Denne uken er det 1 år siden jeg startet på Ozempic som en del av behandlingen for høyt blodsukker. Det har vært en utrolig reise. Det har vært en berg og dalbane, men mest av alt : starten på et nytt liv.
Det er ingen som helst tvil om at jeg har fått et nytt liv, og en ny hverdag etter at jeg startet på Ozempic. Før oppstarten av Ozempic, så var ikke diabetesbehandlingen min optimal. Vi fikk ikke helt kontroll på sukkernivået. Det var da jeg fikk Ozempic at endringer skjedde, og blodsukkeret begynte å stabilisere seg. Men Ozempic var også starten på en helt ny hverdag for meg, en hverdag jeg har ønsket meg så lenge. Jeg er evig takknemlig for at fastlegen min ønsket at jeg skulle prøve Ozempc på nytt, for jeg hadde prøvd en gang før, men jeg ble så utrolig dårlig. Lite visst vi da at årsaken til smertene, og kvalmen ikke var pga Ozempic, men nyrestein. Så etter at operasjonen av nyresteinen var over, og jeg var tilbake hos fastlegen, så ønsket han at jeg skulle starte opp igjen med Ozempic. Jeg var skeptisk, men jeg sa ja. Takk og lov for det.
For 1 år siden så veide jeg 32 kg mer enn jeg gjør i dag. Jeg følte at livet og dagene var gode, men jeg har samtidig aldri klart å akseptere at jeg er overvektig. Jeg har aldri vært glad i kroppen min, og jeg har hatt masse negative tanker rundt akkurat det. Fysisk så har jeg vært veldig aktiv i mange år, men det er jo klart at det er tungt å bære mye ekstra vekt, og i tillegg har jeg slitt med både lymfødem og lipødem. Beina har vært tunge som bly, og jeg har ofte både sagt og skrevet at jeg har tømmerstokker. Noen har følt at det er stygt av meg å sette et slikt ord på beina mine, men det var jo akkurat slik jeg følte det, at jeg dro rundt på to store, tunge tømmerstokker.
Minus 32 kilo. Det er helt fantastisk, og nesten litt uvirkelig. Jeg har drømt om det, og håpet på det, men jeg hadde vel aldri trodd jeg faktisk skulle oppleve dette om jeg skal være helt ærlig. Jeg har kjempet og kjempet i så mange år. Et steg frem, og to tilbake. Jeg har liksom aldri klart å komme der jeg er nå. Vektproblematikken har vært en evig berg og dalbane.
Jeg har gått ned i årenes løp. Jeg har vært mye tyngre enn jeg var da jeg startet på Ozempic for 1 år siden. Jeg var på vekten når jeg var på det tyngste, og fra da til nå, så snakker vi om et vekttap på 60 kg. 32 av disse har jeg mistet det siste året. Høyst sannsynlig så har jeg gått ned mer enn 32 kg, for det var først da VG journalist Aslaug tok kontakt med meg for å lage en reportasje om Ozempic at jeg gikk på vekten. Aslaug var hos meg i november, så hva jeg gikk ned fra september til november, det aner jeg ikke. Her er noen ” gamle ” bilder:
Jeg er så takknemlig for hver kilo jeg har mistet. Jeg er så takknemlig for at jeg har fått en så mye bedre hverdag, og et så mye bedre liv både fysisk og psykisk. Den største gevinsten er helt klart en lettere kropp. Den nest største gevinsten er at de negative tankene har forlatt hodet mitt. Tenk på det! Jeg som hver dag tenkte på hvor stygg, stor og feit jeg var. Jeg som hver dag snakket meg selv ned. Jeg som aldri orket å se på kroppen min i speilet. Nå er alle disse tankene borte. Jeg kan fortsatt føle meg tjukk, men alle de negative tankene som kvernet rundt i hodet dag og natt, de er borte. Ikke fordi jeg plutselig føler meg så fin og flott, men fordi jeg faktisk begynner å bli mer fortrolig med egen kropp. At hodet nå har mye mer fred, og positive tanker, det er virkelig en stor gevinst å få.
Jeg får ofte spørsmål om jeg er fornøyd. Der er svaret litt todelt. Jeg er utrolig fornøyd med den vektnedgangen jeg har klart, og der er jeg helt ærlig, men jeg håper likevel at nedgangen skal fortsette. Jeg vil gjerne gå ned 20-30 kg til. Jeg har ikke som mål å bli verken en sylfide, eller en Barbie dukke, men målet er å ha en vekt jeg kan være fornøyd med, og en helse som spiller på lag med meg. Klarer jeg å gå ned mer, så er det en stor bonus. Jeg skal absolutt fortsette å jobbe for å klare det. Skulle jeg ikke nå vektmålet, så er jeg på en plass hvor jeg har det innmari godt.
Noen tenker nok at jeg føler meg mer digg nå. Mer feil kan man ikke ta. Jeg vil nok aldri ha høye tanker om meg selv, og jeg vil aldri komme til å føle meg digg. Det er ikke det denne endringsreisen handler om. Det handler om å få en lettere kropp, og en bedre helse på alle plan. Det handler også om å bli komfortabel med egen kropp, og det, det er noe helt annet enn å tro man er noe som man ikke er. Målet er ikke at man skal bli mest mulig sexy. Det handler om å være glad i egen kropp, og få en lettere hverdag.
Alt er så mye lettere, og det å kjenne på den følelsen kan ikke beskrives med ord. Alt av bevegelse er så mye lettere. Jeg orker mye mer, og klarer mye mer. Energien er på et helt annet nivå. Ting som har vært et slit tidligere er ikke slitsomt lengre. Helsen min har blitt mye bedre. Beina mine har blitt mye bedre, og det mot alle odds. Ingen trodde jeg ville oppleve det jeg opplever i forhold til beina mine. De er ikke lengre så tunge å dra med meg rundt. De samarbeider mye mer. Huden er ikke like hard på leggene. Jeg hadde aldri trodd det som faktisk skjer.
Klær jeg brukte når jeg startet endringsreisen for 1 år siden, de har blitt altfor store. Alle buksene jeg hadde måtte kastes. Noen har jeg faktisk spart på som et minne om hvor jeg en gang var vektmessig, og håper at jeg aldri må ta de frem igjen. Jeg har gått fra str. 50/52 til størrelse 46. Jeg har opplevd at jeg kan kjøpe klær på ” vanlige ” butikker. Det kom en tåre eller to i prøverommet på butikken jeg var i da. Jeg opplever at jeg ikke lengre trives i klær som er vide og lange. For 1 år tilbake, så ville jeg ha vide plagg, og gjerne lange. Mye fordi man tror at man skjuler mye av vekten.
Jeg har på dette året fått masse løshud. Ikke akkurat sexy, men en del av min reise. Puppene har blitt mindre, og kunne jeg ha fått en operasjon akkurat nå, så ville jeg nok ha prioritert brystene. Løshuden tenker jeg ikke alvorlig mye på. Vi har liksom blitt venner på en måte selv om all løshuden er en stor, negativ ting ved vektnedgang. Selv om jeg trener masse, så kommer den likevel. Kanskje hadde det blitt enda verre om jeg ikke hadde trent, men jeg er visst ikke 20 år lengre, og huden trekker seg ikke like lett tilbake. Om man gjør noe på et punkt, det kan være, men løshuden er som sagt en del av min reise, og jeg vil heller ha løshud enn å få tilbake 32 kg på kroppen.
Evig takknemlig for reisen dette året. Evig takknemlig for bieffekten som Ozempic har hatt. Evig takknemlig for fastlegen min. Evig takknemlig for mitt ” nye ” liv og min ” nye ” hverdag.
Nyt lørdagen der du er! Vi blogges i morgen.
Gratulerer🙂 håper du våger å prøve en litt tøffere og mere feminin stil og kanskje litt kortere gensere og Cardigan👍 Det er jo også noe å se se fram til etter vektnedgang. Har selv vært der og har helt helt annen stil enn tidligere🙂
Takk! Jeg føler nok at jeg alltid har hatt en feminin stil, men etter å ha gått ned så mye, så bruker jeg mye korte plagg nå, og også plagg som er tettsittende, så tankene mine rundt hvordan klærne mine skal sitte, og være, de har endret seg mye.