” Er det ikke en deilig følelse å gå med rak rygg, og kunne vise finger til de som var drittsekker på gymnaset? ” Setningen kom fra en god venn fra gymnastiden. Det var så godt å høre han si akkurat det, for de tankene, de har jeg hatt en del i det siste. Han hadde tenkt mye på det han også, og var så glad for alt jeg nå har oppnådd, og hvor langt jeg har kommet. ” Nå Heidi, nå kan du gå med den rakeste ryggen, vise en finger til visse personer, og si ” Look at me now. Det du har oppnådd, det er det ikke mange som har.”

Jeg kjente litt på tårene akkurat da, for det var så mye sant i det han sa. Gymnastiden var utrolig fin, men visse personer gjorde nok det de kunne for å tråkke meg litt ned. Jeg var også da ei stor jente, og visse personer likte å fortelle meg det på sin ekle måte. På den tiden, så våget jeg å si i fra heldigvis, så mye prellet av. Ser jeg gymnastiden under ett, så er det absolutt mest gode, og fine minner jeg har. Alt jeg fikk være med på, og alle de flotte menneskene jeg ble kjent med. På den tiden var jeg også en kjent radiostemme her i Kristiansand, og for de få som bare måtte prøve å tråkke litt på meg med sine kommentarer, så handlet det nok også om sjalusi, at jeg kanskje fikk mer oppmerksomhet, de fleste hadde et forhold til stemmen min. Det handlet nok også mye om usikkerhet, og at de tok usikkerheten deres ut på meg.

Jeg likte meg veldig godt på gymnaset visst man ser bort fra matematikktimene, og naturfagstimene. Siste året tapte meg med en stemme på å bli russepresident for rødrussen i Kristiansand, og havnet opp med å bli revysjef. Det var vel få som hadde troen på at jeg skulle få en revy opp å gå, men sannelig klarte jeg det sammen med en herlig gjeng medruss. ” The sound of russ ” het revyen vår som ble satt opp på Agder teater i 1989. Og der på scenen tok jeg et stort steg utenfor komfortsonen da jeg alene sang solo på et sangnummer. Jeg hadde aldri sunget for andre før, men jeg elsket å synge, og som revyssjef, så var jeg klar på at den sangen som forøvrig het 1988, den var min. Hjelpes så nervøs jeg var, men da jeg leste journalist, Knut Holts anmeldelse dagen etter, så kom tårene igjen. For en anmeldelse. Han mente jeg sang så vakkert, og at sangen bar hele revyen. Slike ting var igjen med på å få visse personer til å pirke på meg. Jeg bestemte meg for å overse det, for det gikk etter hvert ikke inn på meg fordi jeg visste at bak ordene var det små, usikre gutter som gjorde alt de kunne for å få oppmerksomhet.

Årene etter gymnaset ble vi spredd for alle vinder de fleste av oss. Noen har man heldigvis holdt kontakt med gjennom årene, men de usikre guttene som skulle fremstå så vellykket og populære, de krysset sjeldent min vei. I årene som fulgte så ble media min arbeidsplass, og jeg begynte å si meningen min offentlig. Jeg fikk delta i ulike tv programmer, og debatter. Jeg har vært i ulike ukeblad og aviser, jeg satt som leder i NLLF i fire år, jeg blogger, og jeg er en stemme og et ansikt for det jeg brenner for, nemlig stigmatiseringen av overvektige.

Jeg har hatt mange drømmer, og en del av de har jeg fått oppfylt. Den største drømmen gikk i oppfyllelse 27.oktober i år når jeg åpnet nettbutikken min. Jeg drømte, og jeg våget. Det er ikke ofte jeg ” skryter ” av meg selv, men jeg er veldig stolt over årene i media, alt jeg har fått oppleve og være med på. Jeg er stolt over bloggen min, og alle dere fine som følger den uke etter uke. Og jeg er så innmari stolt over nettbutikken min som jeg håper kan bli min egen arbeidsplass etter hvert. En nettbutikk jeg håper kan vokse, og bli en nettbutikk som dere får en trygghet til, et godt forhold til, og som er en slik nettbutikk som dere ønsker at en nettbutikk skal være både i forhold til service og kvalitet. Jeg er så stolt av nettbutikken at jeg nesten sprekker. Jeg er innmari glad for at jeg tok steget. Så glad for hver og en av dere som besøker nettbutikken, som handler der, og som kommer med innspill og utrolig flotte tilbakemeldinger. De fire første ukene har vært fantastiske.

Jeg er så glad for at jeg ikke har latt negative kommentarer fra gymnastiden ødelegge for meg gjennom årene i forhold til jobb og drømmer. Visse personer på gymnaset gjorde det de kunne for å føle meg annerledes fordi jeg var ei stor jente, men de aller fleste så meg for akkurat den jeg var, og er. En av guttene fra gymnastiden kom bort til meg for en stund siden, og beklagde så mye for at han hadde gjort deler av gymnastiden noe vanskelig for meg. Han var stolt av og ha gått i klasse med meg, og jeg fikk en god og lang klem. Det var fint å høre han si det. Det hadde gnaget lenge tydeligvis. Og jeg så det kom fra hjertet.

Til de som var drittsekker på gymnaset, så er det utrolig deilig og i dag rette ryggen helt, kunne se de inn i øynene og si ” Se på meg nå. “