Jeg tror dette var det verste noen kalte meg i barndommen. Tjukkebolla feita ble nok sleng etter meg noen ganger, men det stakk ikke så dypt. Jeg slang alltid noe tilbake, og så var alt glemt. I voksen alder har det nok vært styggere kommentarer, og det har vært stygge blikk. Klart det har vært veldig vondt, men alt i alt har jeg vært utrolig heldig som ikke har kjent på den mobbingen og trakassering som så mange andre har fordi man bærer på en tjukk kropp.

Jeg har kjent mye på at jeg har begrenset meg selv. Det er mye jeg har latt være å gjøre fordi jeg har hatt så stor kropp. Jeg spiser aldri på gata, heller ikke is om sommeren fordi jeg er redd for kommentarer og blikk jeg ikke liker. Det samme gjelder bading. Det å vise seg i badedrakt, det sliter jeg med. I perioder hang eldre damer over handlekurven min i butikken for å få bevis på hvorfor jeg var tjukk, og det førte til at jeg var veldig bevisst på hva jeg puttet i handlekurven. Det å dra på et treningsstudio var i starten innmari vondt. Istedenfor å heie på meg fordi jeg ville være aktiv, så ble det blikk og kommentarer. Jeg stormet ut noen ganger med tårer i øynene. Jeg kunne sikkert ha skrevet mye mer på denne listen, og jeg er sikker på at det å begrense seg selv som overvektig, det er noe mange kjenner seg igjen i.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er noe med folks forhold til overvektige som jeg nok aldri kommer til å skjønne. Vi er ganske langt nede på ” rangstigen.” Det er akseptert å snakke stygt til oss, og om oss. ” Alle ” har en mening om oss, og ” alle ” vet hvorfor vi er tjukke. Altfor mange mener også at vi ikke skal ha hjelp med vektproblemene fordi vi har spist oss selv tjukke. Hvorfor er det så mange som ser rødt når de ser en tjukk kropp?

Slankemedisin engasjerer veldig mange. Ozempic engasjerer mange. Jeg tenker det er fint at man har meninger, men hvorfor må man synse så veldig, ofte uten å ha verken kunnskapen, eller kjennskapen? Hvorfor vet så mange hva som er best for alle andre, og spesielt oss tjukke? Hvorfor kan man ikke være glade på de tjukkes vegne fordi nå mange endelig kan få hjelp? Og er det ikke sånn at man selv velger det man tror er best? Min kropp, mitt valg. Og når det kommer til medisin, så er det faktisk et valg man tar sammen med en lege. En lege som skal sitte på noe mer kunnskap enn det vi andre gjør.

Vil slankemedisiner løse fedmeproblemet? Kanskje ikke, men de vil hjelpe så utrolig mange som i dag sliter med overvekt og fedme. Burde ikke alle være glade for at det endelig er noe på markedet som kan hjelpe oss som har slitt med vekten i altfor mange år? Hvorfor er så mange i mot at vi skal få slankemedisin på blå resept? Eller til redusert pris? Hvorfor er det så mange som ikke selv har kjent vektutfordringer på kroppen som er så i mot at vi skal få hjelp? Hvorfor tror vi at det som er best for en selv også skal være best for andre? Det er vel fortsatt sånn at vi mennesker er ulike, og vi reagerer ulikt på alt av medisiner. Det som funker for en, funker kanskje ikke for den andre. Noen har ingen bivirkninger mens andre har grusomme bivirkninger. Noen har effekt, andre ikke.

Det er flott at vi engasjerer oss, men hvorfor vet vi hva som er best for alle andre? Hvorfor tror noen at de sitter med svaret for hva som er best for oss tjukke? Hvorfor er det alltid ramaskrik når det kommer til overvekt og fedme? Jeg ser vel aldri at man skriker så mye negativt når det kommer til andre sykdommer, og andre pasientgrupper. Hvorfor er noen i mot å gi medisiner til tjukke? Vi skal ikke ha hjelp i følge mange andre, og det fordi det ikke er statens oppgave å slanke oss. Vi har spist oss selv feite, så da kan vi takke oss selv.  At vi har spist oss selv feite, den er drøy. Da kan man jo spørre om røykere skal få hjelp? Eller rusmisbrukere? De har jo selv en gang tatt et dårlig valg. Vi må slutte å tro at alt handler om kosthold og trening, og jeg fatter ikke hvorfor noen skal nektes hjelp, og hvorfor så mange skal ha en mening om det? Mennesker som ikke kjenner oss, og som kanskje heller ikke vet hva overvekt og fedme egentlig er. Mennesker som ikke kjenner historien bak overvekten til mennesker de ser, men mene noe, det skal man. Og det man mener er sjeldent positivt.

Overvekt er sammensatt. Det finnes ikke noe enkelt svar. En leser av bloggen sa det så bra i en kommentar på et innlegg jeg hadde : ” Overvekt handler om så mye, det er ikke slik at alt står og faller på viljestyrken. Man burde basere seg på fakta og ikke minst kunnskap når man skråsikkert vet svarene til 100%. Synse og tro over andres “vansker” uten kompetanse blir lite troverdig. At alt er svart hvitt og løses kun av kostholdet ,vel..fungerer for noen..ikke for alle! ” Sanne ord.

Og nei, man vet ikke hva som er best for andre enn deg selv. Så vi må slutte å synse, og tro at vi sitter på mer kunnskap enn legene gjør. Det handler om mye mer enn kosthold. For min egen del, så fikk jeg lymfødem etter en kreftoperasjon i 2002. Flere lymfeknuter ble fjernet. Resultatet ble lymfødem i begge bein. Lymfevæsken sirkulerer ikke, og hoper seg opp. Når væsken hoper seg opp, så blir legger og lår veldig store. Spesielt gjelder det leggene mine som er tømmerstokker. Jeg fikk i tillegg diagnosen lipødem i voksen alder, en sykdom som slo ut i puberteten. Lipødem er sykelig fettansamling i sete, lår og legger, eventuelt armer. Det er en smertefull tilstand for veldig mange, og den bedres ikke ved slanking. Altså fett som ikke kan slankes bort. Så jeg har en del store utfordringer som gjør det ekstra vanskelig å gå ned i vekt. Klart jeg også har hatt dårlig kosthold i perioder, jeg har slitt med mye negative tanker rundt egen kropp. Så dette er sammensatt for meg som for så veldig mange andre. Det handler heller ikke om at jeg ikke er aktiv. Jeg trener veldig mye og veldig bra.

Mitt blodsukker er forhøyet, derfor tar jeg Ozempic. At jeg også går ned i vekt ved å bruke denne, det er en bivirkning jeg er veldig glad for. Jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag. Jeg er evig takknemlig for bivirkningen som Ozempic gir meg, og jeg er evig takknemlig for at den er så positiv for blodsukkeret mitt. At så mange også har så god effekt av å bruke Wegovy, det er jeg også utrolig glad for. Kan vi ikke være glade på de tjukkes vegne? Må vi mene, tro og synse og være så utrolig negative når det kommer til overvekt og vår situasjon? At mange kan få et nytt liv, og en mye bedre livskvalitet, kan man ikke være glade for det uten å hugge løs på oss ?

Det må være opp til hver enkelt å velge hva de ønsker å gjøre. Det er ikke opp til andre å bestemme hva som er best for andre enn seg selv. Hva dama i nabohuset gjør, det er det ingen som har noe med. Vi er voksne, og tar våre egne valg. Vil du ikke, så er det helt fint. Vil du, så er det også veldig fint. Vår kropp – vårt valg.