristiansand, så kom jeg hjem med en tykk, grå, flott strømpebukse fra Festival. Jeg hadde egentlig fraskrevet å få strømpebukser til mine tømmerstokker. Jeg var vel egentlig forberedt på å fryse meg blå de neste årene også. Jeg med mine tømmerstokkbein passet tykke strømpebukser!!! De var så utrolig behagelige å ha på seg. De skled lett over både tømmerstokker, og lår, og når lårene var passert, så var jeg umåtelig spent på om der var noe som helst plass igjen til resten av meg… eller i alle fall rompa, og det store spørsmålet var jo da om jeg også kunne få den opp i livet…godt opp i livet, høyt opp i livet. Tro det, eller ei : Strømpebuksen hadde plass til rompa, og jeg fikk den høyt opp! Jeg fikk den så høyt opp i livet som jeg gjerne ville ha den…så høy at jeg følte meg vel. For en herlig følelse!  Jeg spradet  rundt lenge i disse fine, grå, og tykke strømpebuksene… jeg måtte føle, og kjenne meg litt frem. I løpet av testen, så satt strømpebuksene der de skulle. De skled ikke ned, og jeg følte det behagelig, veldig behagelig 🙂 Det er en utrolig god følelse å kjenne at man passer noe man aldri trodde man skulle passe…. så nå har jeg både støvletter, og tykke strømpebukser – nå skal jeg på jakt etter ett langt skjørt, eller to, for nå skal jeg ut å sprade. Det er ingen fare for at jeg skal vise strømpebuksene på min vei, men bare det at jeg vet at jeg har på meg noe som jeg ikke har passet på år, og som sitter – det er en følelse verdt å føle på 🙂

Jeg tror ikke der er en overflod av strømpeprodusenter som produserer store strømpebukser, men de som finnes, de fortjener virkelig oppmerksomhet. Jeg har sjekket litt rundt med ulike stormotebutikker for å høre hva de har av tykke strømpebukser, longs, og også ulltøy. Dersom du bor langt unna en del av disse butikkene, så har Alexis nettbutikk, og man kan garantert ta kontakt med butikkene, så er jeg sikker på at de yter service, og sender til deg. Det beste er selvsagt å prøve, men når jeg passer strømpebukser med mine tømmerstokker, da vil jeg tro at de fleste av dere passer de. Mine tykke strømpebukser er fra Festival, og det er et merke mange stormotebutikker selger. Jeg har den største størrelsen, og den går veldig fint på, og den kommer godt opp i livet. Jeg er blitt så glad i min, tykke grå 🙂 Det er helt klart en del som ikke fører verken tykke strømpebukser, eller ulltøy, men jeg ville ha sjekket med butikken nær deg, eller tatt en tlf til en av butikkene som jeg har sjekket hos :

PIP Stormote ( Kristiansand og Stavanger ) selger tykke strømpebukser i ull, og bomull fra Festival. I ull kan man få sort, og grått, og i bomull kan man få grått, og marine. PIP har også termolongs i mircrofiber som skal være veldig gode. Disse får man i sort. Både strømpebukser, og termolongs går opp til str. 56. PIP selger også ulltøy fra ACE i ull/silke, og som man kan få i både sort, og offwhite. Man kan få topp både med, og uten armer, og man kan få longs uten tå. Ulltøyet går opp i str. 54.

Alexis Mote ( Oslo, Moss, og nettbutikk : http://www.alexismote.no/index.php ) selger strømpebukser fra Festival, og Golden Curvy. De har ulike varianter både når det kommer til farge, og tykkelse. Strømpebuksene går fra str. 44 – 54/56. Prisene på de tykkeste ligger på 349 kr. I Golden Curvy kan man få 150 denier uten fot til 249 kr.

Cinderella Stormote på Gjøvik selger også tykke strømpebukser fra Festival. Cinderella har strømpebukser i ull, og i bomull. Disse går opp til str. 54/56, og koster fra 349 – 399 kr. Her selges også strømpebukser i mikrofiber i 50den fra Vouge som går opp i str. 58/60. Disse er jo ikke så varme, men de er fine både til julebordet, og på de dagene som ikke er så kalde.

Nice Size ( Drøbak Amfi  ) selger strømpebukser i ull fra Festival som går opp i størrelse 52/56.

Lingzi ( Søgne ) selger tykke strømpebukser fra str. 42 – 56 til 250 kr

Stormberg ( www.stormberg.no ) selger ikke strømpebukser, men de selger ulltøy som går opp til str. 5 XL. De har nettopp fått inn en ny serie som heter Salbu, og som er i 100% merinoull. Anbefales på det varmeste om du er ute etter ulltøy! 5 XL vil jeg si er 54/56, og jeg som sliter med store legger, og lår, jeg passet fint 5 XL i longsen. I trøyen så har jeg 4 XL, og den sitter som et skudd.

Jeg håper dere har fått noen gode tips til hvor du kan få tak i gode, varme strømpebukser, og longs. Når det gjelder ulltøy, så skal jeg blogge mer om det til uken. Har du andre tips, så legg gjerne igjen en kommentar på bloggen. Lag deg en god lørdag!!

http://blogsoft.no/index.bd?fa=article.edit&ar_id=47553906
 

Dette har vært ei god treningsuke, og hvem skulle vel ha trodd for den tiden tilbake at jeg faktisk opplever treningsglede? Jeg hadde aldri i mitt liv trodd at jeg skulle glede meg til å gå på trening. Jeg har jo trent en del tidligere også, men oftest i perioder som de fleste andre. Disse åpenbaringene hvor man går på med friskt mot, og så er man sannelig veldig flink en periode, før man plutselig ikke helt skjønner hvorfor man bare ikke kommer seg avgårde på trening slik man hadde planlagt. Så er den evige runddansen i gang med alle unnskyldningene for at treningen stoppet opp. Alle kjenner vi til denne runddansen tror jeg :-). Nå føles alt så mye annerledes. Jeg gidder ikke lete etter en eneste unnskyldning, for de er kastet på båten for lenge siden, og jeg tror jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har slitt med å komme meg ut døren hjemme for å gå på trening. Attpåtil så smiler jeg når jeg forlater huset  🙂 Det er så mange som har sagt at trening kan være moro, og at man kan føle treningsglede – jeg har aldri trodd dem før nå 🙂

Foto: Børre Eskedahl/ VG

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Treningsglede er deilig å føle på! Jeg med mine x antall kilo for mye som fnyste når noen sa det var glede i å trene, jeg hadde aldri trodd at jeg skulle føle på det samme. Det er mye som skal stemme for å oppnå denne følelsen, og for meg har det vært viktig og faktisk komme meg på treningene. Det har vært første steget. Kaste alt av unnskyldninger på båten, og se meg selv gå på trening etter trening, uke etter uke. Deretter har det vært viktig å få kjenne på at jeg faktisk kan, og at jeg mestrer. Det er en ubeskrivelig følelse å kjenne at man mestrer! Den kan jeg nyte lenge 🙂 Øvelser jeg ville gjort alt jeg kunne for ikke å gjennomføre – de gjennomfører jeg. Øvelser jeg før ville gitt opp og i det hele tatt prøve meg på – de klarer jeg. En hel time trening kunne tidligere fort bli redusert til det halve – nå er det aldri i tankene mine en gang, heller ikke når instruktøren skriker som om vi skulle være på boothcamp 🙂 Før ville jeg aldri verken ha løpt, eller hoppet foran andre – foran denne fantastiske treningsgruppen, så enser jeg det ikke en tanke. Om det disser litt her, og der når vi hopper, så klarer vi å se humoren i det, og klarer å få til ei latterkule gjennom svette, og pusting 🙂

Trening for meg er blitt uhyre viktig, og når det nå er blitt mer glede enn ork, da er det en stor seier! Jeg trener sammen med den flotteste gjengen, og hadde jeg ikke hatt denne flotte treningsgruppen, så hadde jeg heller ikke vært så underveis som jeg føler at jeg er nå. Den tøffe reisen blir mye lettere når man er sammen med andre som føler på de samme tingene. Jeg er på vei til noe jeg tror vil bli veldig bra. Jeg mister kilo, jeg mister cm, men viktigst av alt : jeg har det så utrolig godt! Jeg kaver ikke etter den tynne, slanke kroppen som jeg gjorde før. Jeg vil alltid være større enn “normalen”  jeg vil alltid være frodig, men jeg vet at det er helt ålreit fordi jeg har det godt med meg selv. Samtidig så vet jeg at kroppen smiler : blodtrykket er fint, sukker, og kolestrol har fine verdier – legen smiler sammen med meg, og det er en god følelse. Legen skryter av meg nå, og det gjorde han nok ikke før. Han ser endringene, folk rundt meg ser endringene, og jeg både ser, og føler endringene. Dette høres nok veldig rosa, og fint ut, men jeg har endel rosa dager innimellom nå, og det hadde jeg aldri før. Jeg har ennå mange tunge dager, jeg liker ennå ikke å se kroppen min i speilet, jeg kan fortsatt bli både sur, sint og forbanna over at ting er som de er, men det er så mange færre av disse nå sammenlignet med før – og da kan jeg ikke annet enn å være fornøyd 🙂 Tunge dager har vi alle, og i kjelleren går vi alle i blant, men nå kommer jeg meg fort opp – før ble jeg der lenge…..Jeg kan fortsatt bli både sur, frustrert, og deprimert over utfordringene i livet mitt. De store tømmerstokkbeina som gir meg veldig store utfordringer, og som er hovedgrunnen til at jeg pr. i dag ikke er i jobb, jeg har fortsatt en vekt som er altfor høy, så utfordringene, de er der, men opp i alt dette, så ser jeg hvor viktig treningen er for at dagene mine skal bli bedre. Jeg ser hvor viktig det er å flytte fokus.

De flotte menneskene jeg trener sammen med betyr masse for meg. Denne gjengen skulle vært på blå resept 🙂 For en gjeng, og for noen mennesker! Alltid blir man møtt varmt, og med et smil. Vi samles alltid ei lita stund før timene starter for å slå av en prat, vi smiler, og vi ler – hjelp som vi ler 🙂 VI har ett fantastisk humør, og jeg tror vi blir lagt merke til av andre på treningsstudioet for andre ting enn vekta 🙂 Vi spøker med egen vekt, og det er lov, så lenge det er oss selv som gjør det – sammen med fantastiske instruktører på Spring, så burde dette være en trening på blå resept 🙂 Vi har ulik overvekt, men om man har 10, eller 50 kg for mye, så har vi alle det til felles at vi ønsker en lettere kropp, og en bedre helse, og da betyr antall kilo for mye ingenting.  Jeg hadde en hyggelig prat med Lillian Muller for en tid tilbake. Jeg ble kjent med henne i radiosammenheng, og hun sa noe viktig, og veldig riktig som alle bør tenke litt over i dag : Det er aldri for sent å gjøre en endring….