Jeg har aldri eid en bikinioverdel. Eller, det er ikke helt sant – jeg kjøpte én for mange, mange år siden. Men brukt? Aldri. Den ble liggende i en skuff, glemt og ubrukt.
Det er ikke fordi jeg ikke har hatt lyst til å kunne gå kun i en bikinioverdel – men fordi kroppen min alltid føltes «for stor». Jeg har aldri følt meg komfortabel med tanken på å vise kroppen, verken underkroppen, eller overkroppen. I forhold til en bikinioverdel, så har det handlet om valker som ville ha bulet ut alle veier, og en følelse av at alle ville stirre – og dømme. Men lysten, den har alltid vært der. Det er nok også grunnen til at jeg gikk til innkjøp av en for evigheter av år siden. Når sola steker og varme dager fyller sommeren, så har jeg ønsket meg friheten til å kunne gå i noe mer luftig. Jeg har drømt om å bare få kjenne solen på huden, uten å pakke meg inn som om det var høst ute. Jeg tror nok det er en del som kjenner seg igjen i dette. Heller ikke hjemme, rundt huset har jeg følt meg komfortabel med å gå rundt i en bikinioverdel. Det er bare å gjøre det er jo rådet fra de fleste, men når mitt hodet skriker nei, så er det lettere å gjøre som mitt hodet sier enn hva alle andre måtte mene. Mange kan mene mye, men det er nå en gang en selv som bestemmer.
Men nå… nå har mye endret seg. Jeg har gått ned 36 kilo, og både kroppen og hodet har vært gjennom en enorm reise. Det er færre valker, mindre fett – og en helt ny måte å tenke på. Jeg våger mye mer. Jeg bryr meg mye mindre om hva andre tenker. Jeg føler meg mer som meg selv. Jeg har allerede tatt flere skritt som jeg aldri trodde jeg skulle tørre: Jeg bader. Jeg går i badedrakt. Og jeg har begynt å gå i kjole – noe som virket helt utenkelig da jeg startet denne reisen. Ett nytt, stort skritt kom nå nylig: Jeg kjøpte meg en bikinioverdel.
Hvem hadde vel trodd at jeg skulle ta ett slikt skritt også? Ikke jeg. Målet med å kjøpe en bikinioverdel var ikke å bruke den på stranda nødvendigvis – men til hjemmebruk, på terrassen, i hagen, når solen steker og kroppen trenger å puste. Den er sort, myk og har litt lengde – kjøpt hos Ellos – og vet du hva? Jeg følte meg faktisk komfortabel i den. Jeg følte meg vel.
I går brukte jeg bikinioverdelen for aller første gang. Hele dagen. Jeg tuslet rundt i luftige bukser og bikinioverdel, og det funket så fint. Det var varmt, og kroppen min fikk puste. Korte bukser er jeg ikke helt klar for ennå – men kanskje en dag? Jeg er så stolt. Stolt over at jeg tør. Stolt over at jeg føler meg vel. Og kanskje mest av alt: Jeg tenker nesten ikke på armene mine lenger, selv med all løshuden som henger der og dingler. Jeg bryr meg mindre og mindre – fordi hodet har forandret seg, sammen med kroppen.
I dag blir det bikinioverdel igjen. Det hjelper litt i når dagene er altfor varme…
Klokka 07.15 i går kom hun til verden, fineste Filippa. Ei nydelig prinsesse som veide 3942 g og var 51 cm lang, og jeg ble mommo for tredje gang.
Det kan liksom ikke beskrives med ord hva man føler når man får telefonen man har ventet på. Telefonen som forteller at jenta man har ventet på har kommet, og ikke minst at alt står bra til med både mor og barn. For en glede! Det er vanskelig å beskrive hvor stort det er at jeg nå har blitt mommo til Filippa, og mommo til barnebarn nummer 3.
Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så ble det et barnebarn til. Denne gangen så kom jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 ble ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.
3 barnebarn. Jeg er så utrolig heldig. Jeg har et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men livet endrer seg, og så er barn plutselig et stort ønske. ” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.
Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for. Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.
Det er flott å få være mommo. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Stille opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene, og Filippa, det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av livene deres. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, bake, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også prinsessa som kom til verden i går.
I går fikk jeg møte Filippa for første gang. Det var så fantastisk å sitte og holde henne, og kjenne hvor mye jeg gleder meg til å bli kjent med henne. To små gutter beriker livet mitt, og nå også ei lita jente. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Jenta som kom i går skal altså hete Filippa. Det er også et familienavn. Min olderfars søster ( på min mors side)hette Filippa, et navn datteren min alltid har likt så godt.
Jeg er mormor til to vakre gutter, og ei nydelig prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.
Jeg trenger vel heller å få ut litt frustrasjon. Jeg skal ikke klage. Ikke så mye ihvertfall.
Sommeren er her. Vi har hatt dager med god varme, spesielt de siste dagene, og det er nok her jeg banner litt i kirken. Varme dager, det blir fort for varmt for meg. Spesielt så varmt som vi hadde det i går, og så varmt som vi får det i dag også. Jeg er veldig glad for at det finnes skygge når jeg kjenner at det blir for varmt i solen.
Det er jo en god grunn for at disse dagene blir for varme for meg. Grunnen er lymfødemet mitt. Selv om jeg har mistet mye vekt, og mange cm også på beina mine, så har jeg fortsatt lymfødem, noe jeg alltid vil ha. I varmen så forverres lymfødemet. Leggene blir både sprengte og de blir veldig hovne. Jeg trenger egentlig ikke gå på vekta på slike varme dager fordi jeg kjenner hvor mye væske det er i beina, og det vises på vekta. Det er utrolig ubehagelig å kjenne beina bli så hovne. Beina sprenger noe enormt. Man kjenner hovenheten. Beina kan rett og slett bli vonde.
Jeg hadde nesten glemt at jeg har lymfødem fordi beina har vært så utrolig gode etter vektnedgangen. Jeg har følt at jeg har danset på skyer. Jeg vet at beina fortsatt er store, men jeg vet også hvor mye jeg har gått ned også der. Jeg ser store endringer. Når jeg da ikke kjenner på plagene jeg hadde før, så glemmer man på en måte lymfødemet. Jeg husker på det hver morgen når jeg tar på meg kompresjonsstrømpene, og jeg husker det når jeg tar de av, for kompresjonsstrømpene, de bruker jeg hver eneste dag, og de har blitt en del av hverdagen min. Jeg synes faktisk det er godt å ha de på også. Men når varmen kommer, da kan jeg ikke glemme at jeg har lymfødem. Da hover de uansett hvor mye jeg har mistet av både vekt og cm på beina. Lymfødem er kronisk, og liker ikke varme.
For å sette deg litt inn i problematikken. Når man har lymfødem, så er det å bruke kompresjon daglig utrolig viktig. Sommeren er den tiden på året hvor det ikke er særlig deilig å ha på seg kompresjonsstrømper. Jeg bruker vanligvis klasse 3, og de er ganske tykke. Om sommeren, og på trening, så kan jeg bare glemme å bruke klasse 3. Da bruker jeg strømpen som er i klasse 2. Den er tynnere. Nesten fortsatt for tykk for varme dager, men jeg må ha strømper, så da må det bli den typen. På veldig varme dager som i går, så kan det nesten bli tortur å gå med kompresjon. Hele kroppen kjenner jo at kompresjonsstrømpene er på. Jeg bruker i tillegg lårstrømper.
Tidligere brukte jeg knestrømper, men ingen tvil om at det er lårstrømper som gjelder for meg. Går jeg uten kompresjon, så hovner jeg opp med en gang, så i utgangspunktet er det ingen god løsning det heller. Likevel er jeg ikke den flinkeste jenta i klassen når det er så varmt.
De flinke jentene i klassen, de går med kompresjonsstrømpene fra de står opp til de legger seg. Jeg er ikke så flink. Jeg tar på kompresjonsstrømpene når jeg våkner, og er flink til å ha de på helt til kvelden. Når kvelden kommer, da ryker de. Jeg vet jeg ikke følger boken når jeg gjør det, men det handler om å gjøre dagene mine så gode som mulig. Jeg må kunne komme meg gjennom dagene på en måte som er best mulig for meg, og betyr det mindre kompresjon, så er det sånn det blir. Jeg hovner fort opp, det er et knips det, så føler jeg hovenheten, men så er det prisen jeg må betale.
Jeg liker å gå i sandaler om sommeren, og det er ikke akkurat pent med kompresjonsstrømper på. Jeg har heldigvis ingen hevelse i føttene, så om sommeren har jeg fått klasse 2, og jeg har fått strømper uten tå. Det er sikkert en del som synes det ser rart ut, men jeg kunne ikke bry meg mindre. Det å ha åpen tå, det letter en del om sommeren. Jeg kunne selvsagt ha valgt og ikke bruke kompresjonsstrømper i det hele tatt om sommeren, men så vondt vil jeg ikke meg selv. Det å gå rundt å kjenne på hovne, sprengte legger hele dagen, det vil jeg virkelig ikke. Så da ” lider ” jeg heller litt på varme dager.
Jeg er ikke alene om å slite i varmen. Jeg er ikke alene om å kjenne på hvordan lymfødemet forverrer seg når det blir varme dager. Man skal jo heller ikke ha direkte sol på ødemer, så man bør dekke til for eksempel beina når man sitter ute i sola. Det har aldri vært et problem for meg da beina alltid har vært tildekket, men i sommer har jeg lovet meg selv at jeg skal prøve å få litt farge på beina når jeg er alene på terrassen.
Jeg vet jeg banner litt i kirken i dag, men jeg hater ikke sol og varme altså. Jeg ønsker ikke dårlig vær, bare ikke altfor varme dager. Jeg kunne nok ha ønsket meg en temperatur som gjør at jeg kan fungere så nogen lunde gjennom sommeren, men det finnes skygge, så dit kan jeg rømme når det blir for varmt. I disse dager så sender jeg gode tanker til alle dere som er i samme situasjon som meg. Vi er som sagt mange som føler på det samme.
Selv om det er varme dager, så trener jeg som vanlig. Temperaturen inne på treningssenteret er fin, og går jeg tur, så går jeg tidlig på morraen så jeg ikke koker helt opp før jeg er ferdig med turen. Treningsrutinene er utrolig viktig for meg også om sommeren.
Nyt dagen i varmen der du er! Vi blogges i morgen.
Jeg har en liten reddende engel i hyllen på soverommet mitt, og denne lille engelen har jeg lyst til å skrive litt om i dag. Den lille engelen er et må ha produkt i mitt hjemmeapotek. Min mor har også alltid denne stående lett tilgjengelig hos seg. Denne lille engelen har hjulpet oss begge mye i mange år, og så er det en liten engel som kan hjelpe på så mange felt.
Jeg var lenge skeptisk til naturprodukter. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg var vel som mange andre som helst stolte på det man fikk kjøpt i butikker, og på apotek. Det man kan lage selv hjemme på kjøkkenbenken, det var jeg skeptisk til. Ikke at jeg hadde prøvd så mye. Jeg var bare skeptisk. Man har jo lært at man ikke skal uttale seg om noe før man har grunnlag for det man sier og hevder, og det hadde jeg ikke. Denne lille engelen på krukke, det er altså et naturprodukt som du sikkert har skjønt.
Jeg har opp igjennom årene slitt mye med roseninfeksjoner. Heldigvis er det nå mange år siden sist, men det var da jeg fikk en av de tøffeste roseninfeksjonene at jeg måtte krype til korset og prøve ringblomstsalve. Det var lymfeødemet mitt som var årsaken til at jeg stadig fikk roseninfeksjon, og tro meg : Roseninfeksjon er noe skikkelig herk! Man blir så dårlig med feber, frostrier, og en elendig allmenntilstand. Rosen (erysipelas) er en avgrenset betennelse i huden. Den infiserte huden blir rød, varm og hoven. Rosen skyldes at bakterier trenger gjennom huden på grunn av skade eller sykdom i huden. Eksempler på dette er sprekkdannelser i huden, fotsopp, brennkopper, vannkopper, insektsstikk og eksem. Forstyrret sirkulasjon i lymfekar og vener kan også være bakgrunn for rosen.
Den siste roseninfeksjon jeg hadde, den hadde jeg nok for ca 8-9 år siden. Det var en tøff infeksjon, og jeg fikk et sår som aldri ville gro. Såret fikk åpnet opp øynene mine for naturprodukter. Jeg hadde prøvd alt apoteket kunne tilby, jeg var på sårklinikken på sykehuset, jeg prøvde medisinsk honning. Ingenting hjalp. Såret ville ikke lukke seg. Jeg var så lei av å rense sår, og skifte Mepore. Jeg var sikkert den som la ned mest penger på Mepore på apoteket i denne perioden. Det var rett før det gikk rundt for meg at den lille engelen dukket opp. Ei venninne nærmest tvang meg til å prøve ringblomstsalve. Tro meg, hun hadde prøvd mange ganger før uten og lykkes. Jeg var så drittlei sår at jeg sa ja til å prøve. Hadde jeg bare prøvd lenge før. Hadde jeg bare trodd at ringblomstsalven kunne hjelpe meg. Da hadde jeg sluppet masse frustrasjon. Ringblomstsalven ble min lille, reddende engel. Etter kun kort tids bruk av salven, så lukket såret seg. Etter dette har jeg alltid ringblomstsalve i huset.
Det er Marie som lager ringblomstsalven. Jeg har kjent Marie siden 90 tallet. Marie har drevet med naturprodukter siden 1995. I 30 år har hun produsert ulike naturprodukter, og blant produktene også ringblomstsalve. Marie er aromateraput, hun er hudpleier, og hun er sykepleier med mastergrad i klinisk helse, har jobbet mange år i helsevesenet og jobber nå med å utdanne sykepleiere. Marie har jobbet mye med produktene, og ringblomstsalven er ett av de produktene som hun aldri har hatt behov for å justere oppskriften på, og salven er ett av produktene som har fulgt henne gjennom alle disse årene.
Jeg bruker ringblomstsalven til så mye. En ting er å lukke sår, men jeg bruker den også når jeg får rifter, eller insektsstikk. Jeg bruker den på utslett, når huden er irritert, eller når jeg har brent meg. Jeg bruker den mye på guttene når de har sår av ulike slag. Da de brukte bleier, så brukte jeg den på bleieutslett.
Ringblomstsalven er kjent for sine beroligende, helende og fuktgivende egenskaper – og passer til så mye:
Tørr og sprukken hud
Eksem, kløe og irritasjon
Solbrenthet og små brannsår
Småsår, rifter og insektstikk
Sprukne hæler og neglebånd
Babyhud og bleieutslett
Hud som trenger litt ekstra pleie
Den har en mild og naturlig duft, trekker godt inn og gir huden masse fukt og ro.
Ringblomstsalven er 100% naturlig. Den inneholder ingen parabener. Råvarene er antiseptiske, og langtidsholdbare. Min lille, reddende engel inneholder kun få ingredienser. Den inneholder bivoks, den inneholder god, kaldpresset, økologisk olivenolje, en olje som har vært kjent siden oldtiden for sine hudlegende egenskaper. I tillegg inneholder salven eterisk olje av lavendel, og ringblomstekstrakt. Dette er konsentrert uttrekk av blomsten som har vært brukt i uminnelige tider i folkemedisinen på grunn av sine hudlegende egenskaper.”
Vil du prøve ringblomstsalve, så tar jeg i mot bestillinger. Send meg ei melding, eller legg igjen en kommentar på Facebook. Marie lager opp ny batch i slutten av neste uke. Du kan selvsagt få den sendt dit du bor. Ringblomstsalve er også en super å gi i gave! Ringblomstsalven har en mild og naturlig duft, trekker godt inn og gir huden masse fukt og ro. Pris: 200 kr for 100 ml, noe som er en veldig god pris. I tillegg har du ei slik krukke leeenge.
Lag deg en god søndag der du er! Vi blogges til lørdag.
Hvem hadde vel trodd? Jeg hadde definitivt ikke. Men det har skjedd, og jeg blir bare mer og mer trygg og komfortabel. Man kan godt spørre seg selv om hvorfor man ikke har gjort dette for lenge siden, men jeg har svaret. Jeg var ikke klar for dette før nå. Så enkelt.
Jeg har skrevet om det før på bloggen. Om det store steget jeg tok når jeg endelig har våget å bade. Først i Badelandet i Dyreparken, og så i Aquarama. Jeg er så stolt av meg selv. Så stolt over at jeg faktisk har kommet så langt i endringsprosessen min. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg tok på meg badedrakt( og tights ) og badet som om det var en av de mest naturlige tingene i livet. Jeg som alltid har skjult meg i langbukser, og som aldri kunne få overdeler lange nok, og vide nok. Jeg som aldri har våget å vise noe som helst av beina mine. Nå har hele tankemønsteret endret seg takket være vektnedgangen. Så kan man tenke seg grønn på at det burde ha skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd tidligere. Det hadde ikke skjedd når jeg var 36 kg tyngre. Det er nå jeg er klar, og det er nå jeg er komfortabel, og trygg.
Voksenlivets første badetur er overskriften i dag, og onsdag var voksenlivets første badetur. Badetur til Hamresanden med flokken min, og med niese og hennes barn. Jeg har vært på Hamresanden hundrevis av ganger, men da får å gå tur. Ikke bade. Jeg har alltid skygget unna stranda. Hatet den som pesten. Onsdag ble det mitt første strandbesøk på evigheter av år, og det føltes så naturlig og fint.
Jeg skal ikke skryte av at jeg la meg på svøm, for det gjorde jeg ikke. Men jeg vasset rundt i vannet sammen med barna. Først kjentes vannet sykt kaldt ut for meg som er en pyse, men det ble kjapt en god temperatur. Grunnen til at det ikke ble mer enn å vasse, det var underlaget. Det var sykt ubehagelig å gå utover når underlaget var steiner. Men bare det å føle seg komfortabel med å gå der på stranda i badekjolen min og ikke tenke på verken de andre som var der, eller beina mine, for en herlig følelse å kjenne på. Gleden ved å kunne være på stranda med prinsene mine, den var enorm. Være med dem i vannet, se gleden deres og høre latteren, det gjør noe med et mommohjerte. Jeg ser jo også hvor mye det betyr for dem at mommo er med. Prinsene har hele tiden vært en av de største motivasjonene mine under denne endringsreisen. Det og kunne delta mer i leken, ha mer energi og være enda mer tilstede for dem. De er også motivasjonen min når jeg kjemper videre på min vektreise.
En stor kropp har i mange år gjort at jeg ikke har våget å bade. Frykten for blikk og kommentarer har vært for stor. Nei, det skal ikke være sånn, men sånn har det vært. Det hjelper lite at andre bare sier at man må gjøre det. Bare heve seg over det som måtte komme av blikk og kommentarer. Lettere sagt enn gjort. Jeg har ikke klart det. Slike ting er altfor sårt, og for å beskytte meg selv, så har jeg valgt og ikke bade. Datteren min badet alltid med sin far. Jeg kunne være med på stranda, men jeg badet ikke….
Det er sikkert noen som ikke helt skjønner verken frykten for å bade, eller gleden over at jeg endelig faktisk har gjort det. Jeg har ikke orket at andre mennesker skulle kommentere min kropp. Jeg beskyttet meg mot å bli såret. Kroppen ga meg nok tunge stunder. Jeg trengte ikke flere. Når jeg da etter 1 1/2 år faktisk har klart å kjempe en tøff kamp mot kiloene, og endelig er på en plass hvor jeg er komfortabel med å gå i vannet, da er det så utrolig stort for meg å gjøre det. Jeg elsker å bade, og nå kan jeg nyte vannet på lik linje med alle andre som elsker å bade. Klart det er stort.
Nå er jeg der jeg vil være. Nå har jeg badet alle steder hvor jeg har ønsket å bade, og det skal jeg også fortsette med. Voksenlivets første badetur – gjennomført.
Yngste barnebarnet mitt, Alfred som blir 6 år i oktober, han er veldig klar i sin tale : Mommo har veldig lange og myke muskler, og siden jeg har så lange muskler, så kan jeg ihvertfall ikke drive med karate. Karate har vel aldri vært et ønske hehe, men Alfred han synes karate er kult. Skal man starte på karate, så kan ikke musklene være så lange og myke som mine sier Alfred.
Lange, myke muskler, det er altså løshuden på armene mine. Huden som henger der på armene, og slenger godt når jeg beveger de. Det har blitt masse løshud spesielt på armene, og Alfred er så fascinert av dette. Han synes ” musklene ” er så myke og gode, og han må stadig bort å kjenne på de. Begge guttene lurer jo også fælt på hvorfor mine armer er sånn, for de kjenner ingen andre med så myke, og lange muskler. Mommo er jo nesten som en superhelt med slike myke muskler. Så da må man prøve å forklare på en god måte hvorfor mommo sine armer har blitt sånn. Jeg har vel også fortalt at jeg etter hvert kanskje kommer til å fjerne disse myke musklene, og at det faktisk er hud og ikke muskler. Jeg skal nok være veldig glad for at det ikke er musklene mine som henger der og slenger. Så om legen en dag kutter musklene bort som Alfred sier, da kan jeg kanskje starte med karate, men han er likevel noe usikker fordi jeg nok er for gammel i tillegg, og litt for treig hehe. Jeg har vel sagt til guttene at jeg en dag skal løpe om kapp med de. De smilte godt da jeg sa det, og så vel for seg at de kom til å ligge ei mil foran meg, men for min del, så er det vel bare legge seg i hardtrening.
Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 36 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 36 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt, og huden blir jo ganske så rynkete når den er i fritt fall. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt på en måte, spesielt på høyre arm. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, og la oss si det sånn, det har blitt mindre bryster også, og det er bittelitt kjedelig om jeg skal være ærlig. Bryster er pent og kvinnelig synes jeg, og selv om jeg fortsatt har bryster, så har de blitt mindre. Hadde man fått dekket inngrep for å løfte og få tilbake den opprinnelige størrelsen, så tror jeg at jeg hadde prioritert det først. Jeg håper jeg en dag kan gjøre noe med det, men da blir det vel på egen regning. Kosmetiske inngrep kalles slikt, og det dekker ikke staten.
Ellers er det løshud på lårene. Masse løshud. Det er nesten vittig å se så masse løs hud på lår. Magen, der er det ikke så mye ennå, men likevel såpass mye at jeg kan løfte en del hud i det området. Halsen begynte jeg å bekymre meg for, men nå er det helt innafor synes jeg. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen, eller i ansiktet om jeg kan bestemme. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.
Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over så jeg ikke så den. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 36 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Legen har henvist meg til Arendal for vurdering om de kan fjernes fordi de er vonde, og de klør. Innen november skal jeg få time i følge sykehuset. Så får vi se hva de sier. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom tilbake igjen, sikkert mye pga vekten.
Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi for å fjerne løshud, og jeg vet ikke om jeg kommer til å legge meg under kniven heller. Mest fordi jeg er så redd for å ha det innmari vondt i tiden etterpå. Da skal det være fordi jeg har så mye løshud at det går ut over livskvaliteten. Fastlegen er tydelig på at det meste kan ordnes når man har nådd en vekt man er fornøyd med. Samtidig så er jo også all løshuden et bevis på en fantastisk reise, for alle tårer, all svette, alle kamper som er kjempet, all glede jeg har opplevd og all mestring. Løshuden er et bevis på minus 36 kg og et nytt liv. En annen flott ting er at jeg faktisk nesten ikke bryr meg om all huden som henger på armene. Jeg går feks i topper uten armer. Hvem hadde trodd det for to somre tilbake.
Alfred får nok kjenne på mommos myke, lange muskler ei stund til. Kanskje vil jeg fjerne de med tid og stunder, og om jeg velger det, da kan jeg begynne på karate, om jeg ikke er eldgammel innen da 🙂
Naturlig nok er jeg veldig opptatt av effekten av slankemedisiner, og akkurat det er jeg nok ikke alene om. Vi er mange som bruker den ene eller den andre medisinen i håp om å gå ned i vekt. Dere som følger bloggen min vet at jeg har oppnådd en stor vektnedgang det siste 1,5 året, men dere vet også at akkurat nå kjemper jeg for hvert eneste gram som jeg klarer å gå ned. Kanskje er dette det berømte platået, men jeg tror dette er den brutale sannheten, nemlig at slankemedisinene på et punkt vil slutte å virke.
” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?
Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og jeg føler den har gjort det veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.
Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette..det tror jeg også, men det er tøft og måtte innse det.
Ozempic og Wegovy er begge to versjoner av semaglutid, et legemiddel som kan senke blodsukkeret og dempe appetitten ved å etterligne hormonet GLP-1, som signaliserer til hjernen at man er mett. Studier har vist at disse legemidlene kan hjelpe folk til å gå ned gjennomsnittlig 15 prosent av kroppsvekten, men det er jo ikke alle som opplever et vekttap på 15%. Noen opplever også mer enn 15%. Eksperter er også klare på at pasienter som tar disse medisinene mot fedme, vil nå et punkt der de slutter å gå ned i vekt og medisinen slutter å virke. Dette kalles visstnok «Ozempic-platået», eller ” Wegovy – platået.” Mange leger får henvendelser fra pasienter som hevder at medisinen ikke virker etter at de har nådd stoppunktet. Selv om mange drar nytte av medisinens evne til å dempe appetitten, opplever mange at vekttapet ikke varer så lenge som forventet.
I følge overlege Jens Meldgaard Bruun, så har all vektnedgang et platå. Til Illustrert Vitenskap så sier han at man ikke kan fortsette å gå ned i vekt, for da ender man opp med å ikke veie noe. Kroppen tilpasser seg vekttapet for å bevare seg selv», sier Bruun, som er klinisk professor og leder for det nasjonale fedmesenteret i Danmark. Platået inntreffer gjerne etter at pasienten har gått betydelig ned i vekt og nærmer seg en sunn vekt. Ifølge Meldgaard inntreffer det typisk i løpet av de første 3-12 månedene hos de fleste pasienter.
Jeg ser at man ikke kan fortsette å gå ned gjennom hele livet, men hadde bare vektnedgangen stoppet når man nærmet seg en sunn vekt, så hadde det vært perfekt. Jeg føler ikke at jeg er på en sunn vekt ennå. Jeg har fått mange fine kommentarer og meldinger fra lesere som har opplevd det samme som meg, men som også har opplevd at det plutselig slapp igjen, og vekta fortsatte å gå ned. Jeg håper jeg også er der. Kunne jeg klart målet, så hadde jeg vært mer en strålende fornøyd, og da kunne jeg jobbet med kun vedlikehold.
Mange som opplever at virkningen avtar, de slutter ofte på medisinen. Der er ikke jeg. Jeg våger ikke å slutte. Slutter jeg, så vil jeg nok erfare det samme som så mange andre, nemlig at vekten går opp igjen. Man har lest flere artikler om at det er dette som ofte skjer når man slutter å ta sprøyten, og Illustrert Vitenskap har vært i kontakt med flere tidligere Ozempic-brukere som følte seg «umettelige» etter at de sluttet med medisinene. Dette førte til at de stadig småspiste og tok større porsjoner når de spiste – og dermed gikk opp i vekt igjen.
Kanskje må vi bare innse at medisinen på et punkt vil slutte å virke? For min del, så håper jeg at kiloene vil slippe taket igjen, og at jeg kan nå målet mitt, men det aller viktigste er definitivt å vedlikeholde den vektnedgangen jeg har hatt til nå, og også å nyte min nye hverdag. Jeg innser også at mye ligger på meg i forhold til kost…kaloriene som går inn må nok reduseres ennå mer…
Så hva har jeg kjøpt meg? Jo, jeg har kjøpt meg kjole. Jeg tror dette må være voksenlivets første hverdagskjole. En kjole jeg vet at jeg kommer til å bruke, og en kjole jeg føler meg fin i. Jeg kjøpte meg en denim kjole tilbake i 2017, og var veldig klar for å bruke den. Kjolen ble brukt en gang, og deretter solgt. Jeg kjøpte også en kjole året før, en kjole jeg hadde med meg til syden. Den ble vel brukt to ganger der nede, men jeg følte meg aldri vel i kjole.
Kjoler har alltid vært skummelt. Jeg har aldri vært en kjoledame. Jeg har liksom aldri gått i kjole. Ikke fordi kjole ikke er fint, for kjoler er utrolig fint, men jeg har ikke følt meg komfortabel i kjole. Jeg har vært livredd for å vise beina mine. Jeg gikk kun i kjole ved helt spesielle anledninger. Snefrid ved Snefrids Hus sydde et par helt nydelige drakter til meg når datteren min ble konfirmert. Ei flott lilla, og ei nydelig sort. Flotte, lange skjørt med nydelige korsett overdeler, og kort jakke til. Dette var virkelig flotte selskapsklær som jeg følte meg fin i, men det ble jo hvert jubelår at jeg kledde meg så flott liksom. Nå er disse draktene altfor store, så de henger kun i skapet mitt, noe som er veldig synd. jeg får meg likevel ikke til å selge de fordi det er Snefrid som har sydd disse til meg. Kanskje jeg skulle ha lånt de ut til andre som trenger selskapsklær.
Foruten disse to flotte draktene, så har jeg også en annen selskapskjole fra Snefrids Hus. En helt nydelig, lilla kjole. En drøm av en kjole. Jeg har også en nydelig, lilla selskapskjole fra Kirsten Krogh, og det er den kjolen man kalte tryllekjolen fordi den skjulte det man ønsket å skjule. Den ene kan jeg bruke om jeg legger godviljen til. De har blitt for store.
Jeg har alltid skammet meg over lymfebeina mine, eller tømmerstokkene som jeg har kalt de i mange år. Det var først, og fremst frykten for å vise tømmerstokkene mine som var årsaken til at jeg aldri har gått i kjoler annet enn ved helt spesielle anledningene. Beina mine tålte liksom ikke dagens lys. I tillegg til tømmerstokker av noen bein, så bruker jeg jo kompresjonsstrømper. Det er vel ingen som ennå har uttalt at kompresjonsstrømper er vakkert, og kjolen måtte være så lang at den gikk i bakken om den skulle skjule kompresjonsstrømpene, og om den i det hele tatt skulle vurderes. Var den fotsid, så ble jo ikke beina synlige. Kjole er jo så pent, så jeg fatter ikke hvorfor jeg tenkte sånn, men hurra for hodet som ikke alltid tenker fornuftige tanker.
Jeg har prøvd å snu tankegangen mange ganger, men hodet fortalte meg hele tiden at kjole ikke var noe for min kropp, så hodet vant over lysten til å gå med kjole. Heldigvis har mye skjedd på det mentale planet den siste tiden. Vektnedgangen har også resultert i at jeg har det så mye bedre mentalt. Det at jeg ikke snakker meg ned så mye som før, det er en seier. Den stygge, feite kroppen var det første jeg tenkte på når jeg våknet, og det siste jeg tenkte på før jeg sovnet, og gjennom dagene kvernet de negative tankene om en stygg kropp. Nå er disse tankene borte. Ikke fordi kroppen har blitt så slank og fin, men fordi den har blitt lettere, fordi den har det så mye bedre, og fordi jeg trives mye bedre i den. Jeg engster meg ikke for helsen på samme måte som før fordi jeg nå lever et aktivt liv med mye trening og bevegelse, noe jeg vet påvirker helsen positivt. Selv om vekten vil være en kamp hele livet, så er jeg på en veldig god plass nå både fysisk og psykisk.
Siden jeg startet endringsreisen i september 2023, så har mye positivt skjedd. Bla så har jeg også mistet mye vekt i beina, og det gjelder både i legger og lår. Vekten og cm jeg har mistet der betyr at tømmerstokkene ikke lengre er så store som de en gang var. Det igjen betyr at jeg våger å vise beina mer. Jeg går i badeland og svømmehall med badekjole, og en tights til knærne, og jeg har kjøpt meg kjole. En kjole jeg definitivt skal gå med, og jeg tenker at det kommer til å bli flere kjoler på meg etter hvert. Jeg er på utkikk etter en maxikjole med halvlange armer i friske sommerfarger.
Kjolen jeg kjøpte er fra Careless, og er i en pen lys lilla farge. Det var helt tilfeldig at det ble kjole. Datteren min skulle innom der, og så sier hun plutselig at jeg må gå bort å se på noen kjoler på et stativ. De var satt ned fra 1399 kr til 400 kr. Jeg tok med meg en inn i prøverommet, og kjolen ble definitivt med meg hjem. Kjolen er i størrelse XL, og jeg føler meg så fin i den. For kort tid tilbake, så hadde jeg aldri gått med en kjole som er tettsittende, men det er jeg helt komfortabel med nå, og jeg elsker den følelsen. Denne kjolen er jo helt fotsid, så perfekt lengde. Nå må jeg bare få kjøpt meg noen lyse sko, for sort blir fort litt hardt mot den lyse lilla.
Så ble det endelig kjole på meg, og jeg er så happy! Denne skal ikke bli hengende i skapet. Den må gjerne bli for stor en gang der fremme, men bruke den, det skal jeg.
Jeg må være ærlig, jeg blir frustrert, sur og lei. Nå har jeg gått et år på Ozempic og i september, så har jeg gått et år på Wegovy. Reisen har vært fantastisk. Jeg har gått ned 36 kg, men nå virker det som om resten av denne reisen ikke vil gi de store resultater. Eller, om jeg lever på en diett, så vil jeg selvsagt klare å gå ned mye mer, men det vet jeg at jeg aldri vil klare. Da kommer jeg til å gå fra vettet. Men jeg vet at det handler om kalorier inn og kalorier ut, og jeg må gjøre noe grep om jeg skal klare å gå ytterligere ned. Det er bare så innmari vanskelig å ta enda større grep.
Alt handler om kalorier inn og kalorier ut. Jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha pr dag for å holde vekten vedlike, og jeg vet hvor mange kalorier jeg kan ha for å gå ned. Nå som jeg har gått ned så mye som jeg har, så skal kroppen ha mindre kalorier inn enn hva den kunne da jeg var 36 kg tyngre. Altså, jeg spiser IKKE som jeg gjorde før. Overhodet ikke, men likevel, så må jeg justere noe på maten om jeg skal klare å gå ned mer. Spise noe mindre, eller da få færre kalorier inn enn jeg gjør pr i dag. Da vil nok vekta bevege seg nedover igjen. Verken Mounjaro eller Wegovy gjør deg slank, men begge hjelper deg til å regulere apetitten. Du blir fortere mett, og du kan miste lysten på mat av den ene. Men spiser du flere kalorier enn du skal, ja, så vil også vekten gå opp, også på slankemedisiner. Ingen skal fortelle meg at de spiser sunt og lite, men går ikke ned. Nå skal jeg også forte meg å si at dette gjelder de fleste av oss. Det finnes noen unntak som sliter med å gå ned grunnet sykdom, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal: går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye. Om man nesten ikke spiser, så går man ned. lever man på diett, så går man ned. Det regnestykke er veldig enkelt. Noen veldig få unntak finnes det selvsagt, men for hoveddelen av oss, så er sannheten brutal: går du opp i vekt, så er det fordi du spiser feil, eller for mye.
Etter jeg startet på Ozempic, så fikk jeg bivirkningen så mange andre også opplevde, nemlig vekttap. Jeg var i himmelen! Endelig! Endelig fikk jeg blodsukkeret under kontroll, og endelig så kjente jeg at vekten gikk ned. Jeg kan ikke beskrive med ord hvor mye det har betydd for meg og mitt liv at jeg har klart å gå ned 36 kg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle få oppleve en så mye lettere kropp. Så jeg er evig takknemlig for at jeg fikk gå på Ozempic i litt over et år. Evig takknemlig for å ha en fastlege som støtter meg. Evig takknemlig for resultatene. Jeg har lært mye denne tiden jeg har gått på Ozempic og Wegovy. Jeg har lært masse om kalorier, og jeg trodde jeg kunne mye…men du verden så mye jeg egentlig ikke har hatt peiling på. Jeg har lært mye om hvor mange kalorier kroppen min skal ha for å gå i det berømte underskuddet, og jeg vet hvor mye kalorier jeg kan ha for å holde vekten stabil. Jeg har lært meg å stoppe når jeg er mett, og da før man blir stappmett. Jeg har lært meg å nyte maten på en helt annen måte. Jeg har lært meg at sjokolade ikke er livet. Jeg mistet faktisk lysten på sjokolade da jeg startet med Ozempic, og har ikke spiste det siden. Jeg har fått viktige verktøy som jeg må bruke om jeg skal klare å gå ned mer.
” Du går ikke ned i vekt resten av livet med Ozempic eller Wegovy ” – dette var overskriften på en artikkel jeg kom over i Illustrert vitenskap for en tid tilbake. Artikkelen var noen måneder gammel, men det betyr lite i forhold til innholdet. At jeg ble glad for å lese den, det ble jeg ikke, men samtidig så må jeg kanskje være så ærlig å innrømme at det vel er logisk også?
Jeg er både frustrert og fortvilet over at vekten omtrent står bom stille, og det har den gjort veldig lenge nå. Så vet vi at vi kommer til disse berømte platåene hvor vekta står bom stille, og kroppen kjemper mer og mer i mot for så plutselig å gi opp, og la kiloene gå av igjen. Er det dette jeg skal trøste meg med, at det vil løsne? Eller er sannheten en helt annen? Jeg håper jo på det første. At vekten igjen vil gå ned, men i følge artikkelen i Illustrert vitenskap, så er det kanskje ikke sånn det vil bli.
Jeg ble jo overrasket når jeg merket at vekten plutselig begynte å stå stille. Jeg har jo vært vant til at jeg har mistet både 0,5, 1 og 2 kg i disse ukene siden jeg startet min endringsreise. Når jeg bruker medisin, så forventer jeg resultater. Ikke like mye hver uke selvsagt, men noe liksom. Hadde jeg fråtset i kalorier, så hadde jeg skjønt det, men det gjør jeg ikke. Jeg er neppe alene om å ha kjent på at ting plutselig endrer seg, og vekten ikke vil rikke seg noe særlig. I følge en ledende ekspert, så finnes det visst en naturlig forklaring på dette…
Jeg har en flott fastlege, og i en samtale med han, så kunne han fortelle at kroppen nok har kommet til det berømte platået, og er man der, så jobber nå kroppen i mot meg. Kroppen vil ikke ned, men tilbake til dit den var på det største. Så nå er det krig mellom meg og kroppen. Fastlegen min var ærlig på at det vil bli en mye større jobb for meg fremover om jeg vil mer ned i vekt. Jeg må redusere antall kalorier. Jeg må hele tiden tenke på hva måltidene inneholder selv om jeg ikke skal gå på noen diett. Men det er disse små, men viktige grepene som må tas i forhold til kostholdet. Jeg vet han har rett. Alt er bare så vanskelig nå. Jeg må nok også belage meg på å gå på slankemedisin en god stund fremover, men verken legen eller jeg håper dette er noe jeg vil stå på livet ut. Målet der fremme må være å slutte med den.
Det verste jeg opplever for tiden, det er den evige lysten på å ha noe å spise. Jeg kan være stappmett, men likevel ha lyst til å dytte noe i munnen. Jeg har aldri hatt det sånn før, og det er krisestemning i hodet mitt når det er sånn. Jeg føler meg svak på det punktet. Jeg lar meg lettere friste nå enn for kort tid siden. Jeg må prøve å tenke ut hva jeg gjør når det er sånn. Jeg må aktivisere meg mer. Jeg har faktisk begynt å være mer aktiv, og har lagt inn mer trening pr.dag. Fastlegen min understreker hele tiden hvor viktig treningen er. Om man sier at kosthold er 80% og trening 20%, eller 70/30 som andre mener, så vil jeg kunne oppnå gode resultater også på vekten ved å trene godt og mye. Jeg har fått inn nye øvelser i treningen, jeg har økt intensiteten noe, jeg har begynt å være aktiv i vann, og jeg tenker å bruke neste uke på å legge opp nytt program ved å bruke nettet. Der ligger alt jeg trenger for å å lage gode treningsprogrammer på nettet. Jeg vil videre både med tanke på vektnedgangen, og treningsmessig. Jeg er også veldig klar over at all trening gjør at jeg får mer muskler, og muskler veier. Det er også en grunn til at vekta ikke vil så mye nedover.
Hos legen i går, så poengterte han nok en gang hvilket flott resultat jeg har oppnådd. Vektnedgangen jeg har hatt sidestilles med operasjonsresultat, og det gjorde meg utrolig stolt.
Om jeg er fornøyd med 36 kg? Jeg er storfornøyd! Det må det ikke være noen som helst tvil om. Jeg er så takknemlig for å klart dette. Noen må jo alltid være negative, og gi klar beskjed om at det er sprøyten som har fått meg ned. Det kunne ikke ha vært mer feil! Jeg har søren med jobbet for hvert gram, for hver kilo! Joda, sprøyten har vært en helt fantastisk drahjelp, og uten denne drahjelpen, så hadde jeg ikke vært der jeg er nå. Men man kan ikke stikke seg i magen og leve som vanlig. Man må endre vaner, man må tenke annerledes, og om man da trener godt i tillegg, så er det veldig positivt.
Jeg er så takknemlig for min nye hverdag. Det å kjenne på bein som fungerer på en måte som jeg aldri har opplevd før – den gleden kan ikke beskrives med ord. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Etter å ha mistet 36 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men jeg føler at jeg har fått en ” ny ” kropp, og en ny mental helse. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.
Det blir en kamp fremover for grammene og kiloene, men jeg kan ikke gi opp.
Dagen min startet med å sykle ei mil på treningssenteret. Ellers blir det å gjøre litt ute i dag. Luke beddene, og ta på ny bark. Garasjen skal også males, så mulig jeg starter litt i dag.
I neste måned blir jeg mommo til ei lita prinsesse, og de to nydelige prinsene mine skal få ei lillesøster. Guttene er i ekstase, og synes de må vente veldig lenge på denne lillesøsteren sin. De koser magen, prater og synger til lillesøster, og kan snart ikke vente lengre. Nå er det bare ca 5 uker til termin, men for de så er det en evighet. Både Henry og Alfred kom før termin, så kanskje skjer det samme denne gangen.
Jeg ble mommo for første gang 24.oktober i 2018. 17.oktober året etter, så kom mitt andre barnebarn. Jeg hadde nok ikke trodd at jeg skulle få flere barnebarn, og var veldig fornøyd med de to nydelige prinsene mine, men sannelig, så blir det et barnebarn til, og jeg gleder meg masse. Denne gangen så kommer jenta, og jeg skal være ærlig på at jeg synes det er veldig stor stas at nr.3 blir ei jente. Guttene synes også det er stor stas med ei lita søster.
Tenk så heldig jeg er som snart er mommo til 3 stykker. Et barn og tre barnebarn, det er sannelig ikke verst. Jeg som vel ikke helt trodde at jeg skulle få barnebarn i det hele tatt da datteren min nok var litt lunken til tanken på å få barn, men når man møter den rette, og livet endrer seg, så er barn plutselig et stort ønske.
Celina er mitt eneste barn. Jeg har nok alltid ønsket meg to barn, men jeg er evig takknemlig for det barnet jeg fikk. Da jeg ble kreftsyk med livmorkreft, og måtte fjerne livmoren, så forsvant også muligheten til flere egne barn. Jeg vet jeg spurte legen om jeg hadde tid til å prøve og få et barn til, men der var legen helt klar : Visst jeg ville leve, og oppleve det å bli bestemor, så hadde jeg ingen tid å miste. Jeg husker dr. Steinsvåg kalte meg for solskinnshistorien sin. Livmorkreft i stadie 0, ingen spredning – jeg skjønner at jeg er en solskinnshistorie. Jeg har hele tiden etter dette følt meg så utrolig heldig som fikk lov til å bli mamma før sykdommen inntraff, og Celina er en dyrbar skatt.
” Livets dessert ” kalles det ofte det å bli besteforeldre. Det vakreste i livet sies det. Mange mener det er større enn å bli mor. Alle som har opplevd å bli besteforeldre vet at det er helt fantastisk. For en gave vi får vi som er så heldige å bli besteforeldre.
Jeg har et nært og tett bånd til prinsene mine, og det er jeg så evig takknemlig for. Jeg skulle selvsagt ønsket at de bodde nærmere meg selv om Arendal ikke er verdens ende. Av og til føles det som om det er verdens ende fordi jeg ofte ikke kan ta del i hverdagene deres på samme måte som om vi hadde bodd nærmere hverandre. Det å hente i barnehage og skole, ta en sporadisk tur på kino eller noe annet gøy en ettermiddag, ha de på middag midt i uken, bare hente de når jeg vil…sånne ting blir det ikke så mye av. De går på skole og i barnehage, de går på 2 fritidsaktiviteter hver, så det blir ikke så mye tid igjen i hverdagen ofte. Men så fort det åpner seg en mulighet, så er vi sammen. Helgene er jo gull. Da er vi mye sammen, og de overnatter mye hos meg. Kan du tenke deg noe som varmer hjertet mer enn når vi møtes igjen, og begge guttene kommer løpende mot meg med åpne armer, roper ” mommo ” og gir meg verdens beste bamseklem. Eller når de forteller at de elsker meg, og at jeg er den beste mommo’en i hele verden. Da smelter hjertet, og jeg skjønner at jeg betyr masse for de to guttene mine. Og gjett om det også går andre veien.
Det er så utrolig flott å få være mommo, og jeg har masse å gi til begge prinsene mine, og også den lille prinsessa som nå snart kommer inn i livene våre. Jeg ønsker å være der for de alle. Det er utrolig viktig for meg. Jeg stiller opp når de trenger meg. Jeg ønsker ikke å være marerittet som henger på døren hver eneste dag, men å få tilbringe tid med guttene og nå snart også den lille jenta, det gir meg så mye. Det er så utrolig flott å få være en stor del av Henry og Alfred sitt liv, og etter hvert også prinsessa som kommer til verden. Oppleve sammen, trille turer, synge, lese, leke, kose, få være nær, og knytte viktige bånd. Mommohjertet hopper noen ekstra hopp når Henry og Alfred vil sitte på fanget for å lese, eller bare kose…eller når de legger kinnet sitt tett inntil mitt for å fortelle at jeg er verdens beste. Jeg nyter hvert sekund. Guttene blir nok litt bortskjemt her hos mommo, men sånn skal det være…det samme blir nok også den lille prinsessa. Det er besteforeldres privilegier å skjemme bort på en fin måte. Ikke på en negativ måte, og ikke på en måte som vil gjøre det vanskelig for foreldrene, men som bestemor har jeg lov på en bestemor måte å skjemme barnebarna mine litt bort. Først og fremst med kjærlighet, tid og tilstedeværelse. Jeg håper jeg er den bestemoren som tar del i det som skjer i livet til både Henry og Alfred, og også til prinsessa som kommer i juli.
Det er tusen følelser inni meg. To små gutter beriker livet mitt. Snart har jeg også ei jente som skal berike livet mitt. Jeg er så utrolig heldig. Henry er oppkalt etter sin tippolderfar. Min farfar som jeg aldri fikk møte, han hette Henry. Alfred er oppkalt etter sin olderfar på farssiden. Den lille jenta som snart kommer vil også få et familienavn, navnet til min olderfars søster ( på min mors side)….et helt nydelig navn.
Jeg er mormor til to vakre gutter. Snart er jeg mormor til ei vakker prinsesse. Jeg gleder meg til å skape minner sammen, tilbringe dyrbar tid sammen, og til å gi alle tre oppmerksomhet og masse kjærlighet.