Jeg sitter og scroller gjennom innlegg på Facebook. Det er så mange som legger ut så mange fine bilder fra flotte turopplevelser. Mange drar på ulike toppturer, og klart det er fantastisk å se den flotte naturen som åpenbarer seg på slike turer. Det gjør noe med kropp og sjel det å komme seg ut på tur. Uansett om man kommer seg ut bare for å nyte, eller om man tar det som en treningstur, så er naturen en helt spesiell og flott opplevelse.

Jeg savner det å komme meg mer ut på tur. Jeg tror faktisk ikke jeg har vært noe særlig ute på tur siden jeg tok ut separasjonen i august, og jeg kjenner veldig på det nå at jeg savner det. Jeg savner det jeg kaller for treningsturer, og jeg savner de fine turene med pølser i sekken. Jeg savner vel kanskje også en å dele en slik turopplevelse med. Det er så mye lettere å komme seg ut når man er to, og turen blir også så mye finere når man har en å dele den med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Lymfebeina mine har utfordret meg en del i det siste. Det er lenge siden de har kranglet så mye som de har gjort i det siste. Lymfebeina har ikke gitt meg så mye smerter tidligere, men den siste tiden har de gitt en del ubehag i form av at det er vært endel smerter når jeg går, og det er en ny ting for meg. Veldig kjedelig å kjenne på, men lite jeg kan gjøre. I bevegelse må jeg være likevel. Siden jeg har savnet turer i naturen, så fant jeg i går ut at jeg skulle bytte ut treningsstudioet med tursko og flott natur. Jeg bestemte meg for en flott tur i nærområdet, og det var så fint å komme seg ut! Noe av det som også var deilig å kjenne på var at den fysiske formen, turformen, den var minst like bra som sist jeg gikk samme turen. Bakkene gikk faktisk lettere, i alle fall i går, og det var en fantastisk følelse å kjenne på.

Tilbake til bilder fra flotte toppturer som mange legger ut på Facebook. Jeg har en topptur i minneboka mi, og mestringsboka mi. Kanskje burde jeg også si skryteboka mi. I fjor gikk jeg nemlig til Gaustatoppen, noe jeg aldri kan tro at jeg skal gjøre igjen.

Nå må jeg nok rette litt på ting her, for jeg gikk ikke helt til topps. Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg gråt noen bitre tårer der jeg satt i steinrøysa, og jeg kjente litt på følelsen av nederlag. Skulle jeg virkelig gi meg få meter før jeg faktisk var helt på toppen? Jeg har ikke til vane å gi meg, men beina ville ikke mer. De orket ikke mer oppover i tunge, bratte, og steinete partier. Jeg skulle jo ned igjen også. Så etter ca 12000 skritt opp mot toppen, og 4,6 km i ei løype ingen kan kalle for en søndagsskole, så bestemte jeg meg for at jeg ikke nådde helt på toppen, men for en spetakulær utsikt , for en natur, og for en personlig seier!

Man kan jo bli svett bare av tanken. Jeg som bla har en sterk allergi for bakker, sa altså ja til å gå turen,  det skjønner jeg ennå ikke. Lysten var der ikke nettopp pga min bakkeallergi, men så er det denne stemmen inni deg som sier at dette skal du faktisk gjøre. Om lysten ikke er der, så skal du slite deg gjennom det. Så en lørdag formiddag parkerte vi nede ved Gaustatoppen, og vi var langt i fra de eneste som skulle bruke store deler av lørdagen på å gå. Det krydde av mennesker der, og det føltes i perioder som om man gikk i kø.

Jeg har aldri hatt noe stort ønske om å gå toppturer, men det er noe med å gjøre det for å utfordre seg selv. Kondisjonen bør være sånn tålig bra etter mye kondisjonstrening, så jeg var ikke redd for ikke å klare det. Da vi stod nede ved bunnen, og jeg så oppover den løypa vi skulle gå, så hadde jeg nok mest lyst til å snu. Det var oppover så langt øye kunne se, og stigninger var vel det eneste det var mye i tillegg til steiner, masse steiner.

På forhånd hadde jeg hørt med ulike personer som alle har gått til Gaustatoppen. Alle hadde ulike svar når det kom til hvor krevende turen var. Turistforeningen hadde i sin informasjonsbrosjyre stemplet turen som krevende, så jeg gikk ut i fra at det var en tøff tur når jeg med friskt mot startet nede i bunnen, klar for å bestige toppen.

Det var en krevende tur. Det var stigning hele veien, og det var neste bare partier med steiner. Noen steder måtte jeg sannelig også ta frem klatrekunnskapene mine, og med tunge lymfebein, så er ikke klatring en av favorittene mine, men jeg klatret, og kom meg opp i de partiene også. Oppover til Gaustatoppen  gikk vi i samlet flokk. Her var tålmodige barn sammen med foreldre som vel helst var der for sin skyld, ikke barnas. Der var nok en del slitne, og  tverre barn man møtte underveis. Spreke pensjonister var der også endel av. Hovedgruppen lå nok mellom 25-50 år, og det var godt turvante mennesker, og så var det oss som bare ville gjennomføre for og kunne si at vi hadde vært der, vi som ville utfordre oss selv, vi som ville puste, og slite. Når rett skal være rett, så var det nok mange som ikke så på turen som like utfordrende som meg naturlig nok. Min vekt var nok en del høyere enn de fleste andres, og der var få overvektige personer å se både på turen opp, og turen ned. Jeg tror jeg møtte på to andre overvektige, så da kjente jeg litt på stolthetsfølelsen over at jeg prøvde  å gjennomføre.

Det var en slitsom tur. For meg var den krevende, og jeg hadde et par ganger lyst til å gi opp. Beina var så slitne. Jeg prøvde et par ganger å fortelle datteren min at vekta at jeg har i mine lymfebein nesten er hennes totale vekt, så det burde jo si mye om hvor tungt det er for meg å få beina med meg kontra en person som ikke har de samme utfordringene. Selv om det var tungt som bly å løfte disse tunge beina, så trasket jeg oppover, og oppover med Gaustatoppen som mål. Værgudene var på vår side selv om vi kjente vinden godt. Med Sirdaljakken fra Stormberg som en god turkamerat på min vei oppover, så gjorde det lite av det blåste.

Kun ett lite stykke før jeg var helt oppe på Gaustatoppen , så sa lymfebeina mine stopp. Jeg hadde ikke sjans til å nå selve toppen. Jeg hadde kanskje 200-300 meter igjen å gå, men samtidig, så hadde jeg vel det bratteste partiet igjen. Lymfebeina var dønn slitne, og jeg visste at jeg måtte gå ned igjen også, så valget ble tatt om at jeg nesten nådde toppen. Der og da var nesten ikke godt nok. Jeg var så sur på de fordømte, tunge beina, og der oppe i steinrøysa gråt jeg noen bitre tårer – det føltes som et nederlag og ikke nå helt på toppen.

Følelsen av nederlag ble likevel fort snudd til seier!
For fire år siden hadde jeg aldri drømt om at jeg noen gang skulle gå en så krevende tur. For fire år siden hadde jeg heller ikke klart å gå mer enn noen få meter av en slik tur.

Så istedenfor å føle på nederlag over at jeg ikke kom absolutt helt opp, så er jeg innmari stolt over at jeg faktisk gikk denne krevende turen til Gaustatoppen. Det som er en selvfølge for mange er ingen selvfølge for meg.
Turen til Gaustatoppen er et bevis på at trening, og livsstilsendringer har gitt resultater   For meg ble det en stor, personlig seier. Turen er et resultat av en tøff, og spennende reise jeg har hatt gjennom de siste tre årene. En tur jeg aldri hadde klart å gjennomføre når jeg både utrent, og så mye tyngre enn jeg er i dag. Turen beviste hvor langt jeg har kommet, og den beviser at det som ser umulig ut, faktisk er mulig. Jeg var stolt der jeg tørket tårene i steinrøysa, og fant frem smilet. Jeg klappet meg forsiktig på skulderen, og sa : ” Innmari bra jobbet, Heidi – du har all grunn til å være stolt.”

Jeg skal aldri gå til Gaustatoppen igjen, og jeg skal heller ikke gå andre toppturer. Jeg har gått en, og opplevd en fantastisk mestring. Det holder lenge. Derimot så har jeg satt meg som mål at jeg skal komme meg mer ut på tur, om jeg så må gå alene. Jeg savner virkelig alle de flotte turene jeg har vært på, savner den flotte naturen og alle de fine opplevelsene det gir. Kanskje dukker drømmeprinsen opp en dag…en drømmeprins man kan dele slike flotte opplevelser med.  I dag tenker jeg det blir treningssenteret og tredemølla, men kanskje blir det en liten tur senere i dag….