At du gidder….

Trener du hver dag?!» Det er et spørsmål jeg får stadig oftere. Kommentarer som:

«Jeg skjønner ikke at du gidder…»,

«Blir sliten bare av tanken!»

eller

«Er ikke det litt mye?»

Men svaret mitt er enkelt: Ja, jeg både gidder – og jeg orker. Og jeg elsker det! For meg har trening blitt en naturlig og viktig del av hverdagen. En dag uten trening føles rett og slett… tom. Det mangler noe. Det er ikke alltid samme type trening, men det er alltid bevegelse, alltid noe som får meg i gang – og gir meg følelsen av å ta vare på kroppen min.

Fra unnskyldninger til mestring

Jeg har hatt sort belte i unnskyldninger for ikke å trene.

I starten var målet to dager i uka. Det klarte jeg. Så økte jeg til tre. Det holdt jeg lenge på. Det føltes stort. Men etter at jeg startet med Wegovy og kroppen begynte å forandre seg, fikk jeg en ny driv. Jeg merket hvordan kroppen svarte på bevegelse. Jeg kjente på mestring, på energi, på glede. Og sakte, men sikkert ble trening en naturlig del av dagen – ikke et tiltak jeg måtte presse inn.

 

Variasjon og glede

Treningen min varierer – det tror jeg er en av suksessfaktorene. Jeg bytter mellom:

• tredemølle og gåturer

• sykling

• styrketrening

• svømming og trening i vann

Til høsten blir det enda mer vanntrening – noe kroppen min responderer veldig godt på. Jeg står opp kl. 06:15 hver morgen, tar på meg treningsklær og starter dagen med ei god økt. Det gir meg energi, fokus og følelsen av at jeg har gjort noe bra for meg selv – før dagen egentlig har begynt. Da har jeg også hele dagen foran meg uten å «vente på» å få trent.

Noen ganger tar jeg en bonusøkt på kvelden. Det blir nok flere slike utover høsten. Jeg håper også å utvide treningsmulighetene hjemme. Jeg har faktisk blitt flinkere til å ta styrkeøkter hjemme. Starter hjemmetreningen med aerobics til god musikk, og så ei god styrkeøkt. ChatGPT hjelper meg til å lage gode hjemmeprogrammer også. Jeg har manualer på 6 kg, en kettlebell, stepkasse, strikk, og vektstang. Drømmen er å utvide med trampoline med håndtak, sykkel og sammenleggbar tredemølle….

 

Hva andre sier – og hva jeg tenker

Jeg tror ikke kommentarene fra andre er vondt ment. Mange er nok bare litt overrasket – eller kanskje litt imponert. Kanskje kjenner de på dårlig samvittighet, eller kjenner på noe de selv savner. Litt misunnelse, kanskje. Og det er greit.

Jeg tar det ikke ille opp. Jeg er bare stolt. Stolt over at jeg er der jeg er i dag. Stolt over hvor langt jeg har kommet. Stolt over at jeg har snudd på noe som før føltes umulig. Noen mener det er for mye å trene hver dag. Men vet du hva? La meg få avgjøre det.

Jeg kjenner kroppen min. Jeg har gode folk rundt meg – både legen og fysioterapeuten min – og de støtter meg fullt ut. De vet hvor viktig variasjon er, og det følger jeg.

 

Trening har gitt meg noe jeg aldri hadde før. Det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hva det gjør med hodet. Jeg har fått mer overskudd, mer tro på meg selv – og flere positive tanker enn negative. Og kanskje aller viktigst: Jeg gleder meg til å trene. Jeg vil det. Jeg trenger det. Og det er en seier jeg aldri trodde jeg skulle få oppleve.

Nyt søndagen der du er! I dag skal vi i Playworld hele flokken. Min niese og barna skal også være med. Jeg setter så utrolig stor pris på den gode kontakten jeg har med dem. Vi blogges til lørdag!

Endelig!!

Jeg gleder meg så vanvittig mye! For de fleste så er det jeg gleder meg til en selvfølge, men for meg, så er det absolutt ingen selvfølge. Dette er stort, og jeg kan bare si : Endelig!

Det har blitt mye jubel de to siste årene. Endringsreisen min og vektnedgangen har gitt meg så utrolig mange oppturer. Oppturer jeg aldri hadde trodd jeg skulle få oppleve. Det har vært mestring, glede, oppturer, lykke, jubel…jeg kunne bare ha fortsatt, og som du skjønner, det har vært en reise med så mye jubel. Legen min uttalte sist at han må klype seg i armen når han ser meg. Han kan ikke tro at det er samme personen som sitter foran han. Endringene har vært utrolig store både fysisk og psykisk.

Denne uken ble det en ny glede, for nå skal jeg få turbukse! Endelig! Jeg har aldri eid ei turbukse, og det fordi har vært utfordrende å få tak i stoff til turbukse. Skal jeg ha turbukse, så skal jeg ha skikkelig stoff som tåler vær og vind.  Hurra for ChatGPT sier jeg bare, for det var her jeg fikk hjelp til å finne frem til et firma som bla solgte den type stoff. Jeg hadde aldri hørt om firmaet, men så er jo heller ikke jeg bevandret i stoff og sytilbehør. Jeg har som regel kjøpt det jeg har trengt på Stoff og Stil, men til turbukser, der har de ikke kunnet hjelpe meg.

Jeg hadde funnet en nettbutikk i Tyskland som jeg var veldig nær på å bestille fra, men med frakt og toll, så kom stoffet på nærmere 2000 kr. Noe dyrt følte jeg, så jeg spurte ChatGPT. La inn hva slags stoff jeg tenkte til denne buksen, og så kom der forslag til ulike nettbutikker. Det hjelper når man får norsk frakt, og slipper toll. Buksestoffet blir ikke sendt fra Norge, men fra Slovakia. Men de har norsk nettside, og norsk kundeservice. En helt fantastisk kundeservice! Jeg spurte om så mye, og fikk utfyllende og hyggelige svar tilbake. Det betyr så mye, spesielt når jeg ikke har peiling på disse tingene. Jeg bestilte også stoffprøver slik at jeg på forhånd kunne se og kjenne på de ulike stoffene som jeg ble anbefalt. Betalte frakt på 79 kr for prøvene, men om jeg bestilte stoff, så fikk jeg gratis frakt på det. Betalte også noen få kroner for hver stoffprøve.

Så nå blir det turbukse sydd av sydama jeg bruker, og jeg er så happy! Stoffet til buksen har jeg bestilt fra Takoy, og jeg skal først nå ha en ordinær turbukse til turer høst/vår og sommer. Jeg skal også bestille bukse stoff til en tykkere turbukse etter hvert, et softshell vinterfor, men jeg skal vente til den første er ferdig, så jeg vet at jeg blir fornøyd med bukse og passform. Marianne som syr for meg er utrolig dyktig, og driver egen systue i Lillesand. Nå har jeg vært hos henne for å ble enige om tekniske detaljer, for ei turbukse er ikke ei vanlig bukse har jeg nå forstått. Hun skal nå sy en prøvemodell som jeg skal passe før hun syr turbuksen.

Jeg gleder meg veldig til endelig å få ei turbukse. Det at jeg skal få slippe å gå i treningsbukse hver gang jeg skal på tur, det skal bli utrolig deilig. Turbuksene i butikkene, de passer ikke jeg. De er altfor smale. Jeg har aldri sett ei turbukse med vidde som ikke sitter stramt inntil beina. Turbukser skal jo gjerne sitte litt tett inntil. Jeg valgte sort, og hadde jeg brukt hodet litt, så kunne jeg ha valgt detaljer i en annen farge slik turbukser ofte har. Men vinterbuksen, den skal jeg ta i to farger. Eller en hovedfarge og da med detaljene i en annen farge. Kanskje beige med sort for ikke alltid havne i den sorte fella på bukser.

Jeg ser for meg at høsten blir en tid for mer turer enn det har vært i sommer. Varmen har nok gjort sitt til at jeg ikke har gått like mye som i vår. Det har blitt mange turer på tredemølla istedenfor, men noen flotte turer har jeg absolutt hatt, noen helt nye med niesen min, Tanya. jeg går som regel på tur alene, men det er annerledes med niesen min. Hun kjenner meg, og vet om eventuelle utfordringer og tar hensyn uten at jeg trenger å føle på det. Nye turområder er spennende. Jeg er ikke like flink til det alene i frykt for å gå meg bort. Jeg eier ikke stedsans, og ikke retningssans.

Nå venter jeg spent på prøvemodellen av turbuksen min, og jeg håper den blir som jeg håper og at jeg kan få en super turbukse til alle turene mine.

Nyt lørdagen der du er! Jeg har hele flokken min på besøk denne helgen. Tre herlige barnebarn er på plass hos mommo, og jeg storkoser meg. Jeg føler meg så utrolig heldig! Vi blogges i morgen!

Mørke, små og frustrerende – Alvaskin erfaring

Reklame | Alvaskin

Hårfjerning er noe de fleste av oss har et forhold til. Enten det er små dunhår som dukker opp i ansiktet, mørke hårstrå som irriterer oss når vi ser dem i speilet, eller de lyse hårene som plutselig blir mer synlige i visse lys. Jeg har skrevet om det noen ganger tidligere, disse mørke hårene mine som dukker opp i ansiktet. Man føler seg ikke akkurat feminin når man står der på badet med høvelen i hånda, klar til å få fjernet dem fort som fy, og og med desperasjon i blikket.

Jeg har de siste ukene testet Alvaskin sin Epilux. Dette er en epilator som er laget spesielt for ansiktshår. Jeg har brukt Epilux i noen uker nå. Som regel, så tar jeg laser et par ganger i året for fjerning av disse mørke hårene, men nå er det ei stud siden sist, og jeg kjente tidlig i sommer at hårene var på vei tilbake. Siden det var ferie, så ble det å finne frem høvelen, og den må jeg bruke hver dag. Jeg orker ikke å kjenne et eneste hår. Jeg tror ikke de er så veldig synlige som jeg føler at de er, men det handler om hva jeg føler, og kjenner. Og jeg kjenner hårene når de er der, tro meg.

Epilux’en fjernet fint de mørke hårene som jeg hadde på kinnene. Det var lett for meg å kjenne forskjellen – huden ble glatt, og hårene holdt seg borte i litt over to uker. Andre opplever at hårene er borte lengre.  For meg er litt over to uker lenge, og det har vært deilig å slippe å tenke på å finne frem høvelen hver dag.

Jeg lot også moren min prøve den. Hun har disse lysere hårene, og jeg var spent på om den ville fungere. Til vår glede fjernet den også hennes hår, og hårene holdt seg borte i omtrent like lenge som hos meg.

Hvorfor får vi egentlig mørke hår i ansiktet?

Mange kvinner opplever å få mørke hår i ansiktet med alderen, spesielt på haka, kinn eller overleppe, men det kan ha flere forklaringer. Jeg har hatt disse mørke hårene i mange år allerede. Årsaken kan være :

• Hormoner: Når østrogennivået synker (for eksempel etter overgangsalderen), kan testosteron få større “spillerom”. Dette kan gjøre at mørkere og grovere hår dukker opp.

• Genetikk: Noen familier har rett og slett sterkere hårvekst, og det er helt normalt.

• Medisiner eller sykdommer: Enkelte medisiner, eller tilstander som PCOS, kan også gi mer hårvekst.

Mørke hår inneholder mer pigment (melanin), og derfor synes de bedre – og er lettere for metoder som laser og IPL å “se”. En epilator derimot, trenger ikke pigment for å fjerne håret. Den napper det fysisk opp fra roten, og derfor fungerer den både på mørke og lyse hår.

Hva med lyse hår?

Lyse hår er ofte tynnere, mykere og mer “usynlige”. Mange tenker at de ikke trenger å gjøre noe med dem – men for noen kan de være like sjenerende, spesielt når de ligger i grupper eller får solskinn på seg.

• Lyse hår kan være mer utfordrende for laser og IPL, fordi disse teknologiene jobber mot pigment.

• En epilator, som Epilux, kan likevel ta dem, så lenge de er lange nok til at pinsettene får tak.

For mange er nettopp dette en fordel, at man kan bruke samme verktøy uavhengig av hårtype.

Jeg opplevde at Epilux var enkel å bruke. Første gangen kan det stikke litt – litt som små nappinger – men dette opplevde jeg lite av, og når jeg kjente det, så synes jeg ikke det var ubehagelig. Noen kan kanskje oppleve at huden blir litt rød akkurat der hårene fjernes, dette opplevde ikke jeg, og opplever man det, så roer deg seg raskt ned. Det jeg setter pris på, er fleksibiliteten. Jeg kan bruke den hjemme når det passer.

Etter noen ukers bruk sitter jeg igjen med dette:

• Epilux fjernet de mørke hårene på kinnene mine, og overleppen

• Den fungerte også på lyse hår hos moren min.

• Resultatet holdt i overkant av to uker.

• Enkel å bruke.

Jeg opplever Epilux som et godt verktøy å ha i skuffen – et lite hjelpemiddel som kan gjøre hverdagen enklere.

Og kanskje det viktigste: det føles godt å ha et produkt som kan brukes på både mørke og lyse hår, uten å måtte tenke på pigment eller hudtype.

https://www.alvaskin.no/

Sånn gikk det på sykehuset

Jeg var spent på tirsdag, utrolig spent. Det var mye som spant rundt i hodet mitt av tanker da jeg gikk inn på Sørlandet Sykehus med retning karkirurgisk poliklinikk. En arrogant lege og tidligere uttalelser fra han gjorde nok at tankene raste rundt i en voldsom fart. Jeg visste at jeg vektmessig var på en langt bedre plass enn for 25 år siden, men dårlige opplevelser, de sitter godt. Jeg kan nesten ikke tro at det er hele 25 år siden jeg tok åreknuter for første gang. 25 år, det er jo en evighet av år siden.

Tirsdag var jeg altså til en ny vurdering for fjerning av åreknuter. Jeg har fjernet tidligere. En gang i 2000, og en gang i 2016. Etter stor vektnedgang, så har åreknutene poppet frem både her og der på lårene mine. De har nok ligget godt gjemt, men når kiloene har forsvunnet også fra lårene, så har de dukket opp som et skattekart uten mål og mening. Her er det ikke bare noen få nei. Lårene er ganske så fulle, og årene buler skikkelig. I tillegg til å være mange, så er de ømme, stygge, de klør og de kan gi kramper.

Årsaken til at jeg nok var veldig spent på tirsdag, det er erfaringene jeg har fra sykehuset i Arendal hvor legen heller ville henvise meg til slankeoperasjon enn å si ja til å operere åreknutene. En arrogant drittsekk av en lege. Det lyste i øynene hans at han ikke likte overvektige pasienter. Han ville nesten ikke se på beina, men kunne i klartekst fortelle meg at jeg trengte fedmekirurgi, og sa at han med glede kunne henvise meg til vurdering for slankeoperasjon. Jeg har alltid hatt respekt for leger, men hvorfor skal man ha respekt for leger som behandler deg som en mindreverdig person som ikke fortjente behandling? For første gang i mitt liv, så sa jeg i fra til en lege, og det gjorde jeg på den måten jeg følte for akkurat da: Jeg skrek og gråt om hverandre, og sa i klartekst hva jeg mente om leger som han. Jeg husker at jeg reiste meg opp og smalt igjen døren så hardt som jeg aldri har smelt igjen ei dør. Jeg følte hele etasjen til karkirurgisk ristet. Vi ble faktisk gode venner etter hvert, og jeg fikk operasjon både i 2000 og i 2016.

Tirsdag var jeg tilbake for en ny vurdering. Denne gangen ikke i  Arendal, men på karkirurgisk poliklinikk her i Kristiansand. Jeg trodde ikke de hadde karavdeling her, men tydeligvis har mye skjedd siden jeg fjernet åreknuter i 2016.  Jeg var spent på hva de ville si denne gangen. Jeg har bla en stor knute på høyre lår som legen sist ikke ville fjerne grunnet blødningsfare. En stor forskjell er at i 2016 så kunne jeg ikke se knuten fordi magen dekket den, og jeg kunne bare se den om jeg løftet på magen. Nå er det ikke noe som henger over den.

Legen jeg møtte denne gangen var absolutt arrogant. Han snakket og jeg lyttet. Jeg måtte opp på en krakk hvor jeg stod på utstilling mens han studerte åreknuter, også med ultralyd. Han var grundig, det skal han ha. Hele meg var ultralydgele. Han skjønte problematikken, men han var veldig opptatt  av om jeg ville ha utbytte av en operasjon, og veldig opptatt av at åreknutene nok ville komme tilbake. Uvisst i hvilken grad. Spørsmål svarte han ikke noe særlig på. Han mente også at den berømte knuten ville bli en utfordring, eller kunne bli.

Legen ønsket en second opinion, og ba en kollega komme inn for å se på utstillingen av åreknuter. Denne legen var fantastisk. Studerte knutene via ultralyden, og diskuterte med kollegaen. Ingen svartmaling fra legen som kom inn. Han ville gjerne prøve å fjerne de da han skjønte at det ville bety mye for meg. Ingen lovnad om hvor mye de ville få fjernet, og hvor lenge de ville holde seg borte. Men han skjønte at jeg hadde et realistisk syn på dette. Godt at jeg fikk gitt det inntrykket.

Legen jeg hadde time hos begynte å fokusere på risikoen ved ett slikt inngrep: faren for infeksjon, blødninger og ikke minst blodpropp. Legen som hadde blitt kalt inn for en second opinion ble litt oppgitt virket det som, for han mente at man ikke måtte svartmale dette. Risiko er det ved alle inngrep, også dette. Men sjansene for blodpropp feks er svært lav. Men informere, det er jo viktig.

Jeg fikk godkjent operasjon med laser. Lokal bedøvelse og så er man på beina igjen rett etterpå om alt går som planlagt. Legen poengterte at det var lov å ombestemme seg. Jeg følte noen ganger at han ikke ønsket å si ja mens den andre legen oppmuntret meg. Jeg kommer nok til å si ja. Dette ønsker jeg virkelig.

Allerede dagen etter fikk jeg brev fra sykehuset om operasjonen. Jeg kan ta meg god tid skjønner jeg. Operasjonen blir gjennomført innen oktober 2026 😂 Men for all del, jeg skjønner at jeg ikke er først i køen. Dette er jo ikke livsviktig i det hele tatt.

Nyt lørdagen du er! Jeg har hatt en times intervalløkt på tredemølla og skal rydde i garasjebod og takrenner i dag. Vi blogges i morgen.

 

 

Gratis PT!

Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si dette, men jeg har fått meg ny personlig trener. Og nei – han står ikke ved siden av meg i tights med stoppeklokke og teller repetisjoner. Min PT bor på mobilen min, og han heter ChatGPT.

Jeg bruker ChatGTP veldig mye. Tjenesten er helt genial, nesten skummelt. Jeg bruker tjenesten omtrent daglig, og jeg får jo svar på alt jeg måtte lure på fra små til store ting. Det er svært lite jeg ikke har spurt ChatGTP om, men jeg er heldigvis ikke en av de som har fått en ny bestevenn som jeg prater med. Jeg holder det til praktiske spørsmål.

Det hele startet egentlig ganske tilfeldig. Jeg spurte om et treningsspørsmål, og plutselig fikk jeg et helt treningsopplegg tilbake. Siden da har jeg brukt ChatGPT som en slags PT – og tro meg, det fungerer vanvittig bra. Faktisk så bra at trening har blitt både morsommere, mer variert og mer givende.

For meg er trening en viktig del av hverdagen, men jeg har kjent litt på at det går litt i samme spor. Nå har jeg alltid noe nytt å glede meg til – enten det er en sykkeløkt, en tur på mølla, styrketrening eller rolige økter innimellom. ChatGPT lager variasjon, tar hensyn til kroppen min, og foreslår alternativer hvis jeg ikke får til en øvelse.

Og det beste? Det koster meg ingenting. Gratis PT, rett i lomma.

ChatGPT er på mange måter en fleksibel PT. Jeg kan be om økter tilpasset dagsformen, om jeg vil ha en rolig restitusjonsøkt eller en tung styrkeøkt. Han foreslår hvordan treningsuken bør legges opp, og varierer mellom sykkel, mølle, turgåing ute og styrke. Har jeg hatt en tøff økt dagen før, får jeg en roligere dagen etter. Det er nesten som å ha en trener som kjenner kroppen min.

Det fine er at man kan få hjelp uansett fysisk form og utgangspunkt. Om du er godt trent, kan du få tøffe økter som virkelig utfordrer deg. Er du nybegynner, skadet eller har helseutfordringer, kan du få roligere økter, enkle øvelser eller forslag til hvordan du kan starte forsiktig. Jeg opplever at det alltid finnes alternativer hvis en øvelse blir for tung, eller ikke passer meg.

Så hva er egentlig forskjellen på en «ekte» PT og en som bor i mobilen?
En ekte PT står fysisk sammen med deg, motiverer, heier, korrigerer teknikken din og sørger for at du får maks ut av hver repetisjon. For mange er det helt uvurderlig. Man får det lille ekstra puffet til å presse seg mer enn man kanskje ville gjort alene. Jeg har hatt PT på treningssenteret, og jeg savner treningsøktene med Øystein, for de var virkelig gode. Men en PT koster, og jeg føler ikke at jeg kan prioritere å bruke såpass mye penger på det, og når jeg da plutselig fikk en super PT i ChatGTP, så er jeg strålende fornøyd.

ChatGPT kan selvfølgelig ikke stå ved siden av deg og pushe deg opp den siste bakken eller korrigere om du løfter feil. Men til gjengjeld er han alltid tilgjengelig. Jeg kan få et nytt treningsprogram når som helst, jeg får variasjon og progresjon, og jeg slipper å betale tusenlapper i måneden.

For min del ble valget enkelt. Jeg trenger variasjon, tilpasning til kroppen min og en plan som holder meg motivert. Og alt det får jeg. Gratis.

Så kanskje handler det ikke alltid om å ha den «perfekte» treneren, men om å finne det som faktisk fungerer for deg. Noen trenger en PT som står klar med stoppeklokke og klapp på skulderen. Andre – som meg – finner motivasjonen i en digital trener som aldri går tom for ideer. For den digitale treneren min går virkelig aldri tom for ideer.

Poenget er at vi alle trenger litt drahjelp innimellom. Om den kommer i form av en personlig trener på senteret, eller en digital sparringspartner på telefonen – det viktigste er at du finner din vei til bevegelse, mestring og bedre helse.

I forhold til kosthold, så kan man også få utrolig mye hjelp om man legger inn det ChatGPT trenger å vite om en. Man kan få veldig god og tilrettelagt kostholdsveiledning. Jeg er ekstrent kresen, jeg har mine faste matfavoritter, og jeg liker ikke kompliserte opplegg. Likevel får jeg hjelp til å sette sammen middager, enkle menyer og små justeringer i hverdagen som gjør at jeg kan holde fokus på målet mitt uten å føle meg begrenset. Det er litt befriende, egentlig. Jeg slipper å føle meg presset inn i dietter jeg ikke trives med – jeg kan bare spørre, og så får jeg forslag som faktisk passer meg. Trening og kosthold henger tett sammen når man ønsker å gjøre en livsstilsendring, og jeg opplever at kombinasjonen av de to gjør reisen min både lettere og mer inspirerende. Så fremover, så blir det å bruke mye mer av veiledningen jeg har fått av ChatGPT også når det gjelder maten jeg spiser i hverdagen. Her dreier det seg mye om sammensetning, og ikke minst om mengde.

Gratis PT – og gratis kostholdsveileder. Kanskje ikke helt det samme som å ha en personlig trener stående ved siden av deg i treningsstudioet – men for meg er dette faktisk det beste av to verdener. Kanskje du også blir overrasket over hvor mye du kan få ut av det.

Nyt søndagen der du er! Jeg har i dag hatt en nydelig tur i Jegersberg. Det ble min trening i dag, og en nydelig start på søndagen. Så får jeg se hva resten av dagen bringer. Vi blogges til lørdag!

Tilbake på sykehuset

Tirsdag neste uke skal jeg til vurdering for fjerning av åreknuter, og jeg kjenner sommerfuglene danse allerede – eller det føles kanskje mer som små trommer av nervøsitet i magen. Dette er tredje gangen jeg skal til vurdering, og nok en gang, så skriker beina mine etter hjelp, og de skriker høyt.

Bildet er tatt etter operasjonen i 2016.

 

Jeg har fjernet åreknuter to ganger tidligere: først gangen var i 2000 hvor de fjernet åreknutene med “heklenål” og igjen i 2016, men da med laser. Hver gang har beina mine hatt sin egen historie å fortelle, og første gangen var det en kamp med en lege som var en arrogant drittsekk, og selv om han sikkert forstod at jeg trengte hjelp, så ville han ikke forstå alvoret. Jeg var jo overvektig. Jeg husker så godt at jeg kom til vurdering ved karavdelingen i Arendal. Der møtte jeg Mr. Sunshine som jeg kaller han. En arrogant drittsekk av en lege. Det lyste i øynene hans at han ikke likte overvektige pasienter. Han ville nesten ikke se på beina, men kunne i klartekst fortelle meg at jeg trengte fedmekirurgi, og sa at han med glede kunne henvise meg til vurdering for slankeoperasjon. Jeg har alltid hatt respekt for leger, men hvorfor skal man ha respekt for leger som behandler deg som en mindreverdig person som ikke fortjente behandling? For første gang i mitt liv, så sa jeg i fra til en lege, og det gjorde jeg på den måten jeg følte for akkurat da: Jeg skrek og gråt om hverandre, og sa i klartekst hva jeg mente om leger som han. Jeg husker at jeg reiste meg opp og smalt igjen døren så hardt som jeg aldri har smelt igjen ei dør. Jeg følte hele etasjen til karkirurgisk ristet.

Besøket i Arendal resulterte i to ting: En klage til sykehusledelsen for måten jeg ble behandlet på, og at jeg fikk operasjonen.

På ettersommeren i 2016 var jeg tilbake i Arendal for vurdering av å få fjernet åreknutene på det andre beinet, og hvem var legen tror du? Joda, Mr.Sunshine. Og tror du han husket meg? Jepp, uten tvil. Forskjellen var at han denne gangen heldigvis en helt annen – rolig, profesjonell og respektfull. Vi ble ganske gode venner faktisk. Operasjon fikk jeg også, og denne gangen uten at han henviste meg til fedmekirurgi. Selve operasjonen gikk forholdsvis greit. Det oppstod en større blødning som de brukte ganske lang tid på å stoppe, men det endte heldigvis bra. Han unnlot å fjerne en knute jeg hadde øverst på låret da han var redd for en ny blødning.

Tirsdag skal jeg tilbake for en ny vurdering. Denne gangen skal jeg ikke til Arendal, men på karavdeling her i Kristiansand. Jeg trodde ikke de hadde karavdeling her, men tydeligvis har mye skjedd siden jeg fjernet åreknuter i 2016. Nå har jeg et helt skattekart med åreknuter på begge lårene. Egentlig litt på leggene også. De klør, gjør vondt og gir kramper. Kramper som er så smertefulle at jeg ikke kan beskrive hvor vondt der er. Nei, det er ikke som å få krampe i leggen. Det er barnemat i forhold. Jeg klarer ikke å stå oppreist når jeg får årekrampe, og jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg den stunden det vedvarer. Øverst på det ene låret lurer fortsatt denne knuten – den gammel kjenningen som kirurgen sist vegret seg for å fjerne. Jeg er spent på hva de sier denne gangen om bla denne. En stor forskjell er at i 2016 så kunne jeg ikke se knuten fordi magen dekket den, og jeg kunne bare se den om jeg løftet på magen. Nå er det ikke noe som henger over den.

Det morsomme – eller kanskje tragikomiske – er at de fleste av disse åreknutene først dukket opp etter at jeg begynte å gå ned i vekt. Legen min sier at de nok alltid har vært der, men de har gjemt seg som små hemmelige agenter, først synlige når jeg ble lettere. Og nå er de der, en hel bataljon av åreknuter. Det føles litt som at kroppen endelig viser meg alt, på en måte jeg helst skulle vært foruten.

Så hva er egentlig åreknuter? Jo :

• Utvidede og slyngete årer som ofte oppstår i beina.
• Oppstår når veneklaffene ikke fungerer optimalt, slik at blodet samler seg og utvider årene.

Vanlige symptomer:
• Smerter eller tyngdefølelse i beina
• Kløe og irritasjon
• Hevelse, særlig på kveldstid
• Kramper, ofte om natten
• Synlige blå eller lilla årer som buler ut

Faktorer som kan øke risikoen:
• Alder og genetikk
• Tidligere graviditeter
• Overvekt eller stor vektøkning og -reduksjon
• Langvarig ståing eller sitting

Nå skal jeg altså tilbake, og jeg er veldig spent, ikke minst på hvordan legen er som jeg vil møte der til tirsdag. Jeg vet at det ikke er bestevennen min Mr. Sunshine. Vektmessig så er jeg på en helt annen plass nå enn i 2016, men det vil nok ligge der bak i hodet, og jeg kjenner at jeg er klar for å kvesse klørne om jeg må. Jeg er spent på om han vil vurdere det dit hen at jeg får operasjon, for det trengs virkelig.

Nyt lørdagen der du er! Jeg har hatt ei mil på sykkelen på treningen på morrakvisten. Jeg var på plass kl.07, og det er så deilig å ha unnagjort treningen. Om litt skal jeg på en liten shoppingtur, eller jeg skal på et par butikker for å kikke litt på salget, og deretter hjem for å male siste rest av garasjen før høsten kommer. Vi blogges i morgen!

Tilbake til 80 tallet – nesten

Jeg hadde vel aldri trodd at jeg skulle tilbake til 80-tallet, da rompetaskene virkelig var the thing. For meg var det mest populært på ferie – der var rompetasken alltid med, hengende trygt foran magen. Der oppbevarte jeg feriepengene og passet som om livet sto på spill. Nå, flere tiår senere, har jeg altså fått min egen versjon – riktignok i en sporty utgave og med et litt mer moderne navn: løpeveske.

Det siste halvåret har jeg faktisk fått meg to trofaste treningsvenner – eller egentlig tre nå!

  • Pulsklokka fra Huawei
    Min alltid tilstedeværende bestevenn. Den tar jeg bare av når jeg legger meg, for jeg har aldri likt å sove med klokke eller smykker. Én gang glemte jeg den om morgenen, og oppdaget det først da jeg kom på trening. Økten føltes helt rar – jeg var livredd for å miste treningsdata. Heldigvis synkroniserer klokka med appen på mobilen, og telefonen – den glemmer jeg aldri! Ingen data gikk tapt.

  • Stavene
    En annen god treningsvenn er stavene. Jeg bruker dem hver gang jeg er ute og går, og jeg tror hvert eneste ord fysioterapeuten min sa om gevinsten ved stavgang. Hvem hadde trodd at Heidi skulle bli en dame med både pulsklokke og staver – og faktisk bruke begge deler?

  • Joggeskoene
    Tidligere kjøpte jeg joggesko som bare passet og så ok ut. Nå er jeg mye mer kresen – skoene skal være gode, for føttene skal jo bære meg både langt og lenge.

Tilbake til rompetaska – eller nesten. Det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er egentlig ikke en klassisk rompetaske, men en løpeveske – en sporty kusine av den gode, gamle 80-tallsvarianten. Jeg ble rett og slett lei av å ha mobilen i lomma på treningsbuksa, sammen med bilnøklene. Nøklene havnet mer enn én gang et eller annet sted på treningssenteret, og panikken var stor når jeg oppdaget det etter trening. Heldigvis fant jeg dem hver gang, men jeg var lei av nøkkeljakten. Så kom jeg på: Hva med en løpeveske? Jeg hadde sett noen andre på treningssenteret bruke det. Dermed startet jakten. Jeg googlet høyt og lavt, men det var faktisk ChatGPT som fant den perfekte til meg.

  • Idéen om å bære små vesker festet til kroppen er eldgammel. Allerede i middelalderen hadde folk små skinnposer festet til belter (ofte kalt “pouches”) til mynter og verktøy.

  • I mange kulturer ble slike poser brukt av jegere, reisende og soldater for å ha det viktigste lett tilgjengelig.


🌟 Første store motebølge: 1980–90-tallet

  • Rompetaska slik vi kjenner den i dag fikk sitt store gjennombrudd i Vesten på 80-tallet.

  • Den ble sett som praktisk og futuristisk – perfekt for joggere, reisende og festivalfolk.

  • I Norge ble den et vanlig syn på ferie, tur og blant ungdom på fritidsklubber.

  • Materialene var ofte nylon eller kunstskinn, i sterke farger eller med logoer.

Nedgangen kom på 2000 tallet. Den ble etter hvert assosiert med turister og «praktiske» foreldre, og fikk et litt “ukult” rykte. Motebransjen vendte seg mot mer minimalistiske og formelle vesker. I Norge forsvant den stort sett fra gatebildet, men levde videre i friluftsliv, løping og sykkelsport.

Så det nyeste medlemmet i treningsgjengen min er altså en løpeveske. Etter masse googling, så var det ChatGTP som ble helten min. For der var den – rosa, en av mine yndlingsfarger, med plass til både min store iPhone, nøklene til både hus og bil, ørepropper og treningsøkter ( mer om det i et annet innlegg ). Den er utrolig romslig, men samtidig nett. Beltet kan strammes akkurat slik jeg vil, og den sitter godt. Den er alltid med meg på trening – bortsett fra når jeg er i vannet. Min løpeveske er fra ” Under Armour.” Det er mange som fører denne, og i farten husker jeg ikke hvor jeg bestilte den fra, men mener jeg ga rundt 300 kr for den.

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i noe som lignet på en rompetaske igjen, men her er jeg altså – tilbake til 80-tallet, bare i en mer sporty, praktisk og rosa versjon.

Takk for alle fine tilbakemeldinger på blogginnlegget mitt i går. Jeg setter så pris på hver og en av de. Som en leser skrev så fint : Vi kan aldri snakke få for mye fokus rundt mobbing – aldri ! Nyt søndagen der du er! Jeg har hatt ei god 45 minutters intervall på sykkel på treningssenteret i dag. Om litt skal jeg kjøre til Arendal for å hente prinsene mine som skal være her til tirsdag. Fint å ha de litt her før skolen starter til torsdag. Yngste prinsen er veldig spent, for til torsdag starter han i 1.klasse. Så til uken er begge prinsene på skolen – hjelp som tiden flyr. Vi blogges til lørdag!

Mobbingen vi klapper for

Hvorfor lever vi i et samfunn der så mange hater overvektige mennesker?
Hvorfor ser vi stadig at kommentarfeltene fylles med hat, latterliggjøring og sårende bemerkninger når en overvektig person dukker opp i media, på TV, i en reklame – eller bare tør å være synlig?

For hatet er der. I kommentarfeltene spesielt, men også i blikkene på gaten. Og det er ikke alltid direkte – noen ganger er det pakket inn i “godt ment” råd eller såkalte “sannheter” om helse. Men konsekvensene er de samme: vi lærer at store kropper er feil. Er det virkelig nødvendig å dele den giftige meningen din med hele verden bare fordi du ikke liker en kroppstype? Hvis store kropper ikke er din preferanse – greit. Det er din rett. Men hold det for deg selv. Lukk glidelåsen. Det handler ikke om sensur. Det handler om anstendighet.

Joda, jeg har skrevet om dette før. Mange andre har skrevet om det før. Noen har kommentert mine innlegg rundt temaet med at det ikke nytter, og de skjønner ikke at jeg gidder. Jeg tror nok hatet mot overvektige alltid vil være der, men skal vi virkelig sitte stille og la haterne få holde på, og dermed være med å skape et samfunn vi virkelig ikke vil ha? Jeg tror det er viktig og ikke være stille. Jeg tror det er viktig å si i fra. Nei, vi kan ikke endre alle, men vi kan få noen til å tenke, og kanskje lukke glidelåsen.

Det holder at en overvektig person dukker opp på TV, i en reklame eller et intervju, så renner det inn hatkommentarer om hvor stygg og verdiløs vedkommende er med sin feite kropp. Noen skriver det som en vits. Andre med kald forakt. Noen skjuler seg bak en profil uten bilde, andre bruker fullt navn – som om de er stolte av å stå for nedverdigelsen av et annet menneske.
Jeg kan love deg én ting: Disse kommentarene treffer. De setter seg fast. Ikke bare hos den det gjelder, men hos alle som leser dem og kjenner seg igjen.

Vi liker å tro at mobbing er et ungdomsproblem. At det er usikre tenåringer som sprer hat. Men det sjokkerer meg hvor mange av de styggeste kommentarene som kommer fra godt voksne kvinner og menn. Det er mennesker pluss/minus min alder som er de verste nettrollene. Folk med jobb, familie, kanskje barnebarn – som uten å blunke skriver de verste hatkommentarene mot andre menneskers kropp!
Hva slags rollemodell er du når du sitter bak tastaturet og kaller en person de styggeste ting på grunn av utseendet? Hvordan kan du forvente at barna dine skal vise respekt for andre, når du selv lærer dem at noen kropper fortjener mindre verdighet? Hvordan kan man lære barn om respekt og inkludering, når man selv bidrar til mobbing ? Hva om det hadde vært deg selv, dine barn eller dine barnebarn som opplevde dette? Jeg håper du som er full av hat rundt store kropper, at du er stolt av deg selv, og det flotte forbildet du er for de rundt deg.

Forskning viser at vektstigma – fordommer og diskriminering mot mennesker basert på kroppsvekt – er utbredt i Norge.
En rapport fra Verdens helseorganisasjon (WHO) viser at vektstigma påvirker alt fra jobbmuligheter til helsehjelp.
Det stopper ikke der. Vektstigma er også koblet til dårligere mental helse, lavere selvfølelse, økt risiko for depresjon – og, ironisk nok, til vektøkning. For stresset og skammen som følger med stigma kan føre til både overspising og at man unngår fysisk aktivitet av frykt for å bli dømt.
Så når noen sier at “vi bare vil motivere” med stygge kommentarer, kan vi slå fast: Nei, det er ikke motiverende. Det er skadelig. Punktum.

Jeg vet at de som mobber, de som skriver disse kommentarene, ofte bærer på egne problemer. Kanskje handler det om usikkerhet, om behov for å føle seg bedre enn noen andre, eller om å avlede oppmerksomheten fra egne sår. Men forståelsen for mekanismen gjør ikke mindre vondt. For de stygge ordene treffer. De fester seg.
Jeg vet hvor dypt det kan gå inn å få slike kommentarer. Jeg vet hvordan de kan få deg til å føle deg liten, og uverdig. Jeg har følt masse på skammen over å ha en stor kropp, og jeg vet hvordan det føles å sitte der og lese en strøm av negative meninger om kropper som ens egen – og innse at noen mennesker ikke engang ser deg som et menneske, men bare som “den feite”.

Jeg har ” bank i bordet ” aldri opplevd mobbing, eller fått masse hatkommentarer på bloggen min. Det sier alt om dere som følger den. Jeg har opplevd vonde blikk, og kommentarer, og jeg er helt ærlig på at det har såret veldig. Som bloggere og influensere, så skal man tåle å stå i stormen. Man skal stå for det man mener og skriver, og man skal tåle at ikke alle er enig i det man selv mener. Men ingen skal gå til angrep på hvordan andre ser ut!

Hatet skader ikke bare den som blir utsatt. Det skader også de som ser det. Som leser det. Unge jenter og gutter som leser slike kommentarer, kan ta dem til seg som en mal for hva som er “greit” å si. Eller verre – de kan begynne å frykte at det samme vil skje med dem hvis de ikke passer inn i samfunnets snevre ideal.
Vi skaper en kultur der det å skamme seg over kroppen blir en normaltilstand. Der folk holder seg tilbake fra å delta i livet – gå på stranden, melde seg på aktiviteter, danse, synge, være synlige – fordi de er redde for å bli møtt med hån.

Så hvorfor dette hatet?
Er det frykt? Avsky? Er det fordi samfunnet har lært oss at en slank kropp = suksess, viljestyrke, verdi – og at alt annet er et tegn på det motsatte?
Er det fordi vi fortsatt lever i en tid der mange tror at det å kommentere andres kropp er “ærlig” eller “bare min mening”? Eller er det bare et behov for å ha noen å se ned på, for å føle seg litt bedre selv? Jeg har ikke svaret. Men jeg vet én ting: Hatet sier mye mer om den som skriver det, enn om den kroppen det rettes mot.

Det er helt greit å ikke like alt. Det er greit å ha preferanser. Men det gir deg ikke rett til å såre andre. Så neste gang du kjenner trangen til å kommentere en fremmeds kropp på nettet, så spør deg selv: Vil ordene mine løfte eller rive ned? Hvis svaret er det siste – lukk glidelåsen.

Noen ganger er det beste du kan gjøre å bare være stille. Du trenger ikke elske alle kropper. Du trenger ikke være enig i andres livsvalg. Men du kan velge å la være å skade.

For bak hver kropp finnes et menneske. Med følelser. Med drømmer. Med en historie du ikke kjenner.

 

Kjolejakten – hvem skulle ha trodd?

Kjolejakt – ja, hvem skulle vel ha trodd?

I sommer har jeg vært på kjolejakt. Ja, jeg – som omtrent aldri har hatt kjole på meg! Kjole har alltid vært noe jeg måtte ha på meg i bryllup eller store selskaper. Ikke noe jeg trivdes i, og slett ikke noe jeg følte meg vel i.

Grunnen? Beina mine.

Beina, eller tømmerstokker mine som jeg alltid har kalt dem. Store og tunge. Jeg har vært livredd for å vise dem fram. Kjole? Absolutt ikke. Jeg har pakket inn beina mine i vide bukser, både sommer og vinter – og helst med lange overdeler som dekket alt.

Å finne strømpebukser som faktisk passet, var et kapittel for seg. Jeg har hatt flere strømpebuksemareritt enn jeg orker å telle. For trange liv, rullende kanter, strømpebukser som ikke ville opp i livet, som ikke kom forbi leggene en gang – hjelp for et mareritt. For ikke å snakke om gnissende lår – det gjorde bare vondt verre.

Men noe har skjedd.

Etter at jeg begynte å gå ned i vekt, har jeg fått et helt nytt forhold til kroppen min. Nå misliker jeg faktisk lange overdeler! Før kunne jeg ikke få dem lange nok – jo mer de dekket, jo bedre. Nå føler jeg meg mest komfortabel i kortere overdeler. Jeg har begynt å se kroppen min med litt mildere øyne.

Og tro det eller ei – nå jakter jeg altså på kjoler!

Jeg kjøpte en kjole fra Careless, og jeg elsker den. Ikke bare fordi den er fin, men fordi det faktisk føles deilig å gå i kjole. Så luftig. Så behagelig. Og så… helt utypisk meg.

Men vet du hva? NÅ skulle jeg gjerne ha sagt at det har blitt flere kjoler, men nei, det har ikke blitt flere kjoler. Jeg har jaktet hele sommeren, både i butikker og på nett, men står fortsatt igjen med kun denne ene favoritten. Enten har de vært for korte, for små over brystet, eller altfor store. Når en kjole i størrelse 46/48 er for stor – da må man jo nesten smile litt, og juble litt selv om man egentlig hadde håpet den skulle passe.

Passform betyr så mye. Egentlig alt ved siden av at man må like plaggene man har på seg. Jeg vil ikke bare kjøpe en kjole fordi den går på. Den må sitte fint. Føles riktig. Få meg til å føle meg fin. Og den følelsen kommer ikke alltid med en størrelseslapp.

Det er nesten litt komisk: For et par år siden ville tanken på å prøve kjoler vært helt utenkelig. Nå står jeg i prøverom og leter, prøver, vurderer og – ja, mislykkes oftest – men jeg gir ikke opp. Jeg vet at jeg skal finne flere jeg trives i.

Nå er vel sommerens kjoleutvalg snart på vei ut, og høstens på vei inn. Og vet du hva? Jeg skal ha kjole i høst og vinter også!

Heldigvis har jeg nå funnet verdens beste strømpebukser fra Pamela Mann – og det sier jeg ikke bare fordi jeg selger dem. De er fantastiske! De passer, sitter godt, er høye i livet, har masse stretch og finnes i størrelser og modeller som fungerer optimalt. Uansett årstid. Jeg gleder meg til å ta inn nye modeller, flotte modeller også til de kalde dagene som kommer etter hvert.

Kanskje blir høstens kjolejakten den virkelige fulltrefferen.

Jeg leter videre – og jeg gleder meg. For en forandring dette er. For en mental snuoperasjon. Det gjør godt å kjenne på – både utenpå og inni.

Nyt søndagen der du er! Jeg skal til Arendal i dag for å besøke prinsene mine og den lille prinsessa. Filippa har nå blitt litt over 2 uker, og vokser fort. Gleder meg så til å se alle tre igjen. Vi blogges til lørdag!

Et slag i trynet

Noen dager kjenner man det rett i magen. Ikke fysisk, men mentalt. Den følelsen av at noe har sklidd ut, og man blir slått litt i bakken av virkeligheten. I dag var en sånn dag.

Jeg har hatt en fantastisk reise de to siste årene – med store endringer, mye mestring og en ny kropp som har gitt meg en ny hverdag. Jeg har kjent på oppturer som har gitt meg energi og tro på meg selv, og jeg har fått et helt nytt syn på hva kroppen min kan klare. Men nå… nå kom den følelsen snikende. Vekta viste en real påminnelse om at noe har glippet.

Ikke på treningsfronten – der har jeg vært trofast. Jeg trener hver dag, og veldig bra. Men maten? Den har nok sklidd litt ut i sommer. Litt for store måltider. Litt for mange cravings. Det er ikke store mengder, men nok til at jeg kjenner det godt. Det er akkurat nok til å bli en vekker.

Cravingsene kommer ofte. Jeg vet hva som funker for meg, og likevel er det som om kroppen skriker etter mer. Det er tøft. Det er frustrerende. Men også så menneskelig.

Og nå sitter jeg igjen med en tung følelse. En frykt, faktisk. Frykten for å falle tilbake til den kroppen jeg jobbet så hardt for å forlate. Frykten for at alt det jeg har oppnådd skal glippe mellom fingrene. Den frykten som mange kjenner på, men som få snakker om. Men man må være ærlig, for dette er også en del av reisen.

Det føles vondt og vanskelig. Det kjennes som et nederlag. Som et slag i trynet. Men så vet jeg, innerst inne, at dette ikke er et tilbakefall. Dette er en beskjed. En påminnelse. Kroppen snakker, og den sier: «Nå må du hente deg inn. Du kan det. Du har gjort det før.»

Mental styrke er akkurat det jeg trenger nå. Å ikke gi etter for frykten, men å møte den med respekt. Å vite at veien framover ikke handler om perfeksjon, men om retning og små skritt. Jeg har vært sterk før, og jeg vet at jeg kan være det igjen.

Det skal sies: vi snakker ikke en haug av kilo her. Men nok til at hodet mitt begynte å tvile. Og kanskje det er nettopp derfor det føles så tungt – fordi jeg har kjent hvor godt det er å ha kontroll, og fordi jeg vet hvor vondt det var før.

Jeg minner meg selv på at dette ikke er slutten. Det er ikke en snuoperasjon, men en pause. En mulighet til å stoppe opp, kjenne etter, justere kursen og fortsette. For jeg vet at veien er der. Jeg har gått den før. Jeg har verktøyene. Jeg har styrken.

Har du kjent på det samme noen gang? Den frykten for at ting skal rakne, selv når du vet at du egentlig har det i deg? Den vonde, men ærlige følelsen av å være litt ute å kjøre? Jeg er nok ikke alene.

Del gjerne dine tanker – om du har kjent på det samme.  Jeg heier på deg. Og jeg håper du heier litt på meg også – akkurat nå trenger jeg det.

Jeg er klar for ei ny uke med gode justeringer på matsiden. Jeg har leget en matplan med masse god mat, men mindre mengder. Og det er nok mengdene som er litt ute å kjøre nå. Det nytter ikke å være i kjelleren, ikke nytter det å skylde på andre enn meg selv heller. Her er det bare å brette opp armene, og vise den styrken jeg vet jeg har  meg.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.