For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.

Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.”  Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.

Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.

Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.

Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.

Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.

Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….

Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.

Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.