Det er helt fantastisk! Jeg skal bli bestemor!

Nå er det offisielt. Nå kan jeg fortelle hele verden den fantastiske nyheten om at jeg i november skal bli bestemor til en liten gutt, eller ei lita jente. Jeg har ikke ord for hvor stas dette er. Jeg gleder meg så utrolig mye. Hele familien gleder seg, og tiden kan ikke gå fort nok. Jeg har visst det i noen uker allerede, men nå er Celina 13 uker på vei, og vi kan fortelle alle den fantastiske nyheten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre sier det er helt fantastisk, og det er ingen tvil om at vi har mye å glede oss til. Jeg er helt i ekstase over det som skal skje. Trond er nok noe roligere enn meg, men han gleder seg også veldig til å bli bestefar. Svigerforeldrene mine blir olderforeldre for første gang, og svigerfar kan neppe få en bedre 80 årsgave enn det å få oppleve å bli olderfar. Svigerfar var lenge i tvil om han ville oppleve det å bli olderfar. I november, få dager etter sin 80 årsdag, så kommer olderbarnet til verden. Mamma som bor i samme hus som oss gleder seg også stort til at det skal komme ett nytt olderbarn.

Celina er vårt eneste barn. Jeg hadde nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet vi fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om vi hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen stråling, ingen cellegift, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma til Celina før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.

Celina har nok vært litt lunken til det å få barn, men hun er ung. Hun er 24 år når babyen kommer til verden. Hun er like gammel som jeg var da jeg fikk henne. Jeg har alltid tenkt at når den rette dukker opp, så kan det være at hun endrer mening. Nå stråler hun sammen med Andreas. De er så lykkelige og fine sammen, og i november blir de en liten familie på tre. Det er så fantastisk å se sin egen datter gravid, og se at magen hennes nesten dag for dag vokser. Det er også rart på en veldig fin måte at ens egen, lille jente er voksen, og selv skal bli mamma.

Jeg håper jeg blir verdens beste bestemor. Jeg har så mye å gi til den lille som snart skal komme til verden. Jeg er fast bestemt på å være der for Celina, for babyen og for Andreas. Jeg skal stille opp når de trenger meg. Jeg skal ikke bli marerittet som henger på døren hver eneste dag, men jeg håper å få tilbringe masse tid med barnebarnet mitt, og ikke minst det å avlaste foreldrene når de trenger det. Jeg vil være der 100%. Tenk så fantastisk å få ta del i babyens liv. Trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Babyen kommer til å bli bortskjemt. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarnet mitt litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse, men klart vi skal på handleturer også 🙂 Jeg håper jeg blir bestemoren som tar del i det som skjer i livet til den lille.

Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at vi nå skal bli besteforeldre. Det er tusen følelser inni meg. På ultralyd i juni får vi vite kjønnet til babyen. Jeg har følt at det blir en jente, men etter å ha sett bilde fra gårsdagens ultralyd, så har jeg endret mening. Jeg tror kanskje det er en liten gutt som kommer til verden. Mamma har med ulltråd, og gullring over Celinas puls fått frem at det blir ei jente, så vi undrer, og gjetter. Også svigerfar mener det er ei jente som kommer. Foreldrene selv heller vel også mot at det er en liten gutt. I juni får vi vite om det er ei lita jente, eller en liten gutt som skal berike livene våre.

Jeg skal bli bestemor til den vakreste babyen i hele verden. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi den lille oppmerksomhet og masse kjærlighet. Jeg håper jeg blir verdens beste mommo <3

Reklame | Snefrids Hus. Atelier Alexandra

Nå setter jeg snart nesen mot Grimstad. Jeg skal kjenne på den gode følelsen, og gjøre noe som jeg trenger og har behov for. Nettopp fordi jeg fortjener det. Bli med du også!

Lørdag 2.juni starter vi i hovedsalen på Snefrids Hus hvor vi er omgitt av vakre lysekroner. Her skal vi lære om farger og fasong, og vi skal lære hvordan klær kan sitte bra på kroppen. Passform, farger og design på klær er noe mange kvinner sliter med.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Vi skal også lære litt om makeup. Hva slags farger kler jeg, og hvordan legger jeg en fin makeup.

Vi tar et avbrekk før lunsj, og rusler inn i skogen med tomme kurver. Her skal vi få lærdom om urter, og blomster som vi kan spise til lunsj, og vi skal lage vår egen te. Hva er vel bedre enn å nyte et måltid som man har vært med på å lage selv.

Etter lunsj kommer mer spennende.  Alexandra fra Lillesand er Norges eneste undertøysmodist. Alexandra skal ta oss inn i en ny verden. Alexandra kan undertøy, og hun elsker å lage badedrakter med armer og ben. Tenk så deilig å finne undertøy, og badetøy som faktisk passer. Alexandra kan hjelpe deg.

Dette blir så spennende! Ta med deg ei venninne eller to, ta det som en mor-datter dag, ta med deg svigermor, eller syforeningen – eller hvorfor ikke ta det som en dag kun for deg selv? Skulle du bo noen mil unna, så ta det som en fin dagstur. Det er verdt det!

Vi starter drømmehelgen vår lørdag 2.juni kl.-12.00, og avslutter kl.17.00

Pris for dagskurset er 490 kr, og inkluderer også mat og drikke.

Før vi avslutter helt på lørdag, så vil dere få muligheten til å kikke rundt, og få en god prat med både Snefrid og Alexandra. Vi gir gode tilbud til dere som kommer. I tillegg til kjoler, og undertøy, så er der også en liten gårdsbutikk på Snefrids Hus.

For dere som ønsker ett helt personlig kles, og makeup kurs med overnatting på Snefrids Hus, så kan vi ønske dere velkommen fra fredag 1.juni. Ta da kontakt for mer informasjon. Her er det VELDIG få plasser.

Påmeldingsfrist er FREDAG 25.MAI

Påmelding : [email protected]

Du kan lese mer om Snefrids Hus og Atelier Alexandra her : https://www.facebook.com/snefridshus/   ,    http://www.snefridshus.no/ og her https://www.facebook.com/Atelier.Alexandra/

Vi gleder oss til å treffe deg!

Selv om jeg i dag er veldig glad i gode, varme smeigedager, så har sommeren sine utfordringer. Jeg er sikker på at flere enn meg opplever nettopp dette. En ting er at man hver sommer flagger høyt at neste sommer ikke skal bli som denne sommeren. Man skal virkelig gi jernet frem mot neste sommer, og alt skal bli så mye bedre … neste sommer. Neste sommer har man tatt av seg en hel haug, så da tyter det verken her, eller der. Ingen valker tyter ut av sommertoppene. Grevinnehenget som så lekkert henger der og disser, de er også borte…neste sommer. Neste sommer skal man selvfølgelig også ha ny badedrakt i en helt annen størrelse, og man skal ligge på stranden midt oppi alle andre som nyter strandlivet. Det er nesten så man ser seg selv posere frem og tilbake i bikini på stranda – så flink skal man være frem mot neste sommer.

Jeg liker gode, varme sommerdager, eller smeigedager som vi kaller det her i Kristiansand. I dag skinner sola så flott her i sør, og man kjenner på at sommerklærne nå skal brukes. Jeg er glad i sommer, og sol, og jeg er heldigvis blitt mer glad i varmen enn jeg var en periode i ungdomstiden. I en periode, så protesterte jeg mot den intense sommervarmen ved å kle på meg istedenfor å kle av meg. Jeg husker min mor mer enn en gang var rimelig fortvilet, men tilslutt så måtte hun vel  bare gi opp. Det nyttet ikke å snakke meg til fornuft. Jeg kledde meg i lag på lag, gjerne med en god genser over en lang topp – her skulle ikke varmen få lov å komme inn. Jeg jaktet stadig etter skygge. Heldigvis var dette kun en kort periode. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg kledde mer på meg om sommeren enn av meg i en periode, men kanskje følte jeg allerede da på utfordringene som sommeren kunne ha?

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Vi kjenner nok alle til begrepet ” neste sommer.” Neste sommer blir ofte sommeren etter det, eller sommeren etter det, og for meg er denne sommeren ennå ikke kommet.  Alt skal bli så mye bedre neste sommer. Man har god tid til å være klar for neste sommer. Man har jo ett helt år. Jeg er drittlei visse utfordringer som for min del dukker opp hver eneste sommer, men jeg har nå sluttet å si at store ting skal skje neste sommer. Jeg vet ærligtalt ikke om jeg kommer til å oppleve en sommer uten utfordringer, men jeg vet nå at jeg stadig vil få en lettere sommer, og akkurat det er mer enn nok for meg. Den sommeren hvor jeg kan virkelig kan kjenne hvor lettere alt er blitt, den kommer ikke denne sommeren, sikkert ikke neste sommer heller, men den kommer, og denne sommer er jeg ett godt steg nærmere. Det å kjenne mindre valker, det å kjenne at det tyter mindre enn tidligere, det å kjenne at klærne sitter bedre og bedre, det å føle seg vel – det betyr så mye mer enn at en faktisk tror man en sommer skal sprade rundt i bikini i str. 40.

Beina mine liker ikke varme, og skal heller ikke ha for mye direkte varme. Foruten det faktum at beina mine ikke liker varme, så er en av de største utfordringene om sommeren for meg utvilsomt badedrakta. Jeg hater badedrakter!! Jeg skulle ønsket meg tilbake til de gode, gamle dagene hvor man badet i lange badedrakter. Da hadde jeg ikke vært nødt til å blottlegge de solide tømmerstokkene mine. Det finnes jo badedrakter med skjørt, men skjørtene er absolutt ikke lange nok for meg. De dekker jo ikke så mye mer enn en ordinær badedrakt gjør. Jeg har vurdert et skilt rundt halsen som forteller at beina mine ikke er som ” alle ” andre bein fordi herr lymfeødem, og fru lipødem har valgt å bosette seg i de, men jeg ser at det kanskje ikke er den beste ideen. Likevel hadde jeg kanskje fått mer forståelse.

Jeg er innmari glad i å bade. Etter å ha stått i vannet i sikkert 20 minutter for å stålsette meg enhver temperatur, så hiver jeg meg ut i…eller jeg legger på svøm i hvert fall. Dessverre så bader jeg ikke så ofte som jeg har lyst til. Jeg orker ikke vise beina mine. Det er trist, veldig trist, men sånn er det. Jeg skulle gjerne gått i Aquarama, eller vært med på vanntrening, men det er utfordring nok og bade på stranda selv om det kanskje ikke er folk i umiddelbar nærhet.  Jeg vil helst ikke vil være der alle andre er. Jeg vet jeg burde gi blanke. Jeg vet at jeg ikke burde bry meg. Men jeg bryr meg. Jeg føler meg ikke vel om halve stranda, eller Aquarama skal se mine store legger. Jeg vet jeg vil få blikk, men sikkert ikke så mange som hodet mitt tror, men der er hodet mitt, og jeg litt samstemte – vi vil bare ikke.  Så på varme dager når man gjerne vil bade, så har jeg lært meg å jakte på de fine stedene uten særlig med folk. Ett stort fremskritt var jo at jeg i fjor investerte i ny badedrakt da vi skulle til Spania. Rosa, og fin er den, så badedrakten, den er på plass i alle fall. Hvor mye den vil få dyppet seg i sommer, det er høyst uvisst, men den ligger nå der, så rosa og fin.

I dag setter jeg kursen for Oslo. Med min flyskrekk så velger jeg bort fly om jeg kan, så i dag skal jeg ta buss. NSB sliter med sine ting, så da velger jeg buss hele veien inn til hovedstaden. Selv med bussens 23 stopp, så er det behagelig med musikk på ørene, et blad med siste sladder, eller kjenner jeg meg selv rett, så sovner jeg raskt søtt. Det er ikke ofte jeg drar sånn alene, så jeg burde kanskje ha skilt som gir klar beskjed at denne damen reiser helt alene inn til store Oslo. Jeg har jo alltid klippen min med meg, veiviseren, han med den store stedssansen, nå skal mor sannelig finne frem alene, men de sier at Oslo Plaza omtrent ligger i samme bygningen som busstasjonen, så da er jeg rimelig trygg på at jeg vil komme dit jeg skal.

Foto : Jolie Photography

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

I morgen skal jeg lede mitt første styremøte i Norsk lymfødem og lipødemforbund. Jeg gleder meg til å starte jobben, selv om jeg også kjenner på sommerfuglene. Jeg tenker det er riktig at sommerfuglene er der. Jeg skal være spent, og bittelitt nervøs. Jeg går til nye, ukjente oppgaver. Organisasjonsarbeid er helt nye ting for meg. Jeg har mye å lære, og mye å sette meg inn i. Jeg har lest og lest siden jeg ble valgt. Noe sitter, men det er nok mye jeg må bla tilbake i etter hvert. Det blir nok en bratt læringskurve, men jeg er ikke alene. Jeg skal lede et styre sammen med 6 kvinner, og en mann. Jeg vet ikke om det er han, eller vi som er mest heldige, men det skal bli fint å ha med en mann på laget. Der er nemlig også mange menn som får lymfødem, mange etter prostatakreft.

Om jeg ikke er den med mest organisasjonserfaring, så har jeg ett stort engasjement for saken, og jeg har masse personlig erfaring å ta med meg inn i arbeidet. Jeg har levd med lymfødem i snart 16 år, lipødem antageligvis enda lengre. Jeg har kjempet mine kamper for å bli trodd, for å få behandling, for å få den hjelpen jeg har hatt krav på. Den tidligere fastlegen min visste knapt hva lymfødem var, og lipødem, da skjønte han ingenting. Ikke var han så veldig interessert i å lære så mye om det heller. Han var vel mer skeptisk til det jeg fortalte enn interessert. Og det er slik så mange har det. Man blir ikke trodd. Legene vet så lite. Så istedenfor å ta pasienten på alvor, så skal man lide seg gjennom hverdagen med alle utfordringene det gir å ha både lymfødem, og lipødem. Lipødem er en kvinnesykdom. Det er nærmest kun kvinner som blir rammet, og da er det heller ikke like interessant for legene. Det skal da ikke være sånn. Vi er faktisk syke, men ingen ser det. Ingen tar oss på alvor. Ingen tror oss. Nå er det på tide at noen hører på oss, ser oss, og hjelper oss!

Jeg har mange tanker, og ideer som jeg skal ta med meg inn i arbeidet som styreleder. Tanker og ideer som forhåpentligvis kan være gode for forbundet, for medlemmene våre, for arbeidet med å bli synlige, og for arbeidet med å bli tatt på alvor blant politikere og leger. Jeg har fått en tillit fra landsmøtet, en tillit som jeg skal ta godt vare på. Det er så mange som tror på meg. Jeg håper jeg leverer. Jeg håper jeg blir en god leder. En leder som får styret til å jobbe godt sammen. En leder som lytter, som kan delegere, og som involverer alle. Jeg er ikke god på alt, men sammen med meg har jeg andre som er gode på sitt. Det blir viktig at vi får riktige personer på riktig plass. At vi får jobbe med det vi er gode på. Det er viktig med en god tone, det må være rom for smil og latter. Alt må ikke være alvor hele tiden. Jeg må være troverdig, og tydelig, jeg må motivere, og jeg må også våge å ta noen tøffe valg, og skjære igjennom om det trengs.

I morgen er vårt først styremøte som nytt sentralstyre. Vi er fra hele landet. I morgen og mandag skal vi jobbe oss gjennom mange saker, og starte ett utrolig viktig arbeid. Man antar at 3 % av et lands befolkning har lymfødem, og lipødem. Det er utrolig høye tall. Det er bare en brøkdel som vet om det. Hvordan skal disse vite hva de feiler når legestanden ikke vet nok om sykdommene. Istedenfor går så mange rundt med hevelser, og smerter man ikke aner årsaken til. Hadde jeg visst mye tidligere at jeg hadde lymfødem, så hadde heller ikke mine bein vært som de er i dag. Jeg fikk INGEN informasjon verken på Radiumhospitalet, eller på kvinneklinikken ved Sørlandet Sykehus om at jeg kunne utvikle lymfødem etter kreftoperasjonen. Det er bittert å tenke på. Vi har virkelig en jobb å gjøre.

Jeg gleder meg. Jeg er spent, og jeg har sikkert tusen sommerfugler i magen – men jeg er veldig klar!

Du kan lese mer om lymfødem, og lipødem her : http://nllf.no/ . Du kan også ta kontakt med meg om det er noe du lurer på.

Det er så utrolig lenge siden jeg har kjent på denne følelsen som jeg våknet opp med i dag. Det var som et gufs fra fortiden. Dette var en følelse jeg trodde var borte for lenge siden, men kanskje er den et varsko, kanskje er det en mening med at nettopp den følelsen kom tilbake?

Jeg begynte å kjenne litt på følelsen i helgen. Jeg ble overrasket over at den slo ned i meg, men så har kanskje ting vært litt så som så. Det har vært ei dårlig uke. Faktisk ei veldig dårlig uke, iallefall treningsmessig. Treningsplanen jeg skal følge, den blir ikke som den skal være fordi det er så mange ukjente øvelser. Jeg er der at jeg må se de før de sitter. Jeg må bli instruert. Nå går jeg lutt i blinde.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ei uke uten skikkelig trening. Da sliter jeg. Den dårlige samvittigheten. Alle kiloene som jeg innbiller meg har kommet på. De dårlige følelsene. Kanskje litt mer i munnen enn jeg bør. Ikke at jeg har fråtset, og hatt godtegilder, men det har vært noe usunt mer enn det burde kanskje. Jeg har den filosofien at om jeg får lyst på noe usunt midt i uken, så skal jeg kunne tillate meg litt uten å gå rundt med dårlig samvittighet…men vi snakker litt, og vi snakker om ikke å begå samme feilen flere dager på rad.

I går kjente jeg litt på den følelsen jeg alltid hadde før ” Jeg har lagt på meg følelsen.” Jeg følte jeg hadde lagt på meg både her, og der. Jeg følte magen var blitt større, jeg følte at magepølsa hang mer enn før, det var liksom en del ting som ikke helt stemte. Hvorfor kommer følelsen? Er det for å advare meg om at dette kan gå galt, eller må hodet bare prøve å få meg småsprø?

I mange år hadde jeg det slik som dette hver mandag. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, magen var uggen, og jeg kjente på den forferdelig dårlige samvittigheten over alt jeg hadde puttet i munnen som var helt feil. Feil mat, og for store mengder.

Jeg hatet disse mandagene, og jeg har vært så evig takknemlig for at de siden da har vært mer eller mindre bort, men det har alltid vært noen unntak, som nå. De ble liksom borte når jeg fikk ryddet i hodet, og startet min endringsreise. Nå er de litt tilbake, men jeg regner med, og håper at de forsvinner fort. Det er liksom litt tungt å ha det sånn.

Har jeg lagt på meg? Jeg aner ikke! Minimalt i såfall, men om det er minimalt, så er det uansett ikke bra. Er magen blitt større? Aner ikke. Jeg føler det, og følelsen kan stemme, men det er nok bare en følelse, kroppen endrer seg etter hvert som kiloene går av. Har jeg spist for mye av varer jeg ikke bør den siste uken? Ja, sikkert.  Hvem kan jeg skylde på? Jeg leter desperat etter noen å legge all skyld over på, men uansett hvor mye jeg tenker, og prøver å finne noen, så lander jeg på at jeg kun kan klandre meg selv…

Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Likevel er disse vonde følelsene et varsko tenker jeg. Den litt deprimerte starten på dagen, den forteller meg at jeg må ta grep, og stramme inn. Disse følelsene skal ikke tilbake, og det skal ikke vekten heller. Jeg skal ALDRI tilbake dit jeg var med den høye vekten,  de negative tanker døgnet rundt, og følelsen av å være en vandrende flodhest 24/7. Altså, dere vet at jeg fortsatt kan føle meg som en flodhest i blant. Det vil jeg nok alltid måtte føle på i ny og ne, men sånn hele døgnet, hver dag, det skal aldri skje igjen. ALDRI! Jeg har heldigvis lært mye underveis, jeg har gode verktøy, og jeg vet hva som skal til for at disse følelsene ikke kommer tilbake. Det er kun meg som kan gjøre noe med det.

Takk for at alarmer ringer, takk for at jeg ser det som et varsko. Du skal ned Heidi, ikke opp! Jeg må finne  positiviteten, få på smilet, og finne frem både motivasjonen, og treningstøyet. Jeg skal komme meg gjennom dette også!