Her om dagen så kjøpte jeg størrelse 44 i ytterjakke! Det var en blanding av ” klyp meg i armen “, innvendig jubel, og en tåre i øyekroken da jeg tok på meg jakken, og den satt som et skudd. Fra ytterjakker i størrelse 50/52, så kan jeg nå kjøpe 44. Nå har ikke jeg prøvd alle jakker i str. 44 hehe, men denne jakken i 44, den gikk jeg rett inn i.

Når kunne jeg sist kjøpe størrelse 44 i klær? Jeg kan ikke huske når det kan ha vært, men jeg hadde en periode helt i starten av 20 årene hvor jeg nok kan ha gått i den størrelsen. Da tok jeg av meg ganske mye, men på den tiden var jeg heller ikke så stor som jeg ble spesielt etter å ha født datteren min. Jeg brukte på det største størrelse 58. Et par av disse toppene har jeg tatt vare på.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne utrolig fine ytterjakken, den ropte på meg der den hang. Jeg elsker jo klær, og jeg har en spesiell dragning mot jakker. Jeg er glad i farger og mønster, men det kan også være ensfargede jakker som denne jeg nå har kjøpt. Så der hang den i en sports outlet, og jeg var ikke der for å kjøpe meg ny jakke. Jeg har liksom alltid styrt unna slike ” vanlige ” butikker fordi det aldri har vært håp om å passe klærne som har vært der. Jeg var i butikken for å bytte en turbukse som datteren min fikk til bursdagen sin, og mens jeg gikk og lette etter den buksen hun skulle ha, så hang den der, og den ropte høyere og høyere. Jeg måtte dra bort til den, og jakken, den var opp i str. 48, så jeg hadde et lite håp om å passe den størrelsen. Men 48 var for stor. 46 hadde de ikke. Så da ble det å prøve 44, og det var jo like før hele butikken hadde hørt gledeshylet, men jeg klarte å holde det inni meg heldigvis. 44 satt som så fint, og jakken, den elsker jeg.

Jeg liker disse ytterjakkene som er litt lange nå som vinteren snart banker på døren. Da kan jeg holde meg varm også ett godt stykke nedpå beina. Jeg likte fargen veldig godt, og passformen var helt som den skal være. En god pris var det også, og jeg må jo være ærlig på at det er utrolig godt det og kunne ha valgmuligheter når det kommer til klær. At jeg ikke må kjøpe på spesialbutikkene hvor man ofte må betale noe mer. Når det er sagt, så er kvaliteten på spesialbutikkene veldig god, og passformen veldig bra om man finner den passformen som kler en. Ingen har heller den kunnskapen som de ansatte på disse butikkene har. Likevel er det godt og kunne velge ut i fra hva lommeboka tillater. Så det er et stort pluss ved å ha gått ned så mye i vekt. Jakken ble med meg hjem. Den var til 50 %, så jeg fikk en god pris på den. Nå har jeg to slike lange vinterjakker. Den andre fra Twentyfour, den er enda tykkere og for de enda kaldere dagene. Det er godt å ha jakker man kan velge ut i fra temperaturen.

34,4 kg har jeg nå tatt av meg. Det som er baksiden ved å gå ned så mye, det er jo bla at alle klærne mine har blitt altfor store. Når jeg var på det største, så kunne jeg ikke få klærne store nok. Nå merker jeg at jeg ikke kan gå med for vide klær. Når overdeler blir for store, så føler jeg at jeg går i telt. Jeg har alltid hatt mye klær, og det er derfor rart å oppleve at jeg faktisk ikke har det lengre. Jeg har et stort behov for en ny garderobe, men samtidig så er jeg ikke der jeg ønsker å være vektmessig, så jeg kan ikke ta helt av. Men litt etter litt så må jeg bygge på en ny garderobe, og det gjelder både overdeler og underdeler. Det er trist å legge bort den ene favoritten etter den andre, men sånn er det bare når man minsker. Jeg har tatt vare på en del, men jeg håper jeg ikke må ta det frem å bruke det igjen. Alt er opp til meg, og jeg håper og tror at jeg skal klare å holde meg der jeg er, og jobbe meg videre nedover. Det jeg ikke har beholdt, det er solgt, eller skal selges.

Jubel, takknemlighet, glede, stolthet, mestring – alle disse følelsene kjente jeg på når jeg stod der på butikken med en helt ny vinterjakke på meg i str.44.

Jeg skal ha en rolig lørdag. Det er treningsfri i dag, men jeg tenkte å komme meg ut for å gå en tur i løpet av dagen. Jeg skal også ut å kjøpe julegardiner, ensfargede røde. Jeg vet ikke hva som skjer, men jeg har julestemning, og kommer til å pynte om ikke så lenge. Jeg gleder meg til å få frem alt det røde, og det som er i gull. En periode etter skilsmissen, så var ikke julestemningen der, men i fjor og i år, så er den absolutt tilstede. Røde gardiner i spisestuen har jeg hatt lyst på lenge. Jeg mener at jeg hadde en gang, men hvor jeg har lagt de, det aner jeg ikke. Jeg har lett høyt og lavt. Juleputer i sofaen har jeg også lyst på, så kanskje i år… jeg har hørt på P4’s juleradio lenge allerede, og før bannet jeg den opp og i mente for å spille julemusikk i oktober. Jeg gleder meg til alle de teite julekalenderne, og til å se Blåfjell med guttene.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Tanita har flyttet inn i boligen min her i Kristiansand. Vi lærer hverandre å kjenne uke for uke, og selv om Tanita bare har bodd her et par uker, så tenker jeg at vi skal bli gode venner. Og det er Tanita som er min nye samboer.

Tanita, det er den nye badevekten min, og selv om jeg bare har hatt den i et par uker, og foretatt to målinger, så ser jeg at dette er en utrolig god investering. Tanita lærer meg å bli kjent med kroppen min på flere felt enn bare vekt og bmi, og det kjenner jeg at hodet mitt trenger. Samtidig er det veldig interessant å lære mer om hvordan kroppens sammensetning og tilstand. Om vekta har gått opp en uke, så får jeg her svar på hvorfor den kan ha gått opp. Det trenger ikke være rent fett som man ofte har lett for å tro, men det kan feks være mye væske, eller det kan være mer muskler. Tanita vekten forteller også om all jobben jeg legger ned i trening fungerer slik jeg ønsker. Gir all treningen resultater?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg ble kjent med Tanita vekten da jeg var på kurs på overvektsklinikken på Sørlandet Sykehus for mange år tilbake. Når vi  ble veid på dette kurset, så var det på ei slik vekt. En noe mer avansert utgave, men samme prinsipp. Jeg tror faktisk jeg har resultatene fra den gangen, så de må jeg lete frem og sammenligne med dagens tall. Da jeg var på overvektsklinikken nå i mars, så ble jeg også veid på ei Tanita vekt, og det var veldig utrolig gøy å sammenligne tallene fra mars med tallene jeg fikk når jeg nå har min egen vekt.

Jeg kjøpte først ei bodyscan vekt fra Withings, men leverte den tilbake til butikken da den ikke ga meg samme kroppsoversikt som Tanita gjør uten å tegne månedsabonnement ved siden av kjøpet. Jeg valgte da å legge til 1000 kroner for da å kjøpe ei Tanita vekt. Nå får jeg alle tallene opp på vekta når jeg veier meg, og samtidig legges de også i appen som jeg har på telefonen. Det er utrolig kjekt å få tallene inn i en app også, for da kan man gå tilbake å se mer nøye på tallene, og man kan sammenligne ukene for å se om noen verdier har endret seg i den ene eller andre retningen.

Den nye vekten min viser forskjellige målinger : sammenlagt vekt, Body Mass Index ( BMI ) , kroppsfett, fettfri masse, indikator til innvollsfett, muskelmasse, sammenlagt kroppsvæske, beinmineralmasse, og metabolsk alder. Viktige målinger som kan si mye om kroppens tilstand. Målingene vises med et rødt, gult eller grønt bakgrunnslys når man er på vekta, er det målinger som vises med feks rød bakgrunn, så er det noe som er for høyt. Rødt er aldri noen god farge på vekten. Vekten er utrolig lett å sette opp, og koble til appen på telefonen.

En ting som er helt sikkert etter å ha vært på vekten : All treningen jeg legger ned gir utrolig gode resultater. Kroppen min er i veldig god form! Det var så jeg nesten ikke trodde resultatene som kom frem. Jeg tror jeg var på vekten tre ganger på rad for å være sikker på at tallene ble de samme, og det ble de. Jeg ble så glad jeg at tårene kom. Det å se så flotte og positive tall, det gjorde meg så glad og så stolt! All trening har betydd noe for kroppen min, noe veldig, veldig positivt. Jeg så klart og tydelig hvor viktig all treningen har vært, og betalingen er en frisk og sterk kropp.

Jeg scoret på rødt på BMI, og det var ingen stor overraskelse at BMI’en fortsatt er for høy. Samtidig så bryr jeg meg ikke så mye om BMI’en. Vi vet at mange veltrente personer har høy BMI, men gøy er det jo om den beveger seg nedover, og man på papiret kanskje kan få BMI bort fra overvekt. Når jeg sammenlignet tallene fra jeg var på overvektsklinikken i mars, og fra jeg var på vekta nå, så ser jeg at BMI’en har gått ned en del, så her er det også bevegelse. Jeg scoret også litt for høyt på beinmineralmasse. I mitt hode trodde jeg kanskje at det var positivt at man hadde høy beinmineralmasse, men lyset var rødt, og da det ikke være positivt. Dette var faktisk de eneste målingene som lyste rødt. Helt utrolig, men helt sant.

Jeg var veldig spent på fettmassen, fettet rundt organene, muskelmasse og også væsken i kroppen min. Væsken vil jo garantert variere veldig, spesielt på meg med lymfødem, men målingene vil gi meg en veldig god pekepinn.

Kroppsfett, der trodde jeg at jeg ville score for høyt, men her ligger jeg faktisk på normal! Jeg trodde ikke mine egne øyne. Normalen skal ligge mellom 23% og 34 %, og her ligger jeg på 33%. Det at jeg her ligger på normal, og ikke på verken ” over ” eller ” fedme “, det er så fantastisk! Det er ikke rart at man får tårer i øynene. Jeg har vel trodd at kroppen har vært et beg av fett, og så stemmer dette overhode ikke.

Neste måling er muskelmasse. Muskelmassen er jo veldig viktig for bevegelighet, balanse og styrke. Det er et tegn på fysisk funksjon, og det er derfor vi alltid får beskjed om å bygge muskler. Takk til fysioterapeuten min som har gitt klar beskjed om hvor viktig styrketrening er for meg. Jeg har hørt på henne, og trener nå like mye styrke som jeg trener kondisjon. På muskelmasse er det tre kategorier : Lav, normal og muskuløs, og her, hold dere fast, her fikk jeg muskuløs! Jeg ligger på midten innenfor kategorien muskuløs. Er jeg stolt eller? Muskelmasse refererer til mengden muskelvev i kroppen. Dette inkluderer skjelettmuskler, glatt muskulatur som finnes i organer, og hjertemuskulatur.

Muscle quality, eller kvalitet på musklene, på denne målingen så er også kategoriene lav, normal og muskuløs. Også her havner jeg på midten av kategorien muskuløs. Jeg er jo sås totl at jeg nesten sprekker.

Så kom jeg til visceralt fett. Visceralt fett, også kalt magefett eller bukfett, er fettet som hoper seg opp rundt organene i magen. Dette fettet er ekstra farlig, da det øker risikoen for en rekke helseproblemer, som høyt kolesterol, høyt blodtrykk, hjertesykdommer, kreft, diabetes type 2 og andre metabolske sykdommer. Magefettet fører til mer fett i blodet, endret hormonproduksjon og dårligere regulering av blodsukkeret. I tillegg kan det danne en langvarig og kronisk inflammasjon, altså betennelse. Det er dette som gir en økt risiko for sykdommene som jeg har nevnt her. Jeg var sikker på at jeg ville score for høyt her, men sannelig, det gjorde jeg ikke. Her er kategoriene normal og høyt. Her havner jeg på normal. Normal skal være innenfor en verdi opp til 12. Her havner jeg på 9,5. Så jeg er fint innafor normalen. Jeg fikk jo nesten gåsehud når jeg så dette. På denne type fett, så er kondisjonstrening veldig bra, så jeg gjør definitivt mye riktig når jeg også legger ned en del tid på å trene kondisjon. Magefett er også ofte noe av det som forsvinner raskest ved vektnedgang, så en utrolig god motivasjon med andre ord!

Væske, der var jeg sikker på at jeg scoret altfor høyt pga lymfødemet mitt. Jeg var sikker på at jeg her kom på høy, men også her er jeg faktisk innenfor normalen. Jeg ligger faktisk på midten innenfor kategorien normal. Helt fantastisk! Det hadde jeg aldri trodd. Jeg hadde trodd jeg var full av væske, men samtidig så kjenner jeg jo at mye har skjedd i beina min etter vektnedgangen.

Vekten sier også noe om din metabolske alder. Den metabolske alderen forteller noe om helsen din og trenger ikke å være den samme som den kronologiske alderen din. Noen ganger kan den metabolske alderen være langt høyere enn den kronologiske og omvendt. Alder, familiegenetikk og hormoner påvirker den metabolske alderen, men også muskulatur, kost og fysisk aktivitet. Jeg er 54 år, og Tanita vekten viste at min metabolske alder er  45 år, 9 år yngre enn min kronologiske alder. Stolt!

Da har jeg tatt dere med inn i min nye Tanita verden, og skrevet litt om målingene som vekta viste. Så skal man selvsagt ikke tro 100% på alle tallene, men Tanita vektene er vekter som skal være utrolig nøyaktige. Leger, sykehus, treningssentre osv bruker mye disse vektene. For meg var dette en utrolig god investering, og det var godt for min mentale helse. Denne uken hadde vekten gått opp litt, men så går jeg da inn og ser litt mer nøye på de ulike målingene. Er det noe som har endret seg siden vekten har gått opp litt? Og når jeg kikker, så ser jeg at jeg har noe mer væske i kroppen, og jeg ser at muskelmassen har økt. Så der er forklaringen på at vekten hadde gått noe opp. Da stresser ikke hodet mitt, for jeg vet at det ikke er fett jeg har lagt på meg.

Tanita og jeg kommer til å bli veldig gode venner, og ” hun ” vil hjelpe meg til å forstå både vektnedgang og oppgang på en helt ny måte.

Nyt lørdagen der du er! Jeg skal på jenteshopping til Nais i Lyngdal i dag, og gleder meg stort! Jeg som alltid har hatt overflod av klær, jeg begynner nå å kjenne på at jeg har svært lite klær som passer, så jeg må investere i ny garderobe litt etter litt.

Jeg fikk et nytt familiemedlem i 2023, eller jeg tror heller vi sier at jeg fikk en ny bekjent. En “sak ” som jeg i maaange år hadde et sterkt hatforhold til , men som jeg da skulle prøve å bli mer glad i. At dette skulle bli en god venn, den så jeg vel ikke helt, men men vi har faktisk blitt ganske gode venner på dette året, både på oppturene og nedturene.

Det er et år siden nå at jeg fikk dette nye familiemedlemmet mitt, en sølvfarget badevekt. En helt enkel og grei badevekt. Før vekta kom i hus, så var det nok to år siden jeg hadde vært på ei vekt sist. Fastlegen har hatt et ønske om at jeg fikk kjøpt meg ei vekt, noe jeg sånn sett gjorde for rundt 2 år siden, men den forsvant nesten like fort ut som den kom inn. Når VG for et år siden skulle skal skrive en reportasje om min Ozempic reise, så ville de veldig gjerne at jeg også fulgte med på vekten. Så da var det bare å krype til korset, om det kan kalles kryping da. Det satt langt inne å kjøpe meg vekt. Veldig langt inne. Men vekta ble kjøpt, og på Power, så kunne den butikkansatte fortelle meg at om jeg ikke var fornøyd med vekta, så måtte jeg bare komme tilbake med den. Han lo godt når jeg spurte om det betydde at jeg kunne levere den tilbake dersom jeg ikke var fornøyd med tallene som vekta viste.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Vekta har vært i bruk en gang i uken. Det var planen min, men det er ikke alltid ting går etter planen. Jeg veide meg hver onsdag, så ble det hver torsdag. Igjen, det var planen. Eller jeg veier meg hver torsdag, som er etter planen, men den vekta kommer sannelig frem andre dager også, og jeg skjønner ikke hvorfor jeg gjør det. Den ene delen av hodet sier at jeg skal på vekta hver torsdag, og den andre delen av hodet sier at jeg bare må ta den frem akkurat når jeg føler for det. Det blir liksom jubel og nederlag om hverandre, og det er ikke godt for meg. Jubel den ene dagen, og nederlag den andre. Jeg bør nok prøve nok en gang å bli noe mer konsekvent på å holde meg til denne dagen i uken. Det er jo bare fryd og gammen de ukene hvor vekta viser nedgang hver gang jeg er på vekta, men noe kjipere når det er omvendt. Jeg vet jeg ikke skal ta den frem andre dager, men det gir jo jeg søren i om jeg føler for å ta den frem en annen dag. Man føler seg så todelt.

Fysioterapeuten min har anbefalt meg å kjøpe ei vekt som også viser bla muskelmasse, BMI, kroppsfett, væske osv, så etter å ha tenkt ei stund, så ble det at jeg kjøpte ei Withings vekt. Denne skulle vise målinger over kroppssammensetninger. Vekten skulle holde øye med åtte målinger over kroppssammensetningen som kroppsfett, vannprosent og muskelmasse. Den skulle også ha kontroll på visceral fettindeks samt en rekke målinger for hjertehelse. Perfekt for meg, for jeg har jo stor interesse av å se hvordan kroppens sammensetninger endrer seg under reisen jeg er på. Vekten ble bestilt, og hentet på Power noen dager senere. Jeg hadde spurt masse før jeg kjøpte den, så jeg følte meg trygg på at dette var vekta jeg skulle ha. Man kunne og laste ned en app slik at man fikk alle data inn der.

Tror du vekta var som jeg hadde blitt fortalt? Nope. Ikke i det hele tatt. Det viste seg at vekta kun viste meg høyden, vekten og bmi. Høyden endrer seg sjeldent, så da står vi igjen med vekten og bmi. Ja, og så været da, og temperaturen. Og jeg må ikke glemme luftfuktigheten. Alt dette er jo kjempe interessant når man skal ned i vekt….etter mange runder med Power hvor jeg ba de sjekke dette grundig, så viste det seg at jeg må ha et abonnement for å få frem noen av verdiene jeg ønsker. Så får å vite væsken i kroppen, og muskelmassen, så skal man betale rundt 150 kr mnd. Det skjer ikke. Vekten kostet nok om man ikke skal ha månedlig abonnement i tillegg. Så vekten er kun bodysmart mot betaling. Jeg hadde jo lyst til å kaste hele vekta vegg i mellom, men jeg hentet meg inn og kom til å tenke på at man har 60 dagers returrett, så istedenfor at den møtte veggen min, så skal vekta få komme hjem til Power igjen.

Så hva gjør jeg nå da? Jeg har googlet og googlet, og det blir nok til at jeg legger til 1000 kr og kjøper en Tanita vekt. Tanita vektene vet jeg viser det jeg ønsker uten at man må ha noe abonnement. Tanita vektene blir ofte brukt hos ulike som jobber med vektnedgang og livsstilsendring. Det dumme er at for å få vekten til en tålig akseptabel pris, så må jeg få den fra Danmark, eller gjennom en norsk side, men sendt fra Danmark. Og her snakker vi ikke om gratis frakt. Det koster 200 kr å få vekten fra Danmark og hit. Det blir en dyr vekt, men jeg har virkelig lyst til å følge med på hvordan hele kroppen har det som feks muskelmassen. Øker den som den bør med såpass mye trening? Endrer væskeinnholdet mitt seg noe? Hvor mye fett har jeg, og klarer jeg å jobbe dette nedover? Jeg synes disse tingene både er interessante og viktige. Jeg kan ikke kun ha fokus på tallene på vekten. Da kan hodet mitt fort bli stresset. Til uken er det ut å levere Withings vekten på Power, og jeg våger ikke å bestille meg ny vekt før jeg ser at returen går gjennom. Men jeg håper de står ved de fine ordene de reklamerer med.

Det at jeg har blitt fortrolig med badevekta, det er ganske utrolig. Det hadde jeg aldri i mitt liv trodd. Jeg har hatet vekta så intenst hele livet mitt etter at skolelegen i 4.klasse i streng stemme sa til meg høyt og tydelig at jeg var altfor tjukk, og at jeg veide altfor mye. Tenk hva noe slikt gjør med en 4.klassing…

Det gjøres undersøkelser på det meste, og det har også blitt foretatt undersøkelser på hvilke dager man bør veie seg på, og det er ikke mandager som sikkert mange tror. Helt utrolig at det skal bety noe hvilken dag man veier seg på, men det skal visst ha en betydning sier undersøkelser. Flere faktorer skal kunne påvirke vekten, og derfor er det altså ikke uten betydning når du går på vekten. Undersøkelser sier :

1. Vei deg en gang i uken, eller eventuelt én gang annenhver uke, så får du et mer realistisk bilde av om vekten er på vei i riktig retning.

2. Vekten kan svinge med opptil hele 2,5 kilo om dagen. Så derfor bør du veie deg på samme tidspunkt hver uke, om morgenen, etter at du har vært på toalettet for å få et mest mulig riktig bilde. Og vei deg alltid på onsdager. En finsk studie viser at vekten svinger minst midt i uken. Så hvorfor jeg byttet fra onsdag til torsdag er jo ikke i tråd med den finske studien, men jeg er fortrolig med torsdag jeg 🙂

Nyt søndagen der du er. Vi blogges i morgen!

Denne uken er det 1 år siden jeg startet på Ozempic som en del av behandlingen for høyt blodsukker. Det har vært en utrolig reise. Det har vært en berg og dalbane, men mest av alt : starten på et nytt liv.

Det er ingen som helst tvil om at jeg har fått et nytt liv, og en ny hverdag etter at jeg startet på Ozempic. Før oppstarten av Ozempic, så var ikke diabetesbehandlingen min optimal. Vi fikk ikke helt kontroll på sukkernivået. Det var da jeg fikk Ozempic at endringer skjedde, og blodsukkeret begynte å stabilisere seg. Men Ozempic var også starten på en helt ny hverdag for meg, en hverdag jeg har ønsket meg så lenge. Jeg er evig takknemlig for at fastlegen min ønsket at jeg skulle prøve Ozempc på nytt, for jeg hadde prøvd en gang før, men jeg ble så utrolig dårlig. Lite visst vi da at årsaken til smertene, og kvalmen ikke var pga Ozempic, men nyrestein. Så etter at operasjonen av nyresteinen var over, og jeg var tilbake hos fastlegen, så ønsket han at jeg skulle starte opp igjen med Ozempic. Jeg var skeptisk, men jeg sa ja. Takk og lov for det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

For 1 år siden så veide jeg 32 kg mer enn jeg gjør i dag. Jeg følte at livet og dagene var gode, men jeg har samtidig aldri klart å akseptere at jeg er overvektig. Jeg har aldri vært glad i kroppen min, og jeg har hatt masse negative tanker rundt akkurat det. Fysisk så har jeg vært veldig aktiv i mange år, men det er jo klart at det er tungt å bære mye ekstra vekt, og i tillegg har jeg slitt med både lymfødem og lipødem. Beina har vært tunge som bly, og jeg har ofte både sagt og skrevet at jeg har tømmerstokker. Noen har følt at det er stygt av meg å sette et slikt ord på beina mine, men det var jo akkurat slik jeg følte det, at jeg dro rundt på to store, tunge tømmerstokker.

Minus 32 kilo. Det er helt fantastisk, og nesten litt uvirkelig. Jeg har drømt om det, og håpet på det, men jeg hadde vel aldri trodd jeg faktisk skulle oppleve dette om jeg skal være helt ærlig. Jeg har kjempet og kjempet i så mange år.  Et steg frem, og to tilbake. Jeg har liksom aldri klart å komme der jeg er nå. Vektproblematikken har vært en evig berg og dalbane.

Jeg har gått ned i årenes løp. Jeg har vært mye tyngre enn jeg var da jeg startet på Ozempic for 1 år siden. Jeg var på vekten når jeg var på det tyngste, og fra da til nå, så snakker vi om et vekttap på 60 kg. 32 av disse har jeg mistet det siste året. Høyst sannsynlig så har jeg gått ned mer enn 32 kg, for det var først da VG journalist Aslaug tok kontakt med meg for å lage en reportasje om Ozempic at jeg gikk på vekten. Aslaug var hos meg i november, så hva jeg gikk ned fra september til november, det aner jeg ikke. Her er noen ” gamle ” bilder:

Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få.

Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20-30 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke, men målet er å ha en vekt jeg kan være fornøyd med, og en helse som spiller på lag med meg. Klarer jeg å gå ned mer, så er det en stor bonus. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det innmari godt.

Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, og få en lettere hverdag.

Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.

Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.

Jeg har på dette året fått masse løshud. Ikke akkurat sexy, men en del av min reise. Puppene har blitt mindre, og kunne jeg ha fått en operasjon akkurat nå, så ville jeg nok ha prioritert brystene. Løshuden tenker jeg ikke alvorlig mye på. Vi har liksom blitt venner på en måte selv om all løshuden er en stor, negativ ting ved vektnedgang. Selv om jeg trener masse, så kommer den likevel. Kanskje hadde det blitt enda verre om jeg ikke hadde trent, men jeg er visst ikke 20 år lengre, og huden trekker seg ikke like lett tilbake. Om man gjør noe på et punkt, det kan være, men løshuden er som sagt en del av min reise, og jeg vil heller ha løshud enn å få tilbake 32 kg på kroppen.

Evig takknemlig for reisen dette året. Evig takknemlig for bieffekten som Ozempic har hatt. Evig takknemlig for fastlegen min. Evig takknemlig for mitt ” nye ” liv og min ” nye ” hverdag.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

Jeg blir frustrert, sur og lei. Snart et år har gått siden jeg startet på Ozempic, og reisen har vært fantastisk til nå. 31 kg ned, og min mor håper jeg er fornøyd med det. Jeg er utrolig fornøyd, men jeg ønsker ikke at det skal stoppe der.

31 kg har jeg nå tatt av meg siden september. Helt utrolige tall, og jeg må av og til klype meg litt i armen for å forstå at jeg faktisk opplever dette. En vektnedgang jeg har håpet på så lenge, og ikke minst jobbet for så lenge. Om  jeg er fornøyd? Jeg er storfornøyd! Men det ligger et lite men der…og det er fordi vekta ikke har gått ned de siste ukene. Vekta har gått opp en uke. Neste uke har jeg gått ned dette pluss litt til. Så er det opp igjen, og ned igjen. Sånn har det vært 4-5 uker nå. Er det rart jeg blir frustrert? Denne uken gikk jeg endelig ned igjen. 0,7 kg ned.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har en liten følelse av at Ozempic har nådd max virkning. Aner ikke om det er sånn det er, men jeg føler at jeg nok blir noe senere mett nå enn for få uker siden. Samtidig så varierer det veldig. Det er ikke lett å spise like lite som jeg gjorde når jeg ble stappmett veldig kjapt. I hodet så er det enkelt, men ikke i praksis. Heldigvis så føler jeg absolutt at jeg har kontroll, og jeg spiser ennå lite i forhold til hva jeg gjorde før, men i hodet mitt så føler jeg at noe har skjedd med virkningen. Kanskje er det bare sånn i perioder. Jeg aner ikke fordi jeg aldri har tatt medisinen før, og jeg ikke har mer erfaring enn disse månedene. Er dette bare det berømte platå? Er det kroppen som nå kjemper en vill kamp for at jeg ikke skal gå ned mer? Hvordan oppleve dere andre dette som går på Ozempic eller Wegovy?

Joda, jeg vet at jeg skal være veldig fornøyd, og jeg er absolutt det. Men jeg har flere kilo som bør av, og som jeg ønsker å få av, så da blir jeg litt utålmodig. Litt oppgitt fordi jeg fortsatt jobber like hardt for å komme ytterligere ned. Jeg vet også at det er mulig å gå ytterligere ned i vekt, og da blir det til at jeg analyserer fra A til Å når vekta først går opp, så tilbake der den var, opp igjen, ned igjen, og så for å stå helt stille.

Jeg vet at det er mye som kan påvirke vekten. Jeg trener mye. Jeg får mer muskler. Jeg er på trening 5- 6 ganger i uken. Den siste tiden med smertefulle hæler, så har jeg måtte endre noe på treningen. Jeg trener fortsatt styrke og sykler, men går ikke på tredemølle og går ikke turer i løypa. Men aktiviteten bør absolutt ikke være en årsak til at vekta er en berg og dalbane. Så er det maten da. Jeg spiser fortsatt lite sammenlignet med før. Jeg unner meg ikke ofte noe usunt. Jeg koser med med litt druer, og en proteinbar nå og da om jeg skal kose meg. Popcorn om søndagene. Noe flak med chips i ny og ne. Måltidene er ikke store, og jeg trodde heller ikke at maten var særlig ” feil”, men kanskje må jeg gå enda mer ned på porsjonene, og se enda mer på det jeg spiser. Jeg ligger som regel alltid i kaloriunderskudd så langt som jeg klarer å regne ut. Noen dager kan jeg ligge på vedlikehold. Ødemet påvirker, og beina har vært rare i det siste. Aner ikke hvorfor, men jeg føler mye rart i beina for tiden. vanskelig å beskrive hva, men jeg kjenner ødemet, og i tillegg til smertene under hælene, så føler jeg at noen tær, og den ene foten dovner bort en del. Litt ekkelt. Lymfebeina mine krangler når de vil. Jeg har jo kraftig lymfødem i beina, og beina kan være et frustrerende punkt i blant, men jeg er jo vant til det. En lang periode var de så gode, og jeg følte at jeg kunne danse på en sky hver dag, men så begynner de å krangle igjen.

Men, jeg har fått en helt ny hverdag. Livet mitt har endret seg totalt etter vektnedgangen, og det å kjenne på slike endringer, det gjør at jeg helt klart ønsker å gå ned mer. Det handler ikke om utseende, men det handler om helsen, og det å være fornøyd med den kroppen man bærer. Å gå ned i vekt betyr mye for meg, og det handler ikke om at jeg streber etter å bli slank, og attraktiv som sikkert noen tror. For meg handler det først og fremst om helsen min. Det å få stabilisert blodsukkeret. Det å få en friskere kropp, og en kropp som fungerer mye bedre. Det er jo ingen tvil om at det er tungt å bære ekstra kilo. Det og kunne være aktiv sammen med guttene mine, det er veldig viktig for meg. Jeg har ikke lyst til å være den mommo’en som ikke orker, eller klarer. Jeg har lyst til å være mer aktiv, trene mer, gå fine turer – rett og slett gjøre ting uten å kjenne på at ting føles så tungt. Så helse har vært nr. 1 for meg når jeg startet denne reisen. Så kommer selvfølelsen, og selvbildet på en god nr.2. Jeg har ikke vært komfortabel med mine ekstra kilo. Jeg har ikke vært glad i kroppen min. Jeg har akseptert at jeg er stor, og det handler ikke om at jeg skammer meg, men jeg har lyst til å komme på en plass hvor jeg føler meg mer vel og hvor jeg kan se på meg selv i speilet og smile enda mer.

Mye har endret seg på dette året om man ser bort i fra tallene på vekten. Jeg smiler til meg selv i speilet. Kroppen har fått mindre fokus. De negative tankene jeg konstant hadde før vektnedgangen, de er nesten borte. Jeg hadde trodd at negative tanker om en stor og stygg kropp ville forfølge meg resten av livet, og det å kjenne at disse tankene nesten er borte, det er helt ubeskrivelig deilig! Det første jeg tenkte på da jeg våknet var den store, stygge kroppen min. Og de samme tankene fulgte meg når jeg skulle sove. Etter å ha mistet 31 kg, så føler jeg meg som en ” ny ” Heidi. Samme Heidi innvendig, og det er viktig. Men min mentale helse, den er blitt så mye bedre, og det er så godt å kjenne på. Det er så mange negative tanker som har blitt ryddet bort, og nye, gode tanker har fått plass. Jeg begynner å bli fornøyd liksom.

Kroppen vil mer, orker mer og fungerer så mye bedre. Inni meg bobler det til tider av glede. En helt ny hverdag som jeg nyter til det fulle. Må bare vekt og kropp jobbe på lag med meg også fremover, og så må jeg finne ut om det bare er sånn at vekta står litt stille nå, eller om det er en årsak som jeg kan gjøre noe med.

Denne helgen er prinsene her, og straks skal vi en tur i Dyreparken. I dag blir det å få med oss litt dyrepresentasjoner, og besøke en del dyr.

Kos deg der du er. Vi blogges i morgen.

I dag har jeg lyst til å si takk! Takk til alle dere flotte mennesker der ute.

Jeg har den siste tiden møtt så mange flotte mennesker som følger bloggen min, og som følger reisen jeg er ute på. Mennesker som kommer bort til meg, og gir uttrykk for at de heier på meg, som gir komplimenter og på den måten er med på å motivere meg til å stå på videre. Jeg blir så rørt, og så glad! Vit at alle ord blir tatt godt vare på, og betyr mer enn dere aner.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg er nok en person som nok ikke er så god til å ta i mot komplimenter. Sånn har jeg alltid vært. Men jeg setter utrolig stor pris på alle gode ord, og komplimenter. Jeg håper at jeg klarer å takke alle dere som jeg møter, og som kommer bort til meg.

Ord og komplimenter kan bety så ufattelig mye. Små ord kan få dagen din til å gå fra grå til skinnende fin. Plutselig kjenner du at du smiler, noe man kanskje ikke har gjort så mye av tidligere den dagen. Det å få noen gode ord, og fine komplimenter, det gjør så utrolig godt. Jeg er ikke alltid like flink med de små ordene. Det har liksom vært ett av målene mine – at jeg skal bli flinkere til å rose, til å skryte, og til å oppmuntre. Jeg vet hvor mye slike ord, og slike tilbakemeldinger betyr for meg, og alle setter vi jo stor pris på å få ros og komplimenter. Vi trenger det. Vi trenger å høre at vi betyr noe, at man er fin, at man gjør en god jobb, at man motiverer og inspirerer. Vi trenger å høre at vi er en god venn og en god partner – vi trenger bekreftelser.

Den siste tiden har jeg virkelig opplevd hvor flinke mange er til å gi komplimenter, og ros, også mennesker jeg ikke kjenner. Jeg ser veldig godt at dette er noe jeg må bli mye flinkere på selv, for jeg ser jo hvor mye det betyr for meg å få slike fine ord. Jeg blir jo så glad, hele meg smiler, og komplimenter gir meg også så masse ekstra motivasjon, og energi. Bare på handleturen min i går, så treffer jeg tre flotte kvinner som følger bloggen min. Alle kom med de fineste komplimenter. Jeg håper jeg fikk sagt til alle hvor mye disse ordene betydde for meg, og at de hadde gjort dagen min enda finere. Jeg er kanskje en typisk sørlending. Litt sånn småsjenert i noen situasjoner. Men at det betyr uendelig mye, helt klart. Takk for at det finnes slike mennesker som tar seg tid til å gi komplimenter selv om man ikke kjenner hverandre.

Jeg må også bli flinkere til å gi meg selv komplimenter. For meg er det liksom litt skrytete å være stolt av meg selv – jeg føler kanskje at jeg prøver å fremheve meg selv. Men det er faktisk lov å være stolt. Visst vi går noen år tilbake, så trodde jeg at alle som ga meg komplimenter ga meg disse fordi de syntes synd på meg. At jeg trengte det fordi jeg var en størrelse eller flere for stor. Jeg tolket alt i verste mening fordi hodet mitt trodde det var slik. Jeg stilte alltid spørsmålstegn i hodet mitt om de mente det de sa. Svaret var som regel alltid nei.. i mitt hode. Nå klarer jeg heldigvis å tenke annerledes. Mennesker sier positive ting fordi de mener det. Visst ikke lar de nok heller være.

Komplimenter er positivt. En positiv bemerkning, ros eller skryt. Komplimenter kan omhandle alt. Man kan få komplimenter for materielle ting, om hvordan man ser ut, klær man har på seg, eller nye ting man har kjøpt. Man kan få komplimenter for prestasjoner. Man kan få komplimenter for personligheten sin. Fordi man har fine egenskaper. Fordi man betyr noe for andre. Uansett er det utrolig fint å få. Jeg synes det er utrolig fint å høre at også andre synes den nye jakken min er fin, og at jeg kler den. Jeg synes det er fint når andre legger merke til hvor mye mer jeg stråler, og virkelig ser at jeg har det bra. Jeg skal være helt ærlig å innrømme at jeg synes det er utrolig godt å høre når andre legger merke til at jeg prøver å gjøre noe med helse, og vekt. Fordi det er en kamp hver eneste dag.

Av mennesker jeg møter, så får jeg så ofte høre at jeg er et forbilde, og en motivasjon. At man kjenner seg igjen i det jeg skriver. At jeg er en stemme for så mange. Hvor fantastisk er det ikke å få høre slikt?  Det er nok noen av de fineste tilbakemeldingene jeg kan få. At jeg kan bety noe for andre, at det jeg gjør, og det jeg skriver om kan motivere og inspirere, det er helt fantastisk!

Jeg får mange fine komplimenter rundt vektnedgangen min, og jeg setter helt klart stor pris på det. At andre kan se endringene, og klappe meg på skulderen for jobben jeg har gjort, klart jeg blir glad da. At mennesker heier på meg, og ønsker meg det beste, det varmer virkelig masse. At jeg får høre at jeg stråler og ser så godt ut, klart jeg blir rørt og glad.

Det er lørdag, og denne helgen er prinsene mine her sammen med mammaen. Nå er det 4 uker siden sist jeg traff dem, og det er lenge. Det pleier aldri gå så lang tid, men det har vært sommer og ferie, og de har hatt masse å gjøre. Eldsteprinsen min, Henry startet i 1.klasse denne uken, og en stor dag for både Henry, foreldrene og oss andre. Skolestart er en milepæl, og starten på en spennende reise. I dag blir det en tur i Dyreparken, og her koser vi oss alle sammen. Vi har årskort, og har brukt det masse.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen!

Og helt til slutt: i nettbutikken er det masse salg, så ta gjerne en tur innom. Nå kan du virkelig gjøre mange gode kjøp : https://enstorrelseforstor.no/

Vi er i august måned, og det er snart 1 år siden jeg startet på Ozempic for å bedre blodsukkeret mitt. Det er snart et år siden vekten min begynte å gå ned som en bieffekt av Ozempic. Siden september i fjor, så har jeg nå gått ned 30,7 kg.

Vekttapet er nok mer enn 30,7 kg, men fra jeg begynte å veie meg, så er det dette tallet jeg må forholde meg til. Jeg veide meg ikke helt i starten, men i forbindelse med en reportasje i VG, så var det viktig å vite hvor mange kg man egentlig snakket om. Så da gikk jeg på vekta, og det er dette tallet jeg forholder meg til. Hvor mye mer det dreier seg om, det aner jeg ikke, så derfor er det 30.7 kg.

Hvert gram teller på denne reisen jeg er ute på nå. Jeg kunne ha skrevet minus 30 kg, men de 700 grammene mer, de er viktige for meg og hodet mitt. Jeg er utrolig stolt over hva som har skjedd disse månedene, og selv om det har vært en berg og dalbane, så har det heldigvis vært mest oppturer. Men det er en utfordrende reise, og frustrerende til tider.

De siste fire ukene har vært utfordrende synes jeg, og frustrerende. Det har vært opp og ned, og det utfordrer helt klart hodet mitt. Selv om jeg er helt klar over at det er sånn det er, og at det er sånn det vil være, så er det likevel utfordrende. Man vil jo helst at det skal gå en vei. Man vil jo så gjerne at det skal gå nedover uke etter uke når man går på vekta, men sånn er det neppe for noen. Jeg gikk opp over 1.5 kg for 4 uker siden, og etter det så har jeg gått ned litt og litt, og denne uken hadde jeg gått ned alt og 200 gram til. Da kommer det smilet frem, og da kommer også håpet om at det kanskje vil løsne litt fremover. Ukene blir så mye lettere når man ser at vekta beveger seg nedover. Det har vært en svært liten nedgang disse ukene, og det er skikkelig kjipt.

Jeg har de siste ukene også følt litt på at jeg kanskje kan spise noe mer før jeg kjenner på metthetsfølelsen. Metthetsfølelsen som har ” reddet ” meg gjennom disse månedene. Jeg føler kanskje også på at jeg er litt mer sugen på gummigodteri og salte ting. Ikke at jeg faller for fristelsen og hiver innpå, men får jeg skikkelig sug, så kan jeg ta noe og være fornøyd. Men følelsen at noe kanskje har endret seg, den liker jeg ikke. Jeg vet ikke om den er reell, jeg vet ikke om den er vanlig, men det har blitt et fokus. Jeg har pratet med andre som også opplever det jeg føler på, så jeg er tydeligvis ikke alene. Jeg håper virkelig at dette er vanlig, og at det bare er sånn det kan være i perioder. Jeg kjenner jo noen ganger på frykten for at effekten skal utebli, men effekten av en medisin forsvinner vel ikke bare…jeg har mer tro på disse platåene, for de vet vi jo at er reelle.

Jeg har alltid vært veldig i mot å være med i ulike grupper på feks Facebook hvor man deler erfaringer. Ikke at det å dele erfaringer er negativt, heller det motsatte, men jeg føler altfor mange er leger, og vet svaret. En ting er erfaringer, en annen ting er fakta. Etter at jeg begynte å føle på det jeg føler på i forhold til metthetsfølelsen, så meldte jeg meg inn i ei slik gruppe for å se om andre opplevde det samme som meg, så det skal bli spennende å følge med. Jeg vet at en del deler opp dosen sånn at de tar halve dosen en dag, og resten kanskje et par dager senere. Det har visst  hjulpet en del. Hvor man stikker seg mener noen har litt å si. Der velger jeg å stikke meg i magen slik jeg alltid har gjort. Der er det fortsatt litt kamuflasje, og føles som det beste stikkstedet for meg.

Man leser jo om manges erfaringer på ulike steder, og jeg skjønner at jeg er en av de heldige som har hatt god bieffekt av Ozempic. Langt i fra alle opplever det samme. Så er det jo også mange som opplever vektnedgang, mange større enn meg, og jeg blir så glad på alles vegne. Dette sier meg også at man nå snart må åpne opp for at Wegovy kan skrives ut på blå resept. Det er så mange fedmerammende som fortjener å få den hjelpen som nå finnes. Det skal virkelig ikke komme an på tykkelsen på lommeboken. Og nei, det handler ikke om å prioritere riktig. Man kan ikke sette Wegovy foran hus, hjem og familie.

Jeg går ikke på Ozempic for å gå ned i vekt, men jeg går på Ozempic for å få kontroll på blodsukkeret mitt. Jeg har prøvd ulike medisiner før jeg startet med Ozempic, og det var først når jeg tok Ozempic sammen med Metformin at vi fikk bedre kontroll på blodsukkeret. At jeg går såpass ned i vekt, det er jo en fantastisk bieffekt som jeg er evig takknemlig for at jeg opplever. Det er mange som opplever denne bieffekten av sprøyten, og da burde alle være glade på våre vegne synes jeg. At vi får kontroll på en diabetes sykdom, og i tillegg går ned i vekt, det betyr at vi kan bli en friskere utgave av oss selv Vi får en bedre helse både fysisk og psykisk, og vi blir en mindre belastning for samfunnet i forhold til helserelaterte utfordringer. For mange vil det å gå ned i vekt også bety at man kan komme tilbake til arbeidslivet fullt eller delvis. Det er samfunnsøkonomisk positivt at alle med fedme får denne hjelpen på blå resept. Dyrt på kort sikt, lønnsomt på lengre sikt.

Neste uke skal jeg til oppfølging hos fastlegen min, og jeg har notert ned det jeg lurer på slik at jeg skal huske alt. 30,7 kg er et fantastisk resultat, men vekten forteller meg også at jeg har en del mer jeg bør gå ned før man er i det berømte målet.

Mange spør om bivirkninger, og det eneste jeg kjenner på er hard mage. Frustrerende i blant, men en liten bagatell i det store bildet. Jeg har fått tips om ” Frukt og fiber ” tabletter, så jeg tenker å lufte disse med fastlegen når jeg treffer han til uken. Ut over det så har jeg ikke noen plager, og er så takknemlig for det.

Minus 30,7 kg. Det er mange halv kilos smørpakker det. Jeg har begynt å tenke i halv kilos smørpakker for å klare å se bildet av hvor mye dette faktisk er.

Søndagen min startet på treningssenteret, og siden jeg må tenke litt bevisst på hælene mine, så ble det i dag ei god styrkeøkt. Resten av dagen tror jeg at jeg skal bruke i hagen. Rydde og ordne litt. Fjerne noen blomster som har tatt kvelden.

Nyt søndagen der du er! Vi blogges til søndag!

Jeg må innrømme det, det kom en liten tåre. En tåre for mestring, og en tåre for lykke.

Jeg kan jo sånn sett gråte for mye. Jeg er uten tvil et følelsesmenneske. Det skal ikke alltid så mye til før tårene kommer, men det er veldig sjeldent at tårene er relatert til meg selv, men det var de denne uken her.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Tåren som kom denne uken her, det var en tåre for opplevelsen av noe jeg ikke har opplevd på evigheter: jeg kunne kjøpe klær i en ordinær butikk! Jeg har lenge lurt på når jeg muligens kunne passe klær på en ” vanlig ” butikk. Jeg vet at i merkene jeg selv selger, så er jeg nå str. S i Studio, og str. XS i Gozzip, så denne uken tok nysgjerrigheten overhånd, og jeg gikk først inn på Cubus. Ikke at Cubus nødvendigvis har mye klær for min smak, men jeg måtte bare prøve meg ut på størrelsene. Cubus har jo mye klær opp til størrelse 3 XL. Så kan man nok diskutere passform, og kvalitet, men nå var jeg bare nysgjerrig. Jeg prøvde en ytterjakke i str. 2 XL, og den var altfor stor! Så prøvde jeg samme jakken i XL, og den passet! Størrelse L passet også, men den satt nok noe stramt over brystene. Jeg prøvde også en bluse. XL passet så fint, men passformen gjorde likevel til at blusen ikke ble med meg hjem. Men følelsen av  passe den var helt magisk. Passformen til kjedebutikkene, den er ofte ikke bra. Man merker stor forskjell på passformen som kjedebutikkene har, og passformen til de som spesialiserer seg på stormote. Det har jeg alltid ment, også før jeg startet nettbutikken min.

Det å oppleve at man kan gå inn på en ” vanlig ” butikk og passe klær som de har der, det er en en følelse som ikke kan beskrives med ord! Dere som har opplevd det samme, dere kjenner følelsen jeg kjente på. Det er stort. Det er fantastisk. På det aller største som nå begynner å bli mange år siden, da brukte jeg størrelse 58/60 i mange plagg. Før jeg begynte å ta av meg, så brukte jeg størrelse 50/52. Jeg vet ikke hva en XL på Cubus er, men det er et stykke unna 50/52. Ytterjaken jeg prøvde i str. XL, den har jeg jaktet på i grønt, men den var på salg, så det er ikke rart at jeg ikke får tak i den. De hadde den i sort, men jeg har flere sorte jakker, så selv om jakken var fin, og passet så fint, så ble den ikke med meg hjem. Fornuften seiret.

Jeg var også innom Kappahl, og valgte med vilje og ikke gå inn i XLNT avdelingen der. Jeg fant en nydelig, ” heklet ” overdel i en pen, lys brun farge. Denne var i str. XL i den ” ordinære ” avdelingen, og satt som et skudd. Denne ble med meg hjem, og den beholder jeg om jeg finner en singlet i ca samme farge. Noe må jeg ha under både fordi den er ganske kort, og helt gjennomsiktig.

Den dagen var jeg et stort smil. Ikke fordi det er noe mål i seg selv å kjøpe så små klær som mulig, men det er et bevis på resultatene jeg har oppnådd. Resultatene jeg har jobbet målrettet for å nå. Jeg har jobbet for en stadig bedre helse, og en lettere kropp. For meg så handler det om en bedre livskvalitet. Jeg følte jeg hadde det fint når jeg var 30 kg tyngre også, men det å føle livet og hverdagen nå, det er en så stor forskjell at det er vanskelig å beskrive. Alt er så mye lettere.

Jeg elsker klær, og jeg har mye klær. Akkurat nå så opplever jeg en aldri så liten ” kleskrise.” Det meste av klærne mine har blitt altfor store, så jeg må nå få meg en ny garderobe. Mange favorittplagg må legges bort, forhåpentligvis for alltid. Man har aldri noen garanti for noe, men jeg håper at jeg ikke kommer tilbake der jeg var vektmessig. Jeg kan bare jobbe, og gjøre det jeg kan å unngå det, og håpe at jeg klarer det.

Denne uken hadde vekten gått opp over 1 kg, og det var et slag i ansiktet. Jeg vet noen av årsaken, og det er tarmsystemet mitt. Jeg merker veldig godt at sprøyten gir meg veldig hard mage, og hard mage, ja, det spiller absolutt inn på vekten. Foruten det, så er også ødemet mitt noe mer hardt enn det har vært på en stund, så jeg tror ikke det er så mye det jeg har puttet inn i munnen som har vært årsaken. Det er mye som kan utgjøre en vektøkning. Det er ikke bare det man spiser alltid. Nå har jeg fått tips om en bodyscan vekt som er rimeligere enn Tanita vekten, så nå skal den bestilles slik at jeg også kan følge med på muskelmasse, væske i kroppen og alle de tingene som også er viktig i den prosessen jeg er i.

I dag startet jeg lørdagen utendørs med ei god runde i Sukkevannsløypa. God musikk på ørene, og flott natur. En tur ute er også godt for tankene, og hodet. Jeg merker godt at jeg kan gå de gode bakkene stadig lettere, og det er godt å kjenne på.

Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.

En kilo hadde jeg gått ned når jeg var på vekta denne uken. Totalt har jeg nå gått ned 28,5 kg siden september. Jeg nærmer meg nå en vektnedgang på 30 kg Det er mye! Jeg har begynt å tenke på 1/2 kilos smørpakker når jeg prøver å se for meg hvor mye jeg har gått ned. Og vektnedgangen min er nå på 57 pakker med smør. 57 smørpakker! Jeg har mistet vekten av eldste barnebarn og litt av det yngste også. Når man lager slike bilder, så klarer man bedre å se hvor mye dette faktisk er.

Raskt nedover går det ikke. Siden jeg oppdaterte dere 1.juni, så har det ikke vært en nedgang på mer enn 1,5 kg, men det igjen er i snitt en halv kg i uken, og det er jeg fornøyd med. Ikke super fornøyd, men fornøyd. Skal jeg bli super fornøyd, så må vekta ha gått ned 1 kg eller mer i uken. Da skal jeg love deg at det er jubel på vekta. I dag ble det jubel, for i dag ble det altså 1 kg ned siden forrige uke. Jeg har min egen lille jubeldans på vekta.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Og joda, jeg vet. Jeg vet at jeg må være mer tålmodig. Jeg må akseptere at vekta kan gå opp, og at den kan stå stille i perioder, men det er ikke lett å finne denne tålmodigheten når man har jobbet iherdig uke etter uke. Men jeg vet at jeg gjør en sabla bra jobb, og jeg vet at jeg må være fornøyd med det jeg gjør, og det jeg har oppnådd. Jeg jobber med tålmodigheten hver dag, og jeg håper jeg blir bedre på dette steg for steg, men lett er det ikke. Jeg er jo heller ikke verdens mest tålmodige person i utgangspunktet, så utgangspunktet er jo ikke det beste. Heldigvis har jeg så mye gode folk rundt meg som hele tiden minner meg på disse tingene. Som fysioterapeuten min som minner meg på hvor godt jeg trener, og at jeg da beholder muskler. Muskler er som vi alle vet så viktig å jobbe godt for å beholde. Viktigheten av en solid kropp må vi ikke glemme. Mange som går ned i vekt mister også muskelmasse, og det er kun bra for tallet som vises på vekta, ikke for helsen og kroppen vår. Fastlegen min som bare er et stort smil når vi treffes, og som ikke kan fortelle meg nok ganger hvor utrolig bra denne vektnedgangen er, og hvor stolt jeg må være av meg selv. Jeg har aldri våget å spørre han om han hadde troen på at jeg ville klare dette. Jeg hadde vel ikke helt troa selv for å være ærlig. Ikke helt fra starten. Ikke at det skulle bli så bra som dette.

Jeg sier til alle jeg snakker med om vektnedgangen at jeg har fått et helt nytt liv, og en helt ny hverdag, og det er 100% sant. Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Blodsukkeret har stabilisert seg på et nivå som legen pr. nå er fornøyd med, men det er fortsatt en vei å gå her også for kanskje og kunne klare meg uten medisiner en dag. Om jeg kommer dit, det vet jeg jo ikke, men mange gjør det når de går ned i vekt, så man håper jo….en dag.

Den mentale helsen er også blitt mye bedre. Jeg merker at jeg ikke tenker så mange negative tanker som før. Jeg ser på meg selv på en annen måte. Jeg som person har ikke endret meg i forhold til hva jeg tenker, føler og mener. Den innvendige Heidi er akkurat som før, men jeg ser på kroppen min på en helt annen måte. Det føles godt og ikke ha det negative tankekjøret som jeg hadde før. Digg føler jeg meg ikke, men likevel har jeg en kropp som jeg er mer fornøyd med. Jeg er mer glad, og har et mye jevnere, godt humør. Jeg smiler mye mer. Det føles så ubeskrivelig godt.

Jeg ser at jeg kunne ha valgt å spise den typiske” slankematen “, men jeg tror at valget om å spise ” vanlig mat ” er det riktige valget for meg. De som tenker at det å gå på en av de ulike sprøytene er en quickfix, de tar veldig feil! Man får en drahjelp i forhold til at man blir fortere mett, og dermed ikke orker like mye mat som før, men det alene er jo ofte ikke nok. Man må jobbe målbevisst i forhold til å tenke på hva man spiser, og man bør ha inn en visse dose med aktivitet/trening. Når det gjelder trening, så føler jeg selv at der er jeg veldig god. Jeg trener mye og godt, og vet at jeg får en gevinst av å være såpass aktiv, ikke minst etter hvert som jeg blir eldre med en mer stabil og sterk kropp.

Målet er 30 kg til, eller når jeg kjenner meg fornøyd med kroppen min. Der er jeg absolutt ikke ennå. Tallene er ikke de viktigste, men jeg kjenner at de betyr en del. Vekten blir litt altoppslukende til tider. Det at jeg går på vekta mer enn en gang i uken feks. Det bør jeg ikke gjøre, men så gjør jeg det likevel. Her er det mye å jobbe med, men jeg tror ingenting kommer ut av kontroll, for kontrollen, den har jeg ennå selv om vekten nok blir litt for mye fokus til tider.

Nyt lørdagen der du er. Her er de to flotte prinsene på besøk sammen med datteren min, vi koser oss masse. Vi blogges i morgen!

Det var smertefullt, og det gjorde vondt langt inn i sjelen. Jeg ble nesten litt uvel. Kanskje litt flau, og skamfull. Jeg vet ikke helt hva alt var, men jeg skal love deg at her ble det masse følelser og tanker på en gang. Få positive følelser for å si det sånn.

Dette bildet er tatt da jeg nok var på det største. Rundt 2000 kanskje.

Jeg har aldri hatt høye tanker om meg selv og kroppen min. Jeg har aldri vært komfortabel i egen kropp. Vekta har gått opp og ned, og det er vel kun en gang jeg har gått ned skikkelig mye, og da var jeg rundt 20 år, og heller ikke sånn kjempe stor. Det var vel helst i tiden etter jeg fikk datteren min at kroppen ble større og større. Det var da lipødemet slo ut i full blomst, kostholdet kunne nok ha vært mye bedre, og selv om jeg var aktiv, så hadde jeg svart belte i unnskyldninger for ikke å trene. I 2002 fikk jeg også livmorkreft, og det ble en tøff tid både fysisk og mentalt. I etterkant av operasjonen hvor de fjernet lymfeknuter, så fikk jeg også lymfødem, noe som resulterte i to tømmerstokker av noen ben. Så overvekten min er en sammensetning av årsaker.

Selv om jeg aldri har vært glad i egen kropp, og aldri vært komfortabel med den store kroppen, så har jeg alltid stått på barrikadene for å få være den man er i den kroppen man har. Det å bli akseptert uansett har vært en viktig sak å fronte. Det å sette fokus på stigmatiseringen av overvektige har vært viktig for meg. Jeg har fått lov til å være et ansikt, og en stemme i mange sammenhenger.

Våren 2022 fikk jeg en tlf fra finsk tv. De skulle lage en dokumentar om hvordan kropp blir fremstilt i kunsten, og i media. De hadde lest bloggen min, og ville gjerne ha meg med. I september 2022 kom et filmteam på 4 stk fra Finland til Kristiansand for å treffe meg, og for å gjøre opptak til programmet jeg skulle delta i. Fokuset var mye på utstillingen til den finske kunstneren Iiu Susiraja som bla hadde utstilling her i Kristiansand i 2020. Ei utstilling som skapte stor oppmerksomhet, og da mest av det negative slaget. Jeg var en av de som reagerte sterkt på denne utstillingen. Susiraja er samtidskunstner, og er selv en stor kvinne. I utstillingen hennes ” Dry Joy ” der brukte hun seg selv, og sin store kropp i bildene som blir vist. Etter å ha sett denne utstillingen, så ble jeg opprørt, provosert og lei meg. Jeg husker jeg deltok på NRK også i etterkant av utstillingen.

Det begynner å bli lenge siden det finske tv teamet var her i Kristiansand. Det begynner å nærme seg 2 år nå. Programmet skulle sendes i starten av 2023, men det tok sin tid før programmet var ferdig, og YLE sendte det i Finland. Det var i vår, så  to år etter jeg fikk telefonen fra dem. NRK skal også sendte programmet på nett, men jeg vet ikke når. Ikke vil jeg vite det heller, for det var smertefullt å se på….

Jeg fikk tilsendt linken fra den finske journalisten som intervjuet meg, og jeg var spent da jeg klikket inn for å se. Egentlig burde jeg kun ha brukt ørene, og ikke øynene, for det var smertefullt å se på. Det gjorde vondt innerst i sjelen. Var jeg så stor på det tidspunktet? Det var akkurat som om det var først da jeg innså hvor stor jeg faktisk har vært. Jeg kan ikke huske at jeg så meg selv sånn når jeg en sjelden gang så meg i speilet. Det var spesielt ansiktet som stresset meg når jeg så programmet. Ørten dobbelthaker liksom. Jeg så på måten jeg bevegde meg på. Så tungt. Nei, det var så vondt å se meg selv, og jeg fikk en slags ” wake up call.” Jeg vet at jeg har vært stor nærmest hele livet, og i programmet fikk jeg svart på hvitt hvor stor jeg så ut når andre så meg. Jeg har aldri fått det så nært på meg før som nå. Det var som om jeg glemte å høre på det jeg sa. jeg var kun opptatt av å se meg selv. Se hvor stor jeg var.

Dette er et screenshot fra det finske tv programmet.

En del kilo lettere. Bildet er vel tatt for et par mnd siden.

Etter å ha sett programmet, så satt jeg med en enorm takknemlighet over at den jenta jeg så i programmet, det er ikke den jenta jeg er lengre. Innvendig med tanker, følelser og meninger, så er jeg akkurat den samme, men utvendig har mye endret seg. Jeg sitter også med et håp om at jeg kan jobbe meg lengre nedover og få en kropp jeg kan bli glad i og være komfortabel med. Kropp er ikke lykke. Det er ikke kroppen som definerer meg, men når jeg ikke trives med kroppen jeg har, så er det viktig for meg det som har skjedd i forhold til vektreduksjonen. Jeg er både fysisk og mentalt på en helt annen plass i dag. En mye bedre plass. Livet og hverdagen er blitt så mye bedre, og jeg elsker endringene som har skjedd i livet mitt. Alt er så mye lettere, og kroppen jobber sammen med meg, ikke motsatt. Ting som var et slit før er ikke et slit lengre. Jeg beveger meg lettere. Orker mer. Klarer mer. Smiler mer. Kjenner mer på glede og lykke. Hodet er på en mer riktig plass. Jeg bruker ikke lengre så mye energi på å tenke på hvor stor og stygg jeg er. Det gjorde jeg før vekten begynte å gå ned. Å gå ned i vekt, det handler ikke om å bli verken digg eller attraktiv. Det handler om å bli glad i meg selv, og kroppen min. Det handler om helsen min, både den mentale og den fysiske.

Jeg kjenner at vekten går sent ned. Noen uker mye mer enn andre. Jeg nærmer meg – 28 kg, men jeg føler jeg må ha en god porsjon med tålmodighet. Kanskje er maten jeg spiser ” feil.” Jeg hadde sikkert gått ned mye mer om jeg levde på salat, og den typiske slankematen, men jeg spiser stort sett vanlig mat, men mye mindre enn før. Jeg blir veldig fort mett ennå, så mengden blir naturlig mye mindre enn hva jeg spiste før. Jeg spiser ikke sjokolade, men unner meg litt gummi godteri i blant, og litt salt, men mengdene kan ikke sammenlignes med hva jeg kunne spise før. Jeg trener også 6 ganger i uken, så det er klart at trening, det får man muskler av, og muskler veier mye. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å måle meg, men det blir liksom aldri noe. Men jeg vet at det er mange centimeter som har forlatt kroppen min.

Det smertet virkelig å se programmet fra finsk tv. Det var så vondt. Skikkelig vondt. Jeg kjente også en en glede og takknemlighet over at jeg er 28 kg lettere nå enn hva jeg var der. Etter å ha sett programmet så er jeg faktisk også veldig sikker på at jeg har gått ned en god del mer enn det jeg med egne øyne vet. Jeg hadde startet på Ozempic en god stund før jeg var på vekten første gangen. Det gikk noen måneder uten at jeg veide meg. Det var først da VG ville lage en reportasje at jeg gikk på vekta, så jeg er ganske så sikker på at jeg har tatt av en god del mer enn 28 kg…

Etter å ha sett programmet fra finsk tv, så er jeg stolt over vektnedgangen, og jeg sitter med et STORT ønske om at jeg aldri ender tilbake der jeg var, og det er det kun jeg som kan sørge for at jeg ikke gjør….

Nyt lørdagen! Vi blogges i morgen.