En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Denne uken var jeg så utrolig spent. Jeg har nemlig ei favorittjakke fra Twentyfour som jeg kjøpte i fjor på denne tiden. Jakken kjøpte jeg i str.52, og den satt veldig fint på meg da jeg kjøpte den. Jeg ble så glad i den jakken. Det er den beste vinterjakken jeg noen gang har hatt. En lang, herlig parkas i farge cognac. Så varm og god, så lang, og så flott. Den varmet jo hele meg.

Jeg fant frem parkasen for noen dager siden. Jeg fryktet jo at den var for stor nå, og jeg hadde helt rett. Jakken var altfor stor. Ikke om jeg la godviljen til en gang, så kunne jeg ha gått med den. Jeg ville ha følt meg som et vandrende telt. Ikke er det fint heller når et plagg blir for stort. Jeg ble kanskje litt lei meg nettopp fordi jeg bare elsker jakken, men jeg var ikke lei meg lenge. Dette viser jo hvilken vanvittig god jobb jeg har gjort det siste året. Jakken var ikke litt for stor, den var veldig for stor.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg måtte starte jakten på en ny parkas, så da var det inn i nettbutikken til Twentyfour for å lete, og håpe. Etter kort tids leting blant alle de flotte jakkene som er i nettbutikken, så dukket den opp, ” Mode Ada Parkas.” Det var viktig at jeg fikk samme fargen, cognac, og jaggu var jeg heldig der også. Så var det størrelse da. Hvilken størrelse skulle jeg velge i en sånn type jakke? Jeg tenkte 48 da disse jakkene ikke går i stormote størrelser, men 48 var utsolgt. Eneste alternativ for meg da var str. 46, og jeg måtte bare ta sjansen. Her er det viktig å legge til at parkasen går opp til str. 54, men det er nok ikke alle farger som er igjen på lager i alle størrelser, så her bør du bare ta turen inn på nettsiden til Twentyfour å sjekke hvilke farger som er i din størrelse.

Parkasen har fast hette i mykt og matt materiale. Den er fylt med et resirkulert og løst fyll som gir en veldig lett og varm vattering. Trykknappelukking på frontklaff med glidelås under samt glidelås på sidelommer med klaff. Den har mansjetter og innerkrage i myk rib, og så har den stramming i livet og på hetta. Selv om jakken er såpass lang som den er, så er den ikke tung. Man føler ikke at man drasser med seg en stor, tung jakke.

Sammen med den flotte parkasen, så bestilte jeg også en råstilig, lang vest. Også dette er en Ada modell ” Mode Ada Vest.” Vesten er er en helt ny modell. En lang vest med stramming i livet. Vesten er fylt med et resirkulert og løst fyll som gir en veldig lett og varm vattering. Glidelås i front og sidelommer med klaff. Vesten har også innerkrage i myk rib. Her valgte jeg fargen mocca, og jeg valgte str. 46 i den også. Denne vesten går opp i størrelse 48, og finnes også i andre farger.

Fredag kom pakken, og gjett om jeg var spent. Det var vel nesten som en unge på julaften. Jeg kunne ikke få åpnet esken fort nok. Ut med jakke og vest av plasten. Super spent på om plaggene ville passe, eller om det ble retur. Jakken satt som et skudd! Det samme gjorde vesten. Begge satt så fint, og Heidi både jublet og danset. Så glad for å ha fått tak i favorittjakken i en størrelse som passet bedre enn den jeg hadde fra før, og enda mer glad for å ha gått ned så mange størrelser i jakken. Fra str. 52 til str. 46. På 1 år.

Jeg legger ved et bilde fra desember i fjor da jeg viste samme parkas, og her ser jeg gode forskjeller feks i ansiktet på disse månedene. Litt uklart bilde, men det eneste jeg fant.

Jeg husker at jeg i fjor tenkte at jeg kanskje skulle sy inn jakken jeg har i str.52, men det å sy inn en ytterjakke, det er ganske så dyrt, så da ble det en ny, og så kan man selge den som er for stor. Det å ha ei skikkelig god vinterjakke, det er en god investering om man har anledning til det.

Jeg elsker jakker. Jeg elsker jakker i ulike fasonger, og farger. Jeg elsker det klassiske, det røffe, det feminine, og det fargeglade. Tøffe design, eller ensfargede. Jeg har ikke noe forklaring på hvorfor jeg har denne store lidenskapen for jakker, men den er vel bare en del av hele min lidenskap for klær. Men i tillegg til utseende, så må selvsagt jakkene ha den gode passformen. Passform er nr. 1.

I dag føler jeg at jeg har siste sjanse til å bli ferdig med å male gjerdet utenfor huset mitt. Det har vært tre fine, regnfrie dager her i sør, og da skal det være innafor å male i dag..men det ser mørkt ut. Jeg har ikke mye igjen, så jeg hadde håpet at regnet holdt seg unna. Men meterologene melder litt regn på morraen, og det hadde vært helt typisk om det slo til. Uansett hvor lite regn det kommer, så ødelegger det for at jeg kan male, og jeg som har sååå lite igjen. Håper sterkt, men helt typisk om værgudene skal få rett.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Smertene. De intense smertene jeg har hatt i begge hælene. Jeg var bombesikker på at smertene skyldtes plantar fascitt. Synderen var en helt annen….

Jeg har skrevet et par blogginnlegg om de intense smertene i hælene mine. Ikke bare i den ene, men i begge. Det har vært så intenst, og så vondt at jeg følte livet nærmest ble satt på pause. Det var konstante smerter når jeg beveget meg, og man beveger seg ganske mye i løpet av en dag. Jeg har hatt plantar fascitt tidligere, og jeg følte at jeg kjente smertene igjen bortsett fra at jeg aldri har hatt så intense smerter tidligere. Fysioterapeuten var enig i at det nok var disse plagene som var tilbake. Men det var det ikke. Bittelitt kanskje, men det var ikke synderen til smertene.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Synderen til de intense smertene var liktorn. På begge hæler. 7 stk fordelt på begge hælene. Så hvorfor har man ikke oppdaget de før? Jeg har aldri hatt liktorn tidligere, så jeg har aldri erfart hvordan det utarter seg. Jeg har hørt om det, men ikke noe mer. Under hælene har jeg ikke sett noe når jeg har prøvd å kikke. Jeg hadde en spesiell plass under hver hæl som det var sååå vondt, men det kjentes ut som en veldig hoven sene. Jeg trodde kanskje man kunne sett disse liktornene, men det har gått under min radar og også fysioterapeuten sin. Hun undersøkte ikke hælene med lupe når jeg skulle ha trykkbølge, så hun kan jo ha oversett at det var noe der. Da jeg kom dit for tredje gang, så tok hun en skikkelig titt før hun satte i gang, og da oppdaget hun noe som ikke skulle være der, og var helt sikker på at det var liktorn under begge.

Fysioterapeuten ville jeg skulle la fastlegen se på dette, og heldigvis var det ledig time kjapt. Fysioterapeuten hadde helt rett. Det var drøssevis av liktorner, hele 7 stykker fjernet han. Frem med skalpellen, og fjernet en etter en. Å fjerne liktorn var barnemat i forhold til trykkbølgebehandlingen. Borte ble de etter kort tid på benken hos fastlegen. Så var jeg spent på om dette hadde fjernet de intense smertene. Jeg har jo hatt det så vondt siden mai.

Jeg følte at jeg kunne begynne å leve igjen etter det lille inngrepet hos fastlegen. All smerte var borte, og jeg kan ikke beskrive hvor fantastisk herlig det var å føle på 0 smerte! Hadde jeg ikke hatt hemninger, så hadde jeg danset bort til bilen, og jeg hadde sikkert danset ennå. Smerten er borte, og jeg kan leve som jeg gjorde før dette dukket opp.

Liktorn skyldes ofte hard hud, og hard hud oppstår når et hudområde fortykkes på grunn av stadig press mot området. Det dannes en hard kjerne, og denne kjernen oppleves som en torn som stikker inn i underhuden. Det kan brenne og stikke. Gjett om det gjorde. Det føltes som kniver hver gang jeg gikk. Ofte er sko og strømper årsaken til liktorn. Jeg bruker kompresjonsstrømper hver dag, og det skulle være ok for føttene. Gode sko bruker jeg også. Gaitline og Fitflop om sommeren. Mye Gaitline ellers i året. Jeg bruker alltid gode joggesko på trening og turer. Men…i vår når jeg begynte å jobbe ute i hagen, så tok jeg ofte på meg noen sko som nok ikke var de beste for beina, men de var så enkle å ta på seg. De ble brukt en del. Såpass mye at jeg er sikker på at de er synderen. Gjett om jeg har kastet de? Oh yes! Nå har jeg ” ofret ” et par noe eldre Gaitline sko som jeg bruker i hagen.

Fotpleie er også veldig viktig, og det er jeg veldig flink til å ta. Jeg tar fotpleie annenhver eller tredjehver måned hos fotterapeut. Men jeg har nok denne gangen ikke vært siden mai måned, så hadde jeg gått med det intervallet jeg pleier, så hadde kanskje hun sett det tidligere. Samma det. Jeg er bare evig glad, og evig takknemlig for at vi fant synderen, og for at smertene er borte. Det jeg vet at jeg skal gjøre nå, det er å bestille meg fotpleie. Jeg vet også at jeg skal være like flink fremover som jeg pleier å være.

Til slutt en STOR takk til alle dere nydelige lesere som har tipset meg og rådet meg i forhold til gode sko når jeg har hatt det så vondt. Om ikke plantar fascitt var synderen denne gangen, så tar jeg med meg skorådene, for gode sko blir enda viktigere for meg fremover.

I dag er det treningsfri etter å ha trent 5 dager denne uken pluss at det blir trening i morgen. Når jeg ikke trener slik som i dag, så føler jeg faktisk at noe mangler, og det må da være en god ting. I dag skal jeg bruke en del tid ute til å klippe plenen for siste gang i år. Jeg hadde ikke tenkt det siden det har blitt september, men den trenger en siste klipp ser jeg. Så tenker jeg at jeg skal få klippet ned en del visne blomster, og busker, så de er klare til neste år.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Det hender jeg tar et skippertak og rydder på pc’en. Jeg sparer på alt, og sletter lite. Jeg er redd den en dag tar kvelden fordi den kveles av alt jeg samler på. I går ryddet jeg igjen, og da kom jeg over en artikkel som jeg fant for et par år siden, og jeg husker den virkelig fikk meg til å tenke. Jeg måtte lese den på nytt, og i går som for de to årene tilbake, så ble jeg sittende å tenke lenge. Artikkelen gjorde meg både trist, og glad, og den var en skikkelig tankevekker. Den sa alt om hvordan vi tillater å ødelegge dagene våre fordi vi har så stygge tanker om kroppen vår, og higet etter dette intense ønsket om at alt skulle vært annerledes.

Annonsørinnhold

Utstyret som gir den perfekte kopp kaffe

Mange gjør en stor, ødeleggende jobb både med tanker, og kropp fordi vi ikke føler oss gode nok, og tynne nok. Jeg har absolutt vært en av de på mange områder. Disse tankene om at lykken måles i antall kilo, at lykken kun kommer i en slank kropp, det er tanker ikke bare vi overvektige har, men det er tanker så utrolig mange går rundt med hver eneste dag, hver eneste time. Dette er ikke bare et overvektsproblem. Også de man anser som slanke, og kanskje perfekte, de sliter med akkurat de samme tankene. Og tanker, de går ofte i arv.

De tanker man har om seg selv, det er tanker vi gir videre til våre barn, og det er høyst sannsynlig tanker vi har fått fra våre mødre, eller personer nær oss. Jeg vet med sikkerhet av at mine tanker ikke har gått i arv fra min mor, men tankene de har vært der i massevis. Dersom man føler seg tykk, og stygg, så skal det noe til å skjule dette for barna våre….våre barn som sikkert ser på oss som den vakreste på jord. Vår stadige klaging om at ingenting passer, at man ser så stor ut, at man føler seg både tykk, og stygg, og at man kanskje velger å spise middag på en liten kaketallerken istedenfor en middagstallerken når familien samles rundt bordet, alle disse tingene blir jo selvfølgelig fanget opp.

Kasey Edwards er en australsk forfatter, og i artikkelen jeg fant, så var hun en av mange kjente personer som hadde skrevet brev til sine mødre for å fortelle dem hva ønsker å fortelle dem før det var for sent, eller hva de ville ha sagt dersom de hadde fått sjansen. Kasey Edwards hadde alltid sett på sin mor som en glamorøs, og vakker filmstjerne helt til moren omtalte seg selv som tykk, og stygg. Helt frem til hun var 7 år så hun på sin mor som nydelig i alle mulige betydninger av ordet, og hun ønsket å bli som henne…helt inntil den dagen før et selskap hvor moren sterkt uttrykte fortvilende hvor stygg, og tykk hun var. Den dagen forstod Kasey at moren måtte være tykk fordi mødre lyver jo aldri. Hun forstod at tykk var det samme som å være stygg, og hun forstod at når hun vokste opp, så ville hun bli like stygg, og tykk som moren sin.

Moren som var hennes forbilde lærte Kasey å tenke akkurat det samme om seg selv… dette er virkelig en tankevekker! Vi tenker ikke over hvor mye våre tanker påvirker de rundt en. Hver gang vi snakker oss selv ned, eller klager over at vi ikke passer noen av klærne fordi vi har lagt på oss – alt dette tar barna våre til seg. Alle diettene de fleste prøver, alt vi klager over at vi ikke har godt av – alt suger barna til seg, og får de samme bildene av dette som vi selv har. Vi lærer barna at vi må være slanke for å ha en verdi….

Jeg ble virkelig sittende å tenke i går kveld også, og jeg satt og tenkte på hvordan min overvekt kan ha påvirket min datter, men samtidig, så er jeg ganske trygg på at den ikke har gjort det i noen stor grad. Jeg snakket sjeldent, eller aldri med noen om min vekt når min datter var liten, heller ikke de helt nærme. Jeg valgte å gå med tankene inni meg, og jeg vet at jeg var bevisst på at jeg ikke skulle snakke for mye om overvekt, og hvordan jeg følte meg fordi jeg var livredd for at hun skulle bli som meg. Dessuten ville jeg heller gå med tankene inni meg enn å påføre andre alt det negative jeg tenkte om meg selv. Jeg er nok også en av veldig få personer som aldri har gått på en eneste diett – ingen shaker, ingen ananaskurer, ingen Grethe Rhode dietter, ingen Fedon kurer, så jeg har aldri levd på et minimum mens familien har spist vanlig mat.

Likevel, så vet man at man sikkert har påført noen av sine følelser over på barna. Ikke bevisst selvsagt, for ingen ønsker at barna skal føle på de negative tingene man selv føler på, men jeg tror vi må være enda mer bevisste på å gi barna de riktige gode følelsene rundt egen kropp, og være med på å fortelle at man ikke må være slank for å være god nok. Vi må fortelle at tykk ikke er det samme som å være stygg, og at lykken ikke er antall cm man har rundt livet. Det å være god nok akkurat som man er. Dette vet jeg alt om, for jeg har snakket meg selv ned i mange av årene som voksen. Jeg har satt likhetstrekk mellom kilo, og lykke, og jeg har ikke tillat meg selv å leve dagene slik jeg burde fordi jeg hele tiden har gått rundt og følt meg som både stor, og stygg…. og jeg er ikke alene… vi er mange, veldig mange. Vi er mange som har latt dager bli ødelagt av å tenke alle disse negative tankene.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag!

Jeg blir frustrert, sur og lei. Snart et år har gått siden jeg startet på Ozempic, og reisen har vært fantastisk til nå. 31 kg ned, og min mor håper jeg er fornøyd med det. Jeg er utrolig fornøyd, men jeg ønsker ikke at det skal stoppe der.

31 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har gått ned de siste ukene. Vekta har gått opp en uke. Neste uke har jeg gått ned dette pluss litt til. Så er det opp igjen, og ned igjen. Sånn har det vært 4-5 uker nå. Er det rart jeg blir frustrert? Denne uken gikk jeg endelig ned igjen. 0,7 kg ned.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg har en liten følelse av at Ozempic har nådd max virkning. Aner ikke om det er sånn det er, men jeg føler at jeg nok blir noe senere mett nå enn for få uker siden. Samtidig så varierer det veldig. Det er ikke lett å spise like lite som jeg gjorde når jeg ble stappmett veldig kjapt. I hodet så er det enkelt, men ikke i praksis. Heldigvis så føler jeg absolutt at jeg har kontroll, og jeg spiser ennå lite i forhold til hva jeg gjorde før, men i hodet mitt så føler jeg at noe har skjedd med virkningen. Kanskje er det bare sånn i perioder. Jeg aner ikke fordi jeg aldri har tatt medisinen før, og jeg ikke har mer erfaring enn disse månedene. Er dette bare det berømte platå? Er det kroppen som nå kjemper en vill kamp for at jeg ikke skal gå ned mer? Hvordan oppleve dere andre dette som går på Ozempic eller Wegovy?

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har flere kilo som bør av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Litt oppgitt fordi jeg fortsatt jobber like hardt for å komme ytterligere ned. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, opp igjen, ned igjen, og så for å stå helt stille.

Jeg vet at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 5- 6 ganger i uken. Den siste tiden med smertefulle hæler, så har jeg måtte endre noe på treningen. Jeg trener fortsatt styrke og sykler, men går ikke på tredemølle og går ikke turer i løypa. Men aktiviteten bør absolutt ikke være en årsak til at vekta er en berg og dalbane. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt lite sammenlignet med før. Jeg unner meg ikke ofte noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Popcorn om søndagene. Noe flak med chips i ny og ne. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Noen dager kan jeg ligge på vedlikehold. Ødemet påvirker, og beina har vært rare i det siste. Aner ikke hvorfor, men jeg føler mye rart i beina for tiden. vanskelig å beskrive hva, men jeg kjenner ødemet, og i tillegg til smertene under hælene, så føler jeg at noen tær, og den ene foten dovner bort en del. Litt ekkelt. Lymfebeina mine krangler når de vil. Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og beina kan være et frustrerende punkt i blant, men jeg er jo vant til det. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen.

Men, jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg har ikke vært komfortabel med mine ekstra kilo. Jeg har ikke vært glad i kroppen min. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile enda mer.

Mye har endret seg på dette året om man ser bort i fra tallene på vekten. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Det første jeg tenkte på da jeg våknet var den store, stygge kroppen min. Og de samme tankene fulgte meg når jeg skulle sove. Etter å ha mistet 31 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men min mentale helse, den er blitt så mye bedre, og det er så godt å kjenne på. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Denne helgen er prinsene her, og straks skal vi en tur i Dyreparken. I dag blir det å få med oss litt dyrepresentasjoner, og besøke en del dyr.

Kos deg der du er. Vi blogges i morgen.

For et par uker siden så var jeg kanskje litt kjepphøy her på bloggen, og derfor føler jeg et stort behov for å si at jeg trekker alt tilbake. Ikke bare noe, men alt.

Da jeg blogget for et par uker siden, så hadde jeg hatt min første trykkbølgebehandling under hælene. En del av dere hadde skrevet at det å få trykkbølgebehandling kunne være svært smertefullt, så jeg husker at jeg var veldig forberedt på nettopp det. På bloggen etter første behandling, så skrev jeg : ” Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.”  Etter at jeg nå har hatt to behandlinger, så trekker jeg alt dette tilbake! Trykkbølgebehandling er smertefullt! Veldig smertefullt!

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg tror nok ikke at ” pistolen ” traff de mest betente plassene under første behandling. Den berørte litt, og det kjente jeg, men jeg skjønte vel ikke helt at det kunne oppleves smertefullt. Når jeg nå har hatt behandling nr.2, så skjønner jeg veldig godt alle dere som snakket om hvor smertefullt en slik behandling kan være. Oi, oi, oi, så vondt det var. Jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg, så vondt var det. Fysioterapeuten traff de betente områdene så det sang, og jeg er evig glad for at behandlingen ikke varer så lenge.

Jeg hadde veldig troa på trykkbølgebehandlingen. Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Men…så begynte jeg å få vondt igjen. Forrige torsdag hadde jeg behandling nr.2, og jeg føler ikke at jeg merker mye bedring ennå. Jeg vet ikke hvordan det var med dere som har tatt denne type behandling? Man sier vel 3-4 behandlinger, så jeg har fortsatt troa om den ikke er like sterk nå som da jeg hadde hatt første runde.

Jeg hadde veldig troa på at behandlingen virket. Jeg var liksom veldig sikker. Jeg er ikke like sikker nå, men det er jo ikke magi heller, så jeg må nok ei gang eller to til før jeg vet sikkert om det hjelper, eller ikke. Jeg har et sååå stort ønske om at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som er smertefrie. Nå kan jeg nesten ikke huske hvordan det er å være smertefri.

Å ha sånne smerter, det er så altoppslukende. Det er så hemmende. Jeg blir sur og irritert, så det er nok godt at jeg bor alene. Treningene får jeg ikke gjennomført som jeg pleier. Jeg kan ikke bruke tredemølla som jeg pleier, og jeg kan ikke gå turene mine. Alt dette må stå på vent til jeg forhåpentligvis blir bra. Paracet er som luft i forhold til disse smertene. Det hjelper absolutt ingenting. Av og til tar jeg en Paralgin. Akkurat det sitter langt inne, men av og til bare må jeg. Ikke at det helelr hjelper noe særlig. Det tar kanskje bittelitt av toppene. Jeg skulle gitt så mye for å bli kvitt denne dritten. Nå har jeg bare lyst til å kjøre kortison rett inn i begge hæler selv om både legen ikke hadde likt det pga blodsukkeret, og fysioterapeuten min mener det kan skade senene. Men jeg, jeg begynner å bli passe desperat.

Ny behandling i morgen. Det skal visst helst gå en uke mellom hver. Jeg gruer meg til smertene, men er det dette som skal til, så er det sånn det er. Om dette ikke hjelper, så vet jeg som sagt ikke hva jeg da gjør. Kortison er jo gjerne kun en kortvarig hjelp, og en hjelp fastlegen ikke er fan av. Men valget er mitt. Mulig må jeg sjekke senen i leggen som går under hælen. Kanskje er den for stram, noe som kan gi disse smertene. Det er ikke utenkelig at den er for stram, for jeg har virkelig stramme legger, mye grunnet lymfødemet jeg har nettopp i leggene. Det er visst et enkelt inngrep om det er et inngrep som må til, men alt dette hadde jo eventuelt tatt lang tid å gå gjennomført, og smertene gjør meg lettere desperat.

Jeg har prøvd mye av både såler som legges bak i skoene, gelesokker, jeg har rullet en ball under føttene, men jeg er fortsatt på samme sted. Jeg har begynt å strekke ut legger etter trening, og jeg går på gode sko. Jeg har spesialsåler fra Ortopedi, såler som er grusomme. Jeg ser på nettet at det finnes mange såler man kan kjøpe til hele skoen som skal være gode for plantar fascitt, men det er jo så mye som høres bra ut, og som ikke nødvendigvis er det. Tips tas i mot med stor takk! Når man leser på nettet at smerter som dette kan ta opptil 9 mnd før de trekker seg tilbake, da blir man oppgitt og fortvilet. Jeg trenger jo ikke være blant de som går lengst, men jeg har nå gått siden mai måned….

Jeg håper på mandagen uansett hvor smertefullt en slik behandling er. Det er bare å stålsette seg…smertene som kun var under hver hæl, de har nå også trukket seg ut på yttersiden av den ene foten. Det ble en skikkelig klageblogg i dag, men smerte gjør meg så hemmet, sur og lei.

Dagen i dag er treningsfri, men jeg kjenner at jeg nok skulle hatt meg en tur på trening. Det er liksom der jeg starter morgen min, og det gir meg mye påfyll å starte dagen med trening. Jeg prøver å ha 1 eller 2 treningsfri dager. Kanskje går jeg en god tur de dagene jeg ikke er på treningssenteret, men jeg har visst lovet at jeg ikke skal belaste føttene for mye mens jeg er under behandling, så da prøver jeg på det. Nå har jeg to store ønsker : smertefrie hæler, og ei vekt som vil bevege seg godt nedover igjen.

Nyt søndagen! Vi blogges til lørdag.

Det dukker stadig opp små kriser hos meg, og det er sikkert ikke bare hos meg. Så kan man jo definere ordet krise selvsagt, men jeg definerer dette som en krise. Liten, men krise.

Jeg har skrevet om flere små kriser på bloggen. Jeg har hatt ” kriser ” i forhold til undertøy, treningsoverdeler, bukser, sko…ja, jeg kunne sikkert ha fylt på med noe mer. Enten den evige jakten på noe man ønsker seg, eller har behov for. Eller det kan være favoritter man ikke lengre får tak i. Favoritter som man er blitt både glad i og ” avhengig ” av. Begge deler er like kjipt.

Ting har som regel ordnet seg underveis. Rett før Stormberg trenings t-skjortene mine tok kvelden, så dukket det opp flotte treningsgensere som jeg har blitt så fornøyd med. Sko i min størrelse som ikke ser ut som herresko fant jeg i store mengder på Zalando og etter jeg oppdaget Miss Mary for mange år siden, så har jeg funnet bh’er og bh topper som sitter helt perfekt. Men man har hatt noen år hvor fortvilelsen har rådet, og da er det helt nydelig når man faktisk finner det man søker, og det i tillegg er slik man ønsker at det skal være.

Dere som har fulgt bloggen min en stund, dere vet at jeg flere ganger har skrevet om både trusegleder og trusesorger. Det å ha gode truser som man føler akkurat slik man ønsker, det betyr veldig mye. Ei truse som man ikke er fornøyd med kan ødelegge mye, og man bruker mer energi på trusa enn andre ting. Trusen sklir ned og legger seg kanskje under magen, den sitter for løst, bakdelen av trusen sklir inn i rompa – ja, du kjenner sikkert til hvor mye som kan irritere om trusen ikke sitter som man ønsker. Så har man selvsagt ulike kriterier, men for min del, så ønsker jeg truser som går høyt opp i livet, den skal dekke magen godt, og jeg skal ikke føle at magen er et sted, og trusen et annet sted. Trusen skal ligge over magen hele tiden. Jeg liker ikke så godt Sloggi truser pga stoffet. Jeg liker truser som er litt mer silkeaktige, og de kan gjerne være pene med litt blonder feks. For meg er det viktig å føle meg vel under også.

Favorittene mine, de fant jeg på Føtex/ Bilka og jeg hamstret truser når jeg var i Danmark, eller fikk min gode venn Torben til å kjøpe til meg og sende de fra Danmark til Norge. Jeg digget Stinna trusene type boxer, men så måtte de selvsagt endre de. Jeg trodde Torben hadde kjøpt feil til meg, men det var nok ikke hans feil. Trusemodellen min het fortsatt boxer, men nå var de rett og slett blitt kortere, og ikke lengre en favoritt hos meg. Jeg følte at stoffet og hadde endret seg litt. Jeg burde ha sjekket med Føtex/Bilka, men det gjorde jeg ikke.

Etter at trusefavoritten min var borte, så måtte jeg jo starte å jakte på ny favoritt, noe som ikke var lett. Men jeg måtte bare sjekke hva jeg kunne få her hjemme som jeg kunne like. Jeg måtte ha god komfort, høye i livet og gjerne pene. Jeg fikk flere tips fra dere lesere av bloggen, bla en  XLNT truse fra Kappahl, og high waist trusene til Careless. Jeg kjøpte begge. Trusene fra Careless var veldig fine, men ble ingen favoritt fordi de ikke sitter slik jeg ønsker. For mykt stoff og for løst stoff bak. Trusemodellen fra Kappahl derimot, den ble en ny favoritt. Utrolig god, satt fint både foran og bak, og den var fin i tillegg. Jeg fikk kjøpt noen av disse trusemodellene, men truser er overraskende dyrt, mye dyrere enn de danske Stinna trusene, så man kjøper ikke en haug av gangen.

Her om dagen fant jeg ut at jeg skulle ta en tur på Sørlandssenteret for å kjøpe noen flere av den nye favoritt trusen min, men uansett hvor mye jeg lette, så kunne jeg ikke finne de. Der er flere modeller i XLNT avdelingen, men den jeg var på desperat leting etter, den var ikke å finne. På kundeservice kunne de fortelle at modellen hadde gått ut. Hvorfor? Nei, sånn var det bare fikk jeg til svar.

Er det mulig! Nok en trusemodell er borte fra markedet. Jeg er sikkert ikke alene om å oppleve at favoritter av ulike slag forsvinner. Det er vel sånn at de stadig må ha noe nytt å by på, men trenger de alltid å ta ut noe for å komme med noe nytt? Kanskje var modellen ikke en favoritt hos flertallet, og jeg skjønner jo at man tar bort noe som ikke selger. Men modellen har visst nok vært lenge, så da må den ha solgt. På kundeservice skulle de ta det videre til avdelingen som bestemte utvalget. Ikke at jeg tror det vil hjelpe på at den kommer tilbake, men det er jo lov å ha et ørlite håp. Det skal nok mange flere enn meg som etterlyser den for at den skal komme tilbake.

Så da blir det å jakte på en ny trusefavoritt igjen. Noe så kjedelig! Det å lete etter gode truser, det er ikke gøy. Like kjedelig som å lete etter gode bh/bh topper. For jeg har litt krav der også som må oppfylles for at jeg skal bruke de. Jeg har jo ikke noe trusekrise. Ikke akkurat nå. Det ligger mange truser i kommodeskuffen, men jeg liker å ha et godt lager nettopp for å være sikker på at jeg har godt med gode truser. Men når jeg gikk for å kjøpe nye, så hadde jeg tenkt å kjøpe nye i en størrelse mindre. Jeg kjenner at jeg nok kan gå ned en størrelse nå samtidig som de jeg har fortsatt sitter greit. Så jakten, den fortsetter…..

Lørdagen startet på treningssenteret. Jeg fikk ei god styrkeøkt i dag. Jeg sliter fortsatt med intense smerter under hælene, så det er mye trening jeg ikke kan gjøre pr.nå, så da blir det sykkel og styrke. Det skal bli en regntung dag her i Kristiansand i dag, så kanskje jeg skal kose meg med å se litt reality tv i dag, men jeg må nok også gjøre litt hjemme som å rydde litt i skuffer og skap.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Wegovy på blå resept. Jeg gleder meg til og kunne skrive akkurat det. Vi er ikke der riktig ennå, men nå åpnes det også politisk for at slankemedisinen Wegovy bør komme på blå resept. At også politikere ser dette behovet, det er en veldig god nyhet, for jeg synes altfor mange politikere har vært tause i denne viktige saken.

Fredag kunne NRK melde om at FRP og MDG nå åpner for statlig finansiert slankemedisin. Bård Hoksrud fra Frp og Kristoffer Robin Haug fra MDG ønsker nå å endre vurderingsgrunnlaget for hvilke legemidler man kan på blå resept. Det kan gi omkamp om slankemedisinen Wegovy. Jeg er utrolig glad for at sentrale politikere nå kommer på banen, og faktisk ser behovet for å få Wegovy over på blå resept. ” Makta ” har vært altfor stille i en så viktig sak, og jeg føler de har snakket med to tunger. Norge må slankes, men man skal ikke gjøre noe for å hjelpe.

Annonsørinnhold

Få oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fedme er et økende problem også i Norge, og man ser på fedme som en folkesykdom. Man har i en årrekke håpet på medisiner som kan hjelpe fedmerammede, og nå er det endelig medisiner på markedet som gjør nettopp det. Det er ingen fornuft i at man skal betale dette selv. Det er helt ulogisk at gruppen fedmerammede ikke skal kunne få hjelp på lik linje med andre som har medisinske utfordringer. Både forskere, fagfolk og pasienter har stått på for å få Wegovy på blå resept, men til nå har Direktoratet for medisinske produkt vært avvisende til dette. Grunnen til dette er fordi de mener kostnadene er større enn effekten. FRP og MDG mener regnestykket fra direktoratet er for snevert, og at samfunnet vil spare penger ved at det offentlige finansiere slankemedisiner.

Medisiner gis på blå resept når man har en kronisk sykdom som trenger behandling minst 3 måneder i året. Begge politikerne er klare på at samfunnsøkonomiske utregninger viser at det er betydelig større kostnader man kan unngå ved å hindre at folk blir værende i kronisk overvekt i lang tid. Jeg tenker det regnestykket er veldig enkelt slik begge partiene nå går ut med. Store kostnader i starten, men på sikt er dette noe staten vil tjene på. Det er ikke bare på helsebudsjettet at staten vil spare mye penger. At fedmerammende kan gå ned i vekt betyr også mindre trygdeutgifter til folk som faller ut av arbeidslivet.

Novo Nordisk som produserer Wegovy har nå ettersendt ny dokumentasjon på den dokumenterte effekten av behandlingen nettopp i håp om å få Wegovy over på blå resept. Selskapet ønsker at personer som har sykelig overvekt og vektrelaterte tilleggslidelser skal få dekket medisinen. Sykelig overvekt er definert ved en kroppsmasseindeks (BMI) på 40 og over. Direktoratet for medisinske produkt har nå en frist på 180 dagers behandlingstid. Dersom direktoratet nå gir medhold til å innføre Wegovy på blå resept, så kommer saken trolig til Stortinget. Alle vedtak om legemiddel på blå resept med en prislapp på over 100 millioner kroner skal opp i Stortinget. VI må bare krysse fingrene for at direktoratet snur, og at politikerne er sitt ansvar bevisst om saken havner i Stortinget.

Sett på befolkningsnivå så begynner pasienter å belaste helsevesenet når BMI er over 25, altså overvektig. I en rapport fra 2023 så estimerer Menon Economics at de totale samfunnskostnadene pga fedme og overvekt er 238 milliarder kroner årlig. Seksjonsoverlege Jøran Hjelmesæth ved Senter for sykelig overvekt ved Sykehuset i Vestfold er en av mange fagfolk som ønsker Wegovy på blå resept, og viser til at Wegovy har en vektreduserende effekt på mellom 12 og 13 prosent. Et av Hjelmesæths argumenter er at Wegovy er så effektivt at det blir ulogisk at samfunnet betaler for vektreduserende operasjoner og ikke for Wegovy. Og jeg er hjertens enig! Det er totalt ulogisk at man får dekket slankeoperasjoner på statens regning, men ikke medisiner.

Det blir utrolig spennende å se hva som skjer med Wegovy fremover. Jeg håper og tror at Wegovy vil komme på blå resept. Det er faktisk på tide at overvekt og fedme blir tatt på alvor. Det er på tide at ansvarlige fagfolk og politikere slutter å snakke, og starter med å handle. Mounjaro skal også være ” rett rundt hjørnet.” Den skal være godkjent i Norge, så spørsmålet er vel nå bare når den kommer på markedet. Mounjaro vil visst ikke bli mye rimeligere enn Wegovy, men den skal ha en enda større vektreduserende effekt.

Søndagen min skal tilbringes med masse familie før prinsene drar tilbake til Arendal. Grått vær over Kristiansand i dag, så den planlagte grillingen kan nok resultere i at vi griller ute og spiser inne.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag!

I dag har jeg lyst til å si takk! Takk til alle dere flotte mennesker der ute.

Jeg har den siste tiden møtt så mange flotte mennesker som følger bloggen min, og som følger reisen jeg er ute på. Mennesker som kommer bort til meg, og gir uttrykk for at de heier på meg, som gir komplimenter og på den måten er med på å motivere meg til å stå på videre. Jeg blir så rørt, og så glad! Vit at alle ord blir tatt godt vare på, og betyr mer enn dere aner.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er nok en person som nok ikke er så god til å ta i mot komplimenter. Sånn har jeg alltid vært. Men jeg setter utrolig stor pris på alle gode ord, og komplimenter. Jeg håper at jeg klarer å takke alle dere som jeg møter, og som kommer bort til meg.

Ord og komplimenter kan bety så ufattelig mye. Små ord kan få dagen din til å gå fra grå til skinnende fin. Plutselig kjenner du at du smiler, noe man kanskje ikke har gjort så mye av tidligere den dagen. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt. Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene. Det har liksom vært ett av målene mine – at jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få ros og komplimenter. Vi trenger det. Vi trenger å høre at vi betyr noe, at man er fin, at man gjør en god jobb, at man motiverer og inspirerer. Vi trenger å høre at vi er en god venn og en god partner – vi trenger bekreftelser.

Den siste tiden har jeg virkelig opplevd hvor flinke mange er til å gi komplimenter, og ros, også mennesker jeg ikke kjenner. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på selv, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også så masse ekstra motivasjon, og energi. Bare på handleturen min i går, så treffer jeg tre flotte kvinner som følger bloggen min. Alle kom med de fineste komplimenter. Jeg håper jeg fikk sagt til alle hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Jeg er kanskje en typisk sørlending. Litt sånn småsjenert i noen situasjoner. Men at det betyr uendelig mye, helt klart. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre.

Jeg må også bli flinkere til å gi meg selv komplimenter. For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Men det er faktisk lov å være stolt. Visst vi går noen år tilbake, så trodde jeg at alle som ga meg komplimenter ga meg disse fordi de syntes synd på meg. At jeg trengte det fordi jeg var en størrelse eller flere for stor. Jeg tolket alt i verste mening fordi hodet mitt trodde det var slik. Jeg stilte alltid spørsmålstegn i hodet mitt om de mente det de sa. Svaret var som regel alltid nei.. i mitt hode. Nå klarer jeg heldigvis å tenke annerledes. Mennesker sier positive ting fordi de mener det. Visst ikke lar de nok heller være.

Komplimenter er positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt. Man kan få komplimenter for materielle ting, om hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Man kan få komplimenter for personligheten sin. Fordi man har fine egenskaper. Fordi man betyr noe for andre. Uansett er det utrolig fint å få. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er utrolig godt å høre når andre legger merke til at jeg prøver å gjøre noe med helse, og vekt. Fordi det er en kamp hver eneste dag.

Av mennesker jeg møter, så får jeg så ofte høre at jeg er et forbilde, og en motivasjon. At man kjenner seg igjen i det jeg skriver. At jeg er en stemme for så mange. Hvor fantastisk er det ikke å få høre slikt?  Det er nok noen av de fineste tilbakemeldingene jeg kan få. At jeg kan bety noe for andre, at det jeg gjør, og det jeg skriver om kan motivere og inspirere, det er helt fantastisk!

Jeg får mange fine komplimenter rundt vektnedgangen min, og jeg setter helt klart stor pris på det. At andre kan se endringene, og klappe meg på skulderen for jobben jeg har gjort, klart jeg blir glad da. At mennesker heier på meg, og ønsker meg det beste, det varmer virkelig masse. At jeg får høre at jeg stråler og ser så godt ut, klart jeg blir rørt og glad.

Det er lørdag, og denne helgen er prinsene mine her sammen med mammaen. Nå er det 4 uker siden sist jeg traff dem, og det er lenge. Det pleier aldri gå så lang tid, men det har vært sommer og ferie, og de har hatt masse å gjøre. Eldsteprinsen min, Henry startet i 1.klasse denne uken, og en stor dag for både Henry, foreldrene og oss andre. Skolestart er en milepæl, og starten på en spennende reise. I dag blir det en tur i Dyreparken, og her koser vi oss alle sammen. Vi har årskort, og har brukt det masse.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

Og helt til slutt: i nettbutikken er det masse salg, så ta gjerne en tur innom. Nå kan du virkelig gjøre mange gode kjøp : https://enstorrelseforstor.no/

Vi er i august måned, og det er snart 1 år siden jeg startet på Ozempic for å bedre blodsukkeret mitt. Det er snart et år siden vekten min begynte å gå ned som en bieffekt av Ozempic. Siden september i fjor, så har jeg nå gått ned 30,7 kg.

Vekttapet er nok mer enn 30,7 kg, men fra jeg begynte å veie meg, så er det dette tallet jeg må forholde meg til. Jeg veide meg ikke helt i starten, men i forbindelse med en reportasje i VG, så var det viktig å vite hvor mange kg man egentlig snakket om. Så da gikk jeg på vekta, og det er dette tallet jeg forholder meg til. Hvor mye mer det dreier seg om, det aner jeg ikke, så derfor er det 30.7 kg.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Hvert gram teller på denne reisen jeg er ute på nå. Jeg kunne ha skrevet minus 30 kg, men de 700 grammene mer, de er viktige for meg og hodet mitt. Jeg er utrolig stolt over hva som har skjedd disse månedene, og selv om det har vært en berg og dalbane, så har det heldigvis vært mest oppturer. Men det er en utfordrende reise, og frustrerende til tider.

De siste fire ukene har vært utfordrende synes jeg, og frustrerende. Det har vært opp og ned, og det utfordrer helt klart hodet mitt. Selv om jeg er helt klar over at det er sånn det er, og at det er sånn det vil være, så er det likevel utfordrende. Man vil jo helst at det skal gå en vei. Man vil jo så gjerne at det skal gå nedover uke etter uke når man går på vekta, men sånn er det neppe for noen. Jeg gikk opp over 1.5 kg for 4 uker siden, og etter det så har jeg gått ned litt og litt, og denne uken hadde jeg gått ned alt og 200 gram til. Da kommer det smilet frem, og da kommer også håpet om at det kanskje vil løsne litt fremover. Ukene blir så mye lettere når man ser at vekta beveger seg nedover. Det har vært en svært liten nedgang disse ukene, og det er skikkelig kjipt.

Jeg har de siste ukene også følt litt på at jeg kanskje kan spise noe mer før jeg kjenner på metthetsfølelsen. Metthetsfølelsen som har ” reddet ” meg gjennom disse månedene. Jeg føler kanskje også på at jeg er litt mer sugen på gummigodteri og salte ting. Ikke at jeg faller for fristelsen og hiver innpå, men får jeg skikkelig sug, så kan jeg ta noe og være fornøyd. Men følelsen at noe kanskje har endret seg, den liker jeg ikke. Jeg vet ikke om den er reell, jeg vet ikke om den er vanlig, men det har blitt et fokus. Jeg har pratet med andre som også opplever det jeg føler på, så jeg er tydeligvis ikke alene. Jeg håper virkelig at dette er vanlig, og at det bare er sånn det kan være i perioder. Jeg kjenner jo noen ganger på frykten for at effekten skal utebli, men effekten av en medisin forsvinner vel ikke bare…jeg har mer tro på disse platåene, for de vet vi jo at er reelle.

Jeg har alltid vært veldig i mot å være med i ulike grupper på feks Facebook hvor man deler erfaringer. Ikke at det å dele erfaringer er negativt, heller det motsatte, men jeg føler altfor mange er leger, og vet svaret. En ting er erfaringer, en annen ting er fakta. Etter at jeg begynte å føle på det jeg føler på i forhold til metthetsfølelsen, så meldte jeg meg inn i ei slik gruppe for å se om andre opplevde det samme som meg, så det skal bli spennende å følge med. Jeg vet at en del deler opp dosen sånn at de tar halve dosen en dag, og resten kanskje et par dager senere. Det har visst  hjulpet en del. Hvor man stikker seg mener noen har litt å si. Der velger jeg å stikke meg i magen slik jeg alltid har gjort. Der er det fortsatt litt kamuflasje, og føles som det beste stikkstedet for meg.

Man leser jo om manges erfaringer på ulike steder, og jeg skjønner at jeg er en av de heldige som har hatt god bieffekt av Ozempic. Langt i fra alle opplever det samme. Så er det jo også mange som opplever vektnedgang, mange større enn meg, og jeg blir så glad på alles vegne. Dette sier meg også at man nå snart må åpne opp for at Wegovy kan skrives ut på blå resept. Det er så mange fedmerammende som fortjener å få den hjelpen som nå finnes. Det skal virkelig ikke komme an på tykkelsen på lommeboken. Og nei, det handler ikke om å prioritere riktig. Man kan ikke sette Wegovy foran hus, hjem og familie.

Jeg går ikke på Ozempic for å gå ned i vekt, men jeg går på Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret mitt. Jeg har prøvd ulike medisiner før jeg startet med Ozempic, og det var først når jeg tok Ozempic sammen med Metformin at vi fikk bedre kontroll på blodsukkeret. At jeg går såpass ned i vekt, det er jo en fantastisk bieffekt som jeg er evig takknemlig for at jeg opplever. Det er mange som opplever denne bieffekten av sprøyten, og da burde alle være glade på våre vegne synes jeg. At vi får kontroll på en diabetes sykdom, og i tillegg går ned i vekt, det betyr at vi kan bli en friskere utgave av oss selv Vi får en bedre helse både fysisk og psykisk, og vi blir en mindre belastning for samfunnet i forhold til helserelaterte utfordringer. For mange vil det å gå ned i vekt også bety at man kan komme tilbake til arbeidslivet fullt eller delvis. Det er samfunnsøkonomisk positivt at alle med fedme får denne hjelpen på blå resept. Dyrt på kort sikt, lønnsomt på lengre sikt.

Neste uke skal jeg til oppfølging hos fastlegen min, og jeg har notert ned det jeg lurer på slik at jeg skal huske alt. 30,7 kg er et fantastisk resultat, men vekten forteller meg også at jeg har en del mer jeg bør gå ned før man er i det berømte målet.

Mange spør om bivirkninger, og det eneste jeg kjenner på er hard mage. Frustrerende i blant, men en liten bagatell i det store bildet. Jeg har fått tips om ” Frukt og fiber ” tabletter, så jeg tenker å lufte disse med fastlegen når jeg treffer han til uken. Ut over det så har jeg ikke noen plager, og er så takknemlig for det.

Minus 30,7 kg. Det er mange halv kilos smørpakker det. Jeg har begynt å tenke i halv kilos smørpakker for å klare å se bildet av hvor mye dette faktisk er.

Søndagen min startet på treningssenteret, og siden jeg må tenke litt bevisst på hælene mine, så ble det i dag ei god styrkeøkt. Resten av dagen tror jeg at jeg skal bruke i hagen. Rydde og ordne litt. Fjerne noen blomster som har tatt kvelden.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til søndag!

Jeg har fortalt dere om de intense smertene som jeg har hatt under hælene mine de siste ukene. Det har ikke kun vært i den ene. Nei da, smertene har like godt vært i begge to. En del verre i høyre enn venstre, men det har til tider så smertefullt at tårene spretter. Smertene startet i slutten av mai måned, og har bare blitt verre. Hælene blir jo også belastet hele tiden også, så det er liksom vanskelig å unngå belastning. I følge fysioterapeuten min, så er jeg disponert for plantar fascitt : Jeg er overvektig, jeg er himla plattfot og jeg trener mye.

Jeg har trent hele tiden selv om en del har vært smertefullt. Kanskje dumt å trene som vanlig. Kanskje burde jeg ha tenkt litt alternativt, men jeg har også merket at sko med god hældropp og demping har hjulpet meg en del. Jeg har feks et par Okaki joggesko med god hældropp som jeg har brukt når jeg har vært ute på tur i løypa. Disse skoene har vært utrolig gode, og smertene har ikke vært så intense med de på. Hældropp, det var det en leser som tipset meg om, så tusen takk! Hældropp er høydeforskjellen mellom hælen og forfoten. Jo større dropp, desto brattere blir vinkelen mellom hælen og forfoten. Når du for eksempel går barbeint, berører hælen og forfoten bakken på samme nivå: droppen er 0. I den andre enden av skalaen, med høye hæler, er droppen mye større. En dropp som ikke er tilpasset ditt naturlige steg, tvinger deg til å endre steg og plutselig øke belastningen på muskler og sener på en unormal måte. Er man plaget med plantar fascitt, så skal man ha høydeforskjell mellom hæl og forfot på sko, og da spesielt joggesko.

Annonsørinnhold

Fredrik & Louisa Tusenvis av parfymer og deodoranter opptil 35% rabatt

Jeg fikk mange anbefalinger om trykkbølgebehandling av dere som leser bloggen min. Tusen takk til alle som delte sine erfaringer. Det setter jeg så stor pris på!

Valget mitt ble trykkbølgebehandling, men pga ferie, så ble første behandling på tirsdag. Fysioterapeuten som jeg får lymfedrenasje hos driver også med trykkbølgebehandling, så jeg dro til Marianne på Nodeland Fysioterapi. Kjente jeg grugledet meg. Gledet meg til forhåpentligvis å få hjelp, for dette har virkelig vært smertefullt. Gruet meg litt fordi jeg ikke ante hva jeg gikk til, og dere som delte erfaringene med meg både på bloggen og i privat melding, dere har alle opplevd behandlingen forskjellig. Fra ubehagelig til veldig smertefullt har vært dommen fra dere. Alt avhenger selvsagt av smerteterskel. Vi reagerer ulikt på smerte. Det er jo også grunnen til at smerte ikke legges til grunn av leger når de skal vurdere ulike utfordringer. Smerte oppleves så forskjellig. Jeg tror jeg har ganske høy smerteterskel. Jeg kan klage, men jeg tror jeg tåler en del.

Etter en grundig samtale om hvordan jeg opplevde smertene, og hvor smertene var verst, så kom apparatet inn i rommet. Lignet en slags pistol. Jeg var klar og pistolen var klar, og da var det bare å sette i gang. Hun startet forsiktig, men justerte styrken tre ganger før vi var der hun mente var passelig. Smertefullt? Nei, det synes jeg ikke. Vondt? Ja, når hun traff de mest betente områdene, så var det helt klart vondt, men heldigvis ikke så smertefullt som jeg hadde psykisk forberedt meg på. Det var liksom helt innafor. Behandlingen er jo heller ikke så lang, så jeg følte dette gikk helt fint. Men igjen, så kjente jeg absolutt når hun var der smertene var mest intense.

Etter en runde på hver hæl, så var jeg ferdig med første behandling. Så fikk jeg en del ting jeg måtte endre, eller starte å gjøre. Det første var ingen turer i løypa under behandlingen, og helst gå ned noe på antall skritt pr.dag. Ingen tredemølle under behandlingen. Når behandlingen er over, så vil hun at jeg skal gå i bakke på mølla. Det gjør jeg sånn sett i dag, men gå i noe brattere bakke enn i dag. Jeg må strekke ut føtter og legger etter trening. Der er jeg elendig i dag. Jeg er ikke flink til å strekke ut i det hele tatt, så nå må jeg bli flink pike der. Jeg må bruke spesialsålene mine i alle sko. Vel, ikke i sandaler. Der blir det utfordrende å få til å ha såler, men jeg har jo sandaler med veldig god demping. Alt dette skal jeg nok få til. Liker ikke spesialsålene fra ortopedisk, men jeg må jo bare bruke de. Jeg føler ikke at de er gode, men må bare prøve å venne meg til de.

Det siste punktet fra fysioterapeuten, det blir nok mest vanskelig: å gå med gode sko inne. Jeg går aldri med sko inne. Tøfler kan jeg selvsagt gå med, men ellers så er sko noe jeg kun går med ute. Nå må jeg altså prøve å venne meg til å gå med sko inne. Jeg har heldigvis et helt par nye Gaitline sandaler, så de har jeg nå begynt å ha på meg inne. Klart at jeg skjønner hvorfor hun vil jeg skal gå med sko inne. Jeg kjenner jo hvor mye bedre hælene mine har det, men jeg elsker å gå barbeint eller på sokker, og sko er i mitt hode til utebruk. Men nå prøver jeg, og foreløpig fungerer det. Om noen har tips om noen lette, gode sko jeg kan bruke inne, så tar jeg gjerne i mot tips. Det må være gode sko med god demping, men sandalene jeg bruker nå er jo ikke verken nette eller lette, og det skulle jeg gjerne hatt. En lett joggesko eller aller helst en annen type sandal enn jeg bruker nå. Kanskje jeg må kjøpe meg en ny Fitflop sandal, for det er en mye lettere og nettere sandal enn den fra Gaitline.

Jeg har veldig troa på trykkbølgebehandlingen! Etter første behandling, så merket jeg bedring med det samme. De to første dagene etter behandlingen, så var jeg nesten i himmelen. Så bra følte jeg meg. Torsdag kveld så kjente jeg litt igjen. Absolutt ikke så ille som det var, men jeg kjente ubehag, og litt smerte. Jeg føler nå at det er venstre hæl som jeg kjenner dette best i, og det var den hælen jeg hadde minst smerter i. Der har ikke behandlingen vært like effektiv som i høyre, og det tror jeg er fordi fysioterapeuten ikke var like mye i det betente området på venstre som på den høyre. Hun traff mer rett på det vonde området med trykkbølgen på høyre enn på venstre. Så neste behandling så skal jeg være mer nøye med å vise nøyaktig hvor det er mest vondt.

At behandlingen virker, det er jeg veldig sikker på at den gjør. Jeg har troa på at dette skal bli mye bedre, og forhåpentligvis at jeg vil komme tilbake til der jeg var med to stk hæler som ikke har smerter. Jeg har jo kun hatt en behandling, og kan ikke forvente magi, men jeg kjenner allerede bedring. Mange av dere har fortalt at dere var gode etter 2-4 behandlinger, så jeg håper på det samme. Til torsdag er det klart for ny behandling, og jeg ser frem til kanskje å være et skritt nærmere friske hæler.

I dag har jeg treningsfri…tror jeg. Jeg var på rægekveld med modelljentene mine i går, og jeg fant sengen en del senere enn jeg pleier, så da ble det ikke til at jeg stod opp 06.15 i dag. Jeg har hatt 4 treningsøkter denne uken, og med en i morgen, så er jeg innafor at jeg skal trene minimum 5 dager i uken.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges  morgen.