Det er rart hvordan vi mennesker fungerer. Vi kan ha oppnådd masse, men likevel stå foran speilet og bare se det som gjenstår. Jeg har gått ned 36 kilo. Det er egentlig helt enormt. Likevel føler jeg altfor ofte på at jeg ikke har kommet langt nok. At det jeg har igjen overskygger alt jeg faktisk har fått til.
Men så kommer de små øyeblikkene. De som minner meg på at jeg faktisk er på vei. Som når jeg får på meg ei bukse jeg aldri har passet før, eller får igjen glidelåsen på en jakke jeg ikke har brukt på flere år. Når jeg går en hel tur uten å måtte sette meg ned. Når jeg løfter tyngre på trening, eller bare orker litt mer. Det er små ting, men de føles store når man stopper opp og ser dem.
⸻
💭 Hvorfor ser vi bare det som gjenstår?
Jeg har tenkt mye på det. Hvorfor er det så lett å overse alt vi har fått til? Hvorfor føles ikke fremgangen stor nok før vi når “målet”?
Kanskje fordi vi mennesker er vant til å jage. Vi sammenligner oss hele tiden – med andre, med dette bildet vi har av hvordan vi skal være, eller med idealer vi egentlig aldri har valgt selv.
Og så har vi vekta. De små tallene som har fått så altfor mye makt.
Et par hundre gram opp, og dagen kan være totalt ødelagt. Et kilo ned, og vi føler oss vellykkede – i hvert fall for en liten stund.
Men tallene forteller egentlig så lite. De sier ingenting om hvor sterk du har blitt. De sier ikke at du orker mer, eller smiler oftere. De sier ingenting om de dagene du har stått i det selv om du har vært sliten.
Likevel lar vi dem styre humøret vårt.
Jeg gjør det selv, selv om jeg vet bedre.
Det er som om vi har blitt opplært til å tro at suksess måles i kilo, ikke i livsglede.
⸻
🌱 Den største seieren
For meg handler ikke den største seieren om tallene på vekta.
Den handler om forholdet mitt til meg selv.
Jeg har gått fra å hate kroppen min – den store, tunge, “stygge” kroppen – til å like den jeg faktisk er.
Før fylte selvhatet hele hodet. Jeg snakket meg selv ned hele dagen, hver dag.
Jeg tenkte at jeg ikke fortjente liksom ikke noe.
I dag er dette helt annerledes. Heldigvis.
De vonde tankene får ikke lenger ha hovedrollen i livet mitt.
De dukker fortsatt opp innimellom, men de styrer meg ikke.
Jeg kan se meg selv i speilet uten å kjenne forakt.
Jeg kan faktisk smile til meg selv.
Og det – det er kanskje den største endringen av alle.
Selv om jeg fortsatt har negative tanker innimellom, handler de nå mest om at jeg ikke har nådd vektmålet mitt enda – ikke om at jeg er “verdiløs” fordi kroppen min ser ut som den gjør.
⸻
✨ Hva hvis vi begynte å måle annerledes?
Tenk om vi i stedet målte fremgang i energi, i mestring, i hvor godt vi tar vare på oss selv.
Tenk om vi kunne se på kroppen som en venn vi skal ta vare på – ikke et prosjekt som må fikses.
Jeg tror mange av oss hadde hatt det bedre da.
Jeg prøver å øve på nettopp det. Å se de små tingene, og faktisk la meg selv være fornøyd. Men det er vanskelig- veldig vanskelig.
For hver gang jeg tar et skritt i riktig retning – enten det er en god treningsøkt, et bedre måltid eller en god dag for hodet – så er det en seier.
Og de små seierne, de bygger faktisk et nytt liv. Et som ikke handler om perfeksjon, men om fremgang.
⸻
💕 Til slutt
Så i dag vil jeg bare si det – små seire teller også.
For kanskje er det nettopp de som gjør at vi klarer å fortsette, selv når vekta står stille, og motivasjonen går litt i dvale.
Så hvis du kjenner på at du ikke er “der du skulle vært”, slik jeg ofte gjør – pust ut, og se deg litt tilbake.
Du har mest sannsynlig kommet mye lenger enn du tror.
Og om du, som meg, har klart å snu selvhat til aksept – da har du allerede vunnet en kamp som er større enn noen tall på vekta. 🌸
Veldig godt innlegg! Og for en flott kjole du har på bildet! Lag deg en fin søndag der du er 🙂
Elsker den kjolen, og jakter nå på en flott julekjole 🙂 Ønsker deg en nydelig uke!
Spot on , Heidi ! Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver . Hvis noen sier til meg nå : « så fin du er blitt», « åy, du har blitt mindre « eller « hvor mye har du egentlig gått ned?» , så svarer jeg ofte helt automatisk ,:» jeg skal mere ned altså «.For jeg tenker jo at DE tenker at jeg er jo fortsatt veldig overvektig . Og hvis jeg er så dum å ta en sånn BMI kalkulator , så viser jo den at jeg fremdeles lider av Fedme, selv om jeg har gått ned 30 kilo på 1 år . Men , nå prøver jeg selv , å klappe meg på skulderen for hvert litt fremskritt , og det er godt! « idag klarte jeg å sykle opp alle bakkene fra Vågsbygd senter , DET har jeg ikke klart på mange år «, « idag fikk jeg på meg den ubrukte lyse linbuksa som har ligget i skapet i mange år og aldri passet før «, « nå må jeg kjøpe sko i en størrelse mindre «osv . I tillegg så takker jeg hver eneste dag for alt og alle jeg har i livet mitt ! 🥰God Søndag til alle der ute ! Vær deg selv og ha en nydelig dag
Fantastisk resultat, Lotte! Er det ikke helt nydelig å oppleve en slik vektnedgang! Jeg har klart snart 40 kg på snart 2 år, men nå er det tøft. Nå har sprøyta mistet mye av effekten, og man står litt sånn alene, men det er jo definitivt målet mitt, det å klare meg alene uten sprøyta ved bruk av alt jeg har lært, men ikke klar helt ennå tror jeg. Man må klappe seg selv på skuldren for hvert fremskritt man opplever, men jeg er altfor dårlig til å gjøre det. Jeg blir liksom aldri fornøyd, jeg tenker hele tiden på det som ligger der fremme, at jeg skal gjøre ting bedre, gå ned mer osv. Jeg vet at jeg fortsatt er overvektig, og det er det fokuset jeg gir meg selv, ikke alt jeg faktisk har klart. Fastlegen min er så fin. Han sier at selv om tallene på vekten fortsatt viser for mye, så må du en gang prøve å lande, se alt du har klart, kjenne på dette livet kontra det du hadde, og ta alt annet som en bonus. Mye sant i det, men blir man noen gang fornøyd….jeg håper det, men kjenner meg selv… Som deg så er også jeg så takknemlig for alle de fine menneskene jeg har i livet mitt. Det betyr så mye med gode mennesker rundt seg.
Du er en nydelig dame ,og ser helt fantastisk ut i den kjolen!🥰
Tror det er mange av oss som har slitt/ sliter med disse tankene om at vi aldri er
” gode nok” ..fordi vi ikke ser ut som ” normalen” og om noen gir et kompliment så feier vi det vekk !!
Nå finnes det heldigvis klær å få med godt snitt for oss ” litt større” ..og det er en velsignelse,og veldig viktig for å føle seg vel.!👌
Ha en fin høst,vakre deg 🍁🍂😍
Hei Edith! Takk for fantastiske fine ord fra deg! Jeg blir jo utrolig glad av å lese det du skriver.
Jeg er helt enig med deg. Det er veldig mange av oss som både sliter og har slitt ned tanker om ikke å være god nok. Jeg tror de fleste av oss nok vil slite med det hele livet. Komplimenter, det har jeg aldri vært god på å ta i mot. Jeg har alltid trodd at de sikkert ikke mente det….Det å føle seg vel, det å kle seg fint, det har betydd enormt mye for meg opp igjennom, og det gjør det fortsatt. Ønsker deg også en nydelig høst!