På mitt største brukte jeg størrelse 58. Jeg tror faktisk jeg også har vært oppe i 60.
Da jeg startet denne reisen, var jeg på 52. For ikke så lenge siden – 48. Og nå… 46.
Det høres kanskje enkelt ut når jeg sier det sånn. Men det har det ikke vært. Dette har kostet.
Det har vært dager jeg nesten ikke har orket. Dager jeg har vært sliten, lei, tom. Dager jeg har hatt lyst til å gi opp.
Og jeg har hatt alle unnskyldningene. Virkelig alle, men det var før. Aldri nå.
Jeg begynte med noen skritt. Noen minutter. Litt bevegelse. Igjen og igjen. Og nå er jeg der hvor jeg trener hver dag, uke etter uke. Måned etter måned.
Det som traff meg mest den dagen på Match, var ikke bare tallet. Det var følelsen av å ikke være avhengig av stormote lenger.
Å ikke måtte lete etter butikker som har min størrelse. Å ikke stå og håpe at noe kanskje passer. Å ikke kjenne på den følelsen av at dette ikke er for meg.
Men bare gå inn i en helt vanlig butikk. Se på klær. Prøve. Finne noe.
Det er en frihet i det som er vanskelig å forklare hvis man ikke har kjent på det.
Jeg gikk innom Match.
Og jeg fant en rosa bluse. Og en rosa linskjorte.
Det høres kanskje lite ut.
Men for meg var det stort, utrolig stort.
Fordi jeg kunne velge. Ikke bare ta det som passet. Men faktisk velge det jeg likte.
Jeg kunne bare gått videre den dagen.
Men jeg gjorde ikke det.
Jeg stod der litt. Kjente på det. Lot det synke inn.
Fra 58… til 46.
Fra å være avhengig av store størrelser til å bare kunne gå inn i en butikk og finne noe.
Jeg har begynt på TikTok. Og bare det å skrive det føles litt… uvant.
Screenshot
For dette er langt utenfor komfortsonen min. Ikke det å dele – det har jeg jo gjort lenge. Men det å stå i det på video, bruke stemmen min på en annen måte, og vite at hvem som helst kan se det… det er noe annet.
Og det er kanskje det stedet som er mest krevende å være. For det er her det svinger mest. Mellom de dagene hvor jeg kjenner mestring, letthet og glede – og de dagene hvor jeg kjenner på frustrasjon, utålmodighet og tvil.
For det er ikke en rett linje. Det går ikke jevnt nedover. Og jo lenger jeg har kommet, jo mer merker jeg at ting går saktere.
I starten kunne vekta rikke seg oftere. Det skjedde noe fra uke til uke. Nå kan det gå lengre og lengre tid mellom hver gang den faktisk beveger seg.
Og det gjør noe med hodet.
For selv om jeg gjør mye av det samme, selv om jeg står i det – så føles det plutselig som om kroppen holder mer igjen. Som om den strammer litt til. Og det gir egentlig mening.
Kroppen vil jo ikke ned. Den vil beskytte seg. Den vil holde på det den har. Og jo mer jeg går ned, jo mindre har den å “ta av”, og jo mer vil den jobbe for å holde balansen der den er. Samtidig, jeg har fortsatt nok å ta av….
Det er kanskje der det blir ekstra krevende. Når innsatsen må være like stor – eller større – men resultatene kommer sjeldnere.
Da er det lett å begynne å tvile. På om det man gjør er riktig. På om det i det hele tatt skjer noe.
Og så er det dette med medisinen.
For ja – den har hatt effekt. Det skal jeg ikke ta fra den. Den har hjulpet meg, spesielt i perioder.
Men jeg merker også at den effekten ikke er like sterk hele tiden. At noe av det jeg kjente tydelig i starten… gradvis avtar. Og det er frustrerende.
For når man først har kjent hvordan det kan være – mindre matstøy, mindre kamp – så blir det ekstra tungt når det ikke føles like tydelig lenger.
Og så kommer sammenligningen snikende.
De som fortsatt har full effekt. De som kjenner det like godt, uke etter uke. De som “bare” går ned.
Og så sitter man der og kjenner at… selvfølgelig er ikke jeg en av dem. Det er en litt vond tanke, men den er ærlig. For det er noe med urettferdigheten i det. At vi gjør mye av det samme, men kroppen responderer så forskjellig. At noen får mer hjelp enn andre – uten at man helt kan styre det selv.
Og likevel må jeg stå i min prosess. Med min kropp. Med de forutsetningene jeg har. Og det er kanskje det som er den virkelige jobben.
Å tåle at det ikke er likt for alle. Å tåle at det går saktere nå. Å tåle at det svinger mer.
Og midt oppi alt dette kommer spørsmålet:
Når er man egentlig i mål? Er det et tall? Er det en følelse? Er det når kroppen fungerer bedre, eller når hodet får ro?
Jeg har lenge hatt et konkret tall i hodet. Et mål jeg skulle ned til. Men nå kjenner jeg at jeg begynner å utfordre det litt.
Hva er egentlig riktig mål for meg? Og hva er godt nok? Må jeg helt ned dit jeg en gang bestemte meg for? Eller finnes det et punkt før det – hvor livet fungerer, hvor kroppen har det bra, og hvor det faktisk er nok?
For kanskje handler det ikke bare om å komme seg ned i vekt. Men om å finne et sted man kan leve i. En kropp som fungerer så mye bedre, en bedre helse. Et sted som er bærekraftig. Et sted hvor man ikke hele tiden kjemper.
Jeg har ikke alle svarene. Langt ifra. Men jeg vet at jeg er midt i det nå. Midt i prosessen.
Og kanskje er det akkurat her det viktigste arbeidet skjer, men fy søren for en kamp det er. Fy søren så tøft og vanskelig…..
Da jeg startet på Mounjaro, kjente jeg det ganske raskt. Den følelsen jeg husket så godt. Mettheten som kom fort. Mettheten som varte lenge. Den roen i hodet. Og vekta… den gikk ned. 7 kilo på relativt kort tid. Det føltes nesten litt sånn: “Det er sånn det skal være ja .”
Men sannheten er at dette ikke var første gang jeg kjente det. Jeg hadde kjent akkurat det samme før, da jeg gikk på Wegovy. Den tydelige metthetsfølelsen. Den lange varigheten. Den roen. Og så… forsvant den også der. Men den sterke Wegovy effekten varte i ca 1 1/2 år.
Så ble det bestemt at jeg skulle prøve å bytte fra Wegovy til Mounjaro, og jeg kjente den samme sterke effekten igjen. Det var så fantastisk å kjenne på. Det å få alt dette tilbake. Jeg hadde troen, men jeg hadde også den lille tanken bak i hodet: “Jeg vet hvordan dette kan utvikle seg…”
For så skjer det noe her også. Den sterke, merkbare effekten blir mindre. Metthetsfølelsen er ikke like tydelig. Den varer ikke like lenge. Og tankene kommer snikende: “Virker det ikke lenger?” “Er jeg virkelig tilbake der jeg var? Etter såpass kort tid ? ” Jeg kjente og på en følelsen av urettferdighet fordi mange har effekten så mye lengre på begge sprøytene. Legen min sa at jeg nå kunne øke fra 7,5 mg til 10 mg eller 15 mg, og på papiret, så kan jeg det, men økonomisk, så har jeg ikke anledning til å betale nesten 6000 kr hver mnd. Nå betaler jeg den summen annenhver mnd, og det svir mer enn nok.
Men dette med effekt, det er faktisk noe forskning også peker på. Den tydeligste og mest merkbare effekten kommer ofte i starten. Etter hvert tilpasser kroppen seg, og følelsen av metthet kan bli mindre tydelig. Det betyr ikke nødvendigvis at medisinen har sluttet å virke. Studier på både Wegovy og Mounjaro viser at mange fortsatt kan ha effekt over tid, selv om den sterke følelsen av metthet blir mindre. Samtidig viser forskning også at mye av vekten ofte kommer tilbake hvis man slutter helt. Og kanskje sier det noe viktig: dette er for mange ikke en kort kur, men en behandling over tid, kanskje livet ut.
Og så er det dette med dose. Mange tenker kanskje at man må opp i høyeste dose for at det skal fungere. Men det er ikke nødvendigvis så enkelt. Forskning og erfaring viser at effekten er individuell. Noen trenger høyere dose. Andre klarer seg fint på lavere. Det viktigste er ikke å stå på mest mulig, men å finne den dosen som fungerer for deg. Jeg skulle sikkert hatt den høyeste, men når medisinen ikke er på blå resept, så kan jeg ikke gå høyere. Jeg er jo heldig som har hatt mulighet til å betale selv. Ikke alle er der, og det er en stor skam. Alle med sykelig overvekt skulle hatt den samme muligheten. Arbeiderpartiet jobber ikke for likhet på dette feltet ihvertfall.
Selv om jeg ikke kjenner den samme tydelige mettheten lenger, så kan effekten fortsatt være der. Jeg blir fortsatt mett, bare ikke like like raskt, men raskere enn før jeg startet reisen min. Jeg har fortsatt mer kontroll, bare ikke like automatisk. Det er fortsatt lettere å ta gode valg, men jeg må være mer bevisst.
Og så er det dette med oss mennesker. Vi er forskjellige. Kroppene våre reagerer ulikt. Noen kjenner sterk effekt lenge. Andre opplever at den flater ut raskere. Og så har vi forventningene våre. Når noe fungerer så godt i starten, så håper vi kanskje at det skal fortsette sånn. Hele veien. Medisiner har jo oftest jevn virkning hele tiden, men disse er blant de som skiller seg ut der. Klart medisiner ofte må justeres, men man kommer oftest i mål med den dosen som er riktig. Her er det mye vanskeligere over tid.
Men kanskje er det ikke sånn det er med denne medisinen. Kanskje er det slik at medisinen gir oss en start. Et dytt. Et verktøy. Og så… må vi ta mer av jobben selv etter hvert.
Jeg kjenner i hvert fall på det nå. At jeg ikke kan lene meg like mye på følelsen av metthet. At jeg må være litt mer bevisst. Litt mer til stede i valgene mine. Og det er ikke alltid like lett. Vekta går sååå sent ned, og det er så frustrerende. men så er det også noe med at jobben bare blir vanskeligere og vanskeligere etter hvert som flere og flere kilo går av. Kroppen stritter i mot alt den kan.
Men kanskje er det nettopp her den virkelige jobben starter. Ikke når alt går av seg selv. Men når det ikke gjør det lenger. Slankemedisinen er ingen magi. Man må virkelig jobbe selv. Slankemedisinene er et utrolig godt verktøy, spesielt i starten.
Jeg vet ikke helt hvor dette ender. Men jeg vet at jeg ikke er alene om å kjenne på det. Og kanskje er det nettopp det som er viktigst å si: at selv om effekten ikke føles like tydelig, så betyr det ikke nødvendigvis at den er borte. Og jeg våger aldri i livet å slutte pr.nå, men jeg hadde håpet på litt mer ” magi ” i lengre tid enn jeg opplever 💛
Jeg har hatt en times økt på treningssenteret i dag tidlig, og skal bruke resten av dagen til å gjøre en del her hjemme. Ute regner det, så en fin dag til å gjøre gode ting inne. Lag deg en så god dag som mulig! Vi blogges i morgen!
Kort forklart står man på en plate som vibrerer, og disse vibrasjonene gjør at musklene jobber automatisk – mange små sammentrekninger uten at du nødvendigvis gjør så mye selv. Det brukes både innen trening og rehabilitering, nettopp fordi det er en skånsom måte å aktivere kroppen på.
Vibrasjonstrening er veldig in i tiden. Jeg leser flere steder om denne typen trening. Jeg husker om vi går mange år tilbake i tid, så hadde treningssenteret jeg gikk på en plate man stod på, og så fikk man et bånd som man skulle plassere på bein, eller mage, og så vibrerte dette noe veldig. Det ristet godt hehe. Men det var da, og dette kan nok ikke sammenlignes med det som var den gang. Men at vibrasjonstrening er populært, det er det ingen tvil om. At vibrasjonstrening er effektivt, det har jeg også troen på.
Hvorfor er vibrasjonstrening så populært nå?
Jeg tror mye handler om at flere og flere er opptatt av mer enn bare harde treningsøkter. Vi trener mye, men vi har også begynt å få mer fokus på:
restitusjon
sirkulasjon
lymfesystemet
og det å støtte kroppen på flere måter
Ikke alt trenger å være svette og puls som vi kanskje er gode på å tenke. Noen ganger trenger kroppen noe helt annet. Man tenker ofte : jo hardere, jo bedre, men akkurat der må vi nok bli flinkere til å endre måten å tenke på.
Hva kan vibrasjonstrening gjøre for kroppen vår?
Dette er ikke en “hard økt”, men mer en måte å støtte kroppen på.
Vibrasjonstrening sies blant annet å kunne:
øke blodsirkulasjonen
stimulere lymfesystemet
redusere stivhet og spenninger
aktivere muskler på en skånsom måte
Vibrasjonstrening gir små og dype mikrovibrasjoner som øker blodsirkulasjonen og styrker lymfesystemet. Med bare 15 minutters trening, så skal man kunne oppnå samme resultater som med en times sirkeltrening. I tillegg er treningen skånsom for kroppen og kan tilpasses etter behovene våre.
Hvem kan ha nytte av dette?
Det fine med denne typen trening er at den kan passe for så mange:
deg som trener mye og trenger restitusjon
deg som vil komme i gang på en rolig måte
deg som kjenner på en kropp som ikke alltid spiller helt på lag
eller deg som bare vil gjøre noe bra for kroppen uten å presse
Så til det jeg faktisk skal teste : Jeg har fått Lymphe Vibe fra Trendrehab.
Screenshot
Denne vibrasjonsplaten er laget med fokus på å stimulere lymfesystemet gjennom vibrasjoner, og kan brukes både stående og sittende – litt avhengig av hva kroppen trenger den dagen. Lympha Vibe har lave frekvenser på motorene som gjør treningen mykere i bevegelsene. Lymfesystemet vårt består av et nettverk av lymfekar som transporterer lymfe. Lymfesystemet er utrolig viktig for at kroppen vår skal ha det bra. Vibrasjonene man får fra apparatet skal åpne opp strømmen i vevet vårt, forbedrer lymfesystemet og kan dermed bidra til dette:
Renser slaggprodukter
Fjerner overflødig væske
Forbedrer immunforsvaret
Reduserer hevelser
Reduserer stivhet
Vibrasjonsplate skal også være en god behandling om man har feks artrose. Mange med lymfødem har veldig god utbytte av å bruke vibrasjonsplate. Det er jo også forskning nå som viser at dette er bra for oss med lymfødem.
Det jeg liker med tanken, er at dette ikke er enda en ting jeg må prestere i. Det er mer noe jeg kan bruke for å støtte kroppen – spesielt på dager hvor jeg ikke er helt i 100, eller som tilleggstrening. Jeg er spent. For å være helt ærlig, så vet jeg ikke helt hva jeg kan forvente. Men jeg er nysgjerrig. Spent. Og har selvsagt også troen på at dette kan være veldig bra for meg. Hvis dette kan bidra til litt bedre flyt i kroppen, og kanskje litt mer overskudd, så er det absolutt verdt å teste.
Min vibrasjonsplate er Lymphe Vibe fra TrendRehab, og har du lyst til å teste ut vibrasjonsplate, så får du 20% ved å bruke rabattkoden : heidirosander inne hos TrendRehab. Du får også 20 % på alle andre produkter i nettbutikken deres, feks treningstrampolinen. Du finner vibrasjonsplatene her : https://trendrehab.no/produkt-kategori/vibrasjonsplater/
Så nå starter jeg – og deler som alltid helt ærlig underveis 💛
Lag deg en så god søndag som mulig! Her er formen noe bedre, men fortsatt litt pjusk, men oppegående. Jeg er ” bank i bordet ” veldig sjeldent syk, men lille prinsessa var litt pjusk i påsken, og det er nok hun som har smittet mommo. Men man kan ikke unngå å kose selv om et barnebarn er litt pjusk, så da får man heller få litt selv etterpå hehe. Ingen store planer her i dag annet enn å ta vare på kroppen og bli helt frisk igjen. Vi blogges til lørdag.
På torsdag hadde jeg en ny samtale hos psykolog på overvektsklinikken på Kongsgård. Jeg vet at det ikke heter overvektsklinikken, men navnet er så langt at jeg føler mitt navn passer fint. Det er der man kan få den hjelpen som pr nå finnes i forhold til livsstilsendring. Det er også dit man må om man ønsker å bli vurdert for fedmeoperasjon.
Da jeg var hos overlegen på overvektsklinikken i desember for å høre hva slags hjelp de kunne tilby meg, så fikk jeg vel det svaret jeg visste at jeg fikk : de hadde ingenting å tilby meg. Jeg kunne få livsstilsendringskurs, men overlegen mente jeg ikke ville ha noe utbytte av det med tanke på hvor langt jeg har kommet, og det er jeg enig med henne i. Da hun spurte hva slags hjelp jeg ønsket meg, så var jeg klar på at jeg ønsket samtale med psykolog. Jeg trenger å rydde i tankene mine. Jeg trenger å prate om matstøy, om cravings, om det at jeg ikke klarer å glede meg over det jeg har oppnådd fordi jeg bare kaver etter å komme ned enda mer.
Jeg hadde ikke trodd jeg ville få tilbud om samtaler med psykolog, men det fikk jeg. Jeg hadde første for et par mnd siden, og torsdag, så hadde jeg en ny samtale. Det var en ny psykolog denne gangen, men hun ga meg virkelig mye å tenke på. Det var en utrolig givende samtale, en samtale som fikk jeg til å tenke på en helt ny måte. En øyeåpner.
Jeg gikk inn der med et ønske om å forstå mer. Matstøy. Cravings. Den indre uroen som noen ganger bare tar plass, uten at jeg helt klarer å forklare hvorfor. Jeg har jobbet utrolig mye med kroppen min de to siste årene. Endret vaner. Trent. Virkelig stått i det. Men jeg kjenner at noe fortsatt sitter igjen… ikke i kroppen, men i hodet.
Kanskje er det akkurat der mye av jobben egentlig ligger. Vi snakket om nettopp det. Om tankene. Mønstrene. Om hvordan cravings ikke bare handler om viljestyrke, men om så mye mer. Og vi snakket også om noe som traff meg litt ekstra. Som fikk meg til å tenke. Kanskje kroppen min trenger mer for å unngå så mye matstøy. Kanskje trenger den mer mat. Mer å bygge på.
Det var ikke helt det jeg hadde forventet å høre. Mer mat ? Skal jeg ikke tenke like mye på kalorier som jeg har? For inni meg ligger det fortsatt en frykt for å spise for mye. For å miste kontrollen. For å gå opp igjen.
Samtidig står jeg her… jeg trener hver eneste hver dag. Jeg bruker kroppen min. Forventer at den skal fungere.
Psykologen stilte meg i løpet av samtalen : Hva vil du egentlig med kroppen din? Det traff. Den har jeg egentlig ikke tenkt på. Jeg vet jo at jeg vil ha enda bedre helse, og en enda sterkere, utholdende kropp. Utover det, så har jeg ikke hatt så mye fokus der. Kanskje handler ikke dette bare om å gå ned i vekt lenger. Psykologen stilte også spørsmålet om hva et lavere tall på vekta egentlig betyr hvis jeg ikke vet hva jeg vil bruke kroppen min til?
Jeg har vært så opptatt av å gå ned at jeg kanskje ikke har tenkt nok på hva jeg vil oppnå sånn direkte. Ikke hatt klare mål, så det skal jeg jobbe med å sette meg nå.
En kropp som orker mer. En kropp som er sterk. En kropp som fungerer i hverdagen. En kropp jeg kan stole på. Kanskje vil jeg at kroppen skal løpe mer enn i dag. Kanskje vil jeg gå en topptur. Kanskje er det noe spesielt jeg ønsker at kroppen min skal orke sammen med barnebarna som muligens er tungt i dag. Jeg har litt å tenke på fremover, men det gir jo mening at et lavt tall på vekta ikke betyr særlig mye om man ikke har et mål for kroppen, eller får en lav vekt, men en kropp som ikke fungerer.
Det er viktig å understreke at det jeg har gjort til nå ikke er feil. Ikke i det hele tatt. Jeg har gått ned 41 kg i vekt, og jeg har fått en kropp som fungerer mye bedre enn før – en mye sterkere kropp.
Men kanskje… kanskje finnes det et nivå til. Hvor ting kan bli enda bedre, og for å få det til, så trenger kroppen faktisk noe. Den trenger mer mat mener psykologen. Ikke bare som kalorier. Men som byggesteiner. Som energi. Noe som gjør at kroppen klarer å stå i det jeg utsetter den for.
Så nå skal jeg prøve noe helt nytt. Jeg skal begynne å spise før trening. Ikke bare en maiskjeks. Og jeg skal spise etter trening. Ikke bare en maiskjeks. Jeg skal prøve å spise mer jevnlig gjennom dagen. Kanskje 4–5 måltider. Mer brød. Mer næring. Ikke fordi jeg “skal spise mer”…men fordi kroppen min faktisk trenger det.
Jeg vet at dette ikke nødvendigvis er riktig for alle – og kanskje er det ikke det for meg heller – men akkurat nå er dette det jeg har blitt anbefalt, og da skal jeg gi dette et forsøk. Kanskje…kanskje kan det meg mindre matstøy. Mindre cravings. Mindre kamp. For hvis kroppen får det den trenger, så trenger kanskje ikke hodet å rope like høyt.
Jeg kjenner at dette utfordrer meg veldig. Spesielt fordi mer mat er ord jeg ikke liker. Jeg har heller aldri vært noe frokostmenneske, og jeg er ikke veldig glad i ei brødskive med noe pålegg. En sandwich er gull, men ei brødskive….det går litt imot det jeg har tenkt lenge. Men samtidig vil det kanskje gi meg mening.
Så nå skal jeg prøve og ikke bare ha mål på vekta. Jeg skal sette mål for kroppen min. Hva jeg vil at den skal klare. Hva jeg vil at den skal gi meg.
Jeg sitter ikke igjen med alle svarene. Men jeg sitter igjen med mye å tenke på, og en ny måte å tenke på. Kanskje er det dette jeg trenger. Jeg vet ikke, men som jeg skrev tidligere : dette utfordrer meg veldig, men jeg skal prøve. Går dette utover tallet på vekta, så blir det tilbake til min måte, men jeg har et åpent sinn og villig til å gi dette en sjanse. Jeg skal tilbake til en ny samtale i slutten av mai, så jeg tror vi begge er spente på hvordan tiden frem til da blir. I går spiste jeg en skive før jeg tro på trening, og en skive etter trening. Det kalles på rett vei kanskje….
Psykologen sa noe annet til meg som er viktig, og som hun ba meg ta til meg. Hun sa at det jeg har oppnådd er en bragd. Få mennesker klarer å oppnå det jeg har klart. Det gjorde noe med meg når hun sa dette, og jeg skal prøve å ta det til meg. En bragd faktisk.
I dag er formen ganske så kjip. Våknet med en skikkelig sår hals. Føles som kniver der inne. Hodet dundrer, og kroppen er langt fra der den skal være. Dagen i dag blir nok Paracet, god stolen og serier.
Jeg håper du lager deg en god dag der du er! Vi blogges i morgen.
Og jeg må bare si det…jeg er så takknemlig for livet mitt akkurat nå. Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi det føles ekte. Fordi det føles som jeg endelig er litt mer hjemme i meg selv.
Dette siste året har vært en reise. En skikkelig reise. Jeg har jobbet med meg selv – både fysisk og mentalt. Stått i dager som har vært tunge. Kjent på gamle mønstre, cravings og tanker som ikke slipper taket så lett.
Men jeg har også opplevd noe helt annet. Jeg har kjent på styrke. Mestring. Og en glede jeg ikke har kjent på lenge.
For sannheten er…jeg har ikke vært i så god fysisk form på sikkert 25 år.
Kroppen min kjennes så mye sterkere.
Jeg orker så mye mer.
Jeg beveger meg så mye mer. At jeg trener hver dag. Hvem hadde trodd at jeg skulle komme dit liksom. Jeg kjenner på en energi jeg nesten hadde glemt.
Treningen har blitt noe helt annet for meg. Det er ikke straff. Det er ikke noe jeg “må”. Det er noe jeg faktisk liker. Noe som gir meg ro i hodet… og styrke i kroppen. Noe som gjør at jeg føler meg levende.
Og ja… jeg har kjent på utfordringer underveis.
Kne.
Rygg.
En hæl som ikke alltid vil samarbeide. Men forskjellen nå er hvordan jeg møter det.
Jeg gir ikke opp.
Jeg tilpasser.
Jeg finner løsninger.
Jeg tar tak.
Jeg gir ikke opp meg selv lenger.
Jeg gjør ting jeg aldri trodde jeg skulle gjøre…
Som å begynne å gå i Aquarama. Hvem hadde trodd at jeg skulle ta på meg badedrakt og dra for å svømme? Jeg har ikke hatt på meg badedrakt på evigheter av år, og jeg føler meg komfortabel med å ha det på meg. Bare det føles nesten litt uvirkelig å skrive. Men det er sånn jeg føler det, og jeg drar dit med glede. Og jeg elsker det.
Små og store steg… som til sammen betyr alt.
Og så er det én ting til jeg må si høyt i dag…
I dag passerte jeg minus 41 kilo.
41 kilo.
Det er nesten vanskelig å forstå selv. Men det handler ikke bare om tallet. Det handler om alle dagene. Alle valgene. All kampen. Og alt jeg har fått tilbake.
Og midt oppi dette livet, så er det én ting som betyr aller mest.
Barnebarna mine.
De små armene rundt halsen. Latteren. Spørsmålene. Kaoset. De beste klemmene. Nattafortellingene.
De gir livet mitt en varme og mening som er vanskelig å beskrive. De gir meg en grunn til å ville ha det bra. Til å ville være til stede. Til å leve dette livet fullt ut.
Jeg kjenner også på en glede over de små tingene nå.
En god treningsøkt. En tur ute. Følelsen av å pynte seg litt. Kjenne seg feminin.
Små ting for noen, store ting for meg.
Jeg har brukt så mange år på å kjempe mot meg selv. Nå prøver jeg heller å være på lag. Og det gjør livet lettere. Varmere.
Og så er det én ting til jeg kjenner litt ekstra på nå : Jeg har fått det så mye bedre i meg selv.
I livet mitt.
I hverdagen min.
Og kanskje er det nettopp derfor jeg også kjenner på noe nytt, at man savner å ha noen å dele det med. Ikke fordi jeg må. Ikke fordi jeg ikke klarer meg alene.
Men fordi det hadde vært fint. Fint å ha en som er der. Som man kan le med. Dele små og store ting med. Bare være sammen med – helt enkelt.
Jeg vet ikke om han finnes. Og noen ganger kan det føles litt vanskelig å tro på. Det virker ganske håpløst å være på den arenaen.
Men jeg velger likevel å håpe. At kanskje, en dag….
Og frem til da, så lever jeg livet mitt videre. Sånn som jeg gjør nå.
Godt.
Ekte.
Og mitt.
Så i dag, på min egen bursdag…så stopper jeg opp. Jeg ser tilbake. Og jeg kjenner på stolthet. Ikke fordi alt er perfekt. Men fordi jeg har kommet så langt. Og jeg ser fremover.
For jeg vet at jeg vil fortsette på denne veien. Den gode veien. Jeg vil fortsette å ta vare på meg selv. Fortsette å bevege meg. Fortsette å stå i det.
Og jeg gleder meg til det som ligger foran…
Til å utvikle bloggen videre – som betyr så mye for meg.
Til å ta nye steg, som TikTok.
Jeg gleder meg til å fortsette å dele, inspirere, motivere og være meg.
56 år. Og jeg føler meg mer levende enn på lenge. Jeg er ikke ferdig. Jeg er ikke i mål. Men jeg er på vei.
Og akkurat nå…
så er jeg bare utrolig takknemlig 💛
Lag deg en nydelig 1.påaskedag der du er! Jeg feiret dagen med familien på torsdag. I dag skulle jeg ha vært ute og spist, men storm med orkan i kastene venter, og når man blir bedt om å holde seg hjemme, så gjør man det. Middagen er like god i morgen. Til fredag tenker jeg det blir en liten feiring da også. Vi blogges til lørdag.
Jeg trodde aldri jeg skulle bruke så mye energi på noe så enkelt som en pute…Men her er jeg. Midt i jakten på den perfekte puta.
Jeg sovner alltid med en gang. Ofte sover jeg før hodet nesten rekker å være nær puten, så det er ikke der problemet ligger. Men jeg merker det på kroppen når puta ikke er riktig. Jeg blir faktisk svimmel hvis jeg ligger for lavt. Skikkelig ekkelt. Så jeg vet ganske godt hva jeg liker: Jeg vil ha en pute som er :
Ikke myk så hodet bare forsvinner nedi. Og det er akkurat der problemet ligger…For de putene som ser best ut, og føles gode når du legger deg ned – de er ofte altfor myke. Og etter kort tid?
Så er de ofte helt flate 😅
Og så har vi hotellputene…jeg digger hotellputer! Og det er hotellpute jeg bruker nå. Hotellputer er akkurat sånn jeg liker de : store og gode. Men selv de mister formen ganske fort uansett hvilken prisklasse jeg kjøper de i.
Hjemme har jeg prøvd litt forskjellig, men sliter fortsatt med å finne den ene som faktisk fungerer optimalt. Min favorittpute. Egentlig hadde den store favoritten vært ei hotellpute som var fast over lang tid. Jeg må ha ei som gir støtte, og ikke bare føles god i starten.
Og så er det jo dette…Man kan jo ikke kjøpe alle puter for å teste de. Det blir en dyr affære ganske fort. Så man står der da…og prøver å kjenne på en pute i butikken som om det skal gi svaret. Det er litt rart egentlig, at noe så lite som en pute kan ha så mye å si. Jeg får ofte hodeverk også av ei pute som blir helt feil. Jeg har faktisk vurdert disse komfortputene, men de er jo så svære. Det er jo som å ha en slange i sengen hehe. Men hadde de funket, så hadde jeg overlevd sammen med en ” slange.”
For meg handler det ikke bare om komfort. men om støtte. Spesielt når jeg er så aktiv, og vil at kroppen skal fungere best mulig. Jeg har også begynt å lese litt om puter (ja, det har kommet dit 😄), og det er jo stor forskjell. Dun og fiberputer er ofte myke og former seg lett – det er de typiske hotellputene. Men de kan også bli fort flate. Memory foam og latex er gjerne fastere og holder formen bedre, men de kan føles litt harde og uvante. Så egentlig handler det vel om å finne den balansen som passer akkurat meg, og det er tydeligvis ikke gjort på én kveld, om det er noe jeg klarer å få kontroll på i det hele tatt…jeg begynne rå tvile på at jeg er heldig og finner drømmeputen.
Jakten fortsetter – på puta som er :
høy nok
fast nok
stor nok
og som faktisk holder seg sånn.
Kanskje jeg finner den. Antageligvis ikke. Men én ting er sikkert : om dagen kommer at jeg gjør det…da blir det en liten seier i hverdagen 😄
Er det bare jeg som sliter med dette – eller har du faktisk funnet den perfekte puta? Tips mottas med stor takk!
I natt stilte vi klokken, og jeg var på trening 0730 i dag, el 0630 om det hadde vært i går hehe. Jeg hadde ei rolig økt på mølla i dag og etter kortisonsprøyten jeg tok på onsdag. Best å gjøre som jeg blir fortalt. Godt å kjenne på en hæl uten smerter.
Solen skinner i Sørlandets hovedstad akkurat nå, men det er ikke mer enn 3,5 grad. Usikker hva dagen bringer, men jeg skal gjøre klar påskeegg rebusene og påskeeggene til guttene, og jeg skal pakke ut et utrolig spennende treningsapparat som jeg har fått. Akkurat det skal jeg fortelle mer om senere!
Lag deg en god palmesøndag der du er! Vi blogges påskeaften!
Jeg er ikke der at kroppen skriker stopp. Men den hvisker. Litt i kneet. Litt i hælen. Men i ryggen, der skriker den høyt til tider.
Det er ikke sånn at jeg ikke kan trene. Jeg kan trene. Jeg gjør det også. Men den siste tiden, så har det ligget der hele tiden. Det skaper en sånn liten usikkerhet. Kan jeg stole på kroppen min i dag? Kan jeg gi like mye som jeg vil, og hva er alle disse vondtene…smertene i ryggen som kommer og går i perioder, de kommer hyggigere, og kommer antageligvis fra en bilulykke som jeg var i for mange år siden. Hælen, der er plantar fascitt en av synderne, og kneet, det aner jeg ikke. Det er ikke intense smerter der, men det er ” noe” der som er ubehagelig.
De siste ukene har jeg kjent mer på det enn på lenge, og jeg gjør det jeg kan for å holde smertene litt unna: jeg har gode sko og spesialsåler fra Drevelin. Jeg gjør egne øvelser for både rygg, kne og hæl. Og selv om jeg klarer å trene, så våger jeg feks ikke å løpe i frykt for mer smerter. Og dagene kan jo fort bli litt preget når noe er vondt og ubehagelig. Så denne uken, så tok jeg valget: Jeg har tatt kortisonsprøyte under hælen, og kneet venter til uken. Jeg har tatt det før med gode resultater, og hælen kjennes veldig bra ut nå. Satser på det samme vil skje med kneet. Ryggen, der blir det MR. Der må man helst vite helt nøyaktig hvor man feks skal sette kortison. Jeg har faktisk aldri tatt MR før. Og jeg skal være ærlig: jeg gruer meg. Ikke litt, men masse. Det å ligge inne i en slik trommel, det må være klaustrofobisk.
Jeg gruer meg ikke sånn at jeg ikke skal ta MR. For det skal jeg. Men nok til at jeg har snakket med legen om beroligende. Og ja… det hjelper litt å vite at det finnes en løsning hvis det blir for mye. Og det er nok ryggen som påvirker meg mest akkurat nå. Jeg kjenner det ned i beina innimellom. Denne brennende, strålende følelsen. Og da vet jeg at det ikke bare er “litt vondt”. Den ene foten dovner litt bort i blant, så her er det kanskje nerver i klem. Kneet, det skal i første omgang gjennom røntgen.
Midt oppi dette – så er det også et håp der. Et håp om at de kan se noe. Forstå hva som skjer. Og kanskje gjøre noe med det. Eller kanskje det faktum at dette må jeg leve med. Kanskje er det ikke så mye hjelp å få, men jeg håper. For jeg vil jo videre. Jeg vil ikke bare “stå i det”. Og så står jeg midt i det jeg kanskje synes er det vanskeligste: å finne balansen. For jeg vil jo trene. Jeg vil fremover. Jeg vil ikke la kroppen stoppe meg. Legen min sa noe som egentlig traff ganske godt: Å trene er utrolig bra. Men det kan også være en del av årsaken – eller i hvert fall medvirkende. Den satt litt. For jeg kjenner meg igjen. Jeg liker å gi på. Liker å kjenne at jeg jobber. At jeg gjør noe. Men kanskje er det ikke alltid mer som er løsningen. Kanskje er det noen ganger mindre. Eller annerledes.
Ryggen er intens vond når den er vond, så det blir litt smertelindrende. I kneet, så har jeg ikke hatt de store, dramatiske smertene. Ikke sånn som får deg til å stoppe helt opp. Men sånn som følger deg. Sånn som gjør at du alltid har det litt i bakhodet. Og det tar mer plass enn man kanskje skulle tro. For det handler ikke bare om kroppen. Det handler om hodet også. Om å tørre å bevege seg. Om å stole på at det går bra. Om å ikke trekke seg unna – men heller ikke presse for hardt. Den balansen der… den er ikke alltid like enkel.
Jeg har hatt dager hvor jeg bare vil gi på. Gå lengre. Trene hardere. Ikke tenke. Og så har jeg dager hvor jeg kjenner etter i hvert eneste steg. Analyserer. Vurderer. Holder litt igjen. Og kanskje er det akkurat det jeg må lære meg nå. At fremgang ikke alltid er å presse. At det også kan være å justere. Å ta ett steg tilbake for å kunne gå videre. For jeg gir meg ikke. Det er ikke aktuelt. Men kanskje veien fremover ikke ser helt lik ut som jeg hadde sett for meg. Ikke lik hver dag. Og vet du hva? Det er kanskje helt greit. For jeg er fortsatt i bevegelse. Jeg vil fortsatt være på vei. Bare litt mer lyttende enn før.
Jeg er spent på både gjennomføringen av MR, og resultatene. Spent på hva det er i ryggen som skaper alt av trøbbel. Jeg vet jeg har en gammel prolaps der, men er det mer? Jeg er nok mest spent på om det er hjelp å få når den er vond. Kneet, der får jeg ikke håpe de finner artrose, og betennelsen under foten, den vil nok komme å gå, så her er hovedfokuset mitt: Gode sko og spesialsåler. Noen mener jeg har kommet i reparasjonsalderen, men der er jeg ikke enig hehe.
Lag deg en god lørdag der du er! Jeg skal ut å gå tur nå, og det i helt flatt terreng etter sprøyten på onsdag. Jeg har lovet å gjøre nøyaktig som kiropraktoren har sagt, så det jeg lover, det holder jeg. I morgen kan jeg ha ei mer ” normal ” økt. Ellers blir det vindusvask ute i dag om solen titter frem som de har lovet. Vi blogges i morgen!
