Tidligere i år, så var jeg hos NRK i Oslo for å være med i serien ” Ikke spør om det.” En serie om stigmatisering, og en utrolig viktig serie. Det var en fantastisk opplevelse.Det var absolutt et minne for livet. Samtidig fikk jeg anledning til å sette et viktig fokus, og jeg fikk lov til å snakke om et tema som engasjerer meg, og som jeg brenner for.
Programmet jeg er med i handler om overvekt. På forhånd hadde ulike personer anonymt fått anledning til å stille spørsmål som de lurer på om overvekt, spørsmål man kanskje aldri har våget å stille. Det er jo et faktum at det er mange myter rundt overvekt, det er nok mange spørsmål en del ønsker å stille, men som aldri blir spurt fordi man ikke våger. Vi ante ingenting på forhånd om hvilke spørsmål som kom til å bli stilt, og vi som deltakere i programmet skulle svare så ærlig og åpent som mulig.
TV serien er viktig. Den handler om grupper av mennesker som blir stigmatisert. I tillegg til overvekt, så er det programmer om kortvokste, om å være født i feil kropp, personer som sitter i rullestol skal være med, personer med Tourettes for å nevne noen. Utrolig viktige fokus, og det var faktisk fint og kunne svare på spørsmål som man vet at mange lurer på.
Hvorfor er du tjukk, hvor mye mat spiser du, hvordan er det å ha sex, har du fått mange henvendelser fra menn som drømmer om å ha sex med store kvinner – nå skal ikke jeg røpe flere av spørsmålene, men dette var et veldig lite knippe av de spørsmålene vi ble stilt. Vi fikk også fortelle om sårheten, om alt det vonde man har opplevd rundt det å være overvektig. Det var ingen av spørsmålene som satte meg ut. Jeg svarte åpent og ærlig på alle.
Jeg var utrolig spent på å se hvordan NRK valgte å sette sammen programmet. Vi er vel 7 deltakere som var med. Alle med ulike historier, og jeg skjønte at jeg hadde vært heldig sammenlignet med flere av de andre. Alle fikk de samme spørsmålene, og så har det blitt klippet, redigert og satt sammen til et ferdig program som nå aller først kan sees på nett, og så kommer det på tv senere i september.
Jeg fikk på forhånd beskjed om at jeg ikke var så mye med i programmet. Klart man blir litt skuffet fordi jeg vet at jeg fikk sagt veldig mye bra, og mye viktig, men jeg fikk også en ærlig tilbakemelding på hvorfor jeg ikke er så mye med. Da NRK skulle redigere serien, så følte de at jeg kanskje ikke passet så godt inn som flere av de andre. De hadde hatt mange runder på det, og de følte på at jeg var for tynn. For tynn, det er vel noe jeg aldri har hørt før, men samtidig må jeg jo ta det som et kompliment at jeg ikke blir sett på som en flodhest lengre, at jeg kanskje ikke er så tjukk som jeg føler meg. Akkurat det er det flere som har sagt til meg den siste tiden, og jeg blir jo glad når jeg innser at de som møter meg ikke ser på meg slik jeg selv gjør. Å få høre at man er en fantastisk flott dame også av det motsatte kjønn, jeg innrømmer det glatt, det gjør veldig godt.
Selv om jeg er lite med i programmet, så må dere se det. Det er et utrolig viktig program, et program som forteller såre historier om det å være overvektig. Under opptaket jeg var med på, så svarte jeg på spørsmål sammen med Leif fra Hardanger. Etter å ha hørt Leif fortelle om sin barndom, og mobbingen som førte til at han spiste på følelser, og dermed ble overvektig, så kjenner jeg på to ting: Jeg blir forbanna og frustrert over at der finnes mennesker som gjennom ord og handlinger gjør et liv utfordrende å leve fordi de har meninger om en annens kropp. Det er så hjerteskjærende å høre noen fortelle om en barndom, en ungdom og et voksent liv som er preget av negative tanker rundt seg selv, og hvor man ender opp med å isolere seg fordi noen gjennom lengre tid har mobbet deg fordi de ikke liker den store kroppen din. En kropp som kanskje også i utgangspunktet ikke var stor, men kanskje annerledes, og som etter år med mobbing blir større og større fordi man har begynt å spise på følelser.
Jeg kjente også på at jeg har vært heldig. Heldig som ikke har opplevd mobbing. Jeg har gjennom hele barndommen og oppveksten hatt venner og klassekamerater som ikke har tenkt særlig over at jeg var større enn dem. For dem var jeg Heidi, ikke en tjukk unge. Det var først i mer voksen alder at det startet for min del. Det var kommentarer fra ukjente, det var blikk og sårende ord. Alt dette gjorde at jeg fikk alle disse negative tankene rundt egen kropp, og som igjen resulterte i et tøft tankekjør, og mange tunge, vonde år. Men jeg var flink til å skjule det. Jeg smilte gjennom masken. Jeg var aktiv. Ingen visste, kun jeg selv.
Jeg føler meg også stolt over at jeg har klart å ta tak. Jeg er stolt over at jeg tok tilbake kontrollen over livet mitt. At jeg ble sjef i eget liv. Jeg hadde prøvd utallige ganger før, men før jeg ville legge meg under kniven, så ønsket jeg å gi meg selv en siste sjanse, og jeg klarte det. Det handler ikke om å bli en sylfide, det handler ikke om å bli slank. Det handler om å komme dit jeg selv ønsker å være. Der er jeg ikke ennå, men jeg vet at jeg kommer dit. Jeg vet også at beina er som de er, og tømmerstokkene er en del av meg.
Konseptet til NRK er utrolig spennende, og jeg synes det er utrolig viktig at det settes slike fokus sånn at mange faktisk kan få de riktige svarene. Ikke bare anta, men faktisk få vite en sannhet. Man kan faktisk åpent og ærlig fortelle hvordan livet som overvektig kan være, og ikke minst hvordan mennesker stigmatiserer oss, ser ned på oss, og faktisk ser på oss som mennesker av en litt lavere verdi. Brutalt? Absolutt. Men det er en del av sannheten.
Se programmet her : https://tv.nrk.no/serie/ikke-spoer-om-det/2019/MDNY14000319
Programmet kommer også på NRK1 tirsdag 17.september kl.22.35, og på NRK2 lørdag 28.september kl.21.20
Se programmet. Mange vil kjenne seg igjen i veldig mye. Mange har mye å lære. Jeg har etter programmet ble lagt ut på nett fått flere meldinger fra mennesker jeg ikke kjenner. Utrolig fine meldinger. meldinger som har rørt meg, og som nok forteller en annen sannhet enn den jeg selv går rundt og tror. Tilbakemeldingene inspirerer meg og motiverer meg til å reise videre på denne spennende, men tøffe reisen. Det gjør også alle fine tilbakemeldinger fra dere som leser bloggen min – tusen takk!
