En størrelse for stor – HeidiRosander Velkommen inn i min hverdag på godt, og vondt som en størrelse for stor….

Kroppen setter grenser – men målet kan fortsatt være mulig.

Jeg har selv erfaring med hvordan kroppen kan være utfordrende når man ønsker å gå ned i vekt. Med både lipødem og lymfødem har jeg måttet lære at det ikke alltid handler om «vilje» eller «disiplin». Fett og væske legger seg på bestemte steder, kroppen holder på det den vil, og resultatene kan komme langsommere enn hos andre.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Men jeg vet også – fordi jeg har gjort det – at det ikke er umulig. Jeg har gått ned i både legger og lår, gradvis, med riktig tilnærming. Det tar tid, tålmodighet og kunnskap om kroppen, men det går.

Og dette gjelder ikke bare meg med lymfødem/lipødem. Mange har ulike tilstander som gjør vektnedgang utfordrende:

• PCOS kan gjøre kroppen mer sulten og cravings mer intense, samtidig som hormonene gjør det vanskeligere å forbrenne fett.
• Stoffskifteproblemer kan senke forbrenningen, gjøre kroppen mer følsom for små endringer i kost og aktivitet.
• Kroniske sykdommer, skader eller tilstander som lipødem og lymfødem påvirker hvordan fett og væske fordeles, og kan gjøre noen områder vanskeligere å påvirke.
• Hormoner generelt, stress og søvnmangel påvirker nesten alle, og gjør at kroppen ikke alltid responderer som forventet.

Det betyr ikke at vektnedgang er umulig. Men det betyr at man må ha realistiske forventninger, være tålmodig og tilpasse strategiene til kroppen sin. Små, gradvise endringer i kosthold og trening har ofte langt mer effekt enn drastiske tiltak, selv om det kan føles frustrerende å se sakte fremgang.

Jeg tror også det er viktig å være ærlig om følelsene som kommer: Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/stoffskiftesykdom, så da er det håpløst.»

Dette er helt menneskelig – en følelsesmessig respons på noe som føles urettferdig og frustrerende. Jeg har kjent det selv så mange ganger, og mange kjenner det. Men det betyr ikke at du faktisk er ute av stand til å oppnå noe – det betyr bare at kroppen utfordrer deg, og følelsene kan gjøre det enda tyngre.

Det som hjelper, er ofte:

• Trening som fungerer for kroppen din, uansett om det er styrke, lavintensiv kondisjon, sykling, gåturer eller vanntrening.
• Kosthold som stabiliserer blodsukker og holder kroppen fornøyd, ikke sulten.
• Søvn og stresskontroll, som påvirker hormoner og sultsignaler.
• Tålmodighet og realistiske mål, fordi kroppen ikke responderer likt for alle.

Det jeg har jobbet hardest med av disse punktene er uten tvil det å ha tålmodighet, og ikke minst: realistiske mål. De hårete målene måtte jeg kaste på båten. Hva som er realistiske for andre er ikke nødvendigvis realistisk for en selv, og det må man jobbe med å godta. Jeg fikk alltid høre at jeg med lymfødem ikke skulle gå for mye, løpe eller drive for hard kondisjonstrening. Det har aldri vært reellt for meg, så det har jeg aldri hørt på. Kondisjonstrening fungerer optimalt for meg

Når vekten ikke går ned, eller kroppen ikke responderer som ønsket, kan det være lett å tenke «jeg kan ikke», eller å bruke det som en slags unnskyldning: «Dette går ikke for meg, jeg har jo PCOS/lipødem/lymfødem, så da er det håpløst.»

Jeg må være ærlig og si at jeg selv har gjort dette. Jeg har ofte tenkt at diagnosene mine gjorde det umulig å gå ned i vekt, og brukt dem som forklaring på hvorfor resultatene uteble. Men når jeg ser tilbake, innser jeg at årsaken ofte heller var mine egne vaner, små valg og mangel på tålmodighet, enn selve sykdommene.

Det å erkjenne dette har vært frigjørende – og jeg tror mange vil kjenne seg igjen. Det betyr ikke at utfordringene ikke finnes, men det minner oss om at kroppen og resultatene ikke styres av diagnosen alene.

Selv små seire teller: en uke med regelmessig aktivitet, et måltid som holder deg mett og fornøyd, en positiv endring i vaner. Alle disse små stegene bygger opp til noe større over tid.

Min erfaring er at de fleste kan oppnå noe – både i forhold til trening og vektnedgang – selv når kroppen setter grenser. Det handler ikke om perfeksjon, men om å finne hva som fungerer for deg, og å anerkjenne at fremgang ofte kommer i små, men viktige steg.

Så til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider: Du er ikke alene. Du er ikke svak. Og det er ikke umulig. Det krever kanskje mer tilpasning, mer tålmodighet og mer kreativitet, men fremgang er mulig – selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛

Til slutt vil jeg si dette: til deg som kjenner frustrasjonen, som føler at kroppen ikke samarbeider, eller som noen ganger bruker diagnosene dine som unnskyldning – du er ikke alene. Du er ikke svak. Det er ikke umulig. Fremgang krever tilpasning, tålmodighet og noen ganger kreativitet, men den er mulig, selv om følelsene noen ganger prøver å fortelle deg noe annet. 💛.Hver eneste innsats, hver eneste bevegelse og hvert eneste valg teller på veien mot målet. 💛 Fra å ha hatt svart belte i unnskyldninger for ikke å trene, så har trening nå blitt en viktig del av hverdagen min, hver eneste dag. Det funker som bare det, og kroppen har bevist at den kan både gå ned mye i vekt, og trene hver dag.

Lag deg en god søndag der du er – og i dag sender jeg en varm hilsen til alle mødre. En stille påminnelse om omsorg, ansvar og kjærlighet – på godt og vondt.

Vi blogges til lørdag!

Det er nå litt over to måneder siden jeg byttet fra Wegovy til Mounjaro, og det er på tide med en ny oppdatering.

To måneder har altså gått siden jeg startet på Mounjaro, og 10. januar delte jeg min første status etter byttet fra Wegovy. Nå har det gått én måned siden den oppdateringen, og mange har spurt hvordan det går. Er jeg fortsatt fornøyd?

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Kort svar: Ja. Litt lengre svar: Ja, veldig fornøyd!

Noen lurer kanskje på hvorfor jeg byttet sprøyte, og her er forklaringen: Jeg gikk ned 38 kilo på Wegovy. Det er helt vilt å skrive, 38 kg! Jeg er så ekstremt takknemlig for hva den medisinen har gjort for meg. Men etter hvert ble effekten gradvis svakere slik sikkert mange av dere også har opplevd. De siste 6–9 månedene før jeg byttet, sto jeg i praksis stille. Vekten gikk også noe opp. Jeg gikk opp og ned 1-3 kg hele veien i disse månedene. Ingen reell fremgang. Metthetsfølelsen var ikke den samme, og kroppen responderte ikke slik den hadde gjort tidligere. Da jeg spurte fastlegen min om veien videre, så hadde jeg tre valg: Prøve å klare meg selv, bytte til Mounjaro eller vurdere en fedmeoperasjon. Der og da var det kun et bytte som var aktuelt, og fortsatt er jeg der at det var et smart valg.  Så derfor startet jeg på Mounjaro, og tok utgangspunkt i et vekttap på rundt 35 kilo da jeg byttet siden jeg hadde gått noe opp.

Da jeg ga første oppdatering her på bloggen den 10. januar, hadde jeg gått ned 3,1 kg på Mounjaro. Nå, én måned senere, har jeg gått ned ytterligere 3 kg. Et totalt vekttap fra start på Wegovy til i dag er dermed rundt 40 kilo. Jeg kunne ikke vært mer fornøyd med det. Vekta går ned, kroppen responderer, og jeg har gått 6,1 kg på to måneder – helt fantastisk. Og jeg så denne uken et helt nytt tall på vekta! Det fortjente stor jubel på badet.

Hvorfor kan man egentlig få ny effekt ved å bytte sprøyte. Kort forklart: Wegovy og Mounjaro virker ikke helt likt.

Wegovy påvirker én type hormon (GLP-1), mens Mounjaro påvirker to (GLP-1 og GIP). Denne kombinasjonen kan gi kroppen et nytt signal – litt som å trykke på “restart” etter et langt vektplatå. For noen betyr det bedre metthet. For andre roligere forhold til mat. Og for mange: at kroppen igjen responderer på behandlingen. Men – man kan ikke forvente samme vekttap som i starten. Når man allerede har gått ned mange kilo, er kroppen ikke den samme som da man startet. Forbrenningen er lavere, kroppen er mer beskyttende, og den kjemper hardere for å holde på energien. Derfor går vekttapet saktere nå – men for meg er det helt greit. Jeg er ikke i nærheten av å være misfornøyd med tempoet. egentlig. To av disse ukene så gikk vekta ned 200 og 300 gram, altså den holdt seg stabil. Det er sånn sett frustrerende, men den holdt seg.

For meg har dette vært en ny start. Metthetsfølelsen er tilbake. Jeg blir stappmett av lite mat – og ikke bare der og da, men lenge etterpå. Mounjaro gir meg en veldig tydelig metthet som sitter i kroppen, og det gjør det lettere å spise mindre uten kamp. Det er akkurat den følelsen jeg hadde savnet. Foreløpig merker jeg ingen tegn på at kroppen vil ha høyere dose. Metthetsfølelsen holder, porsjonene er små, og jeg føler meg komfortabel med doseringen jeg har nå. Men det kan plutselig skje. Noen opplever at mettheten varer kortere, tankene om mat blir mer fremtredende, eller at porsjonene gradvis øker. Det er ofte signaler på at det kan være riktig å justere dose – selvfølgelig i samråd med lege og etter anbefalt opptrapping.

Er jeg fornøyd med totalt vekttap? Ja – absolutt! Totalt vekttap nå er rundt 40 kilo, og vekta går nedover igjen. Metthetsfølelsen er tilbake, kroppen responderer, og det føles helt fantastisk. Men så var det dette hodet da. Hodet som sier at jeg må ned mer. Den indre kampen med tallene og ønsket om å nå et enda lavere tall finnes fortsatt – selv om kroppen har gjort en helt utrolig jobb. Det er altså hodet som utfordres, ikke kroppen.

Til slutt : Dette handler ikke om å bli “ferdig”. Det handler om å finne en vei videre som fungerer – også etter store endringer.

Akkurat i dag:

40 kilo ned.

Vekta i bevegelse.

Og en kropp som igjen samarbeider mer. 💜

Jeg er så takknemlig for alt kroppen har fått til, for muligheten til et helt nytt liv, og for en hverdag som er så mye lysere og lettere. Jeg har aldri vært i bedre fysisk form på 25 år, og det gjør meg både ydmyk og utrolig glad. Dette er mer enn tall på en vekt – det er en ny start, en ny rytme og en ny måte å leve på. 💛

Lag deg en fin lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

For noen dager siden leste jeg en flott reportasje om NRK journalist Siw Kristin Sællmann om valget de tok om å bo tett på mammaen hennes i en generasjonsbolig. En flott og rørende reportasje. En reportasje jeg kjente meg igjen i. Det samme valget tok vi for 32 år siden da vi bygde huset jeg ennå bor i. Vi valgte å bygge generasjonsbolig og la foreldrene mine flytte inn i « kårboligen « som vi likte å kalle deres del.

illustrasjonsfoto

Valget falt altså på generasjonsbolig – ikke fordi det var moderne eller praktisk på papiret, men fordi det føltes riktig. Mamma og pappa flyttet inn samtidig som oss. Ingen felles inngang. Ingenting felles, og de kom aldri inn og ut som de ville. De kom når de ble invitert, og blandet seg aldri i våre private ting. Og motsatt. Bortsett fra at jeg nok gikk mer inn og ut som jeg ville ☺️

Foreldrene mine har alltid vært til hjelp og støtte, både i små og store ting, uten å blande seg i hverdagen vår. Vi kranglet aldri eller ble uvenner, men selvfølgelig hadde vi diskusjoner. Respekt, grenser og gjensidig tillit har alltid ligget i bunn. Den balansen har betydd enormt mye for oss.

For meg har det alltid vært en selvfølge å ta vare på foreldrene mine når de ble godt voksne. Mamma og pappa har alltid vært der for meg hele livet. Støttet meg, heiet på meg og vært et trygt holdepunkt.

Mamma bor fortsatt her sammen med meg. I kårboligen. Nå er det min tur til å være der for henne. Ikke av plikt, men av kjærlighet. Det gir meg glede å kunne gi litt tilbake.

Å ta vare på eldre foreldre handler også om praktisk hjelp. Jeg henter avisen til henne hver morgen. Hjelper til med småting, følger med på det som må fikses, og passer på at hverdagen hennes flyter så godt som mulig. Men det handler like mye om nærhet – en tur ut, en prat, middag sammen, et smil, en latter. Små øyeblikk som betyr mer enn man tror.

Denne nærheten har også betydd enormt mye for datteren min. Hun vokste opp med besteforeldrene rett ved siden av. Det var trygt, nært og stabilt. Noen ganger, når hun var litt sur på oss, pakket hun dukkekofferten sin og “flyttet inn” til mor og far 😂 Det ble mange varme minner av denne nærheten.

Da pappa døde, ble det ekstra tydelig hvor verdifull denne nærheten var. Å ha mamma så nær ga trygghet i en tid som var tung. Det gjorde det lettere å stå i sorgen, sammen.

Jeg vet at generasjonsbolig ikke er for alle. Det krever klare grenser, respekt og forståelse for hverandres behov. Datteren min flyttet ut for flere år siden, og jeg tok ut skilsmisse for syv år siden. Nå er det oss jentene som bor igjen – mamma og jeg – og vi klarer oss høyst bra.

Kanskje handler dette egentlig ikke bare om generasjonsbolig. Kanskje handler det om valg. Om hva vi velger å bruke tid og krefter på. For meg har nærheten til mamma aldri vært et offer – men en gave.

Lag deg en god søndag der du er. Jeg har hatt løpeintervall på mølla denne morraen. Utover det skal jeg måke litt snø, planlegge spennende ting og nyte søndagen. Vi blogges til lørdag!

Noen jakter på den perfekte jeansen. Andre på den perfekte bh-en. Det gjør jeg også, men jeg jakter også alltid på den perfekte trusa. Og før du trekker på smilebåndet — hvis du noen gang har hatt undertøy som lever sitt eget liv i løpet av dagen, eller en kropp som krever at trusen sitter godt, så vet du at dette er blodig alvor. Eller i hvert fall hverdagsalvor. 😄

For det finnes få ting som kan ødelegge komforten raskere enn en truse som ruller, gnager, sklir ned, kryper opp eller skjærer på helt feil sted. Undertøy som ikke gjør jobben sin burde egentlig få skriftlig advarsel. For oss med former er dette faktisk ikke en liten detalj — det er grunnutstyr.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Jeg er jo kjent for å være på evig jakt etter gode plagg. Passform er alfa og omega. Jeg jakter ikke nødvendigvis på de dyreste eller mest trendy  plaggene— men de som faktisk fungerer i hverdagen. De som sitter godt, holder seg fine, og som ikke krever justering hver halvtime.

I mange år hadde jeg min hellige gral: boxertrusene fra Føtex i Danmark. Høye i livet, perfekt skjæring ved beina, nydelige blonder nederst, god stretch — og de sitter som støpt. Jeg hamstret når jeg var i Danmark. Sendte folk på oppdrag. Tok med ekstra i kofferten. Dette var ikke bare undertøy — dette var trygghet.

Så gjorde Føtex det mange produsenter gjør: de “forbedret” modellen. Og der falt imperiet. Passformen ble endret, og plutselig var de ikke lenger mine. Dere som har opplevd det vet — det er nesten som å miste en god venn. Litt dramatisk? Joda. Litt sant? Absolutt.

Jeg har siden Føtex endret passform på boxeren sin vært på kontinuerlig undertøyssafari. Jeg har funnet to gode modeller hos KappAhl — og de bruker jeg mye — men erfaringen min er denne: Når man endelig finner noe som funker, så forsvinner det ofte fra sortimentet nesten før man rekker å anbefale det videre. Undertøy lever tydeligvis på korttidskontrakt.

Så til et lite hverdagsøyeblikk: Jeg var innom Lindex for å hente bunader jeg hadde bestilt til prinsene mine. Tenkte jeg skulle ta en rask titt i undertøysavdelingen. Der hang det en sømløs boxermodell. 3 for 2. Så lovende ut. Fasongen minnet faktisk litt om gamle-favoritten. Ikke blonder. Ikke samme stoff, men ellers veldig lik. Jeg gjorde det eneste rasjonelle: kjøpte tre — og fikk plombert to av dem i tilfelle dette var enda et blindspor. Man lærer av erfaring. 😄

Jeg startet med størrelse XL. Tok dem på — og ble skikkelig positivt overrasket. Sømløs. Myk. God stretch. Veldig høy i livet. Riktig skjæring ved lårene. Ingen stramme kanter som protesterer mot lår som faktisk finnes. De satt der de skulle — hele dagen — uten å prøve å flytte adresse. En boxer har jo litt bein, og det er ikke noe jeg nødvendigvis liker, men disse går ikke nedpå lårene. Ligger der de skal liksom uten at det føles som bein. Det eneste de mangler er jo blondene, for jeg liker jo at det også er pent, men vet du hva? Komfort slo pynt denne gangen. Skulle jeg pirke på en ting, så skulle jeg kanskje ha ønsket at de satt tightere inntil magen. Liker at det sitter litt stramt der uten at det blir ubehagelig. Ikke shapeup effekt, for det er bare ubehagelig, men litt sånn stramt.

På grunn av stretchen, så endte jeg faktisk med å bytte til størrelse L — og det føltes helt riktig. Lite tips der: sømløst stoff oppfører seg annerledes enn bomull. Ikke vær redd for å teste ned en størrelse hvis stoffet er elastisk. Det jeg også alltid tester er :

• Ruller de i livet?
• Skjærer de ved beina?
• Sitter de på plass gjennom dagen?
• Funker de under både jeans og kjole?
• Synes de mye gjennom klær?

Disse besto testen. Og det er ikke en selvfølge.

For sannheten er: Kroppen vår er ikke standardisert — så undertøy kan heller ikke være det. Det som sitter perfekt på én kropp kan være helt feil på en annen. Derfor blir slike funn ekstra verdifulle når de først dukker opp.

Nå håper jeg bare at denne modellen får bli i sortimentet en stund. For gode truser fortjener stabilitet. Ikke av/på-forhold. Men ja — trusejakten er langt fra over. Jeg kommer fortsatt til å teste, prøve, vurdere og dele. Dette er folkeopplysning på høyt nivå. Kanskje finner jeg en modell som er glatt i stoffet, som jeg liker best. Kanskje finner jeg samme modell som dette i glatt modell med blonder. Da hadde jeg vært happy da. Det gjemstår jo også en viktig ting før jeg kjøper disse på nytt : Vasketesten. Er de like gode etter vask? Det er en nødvendighet for at det skal bli flere av denne trusemodellen i undertøyskuffen min.

Har du en favorittmodell? Tips meg gjerne — jeg er alltid mottakelig for gode undertøy-tips 😂 Før jeg fant Stinna modellen på Føtex, så bodde jeg i Sloggi truser husker jeg. Sloggi har jeg ikke prøvd på evigheter nå.

Og dagens vennlige råd fra meg til deg:

Når du finner den rette trusa — kjøp flere. Mange flere. Dette er ikke overforbruk. Det er strategisk komfortberedskap. Noen investerer i aksjer. Jeg investerer i undertøy som sitter godt.

Lag deg en god lørdag der du er. Her i sør, så snør det lett på morraen. Jeg har hatt ei god treningsøkt hjemme med en blanding av aerobic og styrke. Litt styrkeøvelser gjenstår etter at jeg har blogget dette innlegget ferdig. Ellers er lørdagen en dag uten for mange planer. Sikkert litt måking, og sikkert litt husarbeid. Jeg har også mange planer som jeg bør begynne gjennomføringen av, men noe tar bare altfor lang tid å starte på…. Vi blogges i morgen!

Denne uken kjøpte jeg maling til brystpanelet på det lille toalettet. Bare det i seg selv føles som et prosjekt er fullført.

Illustrasjonsfoto

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For det begynner å bli lenge siden jeg først tenkte at en ny farge på det lille toalettet hadde vært fint. Det tok selvsagt også tid å velge farge, men nå står malingen hjemme, klar til bruk, og det store spørsmålet er ikke om det blir malt – men når. Blir det i vinter? Kanskje vår, eller blir det høst?

Og da begynner jeg å lure: Hvorfor tar enkelte ting så utrolig lang tid å få gjort? Det merkelige er at jeg elsker å male. Jeg synes det er kjempegøy. Når jeg først er i gang, kan jeg holde på i timevis og kose meg. Likevel er det akkurat som om hjernen min trenger ekstra lang oppvarming før jeg faktisk starter.

Etter skilsmissen har jeg blitt veldig flink på mye. Det er jeg helt ærlig veldig stolt av. Jeg har orden, system og kontroll på hverdagen. Vedlikeholdet blir tatt. Ting blir gjort. Men så er det disse prosjektene. De som i teorien er små, men som likevel blir liggende.

På det lille toalettet er det ikke bare maling som venter. Det skal også nye knagger og ny dorullholder på plass. Disse har jeg foreløpig ikke valgt – ikke fordi jeg ikke vet at jeg trenger dem, men fordi det liksom tar tid bare det å sette meg ned og velge. Hvorfor liksom? Interiør er jo en stor interesse. Jeg tenker : I dag, da skal det gjøres, men i dag blir til neste, og neste og sånn går dagene.

Jeg kjøpte også et speil. Et stort og flott speil. Det skal opp på det lille toalettet når jeg er ferdig å male. Jeg gleder meg så til å få det opp, men…det begynner å bli noen måneder siden speilet ble kjøpt nå, og det står fortsatt og venter. Tålmodig. Urovekkende tålmodig.

Det samme gjelder dørene i andre etasje. De skal males. Jeg gleder meg til det. Maskeringstape er kjøpt inn. Malingskoster også. Malingen står klar i boden. Alt ligger klart. Jeg har til og med kjøpt nye håndtak til alle dørene. Der ligger de. Umonterte. Veldig pene.

Så er det joggeskoene til trening på treningssenteret. Jeg vet nøyaktig hva slags sko jeg trenger. Jeg har fått konkrete forslag til både merker og modeller. Jeg vet at det vil gjøre treningen bedre. Likevel tar det evigheter å faktisk dra og prøve dem, eller enda lettere: bestille de på nettet. Hvorfor? Det handler jo ikke om interesse. Jeg vil jo ha nye sko. Det handler heller ikke om kunnskap – den har jeg allerede.

Kanskje handler det om at noen ting krever mer mentalt enn vi tror. At det å starte innebærer valg, vurderinger og små beslutninger som i sum blir litt overveldende. Kanskje er det lettere å gjøre ting som har klare rammer, enn de som krever at man selv tar alle avgjørelsene. Og kanskje handler det om dette: Når man står alene, er det ingen å sparre med. Ingen som sier: «Ta de skoene.» Ingen som sier: «Bare begynn å male.» Da blir terskelen kanskje litt høyere av og til.

Jeg tror også noe av forklaringen ligger i frykten for å gjøre feil. Ikke store feil – bare små. Velge feil farge. Feil knagger. Feil sko. Og så blir ingenting valgt. Likevel vet jeg én ting:

Når jeg først starter. Når malingen først er åpnet, blir det malt. Når jeg først står i butikken med joggesko på føttene, blir det kjøpt. Kanskje handler det ikke om latskap eller manglende interesse. Kanskje handler det bare om at noen ting trenger litt ekstra tid før de slipper taket.

Malingen er i hus. Speilet venter. Håndtakene håper. Joggeskoene… de står fortsatt på ønskelisten.

Selv om ting tar tid, veldig lang tid, så vet at det vil bli gjort. Alt sammen. Bare ikke helt i det tempoet jeg trodde, og håpte på.

Denne uken har det blitt mye hjemmetrening gitt, i dag også, men hjemme, eller på senteret – trening er trening, og øktene har vært gode. Jeg håper det blir bedre vær i morgen, så jeg kan komme meg på treningssenteret. Mølla venter. Det er meldt et par dager uten snø neste uke før det starter igjen. Blir ikke så mye barnebarn besøk heller med så dårlig vær. Det er noen mil å kjøre, og meg og varierende snøvær passer ikke sammen. Og lille prinsessa på 6 mnd, hun er ikke glad i å kjøre bil kan man si. En ting er om snøen ligger der, men når det varierer slik som disse dagene, da er hjemme best. Jeg må også innrømme en ting, og være helt ærlig: Jeg hater snø! Flott på fjellet, men ellers ikke. Og nei, det handler ikke om at jeg må ut å måke, for måking går helt fint. Måking er jo flott trening. Det er snøen i seg selv som jeg absolutt ikke kan fordra.

Visst du lurer på hvilken farge jeg har valgt på brystpanelet på det lille toalettet, så falt valget på Jordbrun. Perfekt til den flotte tapeten jeg har der. Jeg vil ha det varmt og lunt selv om rommet er lite.

Lag den en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag.

Matstøy. er et ord mange kanskje ikke har hørt før, men som veldig mange overvektige kjenner altfor godt. Matstøy handler ikke om viljestyrke. Det handler ikke om mangel på disiplin. Og det handler definitivt ikke bare om sult.

Matstøy , det er de konstante tankene rundt mat. Den indre dialogen som aldri helt skrur seg av:

Hva skal jeg spise?

Når kan jeg spise igjen?

Burde jeg egentlig spise dette?

Hva har jeg lyst på nå?

For noen er det en svak summing i bakgrunnen. For andre er det høylytt, intenst – og utmattende. Mange leger er i dag tydelige på én viktig ting:

Matstøy er ikke et tegn på svakhet. Det handler om biologi.

Hos mange med overvekt fungerer ikke signalene mellom mage, tarm og hjerne optimalt. Hormoner som regulerer sult, metthet og belønning – blant annet GLP-1 – kan enten produseres i lavere grad, eller hjernen kan være mindre mottakelig for signalene. Samtidig kan belønningssenteret i hjernen reagere sterkere på mat, særlig energitett mat med sukker, fett og salt. Resultatet er at hjernen fortsetter å “tenke mat”, selv når kroppen egentlig ikke trenger energi. Flere leger beskriver dette som en form for konstant mental sult – der tankene er like aktive som om man faktisk var fysisk sulten.

Jeg har egentlig ikke kjent så mye på matstøy tidligere. Ikke før jeg forstår det nå i ettertid. Da jeg startet på Wegovy opplevde jeg noe jeg knapt hadde kjent før: ro rundt mat. Tankene stilnet. Cravingsene ble dempet. Det ble rett og slett stille i hodet.

Wegovy virker nettopp ved å påvirke disse signalene mellom tarm og hjerne. Appetitten dempes, metthetsfølelsen øker, og belønningsresponsen rundt mat blir svakere. For meg fungerte det veldig godt – lenge.

Men etter hvert som virkningen av Wegovy ble kraftig redusert, kom matstøyen tilbake.

Og den kom ikke forsiktig.

Den kom snikende, og så intenst.

Påtrengende.

Krevende.

Cravingsene ble sterkere, og selv om jeg stort sett klarte å holde det nogenlunde under kontroll, var det tøft. Det krevde konstant viljestyrke – og det er ekstremt slitsomt å leve i over tid.

Noe var likevel interessant: Wegovy tok fullstendig bort lysten min på sjokolade. Den forsvant helt. Jeg har ikke spist sjokolade, eller hatt lyst på sjokolade på 2 år nå. Men jeg hadde fortsatt lyst på gummigodteri. Og jeg hadde fortsatt lyst på salt, og det lå som en bakgrunnsstøy i hodet.

Faktaboks: Matstøy – kort forklart

Hva er matstøy?

Vedvarende tanker, sug og fokus rundt mat – uavhengig av fysisk sult.

Hvorfor oppstår det?

Ifølge leger og forskning kan matstøy skyldes:

• Ubalanse i appetitt- og metthetshormoner
• Overaktivt belønningssenter i hjernen
• Kroppens forsøk på å forsvare høyere vekt
• Tidligere slanking og jojo-slanking
• Genetikk og individuell biologi

Hva sier leger?

Fedme beskrives i dag som en kronisk, biologisk tilstand – ikke et spørsmål om moral eller vilje. Medisiner som Wegovy og Mounjaro brukes blant annet fordi de kan redusere matstøy ved å påvirke signalene mellom tarm og hjerne.

Hva kan matstøy føre til?

Overspising, dårlig samvittighet, skam, mental utmattelse – og følelsen av å mislykkes, selv når man gjør “alt riktig”.

Da jeg byttet til Mounjaro, merket jeg etter hvert en tydelig forskjell. Mounjaro virker på flere hormoner enn Wegovy, blant annet både GLP-1 og GIP. For mange gir dette en sterkere effekt – ikke bare på appetitten, men også på belønningssenteret i hjernen. Etter de første ukene kjente jeg det klart og tydelig:

Matstøyen ble mye mindre. Cravingsene også. Tankene rundt mat fikk lavere volum. Jeg mistet lysten på godteri, og også de salte tingene mistet grepet i hodet. De sluttet å rope på meg. Jeg koser meg fortsatt hver søndag. Litt popcorn. Kanskje litt chips eller ostepop. Men forskjellen er enorm:

Jeg må det ikke.

Jeg klarer meg helt fint uten.

Og den følelsen er helt utrolig.

Det er en frihet i å kunne ha mat i huset uten at den tar all mental plass. I å kjenne at valgene faktisk er valg – ikke tvang. At kroppen og hodet jobber med meg, ikke mot meg.

Jeg vet at det fortsatt finnes sterke meninger om bruk av medisiner. Noen mener at man “burde klare det selv”. Men når leger i dag beskriver fedme som en kronisk, biologisk sykdom, gir det også mening at behandlingen for noen er medisinsk. For meg handler dette ikke om en enkel løsning. Det handler om å få ro i hodet. Om å kunne leve et liv der mat ikke styrer tankene fra morgen til kveld. Og her vil jeg også rette en tydelig, men rolig appell til politikerne våre:

Gi overvektige mennesker ro.

Å gi disse medisinene på blå resept handler ikke bare om kilo og statistikk. Det handler om livskvalitet. Om mental helse. Om å gi mennesker mulighet til å fungere i hverdagen uten konstant indre kamp. For mange av oss betyr tilgang til riktig behandling ikke luksus – det betyr stillhet. Og stillhet er ikke for mye å be om.

Jeg er likevel helt ærlig på én ting:

Jeg har fortsatt én svakhet.

Bixit kjeks 😄

Hvorfor aner jeg ikke. Jeg har aldri spist Bixit kjeks før. Kjøpte jeg Bixit kjeks, så var det for å bruke de i bunnen på ostekake. Kjøpte en pose mini Bixit for kort tid tilbake for å smake, og da var det gjort. Personen i kassen på butikken kommenterte at disse var så gode, og sunne. Joda, gode er de, men ikke spesielt sunne nei hehe.

Jeg kan ta noen hver dag, uten dårlig samvittighet. Det tar aldri helt av. Og om du setter hva som helst foran meg – sjokolade, kaker, smågodt, potetgull?

Jeg hadde valgt Bixit. Og vet du hva? Det er helt greit. For dette handler ikke om perfeksjon. Det handler om balanse. Om ro. Om et liv der mat ikke styrer tankene dine.

Hvis du kjenner deg igjen i dette, vil jeg bare si én ting:

Du er ikke svak.

Du er ikke alene.💛

Fortsatt gir Mounjaro meg effekt. Jeg spiser betydelig mindre. Vekten denne uken hadde ikke gått ned mer enn 300 g, så det betyr vel egentlig bare at jeg er stabil. men av erfaring, så vet jeg at sånn kan det være en uke, eller to før vekten slipper litt igjen. Så jeg krysser fingrene, og håper Mounjaro er med meg på veien videre en stund til.

Dårlig vær her i sør de siste dagene har gjort at pysa Heidi har trent hjemme. Jeg er ikke veldig glad i å kjøre når snøen daler ned, men en god aerobic økt på 30 minutter og styrke på 20-30 minutter er en veldig god økt. Trening er trening uansett hvor man trener. Så har det jo vært litt måking da, og måking blir det nok også de neste dagene.

Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!

” Kjære Heidi! 2015 har vært ett spennende år, men også et år med utfordringer….” – sånn startet brevet til meg selv som dumpet ned i postkassen nyttårsaften for over 10 år siden. Brevet hadde jeg skrevet til meg selv året før, og kom i postkassen som avtalt, og jeg husker det var utrolig fint å lese det. I går fant jeg frem brevet igjen, og bestemte meg for ut at jeg sannelig skal skrive ett nytt brev til meg selv som jeg skal lese nyttårsaften 2026/2027. Jeg gjorde det i fjor også, og også det brevet med mål og drømmer er herlig å lese året etter. Så mye som er nådd.

Du synes kanskje det er noe spesielt å skrive brev til seg selv, men brevet jeg fikk for over 10 år siden, det ligger det en historie bak, og samtidig, så ville jeg skrive litt om dette i dag fordi ett slikt brev er en god ting å skrive når vi nå fortsatt er veldig tidlig i ett helt nytt år.

Jeg har ikke til vane å skrive brev til meg selv, men at det er en god ide, det er det ingen tvil om. Akkurat dette brevet som kom i postkassen nyttårsaften for litt over 10 år siden har altså en historie, og egentlig visste jeg jo om at det ville komme, men jeg hadde helt glemt det. Brevet ble den fineste nyttårsgave til meg selv.

I desember 2014 satt jeg i et klasserom på Tordenskjoldsgate Skole her i Kristiansand, og skrev brevet til meg selv hvor jeg starte brevet med ” Kjære Heidi.” La oss skru tiden litt tilbake til 10.desember 2014……

Høsten 2014 startet jeg på et kurs som skulle vise seg å bety enormt mye for den mentale delen av meg. Jeg hadde tidligere hatt timer med kognetiv terapi ,og det var i disse samtalene mye ” løsnet ” for meg. Disse timene ble ” redningen ” min mentalt. Det var sammen med Line, en utrolig dyktig teraput, og en helt fantastisk person at jeg knakk koden jeg skulle ønske at jeg hadde løst for lenge siden. Jeg klarte endelig å se hvor mye hodet betydde for vekten, og jeg var i gang med en lang, tøff og spennende mentale reise. Jeg vil alltid være evig takknemlig for hjelpen Line ga meg for de årene tilbake.

Helt tilfeldig traff jeg i 2014 Kai Jakobsen, en utrolig dyktig coach. Jeg hadde ett par timer sammen med han,  vi fant tonen, og holdt kontakten. Jeg har mye å takke Kai også for. Kai drev på den tiden Sørlandscoachen, og holder kursene “Spark i fua “…. for dere som ikke er sørlendinger, så betyr fua rett og slett rompa, og det er jo det vi trenger for å komme i gang – vi trenger ett skikkelig spark bak. Kai er der de fleste nå burde være, han mener at vekten definitivt sitter mellom ørene, og at det handler om så mye mer enn å spise mindre, og trene mer.

Høsten 2014 hadde Kai meldt meg på ett av sine kurs. Jeg hadde liten lyst. Først, og fremst fordi jeg skulle være sammen med masse ukjente mennesker, og i slike situasjoner, så kan jeg bli stille, veldig stille. Men sammen med ei god venninne, så dro jeg på kurs, og angrer ikke. Det var skummelt, det var faktisk kjempe skummelt. Det var skummelt å være sammen med så mange ukjente mennesker, og skulle snakke om noe som var sårt, for overvekt er ett sårt tema. Det var også skummelt fordi man lærte seg selv å kjenne på en ny måte, man fant svar man kanskje ikke ville finne, men som likevel var viktige å finne. Man fikk svar som har vært viktige for meg å få svar på for å kunne gå videre. Det var 7 lærerike uker. Fortsatt veldig skummelt å møte seg selv på den måten, og ikke moro å finne ut hvor dumme valg man faktisk tok hver eneste dag, og hvorfor man tok de.

På kursets siste dag, 10.desember 2014, så fikk vi i oppgave å skrive et brev til oss selv. Brevet skulle være basert på hvordan vi ønsket at 2015 skulle være. Hva slags mål hadde vi, hva ønsket vi å oppnå, hva skjedde egentlig i 2015. Vi skulle se et år frem i tid, og brevet skulle oppsummere året. På nyttårsaften skulle Kai sørge for at brevet lå i postkassen vår, og vi skulle få lese vårt eget brev, og se om 2015 ble slik vi tenkte at det skulle bli når vi satt i klasserommet året før.

Det er ikke lett å se at år frem i tid, men vi har våre tanker, ønsker, og mål. Jeg husker at jeg var så spent da jeg åpnet brevet  Jeg husket ikke et ord av hva jeg hadde skrevet, men jeg hadde tårer i øynene da jeg satt og leste det. Jeg forstod hvor mange av målene som var nådd dette året. 2015 som hadde vært ett veldig godt år for meg, men det hadde også  hatt sine utfordringer. Jeg husker at jeg hadde følt på at året ikke ble helt som jeg hadde ønsket, men det var før jeg hadde lest brevet til meg selv.

Vi er kun få dager inn i 2026. I dag skal jeg sannelig skrive ett nytt brev til meg selv. Et brev som skal inneholde mine mål, og ønsker. Nyttårsaften 2026/2027 skal jeg åpne brevet, og lese hva jeg skrev i januar 2026. Er målene nådd? Hva med drømmene mine? Brevet skal ikke inneholde kun ønsker for meg selv, men også for den flotte familien min, og for nære venner. Brevet jeg skrev i  klasserommet desember 2014 ga meg en slags ny giv. Nyttårsforsetter, det er jeg ferdig med for lengst, men jeg har mål, ønsker og drømmer. Jeg skal nok i tillegg til å skrive brevet til meg selv også lage måltavle. Selv om det på en side er noe av det samme som havner både i brevet og på måltavlen, men brevet vil omhandle mer enn bare personlige mål.

Jeg har bevist for meg selv gang på gang at jeg kan nå målene jeg setter meg, men jeg vet også at jeg i det nye året må gi enda mer for å komme dit jeg vil. Jeg skal gjøre meg selv stolt i 2026. Jeg skal fortsette den gode jobben jeg gjør, men også brette opp armene enda mer. Jeg vet jeg kan. Det handler bare om å ville det enda mer. Det kan koste mer også, men jeg er villig til å betale mer for å oppnå det jeg ønsker. Alle valgene jeg tar er mine, og jeg kan kun skylde på meg selv om jeg tar feil valg, eller dumme valg.

Kanskje du også skulle ta deg tid til å skrive et brev til deg selv ? Hva er dine mål, hva ønsker du at året skal bringe både for deg selv, og de rundt deg? Hva er drømmene?  Husk at mål er mulige å nå bare de er realistiske nok.  Brevet lukker du inn i en konvolutt. Enten skriver du det ferdig med navn, og adresse og får en person til å oppbevare det, og sende det til deg om et år, eller du kan lukke det godt igjen, og legge det bort, MEN husk å minne deg selv på brevet sånn at du finner det frem når 2026 er forbi, og husk hvor du legger det. For meg ble brevet en skikkelig opptur. Brevet ga meg et kick, og en motivasjon – brevet fortalte meg at mål er mulige å nå, og at jeg allerede har oppnådd veldig mye. Brevet til meg selv som jeg skrev i klasserommet den desemberkvelden, det avsluttes så fint synes jeg : ” Du er en vinner, kjære Heidi.”

Denne uken leste jeg en artikkel som gjorde noe med meg. For første gang hørte jeg en lege si det så klart, så direkte, og så tydelig: overvekt – alvorlig fedme – er en sykdom. Ikke «lathet». Ikke «mangel på motivasjon». En sykdom. Punktum. (Dagens Medisin)

Denne legen møter pasienter som sliter med å puste, som ikke klarer å jobbe, som vil være der for barna sine — og han har medisinen som kan hjelpe. Problemet? Pasienten har ikke råd. (Dagens Medisin)

Det er ikke én pasient. Det er 70 000 nordmenn som kunne fått hjelp hvis politikerne bare tok et valg.

Fedme er biologi – ikke et spørsmål om «å ta seg sammen»

Legens ord sitter. Han sier at det er like hjelpsomt å be en person med alvorlig fedme om å «bare spise mindre» som å be en astmatiker om å «puste roligere». Når kroppen har satt en ny «termostat» for vekten, kjemper hele biologien mot vektnedgang. (Dagens Medisin)

70–80 % av kroppsvekten vår er genetisk bestemt, og når vi mister vekt, skrur kroppen opp sultsignaler og ned forbrenningen. Det er ikke et tegn på svakhet — det er ren biologi. Denne legen er ikke i tvil :  Medisiner kan redde liv, og de finnes rett foran nesen på oss.

For vi har endelig verktøy som virker: Wegovy og Mounjaro. Dette er ikke «slankekurer» eller mirakelkurer — det er behandling som regulerer appetitt og metthet og gir resultater på nivå med fedmekirurgi. (Dagens Medisin)

Og dette er ikke bare vektreduksjon. Store studier viser at risikoen for hjerteinfarkt og hjerneslag går ned, og dødeligheten av hjerte‑ og karsykdommer halveres i løpet av de første månedene med behandling. Dette er medisiner som faktisk redder liv, men dagens politikk gjør at vi nå har fått et klasseskille som dreper.

Likevel sitter politikerne og «vurderer». I mellomtiden må de med penger betale ca. 36 000 kroner i året for å få behandling — de uten penger må vente. Overvekt rammer skjevt – de med lavest inntekt er hardest rammet. Når kun de rikeste får behandling, sementerer vi et nytt klasseskille i helsevesenet. Er dette virkelig verdigheten vi ønsker av en velferdsstat? Politikerne overser tallene.

Direktoratet for medisinske produkter (DMP) har konkludert at medisinene er kostnadseffektive, og anbefaler at medisinene bør være på blå resept for dem med alvorlig fedme og vektrelaterte sykdommer. (Dagens Medisin) Dette vil koste såpass mye at Direktoratet for medisinske produkter ikke kan ta avgjørelsen. Det må politikerne på Stortinget gjøre, men der har de verdens beste tid. Overvektiges liv er ikke, og har aldri vært viktig.

Politikerne tenker kanskje 2027… Om ett år. Kanskje….Og politikerne våre de tenker mens tusenvis får hjerteinfarkt som kunne vært forhindret. Mens en mengde mennesker forsvinner ut av arbeidslivet, og mens trykket på det norske helsevesenet bare øker. Ett år til mens håpet slukner i øynene på folk som vil leve et lettere og friskere liv.

Hva slags samfunn er dette?

La oss være klare:

• Fedme er en kronisk sykdom, ikke dårlig karakter.
• Vi har effektive medisiner som kan redde liv.
• Samfunnet kan spare milliarder på å forebygge komplikasjoner framfor å behandle dem passive og dyrt.

Å bruke penger på behandling som virker, betaler seg tilbake mange ganger over litt tid.

I torsdagens debatt på NRK ble det smertefullt tydelig hva dette egentlig handler om. Ikke helse. Ikke menneskers liv. Men penger. Der kom det også klart frem at ingen en gang kan si sikkert om saken om Wegovy på blå resept faktisk blir sendt videre til Stortinget. Den kan bli stoppet allerede i departementet – og det finnes ingen tidslinje, ingen garanti og ingen som kan si når en endelig avgjørelse eventuelt kommer.

For oss som lever med alvorlig overvekt og følgesykdommer, er dette umulig å se på som noe annet enn at menneskers helse settes på vent, mens myndighetene regner på kroner og øre. Myndighetene drøyer behandlingen fordi de sier de vil vente på flere aktører i markedet, for å presse prisen ned. Flere aktører betyr konkurranse – og bedre forhandlingsmakt for staten. Det kan høres fornuftig ut på papiret. Men i virkeligheten betyr det at pasienter må vente, mens helsa forverres.

Samtidig er det kjent at produsenten bak Mounjaro skal ha sendt inn, eller er i ferd med å sende inn, søknad om blå resept. Også dette brukes som et argument for å vente. Som om menneskers helse kan settes på pause til markedet er «klart».

For dem er dette budsjetter, strategier og timing.

For oss er det kroppene våre. Livene våre.

Og når effektiv behandling finnes, men holdes utenfor fordi prisen ikke er lav nok ennå – da må det være lov å si det høyt: Dette handler ikke bare om penger. Det handler om menneskers liv.

Hvor er stemmen vår?

Hvor er vi alle – pasienter, fagfolk, pårørende – som burde rope høyere? Hvor er de som tør å si fra, som tør å kreve at livsviktig behandling ikke skal være et privilegium for de rike? Dette angår oss alle, og vi kan ikke la stillhet bli et valg. Vi er mange som kjenner kampen på kroppen, mange som vet hva det vil si å være fanget i en sykdom som samfunnet ikke tar på alvor. La oss bruke stemmen vår. La oss rope høyere. Dette er ikke en framtidig debatt. Dette er nå.

Politikerne må våkne – nå!

Til dere politikere som sitter og «vurderer»: Hver dag dere utsetter dette, dør mennesker som kunne vært reddet. Hver dag dere ser på tall og budsjetter, mister noen en sjanse til å være der for barna sine, til å puste lettere, til å leve et liv med verdighet.

Dette er ikke et spørsmål om prioritering i morgen. Dette er et spørsmål om liv – i dag. Hvis dere ikke tar ansvar i revidert statsbudsjett til våren, da viser dere tydelig at overvektige og deres liv ikke tas på alvor. Og det burde svi.

📣 Til oss alle: Del, snakk, engasjer, krev handling.

Bildet jeg har brukt i dag er et bilde tatt av VG da jeg tok et av de aller første stikkene med fedmemedisin, da med Ozempic. Dette var starten på et nytt liv, en ny hverdag og pr i dag en vektnedgang på 38 kg.

I går viste voksne mennesker igjen hvor stygge de kan være bak et tastatur. For det er nettopp der dere er tøffe i kjeften. Bak skjermen. Bak ordene.

Det er skremmende å se hvordan voksne folk – mange av dere med barn – sitter og spyr ut eder og galle om andre mennesker. Dere som burde vært forbilder. Dere som burde lært barn og unge empati, respekt og medmenneskelighet. I stedet lærer dere dem det motsatte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

I går handlet det om en mann som advarte mot slankesprøytene fordi han ble alvorlig syk etter bruk av en av disse. En enkeltskjebne. En historie. Et menneske. I kommentarfeltene var det ikke plass til nyanser, kunnskap eller empati. Der sto nettrollene klare. Klare til å bruke saken som brekkstang for å få ut alt hatet dere allerede bærer på – særlig da mot overvektige. Kommentarene haglet. Det fascinerer meg egentlig hvor mange eksperter det er der ute. Hvor mange som har så mye mer kunnskap enn alle leger og eksperter. Hvor mange som vet best. For en gudegave så mange av nettrollene har fått utdelt – tenk å vite hva som er best for alle.

Kommentarene er de samme, gamle, forutsigbare:

Manglende selvkontroll.

Dårlig disiplin.

Ingen vilje.

«Bare spis mindre og tren mer.»

Kalorier inn, kalorier ut.

Som om overvekt er et enkelt regnestykke. Som om menneskekroppen er en kalkulator. Som om liv, traumer, sykdom, hormoner, medisiner, psykisk helse og erfaringer ikke eksisterer.

For sannheten er denne:

Det er ikke så enkelt.

Hvis det var så enkelt, tror dere virkelig at millioner av mennesker verden over frivillig hadde valgt et liv med skam, stigma, diskriminering, blikk, kommentarer og fordømmelse?

Dere roper «lat» og «doven», men har dere noen gang spurt hvorfor?

Hvorfor noen spiser for mye.

Hvorfor noen trøstespiser.

Hvorfor mat blir en flukt.

Hvorfor kroppen blir et skjold.

«Hvorfor drikker Jeppe?» skrev Holberg.

Men dere spør aldri hvorfor noen spiser.

Traumer kan sette seg i kroppen.

Sorg kan sette seg i kroppen.

Overgrep kan sette seg i kroppen.

Medisiner kan gjøre det vanskelig å gå ned i vekt.

Sykdommer, hormoner, stoffskifte, overgangsalder, søvnmangel og stress spiller inn.

Og nei – en stor kropp er ikke automatisk ensbetydende med dårlig helse. Akkurat som en slank kropp ikke automatisk betyr god helse.

Men dette bryr dere dere ikke om.

For det handler ikke om helse.

Det handler om å tråkke ned.

For la oss være ærlige:

Hva bidrar dere egentlig med når dere velger å sparke nedover?

Hva gir det dere å trykke andre mennesker ned i kommentarfelt?

Hvilket tomrom er det dere forsøker å fylle?

Og ja – ofte er det menn som er verst når det kommer til å tråkke overvektige enda lengre ned. Voksne menn. Som burde visst bedre. Men for all del, voksne kvinner er ikke så mye bedre de heller. Menn og kvinner, ofte med egne barn.

Når det gjelder slankesprøyter, er kritikken den samme hver gang:

«Farlig!»

Men vet dere hva? Alle medisiner har bivirkninger.

Paracet. Ibux. Antibiotika. P-piller. Hjertemedisin. Blodtrykksmedisin.

Ikke alle bivirkninger er farlige.

De færreste får alvorlige bivirkninger.

Og ingen starter på medisiner uten lege involvert.

Hvorfor tror dere at dere vet mer enn fastleger og fagfolk ?

Hvorfor tror dere at dere har rett til å mene noe om andres medisinske valg?

Hvorfor kan dere ikke bare være glade på andres vegne?

Vi har fri vilje. Vi tar egne valg. Og de valgene tas i samarbeid med helsepersonell – ikke med kommentarfeltkrigere.

Og la oss snakke litt om selve kritikken mot slankesprøyta. Mange tror at vi velger denne løsningen fordi vi ønsker å slippe å gjøre en innsats – som om sprøyta alene skulle få oss til å gå ned i vekt. Sannheten er at det ikke finnes noen magisk løsning. Sprøyta kan være et verktøy, men vektnedgang krever egeninnsats, vilje til å endre vaner, og aktivt arbeid med kosthold og bevegelse. Man må legge om kursen, trene eller være aktiv på en måte som kroppen tåler, og gjøre varige endringer over tid. Det er ikke lett, og det er ikke raskt – men det er det som faktisk virker.

Stigmaet rundt overvekt er enormt.

Vi blir stemplet som late, udisiplinerte og dumme. Som om kroppen vår sier alt om hvem vi er som mennesker. Men en dag handler det ikke lenger om «de overvektige».

Da handler det om et menneske dere kjenner.

Med et liv. Med erfaringer dere ikke kjenner. Med kamper dere aldri har stått i.

Og en dag er det kanskje deres eget barn som sitter på andre siden av skjermen.

Barnet som ikke passer inn i malen.

Barnet som blir kommentert på kroppen sin.

Barnet som blir lært at verdi måles i kilo og selvforakt.

Da håper jeg dere husker ordene dere selv skrev.

Da håper jeg dere kjenner det stikke litt.

Da håper jeg dere forstår at tastaturet ikke beskytter dere mot konsekvensene av det dere lærer videre.

For barn gjør ikke som vi sier.

De gjør som vi gjør.

Så neste gang dere vurderer å trykke «send» på en kommentar full av forakt og fordømmelse –

spør dere selv:

Er dette virkelig mennesket jeg vil være?

Er dette verdiene jeg vil gi videre?

Jeg håper dere er stolte.

For internett glemmer ikke.

Og barna deres lærer av dere. 💔

Kanskje gjorde dette innlegget deg litt ukomfortabel.

Kanskje kjente du et lite stikk.

Eller kanskje tenkte du: «Dette gjelder ikke meg.»

Da er det kanskje nettopp derfor det bør deles.

For noen trenger å lese det som støtte.

Og noen trenger å lese det som et speil.

Hvis dette traff deg – enten i hjertet eller i samvittigheten –

så håper jeg du deler det videre.

Ord kan også brukes til å stoppe noe.

Ikke bare såre.

Jeg brukte Wegovy i litt over 2 år, og hadde en fantastisk effekt. Totalt gikk jeg ned 38 kg, og det føltes som kroppen min endelig samarbeidet med meg. Endelig liksom etter å ha kjempet mot vekten i alle år. Men etter 1–1,5 år på Wegovy, så stoppet effekten opp, og vekta sto lenge helt stille. Helt normalt for de fleste. Gradvis begynte også ønsket om å gå ned mer å forsvinne – for når kroppen ikke responderer, mister man litt troen på at det faktisk er mulig.

Da jeg var på overvektsklinikken i desember, var overlegen veldig tydelig: Når effekten først stopper opp på Wegovy, vil den ikke komme tilbake. Uansett dose. Samtidig mente fastlegen min at et bytte til Mounjaro kunne gi kroppen min et nytt “kick”. Jeg bestemte meg for å prøve, og startet 25. november på laveste dose, 2,5 mg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg hadde ingen pause mellom Wegovy og Mounjaro – noen venter 4 uker for å gi kroppen en pause, men legen min vurderte at jeg kunne starte rett på. De første fire ukene på 2,5 mg merket jeg ingenting. Ingen bivirkninger heller, men heller ingen effekt. Jeg kjente tvilen på at dette ville bli bedre selv om jeg ” bare ” var på laveste dose. Mounjaro kan man få helt opp i 15 mg.

Lille julaften økte jeg til 5 mg, og plutselig etter noen dager, så skjedde det. For meg var det nesten magisk. Metthetsfølelsen kom tilbake, den kjappe metthetsfølelsen – den samme som da jeg startet på Wegovy. Ikke bare “litt mett”, men virkelig stappmett. Det tok noen dager før jeg turte å tro på det selv, hadde kroppen min reagert positivt på bytte? Jeg ga det noen dager for å kjenne etter.

Men akkurat nå: jeg blir mett veldig fort, og noen ganger så mye at det nesten blir ubehagelig. Det som skiller seg litt ut fra da jeg gikk på Wegovy, det er at etter en times tid etter måltidet kjenner jeg virkelig hvor mett jeg er, og følelsen varer i flere timer. Fort mett når jeg spiser. Stappmett etter en time. Noen dager kunne jeg nesten klart meg med bare ett måltid. Det er så godt å kjenne at kroppen min faktisk sier fra igjen såpass kjapt. Kjappere enn på lenge.

Resultatene har ikke latt vente på seg, og pr nå er Heidi overlykkelig. Første uken etter doseøkningen gikk jeg ned 1,7 kg, og uken etter ytterligere 1,4 kg – totalt 3,1 kg på to uker. Jeg kan ikke huske sist jeg følte meg så glad i forhold til akkurat dette, og også optimistisk. Det gir motivasjon og energi til å fortsette reisen min, og minner meg på at kroppen min fortsatt kan reagere. Men tvilen, usikkerheten om dette vil vare, den vil alltid ligge der bak, men jeg må akkurat bare nå nyte det som skjer. Cravingsene er ikke helt borte. De er der fortsatt, men de er ikke så intense som tidligere.

Hvorfor kan Mounjaro virke når Wegovy har stoppet opp?

Begge medisinene er GLP-1-medisiner, og de fungerer på mange måter på samme måte: de påvirker sult- og metthetsfølelse, og kan hjelpe kroppen til å spise mindre. Men Mounjaro virker litt annerledes enn Wegovy. Den stimulerer nemlig flere reseptorer samtidig, ikke bare GLP-1, og dette kan gjøre at kroppen reagerer på nytt selv om Wegovy ikke lenger hadde effekt. For meg har dette betydd at metthetsfølelsen endelig er tilbake – kroppen “husker” hvordan den skal si fra når den har fått nok, og jeg kan spise mindre uten å føle sult.

Når det gjelder det økonomiske, må jeg være realistisk. Mounjaro er dyr, og jeg kjøper nå 10 mg og klikker meg fram til at jeg har sprøyta i to måneder. Jeg startet med å kjøpe 5 mg, og klikket 2,5 mg doser slik at jeg hadde sprøyten lengre enn 4 uker. Jeg kommer nok til å gå opp på 7,5 mg etter hvert, og vil kjøpe 15 mg og ha den i to måneder. Høyere doser har jeg ikke økonomi til, og det er sååå frustrerende – nesten en skam – at vi overvektige som får et nytt og lettere liv med medisinen må betale alt selv. For meg handler det ikke bare om vektnedgang eller metthetsfølelse, men om en enklere hverdag, mer energi, bedre helse og økt livskvalitet. Stortingspolitikerne skal etter hvert avgjøre om Wegovy skal på blå resept, men jeg tror ikke dette er noen sak de føler haster. Vi overvektige er overhode ikke viktige, så de tar det vel når de tar det. Kommer Wegovy på blå resept, så vil jeg tro at også Mounjaro gjør det. Fastlegen min fortalte at også selskapet bak Mounjaro har søkt om å få dette på blå resept, men de må selvsagt kunne vise til effekten, ikke bare på vekten, men helsen generelt. Jeg har lest lite studier om helseeffekten av Mounjaro, så det må jeg få gjort.

Jeg er utrolig takknemlig for at vekta endelig har begynt å gå nedover igjen, og for at kroppen responderer på nytt. Små seire som dette gjør hverdagen lettere, og minner meg på hvorfor jeg startet denne reisen i første omgang.

Jeg er også takknemlig for å kjenne metthetsfølelsen igjen, for fremgangen på vekten, og for den følelsen av kontroll og samarbeid med kroppen min. Det er en påminnelse om at tålmodighet, riktig oppfølging og å finne det som fungerer for ens egen kropp virkelig kan gi resultater.

Nyt lørdagen der du er! Jeg fikk bla penger til jul, og har nå kjøpt meg en JBL Xtreme høytaler som jeg kan bære med meg fra rom til rom. En høytaler med sykt god lyd, og den bassen! Jeg elsker musikk, og er helt avhengig av musikk, så i dag har jeg trent i loftstuen med musikken på ny høytaler. Skikkelig digg! I formiddag kommer det levering av ved, så mye av dagen blir brukt til å stable ved, noe jeg synes er veldig ålreit. Heldigvis har vi ikke så mye snø at jeg får problemer med å trille veden fra garasjen til vedboden. Vi blogges i morgen!