Påskeaften 💛
Og i dag reiser de hjem igjen…
Siden onsdag har huset vært fylt med liv.
Den typen liv som ikke kan planlegges eller kontrolleres – bare oppleves.
Små føtter som løper over gulvet.
Latter som kommer brått og ekte.
Spørsmål på rekke og rad.
Og øyeblikk som går så fort, men som setter seg så dypt.
Henry.
Alfred.
Filippa.
Tre små mennesker som snur opp ned på hele huset – og samtidig fyller det med noe jeg ikke helt klarer å sette ord på.
For det er akkurat dette…
det jeg kjenner aller mest på:
De små armene rundt halsen.
Latteren.
Spørsmålene.
Det totale rotet og kaoset i hele huset
De beste klemmene.
Nattafortellingene.
Alt det som kan virke så lite der og da…
men som egentlig er alt.
Jeg kjenner det i kroppen nå, det skal jeg være ærlig på.
Man blir sliten. Det blir kaos. Det blir lyd.
Og noen øyeblikk hvor man bare må trekke pusten litt ekstra.
Men likevel…
jeg ville ikke byttet det bort for noe i verden.
For midt i alt det, så ligger det noe så stort.
En liten hånd i min.
Et blikk som søker trygghet.
En klem som kommer helt uten forbehold.
Og den følelsen av å være viktig i livet til noen små mennesker.
Å få være mormor…
det er ikke bare en rolle.
Det er en gave.
En som treffer rett i hjertet, hver eneste gang.
Ikke fordi alt er perfekt.
Men fordi det er ekte.
Fordi det er liv, akkurat sånn livet er.
Og kanskje er det akkurat det påsken også handler om…
å stoppe litt opp i alt det fine vi har rundt oss.
Å kjenne på takknemlighet, selv når man er litt tom i kroppen.
Å vite at det er de øyeblikkene her som betyr noe.
Og nå… når huset snart blir stille igjen…
så vet jeg at jeg kommer til å savne det.
Savne lydene.
Savne kaoset.
Savne de små stemmene som fyller rommene.
Men mest av alt tar jeg med meg alt de har gitt meg disse dagene.
Påskeaften…
og hjertet er fullt 💛
Det høres veldig koselig ut å være mormor, en SÅNN mormor 🙂
Det er helt fantastisk! For en gave!