Jeg er ikke der at kroppen skriker stopp. Men den hvisker. Litt i kneet. Litt i hælen. Men i ryggen, der skriker den høyt til tider.

Det er ikke sånn at jeg ikke kan trene. Jeg kan trene. Jeg gjør det også. Men den siste tiden, så har det ligget der hele tiden. Det skaper en sånn liten usikkerhet. Kan jeg stole på kroppen min i dag? Kan jeg gi like mye som jeg vil, og hva er alle disse vondtene…smertene i ryggen som kommer og går i perioder, de kommer hyggigere, og kommer antageligvis fra en bilulykke som jeg var i for mange år siden. Hælen, der er plantar fascitt en av synderne, og kneet, det aner jeg ikke. Det er ikke intense smerter der, men det er ” noe” der som er ubehagelig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De siste ukene har jeg kjent mer på det enn på lenge, og jeg gjør det jeg kan for å holde smertene litt unna: jeg har gode sko og spesialsåler fra Drevelin. Jeg gjør egne øvelser for både rygg, kne og hæl. Og selv om jeg klarer å trene, så våger jeg feks ikke å løpe i frykt for mer smerter. Og dagene kan jo fort bli litt preget når noe er vondt og ubehagelig. Så denne uken, så tok jeg valget: Jeg har tatt kortisonsprøyte under hælen, og kneet venter til uken. Jeg har tatt det før med gode resultater, og hælen kjennes veldig bra ut nå. Satser på det samme vil skje med kneet. Ryggen, der blir det MR. Der må man helst vite helt nøyaktig hvor man feks skal sette kortison. Jeg har faktisk aldri tatt MR før. Og jeg skal være ærlig: jeg gruer meg. Ikke litt, men masse. Det å ligge inne i en slik trommel, det må være klaustrofobisk.

Jeg gruer meg ikke sånn at jeg ikke skal ta MR. For det skal jeg. Men nok til at jeg har snakket med legen om beroligende. Og ja… det hjelper litt å vite at det finnes en løsning hvis det blir for mye. Og det er nok ryggen som påvirker meg mest akkurat nå.  Jeg kjenner det ned i beina innimellom. Denne brennende, strålende følelsen. Og da vet jeg at det ikke bare er “litt vondt”. Den ene foten dovner litt bort i blant, så her er det kanskje nerver i klem. Kneet, det skal i første omgang gjennom røntgen.

Midt oppi dette – så er det også et håp der. Et håp om at de kan se noe. Forstå hva som skjer. Og kanskje gjøre noe med det. Eller kanskje det faktum at dette må jeg leve med. Kanskje er det ikke så mye hjelp å få, men jeg håper. For jeg vil jo videre. Jeg vil ikke bare “stå i det”. Og så står jeg midt i det jeg kanskje synes er det vanskeligste: å finne balansen. For jeg vil jo trene. Jeg vil fremover. Jeg vil ikke la kroppen stoppe meg. Legen min sa noe som egentlig traff ganske godt: Å trene er utrolig bra. Men det kan også være en del av årsaken – eller i hvert fall medvirkende. Den satt litt. For jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gi på. Liker å kjenne at jeg jobber. At jeg gjør noe. Men kanskje er det ikke alltid mer som er løsningen. Kanskje er det noen ganger mindre. Eller annerledes.

Ryggen er intens vond når den er vond, så det blir litt smertelindrende. I kneet, så har jeg ikke hatt de store, dramatiske smertene. Ikke sånn som får deg til å stoppe helt opp. Men sånn som følger deg. Sånn som gjør at du alltid har det litt i bakhodet. Og det tar mer plass enn man kanskje skulle tro. For det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hodet også. Om å tørre å bevege seg. Om å stole på at det går bra. Om å ikke trekke seg unna – men heller ikke presse for hardt. Den balansen der… den er ikke alltid like enkel.

Jeg har hatt dager hvor jeg bare vil gi på. Gå lengre. Trene hardere. Ikke tenke. Og så har jeg dager hvor jeg kjenner etter i hvert eneste steg. Analyserer. Vurderer. Holder litt igjen. Og kanskje er det akkurat det jeg må lære meg nå. At fremgang ikke alltid er å presse. At det også kan være å justere. Å ta ett steg tilbake for å kunne gå videre. For jeg gir meg ikke. Det er ikke aktuelt. Men kanskje veien fremover ikke ser helt lik ut som jeg hadde sett for meg. Ikke lik hver dag. Og vet du hva? Det er kanskje helt greit. For jeg er fortsatt i bevegelse. Jeg vil fortsatt være på vei. Bare litt mer lyttende enn før.

Jeg er spent på både gjennomføringen av MR, og resultatene. Spent på hva det er i ryggen som skaper alt av trøbbel. Jeg vet jeg har en gammel prolaps der, men er det mer? Jeg er nok mest spent på om det er hjelp å få når den er vond. Kneet, der får jeg ikke håpe de finner artrose, og betennelsen under foten, den vil nok komme å gå, så her er hovedfokuset mitt: Gode sko og spesialsåler. Noen mener jeg har kommet i reparasjonsalderen, men der er jeg ikke enig hehe.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg skal ut å gå tur nå, og det i helt flatt terreng etter sprøyten på onsdag. Jeg har lovet å gjøre nøyaktig som kiropraktoren har sagt, så det jeg lover, det holder jeg. I morgen kan jeg ha ei mer ” normal ” økt. Ellers blir det vindusvask ute i dag om solen titter frem som de har lovet. Vi blogges i morgen!