Det har stormet med orkan i kastene de siste månedene. Midt i denne stormen stod jeg. Det var uvirkelig. Jeg følte vel egentlig som om det var en film jeg var med i, eller at jeg stod midt i en vond drøm som jeg aldri våknet opp fra.  Jeg har kjent på både sorg, redsel, usikkerhet, og ett enormt sinne – alt på en, og samme tid. Samtidig har jeg kjent på lettelse, og den gode følelsen av at man har tatt riktige valg. Jeg har stått midt i en storm, men fy søren så støtt jeg har stått, og fy søren så sterk jeg har vært. Det har vært en berg, og dalbane. Livet fikk en helt annen vending enn hva jeg hadde trodd for kun få måneder siden. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle oppleve dette, aldri…. men det er vel sånn livet er. Man vet faktisk aldri. Ingen kan si at man er 100% sikker på noe som helst annen enn at man en gang skal forlate livet. Livet snur før man aner.

Blogginnlegget i dag er nok det mest personlige, og det mest vonde jeg har skrevet. Jeg kjenner tårene presser på bare jeg begynner å skrive. Ikke fordi jeg er lei meg, men det gjør likevel innmari vondt å se tilbake på disse stormfulle månedene. Det føles som et nederlag på en måte selv om jeg vet at jeg ikke er årsak til stormen. Likevel sitter man med en følelse av at man ikke klarte det, og at man nå er endel av statistikken. Jeg vet jeg ikke må åpne meg på bloggen, men jeg velger å  være åpen rundt det. Det er sånn livet ble, og jeg vet også at den som er kommet styrkende ut av både storm og orkan, det er meg. Kanskje var det også en mening med alt når jeg ser tilbake, og ikke minst ser fremover.

Etter 25 år er ekteskapet mitt nå over. I august tok jeg ut separasjon fra mannen jeg har delt 26 år sammen med. Jeg tok det valget fordi det var det riktige valget. Selv om jeg ikke så dette komme, og selv om alt som plutselig skjedde kom som lyn fra klar himmel, så var valget riktig. At jeg skulle velge å løse opp et ekteskap, det hadde jeg aldri trodd. Jeg så for meg at sølvbryllup ville bli gullbryllup, og jeg hadde alltid trodd det ville bli oss to for alltid. Livet ville det ikke slik. Det er vondt å innse at vi ikke skal dele resten av livet sammen, eller at vi nå er en del av statistikken, men samtidig så skal man ikke leve sammen bare for å leve sammen.

Livet snudde totalt i august. Som lyn fra klar himmel gikk livet fra himmel til helvete. Nå har ikke jeg tenkt å gå i detaljer om hva som skjedde. Jeg har ikke tenkt å svartmale noen, eller henge ut noen. Det som skjedde, det skjedde, og årsaken til bruddet ønsker jeg ikke å dele av hensyn til andre som er involvert. Jeg har jo opplevd hvordan mennesker jeg omtrent ikke kjenner lager sine egne historier, og det gjør meg så innmari sint! Hvorfor har enkelte behov for å fortelle en sannhet som ikke stemmer? Til tross for at enkelte lager sin egen historie, og mange spekulerer og undrer, så tenker jeg at de bare får holde på. Jeg har ikke tenkt å dele om meg med detaljer rundt et brudd som ingen har noe med. Men jeg har virkelig fått oppleve hvordan endel mennesker kan være, og det har vært en ny, og lite positiv opplevelse.

Fy søren så tøft det har vært. Plutselig stod jeg der, alene. Alle forpliktelser, huset, alt man før var to på, plutselig ble alt mitt. Jeg kjente på redselen. Ikke for å bli alene, men for hvordan jeg skulle klare meg økonomisk. Hva ville skje med huset? Huset jeg hadde bodd i siden datteren min ble født, huset jeg er så glad i. Ville jeg klare å bo her på en inntekt? Hva ville skje med mamma om vi måtte flytte? Mamma bor i en del av huset som er en generasjonsbolig. Prosessen rundt hus, verdier og innbo var en prosess jeg ikke unner min verste fiende å komme i. Uten å gå for mye i detaljer, så ble det en prosess hvor den ene parten ikke ønsket å samarbeide, og hvor det måtte advokater inn. Det å henvende meg til en advokat var også en ny, og litt skremmende ting, men jeg møtte en advokat som var fantastisk, og som har hjulpet meg på en enestående måte. Selv om det koster, så har det vært verdt hver krone.

Et ekteskap er over. Jeg trodde aldri jeg skulle oppleve å ta ut separasjon, og om noen måneder bli skilt, men livet tok den retningen. Kanskje er det en mening med det meste? Brutalt å  si kanskje, men når man står midt oppi slike ting, så tenker man masse. Man ser tilbake, og man ser fremover. Selv med stormfulle måneder, så har jeg kommet styrket ut av det. Jeg har vist hvor sterk jeg er, og jeg har vist at jeg klarer meg innmari fint alene.

Noen tror meg ikke når jeg sier at jeg ikke har kjærlighetssorg. Jeg er ikke lei meg. Noen mener at reaksjonen garantert vil komme, og at det kun er et spill. Det er fint at alle mener noe om alt, men jeg vet at jeg  ikke sørger, og jeg vil ikke kjenne på sorg i tiden fremover. Det skjedde så mange vonde, sårende ting i prosessen at jeg føler alt annet enn sorg. Jeg er ikke redd for å bli alene. Jeg vet jeg vil klare meg og jeg vet at livet vil bli innmari fint. Tenk på alle de fine tingene jeg har i livet mitt : datteren min, den lille prinsen, svigersønnen min, familien min og alle venner. Jeg har begynt å jobbe med det jeg elsker mest i verden, jeg har ledervervet i Norsk lymfødem – og lipødemforbund, jeg har bloggen, og tro meg, det er mange spennende ting som ligger der fremme og venter. Selv om det har vært masse tårer, masse sinne, masse frustrasjon og fortvilelse, så har jeg nå endelig lukket døren til fortiden, og åpnet den nye til fremtiden. Og for de som skulle tro noe annet, livet smiler.

21.desember ble døren endelig lukket. Da ble huset mitt. Det å få beholde huset, det har betydd enormt mye for meg. Det at jeg klarer meg fint økonomisk, det er en god følelse å kjenne på. Jeg har hatt gode støttespillere rundt meg, ikke minst en dyktig advokat, og en bank som har ønsket at jeg skulle beholde huset. Nå er jeg huseier, og nå er det mange nye ting jeg må mestre, men jeg vet at jeg kan.

Noe av det mest vonde som har skjedd i disse månedene er jo det å oppleve at mennesker man trodde stod deg nær faktisk sviktet.  Når enkelte mennesker du har kjent halve livet plutselig dolker deg i ryggen. Man er ikke forberedt. Alle fine ord som plutselig ikke betyr noe. Alle samtaler, all støtte, alle gode ord. Alt er bare løgn og feighet. Mennesker som ikke våger å si ting som det er. Mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten. Mennesker som plutselig begynner å snu ryggen til deg, og som forteller en annen sannhet enn den de vet er riktig. Når løgn plutselig blir helt ålreit. Når det å såre, og svikte blir endel av hverdagen deres. Mennesker man har kjent halve livet, mennesker man har støttet, vært glad i, hjulpet, og aldri gjort en vond ting mot, når disse menneskene plutselig viser en annen side, hvordan skal man føle det da?

Jeg misliker så sterkt mennesker som ikke våger å stå opp for sannheten, mennesker som ikke våger å stille krav. Mennesker som kjenner sannheten, men som på et knips plutselig feiger ut, og som viser hvor enkelt man faktisk kan dolke andre i ryggen. Mennesker som er mer opptatt av fasaden enn sannheten. Likevel så kjenner jeg at jeg ikke gidder å bruke tid og energi på mennesker som ikke kan være ekte, mennesker som ikke våger å stå opp for meg, mennesker som er feige. Det å stå å se på at noen få mennesker gjør alt de kan for å ødelegge for deg, det er en prøvelse. Fra å ha betydd så mye for disse menneskene, så betyr man plutselig ingenting.  Jeg vet også at det eneste man kjenner er dagen i går, og øyeblikket man er i akkurat nå. Morgendagen kjenner man aldri. Jeg vet også at man i tilfeller som dette aldri ønsker tilbake det som var fordi enkelte  mennesker ikke fortjener å ha meg i livet sitt.

Jeg har i denne tøffe tiden sett hvem som virkelig står meg nær, og hvem som er vennene mine. Jeg vet at den lille familien min alltid er der. Min fantastiske, lille familie. At de stoler på meg og tror på meg. De kjenner meg, de er ved siden av meg om jeg trenger de. Vennene mine, de flotte, fine vennene mine, de ekte og ærlige. Det er når livet er tøft at man ser hvem som bryr seg. De som stadig sender meg meldinger for å høre hvordan jeg har det, de som ringer, som kommer på besøk, de som kommer når jeg trenger de, de som tar meg med på lunsj, eller som kommer med lunsj fordi de vet at mat ikke alltid står øverst på gjøre listen. Moren min har vært en klippe i denne tiden. Uten henne hadde ting vært tøffere. To barndomsvenner har utvilsomt betydd noe helt enormt for meg i denne tiden. Den ene har jeg kjent hele livet, den andre kom inn i livet mitt da jeg var 14 år. Dere vet hvem dere er – tusen takk <3

Et ekteskap er over, men livet, det går videre, og for min del, så går livet videre på en veldig fin måte. Stormen har lagt seg, døren er lukket, og da valgte jeg å være åpen på bloggen rundt dette i dag. Det har vært mange spekulasjoner, mange rykter, mange nyskjerrige mennesker som jeg nesten ikke kjenner som sender meg meldinger både her og der for å få vite om det er sant. Er det mulig….

Ta godt vare på hverandre. Livet kan plutselig snu, og vise seg fra sin brutale side. Vær der for de som trenger deg, vær ekte og oppriktig. Står du selv i stormen, så vit at en dag vil den stilne, og livet vil igjen smile til deg. Ikke bruk tid og energi på mennesker som ikke vil ditt beste, og som bare er opptatt av å redde sitt eget skinn. Vær tro mot deg selv, og innse at tøffe valg er de riktige valgene til slutt. Jeg vet jeg tok det riktige valget, og det er en god følelse når det stormer som verst.