Forbanna lymfebein. Det er akkurat sånn jeg føler det for tiden. Og i dag banner jeg også ser jeg.

Jeg drømmer tilbake til de dagene hvor lymfødem ikke var en del av hverdagen min. Til de dagene da beina spilte på lag med meg. Nå er de så langt fra en lagspiller som de kan bli. De gir meg masse frustrasjon, og fortvilelse. Jeg blir sint, og lei meg om hverandre. Hvorfor meg? Er ikke det et spørsmål de fleste stiller seg når man føler at ting er blodig urettferdig. Attpåtil så kan jeg ikke gjøre en dritt selv for å bedre dette. Jeg kan aldri bli frisk. Dette er kronisk. Akkurat nå er jeg drittlei.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Lymfebeina mine er blitt mye mer smertefulle. Mye mer vonde. Mye mer utfordrende å leve med. Joda, det er sommer, og vi har hatt varme dager. Klart beina blir mye verre da, men dette skjedde før sommeren. Smerten og utfordringene startet for 1-1,5 år siden, og det har bare økt på. Min største drøm er todelt: Vektnedgang og bedre/mindre legger. Det er leggene som er utfordrende, ikke lårene og ikke føttene. Kun leggene. Jeg har store lår også, men de hadde jeg fint levd med slik de er. Det er leggene som er store, og vonde med hud som er sprengt og hard. Lymfedrenasje hjelper litt, men langt i fra nok. Det er mest for å følge med på at huden ikke endrer seg at jeg går til drenasje. Volumet, det går ikke ned.

Lymfeødemet er en del av meg, og det vil det alltid være. Det har jeg akseptert selv om det er tøft i blant. Men smertene som blir verre, de er vanskelige å akseptere kjenner jeg, Når man kjenner hvordan de sprenger, og er vonde i de fleste situasjoner, så er det vanskelig å være positiv.

Jeg overlevde kreftsykdommen min, og det er jeg selvsagt evig takknemlig for. Klart jeg heller sliter med lymfødem enn å tape kampen. Jeg var så heldig at ord ikke kan forklare det, men likevel er jeg litt bitter. Bitter på at ingen fortalte meg at dette kunne være en senskade. Ikke på Radiumhospitalet, og  heller ikke på kvinneklinikken på Sørlandet Sykehus. Heller ikke når jeg gråt av fortvilelse på en av etterkontrollene mine, så gikk ikke alarmen for legen. Volumet i legger hadde økt masse, og jeg fikk beskjed om å be legen min om vanndrivende. Jeg er bitter fordi beina mine kunne vært noe bedre om det hadde blitt oppdaget før. Det hadde utgjort en stor forskjell om jeg visste. Da kunne jeg ha vært på vakt, og tatt tak i det med det samme jeg følte endringene.

De lange turene jeg kunne gå før, de går jeg ikke lengre. Jeg trener, og jeg kjenner at det gjør godt å trene. Beina blir ikke verre av trening. Både sykkelen og tredemølla er nødvendig trening for meg. Det er også uhyre viktig å fortsette med treningen i håp om at jeg ikke blir enda verre. Å bli bedre, det har jeg liten tro på, men det å bli verre, det frykter jeg.

Kompresjon er det som er best for beina mine, og det bruker jeg hver dag. Når den ikke er på, så hover jeg med en gang, og smertene blir verre. Ut over kompresjon, så er det ikke noe som kan gjøres. Noen har startet å fettsuge lymfødem, men jeg regner med at jeg aldri vil være en av de både pga størrelse på ødem, høy bmi og kanskje utfordrende vener.

Jeg er spent på hvordan høsten vil bli. Vil beina bli som de er nå, eller vil trykket bli noe lettere. Jeg kjenner når jeg sitter her nå og skriver at beina verker. Jeg kjenner at det også var godt å få ut litt frustrasjon. Akkurat sånn føler jeg det i dag. Kanskje føler jeg det annerledes i morgen.

Jeg drømmer meg tilbake til når beina var som alle andres, men dit kommer jeg aldri igjen…..