Jeg skal være helt ærlig. Sommeren er den årstiden jeg gruer meg mest til.

Det er litt rart å si det, for etter at jeg har gått ned over 60 kilo er det aller meste blitt lettere. Jeg tåler varmen bedre enn før, jeg beveger meg lettere, og hverdagen er på så mange måter enklere. Vektnedgangen har gitt meg et liv jeg aldri trodde jeg skulle få.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men én ting har den dessverre ikke klart å endre.

Lymfødemet.

Så fort sommervarmen kommer, blir beina igjen blytunge. De sprenger, verker og kjennes nesten umulige å bære rundt på. Det er kanskje den største påminnelsen om at selv om vektnedgangen har gitt meg utrolig mye, så lever jeg fortsatt med en kronisk tilstand som ikke lar seg slanke bort.

Noen dager føles det nesten som om jeg går rundt med sementblokker festet til beina.

Likevel trener jeg.

Ikke fordi det alltid frister. Ikke fordi det er lett. Men fordi jeg vet hvor viktig det er.

Resten av året kan jeg ofte holde et høyere tempo, men på de varmeste sommerdagene er det annerledes. Da blir beina så tunge at jeg må skru litt ned farten. Det viktigste er ikke hvor fort jeg går eller sykler – det viktigste er at jeg fortsatt beveger meg. Det er den bevegelsen som gjør kroppen godt, selv når sommeren gjør motstanden litt større.

For trening handler ikke bare om fart eller antall kilometer. Det handler om å ta vare på kroppen. Hver gang jeg trener, gjør jeg noe godt for hjertet. Jeg styrker musklene. Jeg hjelper kroppen med å regulere blodsukkeret. Jeg tar vare på ryggen, leddene og balansen. Jeg forbrenner energi, selv om tempoet må justeres noen hakk.

For oss som lever med lymfødem, har bevegelse en ekstra viktig funksjon. Muskelarbeidet fungerer som en pumpe som hjelper lymfevæsken med å sirkulere. Derfor er aktivitet noe av det beste jeg kan gjøre – også på de dagene hvor beina føles som bly.

Selvfølgelig finnes det dager hvor jeg helst bare vil sette meg ned og synes synd på meg selv. Når hvert steg gjør vondt, er det lett å tenke at det er bedre å la være.

Men erfaringen har lært meg noe.

Jeg angrer aldri på en treningsøkt.

Jeg angrer de gangene jeg tidligere lot kroppen vinne over hodet.

Jeg har lært at trening ikke trenger å være perfekt for å være verdifull. En roligere økt er ikke en dårlig økt. En litt lavere fart på mølla eller sykkelen er fortsatt en investering i helsa. Kroppen bryr seg ikke om hvor fort jeg beveger meg – den bryr seg om at jeg beveger meg.

Jeg trener ikke fordi jeg må være best. Jeg trener fordi jeg ønsker å gi kroppen de beste forutsetningene den kan få, også når den gjør motstand. Hver økt er en investering i hjertet mitt, musklene mine, blodsukkeret mitt, ryggen min og den framtidige helsa mi. Og ja – jeg trener også fordi jeg ønsker å forbrenne og fortsette den reisen jeg har jobbet så hardt for.

Så denne sommeren fortsetter jeg.

Kanskje med litt lavere tempo enn ellers. Kanskje med enda tyngre bein. Men jeg fortsetter.

For jeg trener ikke bare for vekta. Jeg trener for hjertet mitt. For helsa. For å holde kroppen i gang. For å kunne være en aktiv mormor. For å gi meg selv de beste forutsetningene for å leve et godt liv – også med lymfødem.

Noen ganger er det største steget du tar, ganske enkelt å møte opp.

Og akkurat det er mer enn godt nok.