En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Jeg har fått svar på røntgenbildene av kneet mitt nå.

Og der var det faktisk noe.

Lett til moderat artrose i venstre kne — som også er det kneet som innimellom har vært vanskelig og “kranglete”. Det høyre, 100% i orden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg skal være ærlig og si at det var litt blandede følelser å få svaret.

For på den ene siden håpet jeg jo selvfølgelig at det ikke skulle være noe særlig. At det bare var irritasjon, overbelastning eller noe som gikk over av seg selv.

Samtidig var det også litt godt å få en forklaring.

For når kroppen gir signaler over tid, så kjenner man ofte at man bare vil vite. Selv om svaret ikke nødvendigvis er det man håpet på.

For de som ikke helt vet hva artrose er, så er det rett og slett slitasjeforandringer i et ledd. Brusken i leddet blir gradvis dårligere, og leddet kan bli stivere, mer irritert og mindre bevegelig. Mange forbinder det kanskje med eldre mennesker, men artrose kan faktisk ramme i alle aldre — spesielt hvis et ledd har vært belastet mye over tid.

Det betyr heller ikke nødvendigvis store smerter eller at man blir “ødelagt”. Mange lever lenge med artrose uten store begrensninger, men man kan oppleve stivhet, verking, kne som krangler litt, mindre stabilitet eller at leddet reagerer mer på belastning.

Og når jeg leser om symptomene, så gir det jo egentlig mening.

Det som overrasket meg litt, var at forandringene faktisk var såpass tydelige at operasjon kunne vært aktuelt.

Men der er jeg absolutt ikke nå.

Kneet mitt er ikke ødelagt.
Jeg har ikke store smerter.
Det stopper meg ikke fra å leve.
Men det kan irritere, være stivt, krangle litt innimellom og minne meg på at “hei, her er det faktisk noe”.

Og akkurat nå er fokuset mitt et helt annet enn operasjon.

Jeg vil gjøre det jeg kan for å styrke kneet mest mulig.

Jeg har faktisk vært veldig flink med kneøvelser over tid, og jeg merker forskjell. Det er ikke perfekt, men det har absolutt blitt bedre. Nå skal jeg også til fysioterapeut for å få et enda bedre og mer tilpasset opplegg.

Og det er kanskje noe av det viktigste jeg har lært:
At trening faktisk kan bety utrolig mye selv om man har artrose.

Mange tenker kanskje at man bør være forsiktig og bruke kneet minst mulig når man får en sånn beskjed. Men det motsatte er ofte det som hjelper mest.

Man kan ikke trene bort artrose.
Brusken vokser ikke tilbake.

Men man kan styrke muskulaturen rundt kneet.
Få bedre stabilitet.
Mindre smerter.
Bedre funksjon.
Og for mange kan trening være det som gjør at man kan holde ting stabilt i mange år.

Det gir meg faktisk motivasjon.

For operasjon er ikke noe jeg ønsker nå.
Og hvis jeg kan holde kneet såpass bra med trening, styrke og tilpasninger at jeg kanskje kan unngå det lenge — eller kanskje helt — så er jo det fantastisk.

Når det gjelder hvorfor det har blitt sånn, så tror jeg egentlig ikke kroppen min er så mystisk.

For min del handler det nok mye om høy vekt over veldig mange år. Knær bærer mye. Og over tid setter det spor.

Det er ikke alltid så lett å skrive svart på hvitt.
Men det er samtidig en del av historien min også.

Og kanskje er det litt viktig å være ærlig om akkurat det.

Ikke for å være hard mot meg selv.
Men fordi helse ikke alltid handler om utseende.
Noen ganger handler det bare om å gi kroppen litt bedre arbeidsvilkår videre i livet.

Så nå fortsetter jeg.
Med trening.
Kneøvelser.
Tålmodighet.
Og et mål om å ta vare på kroppen min best mulig fremover.

Det er kanskje ikke svaret jeg håpet på.
Men det er et svar.
Og noen ganger betyr det faktisk mye i seg selv ❤️

Tirsdag dro jeg innom Lager 157 – en butikk som faktisk var helt ukjent for meg fra før – for å se etter en genser frisøren min hadde på seg. En sånn enkel hverdagsgenser som bare så skikkelig behagelig ut.

Jeg gikk inn litt sånn nysgjerrig, egentlig uten å forvente så mye.

Fant den ganske fort. Tok med meg en L inn i prøverommet.

Og jeg gikk rett i den.

Det var nesten litt rart hvor enkelt det var. Ikke noe stress, ikke noe “denne er kanskje litt trang”, ikke den vanlige kampen i prøverommet.

Den bare satt.

Jeg ble stående og se på meg selv i speilet litt lengre enn jeg pleier. Mer sånn… observerende enn kritisk.

Og det slo meg at jeg faktisk hadde tatt L. Ikke XL. Ikke “ta den største for sikkerhets skyld”. Bare L.

Det høres kanskje lite ut, men for meg var dette faktisk ganske stort.

Det føltes nesten uvant å stå i en vanlig butikk og faktisk finne noe som passet uten stress.

Jeg er så vant til en helt annen type shopping. Stormote, lange og vide plagg, klær som skal skjule mer enn de viser – og ofte til ganske høye priser.

Genseren kostet 100 kroner. Jeg må innrømme jeg stoppet litt opp der.

Det endte med tre gensere i tre ulike farger. Fordi de var så fine, så behagelige, og ikke minst billige

Kvaliteten gjenstår å se. Men akkurat nå er ikke det det viktigste.

For dette handlet ikke bare om gensere.

Det handlet om å stå i et prøverom, ta på seg en L, og kjenne at det faktisk funker.

Og kanskje enda mer: å gå inn i en butikk jeg ikke engang visste fantes for bare en liten stund siden – og føle at det var plass til meg også der.

En liten ting for mange.
En stor ting for meg.

Jeg har begynt å legge mer merke til hva jeg faktisk liker med mennesker. Ikke sånn overflatisk “hun er flink” eller “han har orden på livet sitt”, men noe litt mer stille og ærlig.

Og jeg tror jeg stadig oftere trekkes mot én ting: ektehet.

Folk som tør å være seg selv, uten å pakke det inn i noe som ser perfekt ut.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

De som ikke alltid har en ryddig fasade.
De som kan si “i dag orker jeg ikke så mye”.
De som ikke prøver å late som alt alltid går på skinner.

Det er noe veldig befriende med det.

Jeg har hatt mange venner opp gjennom livet. Noen har vært der i mange år, andre har kommet inn i perioder der livet har endret seg. Og noen har sakte glidd litt ut igjen, uten dramatikk – bare fordi livet tar forskjellige retninger.

Det er egentlig litt fascinerende å tenke på.

For når jeg ser tilbake, så er det ikke antall venner som betyr noe. Det er hvem som blir igjen på en måte som føles riktig.

I dag har jeg en god gjeng rundt meg. Virkelig gode venner. Venner jeg vet er der om jeg trenger dem, og som jeg også er der for. Det er en trygghet i det som er vanskelig å forklare, men veldig lett å kjenne på.

Noen av dem har jeg vært venninne med i over 50 år. Det er nesten litt rart å skrive det, for det betyr jo at vi har fulgt hverandre gjennom så mye liv at det nesten ikke går an å skille historiene våre helt fra hverandre lenger.

Andre kom inn i livet mitt da jeg etablerte meg med mann og barn, i en helt annen fase. Når hverdagen handlet om små ting, store ansvar og nye roller.

Og noen har kommet mer nylig, i kortere kapitler – men likevel med en selvfølge som gjør at de føles like viktige.

Det som binder dem sammen, er ikke hvor lenge jeg har kjent dem. Det er ikke hvor ofte vi sees heller.

Det er noe annet.

De er ekte.

Det er mennesker jeg kan være 100 % meg selv sammen med. Som jeg kan le med, smile med, være stille med – og snakke åpent og ærlig med, uten å tenke så mye over hvordan jeg fremstår.

Det er ingen fasade som må holdes oppe. Ingen forventning om å være noe mer enn det man er akkurat der og da.

Og det er kanskje det fineste jeg vet.

Vi treffes ikke alltid ofte. Livet er travelt, og vi har ulike hverdager og rutiner. Men det betyr egentlig ingenting.

For det som er ekte, forsvinner ikke av avstand eller tid.

Det ligger der likevel – klart, stabilt og uten krav.

Jeg tror jeg verdsetter det mer og mer jo eldre jeg blir. Folk som ikke trenger at alt er perfekt. Folk som tåler både gode dager og litt rotete dager. Folk som bare er seg selv, og lar deg være deg.

Det er de menneskene jeg vil ha i livet mitt.

Ikke fordi de er mange.
Men fordi de er ekte.

Akkurat nå føler jeg egentlig at flere ting skjer på én gang – både i kroppen og i hodet.

Kneet mitt spiller fortsatt ikke helt på lag, og det er frustrerende. Jeg trener hver dag likevel, men jeg merker at det ikke gir den treningsutviklingen jeg ønsker, og det er frustrerende innimellom. Jeg har vært og tatt røntgen, og venter nå på svar. Litt sånn “hva er neste steg”-følelse. Jeg kjenner at jeg er spent på om bildene viser noe.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I tillegg ble jeg litt mer bevisst på åreknutene mine da jeg sto der på Unilabs for å ta bilder i forbindelse med dette. Det traff meg faktisk mer enn jeg hadde forventet, spesielt utseendemessig. Jeg håper virkelig jeg får fjernet de innen året er omme, slik de har sagt.

Pollenallergien gjør meg også ganske sliten for tiden. Jeg har fått nesespray i tillegg til tabletter nå, men merker ikke så mye bedring enda.Men håper…blir så innmari trøtt og energiløs i tillegg til øynene som renner, og nesen som gjør det samme.

Når det gjelder vektnedgang og medisiner så kjenner jeg også at jeg står litt fast akkurat nå. Det skjer ingenting på vekta, og jeg er ikke helt der jeg ønsker å være. Jeg skal snakke med legen til uken om veien videre. Jeg føler ikke helt at Mounjaro gir meg det jeg er ute etter – spesielt den raske metthetsfølelsen jeg tidligere har kjent på. Og da blir jeg litt der at jeg må vurdere hva som er riktig videre: tilbake til Wegovy, prøve Mysimba, eller noe annet.

Samtidig kjenner jeg litt på det økonomiske i det hele også. Det er ikke noe jeg har lyst til å bruke mye penger på hvis jeg ikke opplever effekt, og det er en litt frustrerende følelse å stå i. Jeg kan jo ikke bare slutte heller, så jeg må finne en vei videre som faktisk gir mening både for kroppen og for livet.

Samtidig prøver jeg å holde fokus på det som faktisk fungerer, og det er heldigvis en del.

Ute har jeg startet litt smått med å redde deler av plenen hvor det har kommet hull. Sådd på nytt og håper på grønt gress igjen. Jeg har også luket litt, og det er faktisk ganske godt å se at ting kan fikses bit for bit.

Det fantastiske er hvor mye lettere alt hagearbeid går nå. Før kunne det være et ork – tungt å bøye seg, tung kropp, lite overskudd. Nå kan jeg faktisk jobbe ute, bøye meg ned, ligge på alle fire og holde på uten at det føles tungt. Det betyr mye for meg. Vedlikehold ute er viktig, og det gir faktisk energi i stedet for å ta det.

Likevel er det mye som skal gjøres fremover:
– vaske terrassen (100 kvm som skal bli rene og fine)

– vaske hus og garasje
– beise og male diverse
– følge opp hagen og plenen
– små og store vedlikeholdsprosjekter

Jeg merker jo at jeg er alene med alt dette, men samtidig koser jeg meg med det meste. Jeg lager lister, tar ting i mitt tempo, og får faktisk mye glede av å se resultater. Mange skjønner ikke at jeg gidder, og orker, og da spør jeg hvorfor jeg ikke skulle det? Jeg elsker huset mitt, og her ønsker jeg å bo så lenge jeg kan, om enn det blir alene også fremover. Dette er hjemmet mitt, og evig glad for at jeg klarte å beholde det etter skilsmissen. Jeg stortrives her, også med alt som må gjøres. Og ja, noen ganger må jeg må hjelp, men så er ikke det noe nederlag.  Jeg lovet meg selv når jeg overtok huset alene at huset skulle passes på, og tas vare på. Jeg liker ikke når noe ikke ivaretas, så det å passe godt på huset, det er viktig for meg.

I morgen er det meldt overskyet, og da skal peisen inne få sitt andre strøk med maling. Den går fra grå til hvit igjen, og det blir så fint når den er ferdig.

Og midt oppi alt dette er jeg også heldig. Jeg har en venninne som tilbød seg å hjelpe meg med malingen. Hun tok første strøk på peisen sammen med meg tidligere i uka – hun hovedansvarlig og jeg som hjelper. I morgen tar jeg andre strøk selv, men det betyr mye å ha noen som stiller opp. Små ting som gjør en enormt stor forskjell for meg.

Så ja… litt av alt akkurat nå. Kropp som krangler litt, men jeg trener hver dag, hode som jobber, og et liv som likevel går fremover – både inne og ute.

Lag deg en god lørdag der du er! Jeg blir å finne utenfor her i dag. Vi blogges i morgen.

På onsdag stod jeg i et prøverom og kjente på noe jeg ikke helt var forberedt på.

Jeg gikk inn i størrelse 46.
På Match.

Og jeg ble liksom bare stående litt.

Jeg vet jo hvor jeg har vært.

På mitt største brukte jeg størrelse 58.
Jeg tror faktisk jeg også har vært oppe i 60.

Da jeg startet denne reisen, var jeg på 52.
For ikke så lenge siden – 48.
Og nå… 46.

Det høres kanskje enkelt ut når jeg sier det sånn.
Men det har det ikke vært. Dette har kostet.

Det har vært dager jeg nesten ikke har orket. Dager jeg har vært sliten, lei, tom. Dager jeg har hatt lyst til å gi opp.

Og jeg har hatt alle unnskyldningene. Virkelig alle, men det var før. Aldri nå.

Jeg begynte med noen skritt. Noen minutter. Litt bevegelse. Igjen og igjen. Og nå er jeg der hvor jeg trener hver dag, uke etter uke. Måned etter måned.

Det som traff meg mest den dagen på Match, var ikke bare tallet. Det var følelsen av å ikke være avhengig av stormote lenger.

Å ikke måtte lete etter butikker som har min størrelse.
Å ikke stå og håpe at noe kanskje passer.
Å ikke kjenne på den følelsen av at dette ikke er for meg.

Men bare gå inn i en helt vanlig butikk.
Se på klær.
Prøve.
Finne noe.

Det er en frihet i det som er vanskelig å forklare hvis man ikke har kjent på det.

Jeg gikk innom Match.

Og jeg fant en rosa bluse.
Og en rosa linskjorte.

Det høres kanskje lite ut.

Men for meg var det stort, utrolig stort.

Fordi jeg kunne velge.
Ikke bare ta det som passet.
Men faktisk velge det jeg likte.

Jeg kunne bare gått videre den dagen.

Men jeg gjorde ikke det.

Jeg stod der litt.
Kjente på det.
Lot det synke inn.

Fra 58… til 46.

Fra å være avhengig av store størrelser
til å bare kunne gå inn i en butikk og finne noe.

Og akkurat nå
så føles det bare
skikkelig bra

💛

Jeg har begynt på TikTok.
Og bare det å skrive det føles litt… uvant.

For dette er langt utenfor komfortsonen min. Ikke det å dele – det har jeg jo gjort lenge. Men det å stå i det på video, bruke stemmen min på en annen måte, og vite at hvem som helst kan se det… det er noe annet.

Likevel kjente jeg at det var på tide.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hvorfor jeg er der

Jeg er ikke på TikTok for å danse.
Jeg er der fordi jeg har noe jeg vil si.

Jeg har vært på en lang reise med kroppen min.
Med vekta. Med hodet. Med livet.

Og jeg vet at jeg ikke er alene.

Det er så mye som blir sagt om overvekt –
men veldig lite blir sagt fra oss som faktisk står i det.

Så jeg tenkte:
ok, da får jeg være en av de som sier noe.

Det å være en stemme

Det er litt skummelt å mene noe høyt.
For da kommer det reaksjoner.

Noen heier.
Noen kjenner seg igjen.
Og noen… gjør ikke det.

Og det er helt greit.

Men det jeg merker, er hvor viktig det faktisk er å bruke stemmen sin.
For når én tør å si noe, så tør plutselig flere.

Og det er litt det jeg håper på.

Ikke at alle skal være enige med meg –
men at flere tør å være ærlige.

Ja, det kommer kommentarer.
Og ja – noen av dem er akkurat sånn du tror.

“Bare spis mindre.”
“Selvkontroll er gratis.”
“Dette er bare en quickfix.”

Jeg kunne valgt å la det stoppe meg.
Men jeg gjør ikke det.

For jeg vet hva jeg står i.
Jeg vet hva dette har kostet.
Og jeg vet at virkeligheten er så mye mer sammensatt enn de kommentarene.

Så jeg svarer noen.
Lar noe stå.
Og lar det ikke få definere meg.

Så var det disse tallene da… som jeg egentlig ikke skulle bry meg om

Jeg la ut fire videoer.

Den første fikk rundt 12000 visninger.
Den andre litt over 3000.
Den tredje rundt 13 300. Så en på rundt 3000 igjen

Og så kom nummer fem…

Den har pr. nå passert 55500 visninger.

Jeg måtte faktisk stoppe litt opp da jeg så det.

For det er mange mennesker.
Veldig mange.

Og midt oppi alt det… så kom det også en kommentar jeg ikke helt klarer å slippe:

“for et forbilde du er Heidi. Takk for at du våger å bruke stemmen din.”

Den traff.

Jeg vet ikke helt hvor dette går.
Og det trenger jeg heller ikke vite.

Men jeg håper på dette:

At jeg kan være ærlig.
At jeg kan vise både oppturer og drittdager.
At noen kan kjenne seg litt mindre alene.

Og at jeg tør å fortsette –
selv når det blåser litt.

Og så får vi se

Dette er nytt.
Litt skummelt.
Og veldig spennende.

Akkurat nå føles dette veldig riktig. Så får vi se hvor veien går videre.

Lag deg en god dag der du er! Her er prinsene på helgebesøk, så her er det full fart, og masse kos. Vi blogges i morgen!

Jeg kjenner at jeg er midt i det nå.
Ikke i starten, hvor alt er nytt og motiverende.
Ikke i mål heller.
Men midt i prosessen.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og det er kanskje det stedet som er mest krevende å være. For det er her det svinger mest.
Mellom de dagene hvor jeg kjenner mestring, letthet og glede – og de dagene hvor jeg kjenner på frustrasjon, utålmodighet og tvil.

For det er ikke en rett linje. Det går ikke jevnt nedover. Og jo lenger jeg har kommet, jo mer merker jeg at ting går saktere.

I starten kunne vekta rikke seg oftere.
Det skjedde noe fra uke til uke.
Nå kan det gå lengre og lengre tid mellom hver gang den faktisk beveger seg.

Og det gjør noe med hodet.

For selv om jeg gjør mye av det samme, selv om jeg står i det – så føles det plutselig som om kroppen holder mer igjen. Som om den strammer litt til. Og det gir egentlig mening.

Kroppen vil jo ikke ned. Den vil beskytte seg. Den vil holde på det den har. Og jo mer jeg går ned, jo mindre har den å “ta av”, og jo mer vil den jobbe for å holde balansen der den er. Samtidig, jeg har fortsatt nok å ta av….

Det er kanskje der det blir ekstra krevende.
Når innsatsen må være like stor – eller større – men resultatene kommer sjeldnere.

Da er det lett å begynne å tvile.
På om det man gjør er riktig.
På om det i det hele tatt skjer noe.

Og så er det dette med medisinen.

For ja – den har hatt effekt.
Det skal jeg ikke ta fra den.
Den har hjulpet meg, spesielt i perioder.

Men jeg merker også at den effekten ikke er like sterk hele tiden. At noe av det jeg kjente tydelig i starten… gradvis avtar. Og det er frustrerende.

For når man først har kjent hvordan det kan være – mindre matstøy, mindre kamp – så blir det ekstra tungt når det ikke føles like tydelig lenger.

Og så kommer sammenligningen snikende.

De som fortsatt har full effekt.
De som kjenner det like godt, uke etter uke.
De som “bare” går ned.

Og så sitter man der og kjenner at… selvfølgelig er ikke jeg en av dem. Det er en litt vond tanke, men den er ærlig. For det er noe med urettferdigheten i det. At vi gjør mye av det samme, men kroppen responderer så forskjellig. At noen får mer hjelp enn andre – uten at man helt kan styre det selv.

Og likevel må jeg stå i min prosess.
Med min kropp.
Med de forutsetningene jeg har. Og det er kanskje det som er den virkelige jobben.

Å tåle at det ikke er likt for alle.
Å tåle at det går saktere nå.
Å tåle at det svinger mer.

Og midt oppi alt dette kommer spørsmålet:

Når er man egentlig i mål? Er det et tall? Er det en følelse? Er det når kroppen fungerer bedre, eller når hodet får ro?

Jeg har lenge hatt et konkret tall i hodet. Et mål jeg skulle ned til. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å utfordre det litt.

Hva er egentlig riktig mål for meg?
Og hva er godt nok? Må jeg helt ned dit jeg en gang bestemte meg for? Eller finnes det et punkt før det – hvor livet fungerer, hvor kroppen har det bra, og hvor det faktisk er nok?

For kanskje handler det ikke bare om å komme seg ned i vekt.
Men om å finne et sted man kan leve i. En kropp som fungerer så mye bedre, en bedre helse. Et sted som er bærekraftig. Et sted hvor man ikke hele tiden kjemper.

Jeg har ikke alle svarene.
Langt ifra. Men jeg vet at jeg er midt i det nå. Midt i prosessen.

Og kanskje er det akkurat her det viktigste arbeidet skjer, men fy søren for en kamp det er. Fy søren så tøft og vanskelig…..

Da jeg startet på Mounjaro, kjente jeg det ganske raskt. Den følelsen jeg husket så godt. Mettheten som kom fort. Mettheten som varte lenge. Den roen i hodet. Og vekta… den gikk ned. 7 kilo på relativt kort tid. Det føltes nesten litt sånn: “Det er sånn det skal være ja .”

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Men sannheten er at dette ikke var første gang jeg kjente det. Jeg hadde kjent akkurat det samme før, da jeg gikk på Wegovy. Den tydelige metthetsfølelsen. Den lange varigheten. Den roen. Og så… forsvant den også der. Men den sterke Wegovy effekten varte i ca 1 1/2 år.

Så ble det bestemt at jeg skulle prøve å bytte fra Wegovy til  Mounjaro, og jeg kjente den samme sterke effekten igjen. Det var så fantastisk å kjenne på. Det å få alt dette tilbake. Jeg hadde troen, men jeg hadde også den  lille tanken bak i hodet: “Jeg vet hvordan dette kan utvikle seg…”

For så skjer det noe her også. Den sterke, merkbare effekten blir mindre. Metthetsfølelsen er ikke like tydelig. Den varer ikke like lenge. Og tankene kommer snikende: “Virker det ikke lenger?” “Er jeg virkelig tilbake der jeg var? Etter såpass kort tid ? ” Jeg kjente og på en følelsen av urettferdighet fordi mange har effekten så mye lengre på begge sprøytene. Legen min sa at jeg nå kunne øke fra 7,5 mg til 10 mg eller 15 mg, og på papiret, så kan jeg det, men økonomisk, så har jeg ikke anledning til å betale nesten 6000 kr hver mnd. Nå betaler jeg den summen annenhver mnd, og det svir mer enn nok.

Men dette med effekt, det er faktisk noe forskning også peker på. Den tydeligste og mest merkbare effekten kommer ofte i starten. Etter hvert tilpasser kroppen seg, og følelsen av metthet kan bli mindre tydelig. Det betyr ikke nødvendigvis at medisinen har sluttet å virke. Studier på både Wegovy og Mounjaro viser at mange fortsatt kan ha effekt over tid, selv om den sterke følelsen av metthet blir mindre. Samtidig viser forskning også at mye av vekten ofte kommer tilbake hvis man slutter helt. Og kanskje sier det noe viktig: dette er for mange ikke en kort kur, men en behandling over tid, kanskje livet ut.

Og så er det dette med dose. Mange tenker kanskje at man må opp i høyeste dose for at det skal fungere. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Forskning og erfaring viser at effekten er individuell. Noen trenger høyere dose. Andre klarer seg fint på lavere. Det viktigste er ikke å stå på mest mulig, men å finne den dosen som fungerer for deg. Jeg skulle sikkert hatt den høyeste, men når medisinen ikke er på blå resept, så kan jeg ikke gå høyere. Jeg er jo heldig som har hatt mulighet til å betale selv. Ikke alle er der, og det er en stor skam. Alle med sykelig overvekt skulle hatt den samme muligheten. Arbeiderpartiet jobber ikke for likhet på dette feltet ihvertfall.

Selv om jeg ikke kjenner den samme tydelige mettheten lenger, så kan effekten fortsatt være der. Jeg blir fortsatt mett, bare ikke like like raskt, men raskere enn før jeg startet reisen min. Jeg har fortsatt mer kontroll, bare ikke like automatisk. Det er fortsatt lettere å ta gode valg, men jeg må være mer bevisst.

Og så er det dette med oss mennesker. Vi er forskjellige. Kroppene våre reagerer ulikt. Noen kjenner sterk effekt lenge. Andre opplever at den flater ut raskere. Og så har vi forventningene våre. Når noe fungerer så godt i starten, så håper vi kanskje at det skal fortsette sånn. Hele veien. Medisiner har jo oftest jevn virkning hele tiden, men disse er blant de som skiller seg ut der. Klart medisiner ofte må justeres, men man kommer oftest i mål med den dosen som er riktig. Her er det mye vanskeligere over tid.

Men kanskje er det ikke sånn det er med denne medisinen. Kanskje er det slik at medisinen gir oss en start. Et dytt. Et verktøy. Og så… må vi ta mer av jobben selv etter hvert.

Jeg kjenner i hvert fall på det nå. At jeg ikke kan lene meg like mye på følelsen av metthet. At jeg må være litt mer bevisst. Litt mer til stede i valgene mine. Og det er ikke alltid like lett. Vekta går sååå sent ned, og det er så frustrerende. men så er det også noe med at jobben bare blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som flere og flere kilo går av. Kroppen stritter i mot alt den kan.

Men kanskje er det nettopp her den virkelige jobben starter. Ikke når alt går av seg selv. Men når det ikke gjør det lenger. Slankemedisinen er ingen magi. Man må virkelig jobbe selv. Slankemedisinene er et utrolig godt verktøy, spesielt i starten.

Jeg vet ikke helt hvor dette ender. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på det. Og kanskje er det nettopp det som er viktigst å si: at selv om effekten ikke føles like tydelig, så betyr det ikke nødvendigvis at den er borte. Og jeg våger aldri i livet å slutte pr.nå, men jeg hadde håpet på litt mer ” magi ” i lengre tid enn jeg opplever 💛

Jeg har hatt en times økt på treningssenteret i dag tidlig, og skal bruke resten av dagen til å gjøre en del her hjemme. Ute regner det, så en fin dag til å gjøre gode ting inne. Lag deg en så god dag som mulig! Vi blogges i morgen!

Reklame | TrendRehab

Jeg har fått noe nytt jeg skal teste – og dette har jeg faktisk vært nysgjerrig på en stund. : Vibrasjonstrening.

Hva er vibrasjonstrening?

Kort forklart står man på en plate som vibrerer, og disse vibrasjonene gjør at musklene jobber automatisk – mange små sammentrekninger uten at du nødvendigvis gjør så mye selv. Det brukes både innen trening og rehabilitering, nettopp fordi det er en skånsom måte å aktivere kroppen på.

Vibrasjonstrening er veldig in i tiden. Jeg leser flere steder om denne typen trening. Jeg husker om vi går mange år tilbake i tid, så hadde treningssenteret jeg gikk på en plate man stod på, og så fikk man et bånd som man skulle plassere på bein, eller mage, og så vibrerte dette noe veldig. Det ristet godt hehe. Men det var da, og dette kan nok ikke sammenlignes med det som var den gang. Men at vibrasjonstrening er populært, det er det ingen tvil om. At vibrasjonstrening er effektivt, det har jeg også troen på.

Hvorfor er vibrasjonstrening så populært nå?

Jeg tror mye handler om at flere og flere er opptatt av mer enn bare harde treningsøkter. Vi trener mye, men vi har også begynt å få mer fokus på:

• restitusjon
• sirkulasjon
• lymfesystemet
• og det å støtte kroppen på flere måter

Ikke alt trenger å være svette og puls som vi kanskje er gode på å tenke. Noen ganger trenger kroppen noe helt annet. Man tenker ofte : jo hardere, jo bedre, men akkurat der må vi nok bli flinkere til å endre måten å tenke på.

Hva kan vibrasjonstrening gjøre for kroppen vår?

Dette er ikke en “hard økt”, men mer en måte å støtte kroppen på.

Vibrasjonstrening sies blant annet å kunne:

• øke blodsirkulasjonen
• stimulere lymfesystemet
• redusere stivhet og spenninger
• aktivere muskler på en skånsom måte

Vibrasjonstrening gir små og dype mikrovibrasjoner som øker blodsirkulasjonen og styrker lymfesystemet. Med bare 15 minutters trening, så skal man kunne oppnå samme resultater som med en times sirkeltrening.  I tillegg er treningen skånsom for kroppen og kan tilpasses etter behovene våre.

Hvem kan ha nytte av dette?

Det fine med denne typen trening er at den kan passe for så mange:

• deg som trener mye og trenger restitusjon
• deg som vil komme i gang på en rolig måte
• deg som kjenner på en kropp som ikke alltid spiller helt på lag
• eller deg som bare vil gjøre noe bra for kroppen uten å presse

Så til det jeg faktisk skal teste : Jeg har fått Lymphe Vibe fra Trendrehab.

Denne vibrasjonsplaten er laget med fokus på å stimulere lymfesystemet gjennom vibrasjoner, og kan brukes både stående og sittende – litt avhengig av hva kroppen trenger den dagen. Lympha Vibe har lave frekvenser på motorene som gjør treningen mykere i bevegelsene. Lymfesystemet vårt består av et nettverk av lymfekar som transporterer lymfe. Lymfesystemet er utrolig viktig for at kroppen vår skal ha det bra. Vibrasjonene man får fra apparatet skal åpne opp strømmen i vevet vårt, forbedrer lymfesystemet og kan dermed bidra til dette:

• Renser slaggprodukter
• Fjerner overflødig væske
• Forbedrer immunforsvaret
• Reduserer hevelser
• Reduserer stivhet

Vibrasjonsplate skal også være en god behandling om man har feks artrose. Mange med lymfødem har veldig god utbytte av å bruke vibrasjonsplate. Det er jo også forskning nå som viser at dette er bra for oss med lymfødem.

Det jeg liker med tanken, er at dette ikke er enda en ting jeg må prestere i. Det er mer noe jeg kan bruke for å støtte kroppen – spesielt på dager hvor jeg ikke er helt i 100, eller som tilleggstrening. Jeg er spent. For å være helt ærlig, så vet jeg ikke helt hva jeg kan forvente. Men jeg er nysgjerrig. Spent. Og har selvsagt også troen på at dette kan være veldig bra for meg. Hvis dette kan bidra til litt bedre flyt i kroppen, og kanskje litt mer overskudd, så er det absolutt verdt å teste.

Min vibrasjonsplate er Lymphe Vibe fra TrendRehab, og har du lyst til å teste ut vibrasjonsplate, så får du 20% ved å bruke rabattkoden : heidirosander inne hos TrendRehab. Du får også 20 % på alle andre produkter i nettbutikken deres, feks treningstrampolinen. Du finner vibrasjonsplatene her : https://trendrehab.no/produkt-kategori/vibrasjonsplater/

Så nå starter jeg – og deler som alltid helt ærlig underveis 💛

Lag deg en så god søndag som mulig! Her er formen noe bedre, men fortsatt litt pjusk, men oppegående. Jeg er ” bank i bordet ” veldig sjeldent syk, men lille prinsessa var litt pjusk i påsken, og det er nok hun som har smittet mommo. Men man kan ikke unngå å kose selv om et barnebarn er litt pjusk, så da får man heller få litt selv etterpå hehe. Ingen store planer her i dag annet enn å ta vare på kroppen og bli helt frisk igjen. Vi blogges til lørdag.

På torsdag hadde jeg en ny samtale hos psykolog på overvektsklinikken på Kongsgård. Jeg vet at det ikke heter overvektsklinikken, men navnet er så langt at jeg føler mitt navn passer fint. Det er der man kan få den hjelpen som pr nå finnes i forhold til livsstilsendring. Det er også dit man må om man ønsker å bli vurdert for fedmeoperasjon.

Da jeg var hos overlegen på overvektsklinikken i desember for å høre hva slags hjelp de kunne tilby meg, så fikk jeg vel det svaret jeg visste at jeg fikk : de hadde ingenting å tilby meg. Jeg kunne få livsstilsendringskurs, men overlegen mente jeg ikke ville ha noe utbytte av det med tanke på hvor langt jeg har kommet, og det er jeg enig med henne i. Da hun spurte hva slags hjelp jeg ønsket meg, så var jeg klar på at jeg ønsket samtale med psykolog. Jeg trenger å rydde i tankene mine. Jeg trenger å prate om matstøy, om cravings, om det at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har oppnådd fordi jeg bare kaver etter å komme ned enda mer.

Jeg hadde ikke trodd jeg ville få tilbud om samtaler med psykolog, men det fikk jeg. Jeg hadde første for et par mnd siden, og torsdag, så hadde jeg en ny samtale. Det var en ny psykolog denne gangen, men hun ga meg virkelig mye å tenke på. Det var en utrolig givende samtale, en samtale som fikk jeg til å tenke på en helt ny måte. En øyeåpner.

Jeg gikk inn der med et ønske om å forstå mer. Matstøy. Cravings. Den indre uroen som noen ganger bare tar plass, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Jeg har  jobbet utrolig mye med kroppen min de to siste årene. Endret vaner. Trent. Virkelig stått i det. Men jeg kjenner at noe fortsatt sitter igjen… ikke i kroppen, men i hodet.

Kanskje er det akkurat der mye av jobben egentlig ligger. Vi snakket om nettopp det. Om tankene. Mønstrene. Om hvordan cravings ikke bare handler om viljestyrke, men om så mye mer. Og vi snakket også om noe som traff meg litt ekstra. Som fikk meg til å tenke.  Kanskje kroppen min trenger mer for å unngå så mye matstøy. Kanskje trenger den mer mat. Mer å bygge på.

Det var ikke helt det jeg hadde forventet å høre. Mer mat ? Skal jeg ikke tenke like mye på kalorier som jeg har? For inni meg ligger det fortsatt en frykt for å spise for mye. For å miste kontrollen. For å gå opp igjen.

Samtidig står jeg her…  jeg trener hver eneste hver dag. Jeg bruker kroppen min. Forventer at den skal fungere.

Psykologen stilte meg i løpet av samtalen  : Hva vil du egentlig med kroppen din? Det traff. Den har jeg egentlig ikke tenkt på. Jeg vet jo at jeg vil ha enda bedre helse, og en enda sterkere, utholdende kropp. Utover det, så har jeg ikke hatt så mye fokus der. Kanskje handler ikke dette bare om å gå ned i vekt lenger. Psykologen stilte også spørsmålet om hva et lavere tall på vekta egentlig betyr hvis jeg ikke vet hva jeg vil bruke kroppen min til?

Jeg har vært så opptatt av å gå ned at jeg kanskje ikke har tenkt nok på hva jeg vil oppnå sånn direkte. Ikke hatt klare mål, så det skal jeg jobbe med å sette meg nå.

En kropp som orker mer. En kropp som er sterk. En kropp som fungerer i hverdagen. En kropp jeg kan stole på. Kanskje vil jeg at kroppen skal løpe mer enn i dag. Kanskje vil jeg gå en topptur. Kanskje er det noe spesielt jeg ønsker at kroppen min skal orke sammen med barnebarna som muligens er tungt i dag. Jeg har litt å tenke på fremover, men det gir jo mening at et lavt tall på vekta ikke betyr særlig mye om man ikke har et mål for kroppen, eller får en lav vekt, men en kropp som ikke fungerer.

Det er viktig å understreke at det jeg har gjort til nå ikke er feil. Ikke i det hele tatt. Jeg har gått ned 41 kg i vekt, og jeg har fått en kropp som fungerer mye bedre enn før – en mye sterkere kropp.

Men kanskje… kanskje finnes det et nivå til. Hvor ting kan bli enda bedre, og for å få det til, så trenger kroppen faktisk noe. Den trenger mer mat mener psykologen. Ikke bare som kalorier. Men som byggesteiner. Som energi. Noe som gjør at kroppen klarer å stå i det jeg utsetter den for.

Så nå skal jeg prøve noe helt nytt. Jeg skal begynne å spise før trening. Ikke bare en maiskjeks. Og jeg skal spise etter trening. Ikke bare en maiskjeks. Jeg skal prøve å spise mer jevnlig gjennom dagen. Kanskje 4–5 måltider. Mer brød. Mer næring. Ikke fordi jeg “skal spise mer”…men fordi kroppen min faktisk trenger det.

Jeg vet at dette ikke nødvendigvis er riktig for alle – og kanskje er det ikke det for meg heller – men akkurat nå er dette det jeg har blitt anbefalt, og da skal jeg gi dette et forsøk. Kanskje…kanskje kan det meg mindre matstøy. Mindre cravings. Mindre kamp. For hvis kroppen får det den trenger, så trenger kanskje ikke hodet å rope like høyt.

Jeg kjenner at dette utfordrer meg veldig. Spesielt fordi mer mat er ord jeg ikke liker. Jeg har heller aldri vært noe frokostmenneske, og jeg er ikke veldig glad i ei brødskive med noe pålegg. En sandwich er gull, men ei brødskive….det går litt imot det jeg har tenkt lenge. Men samtidig vil det kanskje gi meg mening.

Så nå skal jeg prøve og ikke bare ha mål på vekta. Jeg skal sette mål for kroppen min. Hva jeg vil at den skal klare. Hva jeg vil at den skal gi meg.

Jeg sitter ikke igjen med alle svarene. Men jeg sitter igjen med mye å tenke på, og en ny måte å tenke på. Kanskje er det dette jeg trenger. Jeg vet ikke, men som jeg skrev tidligere : dette utfordrer meg veldig, men jeg skal prøve. Går dette utover tallet på vekta, så blir det tilbake til min måte, men jeg har et åpent sinn og villig til å gi dette en sjanse. Jeg skal tilbake til en ny samtale i slutten av mai, så jeg tror vi begge er spente på hvordan tiden frem til da blir. I går spiste jeg en skive før jeg tro på trening, og en skive etter trening. Det kalles på rett vei kanskje….

Psykologen sa noe annet til meg som er viktig, og som hun ba meg ta til meg. Hun sa at det jeg har oppnådd er en bragd. Få mennesker klarer å oppnå det jeg har klart. Det gjorde noe med meg når hun sa dette, og jeg skal prøve å ta det til meg. En bragd faktisk.

I dag er formen ganske så kjip. Våknet med en skikkelig sår hals. Føles som kniver der inne. Hodet dundrer, og kroppen er langt fra der den skal være. Dagen i dag blir nok Paracet, god stolen og serier.

Jeg håper du lager deg en god dag der du er! Vi blogges i morgen.