Det er kanskje det jeg har tenkt mest i det siste.
For når man først bestemmer seg. Når man begynner å gjøre jobben. Når kiloene faktisk går ned. Når man trener jevnt, spiser bedre, tar valg man er stolt av… da tenker man jo at det skal bli lettere etter hvert.
Jeg har vært på denne reisen lenge nå. Jeg har fått til mye. Mer enn jeg noen gang trodde jeg skulle klare. Og likevel kan jeg stå midt i en helt vanlig dag og kjenne på det samme gamle suget. De samme tankene. Den samme indre stemmen som prøver å dra meg tilbake til gamle vaner.
Og det er slitsomt.
Ikke fordi jeg vil gi opp – for det vil jeg ikke.
Men fordi jeg trodde at når jeg kom “hit”, så skulle det føles annerledes. Litt roligere. Litt enklere. Litt mer… ferdig, på en måte.
Men det er ikke så svart-hvitt.
Noen dager går jeg tur, kjenner mestring, får litt frisk luft i hodet og tenker: “Dette har jeg kontroll på.”
Andre dager føles det som om jeg må kjempe for hvert eneste valg. Som om alt sitter litt tyngre. Som om hodet og kroppen ikke helt spiller på lag.
Og det kan være frustrerende.
For jeg gjør jo “alt riktig”. Jeg trener. Jeg er i aktivitet. Jeg prøver å ta gode valg. Jeg står i det – igjen og igjen.
Likevel kommer de dagene.
De dagene hvor motivasjonen er borte.
Hvor cravings tar mer plass enn jeg ønsker.
Hvor det hadde vært så mye enklere å bare gi litt mer faen.
Og kanskje er det akkurat det ingen snakker nok om.
At selv når du får det til – så kan det fortsatt være en kamp.
At selv når du er sterk – så kan du føle deg svak.
At fremgang ikke betyr at alt er på stell hele tiden.
At det ikke finnes et punkt hvor alt bare “løsner” og blir enkelt for alltid.
Men vet du hva?
Jeg gir meg ikke.
For selv om det ikke er lettere – så er jeg sterkere.
Jeg vet mer nå.
Jeg kjenner meg selv bedre.
Jeg gjennomskuer flere av de gamle mønstrene.
Og jeg klarer å stå i det på en helt annen måte enn før.
Jeg gir ikke opp på første vanskelige tanke lenger.
Jeg lar ikke én dårlig dag bli til en dårlig uke.
Og jeg vet at det å fortsette – selv når det er tungt – faktisk er fremgang.
Kanskje er det det dette egentlig handler om.
Ikke å få det til perfekt.
Ikke å aldri kjenne på motstand.
Men å bli værende.
Å fortsette.
Å ikke gi opp seg selv – selv på de dagene det frister mest.
Dette er ikke en perfekt reise.
Det er ikke en rett linje.
Det er ikke alltid motivasjon og flyt.
Men det er ekte.
Og jeg er fortsatt her.
Og det er ikke bare godt nok i dag. Det er godt nok hele tiden
Denne uken ble jeg kontaktet av NRKs Siw Kristin Sællmann. Hun ville gjerne prate om nye tall som hadde kommet som viser at nesten 5000 personer nå står i kø for fjerning av hud etter vektnedgang. Mange av de som står i kø har brukt slankemedisiner for å klare noe de garantert har drømt om lenge. Ventetiden er så lang at mange da velger å gjøre dette privat, og dermed betale store summer av egen lomme. Ventetiden i det offentlige, om man i det hele tatt blir innvilget operasjon er 2-3 år. Ikke bare er ventetiden lang, men kravene til å få fjernet hud, de er også meget strenge. Saken som NRK lagde ble vist på Dagsrevyen på torsdag, og jeg er glad for at jeg kan få være en stemme og et ansikt i en viktig sak.
Jeg forstår de som velger å gjøre dette privat veldig godt. Først har man hatt en lang reise hvor man faktisk har gjort som staten ønsker, man har gått kraftig ned i vekt. De fleste har fått et helt nytt liv, en ny hverdag….og en ny kropp. Og den nye kroppen, den er ikke alltid like pen. Den nye kroppen er i mange tilfeller full av løshud. Løshud som dingler både her og der. Mange må løfte huden på plass i klærne. Selvbildet som overvektig er sjeldent bra, og når man mister mye vekt, så kommer en ny utfordring med en ny kropp som kanskje utfordrer selvbildet og selvfølelsen litt. Klart man også ønsker å få betalt for jobben man har gjort ved å få fjernet overflødig hud. Klart man ønsker å se den nye kroppen uten all overflødig hud.
Om man har gått ned 20,50 eller 80 kg betyr lite for staten. De har sine krav, og de kravene blir sikkert bare strengere å strengere etter hvert som køene blir lengre og lengre. For staten bryr seg ikke om jobben vi har gjort. Neida, her skal ingen få noen ” medalje” selv om staten hele tiden moraliserer viktigheten av å gå ned i vekt.
For å gå gjennom nåløyet til staten, så handler det om BMI og at det er ” medisinsk nødvendig.” Man må ha BMI på 30, og det må være helt nødvendig. Den overflødige huden kan ikke bare være til sjenanse, den må plage deg skikkelig. Dersom den fører til sår, infeksjoner, smerter, dersom det begrenser deg kraftig i hverdagen, da vil staten vurdere om du skal få fjernet hud. Å ha all denne overflødige huden går ut over livskvaliteten til veldig mange. Det går ut over selvfølelsen, men slike ting bryr ikke staten seg om.
Fjerning av overflødig hud handler ikke om forfengelighet. Det handler ikke om jåleri. Det handler om livskvalitet. Det er ikke kosmetikk. Det er behandling.
Men her har vi staten i et nøtteskall : De kommer med pekefingeren og forteller at nordmenn er for tjukke, men nå som det finnes medisiner mot overvekt, så skal de ikke hjelpe. Her er det ingen som skal få hjelp i form av medisiner på blå resept, og svært få skal få fjernet overflødig hud når de har klart å gjøre som staten ønsker. Vi overvektige, vi skal ta alt ansvar selv, og betale alt selv.
Jeg vet at mange er i mot at at overvektige skal få slankemedisiner på blå resept nettopp fordi så mange mener at vi selv er skyld i at vi er tjukke. Jeg tror overvektige er den eneste gruppen mennesker som det tenkes sånn rundt. Hvilke andre grupper hadde fått beskjed om å klare seg selv? Hvilke andre grupper blir nektet viktige medisiner på blå resept? Hva med andre pasientgrupper hvor man sikkert også kunne vært så enkel og sagt at de selv har skylden i sykdommen sin? Hva om du selv hadde behov for en medisin som kunne gjøre store forskjeller for deg, men du måtte betale flere tusen kroner hver måned av egen lomme fordi staten ikke ser deg som viktig nok?
Norge snakker høyt om fedme. Det advares om en epidemi. Tallene legges frem. Bekymringen er stor. Dette er et samfunnsproblem, får vi høre. Men hva gjør egentlig staten for å hjelpe overvektige som lever i det? Ingenting. Vi får kostholdsråd. Vi får høre at vi må bevege oss mer. Vi får beskjed om å ta ansvar. Og – noen får tilbud om slankeoperasjon. Ellers er beskjeden ganske tydelig: Klar deg selv.
Det er lett å tenke at det er rettferdig. At vi som er tjukke, har satt oss selv i denne situasjonen. At vi må rydde opp selv. Men det er også en forenkling som ikke holder. Jeg har skrevet om det mange ganger før. Overvekt og fedme handler ikke om viljestyrke. Det handler om biologi, hormoner, genetikk, psykisk helse og livssituasjon. Det handler om et samfunn som gjør det lett å gå opp i vekt – og vanskelig å gå ned. Likevel behandles det ofte som et personlig moralsk problem, ikke som en helsetilstand. For staten så handler dette om penger, ikke om mennesker. Staten ser oss ikke, de bryr seg ikke. De vurderer nå om slankemedisiner skal komme på blå resept, og de kommer til å vurdere i evigheter. Signalet er vanskelig å misforstå: Det vi overvektige står i, er ikke viktig nok.
Slankemedisiner og fjerning av overflødig hud har blitt for de ” rike.” De som kan betale tusenvis av kroner av egen lomme. Når rett skal være rett, så vet vi også at mange tar opp lån både for å kunne bruke medisinene, og får og kunne fjerne hud. Mange setter seg i vanskelige økonomiske situasjoner, men når ” redningen ” som man har drømt om så lenge er rett foran nesen vår, så griper vi den. Men medisiner og medisinsk hjelp skal ikke være for de som har økonomisk mulighet, det skal være for alle. Vi snakker flere tusen kroner i måneden, ikke bare en kort periode, men over tid, kanskje hele livet. Det er ikke et reelt valg for alle. Vi vet at det er billigere å forebygge enn å behandle sykdommene som kommer senere. Likevel venter vi. Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå.
Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv? Hvis målet til staten faktisk er bedre folkehelse, må det også følges opp med tiltak som virker. Ikke bare råd. Ikke bare pekefinger. Reell hjelp. I dag oppleves det annerledes. Som om vi først blir pekt på som et problem – og deretter overlatt til oss selv. Kanskje det er på tide å stille spørsmålet høyt: Hvem er helsevesenet egentlig til for? For akkurat nå føles det ikke som om det er for oss overvektige.
Jeg står i dette selv. Jeg gjør jobben hver eneste dag. Men jeg vet også hvor mye vanskeligere det er når kroppen ikke spiller på lag – og hvor mye riktig hjelp faktisk kan bety. Jeg betaler slankemedisinen selv, og en dag kommer jeg også dit hvor jeg kanskje ønsker å fjerne overflødig hud. Lyst har man nok sånn sett ikke, ikke når man tenker på at dette er store inngrep, men man ønsker og kunne se kroppen sin på en ny måte uten all den løse huden. For etter å ha gått ned 40 kg de to siste årene, så skal jeg love deg at jeg har overflødig hud. Jeg har det på armene, og på lårene spesielt, men noe har jeg også på magen. Jeg har nok være litt heldig i forhold til overflødig hud med tanke på at jeg trener så mye som jeg gjør. Huden trekker seg ikke godt sammen når man er 55 år, men jeg tror nok jeg hadde hatt mye mer overflødig hud om jeg ikke hadde trent så mye som jeg gjør.
Staten har en stor jobb å gjøre:
Innvilge slankemedisiner på blå resept
Få ned ventetiden på fjerning av hud
Vi ber ikke andre pasientgrupper om å skjerpe seg først, og betale behandlingen sin selv etterpå. Så hvorfor er det akkurat her vi mener at folk skal klare seg selv?
For min egen del, så skjønner jeg at jeg har en laaang ventetid foran meg, om jeg i det hele tatt får noe innvilget….bare kravet om BMI vil ta tid….
Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
Jeg må innrømme at jeg var litt skeptisk første gang jeg prøvde trampolinetrening. Det ser jo nesten litt for enkelt ut. Men etter noen minutter kjente jeg både puls og muskler – og samtidig hadde jeg det faktisk gøy. Og det er kanskje akkurat derfor jeg har fortsatt med det. For meg er dette en treningsform som både er tung, effektiv og morsom på samme tid. Trampolinetrening, det er tungt, gøy og overraskende effektivt.
Jeg må bare innrømme det først som sist: trampolinetrening er skikkelig gøy. Samtidig er det mye mer effektivt enn man kanskje tror. Det ser kanskje lett ut når man står der og “bouncer”, men etter noen minutter kjenner man både puls og muskler godt.
Jeg har hatt mini-trampoline en stund nå, og den brukes jevnlig. Ikke fordi jeg må, men fordi det faktisk er en treningsform jeg har lyst til å gjøre. Og det er kanskje noe av det viktigste når det gjelder trening.
Hva slags trening er trampolinetrening?
Trampolinetrening – ofte kalt rebound-trening – handler ikke om høye hopp slik mange forbinder med store trampoliner. Her gjør man små, kontrollerte bevegelser hvor kroppen hele tiden jobber mot tyngdekraften.
Det betyr at du får:
Kondisjonstrening – pulsen stiger fort
Skånsom trening for leddene – matten demper støtene
Bedre balanse og stabilitet
Aktivering av mange muskler samtidig
Bedre sirkulasjon i kroppen
Mange opplever også at det er en fin måte å få i gang lymfe- og blodsirkulasjonen, nettopp fordi kroppen hele tiden gjør små, rytmiske bevegelser.
Hvem passer trampolinetrening for?
En av tingene jeg liker best med denne treningsformen, er at den kan passe for veldig mange.
Den kan være fin for:
deg som vil ha kondisjonstrening hjemme
deg som ønsker skånsom trening for knær og ledd
deg som vil gjøre korte økter på 5–10 minutter
deg som synes tradisjonell kondisjonstrening kan bli litt kjedelig
deg som vil ha litt mer bevegelse i hverdagen
Man kan gjøre det så enkelt eller så intenst man vil. Noen dager holder det med rolig bouncing, andre dager kan man legge inn små intervaller.
Ny trampoline – enklere i hverdagen
Jeg har brukt mini-trampoline en stund, men har nå valgt å bytte den ut med en sammenleggbar modell fra TrendRehab.
Grunnen er ganske enkel: denne kan slås sammen på et øyeblikk. For meg betyr det at den kan settes bort når den ikke er i bruk, og det gjør faktisk at terskelen for å bruke den blir enda lavere. Akkurat nå er den også satt kraftig ned i pris.
Den har tidligere kostet nesten 1800 kr, men ligger nå til 699 kr. Bruker dere i tillegg min rabattkode heidirosander, får dere ytterligere 20 % avslag. Det betyr at prisen blir enda lavere – og da er det faktisk en ganske rimelig måte å få et treningsapparat hjemme på.
Noe av det jeg liker aller best med trampolinetrening, er at det ikke trenger å være lange økter. Noen minutter her og der kan faktisk gjøre en forskjell. Det handler ikke om å gjøre alt perfekt – men om å bevege kroppen litt mer. Og når trening i tillegg kan være både tungt og gøy, ja da er det mye lettere å holde det gående.
Min nye trampoline er bestilt, og kommer til uken. Jeg gleder meg til mer trampolinetrening, og til en modell som er mye enklere å slå sammen. Denne slås sammen som en campingstol ☺️
Lag deg en god lørdag der du er! Denne helgen har jeg datter og alle tre barnebarn på besøk, og gjett om jeg skal kose meg max☺️ I går var første gang jeg hadde alle tre alene noen timer ☺️ Vi blogges i morgen!
Fredag var verdens lymfødemdag. En dag som betyr mye for mange av oss som lever med denne kroniske tilstanden – men som fortsatt er lite kjent for veldig mange. Hele mars er faktisk lymfødem-måneden, og det gir en god anledning til å sette fokus på en sykdom som ofte blir oversett, misforstått eller oppdaget altfor sent.
Min historie med lymfødem startet etter kreftbehandling i 2002. I forbindelse med operasjonen ble lymfeknuter fjernet, noe som senere førte til at lymfesystemet ikke klarte å gjøre jobben sin slik det skulle.
Men diagnosen kom ikke med en gang. Beina mine ble gradvis større og større. Leggene vokste, hevelsen økte, og det ble etter hvert både tungt og smertefullt. Likevel var det ingen som reagerte. Ingen som sa: dette kan være lymfødem. Så jeg begynte å lete etter svar selv. Jeg satt i timesvis og googlet, leste og prøvde å forstå hva som skjedde med kroppen min. Til slutt kom jeg over informasjon om lymfødem – og plutselig falt mange brikker på plass. Diagnosen fikk jeg til slutt hos en fysioterapeut som var spesialutdannet i lymfedrenasje. Jeg husker hvor rart det var å både få en forklaring – og samtidig få beskjed om at dette var noe jeg skulle leve med resten av livet.
Å leve med “tømmerstokker”
Det tok lang tid å akseptere. Beina mine var enorme. Jeg pleide å si at jeg hadde tømmerstokker i stedet for legger. De var tunge, hovne og vonde, og de begrenset meg mye mer enn jeg ønsket å innrømme. Jeg fikk også høre mange ganger at leggene mine alltid kom til å være så store. Uansett om jeg ville klare å gå ned i vekt, så ville lår og legger forbli store. Sånn var det bare. Men akkurat det har jeg faktisk klart å motbevise, og det er jeg innmari stolt av. Etter at jeg gikk ned 40 kilo, har beina mine blitt både mindre og mye bedre. Lymfødemet er der fortsatt – og vil alltid være der – men forskjellen er stor. Jeg har mindre hevelse, mindre smerter og en helt annen bevegelighet. Jeg føler jeg danser på roser, og det er en følelse jeg aldri trodde jeg skulle få. Det å kjenne at beina jobber med meg, og ikke mot meg. Jeg kan fortsatt bli hoven i leggene, men det kan ikke sammenlignes med tiden før jeg startet denne endringsreisen.
Derfor er kunnskap viktig.
Hva er egentlig lymfødem?
Lymfødem er en kronisk hevelse som oppstår når lymfesystemet i kroppen ikke klarer å transportere lymfevæske slik det skal. Lymfesystemet er en viktig del av kroppens immunforsvar og fungerer som et slags dreneringssystem som transporterer bort avfallsstoffer og overflødig væske fra vevet. Når dette systemet ikke fungerer som det skal, kan væsken hope seg opp i kroppen. Resultatet blir hevelse – ofte i armer eller bein – som kan bli både smertefull og begrensende.
Hvem kan få lymfødem?
Lymfødem kan ramme både kvinner og menn, og det finnes flere årsaker til at det oppstår. Noen er født med et lymfesystem som ikke fungerer helt optimalt. Dette kalles primært lymfødem og kan vise seg allerede i barndommen eller senere i livet. Andre får det som følge av sykdom eller behandling. Dette kalles sekundært lymfødem. Den vanligste årsaken i Norge er etter kreftbehandling, spesielt når lymfeknuter er fjernet eller skadet i forbindelse med operasjon eller strålebehandling.
Symptomer på lymfødem
Lymfødem utvikler seg ofte gradvis, og mange merker ikke hva som skjer før hevelsen har blitt ganske tydelig. Typiske symptomer kan være: hevelse i armer, bein, hender eller føtter, følelse av tyngde eller spreng i området, stram eller hard hud, nedsatt bevegelighet, smerter eller ubehag og at klær, sko eller smykker plutselig blir trange. For noen kan hevelsen komme og gå i starten, mens den etter hvert kan bli mer permanent dersom den ikke behandles.
Hvordan oppdages det?
Dessverre opplever mange at lymfødem ikke blir oppdaget med en gang. Symptomene kan forveksles med andre ting, som vektøkning, dårlig sirkulasjon eller vanlig væskeansamling. Opplever man vedvarende hevelse i en arm eller et bein, spesielt etter operasjoner hvor lymfeknuter er fjernet, bør det undersøkes nærmere. Da jeg ble operert på Radiumhospitalet i 2002, så var det ingen som fortalte meg at jeg kunne få lymfødem etter fjerning av lymdfeknuter. Heller ikke på alle etterkontrollene på Sørlandet Sykehus var det noen som fortalte meg at lymfødem kunne være en senskade. Beina ble større ogs tørre, men ingen hadde noe svar. Jeg håper og tror at informasjonen i dag er mye bedre enn da rundt dette.
Behandling av lymfødem
Lymfødem kan ikke kureres, men det kan behandles og holdes under kontroll. Behandlingen består ofte av flere ting i kombinasjon: kompresjonsplagg (strømper eller ermer), manuell lymfedrenasje utført av spesialutdannet terapeut, bevegelse og trening, hudpleie, og i noen tilfeller bandasjering. Målet er å redusere hevelse, bedre sirkulasjonen og forebygge forverring. BIldet som AI har laget i dag, det viser en del av det jeg bruker daglig. Vel, kompresjonsplaggene ser nok ikke ut som på bildene hehe, men de viser at kompresjonsstrømper er en del av livet til oss med lymfødem. Jeg bruker kompresjonsstrømper som går helt opp til lysken. Jeg grudde meg til å bruke de husker jeg, men i dag elsker jeg de. Jeg legger ikke merke til de en gang lengre. Om nettene har jeg nattstrømper, rosa og fine. Jeg bruker en strømpe som er noe ” tynnere ” når jeg trener enn i det daglige ellers. Om sommeren har jeg strømper uten tå.
Det er mange der ute som går rundt med udiagnostisert lymfødem. Noen tror de bare har “tykke legger”. Andre får høre at det handler om vekt eller dårlig sirkulasjon. Men lymfødem er en medisinsk tilstand som fortjener både kunnskap, forståelse og riktig behandling. Jo tidligere man oppdager det, jo bedre kan man bremse utviklingen. Derfor er dager som Verdens lymfødemdag – og hele lymfødem-måneden i mars – så viktige. De minner oss på at kunnskap kan gjøre en enorm forskjell. For noen kan det faktisk være starten på å endelig få svar.
💛 Og kanskje viktigst av alt: Det går an å leve et godt liv – også med lymfødem.
Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!
Det er noe helt eget med den første våren etter en lang, kald vinter. Plutselig kjenner man solens varme på ansiktet, luften føles lettere, og dagene virker mye lengre. Fuglene synger høyere, blomstene titter frem, og det er som om hele verden våkner til liv. For meg gir våren en følelse av ny start – en liten påminnelse om at det går mot lysere tider, både ute og inne.
Noe av det aller beste med denne årstiden? Følelsen av å bytte ut tunge vinterklær med lette, luftige plagg som føles friske og glade mot huden. Å legge bort ullgensere og mørke kåper, og erstatte dem med kjoler, bluser og jakker i herlige farger, gir en umiddelbar energi. For meg handler det ikke bare om garderoben – det handler om å gi seg selv små gleder, å markere overgangen fra vinterens rolige mørke til vårens sprudlende oppvåkning.
Vårens farger gjør noe med humøret vårt. Pasteller som pudderrosa, lys gul, lavendel og myk mintgrønn dominerer, men i år ser vi også klare, sterke farger som smaragdgrønn, sterk rosa, knallblå og varm oransje. Det fine med vårens palett er at man kan leke med kontraster og kombinere friskt og nøytralt på samme gang – en pastellbluse mot lyse jeans, eller en knallfarget jakke over en enkel kjole. Små detaljer i accessories – vesker, sko eller smykker – kan også gjøre underverker.
Noen favoritttrender i vår :
Lette trenchcoats – perfekte overgangsplagg som kan dresses opp eller ned
Blomstrete kjoler og skjørt – fra små print til lekne mønstre
Lyse jeans og chinos – gjør antrekket friskt og lett
Pastellbluser og t-skjorter – gir en frisk start på dagen
Statement-tilbehør – vesker, sko og smykker i farger som setter prikken over i’en
Våren gjør noe med oss
Våren gjør ikke bare garderoben vår lettere – den gir oss også mer energi og glede. Sollyset påvirker humøret, vi får mer lyst til å komme oss ut – gå turer, sykle, kose oss på kafe eller ha piknik i parken. Våren gir rom for små, gode øyeblikk, og klærne blir prikken over i’en som gjør alt enda hyggeligere.
Det er en tid for å fornye, rydde, reflektere – og ikke minst for å fylle livet med farger og små gleder. Selv små ting som å ta en kaffe på terrassen, kjenne første solstråler på kinnet, eller se de første vårblomstene dukke opp, kan gjøre dagen bedre.
Jeg har sjeldent vært fornøyd med klær fra Zizzi. Det er fordi passformen på klærne jeg har prøvd har vært helt feil. For lange, for korte, for vide, eller bare feil uten at man helt kan sette fingeren på hva. Likevel bestiller jeg i blant. Jeg lærer aldri. Fine farger og fine mønster frister for mye. Men….siste bestilling ble jeg super fornøyd med! Det meste i hvertfall. Dette er vårklær som jeg er helt forelsket i. Hvert plagg gir meg en skikkelig vårfølelse.
Jeg kjøpte en utrolig fin, blå cardigan. Jeg har blitt så glad i cardigans. Denne hadde en fin farge, og utrolig god å ha på. Satt fint også synes jeg, og den hadde en veldig fin pris. Bukser er alltid moro. Denne gangen ble det en litt tynn dongeribukse. Helt nydelig å ha på seg! Så til det beste kjøpet: En rosa Boucle jakke med rysjedetaljer på armene. Når jeg bestilte den, så var jeg ganske sikker på at passformen ville være helt feil, så jeg ble så overrasket og innmari glad når den satt så bra. Og jakken, den er så fin! Jeg er nok mest glad i sterkere rosa farger, men denne som er lys rosa, den er innmari fin den og. Så litt lys rosa, det kan jeg ha. Jeg gleder meg masse til å bruke den. Jakken kan jeg både ha åpen med en fin topp under, eller jeg kan ha den lukket. Så denne gangen var jeg innmari fornøyd med ZIZZI. Det ble retur på tre plagg, men hva gjør vel det når man ble så fornøyd med de tre man beholdt.
Ellers til våren som snart banker på døren, så kjøpte jeg hos Nais ei helt nydelig lyseblå jakke. Den er fra Normann. Også den i en farge jeg blir skikkelig glad av å ha på meg. Jeg kjøpte også en rosa, litt sånn strikka genser hos Nais. Den er fra Kaffe Curve, og Kaffe Curve er et merke jeg er innmari glad i. Og rosa fargen på genseren: helt nydelig! Det er rosa, lilla og lyseblå som er mine farger. Jeg gleder meg til å følge med på alt det fine som kommer av klær nå fremover. Jeg tenker at det nok vil bli litt blomsterprint og på meg, og det blir nok en kjole eller to også.
Tips til deg – få vårfølelsen inn i garderoben
Lek med farger! Ikke vær redd for å kombinere pasteller med sterke farger.
Små accessories kan gjøre et helt antrekk: vesker, sko og smykker i vårfarger gir energi til hverdagen.
Bruk klærne ! Å ha på klær med vårens farger forsterker både humør og stil.
Våren er kort, så nyt den! 🌸 Ta frem fargene og plaggene som får deg til å smile, og gi deg selv litt ekstra vårglede.
Lag deg en god lørdag der du er! VI blogges i morgen!
For regnestykket er jo egentlig veldig enkelt. Kroppen går ned når den er i underskudd. Altså når du spiser mindre energi enn du bruker. Spiser du mer enn du bruker – da er du i overskudd. Over tid gir det vektøkning. For å gå ned omtrent en halv kilo i uka må man ligge rundt 500 kalorier i underskudd hver dag. Det tilsvarer cirka 3500 kalorier i minus i løpet av en uke.
Tallene er logiske. Matematikk er ryddig. Men livet er ikke bare tall. Hvor mye man faktisk kan spise per dag er heller ikke likt for alle. Det kommer an på alder, høyde, vekt, kjønn og hvor aktiv man er. Noen forbrenner 1800 kalorier i løpet av en dag. Andre 2300. Noen mer, noen mindre. Så kommer treningen inn i bildet.
Når jeg går tur ute eller på tredemøllen.
Når jeg sykler.
Når jeg trener styrke.
Når jeg hopper på trampolinen, eller svømmer i Aquarama
Da øker jeg forbruket mitt. Kanskje 300 kalorier. Kanskje 500. Noen dager mer, noen dager mindre. Det betyr noe i regnestykket. Det gir meg litt mer spillerom.
Men – og dette er viktig – trening kan ikke alene “trene bort” alt man spiser. Det er fortsatt helheten som teller. Og så sitter jeg der.
Lysten på Bixit-kjeks er der. Hele tiden. Du kan sette frem alt av verdens søtt og salt – sjokolade, smågodt, potetgull. Jeg hadde valgt Bixit. Altså hva er det som har skjedd liksom? Jeg som kun kjøpte Bixit kjeks til ostekake. De brukte jeg til kakebunnen, ikke til å putte i munnen. Jeg har aldri tenkt at kjeksene er gode, og plutselig, etter å ha smakt en kjeks, så er jeg helt på felgen etter disse kjeksene. Jeg har aldri opplevd at jeg har hatt en dille på noe som helst før, men nå vet jeg hva det vil bety å ha dilla på noe. Det og maiskjeks med paprika er det eneste jeg craver. Jeg er veldig glad for at jeg ikke har lyst på andre ting lengre. Før kunne jeg spise til det var tomt. Nå kjøper jeg egentlig aldri noe. Jeg har både chips og andre ting liggende, men det blir liggende til jeg må kaste det. Men når jeg spiser disse fantastisk gode Bixit kjekesene….
Da begynner den indre krangelen.
– Det ødelegger underskuddet.
– Du kunne gått raskere ned uten.
– Hva om du mister kontrollen?
Kaloriskrekken, den sniker seg fortsatt inn. Og det kan bli voldsom og
Selv etter nesten 40 kilo ned.
For ja – jeg vet at alt teller. Alt betyr noe i regnestykket. Men jeg vet også dette:
Jeg spiser ikke godteri lenger. Den “MÅ HA GODTERI”-følelsen som før styrte meg, den er jo nesten borte. Jeg kan spise en neve chips – og stoppe. Før gikk minst halve posen ned når den først ble åpnet. Det er en seier jeg er mer stolt av enn mange kanskje forstår.
Jeg har aldri gått på diett. Garantert fordi jeg er så kresen 😂 Men også fordi jeg vet at jeg aldri kunne levd på nesten ingenting.
Jeg prøver å spise mindre. Jeg jobber med porsjoner. Jeg trener hver dag. Jeg gjør jobben.
Ja, jeg kunne sikkert vært strengere. Ligget i større underskudd. Gått raskere ned. Men større underskudd betyr ofte større kamp.
Mer sult.
Mer stress.
Mer risiko for å sprekke.
Jeg vil ikke leve et liv der jeg er redd for to, eller tre kjeks. Jeg vil leve et liv der jeg prøver å ha kontroll – uten å være fanget.
Kunne jeg gått ned mer?
Ja.
Men jeg har valgt en vei jeg kan leve med. En vei der jeg bygger styrke – ikke bare underskudd. En vei der fremgangen ikke koster meg livsgleden.
Og akkurat nå er det viktigere enn tempo.
Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag!
Jeg har lenge vurdert det, men nå føler jeg at tiden er inne: jeg skal teste TikTok. Ikke fordi jeg følger trender eller vil bli stor “kjendis”, men fordi jeg har så mye jeg ønsker å dele – ting som betyr noe for meg og som jeg vet kan inspirere andre. Det blir som å ta bloggen ut i en videoverden. Prate istedenfor at jeg bare skriver.
På TikTok vil jeg dele reisen min – ikke bare tall på vekten, men hvordan jeg har jobbet med kroppen min, motivasjon, hverdagsvaner og trening. Jeg vil dele mine små og store seire, de utfordringene jeg møter underveis, og hvordan jeg håndterer dem. Jeg vil dele nedturene. Jeg vil være ærlig om cravings, motivasjonstap og frustrasjon, for det er en del av livet, en del av reisen min – og jeg tror vi alle kjenner oss igjen i det.
Jeg er jo vant til å prate – jeg har tross alt jobbet i 25 år som programleder i lokalradio, og det har gitt meg en trygghet i stemmen min og det å formidle ord. Men TikTok blir en helt ny arena. Å snakke direkte inn i kamera, vise meg selv og uttrykket mitt, er en helt annen opplevelse enn radio eller blogg. Den eneste gangen jeg har gjort det før, er når jeg har vist klær fra nettbutikken min – og det føltes allerede annerledes enn å sitte foran mikrofonen. Men jeg følte meg komfortabel, og den følelsen håper jeg at jeg også kan ta med meg inn på en ny arena.
Og ja… jeg vet veldig godt at TikTok er en arena med nettroll og fæle kommentarer. Det skremmer meg litt. Det er lett å la seg påvirke, å kjenne på kritikk og negative kommentarer. Men jeg har bestemt meg for å ikke la frykten stoppe meg. Jeg vil bruke stemmen min til å dele det som betyr noe: min erfaring som en størrelse for stor på godt og vondt, hverdagen med lymfødem, tips til trening og klær, og refleksjoner rundt stigma og selvfølelse.
Jeg vil også vise plus size klær, og snakke om sko for oss kvinner med skostørrelse over 42. Å finne klær og sko som sitter bra og føles fine er ikke alltid lett, men jeg vil vise at det går – og at det faktisk kan være gøy. Jeg vil vise små triks, favorittfunn og ting jeg har oppdaget som virkelig gjør hverdagen enklere og mer komfortabel. Samtidig ønsker jeg å snakke om stigmaet vi møter, små kommentarer eller blikk som kan gjøre hverdagen tyngre. Jeg vil vise at man kan være stolt, selvsikker og komfortabel i sin egen kropp, selv når samfunnet har andre standarder.
Og livet med lymfødem – som påvirker hverdagen min mer enn mange vet. Jeg vil dele realistiske tips, hverdagsstrategier og små grep som gjør livet enklere, og samtidig inspirere andre i samme situasjon til å ta styring over sin hverdag. Jeg vil vise både utfordringene og løsningene, de små tingene som gjør en stor forskjell, og de dagene som ikke alltid er perfekte – fordi de finnes, og de skal også vises.
Dette er helt nytt for meg. Jeg går inn i det med nervøsitet, spenning og en liten dose frykt, men mest av alt med masse motivasjon. Jeg håper at det å dele min historie på en ny måte kan være med å inspirere, motivere og gi noen små aha-opplevelser i hverdagen.
Og ja – jeg er snart 56 år. Men TikTok er ikke bare for 20-åringer. Det er mange voksne der inne, og det skal det være. Jeg har levd et liv. Jeg har kjent på vektutfordringer, stigma, kroppspress og helseutfordringer. Jeg har 25 år bak mikrofonen, og jeg vet hva det vil si å formidle noe som betyr noe. Alder er ikke en begrensning – det er erfaring.
Og kanskje kan jeg også nå noen yngre der inne. Kanskje en ung jente eller gutt med vektutfordringer kan høre noe jeg sier og kjenne seg litt mindre alene. Kanskje mine ord kan gi litt håp, litt mot eller en annen måte å tenke på. Hvis jeg kan bidra med det – da er det verdt det.
Så snart går jeg i gang – med å snakke, vise meg frem og dele det som betyr noe. Jeg håper du vil følge med, både her på bloggen og på TikTok, og at du kan hente inspirasjon, motivasjon eller bare et lite smil fra reisen min. 🧡 Jeg er ikke helt i mål ennå med profil og innhold. Jeg skal oppdatere alle som følger meg når jeg er klar med min første post. Jeg har opprettet profil, så følg meg gjerne om du er på TikTok. Foreløpig er det kun navnet mitt som er der uten noe mer, men du finner meg på : Heidi Rosander
Er du på TikTok? Hva liker du å se der? Har du noen favoritter eller tips som kan hjelpe meg på vei? Hva ville du ha likt at jeg delte? Jeg blir superglad for å høre fra dere!
Lag deg en god lørdag der du er! Vi blogges i morgen!
Denne gangen var vi fem. Fem jenter. Fem seter i bilen. Shopping i blikket lenge før vi hadde kjørt ut av Kristiansand. Stemningen var høy fra start. Når vi setter kursen mot Lyngdal, da vet vi hva som venter: flere timer blant klesstativer, prøverom og den evige jakten på den perfekte passformen.
Wenke, eller dronningen som vi kaller henne var først i prøverommet. Hun nøler aldri. Hun går all in. Armene fulle av plagg, forhenget igjen, og så starter showet. Vi andre hang oss raskt på, og plutselig føltes det som om vi hadde overtatt halve butikken. Klær overalt. Hengere som bytter eiere. “Hvordan sitter den bak?” “Er denne fin – eller bare spennende?” “Du må prøve den i en størrelse opp!”
Jeg? Jeg er som regel sist. Jeg løper rundt og tar bilder av de flotte damene, men jeg må ofte bare se litt til. Kjenne på stoffene. Holde plaggene opp foran meg og tenke: er dette meg? Og så – til slutt – samle sammen det jeg tror på, og ta steget inn i prøverommet. Jeg tror faktisk ikke jeg var sist inn i prøverommet denne gangen, men ferdig sist.
For prøverommet kan være et sårbart sted. Der står man alene med speilet og kroppen sin. Og vi vet jo at ikke alle dager er like enkle. Men når vi står der sammen – roper mellom forhengene, viser oss frem, ler så tårene renner og gir hverandre ærlige tilbakemeldinger – da blir det noe helt annet. Da blir det trygt. Da blir det varmt. Da blir det ekte.
Noen plagg satt som en drøm. Andre fikk oss til å le høyt. For det er jo nesten fascinerende hvor ulikt et plagg kan være på forskjellige kropper. Helt magisk på én – og total katastrofe på en annen. Og det er akkurat derfor vi elsker disse turene. Jakten på den perfekte passformen. Den som fremhever formene våre. Den som gjør at du retter ryggen litt ekstra og tenker: denne var fin på meg.
Shoppingglede handler nemlig ikke bare om å kjøpe noe nytt. Det handler om å kunne velge. Ikke bare ta det som passer, men finne det man faktisk liker. Farger man føler seg vel i. Snitt som samarbeider med kroppen i stedet for å jobbe mot den. Det er stor forskjell på å kle på seg – og å kle seg. Og når du finner det plagget som sitter – da skjer det noe med selvtilliten. Små øyeblikk, stor effekt.
Nesten fire timer var vi der. Fire timer med latter, prøving, vurdering og ombestemmelser. Vi endevendte butikken. Prøverommene var overfylte. Pulsklokka mi mente det var aktivitet – og jeg velger å telle det som trening.
Og midt i alt dette står Barbro. Hjertet i Nais. Det krever mot å drive en nisjebutikk. Det krever mot å satse på klær for formfulle kvinner i en bransje som altfor ofte har glemt oss. Men Barbro har ikke bare satset – hun har skapt noe helt eget. Hun ser oss. Hun skjønner kropp og passform. Hun vet hvor mye det betyr å føle seg fin.
Hun møter deg med varme. Hun hjelper når du trenger det, men lar deg få rom når du vil lete selv. Ingen pågående selgere. Ingen følelsen av å bli presset. Bare ekte engasjement og ærlige råd. Hun har ikke bare bygget en butikk – hun har skapt en møteplass. Et sted hvor prøverommet føles trygt, og hvor man kan gå fra “usikker” til “wow” på få minutter.
Da vi endelig satte oss i bilen igjen, var vi litt mer slitne – men veldig mye mer fornøyde. Pose-rasling i baksetet. “Hva kjøpte du egentlig?” Planlegging av når plaggene skal brukes. Store smil. Den gode, rolige følelsen i kroppen.
Nais har ikke nettbutikk, men du kan følge de på både Facebook og Instagram. De hjelper deg med alt du lurer på rundt plagg du ser som er av interesse, som feks å måle plagg. De sender varer over hele landet. Hva med å ta en shoppingtur slik vi gjør?
Fem jenter dro på shopping med forventninger.
Fem jenter dro hjem med poser, latter og påfyll.
For noen butikker handler om handel.
Men Nais handler om fellesskap, selvtillit og den magiske følelsen av å finne noe som faktisk passer.
Ikke mye. 0,5 kg. Men nok til at det stakk litt. Nok til å kjenne på litt skuffelse og litt nederlag. For selv om jeg har jobbet mye med tankesettet mitt, så sitter det fortsatt dypt i oss: Opp betyr feil retning. Opp betyr at noe har glippet.
I noen sekunder lot jeg den følelsen få plass. Den lille stemmen som hvisker: Jeg burde ha gjort mer? Spist mindre. Presset hardere?. Men så tok jeg Tanita kroppsmålingen.Jeg har Tanita vekt som og måler viktige verdier. Denne tar jeg ikke hver uke jeg er på vekta. Denne gangen var det tre uker siden sist. Og etter ny Tanita måling denne uken, så endret perspektivet seg.
For mens vekten hadde økt, hadde fettprosenten min gått ned. Kroppen min har beveget seg fra én kategori og inn i en mye bedre. Ikke fordi jeg har presset meg selv ekstremt. Ikke fordi jeg har gjort noe drastisk. Men fordi jeg har vært jevn. Konsekvent. Tro mot prosessen.
Og så kom det som rører meg mye :
Kroppen min klassifiseres som muskulær – både når det gjelder muskelmasse og muskelkvalitet. Jeg må lese det et par ganger: Muskulær.
For jeg har brukt så mange år på å føle meg tung. Stor. Feil. Og nå forteller kroppen min en annen historie. Den bygger styrke. Den bygger kvalitet. Den bygger funksjon.
Men det var én ting som gjorde meg nesten barnslig glad : Det indre fettet har gått ned.
Ikke det vi ser utenpå. Ikke det vi måler med blikket i speilet. Men det som ligger rundt organene. Det som påvirker risiko. Det som betyr noe for hjertet mitt. For fremtiden min.
Da jeg så det, kjente jeg det helt fysisk i magen. En bølge av lettelse. Og stolthet. En sånn stille, dyp stolthet som ikke handler om utseende – men om helse. Det gjorde meg vanvittig glad.
For det er stille arbeid. Det gir ikke nødvendigvis applaus. Det synes kanskje ikke for andre. Men det er ekte fremgang. Det er kroppen min som sier: “Dette du gjør nå – det fungerer.”
Og som om ikke det var nok, så er den metabolske alderen min nå lavere enn den faktiske alderen min.
Det er ikke bare et tall.
Det er retning.
Vi er så vant til å gi vekta all makt. La den definere dagen. Humøret. Selvfølelsen. Men kroppen er mer enn et tall. Den er sammensatt. Den responderer på styrke, på bevegelse, på kontinuitet.
Og noen ganger viser den fremgang på andre måter enn minus på displayet.
Jeg trener. Jeg møter opp. Jeg gjør jobben – også når motivasjonen ikke er på topp. Og kroppen min svarer. Ikke nødvendigvis med lavere vekt hver uke. Men med bedre kvalitet.
Og det er faktisk større.
Gode resultater handler ikke alltid om lavere vekt. Noen ganger handler det om bedre sammensetning. Bedre helse. Bedre funksjon.
Å velge riktige sko til trening er ikke bare et spørsmål om stil eller komfort – det er et spørsmål om helse, skadeforebygging og optimal prestasjon. Mange tenker at et par joggesko som ser fine ut og føles greie på butikken holder lenge, men sannheten er at feil sko kan gi ubehag, overbelastning og til og med skader over tid.
Ikke alle treningsformer er like, og derfor bør heller ikke alle sko være det. Løping, styrketrening, gåturer, sykling eller gruppetimer krever forskjellige egenskaper:
Løpesko: God demping, støtte og kontroll mot overpronasjon.
Styrkesko: Stabil såle, ofte flatere, for å ha et solid grunnlag når du løfter.
Gå-/hverdags-/rehabiliteringssko: Komfort, bredde, god støtte – gjerne tilpasset eventuelle utfordringer som lymfødem eller andre belastningsproblemer.
Derfor anbefaler fysioterapeuter ofte å ha 2–3 forskjellige par sko, hver med spesifikke egenskaper tilpasset treningen du gjør.
Hva kan skje med feil sko?
Å bruke sko som ikke passer foten eller aktiviteten kan gi:
Belastningsskader i knær, hofter eller rygg
Smerter i føtter, ankler og legger
Dårligere treningsopplevelse og redusert effektivitet
Langvarige plager hvis feil bruk fortsetter
For meg merkes dette spesielt: Jeg kjenner ” noe ” i venstre kne av og til, og til tider kan korsryggen min være vond. Dette gjør at riktig sko ikke bare handler om komfort – det kan faktisk forebygge. Jeg er derfor spent på om riktige sko og riktig trening over tid kan vise seg å være bra for kne og rygg, selv om smertene ikke har blitt mindre ennå. Nå skal jeg også legge til at jeg har fått en del øvelser av fysioteraputen som jeg skal gjøre i håp om at det ” noe ” i venstre kne faktisk ikke blir noe mer, og kanskje trekker seg tilbake.
Jeg har behov for god demping, støtte og sko som korrigerer overpronasjon, altså at foten ruller innover for mye når jeg går eller løper. Dette er ekstra viktig for meg på grunn av lymfødem i beina, som krever at skoene sitter godt, gir stabilitet og ikke strammer på feil steder. Å få hjelp fra en fysioterapeut eller ortoped, som jeg har, det er derfor gull verdt. Markedet er en jungel av modeller, bredder og merker, og det er lett å bli forvirret. Profesjonell veiledning hjelper en med å finne sko som virkelig fungerer for deg – og som kroppen din takker for på lang sikt. Jeg har egne par med sko som jeg bruker når jeg går turer ute. Siste paret jeg kjøpte til utebruk var et par Brooks joggesko. Helt fantastiske! Da fikk jeg utrolig god hjelp på Løplabbet. Der kan de virkelig sko i forhold til mange av kjedebutikker hvor sko bare er en del av utvalget deres.
Jeg har trent lenge i Skechers joggesko, en Aero modell, og de har vært gode, men fysioterapeuten min påpekte at de ikke er optimale for mine behov. Derfor var det på tide med en oppgradering. I tillegg har jeg nok nå trent i disse i et år uten å rullere fordi jeg ikke har tenkt tanken på at det er gull verdt, så nå blir det endringer.
Valget mitt falt på:
Asics Gel-Kayano – min nye “A-sko” for løping. Den har fantastisk støtte, demping og jeg valgte ekstra vidde for å ta hensyn til lymfødemet. Dette er en sko som virkelig gir føttene mine trygghet og komfort under løping, samtidig som den hjelper på belastningen i kne og korsrygg.
Okaki Jam – min nye “B-sko” til styrke og tredemølle. Denne modellen er kun tilgjengelig gjennom ortopediske klinikker. Jeg kjøpte min på Drevelin her i Kristiansand. Jeg har hatt Okaki som fritidssko tidligere, men aldri prøvd denne typen Okaki som er en joggesko beregnet for trening. Første test var 50 minutter på mølla og styrke på fredag, noe som ble en stor suksess – skoene føles utrolig gode, og forskjellen fra Skechers er stor. Skechers er nå nedgradert til C-sko.
Med disse skoene har jeg føttene mine godt ivaretatt, og treningen blir både tryggere og mer komfortabel. Jeg håper jo at det ” noe ” i det ene kneet vil forsvinne med riktige sko og riktig trening. Jeg spent på om riktige sko kombinert med riktig trening over tid vil kunne gjøre en positiv forskjell.
Screenshot
A-, B- og C-sko – enkelt forklart
For å gjøre det mer oversiktlig, kan du tenke på skoene dine slik:
🥇 A-sko – hovedsko til aktivitet/økter
Løping, lange gåturer eller krevende økter
Maksimal demping og støtte, korrigerer overpronasjon
Eksempel: Asics Gel-Kayano (ekstra vidde for lymfødem)
Formål: Beskytte kne, hofte og rygg
🥈 B-sko – sekundær sko til annen trening
Styrketrening, tredemølle eller lettere økter
God støtte og stabilitet, men med litt annen såle/passform enn A-sko
Eksempel: Okaki Jam (ortopedisk, svært komfortabel)
Formål: Variasjon og forebygge overbelastning
🥉 C-sko – hverdags- eller reserve-sko
Kortere turer, fritid eller som backup
Gir komfort, men ikke optimal for lange økter eller tung belastning
Eksempel: Tidligere Skechers – nå nedgradert til C-sko
Formål: Komfort og enklere aktivitet
💡 Tips: Å ha flere sko tilpasset ulike aktiviteter gjør at føttene får riktig støtte og belastning til enhver tid, og kan bidra til å forebygge både smerter og skader.
Hvordan merke om skoene fungerer
Redusert ubehag under og etter trening: Føler du mindre smerter i knær, hofte eller rygg?
Bedre stabilitet og kontroll: Foten skal ikke rulle innover eller gli i skoen.
Mindre tretthet i føtter og legger: God demping gir deg mer energi under økten.
Motivasjon til å trene: Når føttene har det godt, blir treningen mer lystbetont.
Å observere disse små signalene kan hjelpe oss å vite om skoene virkelig gjør nytte for seg – og om kroppen takker deg for å ha investert i riktig utstyr. Jeg er spent!
Lag deg en god søndag der du er! I natt har det kommet snø her i Kristiansand…igjen. Jeg trodde vi var ferdige med den hersens snøen, men neida. Er jo fastelaven i dag, og vi kjenner vel alle til fastelavensria. Snøen daler fortsatt ned utenfor vinduet mitt, og jeg kjenner at nå er det på tide å trene litt for å både få ut litt frustrasjon og for å forbrenne litt kaloier. Hjemmetrening har blitt veldig ålreit. Jeg har satt sammen mitt eget aerobic program som og har litt styrkeøvelser, og sammen med sabla god musikk som toner ut fra min nye JBL Extreme høytaler, så blir økta veldig god.VI hadde feiring av mamma i går, og da ble det et par små kakestykker, så i dag blir det ingen fastelavensboller her 🙂 Vi blogges til lørdag!
