For to uker siden fikk jeg en telefon. Telefonen var fra en journalist i VG. Journalisten hadde lest bloggen min, og lest innleggene mine hvor jeg har skrevet om Ozempic på godt og vondt. Journalisten hadde lyst til å skrive om min reise, og om mine erfaringer, nettopp på godt og vondt. Vi er inne i en tid hvor ingen medisiner selger mer enn slankemedisiner. Ofte er det alt det rosenrøde som blir trukket frem, men for mange er det ikke bare rosenrødt å bruke disse sprøytene. Det har jeg erfart, og journalisten ønsket å få frem også disse sidene. En ærlig historie.
For meg er det viktig å være 100% ærlig i mine blogginnlegg. Jeg ønsker å skrive om livet på godt og vondt som en størrelse for stor. Dette får jeg så mange fine tilbakemeldinger på fra dere som leser bloggen min. At jeg er ærlig, at jeg skriver det slik som det er, at jeg setter ord på ting som kanskje er ikke alltid er så lett å snakke om, at det jeg skriver er noe så mange kan kjenne seg igjen i, og føle på. Det med ærlighet, det har selvsagt vært like viktig når det kommer til slankesprøytene som feks Ozempic.
For meg var det tøft å starte på Ozempic. Spørsmålet er jo om det var sprøyten som gjorde meg så dårlig. Jeg tror fortsatt det fordi jeg ble dårlig ca 3 dager etter jeg hadde satt sprøyta, men 100% sikker, det kan jeg ikke være. Legen min er i tvil. Dårlig ble jeg, og det så veldig også. Jeg fikk enorme smerteanfall, jeg kastet opp og ble kvalm. To ganger startet og sluttet jeg. Prisen ble for høy å betale. Så ble jeg enig med legen min om å ta halv dose av laveste dose. Det fungerte. Så ble det 0,25 mg. Det fungerte også. Nå har jeg tatt 0,5 mg to ganger. Jeg kjenner at jeg går på tå hev. Redd for at det skal endre seg, og at smerteanfallene kommer tilbake. Jeg krysser alt jeg har.
Tirsdag denne uken hadde jeg besøk av journalist og fotograf fra VG. Vi hadde en lang og god samtale både om mine erfaringer med Ozempic, og om min vekthistorie. Jeg tror det blir en veldig fin, og ærlig artikkel. Jeg følte meg trygg på journalisten, og vi pratet veldig lett sammen. Det var to fantastiske damer jeg fikk på besøk.
Artikkelen skal komme før jul. I ukene frem til da så skal journalisten følge meg slik at leserne også får vite hvordan det har gått med vekten frem til artikkelen kommer på trykk. Så hver uke frem til artikkelen kommer, så skal jeg på vekta, og formidle dette videre til journalisten. Fastlegen min stilte også sporty opp, og blir med i reportasjen i VG.
Vekta ja. Vekta er vel en av mine største fiender, og frykter. Jeg har aldri likt vekta etter jeg ble tvunget på vekten på skolen når vi var hos skolelegen, og spesielt etter at skolelegen høyt og tydelig i 4.klasse fortalte meg hvor tjukk jeg var etter nok en gang å ha blitt tvunget på vekta. Det er ikke mange ganger jeg har vært på vekten etter tvangen i skolen sluttet, men noen ganger har jeg vært nødt, så jeg har en viss kontroll på hvordan vekten har vært i perioder av livet mitt.
Vekten jeg kjøpte for en god tid tilbake fungerte dårlig, så mandag var jeg ute for å kjøpe ny vekt. Bare det å kjøpe vekt i en butikk var mestring for meg. Det letteste hadde vært å bestille den på nett. Det å få hjelp i butikken, og få litt informasjon, det hadde jeg aldri trodd at jeg faktisk skulle gjennomføre. Det ble ny vekt.
Før jeg kjøpte ny vekt, så hadde jeg lånt mammas vekt. Jeg satte den der jeg alltid tidligere har satt den. Pulsen var høy, og jeg var livredd for at vekta skulle vise mer enn den gjorde for ca 2 år siden. Jeg var vel egentlig helt sikker på at den kom til å vise mer. Jeg var på vekta ei gang, to ganger, tre ganger – hver gang viste vekta det samme. Det var lavt batteri på vekta, men jeg håpet at det ikke viste feil vekt av den grunn, for tallet som vekta viste var positivt. Veldig positivt.
Fra sist jeg var på vekta og frem til tirsdag, så hadde jeg gått ned et to sifret tall. Jeg kunne ikke tro at det var sant! Og jeg trodde det vel heller ikke før jeg gikk på den nye vekta, og den viste det samme, eller faktisk 300 gram mindre hehe. Så det fantastiske som skjer med kroppen min nå, det gir også utslag på vekten. Hva jeg har gått ned når, det aner jeg ikke, men nå har jeg kontroll fra nå, og det to sifra tallet, det har jeg uansett gått ned fra sist. Det å kjenne på både vektnedgang, og en kropp som fungerer så mye bedre, det er jo en så god følelse å kjenne på. Endelig skjer det noe…måtte det bare fortsette. Matinntaket, det blir naturlig mindre. Kaloriinntaket er mindre. Ozempic fungerer pr nå slik den skal, men med de erfaringene jeg har, så vet man aldri. Jeg håper det er min tur nå. Men det er så jeg nesten ikke våger å håpe…
Det var en flott samtale jeg hadde med journalisten fra VG, og jeg gleder meg til å lese artikkelen når den er ferdig. Det er så viktig å snakke om overvekt. Kan jeg være en stemme, og et ansikt, så er jeg gjerne det nettopp fordi dette er så viktig å snakke om. Det er så mange bedrevitere der ute som vet hvorfor vi er tjukke og hvordan vi skal få drømmekroppen. Det er så mye stigma, og diskriminering der ute. Nå har vi fått både Ozempic og Wegovy, men fastlegen min tror ingen av disse vil komme på blå resept. Ozempic tror han kun de med diabetes vil fortsette å få. Wegovy som er for oss med fedme, de vil forbli på hvit. Han tror det vil bli altfor dyrt for staten å legge dette over på blå resept, og for meg sier det alt om hvor lite overvektige blir prioritert. Nå er det endelig medisiner som kan hjelpe så mange, men kommer disse ikke på blå, så forblir det en medisin for ” de rike.” Så hjelpen så mange kunne ha fått, den vil ikke staten gi. Det å se hvor mye de vil spare på at vi kommer ned i vekt, det er visst ikke så viktig å se. Vi tjukke vi må vel bare skjerpe oss….
Jeg gleder meg til å lese artikkelen i VG. Grugleder er kanskje mer riktig. Gleder meg til artikkelen, og gruer meg til bildene. Det ble jo tatt mange bilder, og bilder, det er aldri moro, men jeg får krysse fingrene for at de får frem noe bra på bildene. I dag skal jeg lete frem gamle bilder som jeg skal sende til journalisten. Bilder av meg i ulike faser av livet. Jeg ville jo aldri være med på bilder, men noen bilder skal jeg nok finne.
Nyt søndagen! Jeg har hatt ukens femte og siste treningsøkt i dag. Mila ble syklet, og det på ny bestetid. Jeg er så fornøyd!
Så spennende. og sikkert litt skremmende. Synes du er tøff.
Tusen takk! Føler man må stå i det når man uttaler seg om viktige temaer. Absolutt spennende dette, men også litt skummelt…
Det blir spennende å lese, beundringsverdig At du byr på deg, men en såpass stor kropp. Lykke til🙂
Jeg er veldig usikker på hvordan jeg skal tolke kommentaren din. ” Beundringsverdig at du byr på deg selv med en såpass stor kropp.” Hva legger du i at jeg byr på meg selv? Jeg kler ikke akkurat av meg…Er det å by på seg selv å fortelle en historie? Og hvorfor skulle det være så beundringsverdig å fortelle en historie selv om jeg har en ” såpass stor kropp ” som du skriver? Skal man gjemme seg bort selv om man er stor? Er det mer beundringsverdig av meg å fortelle min historie enn en person som har en slankere kropp? Jeg føler liksom at kommentaren din er negativ, men at du har prøvd å skrive det så positivt som mulig…Det er faktisk veldig viktig at vi som har ” såpass store kropper ” forteller hvordan det oppleves å ha en stor kropp aller mest fordi samfunnet er full av stigmatisering og diskriminering mot nettopp oss med store kropper.
Hei, blir du ikke lei av å være så fokusert på velkt og fedme, dessverre er det overhodet ikke mulig å forandre folks holdninger til dette. Jeg har min mening om dette, men det vil ikke si at jeg er en mer bedreviter enn feks deg. Alt dreier seg om forskjellige meninger og smak, det må være lov🌺🌺🌺🌺
Hm..om jeg ikke er lei av å være så fokusert på vekt og fedme? Når jeg leser kommentaren din, så er svaret definitivt nei. Det er nettopp pga av slike kommentarer at det er viktig å jobbe videre med all stigmatiseringen og diskrimineringen som er i samfunnet mot overvektige. Hadde du kommentert det samme om jeg hadde hatt fokus på andre ting enn overvekt? Eller gjelder dette kun fordi fokuset mitt er overvekt? Du har helt klart lov til å mene akkurat det du vil. Alle har det. Men så kommer det jo an på hvordan man uttrykker meningen sin. Hvorfor skal du ha noe i mot overvektige? Men igjen, du kan mene hva du vil, men hold det inni deg. Ikke spre det utover til feks barn, eller på sosiale medier. Visst man misliker å se en stor kropp, så får man bare se bort, og lukke glidelåsen tenker jeg. Det er ikke sikkert alle slanke heller er et glansbilde å se på, men et utseende sier ingenting om hvem personen er, eller hvilken historie denne personen bærer på. Bak det meste av overvekt, så ligger det en historie. Denne historien kjenner man ikke, og før man vet årsaken til overvekt, så skal man heller ikke uttale seg. Mye handler også om gener og arv. Når noen bedrevitere mener at overvektige er late, dumme, og uten mål for livet fordi de ikke bare skjerper seg, tenker du det er greit? Er det greit at bedrevitere stadig kommer med de gode rådene om at det bare er å skjerpe seg – trene mer og spise mindre? Hadde det vært så enkelt, så hadde ikke fedme vært et problem verken her, eller i noen andre land. Når man ikke har kunnskap om problemet, så lukker man munnen igjen.
” Dessverre er det overhodet ikke mulig å forandre folks mening til dette.” Er du seriøs? Gjelder dette alle utfordringer som man opplever i livet? Er det ingenting overhodet som kan endres når det kommer til holdninger? Har du aldri endret meningene dine, eller holdningene dine? Eller er det bare holdninger til tjukke folk man ikke kan endre? Om alle hadde den holdningen, så hadde lite blitt annerledes i verden. Så nei, jeg er ikke lei av å sette fokus på overvekt og fedme. Om jeg er lei av negative tanker rundt egen kropp? Jo det er jeg. Men kanskje du har et godt tips til hvordan jeg skal endre disse tankene? Om du synes jeg fokuserer for mye på de tingene som jeg er opptatt av nettopp fordi jeg er tjukk selv, så er det jo bare å hoppe over innleggene mine, for dette var nok ikke siste innlegg om temaet.
Jeg syntes det er et viktig fokus du har på dette med overvekt og slik du skriver de gjør at jeg heier på deg. Jeg kan si at jeg syntes at du er flink, ikke fordi du nødvendigvis går nedover men at du gir dette er ærlig ansikt. Slike holdninger mange har i samfunnet ang overvektige så trengs det en som faktisk forteller sannheten.
Tusen takk for en veldig fin tilbakemelding. Det er så viktig for meg å gi overvekt og fedme et ærlig ansikt. Det er så viktig å få fortelle sannheten. Få våger i frykt for enda større stigma, og diskriminering, og fordi det kan koste personlig, noe det selvsagt kan gjøre til tider, men jeg har lyst til å snakke for alle oss som dette gjelder, og være ærlig rundt det. Takk for at du heier på meg – det setter jeg så stor pris på.