Jeg må innrømme det, det kom en liten tåre. En tåre for mestring, og en tåre for lykke.

Jeg kan jo sånn sett gråte for mye. Jeg er uten tvil et følelsesmenneske. Det skal ikke alltid så mye til før tårene kommer, men det er veldig sjeldent at tårene er relatert til meg selv, men det var de denne uken her.

Tåren som kom denne uken her, det var en tåre for opplevelsen av noe jeg ikke har opplevd på evigheter: jeg kunne kjøpe klær i en ordinær butikk! Jeg har lenge lurt på når jeg muligens kunne passe klær på en ” vanlig ” butikk. Jeg vet at i merkene jeg selv selger, så er jeg nå str. S i Studio, og str. XS i Gozzip, så denne uken tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg gikk først inn på Cubus. Ikke at Cubus nødvendigvis har mye klær for min smak, men jeg måtte bare prøve meg ut på størrelsene. Cubus har jo mye klær opp til størrelse 3 XL. Så kan man nok diskutere passform, og kvalitet, men nå var jeg bare nysgjerrig. Jeg prøvde en ytterjakke i str. 2 XL, og den var altfor stor! Så prøvde jeg samme jakken i XL, og den passet! Størrelse L passet også, men den satt nok noe stramt over brystene. Jeg prøvde også en bluse. XL passet så fint, men passformen gjorde likevel til at blusen ikke ble med meg hjem. Men følelsen av  passe den var helt magisk. Passformen til kjedebutikkene, den er ofte ikke bra. Man merker stor forskjell på passformen som kjedebutikkene har, og passformen til de som spesialiserer seg på stormote. Det har jeg alltid ment, også før jeg startet nettbutikken min.

Det å oppleve at man kan gå inn på en ” vanlig ” butikk og passe klær som de har der, det er en en følelse som ikke kan beskrives med ord! Dere som har opplevd det samme, dere kjenner følelsen jeg kjente på. Det er stort. Det er fantastisk. På det aller største som nå begynner å bli mange år siden, da brukte jeg størrelse 58/60 i mange plagg. Før jeg begynte å ta av meg, så brukte jeg størrelse 50/52. Jeg vet ikke hva en XL på Cubus er, men det er et stykke unna 50/52. Ytterjaken jeg prøvde i str. XL, den har jeg jaktet på i grønt, men den var på salg, så det er ikke rart at jeg ikke får tak i den. De hadde den i sort, men jeg har flere sorte jakker, så selv om jakken var fin, og passet så fint, så ble den ikke med meg hjem. Fornuften seiret.

Jeg var også innom Kappahl, og valgte med vilje og ikke gå inn i XLNT avdelingen der. Jeg fant en nydelig, ” heklet ” overdel i en pen, lys brun farge. Denne var i str. XL i den ” ordinære ” avdelingen, og satt som et skudd. Denne ble med meg hjem, og den beholder jeg om jeg finner en singlet i ca samme farge. Noe må jeg ha under både fordi den er ganske kort, og helt gjennomsiktig.

Den dagen var jeg et stort smil. Ikke fordi det er noe mål i seg selv å kjøpe så små klær som mulig, men det er et bevis på resultatene jeg har oppnådd. Resultatene jeg har jobbet målrettet for å nå. Jeg har jobbet for en stadig bedre helse, og en lettere kropp. For meg så handler det om en bedre livskvalitet. Jeg følte jeg hadde det fint når jeg var 30 kg tyngre også, men det å føle livet og hverdagen nå, det er en så stor forskjell at det er vanskelig å beskrive. Alt er så mye lettere.

Jeg elsker klær, og jeg har mye klær. Akkurat nå så opplever jeg en aldri så liten ” kleskrise.” Det meste av klærne mine har blitt altfor store, så jeg må nå få meg en ny garderobe. Mange favorittplagg må legges bort, forhåpentligvis for alltid. Man har aldri noen garanti for noe, men jeg håper at jeg ikke kommer tilbake der jeg var vektmessig. Jeg kan bare jobbe, og gjøre det jeg kan å unngå det, og håpe at jeg klarer det.

Denne uken hadde vekten gått opp over 1 kg, og det var et slag i ansiktet. Jeg vet noen av årsaken, og det er tarmsystemet mitt. Jeg merker veldig godt at sprøyten gir meg veldig hard mage, og hard mage, ja, det spiller absolutt inn på vekten. Foruten det, så er også ødemet mitt noe mer hardt enn det har vært på en stund, så jeg tror ikke det er så mye det jeg har puttet inn i munnen som har vært årsaken. Det er mye som kan utgjøre en vektøkning. Det er ikke bare det man spiser alltid. Nå har jeg fått tips om en bodyscan vekt som er rimeligere enn Tanita vekten, så nå skal den bestilles slik at jeg også kan følge med på muskelmasse, væske i kroppen og alle de tingene som også er viktig i den prosessen jeg er i.

I dag startet jeg lørdagen utendørs med ei god runde i Sukkevannsløypa. God musikk på ørene, og flott natur. En tur ute er også godt for tankene, og hodet. Jeg merker godt at jeg kan gå de gode bakkene stadig lettere, og det er godt å kjenne på.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

En kilo hadde jeg gått ned når jeg var på vekta denne uken. Totalt har jeg nå gått ned 28,5 kg siden september. Jeg nærmer meg nå en vektnedgang på 30 kg Det er mye! Jeg har begynt å tenke på 1/2 kilos smørpakker når jeg prøver å se for meg hvor mye jeg har gått ned. Og vektnedgangen min er nå på 57 pakker med smør. 57 smørpakker! Jeg har mistet vekten av eldste barnebarn og litt av det yngste også. Når man lager slike bilder, så klarer man bedre å se hvor mye dette faktisk er.

Raskt nedover går det ikke. Siden jeg oppdaterte dere 1.juni, så har det ikke vært en nedgang på mer enn 1,5 kg, men det igjen er i snitt en halv kg i uken, og det er jeg fornøyd med. Ikke super fornøyd, men fornøyd. Skal jeg bli super fornøyd, så må vekta ha gått ned 1 kg eller mer i uken. Da skal jeg love deg at det er jubel på vekta. I dag ble det jubel, for i dag ble det altså 1 kg ned siden forrige uke. Jeg har min egen lille jubeldans på vekta.

Og joda, jeg vet. Jeg vet at jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, og at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten hver dag, og jeg håper jeg blir bedre på dette steg for steg, men lett er det ikke. Jeg er jo heller ikke verdens mest tålmodige person i utgangspunktet, så utgangspunktet er jo ikke det beste. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg hadde vel ikke helt troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Jeg sier til alle jeg snakker med om vektnedgangen at jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag, og det er 100% sant. Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Blodsukkeret har stabilisert seg på et nivå som legen pr. nå er fornøyd med, men det er fortsatt en vei å gå her også for kanskje og kunne klare meg uten medisiner en dag. Om jeg kommer dit, det vet jeg jo ikke, men mange gjør det når de går ned i vekt, så man håper jo….en dag.

Den mentale helsen er også blitt mye bedre. Jeg merker at jeg ikke tenker så mange negative tanker som før. Jeg ser på meg selv på en annen måte. Jeg som person har ikke endret meg i forhold til hva jeg tenker, føler og mener. Den innvendige Heidi er akkurat som før, men jeg ser på kroppen min på en helt annen måte. Det føles godt og ikke ha det negative tankekjøret som jeg hadde før. Digg føler jeg meg ikke, men likevel har jeg en kropp som jeg er mer fornøyd med. Jeg er mer glad, og har et mye jevnere, godt humør. Jeg smiler mye mer. Det føles så ubeskrivelig godt.

Jeg ser at jeg kunne ha valgt å spise den typiske” slankematen “, men jeg tror at valget om å spise ” vanlig mat ” er det riktige valget for meg. De som tenker at det å gå på en av de ulike sprøytene er en quickfix, de tar veldig feil! Man får en drahjelp i forhold til at man blir fortere mett, og dermed ikke orker like mye mat som før, men det alene er jo ofte ikke nok. Man må jobbe målbevisst i forhold til å tenke på hva man spiser, og man bør ha inn en visse dose med aktivitet/trening. Når det gjelder trening, så føler jeg selv at der er jeg veldig god. Jeg trener mye og godt, og vet at jeg får en gevinst av å være såpass aktiv, ikke minst etter hvert som jeg blir eldre med en mer stabil og sterk kropp.

Målet er 30 kg til, eller når jeg kjenner meg fornøyd med kroppen min. Der er jeg absolutt ikke ennå. Tallene er ikke de viktigste, men jeg kjenner at de betyr en del. Vekten blir litt altoppslukende til tider. Det at jeg går på vekta mer enn en gang i uken feks. Det bør jeg ikke gjøre, men så gjør jeg det likevel. Her er det mye å jobbe med, men jeg tror ingenting kommer ut av kontroll, for kontrollen, den har jeg ennå selv om vekten nok blir litt for mye fokus til tider.

Nyt lørdagen der du er. Her er de to flotte prinsene på besøk sammen med datteren min, vi koser oss masse. Vi blogges i morgen!

Det var smertefullt, og det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg ble nesten litt uvel. Kanskje litt flau, og skamfull. Jeg vet ikke helt hva alt var, men jeg skal love deg at her ble det masse følelser og tanker på en gang. Få positive følelser for å si det sånn.

Dette bildet er tatt da jeg nok var på det største. Rundt 2000 kanskje.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv og kroppen min. Jeg har aldri vært komfortabel i egen kropp. Vekta har gått opp og ned, og det er vel kun en gang jeg har gått ned skikkelig mye, og da var jeg rundt 20 år, og heller ikke sånn kjempe stor. Det var vel helst i tiden etter jeg fikk datteren min at kroppen ble større og større. Det var da lipødemet slo ut i full blomst, kostholdet kunne nok ha vært mye bedre, og selv om jeg var aktiv, så hadde jeg svart belte i unnskyldninger for ikke å trene. I 2002 fikk jeg også livmorkreft, og det ble en tøff tid både fysisk og mentalt. I etterkant av operasjonen hvor de fjernet lymfeknuter, så fikk jeg også lymfødem, noe som resulterte i to tømmerstokker av noen ben. Så overvekten min er en sammensetning av årsaker.

Selv om jeg aldri har vært glad i egen kropp, og aldri vært komfortabel med den store kroppen, så har jeg alltid stått på barrikadene for å få være den man er i den kroppen man har. Det å bli akseptert uansett har vært en viktig sak å fronte. Det å sette fokus på stigmatiseringen av overvektige har vært viktig for meg. Jeg har fått lov til å være et ansikt, og en stemme i mange sammenhenger.

Våren 2022 fikk jeg en tlf fra finsk tv. De skulle lage en dokumentar om hvordan kropp blir fremstilt i kunsten, og i media. De hadde lest bloggen min, og ville gjerne ha meg med. I september 2022 kom et filmteam på 4 stk fra Finland til Kristiansand for å treffe meg, og for å gjøre opptak til programmet jeg skulle delta i. Fokuset var mye på utstillingen til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der brukte hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Jeg husker jeg deltok på NRK også i etterkant av utstillingen.

Det begynner å bli lenge siden det finske tv teamet var her i Kristiansand. Det begynner å nærme seg 2 år nå. Programmet skulle sendes i starten av 2023, men det tok sin tid før programmet var ferdig, og YLE sendte det i Finland. Det var i vår, så  to år etter jeg fikk telefonen fra dem. NRK skal også sendte programmet på nett, men jeg vet ikke når. Ikke vil jeg vite det heller, for det var smertefullt å se på….

Jeg fikk tilsendt linken fra den finske journalisten som intervjuet meg, og jeg var spent da jeg klikket inn for å se. Egentlig burde jeg kun ha brukt ørene, og ikke øynene, for det var smertefullt å se på. Det gjorde vondt innerst i sjelen. Var jeg så stor på det tidspunktet? Det var akkurat som om det var først da jeg innså hvor stor jeg faktisk har vært. Jeg kan ikke huske at jeg så meg selv sånn når jeg en sjelden gang så meg i speilet. Det var spesielt ansiktet som stresset meg når jeg så programmet. Ørten dobbelthaker liksom. Jeg så på måten jeg bevegde meg på. Så tungt. Nei, det var så vondt å se meg selv, og jeg fikk en slags ” wake up call.” Jeg vet at jeg har vært stor nærmest hele livet, og i programmet fikk jeg svart på hvitt hvor stor jeg så ut når andre så meg. Jeg har aldri fått det så nært på meg før som nå. Det var som om jeg glemte å høre på det jeg sa. jeg var kun opptatt av å se meg selv. Se hvor stor jeg var.

Dette er et screenshot fra det finske tv programmet.

En del kilo lettere. Bildet er vel tatt for et par mnd siden.

Etter å ha sett programmet, så satt jeg med en enorm takknemlighet over at den jenta jeg så i programmet, det er ikke den jenta jeg er lengre. Innvendig med tanker, følelser og meninger, så er jeg akkurat den samme, men utvendig har mye endret seg. Jeg sitter også med et håp om at jeg kan jobbe meg lengre nedover og få en kropp jeg kan bli glad i og være komfortabel med. Kropp er ikke lykke. Det er ikke kroppen som definerer meg, men når jeg ikke trives med kroppen jeg har, så er det viktig for meg det som har skjedd i forhold til vektreduksjonen. Jeg er både fysisk og mentalt på en helt annen plass i dag. En mye bedre plass. Livet og hverdagen er blitt så mye bedre, og jeg elsker endringene som har skjedd i livet mitt. Alt er så mye lettere, og kroppen jobber sammen med meg, ikke motsatt. Ting som var et slit før er ikke et slit lengre. Jeg beveger meg lettere. Orker mer. Klarer mer. Smiler mer. Kjenner mer på glede og lykke. Hodet er på en mer riktig plass. Jeg bruker ikke lengre så mye energi på å tenke på hvor stor og stygg jeg er. Det gjorde jeg før vekten begynte å gå ned. Å gå ned i vekt, det handler ikke om å bli verken digg eller attraktiv. Det handler om å bli glad i meg selv, og kroppen min. Det handler om helsen min, både den mentale og den fysiske.

Jeg kjenner at vekten går sent ned. Noen uker mye mer enn andre. Jeg nærmer meg – 28 kg, men jeg føler jeg må ha en god porsjon med tålmodighet. Kanskje er maten jeg spiser ” feil.” Jeg hadde sikkert gått ned mye mer om jeg levde på salat, og den typiske slankematen, men jeg spiser stort sett vanlig mat, men mye mindre enn før. Jeg blir veldig fort mett ennå, så mengden blir naturlig mye mindre enn hva jeg spiste før. Jeg spiser ikke sjokolade, men unner meg litt gummi godteri i blant, og litt salt, men mengdene kan ikke sammenlignes med hva jeg kunne spise før. Jeg trener også 6 ganger i uken, så det er klart at trening, det får man muskler av, og muskler veier mye. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å måle meg, men det blir liksom aldri noe. Men jeg vet at det er mange centimeter som har forlatt kroppen min.

Det smertet virkelig å se programmet fra finsk tv. Det var så vondt. Skikkelig vondt. Jeg kjente også en en glede og takknemlighet over at jeg er 28 kg lettere nå enn hva jeg var der. Etter å ha sett programmet så er jeg faktisk også veldig sikker på at jeg har gått ned en god del mer enn det jeg med egne øyne vet. Jeg hadde startet på Ozempic en god stund før jeg var på vekten første gangen. Det gikk noen måneder uten at jeg veide meg. Det var først da VG ville lage en reportasje at jeg gikk på vekta, så jeg er ganske så sikker på at jeg har tatt av en god del mer enn 28 kg…

Etter å ha sett programmet fra finsk tv, så er jeg stolt over vektnedgangen, og jeg sitter med et STORT ønske om at jeg aldri ender tilbake der jeg var, og det er det kun jeg som kan sørge for at jeg ikke gjør….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

Der falt buksa gitt. Rett ned. Jeg tok den på for å få status, og ned falt den. Det var ikke snakk om å sitte pent på plass i livet slik jeg er vant til at buksene mine gjør. Den ene etter den andre buksa falt ned, så denne dagen var det utvilsomt det store buksefallet her hjemme på Odderhei.

Jeg har aldri før opplevd at buksene har vært så store at de faller av. Aldri. Det var en sånn blanding av sjokk og glede tror jeg. Sjokk over at jeg faktisk har en buksekrise, glede over kiloene som er mistet. Altså buksekrise, det har jeg ikke hatt på mange år, og sist jeg hadde det, så var det ikke fordi buksene var for store, men fordi jeg slet med å få bukser til de store leggene mine. De siste årene har jeg hatt godt med bukser. Vide, gode bukser som jeg har følt meg vel i. Bukser som har skjult de store tømmer stokkene mine. Alltid stramme i livet, og over rompa, men med en veldig god vidde nedover. Som regel sorte bukser. Jeg har prøvd meg på andre farger, men det er de sorte jeg har vært mest glad i.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Pga utfordringene jeg har i beina, så har jeg sjeldent fått bukser på vanlige butikker, heller ikke i nettbutikken min. Av og til har jeg vært heldig at det har kommet inn en bukse med veldig god vidde, men det hører til sjeldenhetene. Så jeg har brukt sydame for å få spesialsydd bukser som kan passe mine utfordringer. Noen vil kanskje tro at jeg kun har ei bukse eller to fordi jeg som regel går i sort, og alle ser like ut, men jeg har hatt et godt utvalg av sorte bukser.

Nå som jeg har gått ned 27 kg, så merkes det også i klesskapene mine. Det er MYE klær som jeg har vært nødt til å legge bort. Masse overdeler som har har blitt altfor store, og jeg synes ikke det er så fint når klær slenger rundt meg. Da føler jeg meg bare enda større. Nå vil jeg helst ha overdeler som er litt mer kroppsnære, så gjett om ting endrer seg i takt med vekten. Det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å gå med kroppsnære plagg.

Jeg hadde en opprydning i klesskapene for kort tid siden, og det var med blanda følelser jeg la bort det ene flotte plagget etter det andre. leit at jeg ikke kan bruke de flotte plagg lengre, men stor jubel fordi jeg endelig har klart å gå ned. Svære kasser ble fylt med klær som nå er for store.

Så var det tid for å prøve alle buksene mine. Jeg hadde tatt på ei bukse tidligere den dagen som var altfor stor i både liv og bein. Dette var i tillegg den nest siste buksen som sydama sydde til meg, så det er ikke så lenge siden den var perfekt i liv og bein. Nå var den stor både her og der. For stor i livet, for stor i beina og for stor over rompa. Jeg måtte bare legge den bort, for det så ikke fint ut, og i tillegg kan jeg ikke gå rundt å heise på buksen hele tiden når jeg er ute.

Så lenge denne buksen var såpass stor, så måtte jeg ta meg tid til å prøve alle buksene mine, og det fortsatt med de resterende som med den første : for stor, for stor, for stor, for stor… og sånn fortsatte det. 10 bukser måtte legges bort, eller det vil si, de fleste blir kastet. Jeg skal spare på to bare for å kunne se hvor jeg har vært en gang. de andre går i søpla. Disse er spesialsydd til meg. Spesialsydd til mine tømmerstokker og mine utfordringer, så derfor blir de kastet og ikke gitt bort. Og det å sy dem inn, det er en stor jobb, og samtidig så har sydama måtte lage nytt mønster tilpasset mine nye mål.

Når jeg kom til ei brun bukse, så opplevde jeg faktisk at den falt av meg! Jeg måtte bruke hendene for å holde den oppe, for denne ville ikke sitte i livet i det hele tatt. Og beina var også altfor store, og det hang masse stoff over rompa. Det så ikke akkurat pent ut. Jeg har prøvd å vise på et par bilder hvordan buksene nå har blitt til meg. Jeg er så glad i buksene mine, men…jeg er nok mer glad i å kjenne på at vekta har gått såpass mye ned som den er. Så selv om det faktisk er veldig trist at jeg må kvitte meg ned så mange fine bukser, så er det jo også stor jubel for at jeg faktisk opplever dette.

Nå er det buksekrise. Jeg har vel kanskje to bukser som jeg nå kan bruke, men det er kun sommerbukser. Så nå er sydama i gang med å sy to nye par med bukser til meg, og etter sommeren må jeg ha to par nye, sorte. Sydama skal også sy inn ei dongeribukse fra nettbutikken min. Aldri før har jeg passet disse, og nå må den syes inn. Det å oppleve buksekrise, det er noe helt nytt for meg gitt. I går måtte jeg ta på meg ei som var altfor stor, og da går man hele tiden å drar den opp. Litt sånn frustrerende det også. Man bruker så mye energi på å heise buksen opp for hvert skritt man tar.

I helgen har jeg prinsebesøk, noe som alltid er like fint. Jeg er så heldig som har to flotte barnebarn, og tid med dem er dyrbar tid.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

Det ble litt klagesang fra meg på bloggen forrige helg, og det er garantert ikke siste gangen jeg kommer til å klage litt. Grunnen til klagingen var jo denne vekta da som stod litt stille. På nesten 3 uker så hadde den egentlig ikke beveget seg noe særlig, og da kommer angsten for at bivirkningen av Ozempic skal stoppe. Jeg er langt i fra heldig som har forhøyet blodsukker, men når man først har det, så er jeg så takknemlig for at bivirkningen jeg opplever med Ozempic er vekttap. Jeg opplever også at blodsukkeret stabiliseres seg, så dette er dobbel takknemlighet.

Nå skal ikke jeg oppdatere dere på vekta hver uke, men jeg hadde likevel lyst til å fortelle at vekta nå har beveget seg igjen, og heldigvis har den beveget seg riktig vei, altså nedover. Da jeg gikk på vekta denne uken, så hadde vekta beveget seg ned 1,5 kg! Det er jo en fantastisk vektnedgang. Jeg skulle gjerne sett at vekta beveget seg ned så mye hver uke, men det er å være i overkant optimist. Men alt fra 0,5 kg og oppover får meg til å smile. Når vekta denne uken viste en nedgang på 1,5 kg, da ble det ellevill jubel på badet, og en liten dans på gulvet. Den følelsen som kommer inni meg når jeg ser et slikt resultat, den er bare helt nydelig.

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Ja, jeg vet. Jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten, og jeg håper jeg blir bedre steg for steg, men lett er det ikke. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg vet ikke jeg hadde troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Nå er vekttapet mitt på 27 kg. 27 kg siden september. Så på 8 måneder så har jeg i snitt gått ned ca 3,3 kg hver måned. Målet mitt er å gå ned 30 kg til.

Jeg har vært veldig bekymret for lymfebeina mine i denne prosessen. Hvordan ville beina reagere når jeg gikk ned? Ville de følge med nedover, eller ville de forbli store tømmerstokker mens resten av kroppen ble mindre? Hva er lymfødem, og hva er lipødem? Jeg var nok veldig redd for at beina ville forbli store…men beina responderer positivt de også! Det er lykke med stor L! Forrige gang jeg var hos lymfeterapeuten min, så hadde jeg gått ned mellom 6 og 8 cm på de ulike stedene hvor hun måler. Unntaket var anklene hvor jeg hadde gått ned 2 cm, men så har jeg heller ikke de største utfordringene i anklene mine. Mandag var jeg på ny behandling, og da hadde det gått noen uker siden sist. Det første fysioteraputen min sa da jeg skulle legge meg på benken, det var hvor tydelig hun så at jeg hadde gått ned enda mer i beina. Jeg ser beina mine hver dag, så jeg ser ikke samme endringer som andre gjør som ikke ser meg så ofte. Så jeg var rimelig spent når fysioterapeuten tok frem målebåndet for å se om hun hadde rett.

Og joda, hun hadde helt rett. De fleste steder hvor hun måler så hadde jeg gått ned ytterligere 4-6 cm. Det var jubel i rommet for å si det sånn, og det kom nok også noen tårer i øyekroken. Du aner ikke hvor mye det betyr for meg å oppleve at beina mine også minsker. Beina som har vært så vanskelig å akseptere. Beina som har gitt meg så mange bekymringer, og også skam. Nå opplever jeg faktisk at de jobber sammen med meg, og blir mindre. 14 cm har beina minsket på noen steder. Det er mye. Det betyr også at mye i beina mine har masse ” vanlig ” fett, og det er jeg så takknemlig for. Jo mindre sykt fett jeg har, jo større er sjansen som at jeg kan bli enda mindre i beina. Jeg krysser alt jeg har.

I går hadde jeg lyst på noe snacks, og jeg prøver å unngå de store mengdene, noe jeg klarer. I går kjempet jeg en liten kamp, men det ble fire skumbiter og en veldig liten bolle med sørlandschips. det var nok, og jeg var fornøyd. Innerst inne så skulle jeg nok ha droppet det, men jeg må prøve å si til meg selv at jeg må kose meg litt i blant. Jeg skal jobbe litt fremover med at jeg kanskje blir enda flinkere i forhold til den sunne maten. Spise litt mer rå grønnsaker feks. Jeg spiser mye grønnsaker til middag, men lite utenom. Jeg er innmari glad i gulrøtter og kålrabi, så det å skjære dette opp og ha liggende i vann, det må jeg prøve å få til. En stor utfordring jeg opplever, det er at jeg tenker mye på mat selv om jeg er mett. Ikke at jeg spiser når jeg kjenner lysten komme, men jeg tenker likevel mye mer på mat nå enn før. Også når jeg da er veldig mett. Jeg skjønner ikke helt hvorfor det er sånn, for det er utfordrende tanker å ha.

Nå er jeg spent på neste ukes tur på vekta. Jeg håper jeg til onsdag har bevegd meg ned på et nytt 10 tall som jeg kan jobbe meg nedover på. Jeg lurer også mye på hvor mye jeg kan klare å gå ned når vi tar skrittet inn i 2025. Kan jeg ha klart de neste 27? Vi snakker da om 27 kg på 7 måneder. 1 måned mindre enn tiden jeg har brukt på de første 27….

Jeg startet lørdagen med ei god treningsøkt. Jeg håper været blir bedre utover dagen så jeg kan få jobbet litt ute. Nå som kroppen er blitt såpass mye lettere, så har jeg så mye mer energi, og ikke minst så mye mer lyst til å jobbe med hus og hage.

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.

25,4 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har beveget seg de siste 3 ukene. For 3 uker siden gikk jeg opp, uken etter tok jeg av meg det jeg hadde gått opp, og denne uken står vekten helt stille. Jeg kjenner at det er frustrerende. Det er utrolig frustrerende om jeg skal være helt ærlig. Jeg vil jo helst miste 1 kg i uken, men jeg er fornøyd om jeg mister 0,5 kg.

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har mange flere kilo som skal av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, og så for å stå helt stille.

Begrenset antall: Caia Cosmetics påskeegg er på lager

Jeg vet også at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 6 ganger i uken med noen veldig få unntak. Nå som været har vært så fint her i sør, så har jeg også byttet ut treningsstudioet med noen fine morraturer. I tillegg har jeg vært veldig aktiv her hjemme hvor jeg har jobbet masse ute med både vasking, maling, plenklipping og hagearbeid. Så aktiviteten er absolutt ikke en årsak til at vekta står stille. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt veldig lite sammenlignet med før. Jeg unner meg sjeldent noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Det er ikke alltid like lett å regne ut kaloriene når man ikke veier alt. Men jeg spiser mye mindre enn før, og er blitt enda mer bevisst. I går spiste jeg 1,5 rundstykke til frokost, med eggerøre, og var stappmett helt frem til middag kl.17.30. For det er jo med mettheten Ozempic hjelper meg. Jeg blir mett av veldig lite i forhold til før hvor jeg kunne spise så mye mer. Sjokolade tror jeg ikke jeg har spist siden september, men det salte, det kan jeg fortsatt lyst på, og unner meg litt en gang i blant, men langt i fra så ofte som før. Og når jeg unner meg slike ting, så kommer den dårlige samvittigheten med en gang.

Lymfebeina mine krangler veldig med meg for tiden. Kan det ha noen innvirkning på vekta som pr nå står stille? Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og akkurat nå er jeg frustrert over beina mine. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen. Det er ubehagelig i foten når jeg går, men det er akkurat som om dette kan være noe annet, eller noe mer enn lymfødem, for jeg har også ubehag i alle fingrene . Som om de er hovne uten å være det. De føles hovne ut, men er ikke hovne, men det er ubehag i leddene. Ubehaget er likt i føtter og fingre. Så er det ubehagelig en periode, så blir det bedre, og sånn fortsetter det, men det er ikke noe mønster jeg kan se so0m at mange reagerer på været. Beina mine har jo også fått en veldig god effekt av vektnedgangen med tanke på at de har blitt mindre – hurra! Men dette ubehaget skulle jeg gjerne ha visst hva er. Jeg skal til lymfedrenasje til uken. Det har jeg ikke vært på en stund fordi beina føltes så veldig gode. Kanskje bør jeg ha behandling oftere. Kan perioden uten behandling ha vært negativt for beina. Mange spørsmål, men lite svar foreløpig. Jeg har fått vanndrivende tabletter som jeg vet at vi med lymfødem ikke skal ta, men fysioterapeuten og legen var enige i at jeg kunne ta det i en periode hvor jeg følte meg ekstra ” stinn ” i beina for å se om det også kunne være vann som ville ut. Jeg fikk de for lenge siden, men har ennå ikke prøvd. Kjenner at jeg ikke har lyst til å ta flere tabletter selv om jeg ikke tar så mange i utgangspunktet.

Jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Minus 25,4 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Det å bevege seg er så mye lettere. Jeg kan være ute å jobbe med hus og hage i timesvis uten å kjenne meg sliten. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Jeg har hatt ei god treningsøkt på morraen. Jeg var på plass kl.07. Resten av dagen skal tilbringes ute med vasking av gjerde som snart nærmer seg slutten, men det er nok å ta seg til som huseier. Så må man kanskje prøve å nyte finværet også og ikke bare jobbe, men igjen, med hus er det alltid en del å gjøre.

Nyt lørdagen der du er. Vi blogges i morgen.

I går merket jeg virkelig hva vekttapet mitt har betydd for kroppen min. For en helsegevinst jeg har fått av å gå ned i vekt. Jeg er så takknemlig for kiloene som har forsvunnet de siste månedene, og i går merket jeg det virkelig. Jeg er så glad, og stolt at jeg nesten sprekker!

Siden september har jeg nå gått ned 24,2 kg. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Forrige uke beveget vekta seg ned 1.1 kg. Når vekta beveger seg såpass mye, så kan jeg love deg at det er jubel her hjemme, og en liten gledesdans i loftstua.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på Dale, Devold, Johaug, Fjällräven +++

Å gå ned i vekt betyr mye, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg trives ikke med mine ekstra kilo. Jeg er ikke så glad i kroppen min som jeg burde. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile.

Tilbake til gårsdagen. I går valgte jeg å droppe trening, og heller starte med å jobbe ute. Å jobbe ute er jo god trening i seg selv. Det er nok av ting å gjøre når man er huseier. I år skal hele gjerdet vaskes, skrapes og males. Garasjen skal vaskes og males, terrassen skal klargjøres til sesongen. Det samme skal grillen. Men akkurat i går, så var det først og fremst plenen som skulle få pleie. Jeg lå litt på etterskudd der. Jeg har alltid hatt grønn og fin plen, men i fjor så begynte det å komme vel mye løvetann i den, og ugress, og annen dritt, og det liker jeg ikke. Så i går fikk jeg raket plenen, og jeg gikk på ugressjakt. Jeg hadde med meg både en stor og en liten sak til å ta opp løvetann og dritt med. Tidligere var dette et ork. Det var tungt og hele tiden måtte bøye seg ned. Det var tungt å skulle fjerne løvetann som var på plenen, og under busker. Jeg så ikke frem til å starte på dette, men hallo! Dette gikk jo som en drøm! Det å bøye seg hele tiden for å få tak i dritten, det var ikke tungt! Det gikk så greit at hele meg var et stort smil. Det var jo nesten som jeg danset bort over plenen. Noen steder måtte jeg også ned på kne for å komme under alt av busker og få med all dritten som var der ( altså løvetann).

For en følelsen dette var å kjenne på! Var dette virkelig meg? Var det meg som klarte denne type hagearbeid uten å kjenne det både her og der? Var det faktisk meg som gjorde denne type hagearbeid uten å puste og pese? Var det faktisk meg som var så lett på beina, og i kroppen? Når løvetann og dritt var tatt, og alle bed luket, så fikk jeg gjødslet og satt på sprederen. Jeg fikk også transportert en del sekker med ved som jeg hadde i garasjen inn i vedboden hvor den skal være. Og så fikk jeg stablet all veden med god hjelp fra min mor. Jeg holdt på i hagen, og ute fra kl.1030-1730, og jeg kunne ha holdt på lengre. Kroppen fungerte veldig fint hele veien, også etter alle timene ute. Eneste stedet jeg kjente at jeg hadde jobbet mye, og lenge, det var i det ene kneet. I dag kjenner jeg det litt i lymfebeina, men jeg er klar for en ny dag ute hvor terrassen skal vaskes, og grillen skal klargjøres.

Minus 24,2 kg, det merkes virkelig både på kropp og sjel. Jeg unner alle å kjenne på det samme som meg. Det å bevege seg er så mye lettere. Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. På trening så merker jeg vektnedgangen veldig. Jeg har trent 4-5 ganger i uken lenge. Nå trener jeg 5-6 ganger, og skulle det passe, så kan jeg nok ta på den 7.treningsøkten også. Lysten til å trene og utfordre meg selv har blitt mye større. Jeg våger å prøve mer, og jeg våger å gjøre øvelser uten å tenke på de andre som er der. Det er også en fremgang. Jeg går utenfor komfortsonen, og det kjennes godt og riktig.

I dag kjenner jeg på en stor takknemlighet. Takknemlig fordi fastlegen min fikk ” overtalt ” meg til å prøve Ozempic på nytt. Takknemlig for et stabilt blodsukker. Takknemlig over bivirkningen jeg opplever i form av vekttap. Takknemlig for å ha fått en kropp som fungerer så mye bedre. Jeg har virkelig jobbet mye for dette, og lenge, og selv om Ozempic gir meg en rask metthetsfølelse, og hjelper meg i forhold til mat, så må jeg jo endre, og jeg må jobbe. Det er ikke magi dette her.

Nå skal jeg rydde i klær før jeg starter dagen ute. Nå er det MYE klær som er altfor stort, og som må legges bort. Jeg vet at jeg har mye klær, og det ser man virkelig når jeg har startet med å rydde. Jeg tenker at jeg må prøve å selge det jeg ikke kan bruke, for en del av disse klærne er knapt brukt.

Jeg gleder meg til en ny dag ute, og jeg gleder meg til å kjenne på en kropp som endelig er på et mye bedre sted. Nyt søndagen der du er! Vi blogges til lørdag.

Hjelp som det slenger nå. Det henger, slenger og disser både her og der. Noe har det vært lenge, men nå blir det bare mer, og mer og mer…

Løshud. Masse løshud. Etter å ha gått ned 23 kg, så har det blitt mye løshud gitt. Jeg har hatt løshud lenge, men minus 23 kg setter sine spor, og også på steder jeg ikke har hatt det før. Overarmene, der har jeg alltid hatt både grevinneheng og løshud, men ikke så mye som nå. Det henger og slenger godt der gitt. I tillegg har jeg faktisk fått løshud på underarmen. Huden har begynt å bli skrukkete, og den har begynt å henge litt, spesielt på høyre arm. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg skulle få løshud der også. Men jeg har skjønt at det blir løshud over det meste av kroppen når man får et stort vekttap, og kroppen spør ikke akkurat hvor det passer best å få det. Det samme gjelder hvor på kroppen man mister kiloene. Man må bare godta at man mister de der man mister de. Ofte er det jo feks brystene som får gjennomgå først, men heldigvis, det har ikke skjedd hos meg….ennå.

Løshud ja. Jeg vil tro at mange kjenner seg igjen i akkurat det, spesielt når man får et stort vekttap ganske raskt, men så har jeg jo også alderen. Jeg har jo blitt 54 år, og huden vil neppe trekke seg sammen på lik linje med når jeg var en del år yngre. I tillegg til armene, så har jeg fått løshud øverst på lårene. Det er ganske fascinerende å sitte og dra i løshuden der. Helt nytt for meg å ha løshud på lårene. Magen, der er det ikke så mye ennå selv om jeg har mistet mye vekt der også. Strekkmerkene som jeg ikke trodde jeg hadde noe særlig av, de har blitt synlige gitt, men det gjør meg absolutt ingenting. Strekkmerker er ikke stygt. Det kan sikkert være ulikt fra person til person, men jeg liker mine strekkmerker jeg…selv om jeg trodde at jeg nesten ikke hadde noen. De har ligget der og bare ventet på å poppe frem.

Det jeg gruer meg mest til, det er å se hvordan halsen blir når jeg forhåpentligvis mister enda flere kilo. Jeg ser at den begynner å bli litt sånn rynkete, noe skjer i negativ forstand. Jeg er blitt smalere i ansiktet, noe jeg er super happy for, men har ikke lyst til å få løshud og rynker på halsen. Det er jo noe alle kan se veldig godt. Nei, jeg vet jeg ikke bestemmer dette, og ja, jeg er sikkert forfengelig, men akkurat det ser jeg noe mørkt på. Men ikke så mørkt at jeg ikke vil fortsette reisen mot et enda lettere liv. Å få en lettere kropp trumfer alt dette.

Åreknuter. Åreknuter har jeg hatt masse av. Skikkelige klumper. Et sted på låret er det en stor klump med flere åreknuter. Denne klumpen var tidligere dekket av magen min, magen hang liksom over. Nå er det ingen mage som henger over den, så den er stor og tydelig. Etter jeg nå har mistet 23 kg, så føler jeg at jeg har fått en haug av nye åreknuter. Det er jo rene åreknutegalleriet på lårene mine. Men legen kunne fortelle at jeg nok ikke har fått flere åreknuter, men etter vekttapet så har de kommet mye mer frem, og flere har nok ligget under huden uten at jeg har sett dem. Om jeg klarer å gå dobbelt så mye ned i vekt som nå, så skal de fjernes. Jeg har fjernet åreknuter to ganger før, og den ene gangen var jeg også på det største tror jeg. De forsvant, men kom veldig fort tilbake igjen, sikkert mye pga vekten. Nå skal jeg vente til jeg nærmer meg målet mitt.

Jeg har søkt nettet opp og ned og i mente for å prøve og finne gode råd for om det er noe man kan gjøre for å unngå for mye løshud. Det er ganske nedslående fordi det ikke er noe magi her, men jeg må jo ha et bittelite håp. Om løshud finner jeg bla dette : Det er ikke uvanlig at store vekttap fører til slapp og overflødig hud. Det er ikke mulig å trene bort overflødig hud, men huden er elastisk. På lår finner jeg bla :Løs, overflødig hud på låret lar seg ikke trene bort eller strammes med kremer, laser eller ultralyd. Har du denne tilstanden, er en operasjon som fjerner overflødig hud og strammer opp gjenværende hud (lårplastikk) nødvendig. Æsj! Magen er det helst kirurgi som gjelder. Ved en abdominalplastikk strammes huden opp både på den øvre og nedre delen av magen. Denne operasjonen anbefales til personer med løs hud på magen både over og under navlenivå. Denne typen operasjon er mer omfattende. Huden strammes opp på den øvre og nedre delen av magen, samt at man strammer opp bukveggen. Hjelp! Det er liksom kirurgi som er løsningen om man får masse løshud, eller man kan akseptere det, og se på det som et bevis for hvor mye man har klart å gå ned. Så er det jo ting man vet er viktig, og det er å miste kroppsfett på den sunne måten, med trening, et balansert kosthold og uten å ha det travelt. Viktig å spise nok proteiner og drikke rikelig med vann. Jeg drikker vann, men er langt i fra veldig flink, så her har jeg noe å forbedre.

Det er laaangt igjen til at jeg overhode hadde fått et tilbud om kirurgi, og jeg tror neppe jeg hadde lagt meg under kniven heller. Da skal det bli fordi jeg får så mye at det går ut over livskvaliteten. Men pent er det ikke. Jeg tenker jo og på hva det vil gjøre med selvtilliten, og selvbildet om jeg skulle være så heldig å treffe en ny mann. This is me liksom. Jeg trenger ikke bekymre meg for verken det ene eller det andre nå. Jeg har ikke tatt av meg så mye av noe slikt hadde vært aktuelt nå uansett. En ny mann er det heller ikke i sikte. Selv om selvtilliten er blitt bedre med vektnedgangen, så er jeg ikke på noen arenaer pr nå hvor det kan være aktuelt å treffe en heller. Dating er ikke bare bare.

Jeg vet. Jeg bør bare akseptere all løshud og heng, og jeg synes jeg gjør det på en måte. Og så bekymrer jeg meg for ting jeg ikke vet resultatet av. Hipp hurra, og tommelen opp for dere som ikke bryr dere om verken grevinneheng, eller andre ting som henger og slenger, for det er jo slik det bør være! Man er som man er, og bør være fornøyd med det. Jeg er jo flink til å ha dette fokuset i veldig mange sammenhenger, og jeg har klart å akseptere veldig mye nå, så får vi se om jeg klarer det også fremover. Armene er som de er, og jeg er stolt over at de er blitt mindre,  og løshuden er kun for mine øyne på overarmene, men det vil jo bli synlig i sommer på underarmene….ikke pent, men et spor av et liv og en vektnedgang som jeg er så innmari stolt av. Jeg ser for meg at armene på sommeroverdelene vil bli lengre og lengre hehe. Men hipp hurra for minus 23 kg. Var hos fastlegen på kontroll på torsdag, og han smilte fra øre til øre hele tiden, og er så stolt over hva jeg har fått til. Det gjør godt.

I dag var jeg på trening kl.07 som vanlig, og hadde ei veldig god sykkeløkt. Den vanlige milen ble syklet i godt tempo.  Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.