Det er så utrolig lenge siden jeg har kjent på denne følelsen som jeg våknet opp med i dag. Det var som et gufs fra fortiden. Dette var en følelse jeg trodde var borte for lenge siden, men kanskje er den et varsko, kanskje er det en mening med at nettopp den følelsen kom tilbake?

Jeg begynte å kjenne litt på følelsen i helgen. Jeg ble overrasket over at den slo ned i meg, men så har kanskje ting vært litt så som så. Det har vært ei dårlig uke. Faktisk ei veldig dårlig uke, iallefall treningsmessig. Treningsplanen jeg skal følge, den blir ikke som den skal være fordi det er så mange ukjente øvelser. Jeg er der at jeg må se de før de sitter. Jeg må bli instruert. Nå går jeg lutt i blinde.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Ei uke uten skikkelig trening. Da sliter jeg. Den dårlige samvittigheten. Alle kiloene som jeg innbiller meg har kommet på. De dårlige følelsene. Kanskje litt mer i munnen enn jeg bør. Ikke at jeg har fråtset, og hatt godtegilder, men det har vært noe usunt mer enn det burde kanskje. Jeg har den filosofien at om jeg får lyst på noe usunt midt i uken, så skal jeg kunne tillate meg litt uten å gå rundt med dårlig samvittighet…men vi snakker litt, og vi snakker om ikke å begå samme feilen flere dager på rad.

I går kjente jeg litt på den følelsen jeg alltid hadde før ” Jeg har lagt på meg følelsen.” Jeg følte jeg hadde lagt på meg både her, og der. Jeg følte magen var blitt større, jeg følte at magepølsa hang mer enn før, det var liksom en del ting som ikke helt stemte. Hvorfor kommer følelsen? Er det for å advare meg om at dette kan gå galt, eller må hodet bare prøve å få meg småsprø?

I mange år hadde jeg det slik som dette hver mandag. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, magen var uggen, og jeg kjente på den forferdelig dårlige samvittigheten over alt jeg hadde puttet i munnen som var helt feil. Feil mat, og for store mengder.

Jeg hatet disse mandagene, og jeg har vært så evig takknemlig for at de siden da har vært mer eller mindre bort, men det har alltid vært noen unntak, som nå. De ble liksom borte når jeg fikk ryddet i hodet, og startet min endringsreise. Nå er de litt tilbake, men jeg regner med, og håper at de forsvinner fort. Det er liksom litt tungt å ha det sånn.

Har jeg lagt på meg? Jeg aner ikke! Minimalt i såfall, men om det er minimalt, så er det uansett ikke bra. Er magen blitt større? Aner ikke. Jeg føler det, og følelsen kan stemme, men det er nok bare en følelse, kroppen endrer seg etter hvert som kiloene går av. Har jeg spist for mye av varer jeg ikke bør den siste uken? Ja, sikkert.  Hvem kan jeg skylde på? Jeg leter desperat etter noen å legge all skyld over på, men uansett hvor mye jeg tenker, og prøver å finne noen, så lander jeg på at jeg kun kan klandre meg selv…

Jeg har kommet langt, og jeg er innmari stolt av meg selv. Likevel er disse vonde følelsene et varsko tenker jeg. Den litt deprimerte starten på dagen, den forteller meg at jeg må ta grep, og stramme inn. Disse følelsene skal ikke tilbake, og det skal ikke vekten heller. Jeg skal ALDRI tilbake dit jeg var med den høye vekten,  de negative tanker døgnet rundt, og følelsen av å være en vandrende flodhest 24/7. Altså, dere vet at jeg fortsatt kan føle meg som en flodhest i blant. Det vil jeg nok alltid måtte føle på i ny og ne, men sånn hele døgnet, hver dag, det skal aldri skje igjen. ALDRI! Jeg har heldigvis lært mye underveis, jeg har gode verktøy, og jeg vet hva som skal til for at disse følelsene ikke kommer tilbake. Det er kun meg som kan gjøre noe med det.

Takk for at alarmer ringer, takk for at jeg ser det som et varsko. Du skal ned Heidi, ikke opp! Jeg må finne  positiviteten, få på smilet, og finne frem både motivasjonen, og treningstøyet. Jeg skal komme meg gjennom dette også!