Jeg er egentlig en av dem som aldri er syk. Bank i bordet. Det er evigheter siden. Jeg kan være sliten, lei, ha perioder med lite overskudd og kjenne på både vondter og tunge dager, men sykdom har ikke vært en del av hverdagen min de siste årene. Nettopp derfor føles det ekstra provoserende at det måtte skje nå. I desember. Når alt allerede er litt mer enn vanlig, og når man helst bare vil ha flyt, kontroll og forutsigbarhet.
Jeg har ikke vært sengeliggende. Jeg har ikke hatt høy feber. Jeg har ikke vært “skikkelig” syk. Likevel har jeg vært ganske redusert. Sånn redusert at man ikke orker det man vanligvis fyller dagene med. Man kjenner at kroppen ikke er der den pleier. Det er et ork noen ganger bare å bevege seg fra A til B. Så kan man glimte til, og man tror formen er på vei oppover, men så tok man feil…igjen. Men jeg kjenner at jeg er skikkelig lei nå, og lengter tilbake til de vanlige dagene mine. Man kjenner også på hvor innmari godt man har det når dagene er som de pleier. Jeg kjenner på en takknemlighet for de gode dagene jeg vanligvis har.
Det startet som en helt vanlig forkjølelse, med litt sår hals, og det er nok det dette er, en kraftig forkjølelse. Så kom whiskystemmen. Rennende nese. Rennende øyne. Litt hoste som til tider har litt slim. Noen dager med litt forhøyet temperatur. En dag hadde jeg ikke stemme i det hele tatt. Jeg gikk bare rundt og pep. En kropp som ikke helt var med, selv om jeg var oppe og i gang. Jeg har tatt selvtest for både influensa, RS og covid. Den slo ikke ut på noe. Likevel sitter dette i, dag etter dag. Og det er mentalt slitsomt når man hele tiden venter på å bli bedre, uten at det egentlig skjer.
Denne uka har derfor blitt en uke med veldig lite aktivitet. Lite overskudd. Lite ork. Jeg som er vant til å bevege meg daglig, som trives med rutiner og kjenner meg selv som et menneske i full bevegelse og aktivitet, har måttet stoppe opp. Ikke fordi jeg vil, men fordi kroppen har sagt ifra. Og det irriterer meg mer enn jeg liker å innrømme.
For det er ikke bare kroppen som har vært redusert. Hodet har vært fullt av dårlig samvittighet. Samvittighet for ikke å trene. Frykten for å ødelegge noe jeg har brukt lang tid på å bygge opp. Den gnagende følelsen av at alt er skjørere enn det egentlig er. Og så er det maten. For ja – matlysten har vært der. Selv om kroppen har vært sliten, har appetitten vært ganske normal. Det er en krevende kombinasjon når man samtidig ikke beveger seg som vanlig, og lett å la redselen for å legge på seg ta mer plass enn den burde.
Midt i alt dette har jeg måttet ta et valg jeg egentlig visste var riktig, men som føltes vanskelig. Jeg måtte gi meg selv pause fra trening. Ikke fordi jeg er lat. Ikke fordi jeg har gitt opp. Men fordi kroppen fortsatt jobber. Slimhoste, hes stemme og den diffuse følelsen av å ikke være helt seg selv er tegn på at immunforsvaret fortsatt er i gang. Når kroppen er der, er trening ikke restitusjon – det er belastning.
Jeg har også blitt mer bevisst på hvor jeg trener. Jeg trener en del på treningssenter, og det betyr nærkontakt med andre mennesker, felles apparater, felles luft og felles flater. Selv om jeg ikke føler meg veldig syk, vet jeg at jeg fortsatt kan være smittsom. Hoste, nysing og slim gjør det ikke akkurat bedre. Å dra på senter i den fasen handler ikke bare om meg, men også om hensyn til andre. Jeg vil ikke være den som “bare skulle ta en rolig økt”, men som potensielt tar med seg smitte videre. Det er også en del av vurderingen når man velger å ta pause.
Jeg har lært at det er lurt å vente med trening når kroppen føles annerledes enn normalt, selv i hvile. Når hosten er slimete og ikke bare litt irritasjon i halsen. Når energien er merkbart lavere enn vanlig. Da trenger kroppen arbeidsro. Presser man seg for tidlig, risikerer man å bli syk lengre, få tilbakefall eller dra infeksjonen videre ned i luftveiene. Det er ikke verdt det – uansett hvor redd man er for å miste fremgang.
Samtidig betyr ikke pause at man må ligge helt stille. Det betyr å la være å trene. Å ikke presse puls, lunger og systemet. Å gi kroppen rom til å gjøre jobben sin. Det har vært uvant for meg. Og frustrerende. Men også nødvendig.
Når kan man trene igjen? For meg er svaret egentlig ganske tydelig når jeg først lytter. Når stemmen er tilbake til normalen. Når hosten har gitt seg, eller i hvert fall ikke lenger er slimete. Når kroppen føles som meg i ro, ikke bare i bevegelse. Da er det grønt lys. Og da starter jeg ikke hardt. Jeg starter rolig. Kort. Snilt. Ikke for å ta igjen det tapte, men for å komme tilbake.
Akkurat nå sitter jeg her og synes litt synd på meg selv. Jeg er irritert. Utålmodig. Lei av å vente. Men jeg vet også dette: Ei uke, eller to, med lite aktivitet ødelegger ingenting. Det jeg har bygget opp over tid, forsvinner ikke fordi jeg tar vare på meg selv når kroppen trenger det.
Denne uka ble en drittuke. Den var unødvendig, upraktisk og frustrerende. Men den minner meg også på at styrke ikke alltid handler om å presse seg videre. Noen ganger handler det om å stoppe i tide. Og akkurat nå er det mer enn nok.
Lag deg en god 3.søndag i advent der du er! Her blir det jo da en rolig søndag, men jeg tenker å bruke søndagen til å pakke inn julegaver, og hjelpe min mor med det samme. Kanskje hjelpe henne med å pynte litt til jul. Min mor på 84 år har også fått det samme som meg. En av oss har smittet den andre, eller begge har vært på samme plass hvor smitten var. Jeg kjenner jo litt mer på det når mamma ikke er helt i form, og hun er sikkert litt lei av at jeg noen ganger pr dag spør hvordan hun har det, men for meg handler det om at jeg bryr meg og ikke ønsker at hun skal bli verre. Jeg følger med i tilfelle vi må en tur innom legen hennes. Men den dama, hun har hele livet hatt et immunforsvar av stål, og det har både jeg og datteren min arvet…men viktig å følge med, spesielt når man har blitt godt voksen.
Vi blogges til lørdag!
