Tenker vi egentlig over at livet ikke kommer i reprise? Tenker vi på at dagen i går ikke kommer tilbake, og at ingen kjenner morgendagen?

Jeg tenker mer, og mer på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er ganske stolt over at tankene mine nå jobber i retning av at jeg klarer å bry meg noe mindre om hva andre tenker om meg. Jeg har alltid vært livredd, og sårbar for blikk, og kommentarer. Jeg har ofte ønsket at jeg var usynlig. Vekten og den store kroppen har vært sjefen, og da er det godt å kjenne på at jeg klarer å slippe dette mer, og mer, og selv ta over sjefsrollen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Livet kommer ikke i reprise, så spørsmålet må jo da være hva man ønsker å se tilbake på. Jeg ønsker ikke flere dager hvor jeg piner, og straffer meg selv fordi jeg er overvektig. De dagene har jeg hatt mer enn nok av, Jeg har hatt altfor mange dager i løpet av livet hvor det meste av energien er blitt brukt på å snakke meg selv ned. Jeg har brydd meg altfor mye om blikk som for meg sa mer enn 1000 ord, og jeg har blitt så utrolig lei meg når noen har kommentert vekta. Jeg har brukt så mye tid på å fortelle meg selv hva andre mener om meg, selv om jeg ikke aner om det er sant. Hodet kan jo være ganske så skrullete i blant, og innbille oss ting som nok ikke alltid er som tankene våre sier.

Jeg føler meg ferdig med tiden hvor alt fokus var på vekten, men 100% ferdig er jeg absolutt ikke. Jeg vet at jeg ennå vil bry meg. Jeg vet at jeg ennå tenker negative tanker. Jeg har fortsatt  dager hvor jeg føler meg som en flodhest, men jeg prøver å ha fokus på Heidi, på hele meg. Jeg traff en bekjent for en tid tilbake, og vi snakket sammen om akkurat disse tingene. Om overvekt, og negative tanker. Plutselig ønsket hun å vise meg noe, og dro meg med til et rom med et speil. Jeg skjønte egentlig ingenting. Hun plasserte meg foran speilet, og spurte om jeg kjente den flotte kvinnen i speilet? Om jeg innså hvilken flott kvinne som stod der. Jeg tok noen skritt unna speilet, men ble befalt tilbake.” Det er denne flotte kvinnen vi ser når vi møter deg. Vi ser en sterk, og flott kvinne som stråler. Så smilende, så positiv, så målrettet. Slik vi ser deg, slik må du også begynne å se deg selv.” Jeg husker at tårene trillet. Det var en så utrolig sterk opplevelse. Jeg fikk i hjemmelekse å stå foran speilet hver dag. Hver dag skulle jeg se på meg selv i speilet, og fortelle meg selv hvor flott jeg er. Jeg skal glatt innrømme at den hjemmeleksen er vanskelig å få til. Jeg er ikke akkurat en person som står for mye i speilet og sier fine ord til meg selv. Det holder å bruke tid foran speilet på hudpleie, makeup og hår, men i blant, så prøver jeg nok å gjøre som jeg fikk beskjed om. Lett er det ikke, men om man gjør det mange nok ganger, så kanskje det funker?

En sterk opplevelse var det, og den gjorde inntrykk. Den sier mye om mine tanker, at mine tanker ikke alltid er riktige. Opplevelsen sa meg også at jeg ikke vet hva andre tenker.  Måten jeg ser på meg selv på, det er ikke alltid slik andre ser meg. Jeg vil fortsatt bli lei meg om noen kommenterer vekta, der vil jeg nok aldri helt klare å slippe taket. Men vi har alle en historie, og vi sliter alle med våre utfordringer. Tidligere ønsket jeg så ofte å gå med lapp rundt halsen som kunne fortelle at sykdom er en medvirkende årsaken til mye av vekta mi. I dag tenker jeg at ingen overhode har noe med hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor skal vi unnskylde oss? Alle sliter med sitt, hos noen så er det bare mer synlig. Opplevelsen og møtet satte spor. Det at noen faktisk stilte meg foran dette speilet, og sa at nok var nok, det står det stor respekt av, og for meg har det i ettertid betydd enormt mye. Aldri har noen tidligere gjort noe slikt.

Jeg ønsker meg fortsatt en lettere kropp, en enda bedre helse og enda bedre kondisjon, og de tingene skal jeg fortsette å jobbe for. Så må man prøve å se litt forbi de ekstra kiloene, grevinnehenget, løshuden, og valkene. Prøve å se kvinnen bak alt dette. Klart vi vil snuble en haug av ganger, men det er ikke farlig å snuble så lenge vi kommer oss opp igjen, og ikke faller helt over ende. Klart vi vil ha tøffe dager i blant, men om vi klarer å snu tankegangen litt for hver dag, så vil man mestre steg for steg. Bak hver kropp, uansett form og størrelse, så finner vi et menneske som har sin historie, og den trenger absolutt ikke være perfekt selv om noen kanskje synes at kroppen er det. Jeg har en mindre kropp enn jeg hadde før jeg startet reisen min. Både kilo og cm forsvinner. Jeg kjenner hva det betyr for hodet mitt for hver cm jeg minker. Hodet vil ha bort flere cm og kilo, hele meg vil det. Men så gjelder det å være fornøyd for hver trening, og for hvert riktige skritt jeg tar. Jeg vet hva som må til om jeg vil raskere ned i vekt, og bare jeg kan ta grepene. Det nytter ikke og verken furte eller klage.

Vi kan ikke sette livet på vent. Vi kan ikke vente med å leve til vi får en lettere kropp. Jeg skal jobbe beinhardt nå fremover for å fortelle meg selv at jeg er flott som jeg er, og jobbe for å bry meg mindre om hva andre mennesker tenker, og mener. De kjenner ikke meg, eller min historie. Det er altfor lett å dømme uten å vite. Jeg vet at mine utfordringer på det mentale planet ligger i å prøve og ikke bry meg om andre, og det ligger i å være stolt av den jeg er. Jeg har en stor jobb foran meg, men skritt for skritt, så ser jeg at jeg klarer å snu tankene. Jeg har snudd tankene på mange andre områder, og da skal jeg klare denne utfordringen her også. Jeg vil snuble igjen, og igjen, men jeg er sterk nok til å komme meg opp igjen. Livet kommer ikke i reprise….og til deg som plasserte meg foran speilet den dagen – Tusen takk!